Anarchy in the UKR: Litterært anarki og et ode til friheten

Bokas tittel og forfatter
«Anarchy in the UKR» av Serhij Zjadan

Bokas særtrekk og handling
Denne boka forener en rekke sjangere – roman, dokumentar, reiseskildring, dagbok.

Det begynner som en slags dokumentar om anarkismen i det postsovjetiske Ukraina, og for å gjøre research legger forfatteren ut på en reise, som danner bokas reiseskildring. I møte med landskap, mennesker og informasjon om fortidens anarkokommunistiske helter vekkes minner og tanker om forfatterens egen barndom på et lite, landlig sted i landet. Gjennom disse glimtene får vi innblikk i en ukrainsk oppvekst i skyggen av Sovjetstatens fall.

I bokas andre del blir vi med forfatteren på en reise inn bak frontlinjene til de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina i april-mai 2014.

Og avslutningsvis filosoferer forfatteren om friheten og alle dens fasetter, og danner seg tanker om hvor viktig den er for oss alle.

Utvalgt sitat fra boka
«Vannviddet vårt gir oss ingen ro. Redselen vår gir oss ingen glede. Lukketheten vår og det manglende ønsket om å forstå hverandre gir oss ingen fred. Vi kommer til å være redde for hverandre, vi kommer ikke til å ha tiltro til hverandre, vi kommer til å mistenke hverandre, vi kommer til å ligge i krig med hverandre – vi vil ikke lytte, vi makter ikke å snakke. Vi glemmer alt det som faktisk forener oss, vi glemmer alt det som skulle gjøre oss lykkelige og fylt av kjærlighet til livet. Og etterpå kommer vi til å tre fram for Vårherre, stille oss foran Hans åsyn og finne på noe til vårt forsvar – desillusjonerte, nedtrykte og forbitrede. Med knust hjerte og tomme hender. Med svarte briller, i treningstøy.»

Min vurdering
Hva i all verden er dette? Tenkte jeg. Under nesten hele lesereisen. Anarchy in the UKR er ei bok man både blir og ikke blir klok på.

Det anarkiet vi allerede møter i bokas tittel peker ikke bare på romanens tema og innhold, men like mye på hvordan boka er skrevet. Sjanger. Språk. Forfatteren underkaster seg ikke noen litterær norm, men frir seg fra ethvert rammeverk og enhver maktstruktur som noensinne har påvirket litteraturens form og vesen. Hele teksten er fri og går sine egene veier – mange ganger så til de grader at det er vanskelig å følge med. Det er sprett og flyt i hver enste setning i denne boka, men også stadige u-svinger og brå overganger fra én sjanger til en annen og fra én tråd til en ny. Forfatteren krever oppmerksomhet og konsentrasjon av leseren. Er man ikke 100% skjerpet mens man leser så faller man fort av.

For meg gikk det litt opp og ned. Så hang jeg med. Så falt jeg midlertidig av. Men jeg fortsatte å lese, for det er noe ved denne boka som trekker i en. Den har fått en fascinerende form og energi. Kombinasjonen av forskjellige sjangere og forskjellige språklige uttrykk gjør teksten forfriskende og understreker bokas poeng. Det er en slags råhet og en nerve her som danner en interessant kontrast mot det tidvis meget poetiske språket.

Anarchy in the UKR ble for meg både en rar og fin lesereise. Det er mye jeg ikke helt fikk tak i i denne boka, og det er mange referanser i den (bl.a. til ukrainske forfattere og poeter) som jeg ikke kjenner til og som jeg derfor heller ikke forstod. Likevel føler jeg at jeg sitter igjen med et godt bilde av en kultur, et politisk klima og en oppvekst i et interessant land med en tidvis dramatisk historie.

Land eller regimer der rammene har vært stramme, enten politisk eller religiøst, eller i mindre målestokk på det rent personlige plan, legger opp til et opprør. Jeg opplever det som om Ukraina på mange måter har vært utsatt for slike altfor trange rammer, bl.a. som underlagt den sovjetiske kommunismen. Og at mye av det folklige klimaet i landet, med opptøyer, demonstrasjoner, fremmedskepsis (som jeg stadig ser eksempler på i denne boka) har sine røtter i denne påtvungne politiske rigiditeten. Folket er lei, folket vil være et fritt folk, de vil være frie individer. De vil leve selvstendige liv og ta selvstendige valg, både politisk, religiøst og personlig. Noen forsøker å endre status quo ved å engasjere seg politisk, noen gjør opprør på en punk- og Blitz-aktig måte, andre forsøker å melde seg ut, stikke av gjennom rus. Forfatteren viser oss glimt av alt sammen, både fra fortid og nærmer nåtid.

Forfatteren avslutter boka med å filosofere over nettopp friheten. Det er frihet det handler om. Det er ofte frihet som er svaret, som er det vi lengter etter. Og i møte med friheten må vi til slutt ta innover oss at frihet for meg også omfatter frihet for deg. Vi kan ikke påberope oss en frihet til å være, uttrykke og handle slik vi vil (innen lovlighetens grenser) og samtidig nekte andre det samme. Det er ikke frihet. Frihet innebærer raushet, toleranse og aksept. Frihet lar alle være seg selv. Den lar oss møtes på midten i gjensidig respekt, og lar oss glede oss over alle de forskjellige måtene den personlige friheten kan komme til uttrykk på. Friheten elsker mangfoldet.

Jeg kjenner at dette nok er ei bok man fint kan lese flere ganger og lære noe nytt av hver gang. Jeg ble nysgjerrig på de forskjellige forfatterene og poetene som nevnes i denne boka, og tenker at jeg kanskje vil få med meg flere nyanser av teksten om jeg leser noe av dem. Jeg ble også mer nysgjerrig på Ukraina og Ukrainas historie, og kommer nok til å søke etter annen litteratur fra samme land (både sakprosa og romaner).

Alt i alt en meget interessant bok. Unik, original og tro mot konseptet anarki. Informativ på en helt ny måte.

Fakta

Forfatter Serhij Zjadan fotografert av Valentyn Kuzan. Kilde: Pax.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3923-7
Originaltittel: Anarchy in the UKR
Oversetter: Dagfinn Foldøy
Utgivelsesår: 2005 (norsk 2017)
Sideantall: 256

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Reklame

«Bøddel – Mathias Fliegenring 1685-1729» av Torgrim Sørnes

Bokas tittel og forfatter
«Bøddel – Mathias Fliegenring 1685-1729» av Torgrim Sørnes.

Bokas særpreg og handling
«Bøddel» er ei historiebok og en biografi, om tysk-danske Mathias Fliegenring, som fungerte som bøddel i Trondheim og omegn i overgangen 1600 til 1700-tallet. Det er ei bok om samfunnets skyggesider, om fattigdom, nød og kriminalitet – eller norgeshistorien sett nedenfra, om du vil. Det er også ei bok om ekstremt klasseskille, og hvordan det påvirker samfunn og enkeltindivid.

Utvalgt sitat fra boka
«Den 26. august 1728, tidlig om morgenen, myrdet Mathias Fliegenring sitt eget barn med en sløv bordkniv.

Det foregikk på Ila utenfor Trondhjem. På denne tiden var «Ihlen» en landlig forstad utenfor selve byen, et tvilsomt sted hvor tvilsomme mennesker bodde og mørkets gjerninger fant sted.

Det myrdede barnet het Malena Kirstina. Hun ble to og et halvt år gammel. Faren hadde selv overvært dåpen hennes i Nidarosdomen den 9. mai 1726, stolt og glad over denne sin datter og med noen av byens fremste navn som gudmødre – mademoiselle Margrethe Hammond, madame Hviding og madame Budvis.»

Min vurdering
«Bøddel» er Sørnes sin tredje bok om gammel norsk kriminalhistorie. Jeg har ikke lest de foregående titlene, «Mørkets gjerninger» og «Uten nåde», men det frister etter å ha lest denne boka. «Bøddel» er en høyst interessant skildring av en bit av norgeshistorien få kjenner godt til. Det er et spennende portrett av en mann med et ganske spesielt yrke. Og det er et ganske sjokkerende og vondt møte med en rettsstat og et straffeapparat som utøvde sin makt uten mye empati, innsikt eller refleksjon – hverken overfor de påstått kriminelle eller sine egne ansatte.

Ja, «Bøddel» er på mange måter rystende lesning. Det er ei godt skrevet bok som gjør statistikk og gamle nedtegnelser levende, virkelig levende. Livene bakenfor protokollnedtegnelsene, ansiktene og personlighetene bak kriminal- og straffestatistikken, trer her tydelig frem. Sørnes er dyktig på å skildre både bøddelen og hans ofre, og gjennom dem gjøre det enkelt for leseren å visualisere et samfunn og en tid som står i ganske skarp kontrast til vår egen.

Fliegenringfamiliens tyske bakgrunn og historie, samt Fliegenrings egen oppvekst i Danmark, belyser selve bøddeltradisjonens historie. Yrket pleide å gå i arv fra far til sønn, og bøddelen giftet seg kun inn i andre bøddelfamilier. Bøddelyrket ble sett ned på av alle. Bøddelen var en skrekkelig og forhatt skikkelse i samfunnet, og ble behandlet deretter. Med frykt og forakt. Likevel var samfunnet avhengig av ham, for han utførte rettsstatens mest skitne og upopulære arbeid – han sørget for at den fysiske avstraffelsen etter en dom ble utført.

Som offentlig ansatt ville man tro at bøddelen ble godt lønnet og ble ivaretatt av det systemet han tjente. Men slik var det ikke alltid. Fliegenring fikk lønn fra staten, ja, men måtte ofte kjempe for pengene selv om han hadde skrevet kontrakt som sikret inntekt. Han fikk også losji på statens regning, men huset han fikk tildelt i Trondheim var ikke ferdigbygget eller isolert. Bøddelens liv, innsats og familie ble ikke nok verdsatt eller prioritert av en by styrt av en liten rik elite. Å fungere som bøddel i Trondheim, eller hvor som helst, var en utakknemlig drittjobb som kunne frustrere hvem som helst inn i galskapen. Og slik gikk det også med Fliegenring.

Bøddelens historie er vond og tragisk å lese, og det er historien om de forskjellige straffedømte også. Ofte var det ganske alminnelige mennesker, fattige og i dyp nød, som endte opp i galgen. De kriminelle gjerningene var ikke alltid spesielt kriminelle heller, ihvertfall sett med et moderne blikk.

Boka viser hvor skadelig det kan være når subjektiv moral fusjonerer med offentlig lov og rett. Det var for eksempel sjokkerende mange som ble pisket, og også dømt til døden, for å ha hatt samleie utenfor ekteskap eller også å ha født et barn utenfor eksteskap. Ingen tenkte på barnets skjebne, når mor eller far endte i galgen.

Jeg ble dypt berørt av alle de tragiske historiene denne boken henter opp i lyset og kjenner at jeg er utrolig takknemlig for at ting har endret seg og utviklet seg en god del siden den gang. Både det man anså som kriminelt, samt hva avstraffelsesmetodene den gang var, er rystende og mørk lesning.

Mens jeg leste så jeg paralleller mellom denne vår dunkle rettsstatshistorie og andre lands moderne rettssystemer. Og jeg kjenner at det er viktig å reflektere litt over at det vi kritiserer av lovverk og straffeutmålinger andre steder på jorda er noe vi selv er en del av, noe vi selv har i eget lands historie. Ikke for å forsvare umenneskelig rettspraksis, men for å påpeke at vi også kommer fra det samme. Vi er avkom etter mennesker som tenkte på samme vis, som hadde lignende holdninger og som utførte lignende handlinger – i den subjektive moralens navn.

En endring av lovverk, og hva man som samfunn anser som rett og galt, en endring av holdning, må komme innenifra. Massiv, unyansert kritikk utenifra fører ikke frem. Det sementerer problemet og skaper fronter.

Jeg tror og håper at denne bokserien fra Torgrim Sørnes vil være viktig på flere plan. Jeg håper den vil skjenke oss som nasjon en større innsikt i vårt lands historie, ikke bare i seirene og stoltheten, men også i det skamfulle og motbydelige. Vi må tåle å stå i, og å eie det hele, og Sørnes gir oss muligheten til det. Jeg håper også at disse bøkene vil kunne gi oss en større innsikt i og kunnskap om verden, slik at vi kan møte urettferdighet og brudd på menneskerettigheter i rettsstatens navn kloden om langt mer konstruktivt og med større menneskelig innsikt – fordi vi vet at vi har vært der selv, og vi vet at det finnes en vei videre.

Fakta

Forfatter Torgrim Sørnes. Kilde: ondskap.org

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-516-8604-4
Oversetter: —
Originaltittel: Bøddel – Mathias Fliegenring 1685-1729
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 246

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud

Bokas tittel og forfatter
«Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud. Boka er laget i samarbeid med skribent Svein Strømmen og fotograf Christian Belgaux.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en dokumentar basert på unike bilder og annet materiale bassisten i det norske black metal-bandet Mayhem, Jørn Stubberud, har samlet i over tretti år. Boka gir et nært og personlig innblikk i bandet Mayhems historie, og dermed også i black metal som fenomen. Dette er første gang et medlem av black metal-miljøet selv skildrer hva som skjedde i denne betydningsfulle og revolusjonerende epoken i norsk musikkhistorie – årene 1984 til 1994.

Utvalgt sitat fra boka
«Først het vi Skojern. Vi visste ikke hvilken musikk vi ville spille, men det hørtes kanskje litt punkete ut. Så insisterte gutta, Jan, Erik, Peggy og Bjørn, på at vi skulle hete Black City. Jeg syntes det hørtes jævla lame ut. Jeg visste at dama nede på Narvesenkiosken på Langhussenteret var fra Finland, så jeg spurte henne hva «Black City» ble på finsk. «Musta kaupunki!» sa hun. Det hørtes jo litt kult ut! Så jeg presenterte dette for gutta, kanskje vi skulle kalle oss Musta Kaupunki istedet? Etter hvert skjønte vi at «kaupunki» ble litt mye, så vi kuttet det ned til Musta, svart. Rett og slett svart. Det var det vi falt ned på til slutt. Når jeg tenker tilbake på det i dag, synes jeg fortsatt det er et bra navn.»

Min vurdering
Jeg har kanskje ikke hørt så mye på Mayhem, men jeg har lyttet masse til black metal. Jeg er fan av band som har hatt medlemmer som tidligere har spilt i Mayhem. Noen Mayhem-ekspert er jeg altså ikke, men jeg kjenner til bandet og og er glad i musikksjangeren.

Jeg så for meg å bruke lang tid på denne boka, men slik gikk det ikke. Det er ei lettlest og engasjerende bok med masse bilder. Jeg gjorde den unna på to kvelder. To kvelder jeg virkelig koste meg. Dette er en av de fineste dokumentarene jeg har lest i år, og i livet for øvrig. Så langt ihvertfall.

Det er bassisten i Mayhem, og en av bandets to grunnleggere, Jørn Stubberud, som forteller i denne dokumentaren. Godt hjulpet av skribent Svein Strømmen og fotograf Christian Belgaux. Strømmen har skrevet en oversiktelig og god innledning, før Stubberud tar over og gir oss en jordnær, humoristisk og detaljert skildring av bandets historie – fra gutterommet i Follo, til verdens store musikkscener. Akkompagnert av private bilder, avisutklipp og andre sjarmerende kuriositeter.

Stubberuds fortellerstil er personlig, uten å bli utleverende eller klein. Det ligger noe jordnært og befriende ærlig over skildringen av bandet, bandets medlemmer og reisen fra gutterom til berømmelse. Utfordrende, dramatiske og vonde hendelser fra bandets historie (jeg tenker spesielt på Varg Vikernes, drapet på Øystein Aarseth, samt vokalist, Per Yngve Ohlins, selvmord) er skildret med nøkternhet og respekt for de involverte og etterlatte, noe jeg likte godt.

Det er vanskelig ikke å bli imponert over kreativiteten, innsatsviljen og arbeidsmoralen til bandet. Før det hele tok skikkelig av var det gutta selv som gjorde alt. Absolutt alt. Fra skriving av låter og musikk, via rigging av lys og lyd, tegning av logo, platecover og plakater, til sminking før fotoshoots og gigs. Og det meste av markedsføring gikk gjennom jungeltelegrafen og innspilte demotapes som sendtes via snail-mail. Den gode gamle posten. En sånn innsats blir det ikke bare hobby av. I Mayhems tilfelle ble det norgeshistorie.

Det slår meg også at alle utfordringene bandet har hatt, spesielt den serien av uheldige omstendigheter de ble farget av på begynnelsen av 90-tallet, må ha vært med på å skille ut den autentiske visjonen, integriteten og den virkelig seriøse musikkinteressen. Det som sto igjen etter drap og kirkebranner, de som reiste seg igjen etter mediastormen, måtte ha en imponerende stayerevne. Og beviser et bankende hjerte for black metal-sjangeren som kunstnerisk uttrykk. Det står det respekt av.

Som sagt. Jeg hadde to fine kvelder i selskap med denne boka. Den er informativ, personlig, jordnær, humoristisk, og tilbyr et ganske unikt innblikk inn i den norske black metalens og Mayhems opphav, begynnelse, utvikling og musikalske idéverden.

Stubberuds skildringer av gutta i bandet er ærlige, nære og fine. Jeg ble faktisk riktig glad i flere av dem mens jeg leste, og ble følelsesmessig engasjert i deres utfordringer og skjebne. Stubberud selv slår meg som en innsiktsfull, reflektert og oppegående kar med integritet. Dyktig, selvfølgelig kreativ og veldig morsom.

Ei bok for den black metal-interesserte, og for Mayhem-fansen. Men kanskje spesielt for dem som kun assosierer black metal med satanisme, nasjonalisme og kirkebranner. «Dødsarkiv» røsker opp i fordommer, feilinformasjon og det mediaskapte bildet av musikksjangeren og dens utøvere.

«Dødsarkiv» er ei historiebok skrevet av en av dem som skapte historien.

Fakta

Grunnlegger og bassist i Mayhem, samt forfatter av denne boka, Jørn Stubberud. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-29516-4
Oversetter: —
Originaltittel: «Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994»
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 253

Mikroanmeldelse: «FEIT – Mitt liv som tjukkas» av Kristian Fjellanger

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Bokas tittel og forfatter
«FEIT – Mitt liv som tjukkas» av Kristian Fjellanger.

Bokas særtrekk og handling
I «FEIT» skriver Fjellanger om sitt eget slankeprosjekt og sine egne erfaringer rundt temaer som overvekt, dårlig selvbilde og kroppsbilde, forholdet til mat og trening, fordommer og skam, samt utseendepresset fra media og slankeindustrien.

Det er ei hylende morsom, men også svært sår, modig og tankevekkende bok. Fjellanger skriver på nynorsk.

Utvalgt sitat fra boka
«If you can’t get a girl and your best friend can, it’s time to move your body.» Robbie Williams syng over høgtalaranlegget. Eg står i eit prøverom på Dressmann si stor- og høg-avdeling. To veggar og eit forheng. På veggen er ein spegel. Speglar lyg ikkje.

Eg er våt på panna og under armane. Det renn ei lita elv med sveitte nedover ryggen og mellom dei smellfeite rumpeballane mine. Eg ser på meg sjølv. Feite, tjukke svinet. Under haka er det feitt. Vidare nedover: feittpuppane, den feite, feite magen – og under der igjen: lår som kvar for seg veg like mykkje som Kathrine Sørland.

Min vurdering
Som god og rund selv er det befriende å lese en dønn ærlig tekst om overvekt. Det er mange rare fordommer og myter om overvekt og overvektige ute i den store verden, og overvektige blir også ofte fremstilt veldig stereotypisk på film og i media. Vi har «feite er alltid blide og morsomme», eller (spesielt på film) karakteren «den feite bølla» f.eks. Overvektige fremstilles lite nyansert og det gjør også årsakene til overvekt. Det er faktisk mye mer komplekst enn at man er lat og eter for mye.

Jeg er imponert over Fjellangers mot. Det ligger en enorm sårbarhet i å være så dønn ærlig omkring eget selvbilde, kroppsbilde, den indre, svært negative dialogen man gjerne har som overvektig (en slik dialog er felles for langt flere enn overvektige, men ofte med rot i andre årsaker), hvordan det virkelig er å være utsatt for andres blikk, bemerkninger og fordomsfulle adferd, samt å leve med det kropps- og vellykkethetspresset som media hele tiden fronter.

Å være feit er i mange tilfeller å leve kronisk med ubesvart lengsel. Man lengter kanskje etter aksept og inkludering, forskjellige former for nærhet, eller noe så enkelt som å gå inn i en helt vanlig klesbutikk, kjøpe et figurnært, snasent plagg  – som faktisk PASSER – og vandre tilfreds ut igjen.

Å være feit er å være ekspert på andres kroppspråk og signaler. Vi vet hva du tenker om oss, vi får med oss blikkene dine, grimasene, de små flirene, den halvskjulte pekingen. Vi vet hva du hvisker til vennen eller vennina di, vi er rågode på å lese på leppene – latterliggjøringen din går oss ikke hus forbi. Den legger seg stein for stein i våre hjerter og tynger oss mer enn vekta.

Fjellanger har skrevet en høyst aktuell og nødvendig bok. Det er tankevekkende stoff som sier noe viktig om både det å dømme, og bli dømt, på bakgrunn av utseende. Han tar også et kraftig, og etterlengtet, oppgjør med slankeindustrien og slankepresset i media.

Fjellanger lykkes i sitt slankeprosjekt. Han er ikke lenger feit, han er slank og veltrent. Så kan man stille seg selv spørsmålet: Seiret han over fettet, eller tapte han for samfunnets utseendetyranni?

Fakta

Forfatter Kristian Fjellanger Fotografi: Andreas Øverland

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Manifest forlag
ISBN: 978-82-92866-52-8

Blodig brorskap – På innsiden av Oslos gjenger

”Hvis du truer med å drepe en, må du gjøre det. Ellers har du tapt.”

Krimreporter, programleder og forfatter, Per Asle Rustad, har skrevet tankevekkende og informativt om gjengmiljøet i Oslo i boka «Blodig brorskap – På innsiden av Oslos gjenger». Jeg opplever også at Rustad evner å nærme seg et såpass vanskelig tema med både respekt og innsiktsfullhet. Resultatet er en reflektert og god dokumentar som fortjener å bli lest.

Rustad har tatt utgangspunkt i det rystende drapet på Mohammed ”Jeddi” Javed, som fant sted 19. januar 2009. Derfra nøster han frem gjengenes historie i Norge, fra 80-tallet og frem til i dag, og belyser årsakene til deres fremvekst og utvikling. Han skildrer også den skrikende kontrasten i gjengmedlemmenes liv – på den ene siden harde, voldelige kriminelle og på den andre kjærlige og omsorgsfulle familiefedre.

Forfatteren har hovedsakelig intervjuet sentrale skikkelser i Young Guns, A- og B-gjengen, samt politiet og rettsapparatet. (Jeg savner dog mer om bl.a. Tveitagjengen, spesielt under temaene historikk og fremvekst.) En av skikkelsene han trekker frem, og gir god plass til, er politimannen Eirik Jensen.

Jensen fremstilles som en ”rebel with a cause”, en ensom ulv på Harley, som har valgt å jobbe på lovens side. Han kjenner Oslos gater som sin egen bukselomme, har kontakter i de fleste lysskye miljøer og har klart å oppnå det utrolige – fred (om enn midlertidig) mellom gjengene i hovedstaden. Hemmeligheten er likesidig respekt, kommunikasjon, tydelighet og redelighet. Jensen fremstår som en rettferdig kar, en man kan stole på – også om man er gjengmedlem. Han driver ikke med lureri, han legger frem et tydelig sett med regler for adferd i Oslo by og belyser hva som vil skje om de ikke følges. Det skaper en form for trygghet; begge parter vet hvor de har hverandre.

Jeg kom over en anmeldelse av denne boka på sidene til en norsk nettavis, gjort av en av avisens litteraturanmeldere. Der får forfatteren kritikk for å spille safe, for å være for snill og for lite modig i ”Blodig brorskap”, med bakgrunn i hans eget utsagn fra boka: ”Det langvarige arbeidet med denne boka har vært helt uten ubehageligheter”.

Avisanmelderen bruker den italienske skribenten Roberto Saviano og hans bok om den italienske mafiaen, ”Gomorra”, som sammenligningsgrunnlag. Saviano har etter utgivelsen levd med konstant politibeskyttelse fordi han har avslørt navn og adresse på de kriminelle han forteller om i sin bok. Per Asle Rustad har valgt å holde enkelte av sine kilder hemmelige, blant annet et sentralt gjengmedlem han kaller ”Mr. X”.

Selv om jeg ser anmelderens kritikk, så er jeg ikke videre enig i den. Jeg opplever det som om kritikeren ikke har fått med seg det sentrale budskapet i Rustads bok – et budskap som kommer spesielt godt frem i de kapitlene som skildrer politimannen Eirik Jensen arbeid og erfaringer. Det handler om respekt. Og det får du ikke ved å dolke noen i ryggen, verken bokstavelig talt eller i overført betydning – gjennom for eksempel en bokutgivelse.

Forfatter Per Asle Rustad
Foto: Lise Åserud, Scanpix

For meg er det også unaturlig å sammenligne norske gjenger med italiensk mafia. Handlingsmønster og løsninger kan kanskje se like ut utenifra, men den indre psykologien i, og bakgrunnen for, de to fenomenene er for meg svært forskjellige.

Den italienske mafiaen består av etnisk italienske individer trygt plassert i den italienske kulturen. Svært få, om noen, får vel innpass i den italienske mafiaen uten selv å være italiener, eller i hvert fall anbefalt/godkjent av et medlem av ”familien”.

De norske gjengene består hovedsakelig av individer som kulturelt sett faller mellom to stoler. På den ene siden er de en del av sine foreldres kultur, og forsøker å respektere den og dens tradisjoner. På den annen side er de en del av det norske samfunnet, og bør tilpasse seg den norske kulturen og de tradisjoner den forfekter.

Ofte blir ikke det norske fullt ut forstått av gjengmedlemmenes familier, og gjengmedlemmenes etniske bakgrunn og tradisjoner blir ikke forstått av det norske samfunnet. Det må være svært frustrerende å bli trukket i to retninger, særlig i puberteten, tenker jeg. Da har man jo også andre ting å stri med, andre brytninger utfordrer. Det må være ganske uutholdelig å oppleve at man ikke finner den tryggheten, eller tilhørigheten, man søker hverken hjemme eller ute.

Nettopp dette er også en del av Rustads bok. Han forteller om det han opplever som bakgrunnen for dannelsen av gjengene. Ungdom med norsk-utenlandsk bakgrunn som opplever å ikke fullt ut tilhøre hverken egen kultur eller den norske. Tvilen og uroen det medfører i individet. Behovet for noe eget. Egen makt, egen anerkjennelse, egen kontroll på tilværelsen.

Gjengene er på en måte egne små samfunn inne i et samfunn som har sviktet, med egne systemer, samt egne lover og regler.

Når samfunnet (les: Vi som utgjør det) ikke evner å integrere dem som trenger integrering – når vi ikke evner å møte våre medmennesker med åpenhet og empati, så de opplever å være inkludert og ønsket her; når vi ikke evner å gi andre mennesker en følelse av trygghet eller tilhørighet – så er dette et av resultatene.

Integrering er ikke noe Stortinget eller regjeringen fikser ved å knipse. Det er en innsats som må foregå på et individplan. Det er hver og en av oss som må sørge for denne integreringen. Det er vi som må åpne armene og være varmt tilstede for dem som ankommer dette landet, eller som er født inn i den norske kulturen av utenlandske foreldre.

Som Per Asle Rustad selv sier, avslutningsvis i bokas forord:
”Jeg håper denne boka vil bidra til at vi lettere forstår hva hver enkelt av oss også kan gjøre for å stanse utviklingen i gjengmiljøene og hindre at unge gutter med store muligheter havner i et nettverk av dop, gjeld og rykter. Det nytter ikke bare å rope på politiet. Kollektiv innsats er det eneste som hjelper. Å tro annet er utopi. Tenk på det neste gang rasisme, integrering og fremmedfrykt blir et tema.”

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Schibsted forlag
ISBN: 978-82-516-5806-5

Innfødte skrik

Det er en stund siden jeg leste denne nå. Og en stund siden anmeldelsen ble skrevet. Dokumentaren kom ut på vårparten i 2010 og jeg leste den rett etter at den ble sluppet. Innfødte skrik av Håvard Rem er altså en dokumentar om Black Metal, med utgangspunkt i det usannsynlige samarbeidet og underlige vennskapet (?) mellom Kristian L. Vikernes (også kjent som Varg Vikernes, Greven og Count Grishnackh) og Øystein Aarseth (kjent som Euronymous).

Forlaget Schibsted forteller dette om boken:
«Etter kirkebrannene i 1993 har norsk svartmetall beveget seg fra VGs førstesider til kronikkplass i Aftenposten – fra politianmeldelser til musikkanmeldelser, fra fengsel på livstid til fengende livsstil, fra riksadvokaten til rikskonsertene, fra steinrøysa til jordens ender, og ikke minst: fra demokassetter til millionsalg.

De svartkledde finnes i dag i nær sagt hvert eneste klasserom, på alle ungdomsskoler, videregående skoler og høyskoler. De er metallhoder. Men hva befinner seg inne i hodene? Hvorfor blir de bare flere og flere?

Boken er et resultat av flere års arbeid. Forfatteren har studert svartmetallerne på nært hold og fulgt dem på konserter og festivaler i inn- og utland.»

Boka skifter mellom avsnitt om viktige band, hendelser, inspirasjonskilder og personer her hjemme og ute i verden – og viser hvordan ting gjensidig påvirker hverandre og har vært med på å skape det som i dag er Norges viktigste eksportartikkel. Vikernes og Aarseth er den røde tråden som trekker oss igjennom bokas mange kapitler og setter en kjent ramme om et stoff som er forholdsvis ukjent for de fleste.

Jeg koste meg veldig med denne boka. Rem skriver godt, lettfattelig og medrivende. Har i ettertid sett at Vikernes selv har anmeldt denne boka, med en ganske annen konklusjon enn meg. Han er jo en av hovedpersonene i boka, men har aldri blitt intervjuet i forbindelse med Rems arbeid med den. Vikernes hevder at boka er full av feilopplysninger og ondsinnede løgner. Hva som er sant vet jeg ikke – jeg kan bare si min mening: Rems bok er god. Jeg liker måten han presenterer stoffet på, at han klarer å bygge opp en krimlignende spenning i en dokumentar og at boka gir såpass mange henvisninger videre til band, plateutgivelser osv det er gøy å utforske på egenhånd. Liker også godt vekslingen mellom froske- og fugleperspektiv – altså lokale hendelser og globale hendelser. Rem er god til å vise hvordan ting henger sammen i et videre perspektiv. Samtidig synes jeg Rem er befriende lite fordømmende på temaer og hendelser det er lett å fordømme. Kudos for det!

Absolutt en fin introduksjonsbok til Black Metal! 🙂

Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-2607-1