Kosenifse boktips til Halloween: Dr. Schnabels krønike I-IV

 

Vampyrflaggermusa Batty. Kilde: Pixabay.

Jeg leste disse fire første bøkene i bokserien «Dr. Schnabels krønike» av Heine T. Bakkeid i sommer, men har utsatt bloggingen fordi disse ungdomsbøkene passer så bra oppunder Halloween. Dette er nemlig skikkelig kosenifse, mørke og spennende bøker som kler sene høstkvelder, levende lys og Halloweenhøytiden svært godt.

Handlingen er lagt til 1700-tallets Europa. Hovedpersonen er Vlad fra Valakia, som i første bok bare er syv år gammel. Han mister familien sin i pesten og vokser opp hos sin onkel Arad i London. Arad er kirurg, vampyrjeger og ekspert på paranormale hendelser. Vlad blir hans lærling.

Bøkene byr på en herlig kombinasjon av europeisk historie (selv om forfatteren tar seg noen friheter her og der, som han selv avslører bakerst i hver bok), gotisk skrekkstemning, lun humor og sjarmerende henvisninger til store skrekklassikere – som f.eks. Dracula.

Vampyrene i disse bøkene er befriende lite glitrende, romantiske og tiltrekkende. Her er det sylskarpe hoggtenner, voldsom blodsprut og bekmørk fotorealisme for alle penga. Skrekken er både krypende og brå, og handlingen er original selv om det også finnes mer klassiske og gjenkjennelige elementer i disse bøkene.

Jeg liker spesielt godt at alle grøssene er spedd ut med både humoristiske ting og sjarmerende elementer. Jeg tenker spesielt på Vlads ganske så spesielle følgesvenner, vampyrflaggermusa Batty og vampyrkaninen Bunny. Han treffer dem som liten gutt, i en kirke i Valakia, og de får etterhvert en helt spesiell plass i både Vlads og leserens hjerte. Jeg ble ihvertfall skikkelig sjarmert av denne både nusselige og creepy duoen. 🙂

Bøkene er skrevet på en slik måte at vi får en opplevelse av å vokse opp sammen med Vlad. Det er noe med måten handlingen formidles på, historien blir sakte mørkere, tyngre og mer blodig etterhvert som Vlad selv blir eldre i bøkene. Som om verden og dens skrekkeligheter sakte smyger seg innpå etterhvert som barnets sinn og måte å oppleve omverdenen på legges bak oss – og bak Vlad. Jeg liker det sakte krypende mørket og alvoret i disse bøkene svært godt.

Språket er veldig rett på, med tydelige og svært beskrivende bilder, men også med en mørk, atmosfærisk nerve som er utrolig stemningsskapende.

På forfatterens blogg står det å lese at en bok nummer fem i denne serien er planlagt. Det ligger mye research bak denne serien og derfor kan det ta litt tid mellom hver utgivelse. Jeg gleder meg veldig til neste bok, for jeg har blitt utrolig glad i både Vlad, Batty, Bunny og hele den særegne stemningen i disse bøkene. Bok fem har fått den midlertidige tittelen «Heksehammeren» og har en handling som visstnok skal foregå i Salem, Massachusetts (fremdeles på 1700-tallet). Hører jeg en skingrende hekselatter i det fjerne? Jeg tror jammen det! 😀

«Dr. Schnabels krønike I: Vampyrjegeren» av Heine T. Bakkeid:
I denne aller første boka i serien møter vi syv år gamle Vlad. Han bor i Valakia, et distrikt i Romania, hvor pesten herjer. Familien hans er smittet, flere er allerede døde, og moren hans ber ham dra hjemmefra for å redde livet hans. Før moren dør sender hun en melding til Vlads onkel Arad i London. Arad finner til slutt Vlad og tar ham med seg. Onkelen gjør Vlad til sin lærling, og trener ham opp til å bli kirurg, vampyrjeger og ekspert på paranormale hendelser. Det er meningen at Vlad skal ta over onkelens rolle som den beryktede Dr. Schnabel von Rom, mannen iført pestmasken,  når han blir gammel nok. Men så skjer det noe som tvinger Vlad til å ta sin onkels plass lenge før han egentlig er klar…

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25489-5

«Dr. Schnabels krønike II: De dødes hus» av Heine T. Bakkeid:
Etter de dramatiske hendelsene i den første boka følger vi Vlad videre på reisen mot ung mann. Onkel Arad har forsvunnet. Det er Vlad som er Dr. Schnabel von Rom nå. En dommer hyrer ham for å finne datteren Lissi. Hun har rømt fra landets største og mest beryktede galehus, Bethlem (også kjent som Bedlam) i Moorfields. Et av symptomene hennes er at hun drikker sitt eget blod…

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25500-7

«Dr. Schnabels krønike III: Eksorsisten» av Heine T. Bakkeid:
Jakten på onkel Arad fører Vlad til Venezia. Det er midt i karnevlastiden og byen er fylt av liv, lys og mennesker i fargerike kostymer. Det er ikke lett å vite hvem som er hvem. Mens han er i byen får han høre om et skip som har strandet i lagunen. Ryktene sier at det finnes unaturlige vesener om bord, vesener som nå befinner seg i den festkledde byen…

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25497-0

«Dr. Schnabels krønike IV: Knokkeløya» av Heine T. Bakkeid:
Vlad befinner seg om bord i et skip på vei fra Venezia til Amerika. På veien blir frakteskuten bedt om å ta turen innom en gammel valfangststasjon på Spitzbergen. Der skal de plukke opp en vitenskapsmann som har tilbagt sommeren på øya for å studere det arktiske fuglelivet. Men når de ankommer øya skjønner de fort at noe er galt. De er ikke alene i det mørke og gudsforlatte isødet. Noe jakter på dem. Og for sent innser de at ingen, absolutt ingen drar til Smeerenburg frivillig…

Dette er forøvrig favorittboka mi i denne serien, så langt. En helt utrolig urovekkende, mørk og ubehagelig bok som får det til å kaldt nedover ryggen flere ganger. Fantastisk nervepirrende atmosfære og makabre innslag kombinert med den samme sjarmen og lune humoren som også kjennetegner de tre foregående bøkene. I tillegg har denne fjerde boka virkelig vakre og poetiske naturskildringer.

Les. Bare les! 🙂

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25628-8

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Reklamer

Krøniker fra Det Røde Klosteret – Maresi: Fantasy om kvinnekraft, urvisdom og gudinnetilbedelse

Bokas tittel og forfatter
«Krøniker fra Det Røde Klosteret #1: Maresi» av Maria Turtschaninoff

Bokas særtrekk og innhold
«Maresi» er første bok i en finsk fantasytrilogi.

Maresi kom til Det Røde Klosteret på øya Menos under hungersvinteren. Tidligere hadde hun bare hørt rykter om denne øya, og var ikke sikker på om hverken den eller klosteret fantes. Menos virker som en utopi i en verden der jenter ikke får lov til å lære noe eller leve ut sine drømmer som sterke, selvstendige vesener.

Det fredfulle øysamfunnet rystes når jenta Jai ankommer. Hun er skitten og sliten og har kroppen full av arr. Hun har flyktet til øya for å unnslippe undertrykkelsene der ute i verden. Men når Jai klarer å finne frem til Menos, så klarer andre det også. Jais forfølgere gir ikke opp. De vil ha henne tilbake koste hva det koste vil…

Utvalgt sitat fra boka
«Den andre fullmånen etter at Vårstjernen har våknet, når hun står på linje med månen, er det tid for månedansen. Det er den viktigste seremonien i klosteret. Under Månedansen besøker vi Urmoren i hennes eget rike, og hun møter oss der med alle de tre ansiktene sine: Jomfruen, Moderen og Heksen. Med månedansen hedrer vi Urmoren og danser for verdens fruktbarhet og dødens og livets uovervinnelige forening. Det er sånn Mor alltid forklarer det til oss dagen før dansen.»

Min vurdering
«Maresi» har en spennende oppbygning. Boka begynner med at hovedpersonen vender «hjem», i dette tilfellet til det stedet hun opplever størst sjelelig tilhørighet (øya Menos) og slutter der de fleste fantasybøker begynner: Med at «helten» reiser ut i verden på et oppdrag. Mellom hjemvendelsen og reisen ut blir vi godt kjent med hovedpersonens historie og personlighet, og får ta del i hverdagen til jentene og kvinnene som lever på den isolerte øya Menos.

Innledningsvis oppleves boka som stillferdig og litt innadvendt. Den har en myk og rolig indre kraft, som minner mye om måten Margaret Atwood valgte å skrive sin klassiker «Tjenerinnens beretning» på. Og disse bøkene, Atwood sin og Turtschaninoff sin, har flere likhetstrekk. Begge historier skildrer en verden og et samfunn preget av et kjønnsklima ute av balanse, der det ene kjønnet dominerer over og undertrykker det andre.

Etterhvert som handlingen skrider frem får vi glimt fra verden utenfor øya, gjennom jentene og kvinnene i klosteret. Og alvoret i verdens tilstand blir virkelig understreket når jenta Jai ankommer øya. Hun er taus og innesluttet i begynnelsen, men sakte åpner hun seg opp for Maresi og vi får innblikk i en oppvekst og et liv som er rystende.

Bokas spenning og sakte krypende drama bygger seg opp når vi forstår at det Jai har rømt fra ikke har gitt opp å finne henne. En dag er katastrofen er faktum. Verden der ute trenger seg inn på øya, nådeløst og voldsomt, og vi får en helt ny forståelse av hvorfor øya Menos er så viktig som den er for jenter og kvinner i den verden Maresi er en del av.

Boka er vakkert skrevet og har nydelige skildringer av naturens guddommelighet og den iboende visdommen og kraften som ligger latent i det feminine – noe som i mange tilfeller er glemt eller undertrykket også i vår egen verden og vårt samfunn.

Jeg leser boka som en hyllest til det å følge sin egen indre natur og å leve autentisk i egen kraft og med glede, samt å følge sitt kall uansett hvor det måtte føre deg. I bokas verden er ikke dette noe kvinner automatisk kan gjøre. Men i Det Røde Klosteret kan de det. Noen jenter rømmer dit og noen blir sendt dit av liberale eller velstående familier som ønsker å gi sine døtre det samfunnet ellers nekter dem. På Menos er kvinnene frie, sterke og mektige, de lever i harmoni med seg selv, med sine medsøstre og med naturen, under beskyttelse av alle kvinners Moder, Den Trefoldige Gudinnen. De læres opp til egenkjærlighet og egenrespekt – og sammen med dem lærer vi, leserene, noe om hvor ødeleggende det motsatte er for oss.

Denne boka er også en historie om mot. Det er noe som heter «Når du vet bedre, så handler du bedre». Og dette er noe av kjernen i hovedpersonen Maresis indre reise som novise i Det Røde Klosteret. Hun tilbringer tiden i klosteret med å tilegne seg alt hun kan av kunnskap, og gjennom kunnskapen og personlige erfaringer oppnår hun innsikt om mye og stor personlig visdom. For mange av hennes medsøstre faller det naturlig å leve videre på øya livet ut og å dele visdommen med sine medsøstre – men Maresi får et annet kall. Hun vet at hun må utfordre frykten sin og ta visdommen dit den trengs mest: Til verden utenfor øya. Og det er her vi forlater henne, på terskelen til en reise, på terskelen til et viktig oppdrag ut i det skremmende og ukjente.

«Maresi» er en interessant og vakkert skrevet fantasy med et feministisk tilsnitt, skildret på en klok og varm måte. Det er ei bok om livet og døden – og den naturlige syklusen de to utgjør sammen.

Jeg ble veldig begeistret for denne boka. Den har et viktig budskap, den er godt skrevet og den tilfører fantasysjangeren nye elementer og originalitet. Jeg ser frem til å følge Maresis reise ut i verden i bok nummer to, «Naondel» som skal komme ut i 2018, og i trilogiens avsluttende del, «Brev fra Maresi» som planlegges utgitt i 2019.

Fakta

Forfatter Maria Turtschaninoff. Kilde: Forfatterens blogg.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gursli Berg Forlag
ISBN: 978-82-93311-36-2
Originaltittel: Maresi – Krönikor från Röda Klosteret
Oversettelse: Nina Aspen
Utgivelsesår: 2014 (norsk 2017)
Sideantall: 254

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Denne boka er homo: Informativt og morsomt om kjønns- og seksualitetsmangfold

Bokas tittel og forfatter
«Denne boka er homo» av James Dawson/Juno Dawson

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok om kjønns- og seksualitetsmangfold. Ei håndbok som besvarer de spørsmål unge (eller hvem som helst) måtte ha om kjærlighet, identitet og seksualitet. Det er ei bok om hvor spesielle, unike og helt normale vi alle er, uansett om vi er skeive eller streite. Det er ei seriøs, informativ og utrolig morsom bok.

Utvalgt sitat fra boka
«Du har kanskje ikke lært så mye på skolen om hvordan det er å være lesbisk, homofil, bifil, trans eller generelt nysgjerrig på det som befinner seg utenfor heteronormen. Du kjenner kanskje til noen skeive kjendiser, eller har sett par av samme kjønn på TV. Høyst sannsynlig kjenner du en LHBT*-person, selv om du ikke er klar over det. Vi er overalt. Vi gir deg pakken din på Posten, lærer deg matte på skolen og flipper burgeren din på McDonald’s.

Så hvorfor lærer du ikke mer om skeiv kjærlighet i seksualundervisningen på skolen? Eller om mennesker som velger en kjønnsidentitet som ikke stemmer overens med det kjønnet det ble tildet ved fødselen? Jeg jobbet som sammfunnsfagslærer over en lengre periode, og selv om jeg alltid underviste i disse temaene, er det stor variasjon i tilbudet ved forskjellige skoler. Ikke alle lærere vet hvordan de skal undervise om LHBT*. Det finnes ikke noe ordentlig opplæringstilbud for lærere heller, er jeg redd. Mange steder skvises temaet inn sammen med forplantningsundervisningen.

Dette betyr at ungdommer i hopetall, både homofile, heterofile, bifile, trans og cis brenner inne med spørsmålene de måtte ha om hvordan det er å være skeiv. Denne boka har noen av svarene.»

Min vurdering
«Denne boka er homo» kunne like godt ha hett «Denne boka er super». For det er den!

Heterofili anses ofte som normen. Det «normale». Det man skal etterstrebe. Av veldig mange. Av samfunnet. Av media. Av politikk. Av religion. Selvsagt finnes det heldigvis unntak her og der – blant individer, organisasjoner, deler av samfunnet vi lever i – men unntaket bekrefter desverre ofte regelen.

Det er ofte slik at vi ikke er oss bevisst at vi anser heterofili som det normale en gang. Den verden vi lever i, storsamfunnet med sine mediakanaler og offentlige holdninger, er en eneste stor guide til det å være heterofil. Reklamefilmer, annonser, magasiner, TV-programmer, offentlige tilbud sikter seg inn på heterofile par, eller heterofile som ønsker at de var del av et par. Vi drukner i historier om hvordan mannen kan kapre drømmedama, lovverk som sier at kun menn og kvinner kan gifte seg med hverandre, prinser som redder prinsessa og lærebøker om hvordan menn og kvinner kan ha sex med hverandre. Dette legger en ubevisst føring for hvilke holdninger vi bør ha og hva vi bør anse som normalt.

Sannheten er at den verden vi lever i er et mangfold – og at det er mangfoldet som er det normale.

I vår del av verden har LHBT-personer (Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner) heldigvis begynt å få de samme rettighetene som heterofile, bl.a. rettigheten til å gifte seg. Men det er fremdeles mange myter og fordommer der ute, LHBT-personer blir fortsatt mobbet og trakassert (i enkelte land blir de også torturet og drept) og det er desverre altfor vanlig å høre skjellsord som «jævla homo»,  noe som gjør en slik bok som dette utrolig viktig.

Vi har seksualundervisning på skolen, men også her begrenser ofte informasjonen seg til heterofil seksualitet. Kvaliteten på undervisningen, og innholdet i undervisningen, er mange steder avhengig av læreren, lærerens kunnskapsnivå og subjektive holdninger. Dette er rett og slett ikke godt nok. Så lenge det finnes kjønnsmangfold og seksualitetsmangfold, så bør det informeres grundig og seriøst om dette i skolen. Kvaliteten på undervisningen vi gir den oppvoksende generasjonen legger grunnlaget for de kommende voksnes holdninger og kunnskapsnivå. Ignoranse opprettholder myter og fordommer, som igjen skaper mer frykt og diskriminering – og i verste fall kan det føre til hat og voldshandlinger (som det også desverre gjør mange steder i verden).

Jeg synes denne boka er så god at den burde ha blitt pensum på ungdomsskolen.

James Dawson (nå heter hen Juno Dawson, etter å ha gjennomført en kjønnsbekreftene behandling i 2015) har i denne boka samlet fakta, statistiske opplysninger, ideer, historier og vitnesbyrd fra mer enn 300 LHBT-personer som har valgt å dele historiene sine. Med en god kombinasjon av saklighet, humor og åpenhjertighet skriver hen om alt fra det å komme ut av skapet, det å være nysgjerrig på egen seskualitet, stereotypier, frykt, hat, diskriminering og fordommer, til skeiv sex, skeive parforhold, dating, rettigheter, LHBT-forbilder, brobygging og helse.

«Denne boka er homo» er rett og slett en glimrende og dyptgående håndbok i alt som har med LHBT å gjøre. Den henvender seg både til dem som definerer seg som LHBT-personer og til deres familie, venner, kollegaer og andre. Den er like interessant både for unge som er nysgjerrige og forsøker å finne sin egen identitet, og for dem som allerede er trygge i sin seksualitet og har funnet seg selv.

Jeg anser meg i utgangspunktet som rimelig oppdatert på LHBT, men lærte utrolig mye av å lese denne boka. Den byr på tanker, ideer og personlige historier det er berikende å lese, den både informerer og berører.

Dawson har klart kunsten å skrive ei bok som er kjempemorsom, men samtidig seriøs og informativ. Jeg anbefaler denne boka til alle, uansett legning, kjønn eller alder. Her er informasjon, fakta, perspektiver og innsikter som hvem som helst kan ha glede og nytte av, og som de aller fleste kan lære masse av.

Jeg kan også anbefale Stephen Frys dokumentarserie om homofobi, for de som ønsker å sette seg ennå mer inn i hvordan LHBT-personer blir behandlet forskjellige steder i verden. En sår, rystende og viktig serie!

Nettsider verdt å sjekke ut:
FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold: foreningenfri.no
Skeiv Ungdom: skeivungdom.no
Skeiv Verden: skeivverden.no
Forbundet for transpersoner: ftpn.no
Ungdomstelefonen (UT): ungdomstelefonen.no
Skeivt Arkiv: skeivtarkiv.no

Fakta

Forfatter James Dawson. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1319-8
Originaltittel: This Book Is Gay
Oversetter: Linn Kristin Nordseth
Utgivelsesår: 2014 (norsk 2017)
Sideantall: 275

Lagre

Lagre

En liter blod: Ikke helt stødig vampyrroman

9788293349303Bokas tittel og forfatter
«En liter blod» av Gry K. Karlson.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en vampyrroman, som forsøker seg på både thrillerstemning og humor.

Bokas hovedperson er norske Jørgen, som har en ting for vampyrer. En kveld slumper han til å treffe på en. Vampyren Khazeema. Av en eller annen grunn de begge undres over overlever han møtet, og ender til sist opp som hennes kjæledegge.

Men Khazeema er ei travel vampyrdame, hun har sin skaper Karrano å fokusere på, og vampyrverdenen er full av konflikter og farer. Jørgen blir overlatt til vampyren Bombos, som trekker ham med på en halsbrekkende ferd gjennom verden. I deres kjølvann ligger lik, rester etter vampyrmåltider, kaos og ødeleggelse. Og det er Jørgen som får skylda for alt sammen. Han blir av politi og myndigheter ansett som en svært farlig mann, og ender opp som etterlyst.

Vil Khazeema til sist forbarme seg over Jørgen, og gi ham det han lengter aller mest etter: En liter blod og evig liv?

Utvalgt sitat fra boka
«Han var fullstendig fortapt, frarøvet all fornuft og besatt av tanken på Khazeema og evig liv. Han ønsket å få den samme styrken som henne, og ønsket at hun skulle skjenke ham det. Han sukket. Hvem var det han prøvde å lure? Hvorfor skulle et vesen som Khazeema ville ha noe som helst med ham å gjøre? Fortvilet puttet han de kalde hendene ned i lommene. Høyre hånd traff en klump. Han la fingrene rundt den og trakk den opp. Det var en sammekrøllet, blå pengeseddel. Så rart. Han kunne ikke huske sist han hadde hatt penger i lommene. Forsiktig brettet han den ut, samtidig som han prøvde å forhindre at den ble våt. En frysning raste nedover ryggen hans. Det sto skrevet noe. Rett før regnet vasket skriften bort, klarte han å tyde den. Det sto: Athen.»

Min vurdering
Jeg elsker vampyrer. Og jeg synes det er kjempespenstig at en norsk forfatter, i tillegg en debutant, velger å skrive en actionfylt vampyrroman. Men synes jeg boka fungerte? Ikke 100%.

Jeg har mest å utsette på første halvdel av romanen. Jeg opplever det som om andre halvdel er mer gjennomarbeidet, bedre korrekturlest og språklig bittelitt stødigere enn første halvdel.

Første halvdel er desverre skjemmet av veldig mange slurvefeil, som en korrekturleser burde ha fått vekk. Det kan se ut som om forfatteren har brukt litt tid på å «skrive seg inn» i både handling og språk.

Innledningsvis sliter jeg med å forstå hva Karlson forsøker å få til. Er det en thriller hun skriver? Er det humor? Er det en vampyrparodi? Handling og plot spruter ut i litt for mange sjangerretninger uten en tydelig rød tråd. Ja, det er fullt mulig å skrive sjangeroverskridende bøker, mange forfattere gjør det – men da ligger det en tydelig retning i bunn for teksten, slik at det ikke er tvil om hva man leser. I akkurat denne boken fant jeg ikke denne tydeligheten innledningsvis. Men det går seg noe til etterhvert, det skal sies.

Språket er litt haltende og enkelt, dette også hovedsaklig innledningsvis. Spesielt dialogene oppleves som klisjefylte og uten substans, noe som for meg gir boka et kiosklitteraturpreg. Jeg hang meg også opp i endel språklige virkemidler, metaforer og sammeligninger, som virket kunstige og konstruerte. Jeg skjønner at Karlson forsøker å finne originale løsninger, og nettopp unngå klisjeer, men de sammenligningene og metaforene man bruker skal jo fungere og oppleves som harmoniske i teksten. Jeg synes ikke hun fikk det helt til. Det blir litt bedre etterhvert, men ikke nok til at boka oppleves som språklig god.

Vampyrene, som jo er hovedelementet i boka, sitter heller ikke helt for meg. Jeg gjetter at Karlson har vært litt for inspirert av vampyrer fra andre bøker/film/serier, eventuelt av tanken på hva vampyrer skal være, at hun ikke helt har klart å slippe seg løs og skape noe 100% eget. Jeg ser at hun vil presentere farlige, elegante, episke og fatalt tiltrekkende vampyrer for oss, jeg skjønner hvor hun vil, og jeg er med et stykke på ferden – men ikke helt i mål. Det er noe som gjør at vampyrene virker litt som karikaturer, og også som dataspillkarakterer (spesielt i kampscener), til at jeg finner den gode, troverdige vampyrfølelsen når jeg leser.

Det finnes et skikkelig hederlig unntak, for meg. Og det er vampyren Albaron. Han er det sus over. Han er såpass annerledes enn de andre vampyrene i boka, og annerledes enn vampyrer jeg har vært borti i litteratur før, at han fungerer. Og Karlson har skrevet ham godt. Han er original, men virker ikke oppkonstruert. Det ligger en naturlig god flyt i karakteren og i måten Karlson har skildret ham på.

Jeg fikk noe mer sansen for Amandeus og disse tåkevampyrene også. Amandeus er en forholdsvis typisk vampyr. Fatalt sjarmerende, iskald, innsmigrende. Men Karlson har klart å gi ham en slags nerve jeg savner i flere av de andre vampyrene i denne boka. Tåkevampyrene minner meg om Volturi fra Twilight, men her har Karlson klart å forme dem til noe eget, slik at de ikke virker som kopier, men mer en referanse til Stephenie Myers bøker.

Vampyren Bombos er også ganske original. En hyperintelligent, litt nerdy vampyr er en artig idé. Men jeg opplevde ikke å komme helt innpå ham. Selv om han tok stor plass i handlingen, og spilte en stor rolle for Jørgen, så forble han litt diffus for meg,

«En liter blod» var ikke en fulltreffer for meg, men jeg liker Karlsons visjon og idé. Jeg er også glad for at hun har skrevet denne boka. Et sted skal man begynne når man går med en bokdrøm, og jeg håper hun vil skrive mer.

Fakta

gry_kristin_karlson

Forfatter Gry K. Karlson

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Lyst (underlagt LIV forlag)
ISBN: 978-82-93349-30-3
Oversetter: —
Originaltittel: En liter blod
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 336

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Domens port: Havfruen, huldra og Lucifer

cover_domens-port_2Bokas tittel og forfatter
«Domens port» av Lene Eriksen

Bokas særtrekk og handling
«Domens port» er første bok i en ny, norsk fantasyserie, skrevet av forfatterdebutant Lene Eriksen.

Havfruen Boa er hovedpersonen i boka. Hun er vokter av De Fire, krystaller som inneholder de fire elementæråndene. For mange er De Fire en myte, men noe få tror på dem og leter fortsatt etter dem. En av disse er selveste Lucifer. Han vet at den som besitter De Fire har makt nok til å utfordre Gud, og er det noe Lucifer lengter etter så er det nettopp det. Hevn over ham som en gang gav avkall på ham.

I sin maniske iver etter å få tak i De Fire kidnapper Lucifer Boas niese, Ylva, hun som skal overta vokterrollen. Vil Boa finne veien til Helvete, slik at hun får reddet Ylva? Eller er Lucifers planer så intrikate at alt håp er ute…?

Utvalgt sitat fra boka
«Synet som møter henne er både uhyggelig og overveldende. Boa blir redd, men også fascinert over den majestetiske skikkelsen som daler fra himmelen og er i ferd med å lande få meter fra henne. Han har ryggen vendt mot henne. Vingene er enorme og de beveger seg rolig. Flaggermusvinger, tenker hun og måper i det han plasserer bena på bakken og vingene forsvinner som ved et trylleslag. Det kjennes som om hjertet vil slå ut av brystkassen hennes. Himmel og hav! Hvem er dette? Det lange, tykke håret dekker det meste av ryggen hans, men den høye bredskuldrede gutten er tydelig muskuløs. Han værer ut i luften. Slik ville et rovdyr også ha gjort. Kan du lukte meg? Hvilken vei leder vinden? Er det noe vind? Rolig snur han seg rundt og stirrer rett på henne.»

Min vurdering
Jeg ble litt nervøs da jeg begynte på denne boka. Den minnet innledningsvis om et par andre verk jeg har lest, og jeg var redd for at Eriksen hadde latt seg inspirere litt for mye av disse, på bekostning av å få til noe helt eget. Heldigvis tok jeg feil. «Domens port» står på egne ben den. Støtt og godt.

Inspirasjonskildene jeg mener å skimte innledningsvis i denne boka er «Den lille havfruen» (havfrue med ildrødt hår som kan omskape sin hale til bein og bevege seg rundt på land) og «Sagaen om Isfolket» (en mystisk dal langt der nord og en Lucifer som stiger opp på jorden for å ha seg med lekre hekser).

Og, ja, hovedpersonen Boa er til forveksling lik Ariel, men det er før man blir skikkelig kjent med henne. Og, ja, det er en mystisk dal med i denne boka, men den har sin helt egen Isfolket-frie atmosfære. Og denne romanens Lucifer innehar en ganske annen energi og personliget enn Sandemos Lucifer. Eriksen er i det hele tatt god på å gi både karakterer og steder hun beskriver særpreg og egenart. Hun har i tillegg et mye bedre språk enn det f.eks. Sandemo har i sine bøker.

Romanen er befolket av så ymse arter som havfruer, demoner, falne engler, huldere, vampyrer og hekser. Det er en snodig blanding som er med på å gjøre boka annerledes enn mye annen fantasylitteratur, og det på en svært god måte. Eriksen har fått til å skape sin helt egne verden. Den oppleves som nær nok til å være troverdig, og stor nok til at vi fremdeles har mye å utforske som lesere av disse bøkene. Her er det masse utviklings- og vekstpotensial, både for karakterene, miljøet og historien.

Mye av bokas handling foregår på dypet, i havet eller i helvete. Jeg opplever helvete som best skildret av de to. Eller ihvertfall tydeligst skildret. Jeg sitter igjen med et mye klarere bilde, av både helhet og detaljer, av alle nivåene i Eriksens versjon av helvete, enn jeg gjør av livet på havbunnen. Men, det kan jo selvsagt være at Eriksen har lagt litt ekstra energi i å skildre det vi ikke har sett (helvete), og heller la det de fleste har sett litt fra før av (havbunnen) være noe mer opp til hver enkelts fantasi. Jeg tenker vel også at det kanskje ligger mer detaljerte skildringer av havfruenes rike i de neste bøkene i serien. Og hvis ikke, så bestiller jeg det her og nå. 😉 Jeg liker nemlig skildringer av verden under havet, med den spesielle atmosfæren, lyset og fargene godt – og tenker at det her ligger mye uutnyttet potensial for å skape en helt egen magisk stemning.

Jeg likte også godt at skikkelsen Lucifer overlates litt mer til hver enkelts fantasi enn mange av de andre skikkelsene i boka. Eriksen skisser ham opp med antydende strek, presenterer et grovt omriss med kun få utvalgte detaljer, og det synes jeg kler djevelen. Hans personlighet derimot kommer tydelig frem, nærmest som hugget i grov, hard stein. Noe som også passer en slik skikkelse veldig bra. Jeg er i det hele tatt imponert over Eriksens måte å få frem hver enkelt karakters særpreg og personlighet på.

Lucifers sønn er også en utrolig spennende skikkelse. Og samspillet, og relasjonen, mellom far og sønn er hjerteskjærende vondt og godt skildret. Jeg ser frem til å lese mer om Herulvs utvikling, og om hvordan den mildt sagt dysfunksjonelle og smertefulle relasjonen han har til sin far videre påvirker ham, samt eventuelt former hele historien og dens utfall.

Samspillet mellom Boa og den lille huldra Helle er en annen relasjon jeg likte godt. Det ligger noe hemmelighetsfullt og usagt mellom dem, det er tydelig at Helle ikke er helt ærlig, og Boa holder også enkelte ting for seg selv. Likevel utvikler de en fin nærhet. Noe som skal vise seg å sette helt spesielle spor i dem begge.

Dette er i det hele tatt ei bok jeg hygget meg riktig mye med. Karakterene satte spor og var gode å lese, steder og miljøer er jevnt over fint bygget opp og innehar en særegen og beskrivende atmosfære. Mange av stedene og landskapene i denne boka passer inn i grunntemaet omkring de fire elementene, noe jeg syntes var et snedig grep. (Helvete – ild. Bevingede vesener – luft. Havfruenes verden – vann. Huldra og denne mystiske dalen hun bor i – jord.)

Boka var til tider så spennende at den tangerte grøsser. Det er godt driv i historien, et godt plot og en original sammensetning av fantasivesener. Slutten antyder en meget interessant fortsettelse.

«Domens port» er en spennende debut. Jeg gleder meg til å lese mer om Boa og Lucifer.

Fakta

lene_eriksen

Forfatter Lene Eriksen. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-133-5
Oversetter: —
Originaltittel: Domens port
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 283

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Slagside: Et mørkt, psykologisk ungdomsdrama med substans

slagsideBokas tittel og forfatter
«Slagside» av Heidi Sævareid

Bokas særtrekk og handling
«Slagside» er en ungdomsroman, og et mørkt psykologisk drama.

Vi møter Vilde som drar til Bristol for å ta et friår etter videregående. Hun forlater det hun har i Norge – inkludert kjæresten Markus. I Bristol beveger hun seg inn i miljøet rundt den brutale kampsporten Krav Maga, og hun treffer den underlige og manipulerende Fiona. Dette blir et bekjentskap som skal vise seg å være skjebnesvangert, og som fører Vilde inn i et hjørne hun ikke kommer ut av.

Utvalgt sitat fra boka
«Det er Fiona som bryter stillheten, hun kikker plutselig på meg og sier you know what? Hun venter til hun ser at jeg er helt oppmerksom på henne, hun holder blikket mitt en liten stund.

-En gang hoppet jeg nesten herfra, sier hun.

Jeg stivner.

Fiona legger hendene på rekkverket og ser utover igjen, hun ser helt avslappet ut.»

Min vurdering
Jeg ble enormt begeistrert for Heidi Sævareid som forfatter etter å ha lest «Slipp hold», som bl.a. var nominert til Bokbloggerprisen 2015. Hun skaper fantastiske psykologiske portretter, karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet. Og hun skildrer interessante miljøer, som underbygger handlingen og hovedpersonenes egenart og utfordringer. Sævareid tar ungdom, som er primærmålgruppen for romanen (selv om boka utmerket godt kan leses av alle), på alvor, unngår typiske ungdomsromanklisjeer og skriver bøker som virkelig setter spor.

«Slagside» er intet unntak.

«Slagside» er på mange måter en mye mørkere roman enn «Slipp hold». «Slipp hold» hadde absolutt sine skyggesider, men det fantes et skjørt lys i romanen som sakte ble sterkere mot slutten. I «Slagside» er det omvendt.

Boka begynner tilsynelatende  lyst og fint med Vilde som drar til England for å jobbe et år, for å få et avbrekk i studiene. Hun får seg jobb på en kafé i Bristol. Bor i en garasjeleilighet som eies av hennes arbeidsgiver. Alt ser tilsynelatende trygt og harmonisk ut. Men snart begynner vi å ane konturene av noe smertefullt og mørkt i Vilde. Noe hun bærer på, en tung erfaring, emosjonell bagasje. Noe hun stenger inne i seg og ikke egentlig vil snakke om. Med noen.

Men så dukker Fiona opp. Merkelige, fascinerende Fiona som til å begynne med virker spennende og tiltrekkende, men som etterhvert blir mer og mer påtrengende og ubehagelig. Fionas manipulerende energi og oppførsel trigger det såre og mørke i Vilde, og vi blir  presentert for hva Vilde bærer på av traumatiske erfaringer fra et tidligere forhold. Vi skjønner at friåret i England handler om noe mye dypere enn bare et friår fra studier. Vilde forsøker å flykte fra seg selv, fra vonde minner og smerte. Hun er i krisemodus, og vakler mellom instinktivt å flykte eller å kjempe.

Det er noe ved Fiona som minner Vilde om hennes tidligere kjæreste, som endte opp med å ta selvmord. Vilde trekkes mellom å ville være der for Fiona, og gjennom å hjelpe henne kanskje bøte på den dårlige samvittigheten hun har for at hun ikke klarte å hjelpe ekskjæresten sin – og å komme seg unna, trekke seg tilbake, pleie sårene sine som et såret og utslitt dyr. Samtidig finnes det en mørk drift i henne mot kamp og straff. Samvittighetsnaget er så stort at hun føler at hun bør lide for ekskjærestens valg. Og en metode for lidelse hun finner er Krav Maga.

Hun melder seg på en prøvetime i denne kampsporten, og finner fort ut at varianten de utøver i England er mer agressiv og voldsom enn den hun kjenner fra Norge. Her får hun utløp for sitt kampinstinkt, samtidig som hun får tilfredsstilt sitt ønske om å bli straffet, om å lide.

Både Vilde og Fiona er sterkt preget av tidligere livserfaringer, og har ikke konfrontert, forløst eller gitt slipp på traumer, smertefulle erfaringer og følelser. Hos Fiona virker det som om denne emosjonelle og psykologiske bagasjen har blitt en sementert del av personligheten, hun har blitt sine forsvarsmekanismer og manipulerer sine omgivelser og medmennesker istedet for å skape ærlige, genuine bånd. Vilde er et stort ferskt sår, hun trekkes mellom flere forskjellige forsvarsmekanismer og måter å overleve en ulevelig situasjon på. Hun har sine mønstre, men de virker ikke å være fullt så stivnede og fastlåste som Fionas. Fiona har på mange måter blitt en emosjonell overgriper, hun lar egen smerte og bagasje gå ut over andre, mens Vilde mer oppleves som en slags selvskader, hun tar i hovedsak ting utover seg selv. Men det er helt klart ulne overganger i begge tilfeller.

«Slagside» er en mørk, suggererende bok om et menneske som befinner seg i en dyp psykologisk krise, som forsøker å komme unna smerten og mørket, men som erfarer at man ikke kan flykte fra seg selv. Noen ganger er det man bevisst flykter fra, det man underbevisst trekkes mot. Slik Vilde trekkes mot Fiona, som trigger det Vilde forsøker å undertrykke, som holder sårene åpne…

Boka oppleves nesten som en demonisk dans, der psyke møter psyke, og sammen agerer og reagerer, tiltrekker og frastøter, presser og presser i mot i et stadig raskerer tempo, og i stadig trangere rom. Mot en kant, som ingen ser, før det kanskje er for sent…

Heidi Sævareid har igjen skrevet en glimrende ungdomsroman med mening og substans. Den er klisjéfri, sterk og mørk, med gjenomarbeidede og flotte psykologiske portretter, og en handling plassert i et fascinerende og interessant miljø.

Jeg ser frem til hennes neste roman!

Fakta

image_thumb

Forfatter Heidi Sævareid. Kilde: Mangschou.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49547-0
Oversetter: —
Originaltittel: Slagside
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 268

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Drømmevokteren

cover_dr_mmevokterenBokas tittel og forfatter
«Drømmevokteren» av Ellen E. Fossum

Bokas særtrekk og handling
«Drømmevokteren» er en fantasyroman, og forfatterens debut.

Vi møter Orian, en tilsynelatende alminnelig ung mann, som lever et vanlig studentliv. Men Orian er ikke helt som alle andre. Han husker ikke foreldrene sine eller hvor han kommer fra. Han vet ikke egentlig hvem han er. Verden virker fremmed og overveldende på Orian, og han føler seg ikke hjemme i egen kropp. Oftere og oftere får han underlige, søvnlignende anfall. Mens disse står på får han visjoner om en annen verden. En verden som trekker i ham og oppleves som mye mer kjent og riktig enn den han lever i.

Etterhvert begynner hukommelsen å vende tilbake, og Orian forstår at hans skjebne er tett knyttet sammen med stedet han ser i synene sine – landet Emineo – og de mystiske Drømmevokterne.

Vi blir med Orian til Emineo, på jakt etter hans fortid og hans identitet. Og på veien lærer vi om hvordan selv de mektigste kan falle for mørket i et hatefullt og grådig hjerte, og om hvordan ydmykhet, mot og kjærlighet kan redde en hel verden fra å gå til grunne.

Utvalgt sitat fra boka
«Han stopper brått, noen få skritt unna speilet. I den blanke flaten er huden på hendene og halsen hans svakt skimrende og nesten gjennomsiktig, og under overflaten ser han ikke kjøtt og blod, men flakkende, mørke skygger og mange ørsmå, glitrende lys. Han kikker ned på hendene sine og forventer å få se vanlig hud igjen, men speilet har vist ting slik de er.

-Trodde du at du kunne skjule deg her?, spør Stjernekikkeren. Han møter drømmevokterens blikk i speilet og studerer ham like nøye som han selv gjør. -Her inne er du vernet mot kraften som tynget deg, men ingen vegger kan holde fjellenes sang ute. Så lenge den strømmer gjennom deg, kan vi se hva du er.»

Min vurdering
LIV forlag har de siste årene satset mer og mer på fantasy, og det er en god ting. Mange av fantasybøkene fra forlaget er også skrevet av debutanter, noe som er veldig spennende. Norsk fantasy har det tidligere ikke vært mye av, men sjangeren ser ut til å ha fått et realt oppsving de siste årene med store suksesser som «Ravneringene»-trilogien, «Hulder» og «Vindeltorn». For en fantasy-fan er dette skikkelig godt nytt.

Ellen E. Fossum er en av de ferskeste norske fantasydebutantene. Hennes «Drømmevokteren» er en av høstens bøker, en tjukk og solid roman, preget av godt språk, særegenhet og fint driv.

Jeg opplever at forfatteren har godt grep om både historien og karakterene hun skriver om helt fra begynnelsen. Jeg ble tidlig dratt inn i boka og ble nysgjerrig på fortsettelsen.

Romanen veksler mellom vår verden og Emineo. Emineo er eventyrlig annerledes enn den verden vi kjenner, og er også skildret som et magisk og forunderlig sted, men også med flere lett gjenkjennelige elementer. Man kunne kanskje forvente at forfatterens beskrivelse av vår verden ville være mer nøktern og grå, men det er noe med Fossums skrivestil som bringer frem en ganske vakker magisk nerve i skildringene av en jordisk hverdag også. Jeg tror det ligger mye i måten hun formidler personer og personligheter på. Jeg synes ihvertfall at både hovedpersonen, Orian, og hans jordiske venner, fremstår som helstøpte, troverdige skikkelser – med sjel. Jeg opplever det litt som om hver karakter er sitt eget lille univers, med særtrekk og utviklingspotensial.  Dette gir romanen en veldig fin poetisk dybde. Og, ja, karakterene utvikler seg stadig igjennom boka.

Hele romanen oppleves som gjennomarbeidet. Emineo er stødig bygget opp og skildret med overbevisning. Fossum introduserer oss for velkjente folkeslag, som alver og magikere – men også helt nye og ukjente vesener, som drymirer og avatarer. Ved å skape helt nye arter og folkeslag har Fossum gjort sjangeren til sin egen, istedet for bare å vandre i andres opptråkkede fotspor.

Det jeg ikke syntes fungerte så godt var den ganske lange passasjen der Orian har kommet frem til og bor hos Emindel, kongen av Emineo. Dette partiet i romanen er preget av mye gjentagelser, og kunne med fordel ha vært kuttet noe ned. Jeg skjønner at Fossum ønsker å vise hvor graverende faren som truer Emineo er, ved stadig å skildre nye monsterangrep, men for meg ble det hele litt langtekkelig og stakkato.

Jeg mener også at scenen der Ilverienna møter en smittet Selverin burde ha vært lengre og skildret med dypere innlevelse. Det er en vond og dramatisk scene, men fordi den ikke blir utbrodert nok, oppleves den som for nøktern og effektiv. Det var nok en vrien scene å skrive, man kan lett falle i klisjefellen og ende opp med en stor ball av uoriginal hjerte-smerte – men akkurat denne scenen skulle jeg ønske at var nettopp litt mer smertefull og episk.

Noen partier i boka var også preget av gjentagende ord, noe som skjemmet leseropplevelsen bittelitt. Dette er egentlig for småplukk å regne, men jeg nevner det likevel, fordi jeg lett henger meg opp i slike gjentagelser. Jeg tenker spesielt på omtalen av de monstrøse og ondsinnede vesenene som stadig dukker opp i Emineo. De kalles litt for ofte monstre. Jeg hadde likt en litt større variasjon i omtalen av dem.

Litt det samme skjedde i det partiet i boka der Orian besøker skogens hjerte. Forøvrig en av bokas aller vakreste partier. Vidunderlige skildringer av skog, skogens atmosfære og de fantastiske vesnene som lever i den. Men, ja, ordet lys og lyset er en irriterende gjenganger. Igjen skulle jeg ønske at Fossum kunne ha flettet inn noen få andre betegnelser, slik at det partiet av teksten fikk litt bedre flyt og variasjon.

Slutten var også utrolig fin. Og overraskende. Det var i det hele tatt mange overraskelser underveis i denne boka, jeg kunne ikke gjette meg til veldig mye av handlingen på forhånd. Det er et kvalitetstegn.

Jeg ble veldig glad i både landet Emineo og i mange av karakterene i denne boka. Boka er spennende og vakker, byr på mye nytt som er med på å utvikle fantasysjangeren, og unngår mange typiske klisjeer. Det er noen kjærlighetshistorier med i denne boka også, og til og med de oppleves som friske og originale. God og imponerende debut. En fantasy som står støtt på egne bein.

Jeg likte boka så godt at jeg  håper på flere fra samme univers. Forfatteren har en nettside som heter «Emineobooks», så det høres jo ut som om det skal komme mer. Jeg gleder meg i så fall til det.

Fossum har laget flere illustrasjoner med motiv fra «Drømmevokteren» også. Ta en titt HER. 🙂

Fakta

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Forfatter Ellen E. Fossum. Kilde: Bok365.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-094-9
Oversetter: —
Originaltittel: Drømmevokteren
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 652

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

cover_-isilds-vredeBokas tittel og forfatter
«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

Bokas særtrekk og handling
John Olav Oldertrøen har funnet opp en ny sjanger med sin debutroman. «Isilds vrede» er en økofantasy som tar opp hvor respektløst menneskene behandler jorda og naturen, og hvor galt det kan gå om vi ikke endrer oss, endrer vår forsøplende og destruktive adferd, og gjenvinner balansen. Boka er sterkt inspirert av norsk folketro, eventyr og norrøne myter.

Hovedpersonen er Trym som flytter til bestemorens gamle gård sammen med familien sin. I skogen rundt gården møter han ei merkelig jente som forteller at noe forferdelig er i ferd med å skje. At verden kan gå under, men at det finnes håp. Sammen med venninnen Frida og Elise, jenta fra skogen, reiser Trym til Midgard for å finne ut hvordan verdens balanse kan gjenopprettes.

Utvalgt sitat fra boka
«Trym så henne først. Amuletten var nå så varm at det gjorde vondt. Fra et av grottehullene ved motsatt side av innsjøen stod en slank, barbent kvinne kledd i en hvit, tettsittende kjole med slep, og med et hvitt slør foran ansiktet. Hun vinket dem til seg med brå armbevegelser.

– Skynd dere, om dere vil ha en sjanse!

Begge to rev seg løs og løp mot grotten. Den hvitkledde ventet til de var like ved, før hun la på sprang innover i mørket. Frida nølte et sekund i åpningen, men da et kraftig brøl gjallet bak dem stupte hun inn i mørket med Trym på slep.

– Kom til meg, hvisket kvinnestemmen.»

Min vurdering
De bøkene jeg synes det er aller vanskeligst å skrive om er dem jeg opplever som helt allrighte. De ligger i gråsonen mellom suverent og dårlig, er fine, greit skrevet og har et godt budskap – men av en eller annen grunn så når de ikke helt opp. Hos meg. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor, for dette er bøker som er, som sagt, allrighte å lese. «Isilds vrede» er for meg en slik bok.

Ja, «Isilds vrede» er ei allright bok. Veldig allright. Den har fine skildringer av vennskap og natur, gode tanker om verden og miljøvern, fine refleksjoner rundt menneskenes adferd og hvordan det påvirker planeten vi bor på, harmoniske doser spenning, humor, folketro og norrøn mytologi. What’s not to like?

Jeg kan ikke si at boka egentlig mangler noe heller. Alle elementer er på plass, i harmoni og servert i passe store doser. Er det kanskje nettopp derfor? «Isilds vrede» fremstår for meg som ei bok som er helt i vater. Jeg tror kanskje det jeg savner er en følelse av tydeligere smak, kraft, personlighet. Et eller annet som får vateret til å vippe bittelitt, slik at boka som helhet fremstår litt mer energisk og upolert.

Det kan være at jeg har litt skyld i egen leseopplevelse. Jeg regner meg som godt over middels opptatt av miljøet, naturen og hvordan vi behandler verden. Jeg er også svært interessert i både folketro og mytologi. Slik sett startet jeg på boka med en tanke om at dette kom til å bli en stor favoritt. Det kan være at min skyhøye forventning har vært med på å farge opplevelsen av «Isilds vrede». Jeg har observert at andre som har lest boka liker den veldig godt.

Dette er forfatterens debutroman. Jeg tenker at boka er et godt utgangspunkt for hans videre forfatterskap. Det er ingen tvil om at Oldertrøen både har evne og vilje til å skrive. Jeg setter stor pris på at han henter opp elementer fra norsk folketro og norrøn mytologi, og jeg er veldig glad for at han i denne boka tar tak i hvordan vi mennesker er med på å ødelegge naturen og verden.

Tross alvorlige temaer og en mulig overhengende dommedag, så er det ei håpefull bok. «Isilds vrede» handler om at vår innsats nytter, selv om alt ser håpløst ut. Det er et budskap jeg liker.

Og jeg liker boka også, det var fint å lese den, men jeg elsker den ikke. Det var dette med vateret igjen da. Jeg antar jeg fortrekker tekster som oppleves som mer kontrastfylte og dynamiske.

Men forfatteren skal få et stort pluss for dvergnavnet Mjødulf Bergknas. Makeløst festlig. 😀

Fakta

jo1web_3

Forfatter John Olav Oldertrøen fotografert av Torkil Storli. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-097-0
Oversetter: —
Originaltittel: Isilds vrede
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 263

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

3 kjappe: Dystopisk trio

MandelForside

«Fordi overlevelse ikke er nok» av Emily St. John Mandel
Nybegynnervennlig, pen og snill postapokalypse der handlingen skifter mellom tiden rett før og et lite stykke etter sivilisasjonens sammenbrudd.

Vi møter den berømte skuepsilleren Arthur Leander som faller sammen og dør på scenen, midt under Kong Lear. Senere samme kveld begynner  verden å kollapse i kjølvannet av en agressiv influensapandemi. Tyve år etter møter vi den turnerende gruppen Den omreisende symfoni, som reiser rundt til små bosetninger av overlevende for å spre kunst, glede og kultur. Fordi overlevelse i seg selv ikke er nok.

Dette er en lyrisk, ettertenksom og vakker dystopi som snakker om fremtidshåp, menneskelighet og skjønnhet. Det trekkes interessante linjer mellom nåtid og fremtid, og boken presenterer viktigheten av tilstedeværelse, kjærlighet og omtanke for hverandre – samt hva resultatet kan bli om vi svikter som omsorgspersoner og ikke evner å være hos og for de vi har en tilknytning til og et ansvar for. Dette er også ei bok om frykt, kontroll og hva som kan ligge bak religiøs fanatisme.

Boka stiller spørsmål, trekker linjer og leker med tanker det er interessant å ta del i. En lyrisk og filosofisk roman om temaer som angår vår felles medmenneskelighet. Om livskvalitet og overlevelse.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-346-3

6915a5d9ba9ae65675c82bcbf4965f37b07395f8055be668990981ee

«Der regnet faller» av Catherine Chanter
I en fremtidig verden gjennomsyret av en tydelig dystopisk atmosfære, der England er rammet av ekstrem tørke, blir Ruth Ardingly løslatt fra fengsel. Hun er mistenkt for mordet på sitt syv år gamle barnebarn, Julien, og skal sone de siste årene av straffen i husarrest på hjemgården Kilden. På Kilden, et av ytterst få steder i England, regner det hver natt. Jorden er fruktbar og i skogen tett ved ligger det glitrende, breddfulle tjernet gården er oppkalt etter – den påståtte kilden til stedets magiske fukt og frodighet.

Ruth husker ikke hva som skjedde den natten barnebarnet forsvant og ble funnet drept. Hun vet ikke om hun er skyldig. Det eneste hun vet med sikkerhet er at den natten forandret livet hennes. Tragedien oppløste ekteskapet, familien og drømmene hennes. Og hun mistet seg selv.

Gjennom Ruth og hennes forsøk på å komme til bunns i en mørk og forvirrende fortid, blir vi kjent med et England preget av mistenksomhet og paranoia. Vi får innblikk i hva en klimakatastrofe gjør med et samfunn og med enkeltindividene som lever i det. Hvor vondt det gjør å være en av mange som sliter for å overleve, og hvor hatefull, aggressiv og desperat man kan bli av å se at kun noen få lever i (det man selv anser som) ufortjent overflod. Det er ei bok om hvor viktig det er å dele med andre og være raus når man selv har mer enn nok.

I likhet med «Fordi overlevelse ikke er nok» er dette også ei bok om religiøs fanatisme, og om farene ved å la seg forføre av små sektsamfunn og karismatiske sektledere.

«Der regnet faller» er ei vakker, mørk og utrolig spennende bok om undergang både i det indre og det ytre, og hva som skal til for å kunne bli hel igjen og å reise seg på nytt, både som individ og som samfunn. Tankevekkende om aktuelle globale utfordringer, og tankevekkende om hver og en av oss – hvordan vi ser hverandre, hvordan vi behandler hverandre og hvorfor det er sånn.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-628-7

yv

«Meto 2: Øya» av Yves Grevet
En meget god bok nummer to i denne franske, dystopiske ungdomstrilogien. Den holder den samme kvalitet som den første boka, er spennende og overrasker. Det er noe ekstra forfriskende ved denne historien. Jeg tror det skyldes at den er fransk, og ikke f.eks amerikansk, som mange postapokalypser/dystopier har vært/er. Det ligger en helt annen måte å tenke frem en historie på bak disse bøkene, ingen typiske «Hollywoodske» trekk, ingen tydelige apokalypseklisjeer. Bøkene føles friske og annerledes, på en gjennomgående god måte.

Den første boka, «Huset», hadde en veldig tysk-romersk og «urban» atmosfære. Hele handlingen foregår inne i dette huset, i et ryddig, rutinert og menneskeskapt samfunn der alle overvåkes, kontrolleres og har sine tildelte oppgaver. Ordnung muss sein. Store Bror ser deg.

Hovedpersonen Meto rømmer sammen med flere venner i siste kapittel i første bok. Huset ligger på Øya. Og gutter har rømt før. Rømlingene har dannet et nytt samfunn i huler og tunneller under bakken på øya. Det er her Meto og vennene hans havner i denne boka. Om samfunnet i Huset smakte av romersk keiserdømme og Hitlers Tyskland, så er dette nye grottesamfunnet som hentet ut av verdenshistoriens forholdsvis spede begynnelse. Jernalder, bronsealder, norrøn tid. De rømte vender på en måte tilbake til naturen, og til egen natur – og oppdager at man ikke kan rømme fra seg selv og det man bærer i seg. Det man har blitt indoktrinert med. Omgivelsene er nye, men sjel og psyke er det samme.

I dette grottesamfunnet møter Meto noe han bare har lest om. Ei jente. Og gjennom henne får vi innblikk i verden bortenfor øya, og noen vage og urovekkende svar på hvem som har sendt alle guttebarna hit. Spørsmålene er mange og jeg venter nå med intens iver på siste bok i trilogien, «Meto 3: Verden», som kommer senere i høst. Jeg kjenner at jeg er spent på hva trilogiens konklusjon er.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-137-6

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Hallelujah! It’s raining mens!

Basic CMYKBokas tittel og forfatter
«Mensen» av diverse bidragsytere.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en antologi med mensen som tema. Forskjellige forfattere, fotografer, tegneserieforfattere og andre har bidratt med tekst og bilder der de deler egne tanker, følelser, opplevelser, skuffelser og gleder omkring det å ha menstruasjon. Boka er et forsøk på å avkrefte myter om mensen, og å belyse et helt normalt fenomen som mange steder i verden fremdeles er et tabu og anses som et skambelagt tema.

Noen av bokas bidragsytere: Agnes Ravatn, Marta Breen, Marit Larsen, Kadra Yusuf, Ruth Lillegraven og Jenny Jordahl.

Utvalgt sitat fra boka
«Tenk bare på hvor mye krefter vi jenter bruker på å skjule det faktum at vi blør. Vi fyller handlekurven med produkter vi egentlig ikke trenger, bare for å skjule bindpakka vi egentlig var ute etter. Vi står på badet og skrubber lakenet så ingen skal se de ferske blodflekkene. Det hviskes i krokene mens tamponger skifter eier under pulter og kantinebord – som om det skulle være narkotika vi drev med. For ikke å glemme det avanserte kodespråket som har utviklet seg, slik at folk skal slippe å ta det fryktelige ordet i munnen: tyttebæruka, tante Rød, jordbærtid, musesyke, nissebesøk eller bare «den uka».»

Min vurdering
Som kvinne tenker jeg at jeg bør lese denne typen bøker, at jeg bør sette meg inn i hva mange kvinner sliter med, selv om jeg opplever at jeg ikke er en av dem som skammer meg over mensen, eller forsøker å gå stille i dørene når jeg har menstruasjon. Noen ganger har det vist seg at jeg ved å lese bøker om temaer jeg tenker at jeg har et avslappet forhold til, faktisk finner ut at jeg kanskje bærer på et snev av flauhet eller lignende jeg også. Derfor valgte jeg å kaste meg over denne boka, for å finkjemme mitt eget forhold til mensen – og videre kanskje også til meg selv.

«Mensen» er en estetisk pen utgivelse. Alt fra den blodige utgaven av den japanske kunstneren Katsushika Hokusais kjente bilde «The Great Wave» på bokas forside, til den gjennomillustrerte layouten til Rune Markhus, gjør boka til et delikat praktverk, tross det blodige innholdet.

Det er et fint spenn i bidragene i boka. Tekstene byr på alt fra fakta, statistikk, personlige erfaringer og betraktninger, sorgfulle tanker og humor. Bidragene består ikke bare av tekst, men også fotografier, tegneserier og illustrasjoner. Bidragsyterne representerer et mangfold av kvinner, med et mangfold av bakgrunner og erfaringer, som gjennom sine bidrag skildrer likheter og forskjeller i tanker og følelser rundt temaet menstruasjon. Boka oppleves som helhetlig og reflektert.

Jeg syntes det var spesielt interessant å lese om forskjellige myter om menstruasjon, både oppigjennom historien og fra forskjellige steder i verden. Mange lever, desverre, i beste velgående den dag i dag – noe som er med på å stigmatisere kvinner og skape ufrie rammer for kvinners generelle deltagelse i familieliv og samfunnsliv. Viste du for eksempel at mange jenter i afrikanske land holder seg hjemme fra skolen når de har menstruasjon, kanskje først og fremst på grunn av skam, men også på grunn av mangel på bind, tamponger eller steder å skifte disse? Mange jenter velger også å droppe helt ut av skolen på grunn av menstruasjon, og går dermed glipp av en viktig utdannelse, flere muligheter og et på alle måter rikere liv.

Mensen handler derfor ikke bare om mensen. Det er et langt større og viktigere tema, som sneier innom for eksempel både spørsmålet fattigdom og global utdanning. Holdningen til jenter, jenters kropp og naturlige kroppsfunksjoner påvirker faktisk hele samfunnet, og bør tas på alvor. Prosjektet med å alminneliggjøre mensen er i så måte et viktig prosjekt.

Jeg har fått bekreftet at mensen ikke er et tabu for meg personlig gjennom denne boka. Jeg skjuler ikke at jeg har mensen, gjemmer ikke bindpakka under andre varer i handlekurven på butikken, eller bruker kodeord istedet for å si nettopp «mensen». Men mange kvinner gjør disse tingene. Og å lære om hvordan andre kvinner har det i forhold til egen kropp og egen menstruasjon har vært veldig allright. Verden er større enn bare meg, eller bare Norge. Er det noen som sliter, noen som har utfordringer, så bør vi alle forsøke å være en del av løsningen. Vi er her på jorda sammen, selv om det kanskje ofte oppleves som om vi er for oss selv.

Et sted må man begynne. Bevisstgjøring er et fint utgangspunkt. Denne boka byr på nettopp det.

Fakta
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49027-7
Oversetter: —
Originaltittel: Mensen
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 96

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre