Musikk i litteratur: Vangelis/Fossum

«1492: The Conquest of Paradise» av Vangelis

I kriminalromanen «Drapet på Harriet Krohn» av Karin Fossum nevnes filmmusikken fra «1492: The Conquest of Paradise» av Vangelis:

«Den brede døra står åpen. Han går sakte inn og får øye på fuksen øyeblikkelig. Hjertet hans slår en kollbøtte. Overskrevs på hesten sitter en tenåring, kledelig antrukket i hvit bukse og sort høyhalset genser. Hun kaster et fort blikk på ham og konsentrerer seg om hesten igjen. Charlo finner seg en stol. Hun rir hesten bort til veggen, der det henger et musikkanlegg, han kan se at hun fomler i en hylle etter en CD. Hun vil vise seg fram. Hesten står tålmodig og venter. Så finner hun det hun leter etter, hun strekker seg og får CD-en på plass, griper tøylene igjen. Sekunder senere toner musikken ut i det store rommet. Først kan han ikke gjenkjenne den, åpningen er fremmed for ham, men så kommer det trommer til og et kor av høytidelige stemmer. Det er musikken til Vangelis, The Conquest of Paradise. Det er ingenting å si på volumet, musikken fyller hele ridehuset, som han anslår er oppimot to tusen kvadratmeter stort. Han kjenner musikken forplante seg til brystbeinet, den bedøver ham og fyller ham, får han til å synke tungt sammen. Han er blank i øynene, han har gåsehud. Jentungen setter hesten i skritt.»

Reklamer

«Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud

9788203295164Bokas tittel og forfatter
«Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud. Boka er laget i samarbeid med skribent Svein Strømmen og fotograf Christian Belgaux.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en dokumentar basert på unike bilder og annet materiale bassisten i det norske black metal-bandet Mayhem, Jørn Stubberud, har samlet i over tretti år. Boka gir et nært og personlig innblikk i bandet Mayhems historie, og dermed også i black metal som fenomen. Dette er første gang et medlem av black metal-miljøet selv skildrer hva som skjedde i denne betydningsfulle og revolusjonerende epoken i norsk musikkhistorie – årene 1984 til 1994.

Utvalgt sitat fra boka
«Først het vi Skojern. Vi visste ikke hvilken musikk vi ville spille, men det hørtes kanskje litt punkete ut. Så insisterte gutta, Jan, Erik, Peggy og Bjørn, på at vi skulle hete Black City. Jeg syntes det hørtes jævla lame ut. Jeg visste at dama nede på Narvesenkiosken på Langhussenteret var fra Finland, så jeg spurte henne hva «Black City» ble på finsk. «Musta kaupunki!» sa hun. Det hørtes jo litt kult ut! Så jeg presenterte dette for gutta, kanskje vi skulle kalle oss Musta Kaupunki istedet? Etter hvert skjønte vi at «kaupunki» ble litt mye, så vi kuttet det ned til Musta, svart. Rett og slett svart. Det var det vi falt ned på til slutt. Når jeg tenker tilbake på det i dag, synes jeg fortsatt det er et bra navn.»

Min vurdering
Jeg har kanskje ikke hørt så mye på Mayhem, men jeg har lyttet masse til black metal. Jeg er fan av band som har hatt medlemmer som tidligere har spilt i Mayhem. Noen Mayhem-ekspert er jeg altså ikke, men jeg kjenner til bandet og og er glad i musikksjangeren.

Jeg så for meg å bruke lang tid på denne boka, men slik gikk det ikke. Det er ei lettlest og engasjerende bok med masse bilder. Jeg gjorde den unna på to kvelder. To kvelder jeg virkelig koste meg. Dette er en av de fineste dokumentarene jeg har lest i år, og i livet for øvrig. Så langt ihvertfall.

Det er bassisten i Mayhem, og en av bandets to grunnleggere, Jørn Stubberud, som forteller i denne dokumentaren. Godt hjulpet av skribent Svein Strømmen og fotograf Christian Belgaux. Strømmen har skrevet en oversiktelig og god innledning, før Stubberud tar over og gir oss en jordnær, humoristisk og detaljert skildring av bandets historie – fra gutterommet i Follo, til verdens store musikkscener. Akkompagnert av private bilder, avisutklipp og andre sjarmerende kuriositeter.

Stubberuds fortellerstil er personlig, uten å bli utleverende eller klein. Det ligger noe jordnært og befriende ærlig over skildringen av bandet, bandets medlemmer og reisen fra gutterom til berømmelse. Utfordrende, dramatiske og vonde hendelser fra bandets historie (jeg tenker spesielt på Varg Vikernes, drapet på Øystein Aarseth, samt vokalist, Per Yngve Ohlins, selvmord) er skildret med nøkternhet og respekt for de involverte og etterlatte, noe jeg likte godt.

Det er vanskelig ikke å bli imponert over kreativiteten, innsatsviljen og arbeidsmoralen til bandet. Før det hele tok skikkelig av var det gutta selv som gjorde alt. Absolutt alt. Fra skriving av låter og musikk, via rigging av lys og lyd, tegning av logo, platecover og plakater, til sminking før fotoshoots og gigs. Og det meste av markedsføring gikk gjennom jungeltelegrafen og innspilte demotapes som sendtes via snail-mail. Den gode gamle posten. En sånn innsats blir det ikke bare hobby av. I Mayhems tilfelle ble det norgeshistorie.

Det slår meg også at alle utfordringene bandet har hatt, spesielt den serien av uheldige omstendigheter de ble farget av på begynnelsen av 90-tallet, må ha vært med på å skille ut den autentiske visjonen, integriteten og den virkelig seriøse musikkinteressen. Det som sto igjen etter drap og kirkebranner, de som reiste seg igjen etter mediastormen, måtte ha en imponerende stayerevne. Og beviser et bankende hjerte for black metal-sjangeren som kunstnerisk uttrykk. Det står det respekt av.

Som sagt. Jeg hadde to fine kvelder i selskap med denne boka. Den er informativ, personlig, jordnær, humoristisk, og tilbyr et ganske unikt innblikk inn i den norske black metalens og Mayhems opphav, begynnelse, utvikling og musikalske idéverden.

Stubberuds skildringer av gutta i bandet er ærlige, nære og fine. Jeg ble faktisk riktig glad i flere av dem mens jeg leste, og ble følelsesmessig engasjert i deres utfordringer og skjebne. Stubberud selv slår meg som en innsiktsfull, reflektert og oppegående kar med integritet. Dyktig, selvfølgelig kreativ og veldig morsom.

Ei bok for den black metal-interesserte, og for Mayhem-fansen. Men kanskje spesielt for dem som kun assosierer black metal med satanisme, nasjonalisme og kirkebranner. «Dødsarkiv» røsker opp i fordommer, feilinformasjon og det mediaskapte bildet av musikksjangeren og dens utøvere.

«Dødsarkiv» er ei historiebok skrevet av en av dem som skapte historien.

Fakta

220px-Mayhem_-_Jalometalli_2008_-_17

Grunnlegger og bassist i Mayhem, samt forfatter av denne boka, Jørn Stubberud. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-29516-4
Oversetter: —
Originaltittel: «Dødsarkiv: Mayhem 1984 – 1994»
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 253

bokvrimmelB

2 x Mikro: «Før flommen tar oss» og «Shotgun Lovesongs»

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Før flommen tar ossBokas tittel og forfatter
«Før flommen tar oss» av Helena Thorfinn.

Bokas særtrekk og handling
Sofia har fått jobb ved den svenske ambassaden i Dhaka, Bangladesh. Hun flytter dit sammen med sin ektemann Janne og deres to små barn, ivrig etter å begynne den viktige jobben for rettferdighet, likeverd og bistand.

Samtidig  i en liten landsby i Bangladesh blir ei ung jente drept av sin manns familie. Hennes yngre søstre, Nazreen og Mina, frykter at de skal lide samme skjebne, og flykter inn til hovedstaden Dhaka, på jakt etter jobb og et bedre liv.

Skjebnen vil at Nazreen og Minas vei skal krysse Sofias. To kulturer møtes, en fattig og en rik. Det er et møte som preger begge parter.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun begynte å fortelle om sitt arbeid i landsbyene og hvilke valg folk ble stilt overfor.

– Enkelte av disse kvinnene er så åpnebart intelligente og resurssterke at det er til å gråte over at de ikke har fått mer utdannelse, sa hun lavt. Iblant tenker jeg at jeg sitter der med min mediokre intelligens, med utmerkede utdannelse, mens jeg har et geni som Marie Curie eller Hillary Clinton foran meg, bare at hun er kledd i filler, mangler tenner og kan  ikke lese. De har ingen valgmuligheter overhodet. Hvis de skal slippe å bli steinet eller fryst ut av landsbyfellesskapet, finnes det bare én vei å gå: Gift deg, adlyd mannen din, fød barn, forsørg dem, dø.»

Min vurdering
Til å begynne med opplevde jeg denne boka som tørr og langtekkelig, mest på grunn av noen lange skildringer av ambassadefester innledningsvis. Heldigvis tok det seg opp. Etterhvert fant jeg boka svært gripende, interessant og tankevekkende.

Kontrasten mellom det (for oss) vante, vestlige og den enorme fattigdommen, korrupsjonen og urettferdigheten forfatteren skildrer er opprivende og provoserende. Det samme gjelder holdningene hun avslører. Jeg skriver avslører fordi forfatteren selv har jobbet ved ambassaden i Dhaka. Negative tanker, holdninger og innstilling er å finne bl.a. både ambassadeansatte, vestlige hjelpearbeidere, bistandsfolket, og hos den jevne bangladesher. Ildsjeler med iver og pågangsmot, som ønsker å gjøre noe godt her i verden blir systematisk motarbeidet av enkeltindivider og et system som er dorskes ned av papirmøller, snikende håpløshet og endringsuvillighet. Det er utrolig provoserende lesning, men samtidig sunt lesestoff. Jeg tror det er en hel masse vi ikke vet eller forstår om bistand og vestens hjelpeapparat i land med høy fattigdom. Denne boka belyser noe av det.

Skildringene av personer og av landet og landskapet i Bangladesh er levende og vakkert gjort. Det er en intelligent bok av ei kvinne som tydelig ønsker å si noe, å gjøre noe. Få oss til å forstå at ting ikke er svart hvitt, eller så enkelt som vi kanskje tror. Bistand er et komplekst tema. Vestens nærvær i u-land like så.

Jeg hadde godvonde opplevelser mens jeg leste Helena Thorfinns roman. Den provoserer, frustrerer og gjør deg rausere og mer innsiktsfull underveis. Ei bok man sitter klokere og rikere igjen etter å ha lest.

Fakta

Helena-Thorfinn

Forfatter Helena Thorfinn

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Silke forlag
ISBN: 978-82-8270-062-7

2010.Bokomslag_fil.200Bokas tittel og forfatter
«Shotgun Lovesongs» av Nickolas Butler.

Bokas særtrekk og handling
Romanen tar oss til en søvnig småby i midtvestens USA. Der blir vi kjent Henry, Lee, Ronny, Kip og Beth, som har vokst opp sammen og som fremdeles er en vennegjeng i voksen alder. Noen har flyttet til storbyen, noen flytter tilbake igjen. Og som en rød tråd som binder vennene og historien om dem sammen har vi musikken, naturen, vennskapet, kjærligheten og lojaliteten. Dette er ei lavmælt og godlynnet bok om alt ting Americana.

Utvalgt sitat fra boka
«Musikere jeg treffer på turné, spesielt de yngre, spør meg:
– Hvordan kommer vi oss dit du har kommet? Hvordan tar vi det neste steget?

Jeg vet aldri helt hva jeg skal si. Jeg sier vel stort sett at de bare ikke skal gi seg med å ikke gi seg. Satse enda mer. Men hvis jeg er full, hvis jeg virkelig åpner meg, sier jeg dette:
Syng som om du ikke har noe publikum, syng som om du ikke vet hva en kritiker er, syng om hjembyen din, syng om avslutningsfesten på skolen din, syng om hvithalehjort, syng om årstider, syng om moren din, syng om motorsager, syng om snøen som smelter, syng om elver, syng om skoger, syng om prærien. Men hva du enn gjør, så begynn å synge tidlig om morgenen, om så bare for å holde varmen. Og hvis du slumper til å bo et varmt og deilig sted…

Flytt til Wisconsin. Kjøp en vedovn, og bruk ei uke på å kløyve ved. Det funka for meg.»

Min vurdering
Denne boka nøt jeg fra begynnelse til slutt.

Personskildringene er enestående, levende og bestående av både lys og skygge. Det samme gjelder relasjonene. Forfatteren har et lavmælt, vakkert språk som gjør landskap, årstider og bånd mellom mennesker til en både mild og gripende opplevelse. Nickolas Butler skriver på en omgjengelig og inkluderende måte. I løpet av historien om vennegjengen i midtvesten følte jeg meg, som leser, som en av dem.

Det er noe ekstra fint med historier om gode venneskap. Lojalitetsbånd som aldri ruster, selv ikke når livet er tøft og alt ser ut til å rakne. Relasjoner som klarer seg, selv om fremtidsutsiktene er mørke. Det er noe spesielt med vennskap som har vart helt siden barndommen. Som har overlevd livets store tranformasjonsperioder, og som likevel står støtt og vokser videre.

Jeg tror det gjør noe bra med oss å lese om slike solide bånd. Og jeg tror det er godt for oss å lese om et enklere liv enn storbylivet. Om naturens myke skiftninger, eller voldsomme krefter, om jordas rolige rytme, om stillheten som kan binde folk sammen og om den godheten vi mennesker har evne til å dele.

Dette er på mange måter en bok om å finne hjem, finne tilhørighet – enten på et sted, i et landskap, i et hus, i en tone, i en selv eller i et annet menneske. Og reisen akkompagneres av lavmælt, jordnær, tankefull musikk som etterlater seg en slik sår og god klump i halsen.

«Shotgun Lovesongs» er en av de absolutt beste bøkene jeg har lest i år. Et praktfullt stykke roman som setter spor. En imponerende debut. Jeg gleder meg til forfatterens neste bok!

Fakta

5611507_2770268

Forfatter Nickolas Butler.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3679-3

bokvrimmelB