«Avbrutt litteratur» er en ny spalte i min blogg. Her kommer jeg til å presentere bøker jeg av en eller annen grunn velger ikke å lese ferdig. Det får jo ikke blitt noen tradisjonelle anmeldelser i denne spalten, da jeg av naturlige årsaker ikke kan anmelde bøker jeg ikke har lest ferdig. Men jeg tenker at det kan være ok å nevne de bøkene jeg har valgt å legge på hylla også. Og nevne hvorfor jeg har valgt å avbryte lesereisen. Avbrutt bok er også bok.
Boken som skal få lov å erklære denne spalten for åpnet er «Udødelighetens elixir» av Gabi Gleichmann. Dette er en av de virkelig store bøkene som kom i fjor høst og den boken jeg har sett at flest anmeldere og bloggere har skrytt opp i skyene. Tror faktisk ikke jeg har sett en eneste negativ omtale av den. Flere har omtalt den som fjorårets beste bok.
Romanen er skrevet av ungarskfødte Gabi Gleichmann. Han flyttet med sin familie til Sverige i ung alder, der han etterhvert ble skribent, litteraturkritiker og en kjent intellektuell stemme. I 1998 bosatte han seg i Oslo. «Udødelighetens elixir» er hans debutroman. Boken er skrevet på norsk.
I romanen blir vi kjent med den barnløse Ari Spinoza som ligger for døden i Oslo i 1999. Ari bestemmer seg for å skrive ned sin families historie mens han ligger på dødsleiet. Når han dør, dør slekten ut.
Historien om Spinozaslekten begynner i Lisboa på 1100-tallet og snor seg nordover gjennom Europa, dets landskap og historie, til den ender med Ari som forteller oss om sin familie.
Den jødiske Spinozaslektens eldste sønner har gjennom århundrer båret på hemmeligheten om det som kalles udødelighetens elixir. Denne skal igjen ha vært årsaken til at de alle fikk et viderverdig liv, en brå død og en uendelig stor nese.
Romanen er som en innholdsrik og mektig billedvev av europeisk og jødisk historie, liv, skjebner og kultur. Den omhandler både det beste og det verste i mennesket og hva vi kan frembringe. Trådene er mange. De går på kryss og tvers. Alt og alle henger sammen med alt og alle.
Jeg leste omkring 200 sider av boken (den er på 654 sider) før jeg kastet inn håndkledet.
Det er både pinlig og rart at jeg ikke fikk sansen for denne romanen. Pinlig fordi dette var en av de første bøkene jeg var så heldig å få som anmeldereksemplar fra forlaget. Jeg hadde veldig lyst til å like denne boka, og jeg forventet meg også å like den. Den inneholder nemlig mange elementer jeg setter pris på, bl.a. historie, innblikk i forskjellige kulturer og (skal vi kalle det) en form for slektsforskning. Dette er også det som gjør det rart at jeg valgte å avbryte lesingen.
Flere bokblogger postet sine anmeldelser av «Udødelighetens elixir» før jeg selv begynte på den. Det var mye skryt og jeg gledet meg som en liten unge til å begynne og lese. Men min første leseopplevelse av boka matchet ikke det inntrykket jeg hadde fått fra andres omtaler. Og leseopplevelsen endret seg ikke jo mer jeg leste heller.
Boka har et meget kompakt språk. For meg ble det som å møte en mur av ord. Jeg la virkelig godviljen til og presset på for å komme igjennom dette kompakte ordbildet og inn i selve handlingen. Jeg lyktes også med det, men idet jeg hadde kommet meg inn så endret fortellingen retning og jeg måtte begynne forfra igjen. Handlingen hopper nemlig endel, fra slektsledd til slektsledd og fra person til person. Og for hver nye tråd i dette slektsteppet må man presse seg igjennom denne ordmuren igjen for å få fatt i handlingen på ny. Slik opplevde ihvertfall jeg det. Språklig sett vil jeg påstå at det er en ganske tung bok å lese.
Likevel kan jeg forstå Gleichmanns valg av nettopp dette rike, mektige, til trengsel ordfylte språket. Det illustrerer familien han skildrer, og hele dens fargerike historie perfekt. Det underbygger historien. Men for meg ble dette ordmassivet et hinder som sperret for flyten i historien. Det skygget også for den kjemien jeg håpet på å få med boka. Jeg fant aldri tonen.
Etter å ha presset meg igjennom noe over 200 sider av boka valgte jeg altså å legge den på hylla. Jeg vil overhodet ikke si at Gleichmanns debutroman er en dårlig bok. Langt derifra. Objektivt sett kan jeg absolutt se at den har litterære kvaliteter og at forfatteren har en historie å fortelle. Det er på mange måter en utypisk norsk roman dette her. Den har mer til felles med romaner skrevet et sted ute på kontinetet. Og det er kanskje det som gjør den så interessant, og så elsket her hjemme. Endelig har vi en kontinental røst i vårt lille land! Jeg synes det er hyggelig jeg også. Men subjektivt sett må jeg altså bite i gresset og innrømme at jeg ikke eier kjemi med denne boka.
Sånn er det bare.
(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35208-0
Bokvrimmel 