Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her.

Bokas tittel og forfatter
«Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her» av Marianne Magelssen

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei selvhjelpsbok med bakgrunn i forfatterens egen personlige beretning om hvordan hun kom seg igjennom en vanskelig livsperiode og hvilke verktøy hun brukte for å gå fra indre mørke til indre lys.

Utvalgt sitat fra boka
«- Synes du det som skjer i hodet ditt er viktigere enn det du kjenner i kroppen?

Jeg rakk ikke å svare før hun fortsatte. – For mange er kroppen bare noe som frakter hodet rundt. De er opptatt av tankevirksomheten som foregår i hodet, men som jeg nevnte tidligere, tanker kan sammenlignes med urin. Nyrene produserer urin. Hjernen produserer tanker. Der nyrene produserer urin med bakgrunn i hva du har spist og drukket, produserer hjernen tanker med bakgrunn i dine helt subjektive opplevelser og erfaringer. Du er ikke urinen din, og du er heller ikke tankene dine.

(…) – Jeg har egentlig alltid følt at jeg er tankene mine og har forholdt meg til det de forteller. Det har virket som det eneste fornuftige å gjøre. 

– Ja, det er den store misforståelsen og hovedårsaken til menneskets lidelse. Vi tror vi er tankene våre. Vi setter tankene høyt, og lar dem definere hvem vi er og hva vi er. Egoet ser på det som sin oppgave å vurdere, trekke konklusjoner og nedfelle dom over alt som skjer utenfor oss selv, og som om ikke det var nok, kommenterer og vurderer det seg selv også. I oss oppleves det som negativt selvsnakk, og resultatet er ofte en følelse av utilstrekkelighet og ufullkommenhet. Intellektet vårt er fantastisk, tanker er fantastisk, men bare når vi virkelig forstår hva de er og hva de ikke er.»

Min vurdering
«Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her» er ei innsiktsfull, lærerik, brutalt ærlig og befriende humoristisk selvhjelpsbok om forfatterens egen erfaring fra en terapiform som lærte henne en metode i fem trinn («Flyt»-metoden) for å hindre personlig stagnasjon og finne frem til et tryggere, ærligere, sterkere og mer takknemlig selv.

Hun opplevde i voksen alder å plutselig bli kastet inn i en situasjon som vekket ubehagelige følelser i henne, og med disse følelsene kom en personlighetsendring i henne – i følge henne selv, til det verre. Hun ble avvisende, oppførte seg selvhøytidelig, selvmedlidende, ubarmhjertig og kald, og følte at hun ikke taklet å ta i mot det gode fra folk hun hadde rundt seg. Resultatet ble en terapiperiode som både ble utfordrende og vond – men også svært god og lærerik, på sikt.

Vi følger forfatteren på hjemmebane, i samspill med samboer, egne barn og hans barn, og hos terapeut – og vi får lære «Flyt»-metodens 5 trinn og hvordan vi kan bruke metoden i eget liv. Trinnene er Gjespe (en avspenningsøvelse), Aksept (en øvelse for å akseptere alt du rommer, og alle følelsene dine – å ta deg selv på alvor), Oppmerksomhet (en øvelse som trener opp ditt fokus og hjelper deg til å forholde deg avslappet og konsentrert til her og nå), Snakke sant (om å tørre å være ærlig, både med deg selv og andre) og Takknemlighet (å lære seg til å se lyspunktene i livet og sette pris på alt man har og alt man er). Boka inneholder utførlig beskrevne øvelser for hvert punkt. «Flyt»-metoden er enkel å lære, men den krever selvfølgelig at du utfører øvelsene, at du gjør jobben, og at du tør å være sårbar, åpen og villig til å gå dypt i deg selv.

Selv om leseren ikke har hatt de eksakt samme traumatiske opplevelsene i barndommen som forfatteren, og dermed ikke blir trigget følelsesmessig på akkuart de samme tingene som henne – så har vi også gamle sår i oss, som vi kanskje ikke er klar over en gang, som blir trigget av hendelser og personer i nåtid. Vi kan plutselig oppleve å bli ekstremt sjalu, sinna, avvisende, redde, triste osv – kanskje uten helt å vite hvorfor – og det kan være tegn på at noen har touchet borti et gammelt sårt følelsemønster i oss, som igjen har avfødt en dysfunksjonell forsvarsmekanisme som ikke gangner oss lenger.

Denne boka kan hjelpe oss med å bli klar over når dette skjer, når vi blir trigget, slik at vi kan begynne å reflektere litt over egne tanke- og følelsemønstre, og vår adferd – og dermed bli mer tydelige og konstruktive utgaver av oss selv. Når vi gjenkjenner den opprinnelige følelsen bak adferd (som at sinne kanskje egentlig handler om frykt f.eks) så kan vi også møte andre mennesker på en bedre måte når de oppfører seg irrasjonelt og ubehagelig – og vi kan også lære å møte oss selv med større omsorg og aksept. Folk er som regel ikke drittsekker – folk er som regel såra og i ubalanse på en eller annen måte – og om vi kan unngå å reagere på ubalansen, men heller adressere den opprinnelige grunnfølelsen som skapte ubalansen, eller ihvertfall være åpne for å utforske hva som kan ligge bak, heller enn å fly i trynet på hverandre, så kan vi gjøre noe godt for både oss selv og andre.

Jeg anbefaler denne boka på det varmeste. Den er innsiktsfull og lærerik, og det har vært berikende å lese den. Jeg unner andre å få innblikk i den psykologiske- og menneskelige – innsikten den byr på.

Det er rart med det. Vi går fast til lege og snakker forholdsvis åpent om fysiske vondter vi har, men psyken og følelsesmessige sår har de fleste en tendens til å holde for seg selv – og i verste fall fortrenge. Ei slik bok som dette kan være med på å åpne opp for en større åpenhet om psykologi og det å ta våre emosjoner på alvor. Og det er noe vi virkelig trenger i dagens samfunn.

Fakta

Forfatter Marianne Magelssen. Kilde: Forfatterens nettside.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forfatteren
Forlag: Fair forlag
ISBN: 978-82-8297-028-0
Originaltittel: Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her.
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 232

Reklame

«Ødemarken» av Steinar Bragi

Bokas tittel og forfatter
«Ødemarken» av Steinar Bragi

Bokas særtrekk og handling
På bokcoveret står det krim, men dette er egentlig en mørk psykologisk thriller iblandet skrekkelementer. Jeg leser den også som en symbolsk roman.

Vi befinner oss på Island rett etter finanskrisen. To par bestemmer seg for å ta en pause fra hverdagen og økonomiske bekymringer. De pakker campingutstyr og telt i en jeep og kjører ut i den islandske ødemarken. Tåken ligger tykk ute i steinørkenen, og plutselig kjører de rett inn i et hus. I huset bor et gammelt ektepar, stemningen er ubehagelig og de skjønner snart at noe er veldig, veldig galt.

De to parene forsøker å reise fra huset gjentatte ganger, men noe stanser dem hver gang. Og etterhvert begynner virkelig skremmende ting å skje.

Utvalgt sitat fra boka
«Blusset hadde sluknet og Hrafn holdt ikke lenger i noe. Hendene hang slapt ned langs sidene, hjertet hamret i brystet, og vhite og røde prikker danset foran øynene hans. Det var som om han ikke klarte å puste dypt nok, og han sperret opp øynene selv om han ikke så noe i mørket.

Han satte seg ned på knærne, og samtidig som han forsøkte å puste dypt inn, famlet han etter nødblusset på gulvet, og han okket seg lavt da han tok i det gamle nødblusset, som fremdeles var varmt, og kastet det fra seg.

Noen kom inn i lokalet. Hrafn la den ene hånden over munnen sin slik at ingen skulle høre ham, og stirret urørlig ut i mørket i retning av døra. Han skjelnet lave lyder, som fra fotsåler som skyflet sakte over gulvet. Så ble det helt stille.»

Min vurdering
Jeg har observert at mange ikke har sansen for denne boka. Grunnen til det tror jeg er at boka kan være vrien å forstå. Jeg skal ikke påberope meg noen fasit, men jeg opplever ihvertfall at boka ga mening for meg. Slik jeg har lest den, og tolket den, har den et dypt psykologisk og symbolsk innhold. Jeg opplever at boka sier mye om menneskenaturen og indre mekanismer som flukt, kamp og undertrykkelse av vonde minner og erfaringer. Slik sett er dette ei bok jeg likte veldig godt. Det er ikke den beste boka jeg har lest, men absolutt en lesereise som har satt spor og som har fått meg til å tenke mye i ettertid.

Romanen begynner rasjonelt, i en lett gjenkjennelig verden. Finanskrisen har nettopp herjet Islands økonomi og hovedpersonene har alle blitt preget av den, på hver sin måte. To av dem, Hrafn og barndomskompisen Egil, er begge forretningsmenn, og har frem til krisens utbrudd vasset i penger. De har levd luksusliv og bygget opp hvert sitt image som suksessrike og mektige menn med kontroll. Egil er sammen med den kjente journalisten Anna, og Hrafns partner er psykologen Vigdis. Utad virker relasjonene parene og partnerne imellom gode, men etterhvert forstår vi at gammel historie ligger under og skaper ubehagelige gnisninger.

Alle fire har tung følelsesmessig baggasje å dra på. Vi snakker bl.a. om ymse overgrep i ung alder, alkoholisme og incest. Mennene har selv fått alkoholproblemer. Hrafn har vært til avrusning og ser ut til å takle en rusfri hverdag tålelig bra. Egil er fremdeles avhengig og ruser seg nesten daglig. Alle fire hovedpersonene har lagt seg til egne fluktmetoder for å unngå og kjenne på fortidens sår. Bare psykologen Vigdis har tatt litt tak i det hun bærer på av indre smerte fra opplevelser i barndom og oppvekst.

Disse fire reiser fra alt, hverdag og problemer, ut i den islandske ødemarken. Igjen en form for flukt fra det som er problematisk. Men i den islandske ødemarken, som jo er øde, flat og uten stort annet enn det du velger å bringe med deg, blir de fire på mange måter tvunget til å møte både seg selv og de andre i gruppen akkurat slik de er. Det er ikke noe å gjemme seg bak eller under lenger, og mørket på innsiden blir mer og mer synlig.

Boka begynner, som nevnt, veldig rasjonelt, i en vanlig hverdagsbevissthet – men sklir mer og mer over i et indre, psykologisk landskap befolket av arkeyper og symboler. Psyken tar større og større plass i romanen og gir handlingen et merkelig, drømmeaktig preg. Romanen minner mer og mer om et mareritt, eller en rekke creepy opplevelser i sterkt påvirket tilstand (noe som jo matcher flere av hovedpersonenes rusavhengighet ganske bra).

Det er mange ting som tilsier at dette er ei bok med psykologisk innhold, hvor handlingen foregår i et indre, symbolsk landskap. Men det første virkelige tegnet på at det mest sannsynlig er slik var for meg forfatterens skildring av to dører.

Den ene døren befinner seg inne i Hrafns egen psyke. Han traff nemlig sin kjære Vigdis i terapi. Hun var i utgangspunktet hans psykolog og forsøkte lenge å komme til bunns i hvor og hvorfor hans emosjonelle problemer startet. Hver gang hun nærmer seg noe, hver gang de sammen forsøker å finne kilden til hans lidelser, møter de en låst dør i hans indre. Hun får aldri åpnet den. Terapien fører ikke frem. Den andre døren befinner seg inne i det huset de to parene kolliderer med. Det er en nesten skjult dør som tydelig fører ned til en kjelleretasje.

I drømmetolkning, bl.a. presentert av psykiateren Carl Gustav Jung, er ofte hus i drømmer et symbol på en selv. Hovedetasjen er hverdagsbevisstheten, loftsetasjen er den åndelige bevissthet og kjelleren er det underbevisste – stedet der mye av det vi ikke ønsker å være oss bevisst, det vi har undertrykket av smerte og vonde erfaringer, holder til. Slik sett er kanskje huset i ødemarken kun et symbol på Hrafn og hans psyke. Utover i boka dukker det opp flere ting som knytter Hrafn til dette huset.

Et godt stykke ut i boka sier den gamle dama som bor i huset til Hrafn: «Det er ingenting der ute. Det er her.» Hvorpå hun klapper ham på brystet, rett over hjertet. Dette er hennes svar på hans spørsmål om hva eller hvem som skjuler seg der ute i ødemarken. Hva eller hvem som skremmer dem og truer dem. Han opplever at det finnes en ytre fiende som er ute etter å skade dem, mens hun forsøker å vise ham at det kun er i hans eget indre fiendene, mørket, skyggen truer. Det er kun i psyken at frykten og fryktens kilde ligger. Det er kun det du ikke vedkjenner deg som kan skade deg. Det er kun ditt eget mørke som kan skremme deg. Hrafn er sin egen fiende. Det som truer ham på livet er det han har stengt inne bak døren dypt i seg selv. Slik er det for dem alle.

Så kan man jo spørre seg hvorfor alle de indre demonene plutselig skulle stige til overflaten på denne campingturen. Jeg mener å ha funnet et mulig svar på dette i teksten også. I begynnelsen av det tredje siste kapittelet hintes det om at de fire kanskje ikke kom unna kollisjonen med bare et par skrammer hver seg. Kanskje de ble hardere skadet enn som så. Kanskje de ble liggende i koma. Kanskje bokas handling fra bilens kollisjon med huset faktisk foregår i hovedpersonenes komatøse tilstand. Ja, kanskje boka egentlig foregår i et slags limbo, der hovedpersonene svever mellom liv og død, i en merkelig verden der bevisst og ubevisst, vår verden og det ukjente, blør over i hverandre. Forfatteren hinter i den retningen også.

Jeg har selv opplevd å ligge i koma, og kan bekrefte at den tilstanden kan minne mye om drømmetilstand, det lille man eventuelt husker fra et koma ihvertfall. Vi svever rundt i vårt eget indre, alle grenser mellom bevisst og ubevisst er visket ut, og omgivelsene vi mener å oppleve er preget av arketyper og symboler. Resten oppleves kun som tåke, noe ullent som holder alt virkelig på avstand. Tomhet. Intethet.

Det er også endel dyresymbolikk i denne boka, samt historier om naturånder og overnaturlige vesener. På Island er jo troen på alver, vetter og nisser sterk. Man mener at naturen har sine åndelige beskyttere og at disse både kan være vennligsinnede eller mer stri. Basert på dette kan boka også leses som en kritikk av hvordan vi mennesker, ved kun å tenke profitt og rikdom, fjerner oss fra naturen og den naturlige balansen i den. Og som en følge av det også tar avstand fra vår egen natur, og dermed ender opp med å undertrykke viktige deler av oss selv. En frykt for naturkreftene, enten de er av det naturlige eller overnaturlige slaget, er kanskje i bunn og grunn frykten for oss selv, det vi har skjult dypest i vår egen psyke.

Som sagt, jeg synes denne boka var ytterst interessant. Jeg liker bøker jeg ikke er ferdig med når siste side er lest. Bøker jeg blir gående å gruble på, som virkelig får meg til å tenke. Og dette er absolutt en slik bok. Forfatteren har ikke servert noen tydelige svar på sølvfat her, men antyder flere mulige løsninger på hvorfor handlingen er som den er, og hvorfor ting ender slik de ender.

Jeg opplever «Ødemarken» som en meget intelligent grøsser. Ei bok som ikke bare skremmer og underholder, men som også innbyr til refleksjon. Jeg liker den!

Fakta

Forfatter Steinar Bragi fotografert av Kristín Eiríksdóttir. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48184-8
Oversetter: Silje Beite Løken
Originaltittel: Hálendið
Utgivelsesår: 2011 (norsk utgave 2016)
Sideantall: 323

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Perlehviskeren» av Cathrine L. Wilhelmsen

Bokas tittel og forfatter
«Perlehviskeren» av Cathrine L. Wilhelmsen.
Boka er gjennomillustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei gjennomillustrert barnebok om Julius som er syv år. På julaften får han en vakker glasskule av mormor og morfar. Glasskulen er magisk. En dag reiser han inn i verdenen på innsiden av kulen, sammen med tøypapegøyen Pappus. Der inne treffer han jenta So, som forsøker å hjelpe ham med å huske noe pappa nylig fortalte. Noe som fikk alle fargene i verden til å forsvinne. Vil Julius klare å finne fargene igjen, og vil han huske hva pappa fortalte ham? Og vil han og Pappus finne hjem igjen?

Utvalgt sitat fra boka
«En eventyrskog ulik noe annet Julius hadde sett, reiste seg foran dem. Der hvor trær normalt pleide å ha blader, hadde disse trærne trekroner tette av ildtunger som flakket i blått og grønt, oransje, rødt, gult, gull og kobber. Høye, slanke stammer strakte seg mot himmelen. De flakkende bladene laget et finmasket tak. Solstrålene lyste igjennom ildtungene som om de var prismer. Måpende stirret Julius rundt seg. Også bakken var dekket av små og store blafrende ildtunger i rødt, oransje, brunt, grønt og gult.

Det er som å stå midt inne i et bål, tenkte han forundret.»

Min vurdering
Dette var i utgangspunktet både et ukjent forlag, en ukjent forfatter og en ukjent illustratør for meg. Jeg var derfor forventningsfri da jeg begynte på denne boka.

Førsteinntrykket var godt. Dette er ei estetisk pen og innbydende bok, med fin tyngde og veldig behagelig papirkvalitet. Illustrasjonene til Petter Winther (dette er visst den alle første boken han har illustrert) er fargerike og vekker leselysten.

Historien er som en episk fabel, der vi følger lille Julius inn i en fantasiverden av spennende symbolikk og interessante møter. Jeg liker fortellerstilen i denne boka. Forfatteren skaper en tydelig og levende atmosfære, vekker nysgjerrigheten hos leseren og byr på en både sår og vakker historie om hvordan en liten gutt opplever mammas og pappas skilsmisse.

Dette er en historie jeg vil tro det er lett å bruke pedagogisk, sammen med nettopp barn som opplever at mor og far skal til å skille lag, eller som har opplevd at de har gjort det. Gjennom Julius sin reise i den magiske kulen åpnes dører inn til et barns følelser og tanker om adskillelse, sorg, sinne, skuffelse – alle vonde opplevelser som kan oppstå rundt foreldres samlivsbrudd.

Julius reiser de samme følelsene og tankene i møte i denne boka, og gjennom å bearbeide den vonde nyheten (som han først fortrenger og nekter å ta innover seg) begynner han sakte å finne tilbake til trygghet, ro og glede (representert ved fargene han henter tilbake til verden).

Det er ei innsiktsfull bok og et meget godt bokprosjekt dette her. Den tar barn i en vanskelig livssituasjon på alvor, og lærer samtidig de voksne hvordan man kanskje best kan møte barn og barns følelser. Det viktigste for et barn er å oppleve trygghet, stabilitet og at det er elsket, uansett de voksnes omstendigheter. Og nettopp det opplever jeg er denne bokas sentrale budskap, et budskap som kommuniseres med tydelighet og omtanke.

Jeg tenker at dette er ei fin høytlesningsbok for barn (den er nok like spennende både for barn i en stabil kjernefamilie, samt for barn som opplever et samlivsbrudd), men også for voksne. Språket er enkelt nok til at barn lett følger historien, men også symbolsk og innsiktsfullt nok til at voksne lærer noe viktig om samspillet med barn i en sår situasjon.

Jeg ser frem til bok to i dette barnebokprosjektet. Den kommer til høsten.

Fakta
Kilde: Anmeldereskemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther Forlag
ISBN: 9788230013526
Oversetter: —
Originaltittel: Perlehviskeren
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 149

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Vingebelastning»

Bokas tittel og forfatter
«Vingebelastning» av Helga Flatland.

Bokas særtrekk og handling
30 år gamle Andreas tilhører dessertgenerasjonen, de unge og vellykkede som lever for å realisere seg selv. Han jobber i et velkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som er ansatt i NRK. Begge streber mot lykke og suksess, både i parforholdet og på jobb.

Men noe skurrer. Andreas er ikke så lykkelig som han burde ha vært. Etter en ulykke blir han, ganske tilfeldig, fanget opp av det psykiatriske helsevesenet og får en lettere diagnose. Han blir sykemeldt og begynner i terapi, noe som ganske snart får følger for både forholdet til Hanna, og til familien hans.

Utvalgt sitat fra boka
«Jeg har snakket nærmest sammenhengende i tre kvarter, og Bjørnar synes mønstrene i strategiene mine er interessante. Mestringsstrategiene mine, kaller han dem og det høres nesten ut som noe positivt. Men jeg skjønner raskt at han mener at både raseriet jeg opparbeidet med vilje, løpingen og de andre tvangshandlingene handler om det samme: Å unngå problemene, ikke ta i dem, vike unna.»

Min vurdering
Andreas er et interessant bekjentskap. Han er så godt formet og skrevet av Flatland at jeg følte at jeg fikk noen av hans personlighetstrekk mens jeg leste. Hvilket både gjorde boka lett å sette seg inn i, men også litt ekstra frustrende å lese.

Andreas sliter med så mangt og har en veldig intens og lettere angstfylt personlighet. Han sliter mye med bl.a. tvangshandlinger og tvangstanker, og trekker leseren inn i en meget fortettet tanke- og handlingsverden som oppleves som klam og heseblesende etterhvert.

Andreas er også en representant for dessertgenerasjonen, alle de unge som skal ut i verden å realiserer seg selv, som lever som om lykken er mer et krav enn en mulighet. Selv tenker jeg at selvrealisering med lykken som et mulig mål er en god ting. Problemet oppstår når man i tillegg har en forventning om at alt skal komme til en uten nevneverdig stor egeninnsats. At alt man ønsker skal bli servert på sølvfat. Og det er i den forventningsverdenen jeg opplever at Andreas befinner seg. Så lenge han tar de riktige, trygge og av omverdenen forventede skrittene og valgene, så ordner alt seg. Men slik går det ikke. Slik er det ikke. Og det er i dette hovedpersonens psykiske slit oppstår; angsten og depresjonen som fører til sykemeldelse og terapi.

Sunn selvrealisering krever selvrefleksjon, selvinnsikt og mot. Det man finner må man tørre å leve ut, både i sin relasjon til andre og i møte med viktige livsvalg som utdanning og yrke. Andreas følger heller moten. Han velger en kreativ utdannelse, fordi det er in å være kreativ, og han får jobb i et kommunikajonsbyrå fordi det er veien til kreativ suksess og penger. Ikke et eneste sted på veien stopper han opp og reflekterer over hva slags menneske han er, hvilke sterke sider han har eller hvilke emner han er naturlig tiltrukket av. Han undertrykker seg selv for å fremstå som en han tror han ønsker å være, eller kanskje heller en han tror de han er glad i vil at han skal være. En det er lettere å være glad i enn den egentlige Andreas.

Selv i terapisituasjonen dukker dette opp. Terapeuten stiller Andreas spørsmål, for å få ham til å reflektere over eget indre og eget liv. Men Andreas oppfatter spørsmålene som påstander, en slags fasit om hvem han er. Han begynner å reflektere, ja, men ikke rundt egen identitet og hvorvidt det terapeuten sier stemmer eller ei. Refleksjonsprosessene hans går ut på å skyve vekk deler av seg selv slik at alt terapeuten sier blir sannhet istedet for teser eller påstander ment for vekkelse. Igjen lever han etter prinsippet å få alt servert på et sølvfat. Til og med egen personlighet og egenart legger han i hendene på en annen.

Hovedpersonen har lenge vært selvsentrert. Men terapien fører til ennå mer intens navlebeskuelse. I sitt paniske ønske om å finne opphavet til det han sliter med blir han blind for omverdenen. Han skyver folk fra seg. Det er som om han ser på sin egen rolle som pasient som en alternativ karriere, en ny vei til denne selvrealiseringen og lykken han hvileløst jakter på. Men igjen unngår han å ta utgangspunkt i seg selv, i den virkelige Andreas. Han går inn i en slags rolle, skaper en perfekt pasient som han spiller ut mot terapeuten – opplever jeg det som. Han innser ikke at i en terapisituasjon så er det han selv som må gjøre jobben. Teraputen er kun en veileder i prosessen.

Som leser opplevde jeg å gå fra å ha medfølelse for hovedpersonen, til å bli ganske sliten av ham. Jeg ventet hele tiden på at han skulle få en nødvendig innsikt som bare lot vente på seg.

Helga Flatland har stor psykologisk innsikt og skriver hele og komplekse karakterer som virkelig strutter av troverdighet og liv. Temaet er interessant. Boka er en viktig kommentar til et fenomen som på godt og vondt definerer en hel generasjon og påvirker samfunn og relasjoner. Hun belyser viktigheten av egeninnsats og egenansvar for eget liv, og inspirerer til tanker om ærlighet, mot og selvrefleksjon.

En virkelig god og solid norsk samtidsroman som fortjener å bli lest.

Fakta

Forfatter Helga Flatland fotografert av Studio Vest AS. Kilde: Aschehoug.

Kilde: Lånt på biblioteket
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35940-8
Oversetter: —
Originaltittel: Vingebelastning
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 268

Nesten for alvorlig

Må man som kunstner søke mot total selvutslettelse for ikke å skygge for kunsten sin? Må man selv bli ingenting for at kunsten skal kunne bli alt? Dette er noen av spørsmålene boka stiller. Ja, det er nesten for alvorlig.

Unge Mari Stokke-Bakken (født 1986), fra Rennebu, debuterer med denne romanen. Hun har litteraturfaglig utdannelse fra Universitetet i Bergen (Bachelor i litteraturvitenskap) og Skrivekunstakademiet i Hordaland. Til daglig jobber hun ved Bergen offentlige bibliotek.

Romanens hovedperson er Helena S. Müller. Hun er halvt norsk, halvt østerriksk, bosatt i Salzburg og dirigent for orkesteret Salzburg Sinfonietta.

Der romanen begynner befinner hun seg langt oppe i de snøkledde fjellene, ved et islagt fjellvann, på vei mot sitt livslange mål: Dypet. Avgrunnen. Hun har rømt fra Salzburg, fra skremmende nærhet, til den lille alpebyen Lutterdorf, for å leve avsondret fra alt og i fullstendig tomhet.

Verden, menneskene i den, relasjoner, hverdagen er middelmådighet og noe hun holder på absolutt avstand. Helena er en tilsynelatende kald og selvdestruktiv kvinne som er villig til å gjøre alt for kunsten sin, for musikken. Også å utslette seg selv fullstendig.

Kunstneren bør aldri skygge for kunsten. Kunsten bør overleve kunstneren. For at kunst skal kunne bli alt, må kunstneren reduseres til ingenting. Helenas ypperste mål har alltid vært bunnen. Hun vil forsvinne, gå opp i tomheten, slik at bare den dyrebare tonen finnes igjen.

En natt drømmer Helena om en mann. Jørgen Larsen. En helt vanlig mann, som kommer henne i møte langt der ute i intet et sted, nynnende på en sang hun ikke får tak i. Tomheten er plutselig fylt av noe som vekker hennes nysgjerrighet, noe som øver en vannvittig tiltrekning på henne.

Men Jørgen Larsen finnes ikke. Han er bare et drømmefragment i henne. For å bli kjent med ham må hun dikte ham opp. Hun må selv skrive hans historie, hans sorg og hans glede. Mens Helena risser frem Larsens kontur, får leseren innblikk i Helena. Det er en reise inn i en kvinne formet av tap og redsel, men også inn i en altoppslukende manisk kjærlighet til den klassiske musikken.

Romanen er delt i tre deler. Hver del har et musikalsk begrep som tittel, to av dem henspeiler på musikkstykker av Sergei Rachmaninov: ”Moderato”, ”Adagio sostenuto” og ”Allegro scherzando”.

Teksten er på mange måter bygget opp som et klassisk komponert verk. Det er musikk, flyt og dramatikk i språket, i historien. Lyse og mørke klanger pensles frem med ord, gjennom bilder skapt av ordene. Enkelte setninger, enkelte bilder, gjentas med jevne mellomrom, slik enkelte sammensetninger av toner gjentas i klassisk musikk (hos Ravel for eksempel, i hans ”Bolero”). Å lese ”Nesten for alvorlig” er som å lese et musikkstykke oversatt fra noter til ord.

Eller å lese en opera. For det er en operadramatisk bok. Ikke nødvendigvis på det ytre plan, men på det indre. På mange måter foregår nesten hele handlingen inne i Helena. I hennes psyke, hennes sinn og emosjoner. Gjennom minner. Tanker. Filosofi. Romanen er like psykologisk som den er musisk.

Dette er en bok som virkelig tok plass i meg. Jeg sitter igjen med en godvond følelse. Vond fordi det er vondt å lese om et menneske som aktivt forsøker å ødelegge seg selv. God fordi dette virkelig er en stor bok. Den er velkomponert, nydelig skrevet og inderlig medrivende. En høyst original, mørk og poetisk skriftlig sonate. Den vil henge igjen i meg som en dunkel, sårvarm tone. Lenge.

En praktfull debut det står respekt av.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-44786-8

En dåre fri

«En dåre fri» er skrevet av Beate Grimsrud. Hun er norsk, men har bodd i Sverige mesteparten av sitt voksne liv. Boken er langt på vei selvbiografisk, selv om hovedpersonen har et annet navn enn forfatteren.

Boka handler om jenta Eli som i tidlig alder utvikler schizofreni. Vi møter henne både som voksen, og som barn gjennom minner og samtaler hun har med terapeut. Og vi møter alle personlighetene hun utvikler: Espen, Erik og Emil – og etterhvert også prins Eugen. De dukker opp i helt spesielle situasjoner i livet, vonde eller vanskelig situasjoner, og blir endel av Eli og hennes måte å takle verden på. Personlighetene har egne preferanser i musikk, mat, klær, oppførsel og Eli blir den som skal oppfylle disse preferansene. Personlighetene gir henne både ordre og trøst.

Vi følger Eli i både syke og friske perioder, fra Elis egen synsvinkel. Vi er med på tvangsinnleggelser og lange perioder på institusjon, samt periodene utenfor sykehus og behandling, der hun arbeider som kunster, forfatter, foredragsholder og filmskaper. Kontrasten mellom sykdom og sinnsfriskhet, kreativitet og destruktivitet, realitet og illusjon gir romanen god fremdrift. Som leser vet man aldri hva som venter på neste side, ingenting er gitt, ingenting er lett å forutse. Boka er på en måte bygget opp slik Elis sykdom er bygget opp. Vi erfarer noe av den irrasjonelle essensen i psykisk lidelse ved å lese denne boka. Likevel er det ikke en veldig emosjonell eller sinnsmessig vaklende bok dette her, den er forholdsvis objektiv, logisk og analytisk oppbygget. Det virker som om Beate har en unik evne til å se seg selv og sin sykdom objektivt utenfra, og til å overføre disse kvalitetene til hovedpersonen Eli.

Nå er jeg en person som er over gjennomsnittet interessert i psykologi og psykiske lidelser. Det kan være en av grunnen til at jeg ble dypt fascinert av denne romanen. I tillegg er den usedvanlig velskrevet. Godt språk, spennende og tydelige bilder, flott og troverdig persongalleri (noe som bør være mer enn en selvfølge i en selvbiografisk roman) og et tema og en historie som ikke bare er interessant å lese om, men også viktig. Jeg anser ihvertfall åpenhet om psykisk sykdom, større kunnskap om både lidelser og behandlingsformer som noe det bør gjøres større plass til i samfunnet og det offentlige rom. Psykisk sykdom er på en måte en av våre siste tabuer – til belastning for mange.

Dette er en bok som er vel verdt pengene! Løp og kjøp, eventuelt gå og lån!

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-35992-8