Nye bokvenner: Juni 2017

Ennå en måned er over. Juli, skikkelig sommer og ferie står på trappene. Det ser ut til at været begynner å ta seg opp også. Ihvertfall her på Østlandet. Selv om det er deilig med skikkelig sommervarme må jeg innrømme at jeg synes juni har vært topp. Grått og fuktig sommervær er perfekt for lesing vet du. 😉 Har vært mange gode lesestunder i måneden som nå snart er over. Hele ni bøker har jeg kommet meg igjennom. Og seks bøker har flyttet inn hos meg. Her ser du hvilke:

Anmeldereksemplar fra WilhelmsenWinther forlag

«Tusen ønsker» av Cathrine L. Wilhelmsen og Petter Winther (Boka er allerede anmeldt HER.)

Anmeldereksemplarer fra Juritzen forlag

«Tåkens hersker» av Carlos Ruiz Zafón (Boka er allerede anmeldt HER.)
«Myrkongens datter» av Karen Dionne

Bøker jeg har kjøpt selv

«Hjerteknuseren» av Heine T. Bakkeid
«Dr. Schnabels krønike II: De dødes hus» av Heine T. Bakkeid
«60 Damer du skulle ha møtt – Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt» av Marta Breen og Jenny Jordahl

Lagre

5 kjappe: Høyreekstremisme, barnemishandling, demens, spanske grøss og et tverrsnitt av London

«Tåkens hersker» av Carlos Ruiz Zafón:
Jeg er en av de få som ikke har lest «Vindens skygge». Jeg har heller ikke lest noe annet av denne forfatteren, så jeg vet ikke hvordan denne boken er i forhold til resten av hans forfatterskap. Men jeg vet at dette er den aller første boken han skrev. «Tåkens hersker» er også første bok i en trilogi som kalles «Tåke»-trilogien – denne og de neste bøkene i serien kommer på norsk utover høsten. Men, ja, over til bokas handling.

«Tåkens hersker» betegnes som en ungdomsgrøsser. Handlingen er lagt til Spania i året 1943. Unggutten Max flytter med familien til et gammelt hus som ligger øde til ved kysten. Nærmeste nabo er et fyrtårn, der jevngamle Roland og hans bestefar bor. Roland elsker å dykke, og tar med seg Max og søsteren hans på vrakdykking i havet utenfor fyret. Men det er noe underlig med skipsvraket på havbunnen. Og det er noe underlig med huset Max og hans familie har flyttet til. Ubehagelige ting begynner å skje, og sakte avdekkes husets og vrakets skremmende og tragiske historie.

Denne boka minnet meg litt om bøkene i «De fem»-serien til Enid Blyton, som jeg leste da jeg var langt yngre enn jeg er nå. Historier om barn som kommer ut for mystifistiske ting, undersøker nærmere, ender opp i livsfare, men løser saken og alt ender godt. Med ett unntak. Alt ender ikke like godt i «Tåkens hersker».

Jeg var veldig glad i bøkene til Enid Blyton som barn/ung, og denne boka vekket den gode, gamle magiske lesefølelsen som jeg husker jeg hadde da jeg leste Blytons bøker. «Tåkens hersker» er spennende, litt rar og atmosfærisk skildret. Den har flere ganske originale elementer som gjør den interessant å lese, men jeg savnet litt mer å grøsse av. Og jeg synes at handlingen skred litt fort fram ihvertfall i første halvdel av boka. Historien hadde kledd et litt roligere tempo, der ubehaget og skrekken kunne snike seg litt saktere innpå, hint for hint. Slik historien står nå møter vi først noen litt rare detaljer, og da mener jeg ikke creepy rare, bare rare – og plutselig så kastes vi ut i et ganske brått skrekkelement som kommer så fort på at vi ikke helt skjønner hva greia er.

Jeg ble altså ikke så veldig skremt av denne boka. Men jeg ble underholdt. Og jeg ble nysgjerrig på hvor det hele ville ende. Ei allright bok, absolutt spennende og stort sett skrevet med fint driv. Jeg gleder meg til fortsettelsen på denne trilogien. For dette er en forfatter som tydeligvis blir bedre bok for bok (skal man dømme etter skrytet han har fått for «Vindens skygge»). De neste bøkene heter «Midnattspalasset» og «Skogens skygge».

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-994-7

«Lydighetsprøven – En tenkt fortelling om et barn» av Bjørn Ingvaldsen:
Dette er historien om 12 år gamle Alvis. Alvis er ikke helt som de andre barna. Han har kanskje en diagnose (mild autisme? Aspergers syndrom?). Han har et begrenset språk. Han tisser ofte på seg. Han leker bare med de yngre barna. Han snakker om de som er døde.

Alvis blir mobbet. Han går mye for seg selv. Høyest av alt ønsker han å være som de andre, å være en av dem og å være sammen med dem. Å bli sett. Å bli godtatt.

Alvis bor sammen med mammaen sin. Mamma har nettopp fått seg ny kjæreste, arkeologen Duncan. Duncan blir fort sint.

Mamma og Alvis flytter inn til Duncan. Duncans sinne kommer oftere og oftere til uttrykk. Han blir fysisk. Han går løs på Alvis. Han går løs på Alvis sin mamma. Mamma lover Alvis at de skal flytte, men det skjer aldri.

Alvis savner noen å være venner med. Savner et fellesskap. Det gjør ham lett å manipulere. Han lar seg utnytte av eldre elever som lurer ham til å stjele øl for seg. Alvis kommer i trøbbel. De unnslipper.

Og så eksploderer Duncan.

Dette er rett og slett den sterkeste barne- og ungdomsboka jeg noengang har lest. Den er mer for ungdom enn barn, for temaet er virkelig vond og hjerteskjærende. Dette er ei bok som setter seg som en gråtkvalt klump i magen og som nekter å gi slipp etter at siste side er lest.

Språklig er romanen en bragd. Ingvaldsen forteller denne historien sett fra Alvis sin side og med Alvis sitt språk. Det meste er knapt beskrevet, men ordene er så velvalgte og sier akkurat nok til at historien treffer leseren som et sleggeslag.

«Lydighetsprøven» er en av de mørkest tenkelige historiene om annerledeshet – om ikke å bli fortstått og ikke å bli sett – jeg har lest. Det gjorde fysisk vondt å lese denne boka, jeg lå i krampegråt etter siste side var lest.

For meg står den som en av de beste bokutgivelsene i år. Den er lærerik, hjerteskjærende og utrolig velskrevet. Jeg kommer til å nominere den til Bokbloggerprisen 2017.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49970-6

«Et uoverskuelig mørke» av Håvard Syvertsen:
En kald januardag blir Oslo angrepet. Skudd løsnes i gatene, hus står i flammer, infrastrukturen kollapser. I det første redselsfulle døgnet av en ny, mørk tid følger vi tre personer. Martin, som forsøker å komme seg unna sammen med kona og barnebarnet. Sykepleieren Kaisa, som vandrer igjennom et sønderrevet Oslo på vei til jobb på et overfylt Ullevål sykehus. Lilly, som hjelper en barnefamilie å flykte til ei hytte på fjellet.

Først vet ingen hvem de nye makthaverne er. Men etterhvert viser de sitt ansikt. De patruljerer i gatene. De inntar rådhus og regjeringsbygg. De overtar våpenfabrikken på Kongsberg. De sprer frykt, avmakt og splittelse. De er unge. De er snauklipte. De er hvite. Og de viser ingen medmenneskelighet, ingen nåde.

Dette er en sterk og urovekkende roman om høyreekstremisme og hvor stor trussel denne ideologien er for både samfunn og enkeltmenneske. Vi har sett denne ideologien spre seg før – vi kjenner den som nazisme og fascisme – og vi vet hvor farlig den er og hvor stor skade den kan gjøre på verden. Likevel ser vi høyreekstreme strømninger i dagens samfunn. Vi møter høyreekstreme holdninger i kommentarfelt på nettet, vi ser nynazister som marsjerer gjennom gatene i norske byer, vi hører uttalelser i hverdagen som vitner om fremmedfrykt og fremmedhat.

Brune holdninger og meninger har vært og er på fremmarsj flere steder i verden. Det er vanvittig, det er skremmende, det er høyst bekymringsfullt. Menneskefiendtlige holdninger sprer seg, og mange leter etter fiender «der ute» et sted. Men den største trusselen i dagens samfunn finnes allerede hos oss. I oss selv og måten vi velger å se og møte andre mennesker på. Denne boka er en viktig påminnelse om hvor galt det kan gå når vi lar frykten for «de andre» ta overhånd.

Jeg synes boka sluttet litt brått, skulle gjerne ha fulgt hovedpersonene lenger. Men samtidig så vet vi jo alle hvor det bærer når nazister står ved roret. Vi har sett det før. Vi har levd det før. Vi har lidd og grått og dødd av det før. La det ikke skje igjen.

Denne dystopiske boka tar opp et så viktig tema og skildrer det så urovekkende godt at jeg kommer til å nominere denne romanen til Bokbloggerprisen 2017.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-36179-1

«Det store sviket» av B. A. Paris:
En psykologisk thriller med demens som hovedtema er det ikke ofte man kommer over. Men jeg er glad jeg kom over denne, for boka er spennende og temaet demens er det som skiller den fra å være en «vanlig» thriller.

Vi møter Cass Anderson som er på vei hjem i regnet. Det er natt og hun velger å ta snarveien gjennom skogen. I en veilomme på skogsveien står det en bil parkert. Det sitter en kvinne i bilen. Trenger hun hjelp? Cass stopper ikke. Hun er redd det kan være en felle. Hun kjører videre. Dagen etter blir kvinnen i bilen funnet død. Og så begynner telefonoppringningene. Noen ringer Cass, noen som ikke svarer når hun tar telefonen. Cass er sikker på at noen holder øye med henne. Det er noen der ute, noen som ikke vil henne vel.

Samtidig sliter Cass med frykten for å bli dement. Hennes mor fikk demens allerede tidlig i 40-årene, Cass kjenner symptomene, og nå begynner hun selv å glemme ting. Tok hun pillene sine? Hva er koden til alarmsystemet? Hadde kniven på kjøkkengulvet virkelig blod på seg? Det eneste Cass ikke klarer å glemme er kvinnen i skogen. Kvinnen hun kunne ha reddet om hun hadde valgt å stoppe.

Ja, dette var en fiffig thriller. Den har godt driv, er lettlest og spennende – og oppleves som original pga demenstemaet. Boka byr på både underholdning og læring – jeg lærte ihvertfall mye om både hvordan det er å være pårørende til en dement og hvordan det kan oppleves å få demens. Samtidig er det en nervepirrende spenningsbok som overrasker og, etterhvert, fryder. Ting er ikke helt som de ser ut til å være i denne boka, og handlingen tar en skikkelig u-sving et godt stykke uti.

Jeg synes kanskje ikke den var fullt så creepy som jeg har sett at endel andre synes at den var, men jeg likte den likevel godt. Romanen var et fint og forfriskende avbrekk til mye av det jeg vanligvis leser. Jeg vil kalle «Det store sviket» er fin sommerspenningsbok.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50397-7

«Pepys Road, London» av John Lanchester:
Pepys Road er ei gate sør i London. Like hus ligger på rekke og rad. De ble først bygget som arbeiderboliger, men har etter godt og vel hundre år steget i verdi. Nå regnes de som bor i disse husene for å være velstående. Ihvertfall på papiret.

I Pepys Road bor alle slags mennesker. De er i alle aldre, har forskjellige hudfarger og alle slags jobber. De har også alle mulige problemer og utfordringer. Pepys Road er den engelske hovedstaden i miniatyr.

I denne romanen blir vi kjent med dem som bor og jobber i Pepys Road. Og innledningsvis blir vi introdusert til det som etterhvert skal binde dem alle sammen; En ung mann som tidlig en morgen vandrer nedover Pepys Road og filmer husene med et videokamera. I løpet av samme dag mottar alle beboerne i gata et postkort. Et kort som både er forvirrende og truende.

Denne boka likte jeg veldig godt, men av helt andre grunner enn det jeg forventet. Jeg så for meg at dette skulle være en klassisk spenningsroman, og spennende er den – men for meg ble dette mer en nydelig portrettroman. «Pepys Road, London» er et levende portrett av byen London, og boka byr også på skikkelig gode og rørende menneskeportretter. Beboerne i denne Londongata er skildret med slik innlevelse og menneskelig innsikt at det er vanskelig ikke å bli sjarmert og berørt.

Boka er både morsom, litt trist og spennende. Den sier noe interessant om både det engelske (og til dels det vestlige) samfunnet og skildrer mangfoldet av menneskeliv innenfor dette samfunnet. Den viser at både ting og folk endrer seg radikalt når man blir kjent med det og dem. Og at det vi frykter og det vi ønsker oss ofte er det samme – at selv om vi ser forskjellige ut på overflaten, så bærer vi alle i oss noe likt, noe som forener oss, noe vi har til felles. Og om ikke annet så har vi selve livet til felles. Selve livet og alle dets utfordringer, sorger og gleder. Vi forsøker å gjøre det beste ut av det alle sammen, med de midlene, de erfaringene og den bagasjen vi har.

Jeg glemte forresten hele mysteriet med postkortene og den mystiske unge mannen med videokameraet flere ganger underveis i lesningen. Historien om livet til hver enkelt beboer i gata var så velskildret og interessant i seg selv at det innledende spenningsmomentet havnet litt i bakgrunnen. Og det er et tegn på kvalitet, tenker jeg.

Kilde: Anmelderesemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-0876-7

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Hva skal jeg lese i sommer?

Sommerlektyre. Kilde: Pixabay.

Jeg har nettopp valgt ut noen bøker og lagt de i en bunke på stuebordet. Årets sommerlektyre. Det er et fint mangfold jeg har plukket ut. Både eldre og nyere titler, fantasy og mer realistiske romaner, sakprosa og skjønnlitteratur. Jeg har plukket frem endel titler som har stått i bokhyllen lenge. De gleder jeg meg litt ekstra til endelig å lese.

Hva er dine leseplaner for sommeren? 🙂

Slik ser sommerlektyren min ut i år:

Neil Gaiman

«Coraline» av Neil Gaiman
«Amerikanske guder» av Neil Gaiman

Annen fantasy og dystopi

«Dr. Schnabels krønike I: Vampyrjegeren» av Heine T. Bakkeid
«Tjenerinnens beretning» av Margaret Atwood
«The Queen of Tearling» av Erika Johansen

Skjønnlitteratur

«Skadedyr» av Gøhril Gabrielsen
«For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» av Kyrre Andreassen

Reiseskildringer

«Buddhas barn» av Torbjørn Færøvik
«I Kalis tid» av William Dalrymple

God sommer! 🙂

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Bokbloggerprisen 2016: Jane Ashlands gradvise forsvinning

9788210055225-300dpiBokas tittel og forfatter
«Jane Ashlands gradvise forsvinning» av Nicolai Houm.

Bokas særtrekk og handling
Jeg vil kalle denne romanen for et psykologisk drama.

Vi møter den amerikanske kvinnen Jane, som har reist til Norge for å treffe slektninger hun har oppdaget at hun har gjennom slektsforskning. Hun ender etterhvert opp på høyfjellet, alene. Reisefølget har forlatt henne og hun gjør ikke tegn til å ville vende tilbake til sivilisasjonen. Hva er det som egentlig har skjedd med Jane? Hva er det hun flykter fra? Hva er det som tærer på henne?

«Jane Ashlands gradvise forsvinning» er en psykologisk innsiktsfull roman om tap, savn, sorg og hva som kan skje med et menneske som har mistet livsgnisten.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun har lest at det gjerne ender med at man kler av seg. En siste fatal feiltolkning av omgivelsene, så ligger man der i undertøyet, blåhvit og stram i huden, med store, gjennomfrosne øyeepler, og etter hvert draperes man i et likklede av nysnø som må børstes varsomt bort når man blir funnet.»

Min vurdering
Det er en stund siden jeg leste denne boken. Jeg har ventet med å blogge om den for å være litt mer i takt med bokbloggernes samlesing av romanen i forbindelse med at den er nominert til Bokbloggerprisen 2016.

Med boka litt på avstand kan jeg si at jeg husker den som en god leseopplevelse. Jeg ble fanget inn allerede på første side, nysgjerrigheten ble vekket og jeg ble engasjert i hovedpersonens historie. Hvem er denne Jane, og hva er det som egentlig har skjedd med henne? Hun har tanker og tar valg som vitner om en kvinne som ikke er i vater. Noe må ha stjålet gleden, pågangsmotet og meningen med livet – og det er dette intense ønsket man får om å avdekke årsaken til kvinnens sinnstilstand og nåværende livsvalg som utgjør mye av denne historiens nerve og drivkraft.

Sakte avslører forfatteren Janes historie for oss. Vi lærer at hun er forfatter og litteraturprofessor. Vi hører om livet hennes som mor og kone. Vi forstår at mannen Greg og datteren Julie betyr alt for henne. Og vi får ta del i hendelsen som skal endre alt. Som etterlater Jane alene tilbake, uten det som har vært hele livet hennes – den hendelsen som kaster henne ut i en tilværelse preget av sorg, savn og en hjerteskjærende ensomhet som ikke vil vike.

Jane forsøker å reise vekk på forskjellig vis. Hun blander piller og alkohol. Forsøker å mildne smerten. Hun reiser til Norge, forsøker å hente seg selv ut av den emosjonelle tåkeheimen hun eksisterer i. Men man kan ikke reise fra seg selv. Følelser og sinnstilstand blir med på reisen. Og smerten blir tydeligere og tydeligere – også for dem rundt Jane.

Boka er godt skrevet. Forfatteren får frem den inderlige smerten og sorgen på en tydelig, men likevel særpreget og original måte. Det kan ofte være vanskelig å skildre sorg. Det kan oppleves som melodramatisk eller klisjépreget – men Houm unngår disse fellene og får til en troverdig og gripende historie som balanseres med enkelte humoristiske innspill og scener. Boka byr på både rå, usminket menneskelighet og mørk humor.

Jeg ble spesielt begeistret for bokas filmatiske kvalitet. Houm har et språk og en måte å skildre scener på som er utrolig levende og fascinerende. Det ligger en slags stor, symbolladet tomhet i de forskjellige scenene, noe som underbygger hovedpersonens sinnstemning og reise.

Boka slutter der den begynner. Vi har fått vite hvordan Jane har endt opp der hun er, innhyllet i tåke, i et telt midt i den norske fjellheimen. Alene. Men vi vet ikke sikkert hvordan det går. Jane tar et valg, men det er opp til vår fantasi hva resultatet av det valget vil bli.

Jeg liker bøker med en litt åpen slutt. Jeg liker bøker man ikke forstår fullt ut før siste side er lest. Og jeg elsker bøker med et innsiktsfullt psykologisk innhold. Her fikk jeg alle tre på en gang. «Jane Ashlands gradvise forsvinning» er kanskje ikke den aller beste boka jeg har lest, men den er god – og jeg kommer til å bære den særegne stemningen den byr på med meg videre. Det var givende å lese denne romanen, og jeg fikk lyst til å lese mer av Houm.

Fakta

nicolaihoum

Forfatter Nicolai Houm fotografert av Paal Audestad. Kilde: Tiden.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Tiden
ISBN: 978-82-10-05522-5
Oversetter: —
Originaltittel: Jane Ashlands gradvise forsvinning
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 175

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Tusen ønsker: Innsiktsfull og rørende barnebok om annerledeshet

Bokas tittel og forfatter
«Tusen ønsker» av Cathrine L. Wilhelmsen. Boka er illustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
Tusen ønsker er en gjennomillustrert barnebok for barn fra 3 år og oppover.

Lucy er et lite grønt frø som ligger og sover sammen med mange andre grønne små frø dypt nede under jorden. Dronninghumlen og hennes hjelpere passer på alle de små, gir dem masse omsorg og kjærlighet og forbereder dem på det fremtidige livet som vakre blomster, i sollyset der oppe på jorden.

Men Lucy er litt annerledes enn de andre frøene. Hun blir ingen blåklokke eller tusenfryd. Lucy er et løvetannfrø. Og når hun står i full blomst på engen får hun erfare at ikke alle er like begeistret for løvetann. Lucy får kjenne hvor vondt det kan være å være annerledes og uønsket. Men kanskje det likevel ikke er så ille å skille seg ut. Kanskje er det bedre å bli elsket av noen få, enn å bli likt av mange.

Utvalgt sitat fra boka
«En dag hører Lucy en ny stemme. Den er høyere enn stemmene hun er vant til. Før hun vet ordet av det, står ikke bestevennen hennes ved siden av henne lenger. Hvor har han blitt av? Så hører hun stemmene på ny og ser opp. En hånd holder rundt vennen hennes og mange av de andre som bodde nede hos humlene. Lucy vil også være med! Hun bretter stolt ut hatten sin og smiler så pent hun bare kan.

-Ikke plukk den, lille venn, det er ugress, hører hun en annen stemme si. Og dermed forsvinner både stemmene, hånden – og bestevennen hennes. Ugress, hva er det? tenker Lucy.»

Min vurdering
Dette er den fjerde barneboken fra Cathrine L. Wilhelmsen jeg anmelder her på bloggen. Hun har tidligere skrevet om hvordan barn kan oppleve en skilsmisse, hvordan barn kan møte og takle vanskelige følelser, og om hvordan det kan være å føle seg utstøtt og uønsket. Hun skriver med andre ord om såre og utfordrende ting og hun gjør det med varme, stor innlevelse og klokhet. Denne boken er intet unntak. Her er temaet annerledeshet og hvor vondt det kan være å ikke føle seg bra nok.

Historien om lille Lucy er vakkert og følsomt skildret. Kombinasjonen av Wilhelmsens tekst og Winthers illustrasjoner er som vanlig svært god. De utfyller hverandre, synes jeg. Begge har en poetisk nerve i sine uttrykk, men der Wilhelmsen kan være vár og litt melankolsk, er Winther mer lys og leken. Sammen skaper de noe som oppleves velbalansert og godt avrundet. Ei bok som rommer mange fasetter, og som aldri blir for tung eller for lett i uttrykket.

Lucys opplevelser er, desverre får man si, gjenkjennelige for mange og derfor svært aktuelle. Vi lever i en verden der deler av det sosiale klimaet er preget av utpeking og latterliggjøring, både i de voksnes verden og hos barn. Barn lærer jo tross alt av voksne. Det betyr ikke så mye om vi sier de rette tingene til barn, vi må praktisere det vi selv prediker. Barn tar etter oss. De observerer og kopierer.

Det er nettopp derfor barnebøker, som «Tusen ønsker», er så bra og viktige. De er med på å vise barn at annerledeshet, uansett i hvilken form, er en positiv ting. Og de snakker til de barna som allerede har opplevd å føle seg uønsket ved å vise at man skal være stolt av seg selv, og glad i seg selv, uansett hvordan andre behandler deg. Vår verdi blir ikke mindre selv om noen ikke ser den. Vi er verdifulle og flotte uansett. Og det er stor klokhet i bokas budskap: Det er bedre å bli høyt elsket av noen få, av de som virkelig ser deg og setter pris på deg, enn å bli likt av alle.

I tillegg er boka, og bøkene, til Wilhelmsen gjerne komponert slik at de kan gi noe til voksne også. Budskapet om aksept, toleranse og inkludering er universelt. Det er noe vi aldri vokser fra viktigheten av. Akkurat nå er det viktigere enn noensinne. Skal vi sammen skape en verden som er god for oss alle, og et samfunn som favner alle, så må vi begynne med oss selv, slike at våre barn får gode forbilder. «Tusen ønsker» og lille Lucy kan forhåpentligvis inspirere både barn og deres foreldre til større raushet, mer åpenhet og imøtekommenhet, og et nytt og positivt syn på det å være annerledes. Det er tross alt mangfold og variasjon som gjør livet og verden vakker og spennende.

Jeg ble svært sjarmert og også rørt av denne barneboka. Jeg setter så pris på de temaene Wilhelmsen tar opp i sine bøker. Og jeg liker måten hun tar de opp på. Det er hjertevarmt, innsiktsfullt og sjarmerende skrevet. Jeg håper boka når ut til mange små og store lesere.

Fakta

Forfatter Cathrine L. Wilhelmsen. Kilde: WilhelmsenWinther forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-4-2
Originaltittel: Tusen ønsker
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 32

Lagre

Lagre

Lagre

Nye bokvenner: Mai 2017

Det er sommer! Det er varmt! Jeg ser sola! 😀

Jeg har lest supermye i løpet av måneden som har snart er over. Hele ni bøker har jeg klart å lese i mai. Det er lenge siden jeg har vært i nærheten av et slikt antall i løpet av en måned. Det kommer med andre ord mange spennende bokanmeldelser fremover. Og mange spennende bøker har spasert over dørstokken min i løpet av mai også.

Her er bøkene som har flyttet inn hos meg i løpet av siste måned:

Anmeldereksemplar fra Vigmostad og Bjørke

«Neverwhere» av Neil Gaiman (Har allerede lest den. Anmeldelsen finner du HER.)

Anmeldereksemplar fra Gyldendal

«Lydighetsprøven – En tenkt fortelling om et barn» av Bjørn Ingvaldsen

Bokgave fått på arrangement hos Gyldendal

«Den fordømte friheten» av Kaja Melsom
«Det store sviket» av B. A. Paris

Bøker jeg har kjøpt selv

«Tjenerinnens beretning» av Margaret Atwood
«Arv og miljø» av Vigdis Hjorth
«Du er så lys» av Tore Renberg

Neverwhere: London blir aldri det samme igjen. Og det blir i grunn ikke verden heller!

Bokas tittel og forfatter
«Neverwhere – London Under» av Neil Gaiman
Boka er illustrert av Chris Riddell.

Bokas særtrekk og handling
«Neverwhere» er urban fantasy for ungdom og voksne.

Vi befinner oss i London. Der bor Richard Mayhew, en ganske alminnelig ung mann. Han har en grei, men kjedelig, jobb, en liten leilighet og en veldig pen, men utrolig kravstor og snobbete kjæreste.

En dag da Richard er på vei til en viktig middag sammen med kjærsten Jessica, får han øye på ei ung jente på fortauet. Det virker som om hun dukker opp ut av intet, som om hun bare materialiserer seg rett ut av en murvegg. Jenta er skadet og trenger helt tydelig hjelp. Jessica haster videre, men Richard stanser og bestemmer seg for å hjelpe jenta, som kaller seg Door.

Den beslutningen endrer alt for Richard. Hele hans tilværelse går opp i røyk. Han blir trukket inn i en verden han ikke visste at eksisterte. En verden under Londons gater, i en labyrint av mørke kloakktunneller og nedlagte t-banestasjoner, der Rottetalerne, Kloakkfolket og Fløyelene bor. Der blir han kjent med Markien av Carabas, som tar Richard ennå dypere ned i London Under, der farer truer og store utfordringer ligger foran ham.

Utvalgt sitat fra boka
«Han er et sted dypt under bakken: i en tunnel, kanskje, eller i kloakken. Lyset blafrer, og fremhever mørket i stedet for å drive det bort. Han er ikke alene. Andre mennesker går ved siden av ham, selv om han ikke kan se ansiktene deres. Nå løper de, gjennom kloakken; plasker gjennom gjørme og møkk. Vanndråper faller sakte gjennom lufta, krystallklare i mørket.

Han runder et hjørne, og Beistet venter på ham.»

Min vurdering
Jeg har utsatt denne anmeldelsen av Neverwhere en stund. Det er vanskelig for meg å skrive den, å finne de rette ordene. Jeg ble så utrolig glad i denne boka mens jeg leste at jeg er redd for at alt jeg formulerer omkring leseopplevelsen bare vil høres ut som noe fra en rosa, glitrende reklameplakat.  Neil Gaiman har rett og slett seilt opp som en av min absolutte favorittforfattere. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese hans bøker.

Altså, dette er ikke første boka jeg har lest av Gaiman. Det er den andre. Men jeg burde helt klart ha lest veldig mye mer av ham, veldig mye tidligere i livet. Heldigvis har jeg flere av bøkene hans stående i bokhylla. Oh joy! 😀

Men, ja. Neverwhere. Jeg ELSKER Neverwhere!

Denne boka er utrolig fin på flere forskjellige måter. For det første er det en usedvanlig velskrevet og språklig spenstig fantasyroman. Gaiman er fantastisk god til å skape atmosfæriske rom og steder, og han former et troverdig, interessant og ikke minst originalt persongalleri.

Forfatteren har også en helt egen evne til å gjøre det alminnelige magisk. Han flytter grå, vanlig hverdag og hverdagslige steder halvveis eller helt inn i et mørkt og fortryllende eventyr. På noen måter kan Neverwhere minne litt om oppbygningen til romaner som bøkene om Narnia. Men der Narnia er en helt egen verden, totalt adskilt fra vår, så fletter Gaiman i Neverwhere vår verden sammen med dette London Under. London Under er jo teknisk sett en del av vår verden, men det er en del av den som vi ikke har kunnskap om eller har beveget oss rundt i. Men sammen med hovedpersonen, Richard, får vi innblikk i en mulig fantastisk underverden som på mange måter snur opp ned på hele vår verdensforståelse om vi er åpne for det.

Bokas London Under er befolket av mennesker vi i vår verden opplever som uteliggere og tiggere. Men i London Under er de konger og markier, lorder og ladyer, helter og skurker med pågangsmot og beundringsverdig utholdenhet. De møter farer og utfordringer vi bare kan forestille oss, og finner løsninger på problemer vi ville ha opplevd som uløslige.

Og det er nettopp her vi berører det aller fineste ved Neverwhere. Gaimans måte å få oss til å se på uteliggere, tiggere og andre som lever sine liv i mørke smug og på kalde gater med nye øyne. For det er desverre slik at mange av oss som lever priviligerte liv i storbyene enten ser ned på, eller fullstendig overser dem som ikke lever innenfor de samme hverdagsrammene som vi gjør. «De usynlige» som vandrer gatelangs, som sover i portrom og søker ly fra kulda i trappen ned til t-banestasjonen lever på mange måter i en annen verden enn vår. Deres liv foregår på andre steder enn våre liv, de møter andre og ofte tyngre utfordringer og overvinner ting vi aldri trenger å overvinne. Om dette ikke gjør dem til helter, virkelige hverdagshelter, så vet ikke jeg. Med denne boka skriver Gaiman disse menneskene synlige for oss, og gir dem kraft og verdighet, gjennom en eventyrlig historie som påminner oss om vår medmenneskelighet.

Ingen ting, hverken steder eller mennesker, er helt slik de ser ut på overflaten. Vi har alle et ytre og et indre, en overflate og noe under den. Det er viktig å ikke bedømme eller fordømme noe utifra hvordan ting virker utenifra. Det er først når vi har blitt godt kjent med en plass, og godt kjent med en person, at vi kan vite med sikkerhet hva slags sted og hva slags menneske vi har foran oss.

London blir aldri det samme etter Neverwhere. Og det blir i grunn ikke verden heller. For hvis vi kan tenke oss at det finnes en skjult verden tilknyttet London, så kan vår fantasi forestille seg at det finnes en slik verden i tilknytning til hver eneste by i hvert eneste land på denne planeten.

Det er lett å tenke at det finnes én virkelighet og at alle lever i den samme virkelighetsbaserte verden, men sannheten er jo at vi er høyst subjektive vesener. Vi oppfatter virkeligheten på vår helt særegne måte alle sammen, så teknisk sett finnes det én virkelighet pr. person. I overført betydning finnes det massevis av verdener der ute, som er skjult for oss, som vi ikke har kjennskap til eller kunnskap om – før vi eventult blir kjent med folk, kjent med dem som lever i alle disse forskjellige subjektive verdenene. Når vi tør å se hverandre, tør å møte andre som likeverdige og vise åpenhet og nysgjerrighet på hvem de er heller enn å fordømme dem for det vi tror de er, så åpner det seg nye verdener for oss. Og vi risikerer å bli rausere og klokere på veien.

Neverwhere er ei nydelig bok om toleranse, inkludering, medmenneskelighet og mangfold – samt en hyllest til menneskets utholdenhet, overlevelsesevne og indre styrke. Jeg ble forferdelig glad i denne boka, i stedene den beskriver, i London og i alle de fantastiske personene Gaiman har skapt. Forfatteren fikk meg til og med til å gråte en skvett på slutten, for så dypt berørt ble jeg faktisk av denne historien og symbolikken som finnes i den.

Har du ikke lest denne boka, så er det på tide. Les! Bare les! ❤

Fakta

Forfatter Neil Gaiman og hans hund Cabal. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-516-8618-1
Originaltittel: Neverwhere
Oversetter: Ina Vassbotn Steinman
Utgivelsesår: 2015 (norsk 2017)
Sideantall: 431

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Norske byer fra A til Å, en let-og-finn ABC: Artig og lærerikt om byer i Norge

Bokas tittel og forfatter
«Norske byer fra A til Å, en let-og-finn ABC» av Anitra Figenschou (Red.) og diverse illustratører

Bokas særtrekk og handling
Som tittelen avslører er dette ei ABC-bok. Det er også ei bok om norsk bygeografi og ei let-og-finn-bok.

Norske illustratører har fått lov til å illustrere byen de selv har tilknytning til, komplett med kjente landemerker, severdigheter, historiske bygg og monumenter. Artige detaljer som begynner på byens første bokstav er lagt inn i hver tegning, slik at barna som titter i boka kan lete og lære mens de leser.

Ei klassisk ABC-bok med ny vri.

Utvalgt illustrasjon fra boka (F for Fredrikstad)

Min vurdering
ABC-bok med fokus på norske byer som begynner på hver bokstav i alfabetet er et prosjekt man ikke kan gjennomføre 100% konsekvent. Såvidt jeg vet finnes det ikke norske byer som begynner på X. Og heller ikke C. For å lage ei slik bok må man tenke veldig mye friere allerede fra idéstadiet, og det har de også gjort med denne boka. I mine øyne ble det kanskje litt for fritt.

Boka er gjennomillustrert. Den består av illustrasjoner fra illustratører som har tilknytning til forskjellige byer i Norge. Nå begrenser det seg jo også hvor mange illustratører fra hvor mange forskjellige norske byer som finnes. Og dermed fikk dette prosjektet ennå friere rammer. Dette er altså ei ABC-bok der noen illsutratører har illustrert et lite utvalg norske byer som de har tilknytning til, og disse byene begynner på noen av bokstavene i alfabetet. Alle de andre bokstavene, som ble til overs når illustratørene hadde tegnet hver sin hjemby, har blitt flettet inn på ymse vis. Noen som forbokstaven på ting man skal lete etter i de forskjellige bildene, noen som forbokstaven i fornavnet eller etternavnet til noen av illustratørene, osv.

Forlaget har absolutt funnet en løsning, slik at det har blitt ei bok innenfor de rammene et slikt bokprosjekt har, men jeg synes likevel det ble litt store hopp over mange bokstaver her og der i boka. Jeg forventet ei bok som var mer tro mot ABC-bok modellen, og som trakk frem langt flere byer og tettsteder i Norge enn det denne boka gjør.

Men alt dette til side. La oss snakke litt om selve resultatet. Boka er som sagt gjennomillustrert og bildene er fargerike og gøyale. De forskjellige illustratørenes tilhørighet og lommekjennskap til stedene de har illustrert lyser tydelig igjennom. Hver enkelt bys særpreg og spesielt fine og spennende steder fremheves, og man får et godt inntrykk av byenes atmosfære og severdigheter. Bildene er som lekne kart i 3D, og vekker kanskje reise- og utforskerlysten hos barn som blar i boka.

Let-og-finn-oppgavene er av forskjellig vanskelighetsgrad, slik at både de litt yngre barna (førskolealder) og de litt eldre barna (1. og 2. klasse) vil kunne ha glede av å lete og finne.

Boka er en fin hjelper når barn skal lære seg alfabetet, og den gir også ungene en lett og leken innføring i enkelte byers geografi. Det er ei bok som kombinerer lek og læring på godt vis.

Selv om jeg synes det var litt dumt at boka ikke presenterte flere norske byer, så skjønner jeg jo at det ville ha vært vanskelig å få gjennomført. Og jeg tror ikke at barn, som jo boka er myntet på, tenker noe særlig over akkurat det i det hele tatt. De er nok mest opptatt av bildene og let-og-finn-leken. Og begge deler lever opp til forventningene.

Boka er informativ, fargerik og gøyal. Et fint komplement til annen undervisningslitteratur for barn i alderen 5-6 til 8-9 år. Også er det jo litt ekstra allright at hvert bilde av hver by er tegnet av en som kommer fra byen og som er glad i hjemstedet sitt. Vi blir på en måte lommekjent på hvert sted ved å titte på alle tegningene.

Mine favorittbilder i boka tror jeg må være de tegnet av Tora Marie Nordberg, som har tegnet Trondheim. Virkelig lekne bilder, med en rekke stilige portretter av kjente trøndere.

Fakta

Redaktør for boka, Anitra Figenschou. Kilde: Figenschou forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Figenschou
ISBN: 978-82-93335-60-3
Originaltittel: Norske byer fra A til Å, en let-og-finn ABC
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 105

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie: Lekent om maneter og monstre

Bokas tittel og forfatter
«Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie» av John Fardell

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei gjennomillustrert barnebok bestående av to forskjellige historier.

I den første historien møter vi Jørgen og søsteren Sara som er på sykkeltur i skogen. Der kommer de ut for et monster, en Glefser, som sluker Jørgen. Sara setter etter monsteret på sykkel for å redde broren sin.

I den andre historien møter vi den lille maneten Mats. Han flyter rundt i havet sammen med de andre manetene, men han synes det er kjedelig. En dag beslutter han å forlate flokken og utforske verden.

Utvalgt illustrasjon fra boka

Min vurdering
«Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie» er ei fantasifull og morsom barnebok. Spesielt den første historien, om Jørgen, er sprelsk. Og som de beste barnebøkene, har denne noe for både barn og voksne.

Historien om Jørgen som blir slukt av en Glefser byr på mye spenning for de minste, og mang en god latter for de voksne. Fortellingen er passe skummel og passe usannsynlig, slik at den ikke blir for nifs for barna. Og monstrene er bittelitt skremmende, men mest sjarmerende, med masse myk pels og morsomme ansiktsuttrykk. Navnene deres gjør også mye av historien, og er med på å gjøre boka humoristisk for mor og far, eller andre voksne, som leser den.

Historien er litt hyggelig også. Selv om Jørgen blir spist, så har han en modig storesøster som hjelper ham. Og Jørgen får vise at han er litt modig han også, helt sist i fortellingen. Alt ender heldigvis bra.

Historien om maneten Mats er også ganske morsom og ellevill på sitt vis, men den har i tillegg en tidvis ganske ettertenksom ro over seg – og et stykke visdom for travle og stressede voksne.

Mats følger hjertet og nysgjerrigeheten sin og bryter ut av den store manetflokken. Han vet at maneter er ment å skulle flyte rolig rundt i havet, men han synes det er kjedelig i lengden. Han vil oppleve mer. Han er en nysgjerrig liten manet. Så han velger å ikke følge strømmen, men å følge drømmen. Og det skal vise seg å være et veldig fint valg.

Mats møter en mann på en strand. Mannen er veldig stresset etter å ha jobbet og jobbet i åresvis i en veldig travel jobb. Han ønsker bare å slappe av. Så de to, mannen og Mats, bestemmer seg for å bytte med hverandre. Mannen søker roen i det å flyte bekymringsløst rundt i havet – mens Mats overtar jobben som rakettpilot og direktør i det største rakettfly-selskapet i verden. Forandringen gjør dem begge godt, og de lærer masse av å leve den andres liv i en periode.

En virkelig søt og fantasifull historie om hvor viktig det er å gjøre det man virkelig kjenner er rett inne i seg, selv om det innebærer å gå mot strømmen. Og samtidig en fin historie om hvor viktig det er for voksne, uansett hvor travle og ansvarsfulle jobber de har, å sette av tid til ro, hvile og avslapning. Hvis ikke begynner man å gå på sparebluss, og til slutt er man så sliten at man ikke orker noe. Pauser, ferier og små øyeblikk avsatt til å nye livet og bare «flyte med» er utrolig viktig for velværet.

Jeg likte denne lille barneboka veldig godt. Den overrasket, både med å være veldig morsom og å være veldig klok. En fin liten bok med historier tilpasset barn i alderen 4-5 til 6-7 år – men også med innhold som kan gi voksne noe. Jeg ble i tillegg utrolig sjarmert av de søte, runde, pelskledde monstrene i den første fortellingen. De skulle jeg gjerne ha sett som kosedyr i lekebutikken. 😀

Fakta

Forfatter John Fardell.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Figenshou
ISBN: 978-82-93335-18-4
Originaltittel: The Day Louis Got Eaten og Jeremiah Jellyfish Flies High!
Oversetter: Peter Kihlman (bloggeren bak bloggen Pappahjerte)
Utgivelsesår: 2010 og 2011 (norsk 2017)
Sideantall: 53

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre