Verdens Poesidag: «Vi snakker» av Stein Mehren

Samtale. Kilde: Pixabay.

I anledning Verdens Poesidag (21. mars) vil jeg dele et dikt av Stein Mehren med dere. ❤

Vi snakker

Vi snakker samme språk, bruker
de samme ordene, sier det samme
om det samme. Men forstår vi hverandre
Eller bare later vi som vi forstår hverandre

Ord skal frelse de fortapte
Skrevet inn i det språket de er fortapt i
Ord på steiner som skal holde de døde
på plass under jorden. Utrøstelige

Det er med språk som med gamle hus
Vi har skap fulle av nøkler
til låser som for lengst er byttet ut
på dører som ikke lenger er det

Klagemurer, glemmesteder, sårmerker
Gudene vet at vi bruker ordene
til alt mulig annet enn det de er skapt for
Det finnes ikke noe annet språk å vite det i

Stein Mehren

Reklamer

Reprise: Et uoverskuelig mørke

Jeg anmeldte denne boka 29. juni i fjor, i et samleinnlegg med anmeldelser av til sammen 5 bøker. Siden denne boka og dens budskap, desverre, blir mer og mer aktuelt velger jeg å ta en reprise på denne anmeldelsen. Denne gangen solo. Boka fortjener mer blest, den fortjener å bli lest – og ikke minst fortjener den å bli tatt på alvor, for den kommer med en høyst reell advarsel.

Her er min anmeldelse av «Et uoverskuelig mørke» av Håvard Syvertsen:
En kald januardag blir Oslo angrepet. Skudd løsnes i gatene, hus står i flammer, infrastrukturen kollapser. I det første redselsfulle døgnet av en ny, mørk tid følger vi tre personer. Martin, som forsøker å komme seg unna sammen med kona og barnebarnet. Sykepleieren Kaisa, som vandrer igjennom et sønderrevet Oslo på vei til jobb på et overfylt Ullevål sykehus. Lilly, som hjelper en barnefamilie å flykte til ei hytte på fjellet.

Først vet ingen hvem de nye makthaverne er. Men etterhvert viser de sitt ansikt. De patruljerer i gatene. De inntar rådhus og regjeringsbygg. De overtar våpenfabrikken på Kongsberg. De sprer frykt, avmakt og splittelse. De er unge. De er snauklipte. De er hvite. Og de viser ingen medmenneskelighet, ingen nåde.

Dette er en sterk og urovekkende roman om høyreekstremisme og hvor stor trussel denne ideologien er for både samfunn og enkeltmenneske. Vi har sett denne ideologien spre seg før – vi kjenner den som nazisme og fascisme – og vi vet hvor farlig den er og hvor stor skade den kan gjøre på verden. Likevel ser vi høyreekstreme strømninger i dagens samfunn. Vi møter høyreekstreme holdninger i kommentarfelt på nettet, vi ser nynazister som marsjerer gjennom gatene i norske byer, vi hører uttalelser i hverdagen som vitner om fremmedfrykt og fremmedhat.

Brune holdninger og meninger har vært og er på fremmarsj flere steder i verden. Det er vanvittig, det er skremmende, det er høyst bekymringsfullt. Menneskefiendtlige holdninger sprer seg, og mange leter etter fiender «der ute» et sted. Men den største trusselen i dagens samfunn finnes allerede hos oss. I oss selv og måten vi velger å se og møte andre mennesker på. Denne boka er en viktig påminnelse om hvor galt det kan gå når vi lar frykten for «de andre» ta overhånd.

Jeg synes boka sluttet litt brått, skulle gjerne ha fulgt hovedpersonene lenger. Men samtidig så vet vi jo alle hvor det bærer når nazister står ved roret. Vi har sett det før. Vi har levd det før. Vi har lidd og grått og dødd på grunn av denne ideologien før. La det ikke skje igjen.

Denne dystopiske boka tar opp et så viktig tema og skildrer det så urovekkende godt at jeg nominerte den til Bokbloggerprisen 2017. Desverre nådde den ikke opp. Men den kan fremdeles nå ut. Derfor denne reprisen.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-36179-1

Musikk i litteratur: Vangelis/Fossum

«1492: The Conquest of Paradise» av Vangelis

I kriminalromanen «Drapet på Harriet Krohn» av Karin Fossum nevnes filmmusikken fra «1492: The Conquest of Paradise» av Vangelis:

«Den brede døra står åpen. Han går sakte inn og får øye på fuksen øyeblikkelig. Hjertet hans slår en kollbøtte. Overskrevs på hesten sitter en tenåring, kledelig antrukket i hvit bukse og sort høyhalset genser. Hun kaster et fort blikk på ham og konsentrerer seg om hesten igjen. Charlo finner seg en stol. Hun rir hesten bort til veggen, der det henger et musikkanlegg, han kan se at hun fomler i en hylle etter en CD. Hun vil vise seg fram. Hesten står tålmodig og venter. Så finner hun det hun leter etter, hun strekker seg og får CD-en på plass, griper tøylene igjen. Sekunder senere toner musikken ut i det store rommet. Først kan han ikke gjenkjenne den, åpningen er fremmed for ham, men så kommer det trommer til og et kor av høytidelige stemmer. Det er musikken til Vangelis, The Conquest of Paradise. Det er ingenting å si på volumet, musikken fyller hele ridehuset, som han anslår er oppimot to tusen kvadratmeter stort. Han kjenner musikken forplante seg til brystbeinet, den bedøver ham og fyller ham, får han til å synke tungt sammen. Han er blank i øynene, han har gåsehud. Jentungen setter hesten i skritt.»

Nye bokvenner: Februar 2018

Så er det på tide å smette innom igjen, midt i bloggpausen min, for å dele hvilke bøker som har flyttet inn i løpet av måneden som har gått. Februar har vært Mammutmåned for mange, også for meg. Salget har ført til tre nye bokvenner for min del. Her er de:

Bøker jeg har kjøpt selv på årets Mammutsalg

«Sommerboken» av Tove Jansson.
«Vampyr» av Steffen Kverneland.
«Metro 2034» av Dmitrij Glukhovskij.

Nye bokvenner: Januar 2018

Jeg smetter innom midt i bloggpausen for å fortelle hvilke bøker som flyttet inn hos meg denne første måneden i 2018. 🙂

Anmeldereksemplarer fra LIV forlag

«Moderskipet» av Audun Støren
«Se, jeg gjør alle ting døde» av Audun Støren

Bøker fått i forsinket julegave

«Akata Witch» av Nnedi Okorafor
«Perfume – The Alchemy of Scent» av Jean-Claude Ellena
«The Emperor of Scent» av Chandler Burr

Bok jeg har kjøpt selv

«Essence & Alchemy – A Natural History of Perfume» av Mandy Aftel

Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her.

Bokas tittel og forfatter
«Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her» av Marianne Magelssen

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei selvhjelpsbok med bakgrunn i forfatterens egen personlige beretning om hvordan hun kom seg igjennom en vanskelig livsperiode og hvilke verktøy hun brukte for å gå fra indre mørke til indre lys.

Utvalgt sitat fra boka
«- Synes du det som skjer i hodet ditt er viktigere enn det du kjenner i kroppen?

Jeg rakk ikke å svare før hun fortsatte. – For mange er kroppen bare noe som frakter hodet rundt. De er opptatt av tankevirksomheten som foregår i hodet, men som jeg nevnte tidligere, tanker kan sammenlignes med urin. Nyrene produserer urin. Hjernen produserer tanker. Der nyrene produserer urin med bakgrunn i hva du har spist og drukket, produserer hjernen tanker med bakgrunn i dine helt subjektive opplevelser og erfaringer. Du er ikke urinen din, og du er heller ikke tankene dine.

(…) – Jeg har egentlig alltid følt at jeg er tankene mine og har forholdt meg til det de forteller. Det har virket som det eneste fornuftige å gjøre. 

– Ja, det er den store misforståelsen og hovedårsaken til menneskets lidelse. Vi tror vi er tankene våre. Vi setter tankene høyt, og lar dem definere hvem vi er og hva vi er. Egoet ser på det som sin oppgave å vurdere, trekke konklusjoner og nedfelle dom over alt som skjer utenfor oss selv, og som om ikke det var nok, kommenterer og vurderer det seg selv også. I oss oppleves det som negativt selvsnakk, og resultatet er ofte en følelse av utilstrekkelighet og ufullkommenhet. Intellektet vårt er fantastisk, tanker er fantastisk, men bare når vi virkelig forstår hva de er og hva de ikke er.»

Min vurdering
«Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her» er ei innsiktsfull, lærerik, brutalt ærlig og befriende humoristisk selvhjelpsbok om forfatterens egen erfaring fra en terapiform som lærte henne en metode i fem trinn («Flyt»-metoden) for å hindre personlig stagnasjon og finne frem til et tryggere, ærligere, sterkere og mer takknemlig selv.

Hun opplevde i voksen alder å plutselig bli kastet inn i en situasjon som vekket ubehagelige følelser i henne, og med disse følelsene kom en personlighetsendring i henne – i følge henne selv, til det verre. Hun ble avvisende, oppførte seg selvhøytidelig, selvmedlidende, ubarmhjertig og kald, og følte at hun ikke taklet å ta i mot det gode fra folk hun hadde rundt seg. Resultatet ble en terapiperiode som både ble utfordrende og vond – men også svært god og lærerik, på sikt.

Vi følger forfatteren på hjemmebane, i samspill med samboer, egne barn og hans barn, og hos terapeut – og vi får lære «Flyt»-metodens 5 trinn og hvordan vi kan bruke metoden i eget liv. Trinnene er Gjespe (en avspenningsøvelse), Aksept (en øvelse for å akseptere alt du rommer, og alle følelsene dine – å ta deg selv på alvor), Oppmerksomhet (en øvelse som trener opp ditt fokus og hjelper deg til å forholde deg avslappet og konsentrert til her og nå), Snakke sant (om å tørre å være ærlig, både med deg selv og andre) og Takknemlighet (å lære seg til å se lyspunktene i livet og sette pris på alt man har og alt man er). Boka inneholder utførlig beskrevne øvelser for hvert punkt. «Flyt»-metoden er enkel å lære, men den krever selvfølgelig at du utfører øvelsene, at du gjør jobben, og at du tør å være sårbar, åpen og villig til å gå dypt i deg selv.

Selv om leseren ikke har hatt de eksakt samme traumatiske opplevelsene i barndommen som forfatteren, og dermed ikke blir trigget følelsesmessig på akkuart de samme tingene som henne – så har vi også gamle sår i oss, som vi kanskje ikke er klar over en gang, som blir trigget av hendelser og personer i nåtid. Vi kan plutselig oppleve å bli ekstremt sjalu, sinna, avvisende, redde, triste osv – kanskje uten helt å vite hvorfor – og det kan være tegn på at noen har touchet borti et gammelt sårt følelsemønster i oss, som igjen har avfødt en dysfunksjonell forsvarsmekanisme som ikke gangner oss lenger.

Denne boka kan hjelpe oss med å bli klar over når dette skjer, når vi blir trigget, slik at vi kan begynne å reflektere litt over egne tanke- og følelsemønstre, og vår adferd – og dermed bli mer tydelige og konstruktive utgaver av oss selv. Når vi gjenkjenner den opprinnelige følelsen bak adferd (som at sinne kanskje egentlig handler om frykt f.eks) så kan vi også møte andre mennesker på en bedre måte når de oppfører seg irrasjonelt og ubehagelig – og vi kan også lære å møte oss selv med større omsorg og aksept. Folk er som regel ikke drittsekker – folk er som regel såra og i ubalanse på en eller annen måte – og om vi kan unngå å reagere på ubalansen, men heller adressere den opprinnelige grunnfølelsen som skapte ubalansen, eller ihvertfall være åpne for å utforske hva som kan ligge bak, heller enn å fly i trynet på hverandre, så kan vi gjøre noe godt for både oss selv og andre.

Jeg anbefaler denne boka på det varmeste. Den er innsiktsfull og lærerik, og det har vært berikende å lese den. Jeg unner andre å få innblikk i den psykologiske- og menneskelige – innsikten den byr på.

Det er rart med det. Vi går fast til lege og snakker forholdsvis åpent om fysiske vondter vi har, men psyken og følelsesmessige sår har de fleste en tendens til å holde for seg selv – og i verste fall fortrenge. Ei slik bok som dette kan være med på å åpne opp for en større åpenhet om psykologi og det å ta våre emosjoner på alvor. Og det er noe vi virkelig trenger i dagens samfunn.

Fakta

Forfatter Marianne Magelssen. Kilde: Forfatterens nettside.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forfatteren
Forlag: Fair forlag
ISBN: 978-82-8297-028-0
Originaltittel: Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her.
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 232

2 kjappe: Inferno & Opprinnelse

«Inferno» av Dan Brown:
Dan Brown er en ujevn forfatter. Når han er på sitt beste er han skikkelig god, men stadig oftere virker det som om han hviler på sine laurbær og stoler på at den gamle, gode romanoppskrifen skal fungere ennå en gang. Og, vel, denne gangen ble ikke jeg helt overbevist.

Igjen møter vi Robert Langdon, amerikansk professor innenfor religiøs symbologi, som ved hjelp av ei vakker dame og sin egen kunnskap om obskure symboler, kunst- og religionshistorie plutselig må redde verden fra et megalomant geni med tilsynelatende ondsinnede planer.

Denne gangen foregår handlingen i hjertet av Italia, der Langdon må bruke sin kunnskap om Dante Alighieris kunst og liv for å stanse en vitenskapsmann som ønsker å slippe «Inferno» løs på menneskeheten.

Boka begynner veldig uinspirert, det føles som å lese en av Browns tidligere bøker, men den tar seg noe opp mot slutten. Jeg liker at Brown stiller endel interssante spørsmål omkring bl.a. pandemier og overbefolkning i denne romanen. Det er tankevekkende stoff, og sikkert ganske provoserende for mange. Likevel synes jeg at dette alt i alt var  ei Brown-bok midt på treet. Forfatteren virker litt slapp og uinspirert i «Inferno». Hvilket er synd, for når han virkelig får det til – som f.eks. i «Engler og demoner» – så skriver han godt, interessant og intenst spennende.

Det oppleves uansett aldri som bortkastet å lese ei bok av Dan Brown. Ikke for meg ihvertfall. Men så er jeg også i overkant interessert i nettopp kunst- og religionshistorie og i symbologi, hvilket man alltid lærer masse om når man leser denne forfatteren. Jeg konkluderer med at hvis man leser Brown for den glitrende thrillerens skyld, så blir man ofte litt skuffa, men om man leser ham for innsikt i kunst, religion og gamle symboler så har man alltid mye å kose seg med.

Kilde: Jeg har kjøpt boka selv
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-574-7

«Opprinnelse» av Dan Brown:
Se her, ja! Nå er Brown i siget igjen. Jeg likte denne mye bedre enn «Inferno».

Joda, oppskriften er stort sett den samme. Robert Langdon er på farta igjen, sammen med veldig pen dame (som denne gangen er i ferd med å gifte seg inn i den spanske kongefamilien) og må bruke sine kunnskaper om kunst, religion, symboler – og litt vitenskap – for å redde verden fra, ikke nødvendigvis en fysisk krise denne gangen, men mer en åndelig en.

En gammel venn av Langdon, et IT-geni ved navn Edmond Kirsch, har nemlig gjort en revolusjonerende oppdagelse – noe som kan besvare to av menneskehetens største spørsmål: Hvor kommer vi fra og hvor er vi på vei? Og disse svarene kan igjen gjøre all religion fullstendig unødvendig. Som sagt: Åndelig krise.

Ved presentasjonen av denne oppdagelsen blir Kirsh drept, og Langdon og den pene damen (som også er en venn av Kirsch) må plutselig selv flykte fra drapsmannen. De får hjelp fra en av Kirsch sine oppfinnelser, den kunstige intelligensen Winston. Langdon og Spanias fremtidige kronprinsesse forsøker å holde seg i live, mens de jakter på Kirsch sin morder og forsøker å finne en måte å presentere Kirsch sin oppfinnelse for verden på.

Selv om oppskriften er den samme i denne boka som i flere av Browns foregående bøker, så opplever jeg likevel «Opprinnelse» som en forfriskende utgivelse. Vi  befinner oss for det første i Spania, så omgivelsene er nye. Og vi blir kjent med Antoni Gaudis kunst og liv, som er en mye mer moderne kunstner en dem Brown så langt har presentert for oss. I tillegg til kunst og religion, så er vitenskapen og teknologien viktige ingredienser i denne boka, noe som gjør den mer aktuell enn flere tidligere utgivelser. Og som en liten bonus får vi innblikk i den spanske kongefamilien (en fiktiv utgave av kongefamilien, men likevel) og de stramme reglene og rammene kongelige lever under. Hvilket er et spennende tema i seg selv.

Og avslutningen på denne boka er både en slags løsning på bokas gåte, men også en slags ubehagelig advarsel til menneskeheten av i dag. Det er kanskje ikke alle fremskritt som på sikt er av det gode. Noen ganger skaper vi ting som ender opp med å skade oss. Brown tar opp dette i denne romanen, og han gjør det på en spennende, tankevekkende og intelligent måte.

Jeg likte denne romanen godt! Den er ikke helt på nivå med «Engler og demoner», som er min favoritt fra Brown, men den kommer på en hederlig andreplass.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar/Cappelen Damm
ISBN: 978-82-56249-6

Nye bokvenner: Desember 2017

Først og fremst: Et riktig godt nyttår til dere alle!

Jeg har tenkt til å starte 2018 med en ørliten bloggpause. Det vil si, jeg har tre bøker jeg skal blogge om før pausen inntrer – og det er de to siste fra Dan Brown, samt en norsk selvhjelpsbok. Jeg tenker at bloggpausen trer i kraft i slutten av denne måneden. Og jeg regner med at den ihvertfall varer frem til påske, eller mest sannsynlig til sommeren. Vi får se.

Det kan hende jeg popper innom i ny og ned med litt lavterskelblogging, så som innlegg i spalten «Musikk i litteratur» eller «Bokmorgen». Og jeg kommer nok også til å skrive litt om nye bokvenner, om det dukker opp noen i månendene som ligger foran oss. Men anmeldelser blir det ikke noe av på en stund.

Årsaken til pausen er at jeg rett og slett føler meg uinspirert. Litt sliten av å måtte mene så mye om alt jeg leser. Så nå ønsker jeg å kun kose meg med bøker et stykke tid fremover, og se om bokanmelderlysten vender tilbake.

I mellomtiden kommer jeg til å fokusere litt mer på en annen blogg jeg har: Odorofil. Odorofil er en blogg om duft og parfyme, og den fortjener å få litt mer oppmerksomhet enn det jeg har kunnet gitt den så langt. Så hvis du er like interessert i dufter som i litteratur, så er du hjertelig velkommen innom min andre blogg også. 🙂

Men, ja. Nye bokvenner. Det har ikke vært så mange av dem i desember. Jeg fikk ingen bøker til jul. Men jeg fikk et gavekort fra Norli, så det blir noen bøker etterhvert. En eneste bok flyttet inn hos meg i fjorårets aller siste måned, og det er ei ganske spesiell bok. Ihvertfall for meg. For det er jeg som har illustrert den. 😀

Bok mottatt så og si direkte fra trykkeriet (den hadde en tur innom forfatterne før den nådde meg):

«Tios trygge dag» av Lone Haugland og Ellen-Marie Suther-Baker

Hvis du vil lese mer om boka og bokprosjektet, så kan du klikke på boktittelen i setningen over her. Boka har også sin egen Facebookside, som du finner HER. 🙂

Vi sees plutselig!

Belials inferno: Tidsreiser og gammel ondskap

Bokas tittel og forfatter
«Belials inferno» av John Olav Oldertrøen

Bokas særtrekk og handling
Dette er den frittstående fortsettelsen på Oldertrøens økofantasy «Isilds vrede» fra 2016.

Vi møter igjen Trym og Frida. Nå er de kjærester. En kveld forsvinner Frida sporløst. Ingen skjønner hva som kan ha skjedd med henne, men Trym aner at hennes forsvinning har noe med at hun er «halving» og de egenskapene det gir henne. Og Trym har rett.

I året 1666 regjerer den onde lensmannen Belial med jernhånd i bygda. Han har et hemmelig prosjekt som går ut på å samle alle halvinger fra alle tider og utrydde dem for slik å få større magisk makt selv. Han har klart å hente Frida fra vår tid og tilbake til sin egen, og venter nå bare på at Trym skal følge etter henne gjennom tidsslusen. Trym er den aller siste halvingen han trenger for å oppnå det han ønsker…

Utvalgt sitat fra boka
«Trym kikket opp. Østifuru la et ganske stort maleri forsiktig ned på skrivepulten. Så kikket han mot Trym, deretter på maleriet, før han gjentok bevegelsene og ristet på hodet. – Jeg visste det! Kom hit!

Trym slapp sveiven og begynte å bane seg vei frem til skrivebordet. Østifuru fulgte ham med blikket. – Likheten , likheten gutt! Det er helt vanvittig!

Trym kjente pulsen øke for hvert skritt, og nok en gang kom den iskalde, gufne følelsen over ham. Han hørte Kari skrape på døren og mjaue klagende. Østifurus dype pust ble høyere. Så var han fremme ved skrivebordet. Han følte det som om hjertet hoppet over to slag, så ble han svimmel og måtte støtte seg.

Det kunne ikke være mulig!

– Fantastisk kvalitet de hadde på både lerret og maling, og takk gudene for at den låven har holdt seg tett igjennom årene og at musene har hatt annet å ete. Ser du, gutt?

Trym nikket. Han så. Men han ville ikke se det.»

Min vurdering
Da jeg anmeldte Oldertrøens aller første roman, Isilds vrede, skrev jeg at jeg savnet dynamikk. Jeg likte boka, men syntes at den var litt strømlinjeformet i oppbygningen, at den hadde litt for like store porsjoner av alt som skulle med. Det var derfor med stor spenning jeg begynte på den frittstående oppfølgeren, Belials inferno.

La meg si med en gang: Dynamikken er på plass! Dette er en super bok nummer to. Her er det spenning, overraskelser, ungdomskjærlighet, utfordringer og en fantastisk levende skildring av ei norsk bygd på 1600-tallet. Belials inferno er ei levende, original og velskrevet ungdomsbok det hat vært en fryd å lese.

For meg er det atmosfæren i romanen som gjør hele boka. Oldertrøen skriver et skarpt og troverdig tidsportrett av ei norsk fjellbygd sånn ca plassert i Nord-Østerdalen i året 1666. Hele bygdeatmosfæren, fra bebyggelse, hverdag og selve folkesjela, til den urovekkende tilstedeværelsen av stedets diabolske lensmann, som legger en truende skygge over livet til alle i flere mils omkrets, er til å ta og føle på. Det er jordnært og realistisk skrevet, og fantastisk creepy på samme tid.

De overnaturlige vesnene vi ble kjent med i den første boka har sitt nærvær i denne boka også, men på en litt annen måte. Trym, som befinner seg i vår tid og vår verden, er isolert fra dem i denne historien. Han sanser dem, men får ikke skikkelig kontakt. Frida derimot, som er hentet tilbake i tiden, fra vår tid til 1600-tallet, møter et slags vrengebilde av dem. Mørke skyggeversjoner skapt av Belial.

På mange måter er denne bok nummer to en mye mørkere bok enn Isilds vrede. Både historien og hovedpersonene har vokst og modnet. Trym og Frida er ikke lenger barn, de er ungdommer, og historien er preget av langt dypere og ubehagelige undertoner. Isilds vrede var også en mye renere fantasyroman. Belials inferno er også fantasy, men med islett av noe som smaker litt mer som science fiction. Da tenker jeg på tidsreiseaspektet ved boka. Belials inferno virker i det hele tatt mer leken og eksperimentell, mer fandenivoldsk, og jeg synes det fungerer utrolig bra!

Men det er ikke bare mørke og elendighet i boka. Det er også kjærlighet og håp. For Trym og Frida har blitt kjærester, og det å bli revet fra hverandre av onde krefter vekker innsikter i dem begge. De lærer, på den skikkelig tøffe måten, hva kjærligheten virkelig innebærer, alt den er villig til å satse, våge og ofre. Det er ei bok om lengsel. Om utholdenhet. Og om gleden og kraften i å ha noen å være glad i, noen som er like glad i deg som du er i dem. Og det er ei bok om styrke, den styrken som ligger i tilhørigheten og i kjærligeten.

Hvis jeg skal sette fingeren på en liten ting, så vil det være at handlingen kanskje gikk litt fort fram på slutten. Men det er bare en bagatell i den store sammenhengen.

Nå er jeg skikkelig spent på neste bok ut fra forfatteren.

Fakta

Forfatter John Olav Oldertrøen. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV forlag
ISBN: 978-82-8330-165-6
Originaltittel: Belials inferno
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 339

3 kjappe: Bruddlinjer, ei boble og et hviskende tre

«Treet som hvisket» av Thore Hansen:
Dette er ei unik og fascinerende bok for barn fra 6-7 år og oppover. Boka er både skrevet og illustrert av Thore Hansen, og illustrasjonene gløder av Hansens særegne strek, tekstur og nerve.

I boka møter vi en gammel mann som heter Leonard Holm. Holm har overlevd alle han noensinne har kjent, både familie, venner og kattene han har vært så glad i. Han er kjempegammel og veldig ensom. Det eneste han har igjen er minner.

En dag reiser han seg fra godstolen, setter på seg frakken, griper spaserstokken og forlater huset han så lenge har bodd i. Døren står ulåst igjen bak ham. Holm forlater byen og går inn i skogen han lekte i som barn. Der finner han igjen favorittreet sitt som han pleide å klatre i som liten gutt.

En siste gang griper han tak i grenene og svinger seg opp i treet. Og noe rart hender. På vei opp blir han ung igjen, og klærne, som plutselig er alt for store, faller av ham. Han står igjen i en altfor stor skjorte, som rekker ham til anklene, forundret over det som nettopp har skjedd.

Og som om ikke det er nok så snakker treet til ham som en gammel venn. Det har savnet ham og ønsker å ta ham med på en reise. Sammen flyr de tilbake gjennom historien, både Holms historie og jordas historie, helt tilbake til tidenes morgen og deretter tilbake til nåtiden igjen.

Dette er en vakker, jordnær og fantasifull barnebok som skildrer så store og «tunge» temaer som aldring, liv og død. Dette høres kanskje tungt og lite barnevennlig ut, men gjennom Hansens strek og ord får denne historien en helt egen magisk sjarm.

«Treet som hvisket» er ei tankefull og innsiktsfull bok der selve naturen og menneskets forhold til den på mange måter står i sentrum. Det er ei bok om alt vi kan miste, men også om alt vi kan finne igjen. Det ligger mye håp og kjærlighet bak ordene som danner denne boka, og det gjør denne barneboka til en helt spesiell leseopplevelse.

Jeg likte den kjempegodt.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50702-9

«Bobla» av Siri Pettersen:
I «Bobla» møter vi Kine. Kine føler seg som en slave. Hun tvinges opp om morgenen, tvinges til å gå på skolen, tvinges til å gjøre lekser og lese til prøver, tvinges til å leve med det teite kallenavnet Bobla, tvinges til å gå på svømming og tvinges til å synge i det bedritne julekoret. Hun tvinges til å følge regler laget av møkkafolk, i en møkkaby, i en møkkaverden. Ja, alt er rett og slett skikkelig dritt!

Etter tidenes absolutt kjipeste skoledag finner hun en mystisk glasskule på kirkegården. Inni kula er det en liten, guffen tøydukke. Kula viser seg å kunne skifte størrelse, den blir så stor at Kine kan gå inn og ut av den. Og kula kan fly! Kine søker tilflukt fra alt og alle i kula, isolerer seg fra verden, foreldre, plikter og mas – og tenker at hun endelig har funnet nøkkelen til ro, fred og frihet. Meeeen, er ikke den dukka litt i overkant guffen? Og begynner det ikke å bli vanskeligere og vanskeligere å bevege seg inn og ut av kula?

Igjen har Siri Pettersen skrevet ei knakende god og original bok. «Bobla» er svært forskjellig fra «Ravneringene»-trilogien, men like velskrevet, engasjerende og spennende. I tillegg er «Bobla» fylt med herlig frekk obsternasighet, mørk humor og en stor dose menneskelig innsikt og klokskap.

Ungdomsromanen deler energi og atmosfære med mye fra Tim Burtons og Neil Gaimans universer, men er likevel noe helt eget. Dette er mørk og magisk realisme for alle som har følt seg misforstått, utenfor og annerledes.

Jeg storkoste meg med denne historien!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50696-1

«Bruddlinjer» av Heidi Sævareid:
Heidi Sævareid skildrer ofte omdiskuterte alternative miljøer og unge mennesker i en psykologisk utfordrende situasjon. Denne boken er intet unntak.

Her møter vi Hedda og hennes lillebror Daniel. De er begge fascinert av det okkulte, magisk teori og praksis. Og begge sliter på sin måte med ting de ikke deler med andre.

Hedda er redd for hva Daniel kan finne på. Han sliter med angst og rømningstanker, og bruker magien ekserimentelt som en metode for å møte sin egen frykt og overkomme sine begrensninger. Hedda blir derfor vettskremt da han plutselig forsvinner sporløst fra Glastonbury-festivalen, som de har reist til sammen. Han har ikke lagt igjen noen beskjed om hvor han har dratt eller hvorfor, og han tar ikke telefonen når Hedda ringer.

Men Hedda selv har også ting hun skjuler, og ting hun forsøker å rømme fra, eller ihvertfall holde på avstand. Hun har innledet et forhold til en eldre, pengesterk mann som gir henne penger, reiser og materielle goder i bytte mot selskap og sex. Og hun er avhengig av svar og veiledning fra tarotkortene hun alltid bærer med seg. Hedda kvier seg for å ta ansvar for seg selv og eget liv, og hun mister nesten seg selv i ønsket om å ta vare på broren og i redselen for hva som kan skje ham når hun ikke er i nærheten.

Jeg er stor fan av ungdomsbøkene til Sævareid. Hennes to forrige romaner «Slipp hold» og «Slagside» var blant årets beste bøker for meg i henholdsvis 2015 og 2016. Og hun har klart det igjen. «Bruddlinjer» er en av mine favorittromaner i år, og kanskje den beste boken fra henne så langt.

Jeg elsker Sævareids innsikt i mennesket og menneskets psyke, jeg elsker at hun skriver 100% klisjéfrie ungdomsromaner som virkelig tar ungdom (eller mennesker generelt egentlig) på alvor, og jeg elsker at hun slipper oss inn i miljøer som er ukjent for de aller fleste (tidligere har det vært suspensionmiljøet og Krav Maga, og nå også den litt mer obskure og ekstreme varianten av alternativmiljøet). Jeg er også veldig glad for at hun skildrer disse miljøene på en åpen og fordomsfri måte. At hun evner å klargjøre at det ikke er miljøene eller aktivitene i seg selv som er uheldige for oss, men heller den måten vi går inn i dem på, med den bagasjen vi allerede bærer med oss. Sævareid er en særdeles klok forfatter.

Jeg satte så stor pris på denne romanen at jeg kommer til å nominere den til Bokbloggerprisen 2017. Ja, det gjelder forresten de to andre titlene jeg har skrevet om i dette innlegget også. 🙂

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50427-1