Novelle i november: Mellom trærne

9788274882508”Med ett slo han øynene opp i kahytten, i det bunnløse mørket, i sengen, med den varme dynen over seg. Stemmen klang ennå i øret hans, og nå merket han at det var noen inne i kahytten. En eller annen satt på sengekanten og hvisket i mot ham, på dette ubegripelige språket som han hadde hørt i drømmen.” (Fra novellen ”Passasjerer”.)

Gyrðir Elíasson (f. 1961)er en islandsk forfatter som har flere diktsamlinger, novellesamlinger og romaner på samvittigheten. Flere av hans verk har blitt nominert til både islandske og nordiske priser, og han vant Nordisk Råds Litteraturpris i 2011 for novellesamlingen ”Mellom trærne”. Elíasson  har i tillegg oversatt en rekke bøker til islandsk.

”Mellom trærne” inneholder 47 korte noveller, der det trivielle møter det høyst uvanlige, eller også det overnaturlige, med det islandske landskapet som bakgrunn.

Novellene byr på møter med mennesker som ofte er på vei mot noe eller til noe, eller også som sitter fast mellom to livstilstander. Døden eller en annen form for brå, ugjenkallelig hendelse er også temaer som går som en rød tråd gjennom historiene. Og apropos rød tråd: Fargen rød er også en gjenganger her. For meg virker det som om den spiller en slags kontrastrolle mot dødstemaet. At den røde fargen står for livet og lidenskapen, noe som ser ut til å ligge i flere av hovedpersonenes fortid, som savn og minne. Eller i fremtiden, som et håp.

Det er forresten noe med denne punktfargebruken (som å hente frem en rød gjenstand i et større bilde der farger mangler eller fremstår utvannet) i enkelte av novellene som gir meg assosiasjoner til den film noir-inspirerte tegneserien ”Sin City”, og filmen basert på tegneserien. Så har også Elíassons noveller filmatiske kvaliteter.

Forfatteren benytter et rent, lyrisk og stilistisk språk som frembringer uhyre klare blider. Novellene hans hadde passet ypperlig som kortfilmer. Enkeltscener hadde også fungert godt som malerier, og det atmosfæriske i fortellingene hans kunne like gjerne ha vært musikk. Forfatteren henviser da også ofte til andres åndsverk i novellene sine. Alt fra forfattere, billedkunstnere, komponister og musikere dukker opp i Elíassons fortellinger, og åpner for en interessant dialog med både verdenslitteraturen, verdenskunsten, samt klassisk og populær musikk. Novellene henviser leseren videre, og gir meg en følelse av at historiene fortsetter utenfor de rammene Elíasson har satt, at de fortelles på nye måter, i andre språk, hos andre kunstnere i verden. Slik gis de små historiene en stor aura.

Gyrdir4@Einar_Falur_Ingolfsson2-580x340

Forfatter Gyrðir Elíasson
fotografert av Einar Falur Ingolfsson

Hovedpersonene utsettes for vonde, vanskelige og skremmende hendelser i denne novellesamlingen. Noen ganger er de selv kilden til det voldsomme og skremmende som skjer, andre ganger møter de det angstfrembringende i et nærmiljø eller ute i den islandske naturen. Mange av novellene grenser opp mot grøssersjangeren, og inneholder paranormale elementer som aldri finner sin løsning eller sitt svar. Innenfor novellens rammer vel og merke. Her er vi litt tilbake til dette med alle henvisningene videre ut til andre forfattere, eller andre kunstnere. Det er jevnt over historier som vekker nysgjerrighet og en viss utforskertrang dette her. Jeg lurer på om novellene blir mer entydige, om det avdekkes budskap jeg ikke har fått med meg og om noe av det uforklarlige blir forklart om jeg oppsøker de kreative kildene forfatteren selv peker på. Dette kan fort utarte seg til et stort litterært forskningsprosjekt.

Jeg liker tekst som får meg til å tenke. Jeg liker også tekst som jeg kan bære med meg en stund, enten som en følelse som nytes, eller som en gåte som skal løses. Denne novellesamlingen er litt av begge deler.

Det forundrer meg virkelig ikke at Gyrðir Elíasson har mottatt en pris for dette verket. Novellene er kanskje korte, men innholdet er stort og etterdønningene av lesereisen kommer til å vare. Lenge.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Bokvennen
ISBN: 978-82-7488-250-8

bokvrimmelB

Novelle i november: Kjærlighet, løgner og ølglass

cover_liv_hege_refsdalHer har vi en novellesamling, som basert på omslagets skummende ølglass og nakne damebein, virker lettbeint og enkel. Nå skal vi se om førsteinntrykket stemte, eller om historiene i boka viste seg å ha større dyp og tyngde.

Liv Hege Refsdal (1963), som har skrevet boka, er opprinnelig fra Larvik og jobber som førskolelærer. Hun har lenge jobbet med tekst. Refsdal står bak fire barnebøker, en sangbok og diverse noveller for ukeblader. I tillegg har hun skrevet et lydbokmanus. Novellesamlingen dette blogginnlegget er viet til er hennes første bok for voksne.

Jeg har hatt denne novellesamlingen stående i bokhylla et års tid. Grunnen til at den har stått der, urørt, såpass lenge er omslaget. Boka ser litt billig og triviell ut. Jeg tiltrekkes som oftest av bokomslag som hinter om noe tyngre og mørkere.

Om det er gjennomtenkt vet jeg ikke, men bokas tyngde – jeg snakker fysiske vekt her nå – og papirkvaliteten, står i behagelig kontrast til forsideillustrasjonen. Novellesamlingen ligger tungt og godt i hånden. Og nettopp det gav meg et håp om at det mellom nettopp disse permene kanskje befant seg noe av litt mer litterær tyngde også. Så jeg tok frem boka i anledning temamåneden «Novelle i november», åpnet den og leste.

Boka inneholder 13 noveller som skildrer forskjellige relasjoner, adferd og det dysfunksjonelle i mennesket. Det er til og med plass til litt mørk humor her og der.

Vi møter kvinner i forhold med voldelige og overgripende menn, vi møter en mann som minner veldig om Ingvar Ambjørnsens Elling, vi møter drapsmenn og ofre, vi møter en fyr som er ulykkelig forelsket i sin bestevenninne, vi møter to menn med alvorlige tvangslidelser, en ganske usympatisk og uheldig ransmann, vi møter ei tenåringsjente og hennes mamma, vi treffer en kvinnelig lystløgner, vi får være med på et frieri på 1800-tallet og vi møter et par som lever i hver sin verden.

liv_hege-200x235

Forfatter Liv Hege Refsdal

Det går en slags rød tråd av kjærlighet og kjærlighetens mørke fasetter igjennom alle historiene. Menneskene som befolker disse novellene ønsker seg noe desperat, eller klynger seg til noe de har, noe de er livredde skal forsvinne. Vi møter håp og håpløshet, makt og maktesløshet, og vi skuer ned i den avgrunnen av galskap som kan ligge og lure i et menneske som blir presset utover sine grenser. Handlingen tar ofte en brå og uforutsett vending, enkelte ganger akkompagnert av beksvart humor.

Dette er noveller som snakker til leserens følelser. Det er intens spenning, gnagende ubehag skapt av småmorbide innslag, sår, vakker eller ekkel atmosfære. Forfatteren spiller på mange strenger og treffer godt med historiene sine.

Novellene er enkle å lese, språket er reint og tydelig, det meste som skal sies, blir sagt. Historiene inviterer ikke til så mye filosofering i etterkant, men gir leseren en sterk emosjonell opplevelse underveis.

Den novellen jeg likte absolutt best er den som har fått tittelen ”Opplevelser og ølglass”. Der møter vi et par på ferie i Spania. Hun nyter stillheten, roen, fargene, lydene, luktene og smakene på et rolig, tilbaketrukket sted litt utenfor allfarvei. Han vil leve bylivet med fest, fart og støy. De lever i forskjellige verdener, og likevel deler de en verden sammen gjennom sitt forhold. Det er en vakker og sterk novelle. Forfatteren skildrer rommet mellom mennesker, vårt indre rom og det ytre rom vi beveger oss i på ypperlig vis. Den spanske atmosfæren, lyset, fargene og kulturen kommer klart frem. En varm og krydret perle blant alle de mørkere novellene boka byr på.

Dette var helt klart en novellesamling jeg likte. Den overrasket meg på flere punkter og gav meg en langt rikere leseopplevelse enn jeg hadde forventet.

Jeg er spent på forfatterens neste bok. Det frister å lese mer av Liv Hege Refsdal.

(Dette er en av bøkene jeg fikk med meg fra Bokbloggertreffet 2012.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Liv forlag
ISBN: 978-82-93184-24-9

bokvrimmelB

Legenden om Sleepy Hollow

sleepyhollowHelt fra tidlig i mars har mitt lokale Notabene hatt salg. Jeg har vært flink pike, til bibliofil å være. Har ikke handlet noen ting. Ikke før for en uke siden. Da kom jeg over en klassisk liten perle. ”Legenden om Sleepy Hollow” av Washington Irving.

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos“.

De fleste kjenner kanskje historien fra Tim Burtons film ”Sleepy Hollow”, der Johnny Depp og Christina Ricci tolker hovedrollene. Det viser seg at Burton har tatt seg en del friheter. Boka er ganske annerledes enn filmen.

Forfatter Washington Irving (1783-1859), var amerikansk. Han studerte først juss, men ble intenst opptatt av litteratur etter en reise til Europa på begynnelsen av 1800-tallet. Washington er mest kjent for historien om Sleepy Hollow, samt fortellingen om Rip van Winkle. Han er en av de aller første amerikanske forfatterne som vant anerkjennelse i Europa. Muligens fordi mange av hans historier baserer seg på europeiske eventyr og myter.

I ”Legenden om Sleepy Hollow” befinner vi oss i den nederlandske delen av Tarry Town, New York. Året er 1790. På en bortgjemt liten plass, langt unna by og folk, ligger det idylliske bondesamfunnet Sleepy Hollow. Her dyrkes jorda, epletrærne svulmer av frukt og dyr beiter på rike, irrgrønne enger.

Hovedpersonen, Ichabod Crane har kommet helt fra Connecticut for å jobbe som lærer for barna i Sleepy Hollow. Han har intet fast sted å bo, men bor en uke av gangen hos familiene til barna han underviser. Læreren blir sett opp til av de fleste i Sleepy Hollow, og lever godt. Bare presten står høyere i rang.

Tidlig i historien blir vi kjent med at Crane er dypt og inderlig forelsket i den framstående bonden Baltus van Tassels vakre datter, Katrina. Det er han imidlertid ikke alene om. Den røslige, brautende kjekkasen Brom van Brunt har også som mål å vinne frøken van Tassel. Og han skal vise seg å være en vrien og slu konkurrent om den skjønnes oppmerksomhet.

En mørk og dyster høstkveld er Crane på vei hjem fra en fest i van Tassels hus. På veien blir han forfulgt av en skikkelse som ser ut til å ha sprengt seg ut av de skumle historiene innbyggerne i Sleepy Hollow forteller hverandre rundt peisilden i sene nattetimer. En hodeløs rytter til hest, gjenferdet av en soldat som har fått sitt hode skutt av under den Amerikanske revolusjonen.

Dagen etter er læreren som sunket i jorden. Hva skjedde med ham egentlig?

Dette er en bonderomantisk sjarmbombe av en grøssernovelle. For en novelle er det. Opprinnelig var historien om Sleepy Hollow å finne i Irvings novellesamling ”The Sketch Book”, utgitt i 1819/1820. Fortellingen har etter hvert blitt så kjent at den evner å stå på egne ben, som separat utgivelse.

Frodige skildringer av folk og miljø, en herlig humor og små grøss uten hastverk er det som bærer denne historien. Det er først helt på slutten av historien at gjenferd og nifs hendelse inntreffer. Og det fungerer, mye grunnet Irvings evne til å holde på leserens interesse gjennom Crane og van Brunts rivalisering og den herlige humoren som stadig skinner igjennom.

Et humoreksempel har vi her, i måten Irving beskriver sin hovedperson på:
”Han var høy og umåtelig mager, med smale skuldre, lange armer og bein, hender som dinglet en kilometer utenfor ermene, føtter som kunne vært brukt som spader, og en kropp som var særdeles løst sammensatt. Hodet hans var lite, og flatt på toppen, med digre ører, store, grønne, glassaktige øyne og en lang, utstikkende nese, slik at det så ut som en værhane som var blitt festet på den lange, tynne halsen hans for å vise hvilken kant det blåste fra. Når man så ham lange ut langs en åskam på en vindfull dag, med klær som flagret rundt ham, kunne man ha tatt ham for å være hungersnødens onde ånd som senket seg over jorden, eller for et fugleskremsel som hadde stukket fra en maisåker.”

Ja, jeg storkoste meg med denne historien. Og selv om dette er en ganske annen historie enn den Burton forteller i sin film (en film jeg elsker), så ble jeg ikke skuffet. Originalfortellingen har sin helt egne sjarm, humor og kraft. Den står godt som tekst den dag i dag. Ja, den oppleves nesten som moderne på et vis. Friskheten er inntakt.

Eneste bakdelen er at boken kan være litt vrien å få kjøpt. Forlaget har den ikke lenger. Skal man lese den må man enten gå på biblioteket eller lese den på engelsk. Eventuelt sjekke om det ligger igjen et eksemplar i salgshylla hos Notabene.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Pantagruel
ISBN: 978-82-7900-073-0

bokvrimmelB

Historien om Fru Berg

Historien-om-Fru-Berg_hd_imageJeg fikk opp øynene for noveller etter å ha lest Anlaug Sanderøds ”Ulvehunger”. Inntrykket er om mulig ennå bedre etter å ha lest ”Historien om Fru Berg” av Ingvild H. Rishøi.

Boken er en del av leseprosjektet «Leseutfordring: Kaos«.

Forfatteren presenteres slik av forlaget:
”Ingvild H. Rishøi (f. 1978) er en av redaktørene for bladet «Avsagd Hagle». Hun debuterte med «La stå» i 2007, en novellesamling som ble hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. I tillegg har hun utgitt barneboka «Unbrakomonsteret – Ikea om natten» sammen med illustratør Inga Sætre.”

Jeg leste min aller første tekst av Rishøi i den første utgaven av det norske Granta, som kom i januar i år. Der var hun representert med novellen ”Vi kan ikke hjelpe alle”, som er hentet fra hennes kommende novellesamling.

Det var noe ved språket og den rørende, nære og såre historien som grep meg. Jeg noterte henne straks på listen over forfattere jeg ønsker å lese mer av.

Da jeg fikk øye på ”Historien om Fru Berg” i årets mammutkatalog, var jeg ikke sen om å bestille den. Og nå er den lest ferdig.

”Historien om Fru Berg” inneholder fem noveller som ”handler om å treffe sin første elskerinne, om å være synsk og se tegn, Og om å oppdage at du selv er helt lik Janis Joplin. Det handler om skjebnetro, sankthansormer og kortspill. Og om å elske en hamster som heter Fru Berg.”(Sitat fra bokas bakside)

Dette likte jeg! Veldig godt. Spesielt de to siste novellene, ”Det som lyser” og ”Jentene mine”. De traff meg på en helt spesiell måte.

Rishøi behersker et fantastisk rytmisk språk. Det er enkelt og komplekst på samme tid. Hun skaper skjør magi av det hverdagslige, av relasjoner. Hun gjør små livsøyeblikk store. Å lese Rishøi er å lese linje for linje, men også lese tomrommet mellom linjene. Historien befinner seg like mye der, i det skjulte og usagte. Det gåtefulle.

Forfatteren klarer å få frem utrolige nyanser i tekstene sine. Det er sårt, det er vart, det er rystende og det er lekende frydefullt. Alt pensles frem med finfølelse og et ubestridelig talent.

Ingvild H. Rishøi er en forfatter jeg gleder meg til å lese ennå mer av. Hun har imponert meg stort med novellene sine. ”Historien om Fru Berg” anbefales på det varmeste!

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-40103-7

bokvrimmelB

Ulvehunger

Det er ikke ofte jeg leser noveller. Forrige gang det skjedde var vel da John Ajvide Lindqvists novellesamling ”Papirvegger” kom på norsk. Jeg leser for det meste romaner.

Anlaug Sanderød debuterer med ”Ulvehunger”. Hun har en cand. mag.-grad i blant annet litteraturvitenskap og mediefag. Til daglig jobber hun som journalist i Egmont Hjemmet Mortensen.

Jeg kom over boka i Gyldendals høstkatalog for 2012. Forlagets presentasjon pirret nysgjerrigheten min. Boka måtte leses.

«Ulvehunger» består av fem noveller. Sentralt i dem alle står relasjoner, kjærlighet og det ensomme menneskets dype hunger etter det som kan fylle savnet etter noe, etter noen. Men alt er ikke nødvendigvis helt slik som leseren først tror. Alle historiene har hver sin fiffige vri, som oftest avsløres helt mot slutten.

Vi møter en kvinne med helseproblemer. Hun begynner å ta seg turer i Østmarka for å bøte på formen. På en av sine turer vandrer hun rett inn i eventyret og ender opp med å ta en flik av det med seg hjem.

Ei ung spedalsk jente som døde på 1800-tallet forelsker seg i en kriminell og voldelig kosovoalbaner med dramatiske følger.

Gjenferd glir som skygger av levd liv langs Akerselva og i Oslos gater, og fletter seg inn i de levendes verden og hverdag.

En middelaldrende kvinne finner tilbake til gamlekjæresten, sitt livs kjærlighet, men oppdager at svært mye har endret seg siden sist.

En kjølig ektemann fryser til is i en leilighet på Frogner.

Anlaug Sanderød er født i Oslo og skriver hovedsaklig historier med byen som bakgrunn. Hun skildrer østkanten, vestkanten og sentrum med kyndighet. Novellene ligger litt i samme landskap som John Ajvide Lindqvists bøker (det er ingen tilfeldighet at jeg nevnte ham innledningsvis i denne bokomtalen). Jeg får også assosiasjoner til filmer som «The Sixth Sense» av M. Night Shyamalan og «The Others» av Alejandro Amenábar.

Sanderød lar triviell, og noen ganger vond, virkelighet gli over i eller spjæres av det fantastiske, paranormale og mytiske. Hun mestrer kunsten å overrakse leseren til det fulle.

Å lese «Ulvehunger» er litt som å skue ned i vann. Først ser man bare omverdenen som speiler seg i overflaten. Etter hvert begynner man å skimte noe under. Lag på lag avdekkes for den nysgjerrige og den tålmodige. Den historien man først trodde man leste viser seg til sist å være en helt annen. Perspektiver endres og stadig nye nyanser avsløres. Noe sier meg at Anlaug Sanderøds noveller kan leses igjen og igjen, og at de vil gi en unik og god leseropplevelse hver gang.

Jeg innrømmer gjerne at jeg som østkantjente fra Oslo syntes det var langt over middels staselig å lese Sanderøds noveller. Hun skildrer flere steder jeg kjenner godt og gir dem en helt ny, nesten magisk, aura.

Jeg innrømmer også at jeg har skrytt uhemmet av denne novellesamlingen til venner og bekjente både underveis i lesingen og i ettertid. Det er rett og slett en av de sprekeste leseropplevelser jeg har hatt på en god stund. Novellene er spennende, overraskende, eventyrlige og utrolig spenstig skrevet. Og som en ekstra bonus: Samlingen har gitt meg lyst til å sjekke ut noveller litt oftere.

Jeg har rett og slett fått meg en ny norsk favorittforfatter som jeg virkelig gleder meg til å lese mer av!

(Takk til Gyldendal for anmeldereksemplar av denne boken!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-42922-2