«Beste bok 2012» er et bloggtema jeg kom over i forrige uke hos Bokbloggeir. Det innledet hans nye faste onsdagsspalte «Mitt tematips». Grunnen til at jeg ikke deltok med et blogginnlegg da var at jeg hadde flere andre innlegg å poste. Jeg synes det var et flott tema og velger derfor å komme med et «seint men godt»-innlegg inspirert av spalten.
Den beste boken jeg leste i fjor (den ble ikke utgitt i fjor, men i 2010) er en bok jeg ennå ikke har anmeldt på bloggen min. Jeg leste den riktignok etter at jeg opprettet bloggen i juni, men jeg leste så mange bøker samtidig og i rask rekkefølge at jeg ikke rakk å skrive om den.
Boken jeg snakker om heter «Den mirakuløse mandarin» og er skrevet av tyrkiske Asli Erdoğan. Når jeg tenker over det er ikke dette bare fjorårets beste bok for meg, men kanskje den beste boken jeg har lest så langt i livet. Den står ihvertfall skulder ved skulder med «Ringenes herre» av J. R. R. Tolkien, som har tronet i ensom majestet på toppen av listen over fantastiske lesereiser siden jeg kom over den på biblioteket i midten av tenårene. Spennende at to så utrolig forskjellige bøker nå kniver om tronen, eventuelt deler den.
Dette blir jo ingen typisk bokanmeldelse. Leseopplevelsen er ikke lenger fersk. Det er over et halvt år siden jeg leste boken. Det blir å dele det som har bitt seg fast i meg, det jeg fremdeles bærer på etter å ha lest. Noen bøker svinner med tiden, andre henger igjen i leseren lenge. «Den mirakuløse mandarin» henger definitivt igjen, mest som en følelse.
Jeg begynner med forlagets presentasjon av romanen:
«Byene Istanbul og Genève er en slags hovedpersoner i den unge, prisbelønte tyrkiske forfatteren Asli Erdoğans roman «Den mirakuløse mandarin». Begge disse byene er store og buldrende, med energiske og fascinerende understrømmer.
En kvinnelig fortellerstemme, som i blant brytes mot en mannlig, mer fremmed, tilhører henne som driver omkring i gatene og søker mørket inni seg selv, men også kjærligheten, slik den kommer til uttrykk på kafeene, på fortauene, i parkene og ellers der hun befinner seg.
Kvinnen er en betrakter, som også betrakter sin egen fortid. Nåtidens Genève blander seg med barndommens Istanbul, minner med bilder og erfaringer.
Romanen er en språklig bragd. Den kan leses som et langt prosadikt og som en utviklingshistorie om å finne et liv og bli voksen. Her er nederlag og vemodige seire, men først og fremst er dette en nattbok. En nattbok med et storslagent, malerisk innhold.»
Jeg forelsket meg altså hodestups i denne boken. Det begynte med omslaget og formatet. Boka inngår i Gyldendals xs-serie – små bøker med stort innhold. Eller som de selv sier om serien:
«xs-serien startet våren 2009 med fire bøker. xs-serien rommer originale, ikke-sjangerbundne prosabøker som tar inn nye perspektiver, tanker og språklige bilder i norsk litteratur. Serien vil romme oversatte romaner, noveller, essays, memoarer, kortere prosatekster og overgangsformer mellom alle disse. Felles for bøkene er det innovative, det at leseren aldri har møtt akkurat en slik bok tidligere.
xs – eksess – kan stå for overskridelse og avvikelse, det som går utover det vanlige. Men xs kan lese som både ekstra stor og ekstra small, og vi kan ta denne dobbelheten med inn i serien. Formelen xs finnes dessuten for et ertsmineral med metallisk glans, pyrrhotitt (Fe1-xS).»
I tillegg til at formatet er noe mer petit enn vanlige bokformater, så er fargene på omslaget sterke, varme og tiltrekkende. Motivet, dørknakkeren med det orientalske løvehodet, både inviterer leseren inn og advarer om hva som finnes innenfor. En spennende kontrast. Kontraster tiltrekker meg. Veldig.
«Den mirakuløse mandarin» er navnet på en gammel kinesisk myte om en mandarin (en kinesisk embedsmann). Myten gjenfortelles som et eget kapittel i boka og forteller noe essensielt om styrke og svakhet, kjærlighet, smerte og død. På mange måter er myten selve boken i miniatyr. Denne romanen, dette nattportrettet av både by og menneske, forteller også leseren noe om det vondeste vonde, det dypeste mørke og den skjøre skimrende kjærligheten som merkelig nok favner det hele. Om man tør å kle seg sjelelig naken og møte den der den finnes. Det oppleves som om det handler om å ta i mot den kjærligheten som glimtvis er tilgjengelig, for å utholde det mørket som alltid er der.
Den primære hovedpersonen, den kvinnelige fortellerstemmen, vandrer gatelangs i nattsvarte bylandskap og i sitt like mørke indre. Det er som om det ytre landskapet bare er et symbol for det indre. Som om kvinnen vandrer rundt i sin egen psyke, mellom minner, håp og drømmer, gammel og ny smerte.
Tross et mørkt og alvorlig innhold er boken uhyre vakker. Språket Erdoğan benytter er en sann nytelse. Det er som tykk fløyel og mørk gourmetsjokolade med spennende snev av de mest originale smaker. Hun er en mester i å male frem bilder med ord. Setningene er små kunstverk, små lyriske sukkertøy som smelter på tungen. Jeg er dønn betatt!
Dette er en bok jeg kommer til å ta frem igjen med jevne mellomrom. For å nyte. For å gjenoppleve den helt spesielle følelsen av å ha lest noe av det fineste som noensinne er skrevet.
(Jeg har kjøpt boken selv.)
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39540-4
«Bienes historie»
«Der regnet faller»
«Meto II: Øya»
«Stormfulle høyder»
Bokvrimmel 