Samlesing Bokbloggerprisen 2015 – Årets Joker: «Astrid Lindgren»

9788202441654Bokas tittel og forfatter
«Astrid Lindgren» av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato.

Bokas særtrekk og handling
En lettlest og barnevennlig biografi om Astrid Lindgrens oppvekst, liv og forfatterskap. Boka har fått en helt særegen og vakker dimensjon gjennom illustrasjonene til Lisa Aisato.

Utvalgt sitat fra boka
«Man skal ikke skremme barn slik at de får angst, men barn trenger i like stor grad som voksne å bli opprørt av kunst. Man må røske liv i en sjel som ellers sover. Alle har av og til behov for å gråte og bli forskrekket. Det gjør ingenting i bøker. Et barn kan raskt bla over til den neste siden i boka når det ikke liker innholdet.» ~Astrid Lindgren (Fra et intervju i Dagens Nyheter, 8. september 1959)

Min vurdering
Astrid Lindgren er godt kjent for de fleste, men kjenner vi henne så godt som vi tror? Denne barnevennlige biografien om henne gir et fantastisk innblikk i forfatterens liv, og greide ihvertfall å overraske meg flere ganger mens jeg leste.

Boka består av fakta, sitater og korte kapitler med historier fra Lindgrens barndom, oppvekst, liv og forfatterskap. Vi får innblikk i hva som inspirerte henne til å skrive, og hvilke møter i virkeligheten som etterhvert skulle bli opphavet til de forskjellige karakterene hun formet, og som har blitt til elsket allemannseie gjennom litteraturen hun har gitt oss. Forbausende mye fra Lindgrens bøker er hentet fra mennesker og situasjoner hun selv opplevde og kjente.

Forfatteren har skrevet Lindgren levende og gjort henne nær og personlig kjent for oss gjennom denne boka. Å lese denne biografien oppleves nesten som å få Astrid som nær venn. Jeg var glad i Astrid Lindgren før jeg leste biografien om henne, og føler at jeg har fått ennå større sansen for henne nå. Ei virkelig flott dame det stod og står respekt av.

Boka blir jo heller ikke det minste skjemmet av Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner. Det ligger en helt egen kombinasjon av realisme og magi i hennes bilder, noe som virkelig kler Astrid Lindgrens fantasi og litterære verden. Både Astrid selv og hennes bøker får intenst farge og liv i denne utgivelsen, takket være det gode samspillet mellom ord og bilde boka igjennom.

Astrid Lindgrens barnebøker har blitt klassikere og blir lest på sengekanten for de fleste barn i oppveksten. Jeg ser ingen grunn til at ikke denne boka skal kunne nytes på samme vis. En vakker og informativ utgivelse.

Fakta

sek person scid 29482

Forfatter Agnes-Margrethe Bjorvand. Kilde: Cappelen Damm.

sek person scid 34475

Illustratør Lisa Aisato. Kilde: Cappelen Damm.

Kilde: Lånt på biblioteket
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-44165-4
Oversetter: —
Originaltittel: Astrid Lindgren
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 109

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Bienes historie»

9788203359354Bokas tittel og forfatter
«Bienes historie» av Maja Lunde.

Bokas særtrekk og handling
I «Bienes historie» flettes tre separate historier sammen. I den første møter vi William, en melankolsk biolog på 1800-tallet i England. Han forsøker å bygge en helt ny type bikube, som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. I den andre møter vi Georg, en birøkter i USA i vår samtid. Han er en av dem som blir berørt av bienes plutselige massedød, og han håper at sønnen skal ta over driften og redde bikubene og honningproduksjonen. Den siste historien foregår et godt stykke inn i fremtiden, i Kina, der vi møter Tao, Hun jobber med håndpollinering etter at alle biene har dødd ut. Hennes høyeste drøm er at sønnen skal få et bedre liv enn det hun selv har hatt.

Utvalgt sitat fra boka
«Uten biene lå tusener hektar dyrket mark med ett brakk. Blomstrende åkre uten bær, trær uten frukt. Brått ble jordbruksvarer som tidligere var hverdagskost, mangelvare: epler, mandler, appelsiner, løk, brokkoli, gulrøtter, blåbær, nøtter og kaffebønner.

Kjøttproduksjonen falt utover 2030-tallet, noe av det tidligere viktigste fôret for husdyrene lot seg ikke lenger produsere. Likeså måtte menneskene klare seg uten melk og ost, igjen fordi dyrene ikke lenger hadde nok. Og produksjon av biodrivstoff, som solsikkeolje, som man hadde satset hardt på for å erstatte oljen, var med ett bare å glemme, den var avhengig av pollinering. Nok en gang vendte man tilbake til ikke-fornybar energi, noe som igjen økte den globale oppvarmingen.»

Min vurdering
«Bienes historie» er en roman som sveiper innom tre forskjellige sjangere. Vi har den historiske romanen, om William på 1800-tallet, vi har samtidsromanen, om George i 2007, og vi har dystopien, om Tao et godt stykke inn i fremtiden. Det er en roman som er spenstig lagt opp, og som sikter høyt.

Språket i romanen er godt, og forfatteren har fått til det språklige særpreget i de forskjellige epokene hun skildrer. Karakterene er troverdige, det samme er tidsportrettene og miljøskildringene.

Likevel traff faktisk ikke «Bienes historie» meg helt. Jeg opplever at romanen i hovedsak taler til hodet, noe som ofte er en fin ting, men i akkurat denne historien skulle jeg ønske at teksten også talte til hjertet i noe større grad.

Romanen handler om bier og birøkting, men den handler også, kanskje i ennå større grad, om menneskelige relasjoner. Om forholdet mellom foreldre og barn, hvilke forventninger og ønsker foreldre har til barna sine, om håp og fremtidsvisjoner. Nettopp derfor forventet jeg at boka skulle berøre meg mer enn det den gjorde.

Det er absolutt en velskrevet bok og en historie som engasjerer. Forfatteren treffer en nerve i tiden med valget av tema (bienes forsvinning og død), og hun sier noe viktig om vårt forhold til naturen og alt som lever i den. Sammenhenger rett og slett. Den røde tråden som forbinder alt, både historisk, biologisk og mellommenneskelig. Og dette er det interessant å lese om. Ingen tvil om det.

Men, som sagt, så skulle jeg ønske at jeg hadde blitt mer følelsesmessig berørt av boken, og av karakterene som skildres. Det hadde kledd historien utrolig godt, og fremhevet det dramaet bienes historie faktisk er.

En virkelig god ting er måten forfatteren forbinder de tre historiene på helt mot slutten av romanen. Noe som først oppleves som tre separate historier, kun forbundet av det felles temaet bier, flettes plutselig sammen til en fin og var enhet. Noe av den følelsen akkurat den oppdagelsen skaper er det jeg savner mer av i resten av boka.

Likevel. Jeg skjønner bokas popularitet og dens suksess. Bienes død, som bare er et symptom på menneskets rovdrift av naturen, er et utrolig viktig tema som flere bør sette seg inn i. Denne romanen er et sted å starte.

Fakta

Lunde-Maja

Forfatter Maja Lunde fotografert av Oda Berby. Kilde: Aschehoug.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35935-4
Oversetter: —
Originaltittel: Bienes historie
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 455

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider»

havbokaBokas tittel og forfatter
«Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider» av Morten A. Strøksnes.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok som bruker forfatterens eget fiskeprosjekt i nordnorge med kameraten, og kunstneren, Hugo Aasjord, som ramme. De to forsøker å fange en håkjerring, en haiart som lever langs kysten av Norge, i havet utenfor øya Skrova i Lofoten.  Med dette som utgangspunkt får vi lære om havet. Forfatteren undersøker havet som opphav og hjem til de utroligste livsformer gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi.

Utvalgt sitat fra boka
«Det er nå det skjer. En strøm langs bunnen fører meg avgårde med en kraft man ikke skulle tro var mulig. Det nytter ikke å kjempe i mot, da virvles jeg bare rundt. Isteden holder jeg hendene inntil kroppen og lar meg fare med, utover og utover, mens jeg passerer de utroligste syner. Fra nå av bader jeg i oseanets dikt, forbi seilskuter med revnede seil, dit spermhval svømmer smilende langs bunnen etter kjempeblekkspruter med tallerkenstore øyne og blinkende armer, gjennom fargesprakende korallskoger i levret fiolett, hvor slimete åler smetter inn og ut av dødningskaller med tangklaser på hodet. Med strømmen føres jeg langs en dypvannsrenne til en stor åpning der finnhval synger flerstemt en dyp klagende havsang. Torskelarvenes lavmælte nynning høres ovenfra, mellom sjøhestenes trompetfanfarer, mens hummer danser i sirkler, rundt kveiter og flyndrer som flapper med halene i applaus. Steinbitene har som vanlig ansiktene til folk jeg kjenner. Månefisker står stille i vannet og lyser opp brugdenes vidåpne gap. Skater flyr forbi i formasjon som stealth-bombere på tokt.»

Min vurdering
Det var det snurrige vesenet på bokas forside som først fanget oppmerksomheten min. Den snodige blandingen av fisk og pattedyr fascinerte meg og fikk meg til å kjøpe boka i romjula i fjor.

Jeg kan ikke skryte på meg å være spesielt interessert i marinbiologi generelt, eller folks private fisketurer spesielt, men haier liker jeg. Haien er et ofte misforstått vesen jeg liker å skaffe meg kunnskap om, og siden denne boka bl.a. handler om en haiart som lever langs norskekysten, håkjerringa, så ga jeg meg i kast med denne boka.

Underveis i lesingen, og i ettertid, er jeg veldig glad for at jeg gav denne boka en sjanse. Strøksnes skriver godt og levende, og evner å få denne sakprosaboka til å fremstå som like, hvis ikke mer spennende, enn en saftig thriller. Forfatteren både underholder og opplyser i denne boka, samtidig som han deler en personlig, selvopplevd historie med oss. «Havboka» er i så måte et vellykket eksempel på sjangeroverskridende litteratur.

Det er ikke tilfeldig at Strøksnes nevner Herman Melvilles «Moby Dick», som jeg leste tidligere i år,  i «Havboka». Jeg ser flere likhetstrekk mellom de to bøkene. Begge handler om en litt spesiell fisketur, der hovedpersonen er på jakt etter en helt spesiell fisk. Og begge bøker vaker i et grenselandskap der to eller flere sjangere glir over i hverandre. «Moby Dick» er skjønnlittertur med lange sakprosapassasjer, mens «Havboka» er sakprosa med en sterk skjønnlitterær følelse. Begge bøker tilbyr også leseren en god og underholdende historie, faktabasert kunnskap om havet, samt innehar en stor dose symbolisme med mytologisk/religiøst tilsnitt. Jeg er glad jeg har lest begge disse titlene såpass tett på hverandre, for sammenligningene er spennende og fascinerende.

«Havboka» er som to reiser i ett. En av dem foregår på det personlige plan, der forfatteren drar til Lofoten og videre på fisketur med en kompis. Den andre foregår på et historisk plan, der artenes opprinnelse og evolusjon utforskes, gjennom et dypdykk (pun intended) i nettopp havet.

I tillegg til alt jeg allerede har nevnt, kan også denne boka leses som en kjærlighetserklæring til den nordnorske naturen, med sitt spesielle lys, sine farger, sitt vær og landskap. Strøksnes skildrer naturen ved Skrova med skarp og lyrisk penn. Mange partier er som kortfilmer eller malerier – vakre og dynamiske.

«Havboka» er ei virkelig stor bok i et forholdsvis lite format. Lærerik og personlig. Vakker og intenst spennende.

Fakta

Morten Strøksnes, Forlaget Oktober

Forfatter Morten A Strøksnes fotografert av Baard Henriksen. Kilde: Forlaget Oktober.

Kilde: Har kjøpt boka selv
Forlag: Oktober
ISBN: 978-82-495-1569-1
Oversetter: —
Originaltittel: Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 316

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Slik skal vi velge våre ofre»

vatne. slik skal vi velge va re ofre. omslBokas tittel og forfatter
«Slik skal vi velge våre ofre» av Bjørn Vatne.

Bokas særtrekk og handling
Reklamemannen Kjetil er alenefar for lille Ingrid. Ingrids mor døde under fødselen, og sammen med henne livskursen Kjetil hadde staket ut, tanken om å gjøre en forskjell her i verden, tanken om å starte en ny og mer meningsfylt tilværelse.

Kjetil holder seg sterk for barnet, men sorgen, tapet og mørket vokser inni ham. En dag velger han å la denne siden av seg komme til uttrykk på bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han får ut sin frustrasjon og sitt raseri anonymt.

Dette er en roman om å holde kjeft og å holde ut, om å la frustrasjonene komme ut i det skjulte, om grensene mellom tanke og handling, og om hvor viktig det er å kjenne sitt publikum. Det er også ei bok som setter et kritisk søkelys på våre liv på internett og på hvor anonyme vi egentlig er. Men mest av alt er det ei bok om en far og hans fire år gamle datter.

Utvalgt sitat fra boka
«De står i vinduskarmer, på vegger, i trappeoppganger og på peishyller i hvitmalte hjem: en rad av gipsbokstaver. De staver ordet HOME. Noen av dem bærer små telys, eller de har telys dandert foran seg i dammer av sølvgrus. Noen bokstaver er opplyst av små glødepærer, andre er skrudd fast i vegger, henger fra tynne tråder i taket.

Det er disse menneskene oppløsningen må starte med. Det er til disse menneskene speiderne må reise, du må se etter dette ordet, se etter HOME i vinduskarmer over hele byen, og de må male deres dørkarmer røde.»

Min vurdering
Dette er en roman etter mitt hjerte. Den er mørk og intens, men også svært var og vakker. Det skjer noe urovekkende og interessant i det kontrastfylt møtepunktet mellom det forventede og tillatte, og det mørke hovedpersonen skjuler, men etterhvert lar komme til uttrykk på nettet. På mange måter er det ei bok om overganger, om grenser – og hva som skjer når disse begynner å flyte ut.

Hovedpersonen biter i seg sorgen, tapet og redselen som oppstår etter å ha mistet sin livspartner. Han vil være sterk, trygg og normal for datteren. Tar seg jobb i et reklamebyrå, tjener godt, er den som sørger for profesjonelle filmopptak av barnehagens arrangementer. Men under fasaden ulmer frustrasjonen over en fremtid som gikk i knas, over drømmer det aldri skal bli noe av, over hyggen og lykken han ikke fikk.

Istedet for å ta sin egen mørke smerte på alvor og søke veiledning i en vond situasjon så lar han frustrasjonen, verbalt, gå utover de som representerer alt han har mistet. Han oppretter en blogg og skriver sitt første rasende innlegg om motbydeligheten og overfladiskheten i interiørtrenden som bruker tekst og ord om hygge, kjærlighet og hjemmekos som fokuspunkter i hjemmet.

Kjetil bruker bloggen som en uskyldig ventil for å få ut tanker som kverner, men tenker ikke over at andre ser det han skriver. Og han reflekterer ikke over at hans publikun ikke kjenner til bakgrunnen for de agressive tekstene hans, og heller ikke leser tekstene kun som tanker, men etterhvert som oppfordring til handling. Sakte blir hovedpersonen trukket inn i et mørkt, interaktivt nettverk, der hans tekster blir fremhevet som inspirasjonskilder til en ny samfunnsorden.

Boka fremmer et sterkt ubehag i leseren, mest fordi teksten utforsker det mørke vi alle bærer en flik av i oss, tror jeg. Vi kan alle forstå den smerten hovedpersonen bærer på, og hvor vanskelig det er å bite tennene sammen, være sterk og fremstå hyggelig og alminnelig i en hverdag som ofte består av både tapsituasjoner og påfølgende sorg. Vi har alle blitt skuffet av livet, av plutselig avbrudd og øyeblikk som har snudd alt på hodet. Vi har alle mistet, falt og forsøkt å plukke oss selv opp igjen. Vi har alle tenkt mørke tanker født av redsel,  raseri og frustrasjon.

Boka skriver historien om det indre i oss alle, og viser hvor lite som skal til før alt begynner å skli utfor. Hvor farlig det er å ventilere for et ukjent publikum og hvor kort det er mellom tankegang og handlingsmønster. For det er ikke bare hovedpersonens tilhørere som lar seg inspirere til handling i boken. Hovedpersonen selv lar etterhvert grensene viskes ut mellom tankenes verden og handlingens.

Og midt oppi det hele sitter ei fire år gammel jente og trenger pappaen sin.

Det er ei sår og vond bok, ei ganske skremmende bok og ei bok som vekker tanker det er godt å få vekket. Forfatteren inviterer til refleksjon omkring forskjellen på og overgangen mellom teori og praksis, hvordan våre indre rom påvirker de ytre og hva som definerer svakhet og styrke. Det er også ei bok som skildrer balansegang, og hva som skjer når vi mister balansen.

Forfatteren tar oss med på en reise i kontraster. Språket er godt. Handlingen og hovedpersonene vekker både ubehag og ømhet. Bjørn Vatne viser stor psykologisk innsikt og en egen evne til å treffe en nerve, både i leseren som individ, samt i vår samtid. Dette er så langt min personlige favoritt blant bøkene nominert til Bokbloggerprisen 2015.

Fakta

Vatne-Bj-rn_Alexander-Worren

Forfatter Bjørn Vatne fotografert av Alexander Worren. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Lånt på biblioteket
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-47455-0
Oversetter: —
Originaltittel: Slik skal vi velge våre ofre
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 343

bokvrimmelB

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Slipp hold»

sliBokas tittel og forfatter
«Slipp hold» av Heidi Sævareid.

Bokas særtrekk og handling
Mari bor i kollektiv. Hun bruker tiden sin på studier og yoga. Og på Torger. De har vært sammen lenge. Likevel føles det som om hun ikke kjenner ham helt. Mari gjør alt hun kan for å tilpasse seg Torgers holdninger, kritikk og nykker. Men hvor langt kan man strekke seg før man begynner å miste seg selv? Og hva kan man gjøre for å finne seg selv igjen?

Utvalgt sitat fra boka
«August begynner å legge ut om «flyt» og «positiv psykologi». Det er tydelig at det er blant hans yndlingsemner. Han blir nesten like forelesende som Torger av og til kan bli, men har ikke det stramme og overlegne over seg.

«Flyt handler om å bli ett med det man gjør,» forklarer han. «Det å bli så oppslukt av det man gjør, at man glemmer tid og sted – til og med seg selv. Lykke kan i grunn måles på hvor mye flyt man opplever i livet.»

Min vurdering
Dette er en ungdomsbok jeg likte meget godt, mest fordi den har en ganske introvert personlighet. Den forsøker ikke å være ung, kul og crazy – selv om deler av handlingen objektivt sett er ganske dramatisk og alternativ. Det er ei bok som hviler i seg selv og som er seg selv, som ikke frir til leseren, men som har en slags «ta meg som jeg er»-holdning. Noe som kler handlingen og hovedpersonen i romanen godt.

Boka kretser om Mari, hennes relasjon til kjæresten Torger, og hva denne relasjonen har gjort og fortsatt gjør med henne. Mari forsvinner mer og mer inn i seg selv i samspill med Torger. Han tar plass, han kontrollerer, dirigerer, kritiserer, latterliggjør, og Mari lister seg rundt ham på eggeskall for å unngå ubehag. Han kritiserer henne for å være veik og feig, men Mari kjenner dypt inne i seg at hun er modig. Og en enorm trang til å bevise dette motet vokser frem i henne. En trang til å komme ut av seg selv, til å gi slipp, slik at hun selv blir tydelig.

Det er i møte med fenomenet «body suspension» at noe skjer i Mari. Hun er fascinert og opplever etterhvert et ønske om selv å forsøke det. «Body suspension» befinner seg i et slags fakirlandskap, der utøverne piercer hull i rygg, armer eller bein, fester kroker i disse hullene og blir heist opp i luften. De henger etter egen hud, omsluttet av smerten som oppstår, går i ett med denne og oppnår en slags indre zentilstand.

Mari nærmer seg denne teknikken gjennom internett, og videre gjennom vennskapet med en hun bor i kollektiv sammen med, som jevnlig deltar på suspension-sunday på Blitz. Det fører til glidende overganger både inni henne, og i livet hennes. Jo mer hun gir slipp på gamle grenser og de smertene de innebærer i henne, jo nærmere enn sannhet om seg selv, egen styrke og egne ønsker og behov kommer hun. Hun beveger seg sakte ut av relasjonen til Torger, og inn i en ny med en hun møter i suspensionmiljøet. En hun kan hvile hos og føle seg trygg sammen med. Så trygg at hun til sist tør å la seg pierce og heises opp – inn i seg selv.

Det er ei nydelig innsiktsfull bok dette her, som tross ganske utfordrende og dramatiske temaer (både psykologisk sett med å være i et forhold man blir ødelagt av, og pga temaet body suspension) likevel har et ganske lavmælt og mildt vesen. Handlingen foregår hovedsaklig inne i hovedpersonen, i hennes tanker, tvil, følelser og uro. Vi følger hennes utvikling fra fortapt og usikker, gjennom prosessen med å gi slipp på det som ikke lenger tilfører liv og hjerte noe av verdi, for å finne igjen kraften og kjernen i hvem man virkelig er.

Mange vil nok si at dette er ei bok om nettopp body suspension, men jeg påstår at det kommer i annen rekke. Det er på en måte bare et middel for å bringe handlingen i mål. Det er kun et uttrykk, et meget interessant sådan, for det å gi slipp og hvor vanskelig det kan være, men også hvor givende hele prosessen viser seg å ha vært når man ser seg tilbake. Dette er ei bok om både å gi slipp i det indre og i det ytre, og det å møte egne og andres fordommer, samt å utfordre egne grenser med vekst som mål.

Boka gjorde et stort inntrykk på meg. En av mine personlige favoritter så langt i samlesingen av bøker nominert til Bokbloggerprisen 2015.

Fakta

image_thumb

Forfatter Heidi Sævareid. Kilde: Mangschou.

Kilde: Lånt på biblioteket
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-109-3
Oversetter: —
Originaltittel: Slipp hold
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 231

bokvrimmelB

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Fotturar i Norge»

fotBokas tittel og forfatter
«Fotturar i Norge» av Gaute M. Sortland.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei kortprosasamling på nynorsk. Tekstene skildrer hverdagsøyeblikk og alt det livet innebærer, på godt og vondt. Vi møter mennesker og det livet vekker i dem: Humor, melankoli, trass og vågemot. Boka kan også leses som en skildring av den norske folkesjela, tenker jeg, og det i den som er passé, det som ennå består, og slik den moderniseres i oss.

Utvalgt sitat fra boka
«Fotturar i Norge er ein rømt oppdrettslaks på ville vegar.
Ein svær feit jækel.
Slakteferdig og rund over buken som ein gjennommedisinert
amerikanar.
Ein pillemisbrukande Elvis.

Han er sliten,
musklane toler ikkje dette,
dei er slappe som svenske kyllinglår, sprøyta fulle av saltvatn.
Og havet er så stort,
og han veit ikkje,
veit ikkje
vegen heim.»

Min vurdering
Jeg deler langt på vei Tulleruskas tanker rundt denne boka. Jeg ble riktignok ikke så forvirret og irritert som hun gir uttrykk for i sin omtale, men jeg opplever, som henne, at boka ikke grep meg.

Boka er ikke dårlig håndverk, den er bare veldig spesiell, og vil derfor ikke treffe alle. Objektivt sett vil jeg si at Sortland er en original og dyktig skribent, som skriver underfundige og grublende tekster ispedd humor. Rent subjektivt gav de ikke gjenklang i meg, selv om jeg et stykke uti greide å knekke bokas kode, slik at jeg forstod mer av hva forfatteren forsøkte å få til med tekstene sine.

Tittelen på boka kan få deg til å tro at den handler om forfatterens egne eller andres spaserturer i norsk natur. Det er riktignok massevis av referanser til fotturer i Norge i den, men hovedinnholdet er individet og individets hverdag og liv. Tanken om fotturer i naturen er vel egentlig utgangspunktet for selve ideen som ble til denne kortprosasamlinga.

Det er nå en gang slik at når man sitter i et urbant landskap og skal konsentrere seg om å skrive en tekst, så har hjernen det med å bryte ut og stikke av til andre omgivelser. Tanken på fotturer i den norske naturen, i skog og fjell, avbryter en i arbeidet og skaper et midlertidig kaos i det planlagte og rutinerte. Forfatteren tar dette fenomenet på alvor og lar det bli en naturlig del av den kreative prosessen, istedet for å kjempe i mot hjernens små avstikkere og egen lengsel mot roen i naturen. Slik oppfatter jeg utgangspunktet for denne boka.

Sortland lar bokas tittel «Fotturar i Norge» gå igjen på tilfeldige steder igjennom hele boka, slik jeg leser det der nettopp lengselen mot villmark avbryter hans skriveprosess, og lar dermed kaos få sin naturlige plass i den orden en tekst er. «Fotturar i Norge» blir plutselig både et individ og et sted, en følelse og flere forkjellige ting. Noe aktivt og passivt. «Fotturar i Norge» kommer oss i møte, opplever livets opp- og nedturer og blir noe veldig nært oss – selv om fenomenet fottur for mange tilhører tidligere generasjoner. «Fotturar i Norge» er et gammalt fenomen. Det å krysse det norske landskapet, over lavland og over fjell, er noe det såkalte norske folk har gjort siden vikingtid, og før det. «Fotturar i Norge» er en gammal mann. Han ligger for døden, andre ting er i ferd med å ta over for «Fotturar». Slalom, kiting, rafting. «Fotturar» er ei fortid, litt av ei nåtid, og i en transformasjonsprosess mot ei framtid. Slik blir ei tynn lita bok noe mye større og tyngre enn det den ser ut til å være, og noe mer tankevekkende og alvorlig enn tekstenes iboende humor vitner om.

Jeg kjenner at jeg egentlig skriver på meg en større respekt og forståelse for boka nå. Det oppleves som om «Fotturar i Norge» gir bittelitt mer gjenklang i meg her, ved anmeldelsens ende, enn den gjorde i det jeg begynte å skrive om den.

Ja, «Fotturar i Norge» er kanskje ikke så verst.

Fakta

gaut

Forfatter Gaute M. Sortland. Kilde: Samlaget.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-8744-1
Oversetter: —
Originaltittel: Fotturar i Norge
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 93

bokvrimmelB

Bokbloggertreffet 2014 & Bokbloggerprisen 2013

10622912_4583440281003_4963171448400038601_n

Fra bokbloggertreffet 2014. Fotograf: Rose-Marie Christiansen.

Historiens tredje bokbloggertreff gikk av stabelen nå i helgen. På samme dag (lørdag 13. september), og i løpet av samme arrangement, ble den aller første bokbloggerprisen utdelt.

Jeg fikk desverre ikke oppleve noen av delene selv. Bihulene mine strittet kraftig i mot. Men jeg var så spent at jeg fulgte hyppig med på både Twitter og Facebook utover dagen, for å få med meg høydepunkter fra treffet og prisutdelingen. Jeg har selv vært med på å nominere bøker til prisen, deltatt på samlesingen av bøkene som havnet på kortlisten og stemt frem mine favoritter – en tittel til årets roman, og en i kategorien åpen klasse.

10649639_4583470801766_577852381567991606_n

Vinnerne av Bokbloggerprisen 2013: Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven. Fotograf: Rose-Marie Christiansen.

Det er spennende at to forsåvidt smale titler, begge også på nynorsk, gikk av med seieren.

Agnes Ravatn vant i kategorien «Årets roman» med sin «Fugletribunalet», og Ruth Lillegraven seiret i kategorien  «Åpen klasse» med diktsamlingen «Urd». Verdige vinnere. Jeg gratulerer så mye til begge to! 🙂

I år, som begge foregående år, har arrangementskomiteen gjort en fantastisk flott jobb. Det kan jeg si med sikkerhet, selv om jeg ikke var tilstede på årets arrangement. Bilder av fornøyde bloggere og rosende tilbakemeldinger i etterkant av treffet vitner om at jeg har rett.

Siden jeg ikke får skrevet noe referat fra årets treff, legger jeg ved linker til noen av bloggene som har skrevet fra arrangementet:

Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Tulleruska’s world
Artemisias verden
Moshonista
My first, my last, my everything
Gråbekka’s bokblogg

Bokbloggerprisutdelingen har nådd ut i media. Her finner du artikler som omhandler prisen, prisutdelingen, de nominerte og vinnerne:

Bok & Samfunn
Dagbladet
Budstikka
Bok365

bokvrimmelB

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «De usynlige» av Roy Jacobsen

Jacobsen_DeUsynligeBokas tittel og forfatter
«De usynlige» av Roy Jacobsen.

Bokas særtrekk og handlin
Vi befinner oss på Barrøy, ei lita øy ute i havgapet på Helgelandskysten. Det er tidlig 1900-tall. Vi blir kjent med den ordknappe og hardtarbeidende familien Barrøy, som er øyas eneste fastboende: Farfar Martin Barrøy, hans sønn og far i familien, Hans Barrøy, Hans sin mye yngre og ugifte søster, Barbro (og etterhvert hennes sønn Lars), Hans sin kone, Maria og deres lille datter Ingrid. Vi får innblikk i deres hverdag, arbeidsoppgavene som må gjøres, hvordan det er å leve i værets og naturkreftenes vold.

Boka byr på en lavmælt historie om lavmælte folk, og fantastiske naturskildringer som setter en sterk ramme om fortellingen. Et geografisk og historisk stykke Norge som ofte har vært usynlig.

Utvalgt sitat fra boka
«I februar kan havet være et turkis speil. Den snødekte Barrøy ligner en sky på himmelen. Det er frosten som gjør havet grønt, og klarere, og rolig og seigt som gelé. Så kan det størkne helt og få en hinne, forvandle seg fra et medium til et annet. Øya har fått en brem av is, som også omslutter de nærmeste holmene, den har blitt større.

Ingrid står i luggene sine på et gulv av glass midt mellom øya og Moltholmen og ser under seg tang og fisk og skjell i et landskap om sommeren. Kråkeboller og sjøstjerner og svart stein i hvit sand og fisk som piler gjennom viftende tareskog, isen er et forstørrelsesglass, klar som luft, hun står og svever og er seks år, det er ikke mulig å ikke gå på isen når den første har lagt seg.»

Min vurdering
Jeg husker mitt første møte med Roy Jacobsens forfatterskap. Jeg plukket med meg pocketutgaven av «Seierherrene» på matbutikken (av alle steder) og begynte straks på den. Det var en sommer for, tja, 4-5 år siden. Det var et særs godt stykke romankunst om en nær periode i Norges historie. Boka begynte på Helgelandskysten i 1926 og endte opp i Oslo flere tiår senere.

I «De usynlige» vender Jacobsen tilbake til Helgelandskysten og hverdagslivet der under første halvdel av 1900-tallet. Vi hører såvidt om en krig i det fjerne (første verdenskrig?) og om Den Store Depresjonen, den økonomiske nedgangstiden på 30-tallet. Folket ytterst i havgapet, på øya Barrøy, er forskånet for mye som skjer i verden, men har samtidig sitt å stri med. Det er et tungt liv, og tungt arbeid. Naturen er både gavmild og ubarmhjertig. De som skal klare seg i møte med vind, vær og hav må både være ydmyke og modige, utholdende og tålmodige.

Vi følger den lille familien gjennom årstidene og de årstidsbaserte arbeidsoppgavene. Det er stell av dyr, sauer, kyr og en hest; det er sanking av torv i myra, til brensel; det er lofotfiske; det er bøting av garn og annet fiskeutstyr. For å nevne noe.

Lille Ingrid, familiens yngste, er et barn da boka begynner. Gjennom romanen vokser hun opp og får stadig mer ansvar på gården, på øya. Og etterhvert også ansvar det er vanskelig å kunne forutse. Hun læres opp i familiens tradisjoner og alt som skal til for å få hjulene til å gå rundt på ei lita øy uti havgapet. Oppgavene er store, verden går sakte men sikkert fremover, enkelte forbedringer kommer til, men jobben som må gjøres er likevel utfordrende. Ingrid vokser opp til å bli en sterk og fornuftig kvinne. Det er interessant å følge henne.

Det er et seigt og taust folk vi møter i boka. Samtalene er ikke mange. Drømmer, tanker og ideer deles ikke. På mange måter er familien Barrøy en dysfunksjonell familie når det kommer til kommunikasjon. Likevel er det en slags logikk over det hele. Å gi seg over til drømmer, og lengte for langt vekk, eller til en annen hverdag vil kanskje svekke den styrken som ligger i den tause innsatsen, det stille, sammenbitte arbeidet. Det ligger kanskje en salgs usagt aksept av stedstilhørighet og rolle over ikke å dele tanker om et annet liv et annet sted. På mange måter synes jeg å skimte en beundringsverdig stahet og stolthet i skildringen av familien.

Naturskildringene i boka er eksepsjonelle. Jacobsen tar oss med på en lyrisk reise gjennom årstidene og naturens luner. Alt er forsterket der ute på øya. Vinden er mer bitende, sola mer stekende, vinteren kaldere, havet villere. Vi får en følelse av hvor lite mennesket er i møte med naturkreftene. Og det gjør igjen beundringen for dem som velger å bo og leve på et slik utsatt sted ennå større.

Jeg har Googlet Barrøy, og lett på kartet, for å se om jeg kunne finne øya. Ingen treff. Jeg antar derfor at Barrøy er en fiktiv øy, men historien som sådan, livet til disse menneskene er hentet fra vår historie. Mennesker har levd slik familien Barrøy lever, oppslukt av det samme slitet og de samme utfordringene. Slik sett er det en tankevekkende og lærerik bok, som gir oss viktige perspektiver på livet i en værherjet del av Norge for omtrent hundre år siden.

Roy Jacobsen har ikke skrevet en actionfylt bok, med fart og tempo, der alt forklares og serveres til leseren på et sølvfat. Mye forblir usagt i denne boken, mye eksisterer kun i form av hint. Bokens form er tro mot familiens omgangsform – det meste foregår i stillhet. Mye forblir usynlig.

Det tok noen kapitler før jeg fant kjemien med boka, men når den først var på plass nøt jeg meg igjennom historien. Det er en lavmælt historie som rolig skrider frem dette her. Personligheter og skjebner pensles sakte frem, helt uten store ord og fakter. Det er en ro over språket, og en fantastisk lyrisk kvalitet over naturskildringene, som jeg har nevnt tidligere. Det er som om naturskildringene, i tillegg til å sette en atmosfærisk ramme om historien, også er med på å pensle frem familiemedlemmenes personligheter. Natur. Menneskenatur. Indre og ytre landskap.

«De usynlige» er en sterk og fascinerende roman.

Fakta

Jacobsen_1

Forfatter Roy Jacobsen fotografert av Fredrik Arff

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Cappelen Damm forlag
ISBN: 978-82-02-42302-5

bokvrimmelB

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Odinsbarn» av Siri Pettersen

odinsbarn_hd_image1Bokas tittel og forfatter
«Ravneringene 1: Odinsbarn» av Siri Pettersen.

Bokas særtrekk og handling
«Odinsbarn» er en fantasyroman sterkt inspirert av det norrøne.

Vi blir kjent med jenta Hirka, som blir funnet forlatt i snøen, ved en steinsirkel, en såkalt ravnering, som baby. Jenta skiller seg fra de andre i den verden hun er i ved at hun ikke har hale. Hun er et Odinsbarn, et vanlig menneske i en verden full av Ymsætlinger, menneskelignende vesener med hale og spesielle krefter.

Hirka rekker å bli 15 vintre før hun oppdager hva hun er. En halelaus råttenskap som ikke har tilhørighet i denne verden. Hun skal ikke finnes, hun er en myte – forhatt og fryktet. Og etterhvert jaget. Noen ønsker livet av henne. Og i verden bygger det opp til krig.

«Odinsbarn» er første bok i trilogien «Ravneringene». Neste bok ut, «Råta», kommer til høsten.

Utvalgt sitat fra boka
«Hirka lå sammenkrøpet i kassen og så lyspunkter komme og gå i sprekkene mellom planker. Det var kaldt og hun savnet kappa. Og sekken. Sekken med alle urtene. Teen. Alt hun eide. Det lå vel igjen i sjaktene et sted.

Vogna rullet over brustein og hun begynte å forbanne hvor liten hun var i den store sammenhengen. Hun hadde ingenting. Ingen familie. Ikke noe hjem. Hirka halelaus. Datter av gudene vet hvem.»

Min vurdering
Det var en lettelse da juni endelig kom, og jeg kunne begynne på denne boka. Jeg kunne selvsagt ha lest den før, men ønsket å være med på samlesingen av den, i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013.

Når jeg hører massevis av godord om en bok er det nesten litt skummelt å begynne på den. Ofte blir forventningene så høye at boka ender opp med å skuffe bittelitt. Heldigvis var ikke det tilfellet med historien om Hirka. Jeg satte stor pris på bekjentskapet og koste meg virkelig med lesereisen.

Siri Pettersen har skapt et solid og troverdig fantasyunivers, befolket med komplekse og interessante karakterer. Byer, småsteder og natur er skildret med stor innlevelse. Historien er original, befriende klisjéfri og tar stadig overraskende vendinger. Og det hele formes og drives stødig fremover av et et språk med god flyt, rytme og et herlig norrønt tilsnitt.

Enkeltscener og landskap er så levende beskrevet at det av og til er som å se en film, eller også, til tider, som å være tilstede. Kjenne duftene, smakene, se og høre omgivelsene. Jeg opplevde særlig dette der Hirka og faren Thorralds hus, som er fylt med tørkede urter og helbredende remedier, skildres, eller der Hirka arbeider på tehuset i hovedstaden. Grunnen til det er selvfølgelig at jeg selv er svært interessert i urter, oljer, ja, alt fra naturen som dufter godt, samt at jeg elsker te.

Det var i det hele tatt mye ved boka som fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg er også svært interessert i norrøn mytologi, og jeg er fascinert av ravner – som spiller en stor rolle i boka. Noen ved hovedpersonen Hirka, hennes kunnskap om helbredende vekster, hennes mot og selvstendighet, samt forhold til ravnene, eller mer korrekt én ravn, minte meg på ei bok jeg elsket i oppveksten: «Ravnejenta» av Torhild Thorstad Hauger. Dermed ble boka litt ekstra kjær for meg, og fikk en notalgisk undertone som gjenskapte noe av bøkenes barnlige magi fra jeg var liten.

Det er mange som ikke leser fantasy fordi de anser sjangeren som urealistisk, som litteratur som ikke sier noe av viktighet for oss og vår verden. Mer feil kan man knapt ta. Som forfatteren selv sa under et bokbad jeg overvar med henne på Gyldendalhuset i fjor høst (sitat fryktelig fritt etter hukommelsen): «Jeg skriver fantasy for å kunne si noe vesentlig om tunge temaer, også politiske, uten at folks fordommer skal komme i veien for budskapet mitt. Jeg kunne ha skrevet om 2. verdenskrig eller Israel-Palestinakonflikten, men føler at mitt budskap ikke ville ha kommet godt nok igjennom da. Folk har allerede gjort seg opp en mening om det, de har tatt side.  Når jeg skriver fantasy former jeg en verden, og konflikter, ingen kjenner fra før. Det er enklere å lede folk frem til innsikter i en slik verden, det er enklere å få poengene ut når de tilhører et oppfunnet univers som ikke personlig berører noen.»

«Odinsbarn» handler om mye alvorlig, mye vi trenger å se nærmere på, både i oss selv og i vår verden. Fremmedfrykt og hvilke resultater den kan få, når det går for langt. Makt, ledelse og det problematiske ved ledere som er redde og uærlige. En tro man ikke kan stille spørsmål ved, illusjon og hva som kan skje når illusjonen slår sprekker. Det er en høyst interessant og tankevekkende bok som, hvis vi vil, kan få oss til å se både historiske og nåtidige stater, ledere og statlige-religiøse-fusjoner i et klarere lys. Jeg opplever også boken som en kritikk av brune strømninger i samfunnet, og som en hyllest til den selvstendige tanke og frie vilje. Pettersen har skrevet en bok som både er innsiktsfull og underholdende.

Jeg må få lov til å gratulere forfatteren med en meget vellykket debutbok, og takke for den gode leseopplevelsen. Gleder meg til bok nummer to! 🙂

Fakta

Siri Pettersen

Forfatter Siri Pettersen fotografert av Lars Myhren Holand

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-45254-1

bokvrimmelB

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Urd» av Ruth Lillegraven

untitledBokas tittel og forfatter
«Urd» av Ruth Lillegraven.

Bokas særtekk og handling
«Urd» er ei nynorsk diktsamling delt inn i fem deler, som sammen utgjør en familiekrønike i miniatyr. Temaet levde kvinneliv står i fokus, og rammes inn av bokas to hovedpersoner, Seselja og Cecilie. Kvinnene tilhører samme familie, men lever i hver sin ende av det tjuende århundret. Vi leser to kvinneskjebner som er knyttet til det samme lille huset, på en gård, på vestlandet.

Bokas tittel peker mot norrøn mytologi og media.

Urd er en av de tre nornene, skjebnegudinnene, fra norrøne myter. Navnet betyr fortid, og sammen med søstrene sine – Verdande og Skuld – fremtid og nåtid – spinner hun skjebnetrådene til både mennesker og guder. Skjebnegudinnene er alltid tilstede når et barn blir født, og bestemmer hva slags liv det skal få.

Urd er også navnet på et av de aller første ukebladene for kvinner i Norge. Det ble grunnlagt så tidlig som i 1897, og tok blant annet opp folkeopplysning, kunst og kultur. Det siste Urd ble utgitt i 1958.

Utvalgt sitat fra boka
«1910

himmelen
er her framleis
lyseraud og grå

eg løftar ned
perlemorskyene
spinn ein tynn
tråd av dei

hentar
spindelvev
frå kroken
over senga

solgullet
som glinsar
i vasskorpa

skimmeret
i skinnet
på fisken

løvetannulla
som dansar
gjennom
tunet

nervane
i bjørkeblada
der dei vrengjer
seg i vals med
vinden

tråden
ligg mellom
fingrane mine
stram og
skjør»

Min vurdering
Jeg ble først fascinert av bokas omslag. Små utsnitt av sirlig håndarbeid, korssting og raknet hekling, mot mer nymotens blyantdrodling, på en grå, tidløs flate. Nytt og gammelt sammen. Noe som har vært, mot det som er og det som skal bli. Det er et omslag som kler boka og teksten godt.

Boka handler om kvinnene Seselja og Cecilie, som er i familie, med noen generasjoners mellomrom. Cecilie har fått mest versplass, men det er likevel Seselja som står klarest frem for meg. Jeg opplever den delen av boka som utelukkende handler om henne, «Soga om Seselja»,  som bokas sterkeste.

«Soga om Seselja» er et vakkert stykke diktning, som også resten av diktsamlingen er,  som skildrer ei kvinne fra småjente til dødsleie på begynnelsen av 1900-tallet. Det er et kvinneliv litt utenfor normen, på et lite sted på vestlandet. Seselja gifter seg nemlig aldri. Hun blir boende i et lite hus på gården hun er vokst opp på, og livnærer seg av å sy klær til sine sambygdinger. Vi får ta del i hverdagene hennes, oppleve gleden ved å få en pus å dele hus og dager med, være med henne mens hun syr og drømmer og lengter. Seselja blar i bladet Urd, klipper ut bilder av kvinner iført siste mote og drømmer seg langt vekk fra den vesle gården.

Bak den stillferdige, ydmyke og jordnære fremtoningen vibrerer det en levende, lidenskapelig og kreativ kvinne. Vi møter henne med nakne føtter i det duggvåte gresset, naken på svøm i sommerlunkent vann, bøyd over symaskinen oppslukt av de vakreste kreasjoner.

Rundt henne tar liv til og liv ender, slik livet gjør. Og Seselja er der, elsket av dem som kjenner henne.

Dette er en av de desidert vakreste og mest rørende diktsamlinger jeg har lest. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha lest lassevis av diktsamlinger fra før, men noen har det jo blitt. Litt sammenligningsgrunnlag har jeg.

Lillegraven skriver om enkle, nære og hverdagslige ting – kosestund med katten, arbeidsliv, dagdrømmer –  og evner å fremkalle disse tingenes iboende skjønnhet og storhet. Hun har et glitrende godt språk. Pensler frem de klareste bilder og stemninger.

Det er kanskje en merkelig måte å si det på, men det er den beste sammenligningen jeg kan komme på: Å oppdage Lillegravens «Urd» er litt som å se Lothlorien (en av alvenes skogsområder i Ringenes Herre) på film for første gang. Diktene har en «miste pusten av alt det vakre»-faktor. Lillegraven henter frem noe mykt sølvklingende, lyrisk og magisk i diktene sine – en atmosfære en alveskog verdig – i dikt om hverdagsliv.

Jeg ble dypt grepet av disse diktene. Måtte faktisk hente frem Kleenexen underveis i lesingen. Dette er ei diktsamling jeg kommer til å trekke frem mange ganger, bare for å nyte de fantastiske bildene og det vakre språket.

Og for å besøke en fiktiv skikkelse jeg ble veldig glad i mens jeg leste: Seselja. Det føles som om jeg kjenner henne. Ved neste gjennomlesning vil jeg gjerne bli bedre kjent med Cecilie også. Jeg gleder meg allerede.

Tusen takk til Ruth Lillegraven for et fantastisk verk som beveger og berører!

Fakta

eDdH6MCV_152_Ruth-Lillegraven-Sort-hvitt

Forfatter Ruth Lillegraven Fotografi: Paal Audestad

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Tiden forlag
ISBN: 978-82-10-05302-3

bokvrimmelB