Julekalender 2017: Luke 20

Jeg tror

Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.
Jeg tror på drømmer som en hører til.

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.
La natten føre meg bestandig frem.
Et sted i mørket står en dør på klem.

Et sted på grensen mellom ånd og kropp,
et sted hvor selve tiden sier stopp
– der skulle vel mitt hjerte flamme opp – ?

Hør ikke på meg. Alle mine ord
er farlige profeter, falske spor.
Jeg er en ganske annen enn du tror.

Inger Hagerup

Kilde:

Reklamer

Julekalender 2017: Luke 19

Rødstrupe

Ingen har lettere halefjær
og rødere silkeskjorte.
Og ingen kan være så plutselig nær
og bli så plutselig borte.

Hvile seg litt på et lubbent nek
og muntert på vakt med blikket:
Mennesket er et ufarlig krek,
for fly kan det heldigvis ikke!

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 18

Salme

Stille, stille mot kveld.
Stille, evige sne.
Stille, mektige fjell.
Stille, veldige bre.

Stille, stille mot kveld,
eterblånende hav.
Solens vugge og grav
drøm og vugg mot deg selv.

Langt, langt ute i vest
lyner gull imot stål,
slukker solen sitt bål,
stiger kvelden til hest.

Rir så tyst over fjell.
Sporer blinker i sjø.
Ridder Mørk, ridder Kveld,
vi skal visselig dø.

Ridder Stum, ridder Sort,
sakte rir du avsted,
mot den ukjente port,
mot den ukjente fred.

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 16

Gjengangere

Det spøker i byen. Jeg går her i kveld
i fremmede gater og møter meg selv.

Så fjernt og så rart. Var det virkelig her
hun gikk denne piken som jeg ikke er?

Her vandret hun engang i Colletts allé
i dryssende junivåt epleblomstsne.

På Damplass var rosene nettopp satt ut
og dammen ble saktelig fylt fra en tut.

Der skulle hun møte presis klokken ni
en venn som hun visst var forelsket i.

Bak gjerdene grodde peoner og hyll
en duftende hageby-sommeridyll.

I mørkningen stjal hennes freidige venn
en lubben syrenkvast og ga henne den.

Og kysset – det første – en sprø bagatell,
men dødsens høytidelig ment likevel.

Så ruslet de etterpå lykkelig hjem.
De spøker i porten. – Der møtte jeg dem!

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 15

På havets bunn står skutene

På havets bunn står skutene
med svære svarte seil.
Maneten pusser rutene
og bruker dem til speil.
Men stakkars torskesnutene,
de tar bestandig feil.

De gamle kloke krabbene,
tar panserskjorte på
og digre klør på labbene
når de skal ut og gå,
men kommer enda stabbende
forsiktig og på skrå.

Det er så vått og susende
i havets røde trær
når vannet kommer brusende.
Å, huttetu for vær!
Da kryper sneglehusene
i ly på sine knær.

Men aller dypest nede gror
et ensomt muslingskjell,
der verdens største perle bor
alene med seg selv.
Og du skal få et eventyr
om den en annen kveld.

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 14

Eventyr

Jeg vet en skog med drømmesvarte trær.
Den som kom dit, må alltid være der.

Der er det ingen fugler. Ingen sol.
Men bregner vifter over ormebol.

Der lokker fluesoppens liksvøpsølv
og revebjellens røde fingerbøll.

Der henger månens falske gullgongong
over et hus av underlig fasong.

Et pepperkakehus hvor meget skjer.
Der bor en heks. Jeg sier ikke mer.

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 13

Alt er så nær meg

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
Alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente
blide og rørende trekk.
Går her en liten
pike fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 12

Løvetannen

Der står en liten løvetann
blant andre løvetenner
i bakken på et åkerland
og blomstrer så det brenner.

Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv.
For av en bustet knopp i går
er det blitt blomst i kveld.

Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.

Hvor stolt og gladelig den gror!
Men like nedenfor
står en sørgmodig eldre bror
og feller hvite hår.

Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 11

I et landskap

I et landskap, nytt og uten minner,
står et epletre i blomst og skinner.

Stien går seg bort imellom lave
busker, og der nede ligger havet.

Epletreet dufter nyskapt sommer.
Her har tiden aldri vært. Den kommer.

Aldri vært? En dønning bryter i meg.
Hva var dét som nettopp strøk forbi meg?

Lette skritt? Og var det en som sukket?
Ble en gammel dør usynlig lukket

av en kvinne som for lenge siden
også hadde fått sin tid av tiden?

Blomstret dette tre engang for henne
som jeg aldri skal få se og kjenne?

Visste hun som jeg at øyeblikket
dør, og trodde hun det heller ikke?

Stod hun kanskje opp i kveld fra graven
for å bli en drøm i eplehaven?

Noe gråter lydløst allevegne.
Eller er det bare sommerregnet?

Inger Hagerup

Kilde: