Bokmorgen 27

«Malerens muse» av Lisa Strømme.
«Madonna» av Edvard Munch.
(Maleriet er en studie jeg har malt av Munchs maleri, det henger over kjøkkenbordet mitt og akkompagnerte, meget passende, dagens bokmorgen. «Malerens muse» er inspirert av historien bak noen av Munchs mest kjente malerier.)

Save

Bokbloggerprisen 2016: Um sakne springe blome

9788252190502_20framside_68b41648-f965-4026-9bfe-a0966001fe7b_grandeBokas tittel og forfatter
«Um sakne springe blome» av Cathrine Blaavinge Bjørnevog

Bokas særtrekk og handling
«Um sakne springe blome» er ei diktsamling. En mørk tragedie med innslag av eventyr og myter. Ei kvinne sitter forlatt igjen på et øde sted. Hun elsker og savner, og forstår ikke hvorfor han hun elsker ikke vender tilbake til henne. I sin sorg begår hun hjerteskjærende handlinger. For hvert valg hun tar blir smerten og mørket større. Hennes historie er som en sørgesang fra en mytisk, mørk urtid.

Utvalgt sitat fra boka
«Kjærleiki mi

Deu kjem inkje hit meir

kvefo dinne straffe?

døre so tung at opne
vegen utanfre so aud u trå

me all mi kraft ber e us aut endinge

E ber  Ongen

E ber Ongen

E ber ei saks av guld

E ber og ber»

Min vurdering
Jeg trodde først at denne diktsamlingen var skrevet på nynorsk, men det er den ikke. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har konstruert et eget språk for å skrive denne teksten. Språket minner om en blanding av gammelnorsk og ymse norske dialekter. Ved første øyekast virker det nesten umulig å lese boka, men diktenes mening trer ganske raskt frem.

Innledningsvis virker diktene som en gjentolkning av eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon. Jeg kjente igjen kvinneskikkelsen, jenta, som bor sammen med en mann som av og til opptrer i dyreskikkelse, og som hun ikke får lov til å se på om natten. Men hun tenner et lys likevel, for å se hvem det er hun deler seng med. Denne lystenningen, denne bevisstgjøringen, ødelegger alt. Og slik er det i denne diktsamlingen også.

Vi møter kvinnen etter at hun har tent lyset og etter at han hun elsker har forlatt henne. Som i eventyret har de barn sammen, men i eventyret blir disse barna fratatt henne rett etter fødselen. I disse diktene er de fremdeles hos henne. Men det varer ikke.

Kvinnen sørger. Hun forstår ikke hvorfor hennes store kjærlighet har reist. Hele hennes hverdag, hver levde time, går med til å lengte, til å synke, til å nynne eller klynke eller skrike på denne sørgesangen som aldri ender.

Siden språket i denne boka er oppdiktet, og dermed ikke alltid like lett å forstå, blir mye av handlingen egentlig avhengig av leserens egen tolkning.

For meg ble dette dikt om en ganske usunn kjærlighet. Den er så altoppslukende og selvoppofrende at når mottakeren av kjærligheten forsvinner så forsvinner hele meningen med livet. Kvinnen i disse diktene har mistet seg selv fullstendig i sitt ønske om å bli elsket, og å få lov til å gi kjærlighet til den utkårede. Uten ham er hun ingenting, selv ikke barna de har sammen er det verdt å leve for.

Jeg leser tekstene slik at det er hun selv som kvitter seg med barna. Ikke at de blir tatt fra henne, eller at de forsvinner, men at hun velger dem vekk, at hun tar livet av dem. En etter en, på forskjellige måter. Minner de henne for mye om ham hun elsker, og kanskje ubevisst hater, fordi han har forlatt henne? Er tanken på et familieliv uten en mann utenkelig for henne? Er hun barn av en tid der enslige mødre blir sett ned på, ja, kanskje til og med vil bli straffet for ikke å ha en mann? Kanskje er det like mye den dype frykten for hva fremtiden kan bringe, som sorgen over det som har skjedd, som plager henne og fremprovoserer valgene hennes.

Er hun et enkelt individ, eller en slags arketyp, en personifisering av hele kvinnehistorien, fra tidenes morgen og frem mot vår tid? Jeg tenker at diktene kan leses litt som begge deler. Både som historien om én kvinne, og som en skildring av en slags mørk ursmerte som har fulgt og fylt kvinner oppigjennom tidene.

Objektivt sett er dette ikke bare en alminnelig diktsamling, men en slags forhøyet type tekst som oppleves som skriftlig kunst. Valget av språk, av historie, av detaljer (mytiske, arketypisk) taler om noe eldgammelt, noe dypt og uutgrunnelig. Det er nesten som en glemt religiøs lignelse, en uoppdaget myte eller som et unikt innblikk i en mulig arketyp i vår underbevissthet.

Jeg forstår at mange har latt seg berøre og fange av denne diktsamlingen. Den er unik og suggererende med sin mørke, hjerteskjærende klagesang.

Men subjektivt sett så berørte den ikke meg personlig. Ihvertfall ikke så mye at jeg står lamslått igjen og føler at jeg har lest noe av det største som noensinne er skrevet. For meg handler dette nettopp om valg av språk. Selv om jeg etterhvert fant en mening i hvert enkelt vers, var det ord her og der jeg aldri fant betydningen av. Og det irriterte meg noe veldig. Jeg ble stadig stanset i teksten, og forsøkte å tolke etter beste evne, men opplevde stadig å komme til kort. Disse irritasjonsmomentene underveis hindret den gode leseflyten for meg. Og jeg tror at diktene i denne boka er avhengig av at man finner den gode flyten for at de skal ha maks effekt på leseren. Hvis man først finner flyten, og dermed tonen med tekstene, så vil de gli dypt inn og virkelig berøre leseren. Og det tror jeg har skjedd med mange som har lest denne diktsamlingen. Men desverre ikke med meg.

Jeg skal likevel innrømme at diktsamlingen er god og at den fortjener både å bli lest og å bli nominert til Bokbloggerprisen 2016. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har skapt et unikt stykke tekst som er mer kunst enn dikt.

Fakta

catherine-blaavinge-bjoernevog_grande

Lyriker Cathrine Blaavinge Bjørnevog fotografert av Torgrim Melhuus. Kilde: Samlaget.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-9050-2
Oversetter: —
Originaltittel: Um sakne springe blome
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 137

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Denne boka er homo: Informativt og morsomt om kjønns- og seksualitetsmangfold

Bokas tittel og forfatter
«Denne boka er homo» av James Dawson/Juno Dawson

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok om kjønns- og seksualitetsmangfold. Ei håndbok som besvarer de spørsmål unge (eller hvem som helst) måtte ha om kjærlighet, identitet og seksualitet. Det er ei bok om hvor spesielle, unike og helt normale vi alle er, uansett om vi er skeive eller streite. Det er ei seriøs, informativ og utrolig morsom bok.

Utvalgt sitat fra boka
«Du har kanskje ikke lært så mye på skolen om hvordan det er å være lesbisk, homofil, bifil, trans eller generelt nysgjerrig på det som befinner seg utenfor heteronormen. Du kjenner kanskje til noen skeive kjendiser, eller har sett par av samme kjønn på TV. Høyst sannsynlig kjenner du en LHBT*-person, selv om du ikke er klar over det. Vi er overalt. Vi gir deg pakken din på Posten, lærer deg matte på skolen og flipper burgeren din på McDonald’s.

Så hvorfor lærer du ikke mer om skeiv kjærlighet i seksualundervisningen på skolen? Eller om mennesker som velger en kjønnsidentitet som ikke stemmer overens med det kjønnet det ble tildet ved fødselen? Jeg jobbet som sammfunnsfagslærer over en lengre periode, og selv om jeg alltid underviste i disse temaene, er det stor variasjon i tilbudet ved forskjellige skoler. Ikke alle lærere vet hvordan de skal undervise om LHBT*. Det finnes ikke noe ordentlig opplæringstilbud for lærere heller, er jeg redd. Mange steder skvises temaet inn sammen med forplantningsundervisningen.

Dette betyr at ungdommer i hopetall, både homofile, heterofile, bifile, trans og cis brenner inne med spørsmålene de måtte ha om hvordan det er å være skeiv. Denne boka har noen av svarene.»

Min vurdering
«Denne boka er homo» kunne like godt ha hett «Denne boka er super». For det er den!

Heterofili anses ofte som normen. Det «normale». Det man skal etterstrebe. Av veldig mange. Av samfunnet. Av media. Av politikk. Av religion. Selvsagt finnes det heldigvis unntak her og der – blant individer, organisasjoner, deler av samfunnet vi lever i – men unntaket bekrefter desverre ofte regelen.

Det er ofte slik at vi ikke er oss bevisst at vi anser heterofili som det normale en gang. Den verden vi lever i, storsamfunnet med sine mediakanaler og offentlige holdninger, er en eneste stor guide til det å være heterofil. Reklamefilmer, annonser, magasiner, TV-programmer, offentlige tilbud sikter seg inn på heterofile par, eller heterofile som ønsker at de var del av et par. Vi drukner i historier om hvordan mannen kan kapre drømmedama, lovverk som sier at kun menn og kvinner kan gifte seg med hverandre, prinser som redder prinsessa og lærebøker om hvordan menn og kvinner kan ha sex med hverandre. Dette legger en ubevisst føring for hvilke holdninger vi bør ha og hva vi bør anse som normalt.

Sannheten er at den verden vi lever i er et mangfold – og at det er mangfoldet som er det normale.

I vår del av verden har LHBT-personer (Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner) heldigvis begynt å få de samme rettighetene som heterofile, bl.a. rettigheten til å gifte seg. Men det er fremdeles mange myter og fordommer der ute, LHBT-personer blir fortsatt mobbet og trakassert (i enkelte land blir de også torturet og drept) og det er desverre altfor vanlig å høre skjellsord som «jævla homo»,  noe som gjør en slik bok som dette utrolig viktig.

Vi har seksualundervisning på skolen, men også her begrenser ofte informasjonen seg til heterofil seksualitet. Kvaliteten på undervisningen, og innholdet i undervisningen, er mange steder avhengig av læreren, lærerens kunnskapsnivå og subjektive holdninger. Dette er rett og slett ikke godt nok. Så lenge det finnes kjønnsmangfold og seksualitetsmangfold, så bør det informeres grundig og seriøst om dette i skolen. Kvaliteten på undervisningen vi gir den oppvoksende generasjonen legger grunnlaget for de kommende voksnes holdninger og kunnskapsnivå. Ignoranse opprettholder myter og fordommer, som igjen skaper mer frykt og diskriminering – og i verste fall kan det føre til hat og voldshandlinger (som det også desverre gjør mange steder i verden).

Jeg synes denne boka er så god at den burde ha blitt pensum på ungdomsskolen.

James Dawson (nå heter hen Juno Dawson, etter å ha gjennomført en kjønnsbekreftene behandling i 2015) har i denne boka samlet fakta, statistiske opplysninger, ideer, historier og vitnesbyrd fra mer enn 300 LHBT-personer som har valgt å dele historiene sine. Med en god kombinasjon av saklighet, humor og åpenhjertighet skriver hen om alt fra det å komme ut av skapet, det å være nysgjerrig på egen seskualitet, stereotypier, frykt, hat, diskriminering og fordommer, til skeiv sex, skeive parforhold, dating, rettigheter, LHBT-forbilder, brobygging og helse.

«Denne boka er homo» er rett og slett en glimrende og dyptgående håndbok i alt som har med LHBT å gjøre. Den henvender seg både til dem som definerer seg som LHBT-personer og til deres familie, venner, kollegaer og andre. Den er like interessant både for unge som er nysgjerrige og forsøker å finne sin egen identitet, og for dem som allerede er trygge i sin seksualitet og har funnet seg selv.

Jeg anser meg i utgangspunktet som rimelig oppdatert på LHBT, men lærte utrolig mye av å lese denne boka. Den byr på tanker, ideer og personlige historier det er berikende å lese, den både informerer og berører.

Dawson har klart kunsten å skrive ei bok som er kjempemorsom, men samtidig seriøs og informativ. Jeg anbefaler denne boka til alle, uansett legning, kjønn eller alder. Her er informasjon, fakta, perspektiver og innsikter som hvem som helst kan ha glede og nytte av, og som de aller fleste kan lære masse av.

Jeg kan også anbefale Stephen Frys dokumentarserie om homofobi, for de som ønsker å sette seg ennå mer inn i hvordan LHBT-personer blir behandlet forskjellige steder i verden. En sår, rystende og viktig serie!

Nettsider verdt å sjekke ut:
FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold: foreningenfri.no
Skeiv Ungdom: skeivungdom.no
Skeiv Verden: skeivverden.no
Forbundet for transpersoner: ftpn.no
Ungdomstelefonen (UT): ungdomstelefonen.no
Skeivt Arkiv: skeivtarkiv.no

Fakta

Forfatter James Dawson. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1319-8
Originaltittel: This Book Is Gay
Oversetter: Linn Kristin Nordseth
Utgivelsesår: 2014 (norsk 2017)
Sideantall: 275

Lagre

Lagre

Nye bokvenner: Mars 2017

Våren brer stadig om seg, ihvertfall på denne kanten av landet. Mars har riktignok vært temperamentsfull, som vanlig, men det ser ut til at dagene saktere blir varmere og mer solrike nå.

Påsken står for tur om få uker, og jeg har allerede valgt ut årets påskelektyre. Vanligvis leser jeg ikke krim, men en påske her og der gjør jeg et unntak. Som i år. H. K. Fauskangers «Skamtegnet» blir min litterære påskekompis i år. Hva med deg? Har du funnet ut hva du skal lese i påskeferien ennå? 🙂

Fra det ene til det andre: Her er de bøkene som flyttet inn hos meg i mars:

Bøker kjøpt på årets Mammutsalg

«Kongedreperkrøniken 2: En vis manns frykt» av Patrick Rothfuss.
«Grønt fra Funky Fresh Foods» av Josefine Andrén og Jenni Mylly.

Anmeldereksemplar fra Pax forlag

«Anarchy in the UKR» av Serhij Zjadan.

Kvinnen ved jordas kant: Lettfattelig, historisk roman som mangler litt saft og kraft

Bokas tittel og forfatter
«Frøyas døtre: Kvinnen ved jordas kant» av Gunhild Haugnes

Bokas særtrekk og handling
«Kvinnen ved jordas kant» er en historisk roman med handling fra vikingtiden. Boka handler om Frøydis Eiriksdatter, datter av Eirik Raude og søster til Leiv Eiriksson. Hun var Eirik Raudes frilledatter, altså datter av en av hans elskerinner, og ble behandlet deretter. Hun vokste likevel opp til å bli ei sterk og stri dame, som bl.a. ledet to ekspedisjoner fra Grønland til Vinland, i sin bror Leivs fotspor.

Utvalgt sitat fra boka
«Endelig er alt klart. Hun åpner øynene.

Langt der framme skimter hun streken, streken som skiller det mørke havet og den noe lysere himmelen. Det er dit hun alltid har drømt om å reise, til jordas ytterkant – der hvor en verden slutter og en annen begynner. Verdensrommets dyp, Ginnungagap.

Et isflak seiler inn fra venstre og legger seg rolig til rett foran henne. Lokkende. Hun lar ullkappa falle ned på det glatte skjæret. Det samme skjer med stokken og selskinnsvantene.

De krokete fingrene griper om hver sin side av kjolen, som er blitt tung og våt etter timer med bølgeskvulp mot seg. Hun heiser opp kjolen. Så løfter hun den venstre foten.»

Min vurdering
Tanken bak denne boka, og serien den etterhvert skal bli en del av, er å hente frem interessante kvinneskikkelser fra norrøn historie (mulig også tidlig middelalder) og gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Det er en flott tanke og et godt prosjekt. Og jeg stiller meg helhjertet bak tanken om at Frøydis Eiriksdatter fortjener å få sin egen saga, på lik linje med sin mer kjente far og bror.

Gunhild Haugnes har hentet ut de fakta hun har funnet om Frøydis i de eksisterende sagaene om Eirik Raude og hans sønn Leiv Eiriksson. Resten har hun fylt ut selv med sitt forfattersinn. Romanen er altså en kombinasjon av historiske fakta og fri diktning.

Jeg er litt uenig med meg selv om hva jeg synes om denne boka. Derfor er det også litt vanskelig for meg å skrive om den.

I utgangspunktet var jeg både tiltrukket og litt skeptisk til denne boka. Jeg er veldig glad i historiske romaner, og spesielt interessert i vikingtiden, så jeg ble raskt nysgjerrig på «Kvinnen ved jordas kant». Samtidig har boka en estetisk aura, et utseende, som fort kan minne om serieromaner (eller kiosklitteratur), noe som slettes ikke trenger å være negativt, men som for meg er litt på kollisjonskurs med renspikket historie og historiske fakta. Ja, jeg er klar over at mange serieromaner har handling fra forskjellige historiske epoker, men de har gjerne fiktive hovedpersoner og en fiktiv handling. Denne romanen skal være et historisk portrett av en faktisk person som har levd, og tiden hun levde i.

Jeg brukte litt tid på å finne tonen med boka, men da jeg først kom inn i språk og handling opplevde jeg god leseflyt. Det er ei lettfattelig bok, med levende personportretter. Forfatteren har et tydelig engasjement for det hun skriver, for dette (skal vi kalle det) kvinneprosjektet og for bokas hovedperson. Hun skrev Frøydis inn i hjertet mitt, og det på tross av at Frøydis ikke nødvendigvis er den letteste dama og like. Det er et godt tegn på at ei bok er godt skrevet, tenker jeg. At hovedpersonen oppleves som helstøpt, kompleks, med både virkelig lite sjarmerende sider, samt gode sider – og at hovedpersonens liv og reise faktisk berører leseren. Og dette har Haugnes absolutt klart.

Norrøn tid var på mange måter en annerledes tid enn den vi lever i. Verdensbildet var et annet, menneskesynet var et annet, religiøsiteten var en annen og man nærmet seg det guddommelige på en annen måte enn det de fleste gjør i dag.

Haugnes trekker frem norrøn tro og deler av den norrøne gudeverdenen i denne boka, og setter det opp mot den kristne troen. Bokas handling foregår akkurat i brytningstiden mellom norrøn tro og kristen tro, der kristne prester reiste rundt for å omvende hedningene. Leiv Eiriksson selv var en av dem som ganske tidlig lot seg omvende til hvitekrist, og som lovet å kristne Grønland – øya der han og familien holdt til. Hans far, Eirik Raude, var trofast mot de gamle gudene hele livet, og det samme skal Frøydis ha vært.

Vi vet at kristningen av både Norge og landene omkring ikke alltid gikk fredelig for seg. Vi vet at vikingene hadde en annen moral og andre æresbegreper enn det vi har. Likevel opplever jeg at handlingen i denne boka, og skildringen av ting vi vet har vært både dramatiske og blodige, er litt for milde. Litt for tilpasset vår tid og vår moral – dagens mentalitet. Det mangler litt saft og kraft, rett og slett. Det er dramatiske episoder her og der, absolutt, men det oppleves som om de er litt holdt tilbake likevel.

Jeg klarer ikke å la være og sammenligne denne boka bittelitt med den norrøne Valhall-trilogien til Johanne Hildebrandt. Bøker jeg forøvrig likte svært godt. Nå er ikke disse bøkene ment å være rene historiske bøker, selv om forfatteren har basert seg på funn og fakta om disse funnene. Det er en historie om de norrøne gudene, inspirert av teorien om at de kanskje en gang var vanlige mennesker som levde her på jorden, som oss. Uansett, så er det bøker med norrønt innhold og om sterke, komplekse norrøne kvinneskikkelser. Disse bøkene har en helt egen saftighet, både i språk og handling, en villskap og en litterær urkraft som jeg opplever som sannere og mer i tråd med det vi vet om vikingtiden og dens mennesker. «Kvinnen ved jordas kant» mangler noen hekto råskap og urkraft på en måte, og det er synd. For boka er veldig nær opptil å være skikkelig god.

Denne romanen har endel overnaturlige innslag, som jeg regner med er en del av forfatterens egen frie diktning. Det fantes helt klart en tro på magi i norrøn tid, man møtte gudene på en annen måte enn vi gjør i dag, æret det guddommelige på annet vis og hadde egne utøvere av forskjellige former for magi  – f.eks. de gåtefulle og mektige volvene. Volver er også med i denne romanen. Jeg har litt av den samme kritikken her som jeg hadde rundt den manglende saftigheten og kraften. Magien og de overnaturlige elementene oppleves som litt for moderne, nesten litt New Age-aktige. Det er en altfor mild type åndelighet i denne boka, synes jeg, som bryter veldig med tidsepoken som skildres.

Jeg kjenner likevel at jeg liker skildringen av åndeligheten i denne boka, og jeg liker generelt bøker med overnaturlige innslag. Her er vi altså ved et av de punktene jeg er uenig med meg selv på. Hvis jeg ser bortifra at dette er ei historisk bok med handling fra vikingtid, og heller bare konsentrerer meg om at det er et portrett av ei kvinne som levde et utfordrende og sterkt liv, og som hadde en spennende og personlig utviklende livsreise, så er dette ei bok jeg satte utrolig stor pris på å lese. Men nettopp fordi det er en historisk roman, et historisk portrett med norrøn ramme, så mister den litt av den gløden og kraften den kunne ha hatt – om den nettopp hadde hatt noe mer glød og kraft.

Men alt i alt ei fin bok, ei bok som når ut med et stykke historie, og et stykke kvinnehistorie, til langt flere enn den nok hadde nådd ut til om den hadde vært skrevet innenfor de sedvanlige historiebok-rammene. Jeg er tilhenger av Haugnes sitt prosjekt og jeg er glad for å ha blitt kjent med Frøydis Eiriksdatter.

Er spent på neste bok i denne serien, «Jenta fra den grønne øya», som visstnok kommer i juni 2017.

Fakta

Forfatter Gunhild Haugnes. Kilde: Juritzen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-922-0
Originaltittel: Kvinnen ved jordas kant
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 309

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Nye bokvenner: Februar 2017

Endelig, endelig begynner vi på mars, den første vårmåneden. Jeg har gledet meg til skikkelig vår lenge nå. Det så jo ut til at den skulle komme i begynnelsen av februar, men plutselig så fant snøen ut at den skulle komme. Heldigvis har det ikke kommet så veldig mye snø, ihvertfall ikke her jeg bor. Et par dager med varmegrader og sol har smeltet det meste allerede. Det lukter vår ute. Energien begynner å komme tilbake. Jeg er ihvertfall av den sorten som gjerne blir slappere om vinteren og betraktelig kvikker når dagene blir lysere og lengre. Og det kjenner jeg på nå. 🙂

Uansett, her er bøkene februar skjenket meg. Jeg har faktisk kjøpt endel bøker selv denne måneden. Og mer skal komme, for nå er jo snart Mammutsalget i gang. 🙂

Anmeldereksemplar fra Vigmostad & Bjørke

9788241913198

«Denne boka er homo» av James Dawson.

Bøker jeg har kjøpt selv

9788203361791 9788241912856 9788241913242

«Et uoverskuelig mørke» av Håvard Syvertsen.
«Night School 3: Bruddet» av C. J. Daugherty.
«Night School 4: Opprør» av C. J. Daugherty.

bokvrimmelB

Lagre

4 kjappe: Trollmenn og zombie, troll og merkverdige barn

Alice-in-Zombieland-by-Gena-Showalter-196x300

«Alice in Zombieland» av Gena Showalter:
Hvis du, som jeg gjorde, forventer at dette skal være en slags pastisj basert på Alice i Eventyrland, så kommer du til å bli skuffet. Dette er en helt egen, moderne historie, med kun enkelte løse elementer her og der som liksom skal få assosiasjonene til å gå i retning av detaljer fra Alice i Eventyrland. Med andre ord er ikke denne boka fullt så artig som man kanskje innbiller seg at den skal være.

Vi møter Alice (jada, navnet på hovedpersonen matcher i det minste) som har mistet foreldrene og søsteren sin i en ulykke. Hun flytter til et nytt sted, begynner på en ny skole – og så begynner den klassiske amerikanskje high school-moroa. Bitchy jenter, sykt tiltrekkende bad boys, strenge lærere – og selvfølgelig et eller annet mystifistisk som hovedpersonen blir nysgjerrig på og blandes inn i. I dette tilfellet er det mystifistiske noe veldig farlig: Zombier som ser ut til å være underlig tiltrukket av nettopp Alice.

Zombiene i denne boka er ikke døde som stiger fra graven, stønnende og haltende, på jakt etter hjerner. De er faktisk usynlige, en slags onde ånder etter enkelte avdøde, som vil ha sjelen din.

Uansett, Alice blir en slags Buffy, som sammen med en liten, hemmelig gruppe elever forsøker å beskytte skolen og folk i nærområde fra zombieangrep.

Forholdsvis spennende og allright skrevet, men litt mange klassiske amerikanskje high school/ungdomsklisjeer. Og jeg mistet i grunn mye av sansen da forfatteren plutselig, på død og liv, insisterte på å skrive inn lange tirader om kristen, amerikansk seksualmoral midt i handlingen. For Alice er en god og snill kristen pike, må vite – som liker å bruke vold på fritiden og sparke zombieræv. Hun sparer seg til den rette og vil bare nusse litt forsiktig på deg – men ikke mer. Ikke mer! Da blir Jesus sint!

For all del, om man selv er personlig kristen og savner fantasy/YA-romaner som prediker en slags kristen moral (veldig amerikansk sådan), så vil man sikkert elske denne boka. For meg ble det hele bare veldig merkelig og konstruert. Dette plutselige kristne budskapet hang for meg ikke sammen med resten av innholdet, og ble litt som en «soar thumb» midt i teksten.

Helt grei bok, men ikke noe mer.

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Mira Ink/Harlequin UK
ISBN: 978-1-848-45157-5

Basic CMYK

«Maretorn» av Tone Almhjell:
Her har vi den frittstående oppfølgeren til fantasysuksessen «Vindeltorn». Og etter min mening skriver Tone Almhjell seg bare bedre. Jeg elsket «Vindeltorn», og jeg satte om mulig ennå større pris på «Maretorn».

Vi møter vennen til Lin fra «Vindeltorn», Niklas. Lin har flyttet og Niklas føler seg alene. Han vandrer mye rundt i skogene omkring hjemstedet Sommerhjell, der han bor sammen med bestemor Alma og onkel Anders. Etter at moren døde da Niklas var liten har en skygge ligget over hele Sommerhjell, og Niklas bærer på en fryktspekket sorg. Noe i ham er sikker på at moren ikke likte ham, at hun egentlig ikke var glad i ham. Frykten gir ham mareritt, men det er ikke det eneste mørke og skremmende som skjer. Noe lusker rundt i skogen. Noe stort og farlig, med grønne øyne, som dreper sauer og stadig sniker seg nærmere Sommerhjell. Men det finnes også lys og hjelp i skogen: Tyst, ei gaupe som kan snakke.

«Maretorn» er på mange måter ei mye mørkere bok enn det «Vindeltorn» var, og det synes jeg er en svært god ting. Gjennom denne boka tar Almhjell opp tråden etter Astrid Lindgren, som tok barn på alvor og skrev barnebøker om de vanskelige tingene, om vonde følelser, sorg og død. Almhjell utforsker bl.a. sorg, skam, frykt, død og psykisk sykdom i denne boka, og hun gjør det på usedvanlig vakkert og klokt vis.

«Maretorn» er ren magi. Les!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49454-1

9788241912818

«Miss Peregrines merkverdige barn 2: Spøkelsesbyen» av Ransom Riggs:
Jeg ble dypt fascinert av den aller første boka «Miss Peregrines Home for Peculiar Children». Den var original og annerledes på alle mulige måter, spesielt pga de merkverdige sort/hvitt-bildene som akkompagnerer handlingen. Slike bilder er det også i denne boka, men den opprinnelige entusiasmen og nyfikenheten har jo lagt seg litt. Når man begynner på bok nummer to vet man jo litt mer hva man går til.

Boka fortsetter der den første sluttet, og det var jo en rimelig dramatisk slutt. Vi følger Jacob, som sammen med de nye, merkeverdige vennene sine legger ut på en reise til London for å finne noen som kan hjelpe Miss Peregrine. Hun er fanget i fugleskikkelse og klarer ikke å gjenoppta sin menneskelige skikkelse.

På reisen kommer vi dypere og dypere inn i de merkverdiges verden og dens farer og vidunderligheter. Det er fascinerende og fantasifull lesning, handlingen trekker oss stadig videre, dypere og dypere inn i en historie som mest av alt minner om et lappeteppe av inntrykk, personligheter og situasjoner.

Selv om dette er ei tjukk bok, så går sidene unna når man først begynne å lese. Boka er spennende den, men muligens ikke fullt så fascinerende som den første i denne serien. Men absolutt lesverdig og underholdende. Konseptet er fremdeles godt og gjør disse bøkene til noe for seg selv.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1281-8

9788202525460

«Harry Potter og barnets forbannelse del én og to» av John Tiffany, Jack Thorne og J. K. Rowling:
Dette er på mange måter ei bok og en historie som kunne gå begge veier. Den kunne fort floppe, eller den kunne tilføre de originale Harry Potter-bøkene en ny og interessant dimensjon. Jeg opplever heldigvis at det siste er sant.

Det var litt vrient å komme skikkelig inn i denne boka. Den er jo ikke skrevet som en roman, men som et manus. Dette er jo manuset til et teaterstykke basert på J. K. Rowlings visjon og trollmannsverden. Boka inneholder sceneanvisninger og replikker. Med andre ord må man lese denne boka på en litt annen måte enn man leser en alminnelig roman. Når jeg først ble vant til manusformen så fant jeg også tonen med boka.

Vi møter en voksen Harry, Hermine, Ron og flere andre skikkelser vi allerede kjenner fra de opprinnelige bøkene. De har jobb, de har familie – og barn, selvsagt. Og det er hovedsaklig barna deres som er hovedpersonene i denne boka.

Vi følger dem fra deres første skoledag på Hogwarts, og får raskt se at det kanskje ikke er så enkelt å være barn av helter. Spesielt Harrys sønn Albus Severus sliter. Han skammer seg over å bli valgt inn i Slytherine House og føler seg misforstått og lite akseptert av faren. I tillegg blir han bestevenn med sønnen til farens barndomsfiende, Draco Malfoy.

Da den mystiske Delfi søker hjelp på vegne av Cederic Diggorys far, til å bringe Cederic tilbake til livet igjen, tenker Albus Severus at han har en sjanse til å vise at han også duger til noe, at han er modig som faren. Ved hjelp av en tidsvender resier han og Scorpio Malfoy tilbake i tid for å hindre at Cederic blir drept av Voldemort. Men det er farlig å tukle med tiden.

Jeg synes dette var ei både spennende, rørende og innsiktsfull bok om foreldre og barn, og om hvor lett det er å trå feil på noen livsområder, selv om man er konge på andre. Også er det nydelig gjensyn med flere favorittskikkelser fra de første bøkene. Spesielt Severus Snape gjør et nydelig comeback i denne boka.

Det gav meg mye å lese denne oppfølgeren til Harry Potter, og jeg kunne godt tenke meg å lese ennå mer fra Harrys voksne liv – samt se hvordan det går videre med Harry, Hermine, Ron og Dracos barn.

På mange måter er dette ei bok om forsoning. Og jeg synes det kler historien om Harry Potter som helhet  godt.

Kilde: Har fått boken i bursdagsgave
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-52546-0

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Mørk materie: Kvantefysikk og parallelle dimensjoner

m-rk-materie_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Mørk materie» av Blake Crouch.

Bokas sætrekk og handling
«Mørk materie» er en scifi-thriller om Jason Dessen, som en kveld går ut for å ta et glass med en gammel studiekamerat som nettopp har vunnet en gjev vitenskapspris. På vei hjem blir han kidnappet av en mystisk mann med geishamaske, en mann han synes det er noe kjent ved. Jason blir dopet ned og sovner inn, med den mystiske mannens siste ord til ham i hodet: «Lever du et lykkelig liv?».

Da han våkner er han på et fremmed sted. Han kjenner ikke omgivelsene eller menneskene, men de ser ut til å kjenne ham. Hva har skjedd? Og hvor har han havnet? Og viktigst av alt: Hvordan skal han komme seg hjem til sin kone og sin sønn, som han elsker over alt på jord?

Utvalgt sitat fra boka
«Jeg snur meg i det døren åpner seg.

En versjon av meg – ryggsekk, losjakke, støvler – kommer inn gjennom døråpningen, og da øynene våre møtes, røper han at han er overrasket, og løfter begge hendene som tegn på respekt.

Bra. Da er han kanskje ikke her for å ta meg.

Hvis mange versjoner av Jason løper rundt omkring på Logan Square, noe jeg har mistanke om, er det store sjanser for at denne her bare snublet inn fra kulden, søkte ly og trygghet. Som jeg gjorde.

Han krysser bort til bardisken og setter seg på den ledige krakken ved siden av meg, de bare hendene skjelver av kulde.

Eller frykt.

Bartenderen kommer bort og ser nysgjerrig på oss – som om hun vil spørre – men alt hun sier til den nyankomne, er: – Hva har du lyst på?
– Det samme som ham.»

Min vurdering
Dette er ei bok som fanget meg fra omtrent første setning. Den starter innmari alminnelig, med hjemmehygge og familiekveld. Et utsnitt av hovedpersonens hverdag. For så plutselig å heve rytme og tempo, tverrvende og sette kursen inn i noe fullstendig ukjent og fascinerende – både for hovedpersonen og for leseren.

Hele handlingen i «Mørk materie» er basert på at det finnes et mylder av forskjellige virkeligheter, og at det finnes tusenvis av forskjellige utgave av oss selv som eksisterer i disse virkelighetene. Hver eneste gang vi tar et valg og vurderer alle utveier, skjer det en tidsforskyvning (i mangel av et bedre ord) som gjør at en ny virkelighet oppstår for hver enkelt valgmulighet. Vi velger altså alt vi kan velge, alt skjer, alle valg tas og alle muligheter utforskes – av forskjellige utgaver av oss selv.

Hvert enkelt «jeg» vil være annerledes enn meg. Vi preges av valgene vi tar, av erfaringene vi gjør oss og av lærdommen vi tar til oss. Noen av utgavene av oss vil være ganske lik oss, andre veldig forskjellige. Noen vil være preget av godhet, andre vil være et skyggebilde av oss – men alle er oss. Dette er på mange måter ei bok om å møte seg sjøl i døra – på godt og vondt. Og det er vanvittig fascinerende møter!

Romanen er bygget opp som en gåte inni en gåte inni en gåte. Stadig nye dører åpner seg mens man leser, og stadig nye hint leder hovedpersonene fremover i den gåtefulle, makeløse og til tider skrekkinnjagende handlingen. Vi blir presentert for utrolig interessante kvantefysiske teorier, filosofiske funderinger og spennende tanker om virkeligheten. Eller det vi anser som virkelighet.

Og som en skjør og vakker kontrast til bokas scifi-preg, finner vi virkelig fine og nære skildringer av kjærligheten, av nærhet og lengsel. Boka henter frem det store ved vår hverdag, ved våre små og grå liv, og viser oss hvor dyrebart det hele er. Livet vårt, hverdagen vår, relasjonene våre. Hvor stor betydning kjærlighet har. Hvor viktig det er å sette pris på alt vi har og alt vi omgir oss med. For av og til kan det være for sent. Av og til mister vi. Av og til er alt forbi.

Jeg ble både underholdt og rørt av denne romanen. Den var fantastisk spennende og tankevekkende. Den inspirerer til grensesprengende tankelek om vår eksistens, om verden og virkeligheten.

Dette var en av de første bøkene jeg leste i år, og hvilken start på det nye leseåret! Blake Crouch er en spennende forfatter. Jeg leser mer enn gjerne mer fra hans penn.

Fakta

crouch-blake_paul-pennington

Forfatter Blake Crouch fotografert av Paul Pennington.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48571-6
Oversetter: Kurt Hanssen
Originaltittel: Dark Matter
Utgivelsesår: 2016 (på norsk 2017)
Sideantall: 387

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Alt som ikke har blitt tjoret fast: Lyrisk flo og fjære

alt-som-ikke-har-blitt-tjoret-fast_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Alt som ikke har blitt tjoret fast» av Eirin Gundersen.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei diktsamling som utforsker det som er forbi, minner om det som har vært og den litenheten og ensomheten vi kan føle på i møte med den rå og mektige naturen.

Diktene skildrer ei ung kvinne som reiser til ei fraflytta øy nordpå sammen med kjæreste/samboer. På øya ligger en gård som har vært i hennes families eie i hundrevis av år. Nå er det et øde og forblåst sommersted, der minner og historie sitter i veggene.

Utvalgt sitat fra boka
«Oldemor fuktet leppene med tunga, fuktet enden av tråden mellom leppene, siktet og førte tråden gjennom nåløyet. Hun stakk nålen gjennom stoffet. Dette kunne hun, hun hadde øvd. Hun sydde gjennom en hel sommer. Sydde igjennom sommeren som steg i styrke på samme måte som sollyset, rett før det falmer. Hun festet tråden, lukket vinduet, gikk ut og sanket ull. Det ble høst. Hun plukket multer som ble lagt i små bokser, og fortsatte å sy. Hun sydde kjoler, duker, skjorter, lappet klær som hadde revnet, bukseknær med hull. Hele tiden noe som måtte sys. Hun tovet ull, strikket gensere, pløyde jord, høstet poteter, fødte unger som drev vekk i feber, og fortsatte å våkne bak det samme fjellet hver dag, gjennom høsten, vinteren, verdenskrigene, gjennom livet som steg i styrke, rett før det falmet.»

Min vurdering
Å lese denne diktsamlingen var for meg en meditativ opplevelse. Det ligger en stor, behagelig ro over tekstene. De har noe rent og enkelt over seg, samtidig som de favner vidt. Ordene skaper store rom det er godt å være i.

Tekstene er ikke bygget opp som tradisjonelle dikt. De er mer formet som bittesmå noveller. Blokker av tekst som forteller små historier, øyeblikk fra nåtid og fortid, hovedpersonens opplevelser, tanker, følelser og minner.

Det er ikke bare gårdens historie og familiehistorien tilknyttet gården vi får innblikk i, men også selve stedets historie; Øya, havet, plante- og dyrelivet. Alt som har vært, som har satt sine spor på den plassen gjennom hundrevis – kanskje også tusenvis – av år.

Dette enorme rommet, tidens rom, og den spesifikke geografiske plasseringen av gården og øya, får meg til å tenke på Roy Jacobsens roman «De usynlige» og også tildels Morten A. Strøksnes sin sakprosabok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Det er store bøker og sammenlignes med, jeg likte godt begge to da jeg leste dem, og jeg liker også svært godt denne diktsamlingen.

Som havet rundt øya ruller fram og tilbake, ruller diktene i denne boka mot deg og fra deg, skaper nærhet og en følelse av avstand, knytter deg til nuet, men hvisker også om det store dypet, tidens dyp, alt som har vært, har dødd ut, er og skal komme.

Diktene skildrer det lille, hverdagen, de tunge takene i et vanlig liv – gjennom hovedpersonens egne minner og minner om historier fortalt av nå avdøde slektninger – og setter det opp mot selve naturens gang, de store linjene. Det er en spennende kontrast, og er med på å heve tidligere generasjoners hverdag opp på et nytt nivå. Vi ser de som har gått før oss i et annet lys, vi ser styrken de hadde, motet, utholdenheten – og sitter igjen med en større respekt for deres liv og valg av bosted.

Det er som om tidligere generasjoner henger igjen på stedet, som et mildt, åndelig nærvær som sanses av hovedpersonen. Hennes minner, hennes eksistens er stedet der det som har vært har blitt tjoret fast. Gjennom henne lever det som ikke lenger lever. Men mye er forbi. Mye vites ikke. Mye finnes ikke mer.

Jeg opplever det som om hovedpersonen, denne navnløse unge kvinnen, selv befinner seg på et sted der noe raser vekk og noe bindes fast. Eller at hun er redd for å miste, redd for å bli alene. At hun selv forsøker å tjore fast noe, kanskje kjæresten, kanskje en følelse av å være elsket, satt pris på? Redselen og usikkerheten hennes, som kanskje ellers er godt skjult, stiger fram på dette øde stedet, der man har to valg. Å forsvinne ut i landskapet eller inn i seg selv. Hovedpersonen forsøker begge deler.

Jeg satte stor pris på disse tekstene. De ga gjenklang og skapte refleksjoner. Eirin Gundersen har et språk som er vakkert i sin enkelhet og som skaper store rom med små midler. «Alt som ikke har blitt tjoret fast» er ei flott diktsamling. Her har vi allerede en kandidat til Bokbloggerprisen 2017.

Fakta

gundersen-eirin_foto-julie-pike

Forfatter Eirin Gundersen fotografert av Julie Pike.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50139-3
Oversetter: —
Originaltittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 73

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre