Julekalender 2016: Luke 2

banner-1050585_640-kopi-kopi

Oppbrudd

Vi kom av muld. Vi er i slekt med trærne;
vårt nervenett er skapt i treets bilde.
Vi står som Yggdrasil ved jordens kilde,
men vi er og i slekt med hav og stjerne.

Slå røtter dypt i mulden gjør vi gjerne;
vi vil stå fast som også treet vil det,
fordi det vet at livet kommer til det,
men vi må alltid lytte mot det fjerne.

Og hvis vi hører skritt av fjerne føtter,
av fottrinn underveis mot fremtidsgryet,
da må vi atter slite våre røtter,

da må vi atter gi oss ut på vandring.
Et tre har ingen higen mot det nye,
men hav og stjerner i oss vil forandring.

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 1

banner-1050585_640

Ditt landskap

Det landskap du har elsket, blir ditt speil,
som lik en venn betror deg hvem du er.
Et strå i sand, et skjell, forvridde trær
vil tyde dine fottrinn, dine feil.

Og som din egen tommelfingernegl
vil strandens hvite musling stå deg nær.
Mot denne horisont av skjær bak skjær
ser du din skjebne folde ut sitt segl.

Det taler til deg som med lave røster
fra sten og bølge, sneglehus og siv,
om hva du er, om hva du blir og var.

Så spør ditt landskap, sjelens tvillingsøster:
«Hva er den skjulte mening med mitt liv?»
– og alt vil hviske sitt orakelsvar.

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Nye bokvenner: November 2016

November er over. I morgen er det 1. desember og tid for julekalender her på bloggen. Jeg har reklamert litt for den allerede, på Twitter og på Bokvrimmels FB-side. Om du ikke har fått det med deg kan jeg røpe at det blir diktkalender i år:

background-1749552_640

Men nå over til månedens bokvenner. Eller bokvenn egentlig. Én bok har flyttet inn hos meg denne måneden. Her ser du hvilken:

Bok jeg har fått i bursdagsgave

9788202525460

«Harry Potter og barnets forbannelse» av Jack Thorne og John Tiffany (basert på en historie av J. K. Rowling)

bokvrimmelB

Fergen: Båtreise som biter fra seg

fergenBokas tittel og forfatter
«Fergen» av Mats Strandberg

Bokas særtrekk og handling
På bokas omslag står det «Krim», men dette er ingen kriminalroman. «Fergen» er en blanding av usminket sosialrealisme og skrekk, med nyanser av satire.

I «Fergen» blir vi kjent med både passasjerer og personalet om bord i Baltic Charisma, et ganske slitent skip som går frem og tilbake over Østersjøen, Stockholm – Åbo.

Vi møter den ensomme gamle kvinnen som søker eventyr. Den avdankede pop- og dansebandstjernen som leder karaokekveldene. Mannen som før jobbet om bord, og som nå kommer tilbake for å iscenesette et spektakulært frieri. Ordensvakten som sammen med sine kollegaer forsøker å ha kontroll på det daglige kaoset. De tolv år gamle søskenbarna som var bestevenner før en familiehemmelighet kom mellom dem.

Denne natten på båten settes relasjoner på prøve. Det er to passasjerer om bord som er litt annerledes enn de andre. Disse to starter noe som utvikler seg til et virkelig mareritt. Vanlige mennesker blir helter. Men det som skjer denne natten, lokker også frem det aller verste i mange av dem.

Velkommen om bord på Baltic Charisma – hvis du tør.

Utvalgt sitat fra boka
«Hallo? roper hun. Hallo, svarer en liten barnestemme. Lyra drar opp døren. I korridoren utenfor står en liten gutt i T-skjorte og rød hettejakke. Han ser på henne med blå øyne under en hvitblond lugg. Han virker glad. Nesten oppspilt. Hei, sier han. Hva heter du? Hun svarer nølende at hun heter Lyra. Kikker ut i korridoren. Ingen å se. Ved trappen litt lenger borte finner fjerne stemmer veien opp fra dekket under. Så rart navn, sier gutten med latter i stemmen. Hun sukker inni seg. Noen ganger hater hun navnet sitt, selv om hun liker den Lyra hun er oppkalt etter. Det er fra en bok som pappa leste da mamma ventet meg, sier hun. Hva handler den om? spør gutten. Og hun svarer som hun pleier. Magi og forskjellige typer vesener og sånn. Det er vanskelig å forklare. Gutten rynker pannen. Ser skeptisk ut. Er det vampyrer som glitrer i sola? spør han, og Lyra begynner å le. Nei. Han nikker bestemt. Bra. Jeg synes vampyrer skal være farlige. Hun ler igjen, for gutten er søt, men veldig veslevoksen. Mer enn det, tenker hun. Han er gammeldags, på en måte. Som en liten, eldre mann. Hun spør hvor foreldrene hans er, og han trekker på skuldrene. Ber om å få komme inn å låne toalettet. Jeg vet ikke, sier hun. Gutten kniper sammen lårene. Ser plutselig urolig ut. Vær så snill. Jeg vil ikke tisse på meg. Så hun slipper ham inn. Da lugardøren lukkes, stiller gutten seg med ryggen mot den. Og idet han smiler mot henne, ser hun at tennene hans er helt gule.»

Min vurdering
Haha, jeg blir så glad når jeg tenker på denne boka. Dette er noe av det festligste jeg har lest på lenge!

Jeg ser at Strandberg blir sammenlignet med Stephen King på bakgrunn av denne romanen. Og jeg ser at mange sier seg enig i sammenligningen. La meg være kjerringa mot strømmen: Jeg ser ikke likheten.

For meg er det en fundamental forskjell mellom Kings skriverier og denne teksten av Strandberg. King har en noe tung og omstendelig fortellerstil, veldig mange av tekstene hans mangler den virkelig gode flyten, synes jeg. Men god flyt har Strandberg lykkes med. «Fergen» er leken, energisk og morsom, tross det til tider mørke og skrekkelige innholdet. Teksten oppleves som frisk og ledig.

Om jeg skal sammenligne «Fergen» med noe, må det bli John Ajvide Lindqvists bøker. Jeg tenker spesielt på «La den rette komme inn» og «Håndtering av udøde». Både «Fergen» og Lindqvists bøker har den usminkede sosialrealistiske følelsen kombinert med skrekkelementer. I dette tilfellet vampyrer. Ja, «Fergen» er en vampyrroman. Jeg opplever den i tillegg som satirisk, en bok med virkelig beksvart humor.

Vampyr på båttur? Er ikke det litt urealistisk, tenker du kanskje. Og, jo, på en måte er det jo det, men likevel så blir nettopp dette grepet en kommentar til klassisk skrekklitteratur. Bram Stoker lot f.eks. Dracula ankomme England på skipet Demeter. Jeg får også assosiajsoner til historiske begivenheter som Titanics undergang og «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349…» av denne boka. Pest, krise, undergang i form av et skip ingen klarer å stanse ferden til, er et slags klassisk tema. Strandberg har modernisert dette konseptet. Tilført det nytt blod, kan du si.😉

Selv om denne romanen har sine morsomme øyeblikk, er den hovedsaklig av det mørke slaget. Den har både vare og alvorlige sider. Strandberg er god på de psykologiske portrettene, og også på mennesketypeportretter. Det er lett å kjenne igjen de forskjellige typene og det ligger en lun humor i denne gjenkjennelsen. Som en av bokas hovedpersoner sier: «Jeg kjenner ingen av disse folka her, men jeg har møtt dem alle før.» Har man vært på en båttur til Danmark eller Tyskland f.eks., og det har vel de aller fleste nordmenn, så har man sett alle typene i denne romanen. De føles mer eller mindre nære og kjente, og gjør at hele romanen, tross skrekkelementene, oppleves som troverdig og realistisk.

Jeg ble også glad i flere av hovedpersonene, og ble også engasjert i deres personlige utfordringer, gleder og sorger. Jeg tror på karakterene i denne boka. De virker ekte, komplekse og gjennomtenkte. De er alle bærere av både det lyse og det mørke. Vi får innblikk i hver enkelts bakgrunnshistorie, og ser hvordan denne har vært med på å forme dem. Mange bærer på tunge livserfaringer, ting som har skapt mønstre, både mentalt og adferdsmessig. Det er spennende å observere hvordan hver enkelts personlige bagasje reagerer i møte med det mørke og utenkelige som hender denne natten på skipet. Hovedpersonenes indre, personlige reise er nesten like, hvis ikke mer, spennende enn selve båtreisen som skildres.

Fergen er på mange måter som et samfunn i miniatyr. På skipet finnes litt av alt – vi møter homofobi, rasisme, psykisk sykdom, selvrealisering, konservatisme, midlivskriser, selvhat, arroganse, alkoholisme, mot, feighet, pliktoppfyllelse, god og dårlig arbeidsmoral, løgner, sannhet… Slik sett blir «Fergen», i tillegg til alt det andre den er, en ganske interessant samfunnssatire også. Og når marerittet henger over skipet, blir disse tendensene, disse strømningene, tydeligere på godt og vondt. «Fergen» er en liten studie i krisehåndtering, eller mangel på sådan – alt etter hvilken hovedperson som til enhver tid har ordet. For, ja, bokas hovedpersoner skifter på å fortelle historien. Slik får vi oppleve historien fra mange forskjellige vinkler, både fra passasjerer, ansatte, helter og fiender.

For meg hadde denne boka alt. Humor, realisme, samfunnskritikk, alvor, psykologisk innsikt, blodig action, spenning, skrekk. Det finnes til og med enkelte skikkelige episke øyeblikk i denne boka. I tillegg har Strandberg lagt inn små referanser til annen litteratur, jeg opplever det som en hyllest til andre forfattere og bøker, som er med på å tilføre romanen sjarm. Kanskje spesielt fordi det meste forfatteren refererer til er litteratur og historier jeg selv har satt stor pris på. Strandberg og jeg ser ut til å dele litteratursmak.

Noen av bokas fiffigste humorøyeblikk ligger også i valget av noen av disse referansene. Jeg tenker spesielt på Strandbergs hint til Twilight-bøkene. Et av hintene ser du i det sitatet jeg har lagt ved i dette innlegget. Men det morsomte Twilight-hintet er en av båtens passasjerer faktisk; en lubben kvinne i 40-årene, som er på heisatur med en venninne. De er begge på tur for å slå ut håret, og for å føle seg unge og attraktive igjen. Kvinnen har pyntet seg. Hun har smurt inn kroppen med bodylotion med glitterpartikler i, og hun har sprayet håret med glitrende hårspray. Jeg satt bare ventet på at vampyrene skulle bite henne og gjøre henne til en glitrende vampyr. Hehe. Om det skjer avslører jeg ikke. Du får lese selv og finne det ut.😉

Så, ja, jeg likte denne boka kjempegodt. Det er i hovedsak en underholdende bok, men den har, som nevnt, også flere alvorlige sider. Boka faller ikke innenfor den typiske skrekksjangeren, og vil derfor kanskje ikke stå helt til forventningene hos endel lesere. Men om man begynner på den med et åpent sinn, og setter seg litt inn i hvilke typer sjangeroverskridelser den består av før man begynner å lese, er jeg sikker på at de fleste får en riktig god leseopplevelse. Jeg tilbragte ihvertfall noen av denne høstens festligste, og blodigste, timer ombord på «Fergen».

Fakta

strandberg-mats_magnus-liam-karlsson

Forfatter Mats Strandberg fotografert av Magnus Liam Karlsson. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-909-1
Oversetter: Marianne Fjellingsdal
Originaltittel: Färjan
Utgivelsesår: 2015 (2016 på norsk)
Sideantall: 603

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Natthaven: Klok barnebok om kjærlighet og savn

9788269037104Bokas tittel og forfatter
«Natthaven» av Cathrine L. Wilhelmsen. Illustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
«Natthaven» er en illustrert barnebok for barn i aldersgruppen 5-6 til 9-10 år. Men voksne kan også få masse fint ut av boka.

Husker du Julius fra «Perlehviskeren»? I denne boka møter vi Julius igjen. Moren og faren hans er skilt, og Julius bor hos pappa. Mamma har fått jobb i et annet land, og Julius savner henne masse. Så masse at han ikke klarer å snakke mer.

Julius tilbringer høstferien hos mormor og morfar, og der får han høre historien om mormors mamma, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Det blir starten på et nytt eventyr der Julius virvles inn i en annen verden sammen med tøypapegøyen Pappus. Han møter igjen So, Perlehviskeren, Tåkegreven og Diamanen, og lærer å bli kjent med følsene sine – alle følelsene, også de vonde. På reisen får han vite hva Natthaven er, og det får vi også.

«Natthaven» er ei bok om kjærlighet og savn, og å stole på at noen er glad i deg selv om de befinner seg langt borte. Også er det ei bok om ikke å være redd for å føle alt man føler, også de vonde tingene. Boka viser at barn forstår mye mer enn voksne kanskje tror, og at voksne kan lære mye av barn, om de bare lytter og tror på det de blir fortalt.

Utvalgt sitat fra boka
«Inne på soverommet til Julius krøp alle tre opp i den brede vinduskarmen og kikket ut på treet til Julius som lyste opp hele hagen. Så annerledes mormor og morfars hage var blitt med treet hans midt på plenen! Nå liknet hagen litt på Vulcanas flammeskog, men allikevel ikke helt. Flammeskogen hadde vært fargerik, og ildtungene i gresset og i trærne hadde fått det til å se ut som om skogen stod i brann. Dessuten hadde det vært et yrende liv der av alver, feer, drager, satyrer og gnistrende tryllestøv. Det hadde vært lyst og varmt som en eventyrlig sommerdag.

Hagen Julius så ut på nå, liknet på en blanding Flammeskogen og vinteren til Isgreven. Som om Flammeskogen hadde fått litt av vinterens stillhet og klarhet i seg. Treet hans i sølv og hvitt og brunt gjorde hagen mørk og lys, varm og kald på samme tid. Hagen var stille, men ikke rolig – for selv her oppe fra vinduet kunne han høre tisking og hvisking, latter og listende føtter fra usynlige vesener.»

Min vurdering
Jeg ble veldig glad i «Perlehviskeren» da jeg leste den. Barnebøker som ikke bare er rare og lekne, men som også tar tak i de litt mer alvorlige tingene (i tilfellet Perlehviskeren hvordan et lite barn opplever mors og fars skilsmisse) er en god ting. Vi trenger slike.»Natthaven» fører historien videre og tar vanskelige og utfordrende følelser på alvor.

Det ligger en en klok og ettertenksom ro over disse barnebøkene, tross eventyrlige og spennende historier. Det er godt å lese dem, og som jeg sa om «Perlehviskeren»: «Det er ei innsiktsfull bok og et meget godt bokprosjekt dette her. Den tar barn i en vanskelig livssituasjon på alvor, og lærer samtidig de voksne hvordan man kanskje best kan møte barn og barns følelser. Det viktigste for et barn er å oppleve trygghet, stabilitet og at det er elsket, uansett de voksnes omstendigheter. Og nettopp det opplever jeg er denne bokas sentrale budskap, et budskap som kommuniseres med tydelighet og omtanke.» Dette er også, i aller høyeste grad, beskrivende for «Natthaven». De to bøkene, og historiene, henger godt sammen og deler den samme genuine omtanken for barns ve og vel.

Det er lett og tenke at et barn har det allright når det vanskeligste er akseptert, når det har falt til ro i sin nye hverdag der mor og far ikke lenger bor sammen. Men selv om barn er tilpasningsdyktige og har funnet ro i den nye situasjonen, så vil det gjerne være en sårbarhet der. Og det er denne sårbarheten forfatteren utforsker i denne boka.

Julius bor sammen med pappa og får jevnlig besøk av mamma. Men hva skjer når mamma får jobb i et annet land, må reise vekk og bli borte kjempelenge? Julius blir forferdelig lei seg, og redd for at mamma ikke skal være glad i ham lenger. Han blir så fylt av vanskelige og kaotiske følelser at han mister stemmen. Julius får ikke ut et ord. Han klarer ikke en gang å si hadet til mamma før hun drar, og blir sittende igjen med veldig dårlig samvittighet på toppen av alt det vonde.

Det er godt at varme og trygge mormor og morfar er der for Julius. De har begge den samme tålmodigheten, omtanken og roen som jeg synes preger disse barnebøkene. Og mye av disse bøkenes klokskap kommer også fra mormor og morfar. De har tid til barn, de har tid til Julius, de deler av sin erfaring, men de lytter også til hva Julius har og si. De viser oss at voksne kan lære like mye av barn, som det barn kan lære av voksne.

Mormor er så lur at hun forteller Julius om mammaen sin, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Valentina og mormors pappa ble glade i hverandre, men bodde i to forskjellige land. Derfor var det lenge de ikke kunne være sammen. Likevel var de glad i hverandre, de stolte på kjærligheten og trodde på en fremtid sammen. Gjennom denne historien vekker mormor den første spiren til tillit i Julius. Tillit til at han og mamma ikke kommer til å miste hverandre, og tillit til at mamma fremdeles er glad i ham, selv om de ikke kan møte hverandre på en stund.

Historien om Valentina er begynnelsen på en reise inn i en fabelverden der Julius møter skikkelser han kjenner fra før. I denne boka blir han ennå bedre kjent med dem, han lærer at de som virker skremmende og farlige, kanskje egentlig bare er veldig redde og ensomme. Og han lærer hvordan han skal møte følelsene sine, spesielt de som gjør vondt, slik at han selv ikke ender opp som et engstelig og ensomt menneske.

Det er ei vakker bok dette her, med stor dybde og visdom. Og den har like mye å gi til voksne som til barn. Voksne kan lære å møte barn på en åpen og lyttende måte, og la barn få romme alle følelser, ikke bare de enkle og lyse. Jeg tror ofte at voksne kan ha like store vansker med å takle følelser på en konstruktiv måte som det barn kan ha. Ei bok som dette inviterer store og små til å snakke sammen om de utfordrende tingene, og til å sette ord på det som oppleves som vondt og vanskelig. Bøkene til Wilhelmsen oppfordrer til empatisk kommunikasjon, og det er noe vi alle kan lære noe av.

Petter Winther har illustrert både «Perlehviskeren» og «Natthaven». Illustrasjonene i den første boka var flotte, men han har virkelig overgått seg selv i «Natthaven». Winther har fått en stødigere og mer selvsikker strek, med tydelig personlighet og egenart. Den lyriske nerven og atmosfæren som preget illustrasjonene i «Perlehviskeren» er renere og klarere i denne nye boka. Han har funnet en fin kombinasjon av kreative teknikker, som får frem bokas dybde og innhold på en utrolig fin måte. Petter Winther klarer å si mye med enkle midler og antydninger. En spennende illustratør som kler denne typen barnebøker utrolig godt.

Fakta

fa65c0_d276ca4f3d824836926a58798cf1f6c7mv2_d_2048_1365_s_2

Forfatter Cathrine L. Wilhelmsen. Kilde: WilhelmsenWinther forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-0-4
Oversetter: —
Originaltittel: Natthaven
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 143

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Slagside: Et mørkt, psykologisk ungdomsdrama med substans

slagsideBokas tittel og forfatter
«Slagside» av Heidi Sævareid

Bokas særtrekk og handling
«Slagside» er en ungdomsroman, og et mørkt psykologisk drama.

Vi møter Vilde som drar til Bristol for å ta et friår etter videregående. Hun forlater det hun har i Norge – inkludert kjæresten Markus. I Bristol beveger hun seg inn i miljøet rundt den brutale kampsporten Krav Maga, og hun treffer den underlige og manipulerende Fiona. Dette blir et bekjentskap som skal vise seg å være skjebnesvangert, og som fører Vilde inn i et hjørne hun ikke kommer ut av.

Utvalgt sitat fra boka
«Det er Fiona som bryter stillheten, hun kikker plutselig på meg og sier you know what? Hun venter til hun ser at jeg er helt oppmerksom på henne, hun holder blikket mitt en liten stund.

-En gang hoppet jeg nesten herfra, sier hun.

Jeg stivner.

Fiona legger hendene på rekkverket og ser utover igjen, hun ser helt avslappet ut.»

Min vurdering
Jeg ble enormt begeistrert for Heidi Sævareid som forfatter etter å ha lest «Slipp hold», som bl.a. var nominert til Bokbloggerprisen 2015. Hun skaper fantastiske psykologiske portretter, karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet. Og hun skildrer interessante miljøer, som underbygger handlingen og hovedpersonenes egenart og utfordringer. Sævareid tar ungdom, som er primærmålgruppen for romanen (selv om boka utmerket godt kan leses av alle), på alvor, unngår typiske ungdomsromanklisjeer og skriver bøker som virkelig setter spor.

«Slagside» er intet unntak.

«Slagside» er på mange måter en mye mørkere roman enn «Slipp hold». «Slipp hold» hadde absolutt sine skyggesider, men det fantes et skjørt lys i romanen som sakte ble sterkere mot slutten. I «Slagside» er det omvendt.

Boka begynner tilsynelatende  lyst og fint med Vilde som drar til England for å jobbe et år, for å få et avbrekk i studiene. Hun får seg jobb på en kafé i Bristol. Bor i en garasjeleilighet som eies av hennes arbeidsgiver. Alt ser tilsynelatende trygt og harmonisk ut. Men snart begynner vi å ane konturene av noe smertefullt og mørkt i Vilde. Noe hun bærer på, en tung erfaring, emosjonell bagasje. Noe hun stenger inne i seg og ikke egentlig vil snakke om. Med noen.

Men så dukker Fiona opp. Merkelige, fascinerende Fiona som til å begynne med virker spennende og tiltrekkende, men som etterhvert blir mer og mer påtrengende og ubehagelig. Fionas manipulerende energi og oppførsel trigger det såre og mørke i Vilde, og vi blir  presentert for hva Vilde bærer på av traumatiske erfaringer fra et tidligere forhold. Vi skjønner at friåret i England handler om noe mye dypere enn bare et friår fra studier. Vilde forsøker å flykte fra seg selv, fra vonde minner og smerte. Hun er i krisemodus, og vakler mellom instinktivt å flykte eller å kjempe.

Det er noe ved Fiona som minner Vilde om hennes tidligere kjæreste, som endte opp med å ta selvmord. Vilde trekkes mellom å ville være der for Fiona, og gjennom å hjelpe henne kanskje bøte på den dårlige samvittigheten hun har for at hun ikke klarte å hjelpe ekskjæresten sin – og å komme seg unna, trekke seg tilbake, pleie sårene sine som et såret og utslitt dyr. Samtidig finnes det en mørk drift i henne mot kamp og straff. Samvittighetsnaget er så stort at hun føler at hun bør lide for ekskjærestens valg. Og en metode for lidelse hun finner er Krav Maga.

Hun melder seg på en prøvetime i denne kampsporten, og finner fort ut at varianten de utøver i England er mer agressiv og voldsom enn den hun kjenner fra Norge. Her får hun utløp for sitt kampinstinkt, samtidig som hun får tilfredsstilt sitt ønske om å bli straffet, om å lide.

Både Vilde og Fiona er sterkt preget av tidligere livserfaringer, og har ikke konfrontert, forløst eller gitt slipp på traumer, smertefulle erfaringer og følelser. Hos Fiona virker det som om denne emosjonelle og psykologiske bagasjen har blitt en sementert del av personligheten, hun har blitt sine forsvarsmekanismer og manipulerer sine omgivelser og medmennesker istedet for å skape ærlige, genuine bånd. Vilde er et stort ferskt sår, hun trekkes mellom flere forskjellige forsvarsmekanismer og måter å overleve en ulevelig situasjon på. Hun har sine mønstre, men de virker ikke å være fullt så stivnede og fastlåste som Fionas. Fiona har på mange måter blitt en emosjonell overgriper, hun lar egen smerte og bagasje gå ut over andre, mens Vilde mer oppleves som en slags selvskader, hun tar i hovedsak ting utover seg selv. Men det er helt klart ulne overganger i begge tilfeller.

«Slagside» er en mørk, suggererende bok om et menneske som befinner seg i en dyp psykologisk krise, som forsøker å komme unna smerten og mørket, men som erfarer at man ikke kan flykte fra seg selv. Noen ganger er det man bevisst flykter fra, det man underbevisst trekkes mot. Slik Vilde trekkes mot Fiona, som trigger det Vilde forsøker å undertrykke, som holder sårene åpne…

Boka oppleves nesten som en demonisk dans, der psyke møter psyke, og sammen agerer og reagerer, tiltrekker og frastøter, presser og presser i mot i et stadig raskerer tempo, og i stadig trangere rom. Mot en kant, som ingen ser, før det kanskje er for sent…

Heidi Sævareid har igjen skrevet en glimrende ungdomsroman med mening og substans. Den er klisjéfri, sterk og mørk, med gjenomarbeidede og flotte psykologiske portretter, og en handling plassert i et fascinerende og interessant miljø.

Jeg ser frem til hennes neste roman!

Fakta

image_thumb

Forfatter Heidi Sævareid. Kilde: Mangschou.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49547-0
Oversetter: —
Originaltittel: Slagside
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 268

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Nye bokvenner: Oktober 2016

Så var oktober over også. I morgen skriver vi november. Det er bare en måned igjen til advent, og to måneder igjen av 2016, to måneder igjen av dette årets bugnende bokhøst.

Det har vært en innmari fin bokhøst, synes jeg. Den har vært preget av usedvanlig mye spennende, spesielt innenfor sjangere jeg er litt ekstra glad i – som f.eks. fantasy og dystopi. Flere trilogier jeg har hygget meg med har blitt rundet av på verdig og spennende vis denne høsten, mange flotte debutromaner har sett dagens lys (spesielt innenfor feltet fantasy) og Oslo Bokfestival har gjenoppstått. Hvis du har lyst til å få med deg årets festival, så avholdes den på Litteraturhuset i Oslo 4. – 6. november. Du finner mer informasjon HER.🙂

Men over til månedens nye bokvenner:

Anmeldereksemplar fra Mangschou

image_large

«Meto 3: Verden» av Yves Grevet.

Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm

9788202524494

«I morgen er alt mørkt: Når historien slutter» av Sigbjørn Mostue.

Anmeldereksemplar fra LIV forlag

cover_domens-port_2

«Domens port» av Lene Eriksen.

Bokgave fra arrangement hos Gyldendal

Basic CMYK aaret untitled

«Forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» av Kyrre Andreassen.
«Året» av Tomas Espedal.
«Bergen ungdomsteater» av Pedro Carmona-Alvarez. (Kolon forlag)

bokvrimmelB

Drømmevokteren

cover_dr_mmevokterenBokas tittel og forfatter
«Drømmevokteren» av Ellen E. Fossum

Bokas særtrekk og handling
«Drømmevokteren» er en fantasyroman, og forfatterens debut.

Vi møter Orian, en tilsynelatende alminnelig ung mann, som lever et vanlig studentliv. Men Orian er ikke helt som alle andre. Han husker ikke foreldrene sine eller hvor han kommer fra. Han vet ikke egentlig hvem han er. Verden virker fremmed og overveldende på Orian, og han føler seg ikke hjemme i egen kropp. Oftere og oftere får han underlige, søvnlignende anfall. Mens disse står på får han visjoner om en annen verden. En verden som trekker i ham og oppleves som mye mer kjent og riktig enn den han lever i.

Etterhvert begynner hukommelsen å vende tilbake, og Orian forstår at hans skjebne er tett knyttet sammen med stedet han ser i synene sine – landet Emineo – og de mystiske Drømmevokterne.

Vi blir med Orian til Emineo, på jakt etter hans fortid og hans identitet. Og på veien lærer vi om hvordan selv de mektigste kan falle for mørket i et hatefullt og grådig hjerte, og om hvordan ydmykhet, mot og kjærlighet kan redde en hel verden fra å gå til grunne.

Utvalgt sitat fra boka
«Han stopper brått, noen få skritt unna speilet. I den blanke flaten er huden på hendene og halsen hans svakt skimrende og nesten gjennomsiktig, og under overflaten ser han ikke kjøtt og blod, men flakkende, mørke skygger og mange ørsmå, glitrende lys. Han kikker ned på hendene sine og forventer å få se vanlig hud igjen, men speilet har vist ting slik de er.

-Trodde du at du kunne skjule deg her?, spør Stjernekikkeren. Han møter drømmevokterens blikk i speilet og studerer ham like nøye som han selv gjør. -Her inne er du vernet mot kraften som tynget deg, men ingen vegger kan holde fjellenes sang ute. Så lenge den strømmer gjennom deg, kan vi se hva du er.»

Min vurdering
LIV forlag har de siste årene satset mer og mer på fantasy, og det er en god ting. Mange av fantasybøkene fra forlaget er også skrevet av debutanter, noe som er veldig spennende. Norsk fantasy har det tidligere ikke vært mye av, men sjangeren ser ut til å ha fått et realt oppsving de siste årene med store suksesser som «Ravneringene»-trilogien, «Hulder» og «Vindeltorn». For en fantasy-fan er dette skikkelig godt nytt.

Ellen E. Fossum er en av de ferskeste norske fantasydebutantene. Hennes «Drømmevokteren» er en av høstens bøker, en tjukk og solid roman, preget av godt språk, særegenhet og fint driv.

Jeg opplever at forfatteren har godt grep om både historien og karakterene hun skriver om helt fra begynnelsen. Jeg ble tidlig dratt inn i boka og ble nysgjerrig på fortsettelsen.

Romanen veksler mellom vår verden og Emineo. Emineo er eventyrlig annerledes enn den verden vi kjenner, og er også skildret som et magisk og forunderlig sted, men også med flere lett gjenkjennelige elementer. Man kunne kanskje forvente at forfatterens beskrivelse av vår verden ville være mer nøktern og grå, men det er noe med Fossums skrivestil som bringer frem en ganske vakker magisk nerve i skildringene av en jordisk hverdag også. Jeg tror det ligger mye i måten hun formidler personer og personligheter på. Jeg synes ihvertfall at både hovedpersonen, Orian, og hans jordiske venner, fremstår som helstøpte, troverdige skikkelser – med sjel. Jeg opplever det litt som om hver karakter er sitt eget lille univers, med særtrekk og utviklingspotensial.  Dette gir romanen en veldig fin poetisk dybde. Og, ja, karakterene utvikler seg stadig igjennom boka.

Hele romanen oppleves som gjennomarbeidet. Emineo er stødig bygget opp og skildret med overbevisning. Fossum introduserer oss for velkjente folkeslag, som alver og magikere – men også helt nye og ukjente vesener, som drymirer og avatarer. Ved å skape helt nye arter og folkeslag har Fossum gjort sjangeren til sin egen, istedet for bare å vandre i andres opptråkkede fotspor.

Det jeg ikke syntes fungerte så godt var den ganske lange passasjen der Orian har kommet frem til og bor hos Emindel, kongen av Emineo. Dette partiet i romanen er preget av mye gjentagelser, og kunne med fordel ha vært kuttet noe ned. Jeg skjønner at Fossum ønsker å vise hvor graverende faren som truer Emineo er, ved stadig å skildre nye monsterangrep, men for meg ble det hele litt langtekkelig og stakkato.

Jeg mener også at scenen der Ilverienna møter en smittet Selverin burde ha vært lengre og skildret med dypere innlevelse. Det er en vond og dramatisk scene, men fordi den ikke blir utbrodert nok, oppleves den som for nøktern og effektiv. Det var nok en vrien scene å skrive, man kan lett falle i klisjefellen og ende opp med en stor ball av uoriginal hjerte-smerte – men akkurat denne scenen skulle jeg ønske at var nettopp litt mer smertefull og episk.

Noen partier i boka var også preget av gjentagende ord, noe som skjemmet leseropplevelsen bittelitt. Dette er egentlig for småplukk å regne, men jeg nevner det likevel, fordi jeg lett henger meg opp i slike gjentagelser. Jeg tenker spesielt på omtalen av de monstrøse og ondsinnede vesenene som stadig dukker opp i Emineo. De kalles litt for ofte monstre. Jeg hadde likt en litt større variasjon i omtalen av dem.

Litt det samme skjedde i det partiet i boka der Orian besøker skogens hjerte. Forøvrig en av bokas aller vakreste partier. Vidunderlige skildringer av skog, skogens atmosfære og de fantastiske vesnene som lever i den. Men, ja, ordet lys og lyset er en irriterende gjenganger. Igjen skulle jeg ønske at Fossum kunne ha flettet inn noen få andre betegnelser, slik at det partiet av teksten fikk litt bedre flyt og variasjon.

Slutten var også utrolig fin. Og overraskende. Det var i det hele tatt mange overraskelser underveis i denne boka, jeg kunne ikke gjette meg til veldig mye av handlingen på forhånd. Det er et kvalitetstegn.

Jeg ble veldig glad i både landet Emineo og i mange av karakterene i denne boka. Boka er spennende og vakker, byr på mye nytt som er med på å utvikle fantasysjangeren, og unngår mange typiske klisjeer. Det er noen kjærlighetshistorier med i denne boka også, og til og med de oppleves som friske og originale. God og imponerende debut. En fantasy som står støtt på egne bein.

Jeg likte boka så godt at jeg  håper på flere fra samme univers. Forfatteren har en nettside som heter «Emineobooks», så det høres jo ut som om det skal komme mer. Jeg gleder meg i så fall til det.

Fossum har laget flere illustrasjoner med motiv fra «Drømmevokteren» også. Ta en titt HER.🙂

Fakta

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Forfatter Ellen E. Fossum. Kilde: Bok365.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-094-9
Oversetter: —
Originaltittel: Drømmevokteren
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 652

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Leseprosjekt: Dystopi & Postapokalypse

14291863_493835634075141_7013991063048381743_n

Jeg har alltid lest bredt og likt mye forskjellig litteratur, men i de senere år har jeg funnet ut at jeg har en forkjærlighet for dystopier og postapokalypser.

Handlingen i en postapokalypse foregår i tiden rett etter verdens undergang. Alt ligger i ruiner, samfunn og systemer er borte, verden er kaos. I en dystopi befinner vi oss ofte (men ikke nødvendigvis) i et samfunn som har vokst frem igjen etter en apokalypse, og dette nye samfunnet er gjerne et skrekksamfunn, et vrengebilde av det vi ønsker oss. Stikkord for dystopiske samfunn er gjerne overvåkning, kontroll, diktatur, totalitært regime, vold, tvang osv. Dystopi er det motsatte av utopi.

Dette er rimelig mørke sjangere. Hvorfor finner jeg disse så besnærende og interessante?

Mange postapokalyptiske og dystopiske bøker tar utgangspunkt i utfordringer vi kjenner fra vår samtid og viser hvor ille det kan gå om vi ikke endrer adferd og holdninger. Bøkene er i så måte ofte tankevekkende og belyser viktige temaer. Ofte kritiserer disse litteratursjangerene også eksisterende og problematiske politiske holdninger, beslutninger og regimer, og setter dermed disse på dagsordenen.

Postapokalypser og dystopier byr også ofte på gode psykologiske portretter, og skildrer hva som kan skje med et menneskes psyke under ekstreme forhold. Bøkene utforsker det menneskelige og det umenneskelige, lyset og mørket i oss alle, og stiller viktige spørsmål omkring verdier, prinsipper og frie valg. Alle blir påvirket av vanskelige omstendigheter, men vi kan velge hvordan det skal påvirke oss. Disse sjangrene tydeliggjør hvor viktig det er at vi er bevisste vår egen utvikling og hva vi velger å ta innover oss, hva vi lar forme oss.

Det er også få andre sjangere som spiller ut kontrasten mellom godt og vondt, det vakre og det heslige, slik postapokalypser og dystopier gjør. Og gjennom disse kontrastene fremhever sjangerene viktigheten av nettopp det gode, det vakre, det myke, det kjærlige, det empatiske. Ofte er konklusjonen at disse egenskapene er det som gjør oss menneskelige, til medmennesker. Og det er et godt og viktig budskap, som man skulle tro var overflødig, men som stadig viser seg å ha aktualitet.

Ønsker du å lese mer om postapokalypser og dystopier? Her er noen gode artikler:
«En bølge av dystopier» – NRK
«Dystre dystopier – en skildring av virkeligheten?» – Barnebokkritikk.no
«Dystopisk aktualitet» – Universitetet i Oslo
«Apokalypse nå?» – Aftenposten

Alfabetisk oversikt over postapokalyptiske og dystopiske romaner:
(De jeg har lest og skrevet om ligger inne med link til omtalen)

  1. «1984» av George Orwell
  2. «Beta 1: Flukten» av Amund Hestsveen og Torborg Igland
  3. «Beta 3: Offeret» av Amund Hestsveen og Torborg Igland
  4. «Beta 2: Øya» av Amund Hestsveen og Torborg Igland
  5. «Bienes historie» av Maja Lunde (består av tre forskjellige historier, den ene foregår i en dystopisk fremtid)
  6. «Brave new world» av Aldous Huxley
  7. «Den grønne sirkelen» av Stefan Casta
  8. «Der regnet faller» av Catherine Chanter
  9. «Divergent» av Veronica Roth
  10. «Dustlands 1: Blodrød vei» av Moira Young
  11. «Dustlands 3: Ildstjerne» av Moira Young
  12. «Dustlands 2: Rebellhjerte» av Moira Young
  13. «Ekko» av Robison Wells
  14. «Ett sekund om gangen» av Sofia Nordin
  15. «Fahrenheit 451» av Ray Bradbury
  16. «Flommens år» av Margaret Atwood
  17. «Fluenes herre» av William Golding
  18. «Fordi overlevelse ikke er nok» av Emily St. John Mandel
  19. «Før de henter oss» av Peter Franziskus Strassegger (betegnes som en preapokalypse, foregår rett før og helt i begynnelsen av en slags verdens undergang)
  20. «Helbrederen» av Antti Toumainen
  21. «I morgen er alt mørkt 1: Brages historie» av Sigbjørn Mostue
  22. «I morgen er alt mørkt 2: Marlens historie» av Sigbjørn Mostue
  23. «I morgen er alt mørkt 3: Når historien slutter» av Sigbjørn Mostue
  24. «Kloden under vann 2: Atomsonen» av Ida-Marie Rendtorff
  25. «Kloden under vann 1: Den døde soldaten» av Ida-Marie Rendtorff
  26. «Kloden under vann 3: Rød jord» av Ida-Marie Rendtorff
  27. «MaddAddam» av Margaret Atwood
  28. «Menneskebarnet» av M. R. Carey
  29. «Memory of water» av Emmi Itäranta
  30. «Meto 1: Huset» av Yves Grevet
  31. «Meto 3: Verden» av Yves Grevet
  32. «Meto 2: Øya» av Yves Grevet
  33. «Metro 2033» av Dmitrij Glukhovsky
  34. «Metro 2034» av Dmitrij Glukhovsky
  35. «Metro 2035» av Dmitrij Glukhovsky
  36. «Oryx og Crake» av Margaret Atwood
  37. «Silo» av Hugh Howey
  38. «Skift» av Hugh Howey
  39. «Skogen av tenner og klør» av Carrie Ryan
  40. «Som om jeg var fantastisk» av Sofia Nordin
  41. «Spring så fort du kan» av Sofia Nordin
  42. «The Handmaid’s Tale» Av Margaret Atwood
  43. «The Hunger Games 1: Dødslekene» av Suzanne Collins
  44. «The Hunger Games 3: Fugl Føniks» av Suzanne Collins
  45. «The Hunger Games 2: Opp i flammer» av Suzanne Collins
  46. «The Masque of the Red Death» av Bethany Griffin
  47. «The Maze Runner 3: Dødskuren» av James Dashner
  48. «The Maze Runner 1: I dødens labyrint» av James Dashner
  49. «The Maze Runner 2: Ildprøven» av James Dashner
  50. «The Passage 2: De tolv» av Justin Cronin
  51. «The Passage 1: Overgangen/Den første» av Justin Cronin
  52. «Ut av byen» av Anna-Eline Bolstad
  53. «Uår» av Knut Faldbakken
  54. «Variantene» av Robison Wells
  55. «Veien» av Cormac McCarthy
  56. «Warm Bodies» av Isaac Marion
  57. «Z» av Max Brooks

Kilde til bildet:
«Road toward city» av Pixomar/Freedigitalphotos.net

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre