Malerens muse: Atmosfærisk om store følelser og stor kunst

Bokas tittel og forfatter
«Malerens muse» av Lisa Strømme

Bokas særtrekk og handling
«Malerens muse» er en historisk roman, med handling fra Åsgårdsstrand året 1893. Forfatteren kombinerer fakta med fiksjon og presenterer en mulig historie bak bl.a.  Edvard Munchs mest kjente maleri, «Skrik».

Bokas hovedperson er ungjenta Johanne Lien, som gjennom en sommerjobb som hushjelp hos den velstående familien Ihlen, og vennskapet med familiens yngste datter Tullik, blir viklet inn i en dramatisk kjærlighetshistorie som skal avføde noen av Munchs mest kjente verk.

Utvalgt sitat fra boka
«Tullik gikk bort til Munch, som hadde satt seg i stolen igjen. Hun satte seg på fanget hans, la armene rundt halsen på ham og bøyde hodet hans forover slik at det hvilte mot brystet hennes. Håret hennes falt nedover dem som lange, flammende tentakler mens de omfavnet hverandre. Tullik presset ham tettere inntil seg, og han hvilte seg mot hjertet hennes, med armene rundt livet på henne, som et barn hos sin mor. Hun bøyde seg over ham og kysset ham på halsen, mykt, ømt, mens hun hvisket intime ord jeg ikke kunne høre. Jeg forsøkte å vende blikket bort, men det ble trukket mot det elskende paret igjen, uten at jeg klarte å forhindre det.»

Min vurdering
Denne boka rommer mye. I tillegg til å være et interessant tidsportrett og stedsportrett (Åsgårdsstrand 1893), så er den også et spennende innblikk i Edvard Munchs liv og kunst. Og på toppen av det igjen fungerer romanen som en generell hyllest til kunsten, til kreativiteten og til kunsterens blikk. Boka byr i tillegg på et stykke av den altoppslukende, men vanskelige, kjærligheten. Den som ikke ender slik lykkelig, harmonisk kjærlighet skal – men som fortærer de elskende, og for alltid bæres med vemodig aksept som et kutt og et savn.

Hvert kapittel har navnet til en farge. Og hvert kapittel innledes med et sitat fra Goethes fargelære. For meg, som har en kunstutdannelse bak meg, var det nesten som å være tilbake på skolebenken igjen. På den gode måten. Boka syder av kreativ kraft og ånd, og ble for meg en både inspirerende og vakker lesereise, som minnet meg på hvorfor jeg valgte kunst som vei i utgangspunktet. «Malerens muse» ble derfor en veldig personlig og nær roman for meg.

Romanen skildres gjennom ungjenta Johanne Lien. Hun er av en enkel familie, født og oppvokst i Åsgårdsstrand, og vant til at stedet fylles av velstående feriegjester hver sommer. Kunstnerne tiltrekkes også av Åsgårdsstrand, av landskapet og lyset. Blant dem er Hans Heyerdahl, som i denne romanen leier familien Liens hus hver sommer – og etterhvert også den kontroversielle Edvard Munch.

Bokas engelske tittel, «The Strawberry Girl», peker på et av Heyerdahls malerier, av ei lita, blond jente som byr betrakteren på nyplukkede jordbær. Forfatteren har skrevet dette maleriet inn i bokas handling, som et portrett av bokas hovedperson, Johanne, da hun var liten pike. Johanne plukker bær hver sommer og selger dem til sommergjestene på torget i Åsgårdsstrand.

Denne nærheten til kunstnerne og kunsten vekker noe i Johanne, og hun får selv et behov for å uttrykke seg kreativt, for å male. Men moren ser ikke verdien i kunst og kreativitet, og Johanne blir sendt i tjeneste til familien Ihlens sommerhus i Borre. Hun ansettes som hushjelp, men ender opp som tjenestepike og venn til husets yngste datter, Regine Ihlen, kalt Tullik. Dette vennskapet og den lojaliteten Johanne har til Tullik, både som ansatt og som venninne, vikler henne etterhvert inn i et nettverk av hemmeligheter og løgner.

Tullik er dypt fascinert av Munch, og Munch er fascinert av Tullik. Han finner stor inspirasjon i henne, i hennes sensuelle, lidenskapelige vesen og hennes særegne utseende. Melkehvit hud, flammende rødt hår. Hun blir hans muse, og hun tillegger ham kanskje dypere følelser og en trofasthet som ikke er der. Eller de er der, men de er i første rekke tilknyttet noe annet enn henne. Munch er dedikert til kunsten, til alt som berører ham dypt, som får ham til å føle. Munchs malerier er ikke studier av virkeligheten, men av følelsene virkeligheten trigger. Han maler ekspressivt, han maler sorg og angst, lengsel og begjær. Han maler døden og livet og kjærligheten. Munch holder Tullik nær nok til å bli dypt inspirert, men likevel på passelig avstand så hun ikke skal overskygge hans viktigste lidenskap – kunsten. Eller kanskje han holder henne på avstand fordi han vet at han ikke vil være god for henne i lengden. De har et forhold, men på hans premisser. Han slipper henne aldri helt inn, men hun opplever å være inne.

Munch ble sett på som sær, mørk og litt farlig av mange. Et utskudd. Han bar på mye. Han var preget av psykisk sykdom. Og han var preget av sin søster, Ingers, sykdomsperioder. Bildene hans uttrykker mye av det mørket, den angsten og det tungsinnet han kjente så godt. De fleste forstod ikke Munchs billedverden, maleriene virket kaotiske og voldsomme på den utrenede betrakteren. Både Tullik og Johanne får derfor streng beskjed om å holde seg unna kunstneren og hans lille, gule hus. Men ingen av dem adlyder. Tullik trekkes mot ham som en møll mot flammen. Og Johanne får lov til å male i hans atelier. Jentene lever dobbeltliv sommeren 1893 – og begge gjør det de kan for å gi hverandre et troverdig alibi. Men sannheten har en lei tendens til å komme for en dag. Selvfølgelig blir deres relasjoner til Munch oppdaget.

Språket i boka er vakkert og atmosfærisk. Forfatteren skildrer store og til tider vanskelige følelser, men klarer å holde det hele språklig behersket, slik at historien aldri virker svulstig eller melodramatisk.

Boka har en tydelig malerisk kvalitet, vi opplever historien gjennom Johanne, som får et tydeligere og tryggere kunstnerblikk jo lenger ut i historien vi kommer. Hvert tablå skildres gjennom lys og skygge, farger, kontraster, linjer og elementers forhold til hverandre. Dette skaper en virkelig vakker ramme om historien og gir den sæpreg.

Jeg likte denne boka utrolig godt. Den er vakker, interessant og rørende. Spesielt slutten har en melankolsk nerve som virkelig tar tak i en. For allerede kunstinteresserte og Munch-entusiaster byr den på spennende teorier rundt inspirasjonskildene til Munchs særegne verk. For andre, som så langt ikke har vært spesielt interessert i kunst, vil boka kanskje tenne en nysgjerrighet, et ønske om å utforske kunstens verden.

Bøker som vekker utforskertrang og en videre leselyst er alltid av det gode. Dette er en slik bok.

Fakta

Forfatter Lisa Strømme. Kilde: Forfatterens Facebookside.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke (HarperCollins Nordic)
ISBN: 978-82-41-92035-6
Originaltittel: The Strawberry Girl
Oversetter: Jarle Tollefsrud
Utgivelsesår: 2016 (norsk 2017)
Sideantall: 349

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Nye bokvenner: April 2017

Vinteren sliter med å gi slipp i år. April har lignet mer på mars enn på seg selv. Plutselige snøbyger og iskald vind er irriterende og skuffende for de fleste, men kanskje i mindre grad for lesehesten. Den leseglade vet å utnytte slikt vær til det fulle. Frem med kosepleddet. Frem med favoritteen. Frem med yndlingsboka. April har vært fylt med mange gode lesestunder for min del.

Og her er de bøkene som flyttet inn i løpet av april, og som ble en del av månedens lesehygge. 🙂

Bok jeg har kjøpt selv

«Vei – Bok 1» av Sara B. Elfgren og Karl Johnsson.

Anmeldereksemplar fra Vigmostad & Bjørke

«Malerens muse» av Lisa Strømme.

Anmeldereksemplarer fra Figenschou forlag

«Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie» av John Fardell.
«Norske byer fra A til Å – En let-og-finn ABC» av diverse illustratører.

Lagre

Anarchy in the UKR: Litterært anarki og et ode til friheten

Bokas tittel og forfatter
«Anarchy in the UKR» av Serhij Zjadan

Bokas særtrekk og handling
Denne boka forener en rekke sjangere – roman, dokumentar, reiseskildring, dagbok.

Det begynner som en slags dokumentar om anarkismen i det postsovjetiske Ukraina, og for å gjøre research legger forfatteren ut på en reise, som danner bokas reiseskildring. I møte med landskap, mennesker og informasjon om fortidens anarkokommunistiske helter vekkes minner og tanker om forfatterens egen barndom på et lite, landlig sted i landet. Gjennom disse glimtene får vi innblikk i en ukrainsk oppvekst i skyggen av Sovjetstatens fall.

I bokas andre del blir vi med forfatteren på en reise inn bak frontlinjene til de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina i april-mai 2014.

Og avslutningsvis filosoferer forfatteren om friheten og alle dens fasetter, og danner seg tanker om hvor viktig den er for oss alle.

Utvalgt sitat fra boka
«Vannviddet vårt gir oss ingen ro. Redselen vår gir oss ingen glede. Lukketheten vår og det manglende ønsket om å forstå hverandre gir oss ingen fred. Vi kommer til å være redde for hverandre, vi kommer ikke til å ha tiltro til hverandre, vi kommer til å mistenke hverandre, vi kommer til å ligge i krig med hverandre – vi vil ikke lytte, vi makter ikke å snakke. Vi glemmer alt det som faktisk forener oss, vi glemmer alt det som skulle gjøre oss lykkelige og fylt av kjærlighet til livet. Og etterpå kommer vi til å tre fram for Vårherre, stille oss foran Hans åsyn og finne på noe til vårt forsvar – desillusjonerte, nedtrykte og forbitrede. Med knust hjerte og tomme hender. Med svarte briller, i treningstøy.»

Min vurdering
Hva i all verden er dette? Tenkte jeg. Under nesten hele lesereisen. Anarchy in the UKR er ei bok man både blir og ikke blir klok på.

Det anarkiet vi allerede møter i bokas tittel peker ikke bare på romanens tema og innhold, men like mye på hvordan boka er skrevet. Sjanger. Språk. Forfatteren underkaster seg ikke noen litterær norm, men frir seg fra ethvert rammeverk og enhver maktstruktur som noensinne har påvirket litteraturens form og vesen. Hele teksten er fri og går sine egene veier – mange ganger så til de grader at det er vanskelig å følge med. Det er sprett og flyt i hver enste setning i denne boka, men også stadige u-svinger og brå overganger fra én sjanger til en annen og fra én tråd til en ny. Forfatteren krever oppmerksomhet og konsentrasjon av leseren. Er man ikke 100% skjerpet mens man leser så faller man fort av.

For meg gikk det litt opp og ned. Så hang jeg med. Så falt jeg midlertidig av. Men jeg fortsatte å lese, for det er noe ved denne boka som trekker i en. Den har fått en fascinerende form og energi. Kombinasjonen av forskjellige sjangere og forskjellige språklige uttrykk gjør teksten forfriskende og understreker bokas poeng. Det er en slags råhet og en nerve her som danner en interessant kontrast mot det tidvis meget poetiske språket.

Anarchy in the UKR ble for meg både en rar og fin lesereise. Det er mye jeg ikke helt fikk tak i i denne boka, og det er mange referanser i den (bl.a. til ukrainske forfattere og poeter) som jeg ikke kjenner til og som jeg derfor heller ikke forstod. Likevel føler jeg at jeg sitter igjen med et godt bilde av en kultur, et politisk klima og en oppvekst i et interessant land med en tidvis dramatisk historie.

Land eller regimer der rammene har vært stramme, enten politisk eller religiøst, eller i mindre målestokk på det rent personlige plan, legger opp til et opprør. Jeg opplever det som om Ukraina på mange måter har vært utsatt for slike altfor trange rammer, bl.a. som underlagt den sovjetiske kommunismen. Og at mye av det folklige klimaet i landet, med opptøyer, demonstrasjoner, fremmedskepsis (som jeg stadig ser eksempler på i denne boka) har sine røtter i denne påtvungne politiske rigiditeten. Folket er lei, folket vil være et fritt folk, de vil være frie individer. De vil leve selvstendige liv og ta selvstendige valg, både politisk, religiøst og personlig. Noen forsøker å endre status quo ved å engasjere seg politisk, noen gjør opprør på en punk- og Blitz-aktig måte, andre forsøker å melde seg ut, stikke av gjennom rus. Forfatteren viser oss glimt av alt sammen, både fra fortid og nærmer nåtid.

Forfatteren avslutter boka med å filosofere over nettopp friheten. Det er frihet det handler om. Det er ofte frihet som er svaret, som er det vi lengter etter. Og i møte med friheten må vi til slutt ta innover oss at frihet for meg også omfatter frihet for deg. Vi kan ikke påberope oss en frihet til å være, uttrykke og handle slik vi vil (innen lovlighetens grenser) og samtidig nekte andre det samme. Det er ikke frihet. Frihet innebærer raushet, toleranse og aksept. Frihet lar alle være seg selv. Den lar oss møtes på midten i gjensidig respekt, og lar oss glede oss over alle de forskjellige måtene den personlige friheten kan komme til uttrykk på. Friheten elsker mangfoldet.

Jeg kjenner at dette nok er ei bok man fint kan lese flere ganger og lære noe nytt av hver gang. Jeg ble nysgjerrig på de forskjellige forfatterene og poetene som nevnes i denne boka, og tenker at jeg kanskje vil få med meg flere nyanser av teksten om jeg leser noe av dem. Jeg ble også mer nysgjerrig på Ukraina og Ukrainas historie, og kommer nok til å søke etter annen litteratur fra samme land (både sakprosa og romaner).

Alt i alt en meget interessant bok. Unik, original og tro mot konseptet anarki. Informativ på en helt ny måte.

Fakta

Forfatter Serhij Zjadan fotografert av Valentyn Kuzan. Kilde: Pax.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3923-7
Originaltittel: Anarchy in the UKR
Oversetter: Dagfinn Foldøy
Utgivelsesår: 2005 (norsk 2017)
Sideantall: 256

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Bokmorgen 27

«Malerens muse» av Lisa Strømme.
«Madonna» av Edvard Munch.
(Maleriet er en studie jeg har malt av Munchs maleri, det henger over kjøkkenbordet mitt og akkompagnerte, meget passende, dagens bokmorgen. «Malerens muse» er inspirert av historien bak noen av Munchs mest kjente malerier.)

Save

Bokbloggerprisen 2016: Um sakne springe blome

9788252190502_20framside_68b41648-f965-4026-9bfe-a0966001fe7b_grandeBokas tittel og forfatter
«Um sakne springe blome» av Cathrine Blaavinge Bjørnevog

Bokas særtrekk og handling
«Um sakne springe blome» er ei diktsamling. En mørk tragedie med innslag av eventyr og myter. Ei kvinne sitter forlatt igjen på et øde sted. Hun elsker og savner, og forstår ikke hvorfor han hun elsker ikke vender tilbake til henne. I sin sorg begår hun hjerteskjærende handlinger. For hvert valg hun tar blir smerten og mørket større. Hennes historie er som en sørgesang fra en mytisk, mørk urtid.

Utvalgt sitat fra boka
«Kjærleiki mi

Deu kjem inkje hit meir

kvefo dinne straffe?

døre so tung at opne
vegen utanfre so aud u trå

me all mi kraft ber e us aut endinge

E ber  Ongen

E ber Ongen

E ber ei saks av guld

E ber og ber»

Min vurdering
Jeg trodde først at denne diktsamlingen var skrevet på nynorsk, men det er den ikke. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har konstruert et eget språk for å skrive denne teksten. Språket minner om en blanding av gammelnorsk og ymse norske dialekter. Ved første øyekast virker det nesten umulig å lese boka, men diktenes mening trer ganske raskt frem.

Innledningsvis virker diktene som en gjentolkning av eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon. Jeg kjente igjen kvinneskikkelsen, jenta, som bor sammen med en mann som av og til opptrer i dyreskikkelse, og som hun ikke får lov til å se på om natten. Men hun tenner et lys likevel, for å se hvem det er hun deler seng med. Denne lystenningen, denne bevisstgjøringen, ødelegger alt. Og slik er det i denne diktsamlingen også.

Vi møter kvinnen etter at hun har tent lyset og etter at han hun elsker har forlatt henne. Som i eventyret har de barn sammen, men i eventyret blir disse barna fratatt henne rett etter fødselen. I disse diktene er de fremdeles hos henne. Men det varer ikke.

Kvinnen sørger. Hun forstår ikke hvorfor hennes store kjærlighet har reist. Hele hennes hverdag, hver levde time, går med til å lengte, til å synke, til å nynne eller klynke eller skrike på denne sørgesangen som aldri ender.

Siden språket i denne boka er oppdiktet, og dermed ikke alltid like lett å forstå, blir mye av handlingen egentlig avhengig av leserens egen tolkning.

For meg ble dette dikt om en ganske usunn kjærlighet. Den er så altoppslukende og selvoppofrende at når mottakeren av kjærligheten forsvinner så forsvinner hele meningen med livet. Kvinnen i disse diktene har mistet seg selv fullstendig i sitt ønske om å bli elsket, og å få lov til å gi kjærlighet til den utkårede. Uten ham er hun ingenting, selv ikke barna de har sammen er det verdt å leve for.

Jeg leser tekstene slik at det er hun selv som kvitter seg med barna. Ikke at de blir tatt fra henne, eller at de forsvinner, men at hun velger dem vekk, at hun tar livet av dem. En etter en, på forskjellige måter. Minner de henne for mye om ham hun elsker, og kanskje ubevisst hater, fordi han har forlatt henne? Er tanken på et familieliv uten en mann utenkelig for henne? Er hun barn av en tid der enslige mødre blir sett ned på, ja, kanskje til og med vil bli straffet for ikke å ha en mann? Kanskje er det like mye den dype frykten for hva fremtiden kan bringe, som sorgen over det som har skjedd, som plager henne og fremprovoserer valgene hennes.

Er hun et enkelt individ, eller en slags arketyp, en personifisering av hele kvinnehistorien, fra tidenes morgen og frem mot vår tid? Jeg tenker at diktene kan leses litt som begge deler. Både som historien om én kvinne, og som en skildring av en slags mørk ursmerte som har fulgt og fylt kvinner oppigjennom tidene.

Objektivt sett er dette ikke bare en alminnelig diktsamling, men en slags forhøyet type tekst som oppleves som skriftlig kunst. Valget av språk, av historie, av detaljer (mytiske, arketypisk) taler om noe eldgammelt, noe dypt og uutgrunnelig. Det er nesten som en glemt religiøs lignelse, en uoppdaget myte eller som et unikt innblikk i en mulig arketyp i vår underbevissthet.

Jeg forstår at mange har latt seg berøre og fange av denne diktsamlingen. Den er unik og suggererende med sin mørke, hjerteskjærende klagesang.

Men subjektivt sett så berørte den ikke meg personlig. Ihvertfall ikke så mye at jeg står lamslått igjen og føler at jeg har lest noe av det største som noensinne er skrevet. For meg handler dette nettopp om valg av språk. Selv om jeg etterhvert fant en mening i hvert enkelt vers, var det ord her og der jeg aldri fant betydningen av. Og det irriterte meg noe veldig. Jeg ble stadig stanset i teksten, og forsøkte å tolke etter beste evne, men opplevde stadig å komme til kort. Disse irritasjonsmomentene underveis hindret den gode leseflyten for meg. Og jeg tror at diktene i denne boka er avhengig av at man finner den gode flyten for at de skal ha maks effekt på leseren. Hvis man først finner flyten, og dermed tonen med tekstene, så vil de gli dypt inn og virkelig berøre leseren. Og det tror jeg har skjedd med mange som har lest denne diktsamlingen. Men desverre ikke med meg.

Jeg skal likevel innrømme at diktsamlingen er god og at den fortjener både å bli lest og å bli nominert til Bokbloggerprisen 2016. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har skapt et unikt stykke tekst som er mer kunst enn dikt.

Fakta

catherine-blaavinge-bjoernevog_grande

Lyriker Cathrine Blaavinge Bjørnevog fotografert av Torgrim Melhuus. Kilde: Samlaget.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-9050-2
Oversetter: —
Originaltittel: Um sakne springe blome
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 137

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Denne boka er homo: Informativt og morsomt om kjønns- og seksualitetsmangfold

Bokas tittel og forfatter
«Denne boka er homo» av James Dawson/Juno Dawson

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok om kjønns- og seksualitetsmangfold. Ei håndbok som besvarer de spørsmål unge (eller hvem som helst) måtte ha om kjærlighet, identitet og seksualitet. Det er ei bok om hvor spesielle, unike og helt normale vi alle er, uansett om vi er skeive eller streite. Det er ei seriøs, informativ og utrolig morsom bok.

Utvalgt sitat fra boka
«Du har kanskje ikke lært så mye på skolen om hvordan det er å være lesbisk, homofil, bifil, trans eller generelt nysgjerrig på det som befinner seg utenfor heteronormen. Du kjenner kanskje til noen skeive kjendiser, eller har sett par av samme kjønn på TV. Høyst sannsynlig kjenner du en LHBT*-person, selv om du ikke er klar over det. Vi er overalt. Vi gir deg pakken din på Posten, lærer deg matte på skolen og flipper burgeren din på McDonald’s.

Så hvorfor lærer du ikke mer om skeiv kjærlighet i seksualundervisningen på skolen? Eller om mennesker som velger en kjønnsidentitet som ikke stemmer overens med det kjønnet det ble tildet ved fødselen? Jeg jobbet som sammfunnsfagslærer over en lengre periode, og selv om jeg alltid underviste i disse temaene, er det stor variasjon i tilbudet ved forskjellige skoler. Ikke alle lærere vet hvordan de skal undervise om LHBT*. Det finnes ikke noe ordentlig opplæringstilbud for lærere heller, er jeg redd. Mange steder skvises temaet inn sammen med forplantningsundervisningen.

Dette betyr at ungdommer i hopetall, både homofile, heterofile, bifile, trans og cis brenner inne med spørsmålene de måtte ha om hvordan det er å være skeiv. Denne boka har noen av svarene.»

Min vurdering
«Denne boka er homo» kunne like godt ha hett «Denne boka er super». For det er den!

Heterofili anses ofte som normen. Det «normale». Det man skal etterstrebe. Av veldig mange. Av samfunnet. Av media. Av politikk. Av religion. Selvsagt finnes det heldigvis unntak her og der – blant individer, organisasjoner, deler av samfunnet vi lever i – men unntaket bekrefter desverre ofte regelen.

Det er ofte slik at vi ikke er oss bevisst at vi anser heterofili som det normale en gang. Den verden vi lever i, storsamfunnet med sine mediakanaler og offentlige holdninger, er en eneste stor guide til det å være heterofil. Reklamefilmer, annonser, magasiner, TV-programmer, offentlige tilbud sikter seg inn på heterofile par, eller heterofile som ønsker at de var del av et par. Vi drukner i historier om hvordan mannen kan kapre drømmedama, lovverk som sier at kun menn og kvinner kan gifte seg med hverandre, prinser som redder prinsessa og lærebøker om hvordan menn og kvinner kan ha sex med hverandre. Dette legger en ubevisst føring for hvilke holdninger vi bør ha og hva vi bør anse som normalt.

Sannheten er at den verden vi lever i er et mangfold – og at det er mangfoldet som er det normale.

I vår del av verden har LHBT-personer (Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner) heldigvis begynt å få de samme rettighetene som heterofile, bl.a. rettigheten til å gifte seg. Men det er fremdeles mange myter og fordommer der ute, LHBT-personer blir fortsatt mobbet og trakassert (i enkelte land blir de også torturet og drept) og det er desverre altfor vanlig å høre skjellsord som «jævla homo»,  noe som gjør en slik bok som dette utrolig viktig.

Vi har seksualundervisning på skolen, men også her begrenser ofte informasjonen seg til heterofil seksualitet. Kvaliteten på undervisningen, og innholdet i undervisningen, er mange steder avhengig av læreren, lærerens kunnskapsnivå og subjektive holdninger. Dette er rett og slett ikke godt nok. Så lenge det finnes kjønnsmangfold og seksualitetsmangfold, så bør det informeres grundig og seriøst om dette i skolen. Kvaliteten på undervisningen vi gir den oppvoksende generasjonen legger grunnlaget for de kommende voksnes holdninger og kunnskapsnivå. Ignoranse opprettholder myter og fordommer, som igjen skaper mer frykt og diskriminering – og i verste fall kan det føre til hat og voldshandlinger (som det også desverre gjør mange steder i verden).

Jeg synes denne boka er så god at den burde ha blitt pensum på ungdomsskolen.

James Dawson (nå heter hen Juno Dawson, etter å ha gjennomført en kjønnsbekreftene behandling i 2015) har i denne boka samlet fakta, statistiske opplysninger, ideer, historier og vitnesbyrd fra mer enn 300 LHBT-personer som har valgt å dele historiene sine. Med en god kombinasjon av saklighet, humor og åpenhjertighet skriver hen om alt fra det å komme ut av skapet, det å være nysgjerrig på egen seskualitet, stereotypier, frykt, hat, diskriminering og fordommer, til skeiv sex, skeive parforhold, dating, rettigheter, LHBT-forbilder, brobygging og helse.

«Denne boka er homo» er rett og slett en glimrende og dyptgående håndbok i alt som har med LHBT å gjøre. Den henvender seg både til dem som definerer seg som LHBT-personer og til deres familie, venner, kollegaer og andre. Den er like interessant både for unge som er nysgjerrige og forsøker å finne sin egen identitet, og for dem som allerede er trygge i sin seksualitet og har funnet seg selv.

Jeg anser meg i utgangspunktet som rimelig oppdatert på LHBT, men lærte utrolig mye av å lese denne boka. Den byr på tanker, ideer og personlige historier det er berikende å lese, den både informerer og berører.

Dawson har klart kunsten å skrive ei bok som er kjempemorsom, men samtidig seriøs og informativ. Jeg anbefaler denne boka til alle, uansett legning, kjønn eller alder. Her er informasjon, fakta, perspektiver og innsikter som hvem som helst kan ha glede og nytte av, og som de aller fleste kan lære masse av.

Jeg kan også anbefale Stephen Frys dokumentarserie om homofobi, for de som ønsker å sette seg ennå mer inn i hvordan LHBT-personer blir behandlet forskjellige steder i verden. En sår, rystende og viktig serie!

Nettsider verdt å sjekke ut:
FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold: foreningenfri.no
Skeiv Ungdom: skeivungdom.no
Skeiv Verden: skeivverden.no
Forbundet for transpersoner: ftpn.no
Ungdomstelefonen (UT): ungdomstelefonen.no
Skeivt Arkiv: skeivtarkiv.no

Fakta

Forfatter James Dawson. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1319-8
Originaltittel: This Book Is Gay
Oversetter: Linn Kristin Nordseth
Utgivelsesår: 2014 (norsk 2017)
Sideantall: 275

Lagre

Lagre

Nye bokvenner: Mars 2017

Våren brer stadig om seg, ihvertfall på denne kanten av landet. Mars har riktignok vært temperamentsfull, som vanlig, men det ser ut til at dagene saktere blir varmere og mer solrike nå.

Påsken står for tur om få uker, og jeg har allerede valgt ut årets påskelektyre. Vanligvis leser jeg ikke krim, men en påske her og der gjør jeg et unntak. Som i år. H. K. Fauskangers «Skamtegnet» blir min litterære påskekompis i år. Hva med deg? Har du funnet ut hva du skal lese i påskeferien ennå? 🙂

Fra det ene til det andre: Her er de bøkene som flyttet inn hos meg i mars:

Bøker kjøpt på årets Mammutsalg

«Kongedreperkrøniken 2: En vis manns frykt» av Patrick Rothfuss.
«Grønt fra Funky Fresh Foods» av Josefine Andrén og Jenni Mylly.

Anmeldereksemplar fra Pax forlag

«Anarchy in the UKR» av Serhij Zjadan.

Kvinnen ved jordas kant: Lettfattelig, historisk roman som mangler litt saft og kraft

Bokas tittel og forfatter
«Frøyas døtre: Kvinnen ved jordas kant» av Gunhild Haugnes

Bokas særtrekk og handling
«Kvinnen ved jordas kant» er en historisk roman med handling fra vikingtiden. Boka handler om Frøydis Eiriksdatter, datter av Eirik Raude og søster til Leiv Eiriksson. Hun var Eirik Raudes frilledatter, altså datter av en av hans elskerinner, og ble behandlet deretter. Hun vokste likevel opp til å bli ei sterk og stri dame, som bl.a. ledet to ekspedisjoner fra Grønland til Vinland, i sin bror Leivs fotspor.

Utvalgt sitat fra boka
«Endelig er alt klart. Hun åpner øynene.

Langt der framme skimter hun streken, streken som skiller det mørke havet og den noe lysere himmelen. Det er dit hun alltid har drømt om å reise, til jordas ytterkant – der hvor en verden slutter og en annen begynner. Verdensrommets dyp, Ginnungagap.

Et isflak seiler inn fra venstre og legger seg rolig til rett foran henne. Lokkende. Hun lar ullkappa falle ned på det glatte skjæret. Det samme skjer med stokken og selskinnsvantene.

De krokete fingrene griper om hver sin side av kjolen, som er blitt tung og våt etter timer med bølgeskvulp mot seg. Hun heiser opp kjolen. Så løfter hun den venstre foten.»

Min vurdering
Tanken bak denne boka, og serien den etterhvert skal bli en del av, er å hente frem interessante kvinneskikkelser fra norrøn historie (mulig også tidlig middelalder) og gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Det er en flott tanke og et godt prosjekt. Og jeg stiller meg helhjertet bak tanken om at Frøydis Eiriksdatter fortjener å få sin egen saga, på lik linje med sin mer kjente far og bror.

Gunhild Haugnes har hentet ut de fakta hun har funnet om Frøydis i de eksisterende sagaene om Eirik Raude og hans sønn Leiv Eiriksson. Resten har hun fylt ut selv med sitt forfattersinn. Romanen er altså en kombinasjon av historiske fakta og fri diktning.

Jeg er litt uenig med meg selv om hva jeg synes om denne boka. Derfor er det også litt vanskelig for meg å skrive om den.

I utgangspunktet var jeg både tiltrukket og litt skeptisk til denne boka. Jeg er veldig glad i historiske romaner, og spesielt interessert i vikingtiden, så jeg ble raskt nysgjerrig på «Kvinnen ved jordas kant». Samtidig har boka en estetisk aura, et utseende, som fort kan minne om serieromaner (eller kiosklitteratur), noe som slettes ikke trenger å være negativt, men som for meg er litt på kollisjonskurs med renspikket historie og historiske fakta. Ja, jeg er klar over at mange serieromaner har handling fra forskjellige historiske epoker, men de har gjerne fiktive hovedpersoner og en fiktiv handling. Denne romanen skal være et historisk portrett av en faktisk person som har levd, og tiden hun levde i.

Jeg brukte litt tid på å finne tonen med boka, men da jeg først kom inn i språk og handling opplevde jeg god leseflyt. Det er ei lettfattelig bok, med levende personportretter. Forfatteren har et tydelig engasjement for det hun skriver, for dette (skal vi kalle det) kvinneprosjektet og for bokas hovedperson. Hun skrev Frøydis inn i hjertet mitt, og det på tross av at Frøydis ikke nødvendigvis er den letteste dama og like. Det er et godt tegn på at ei bok er godt skrevet, tenker jeg. At hovedpersonen oppleves som helstøpt, kompleks, med både virkelig lite sjarmerende sider, samt gode sider – og at hovedpersonens liv og reise faktisk berører leseren. Og dette har Haugnes absolutt klart.

Norrøn tid var på mange måter en annerledes tid enn den vi lever i. Verdensbildet var et annet, menneskesynet var et annet, religiøsiteten var en annen og man nærmet seg det guddommelige på en annen måte enn det de fleste gjør i dag.

Haugnes trekker frem norrøn tro og deler av den norrøne gudeverdenen i denne boka, og setter det opp mot den kristne troen. Bokas handling foregår akkurat i brytningstiden mellom norrøn tro og kristen tro, der kristne prester reiste rundt for å omvende hedningene. Leiv Eiriksson selv var en av dem som ganske tidlig lot seg omvende til hvitekrist, og som lovet å kristne Grønland – øya der han og familien holdt til. Hans far, Eirik Raude, var trofast mot de gamle gudene hele livet, og det samme skal Frøydis ha vært.

Vi vet at kristningen av både Norge og landene omkring ikke alltid gikk fredelig for seg. Vi vet at vikingene hadde en annen moral og andre æresbegreper enn det vi har. Likevel opplever jeg at handlingen i denne boka, og skildringen av ting vi vet har vært både dramatiske og blodige, er litt for milde. Litt for tilpasset vår tid og vår moral – dagens mentalitet. Det mangler litt saft og kraft, rett og slett. Det er dramatiske episoder her og der, absolutt, men det oppleves som om de er litt holdt tilbake likevel.

Jeg klarer ikke å la være og sammenligne denne boka bittelitt med den norrøne Valhall-trilogien til Johanne Hildebrandt. Bøker jeg forøvrig likte svært godt. Nå er ikke disse bøkene ment å være rene historiske bøker, selv om forfatteren har basert seg på funn og fakta om disse funnene. Det er en historie om de norrøne gudene, inspirert av teorien om at de kanskje en gang var vanlige mennesker som levde her på jorden, som oss. Uansett, så er det bøker med norrønt innhold og om sterke, komplekse norrøne kvinneskikkelser. Disse bøkene har en helt egen saftighet, både i språk og handling, en villskap og en litterær urkraft som jeg opplever som sannere og mer i tråd med det vi vet om vikingtiden og dens mennesker. «Kvinnen ved jordas kant» mangler noen hekto råskap og urkraft på en måte, og det er synd. For boka er veldig nær opptil å være skikkelig god.

Denne romanen har endel overnaturlige innslag, som jeg regner med er en del av forfatterens egen frie diktning. Det fantes helt klart en tro på magi i norrøn tid, man møtte gudene på en annen måte enn vi gjør i dag, æret det guddommelige på annet vis og hadde egne utøvere av forskjellige former for magi  – f.eks. de gåtefulle og mektige volvene. Volver er også med i denne romanen. Jeg har litt av den samme kritikken her som jeg hadde rundt den manglende saftigheten og kraften. Magien og de overnaturlige elementene oppleves som litt for moderne, nesten litt New Age-aktige. Det er en altfor mild type åndelighet i denne boka, synes jeg, som bryter veldig med tidsepoken som skildres.

Jeg kjenner likevel at jeg liker skildringen av åndeligheten i denne boka, og jeg liker generelt bøker med overnaturlige innslag. Her er vi altså ved et av de punktene jeg er uenig med meg selv på. Hvis jeg ser bortifra at dette er ei historisk bok med handling fra vikingtid, og heller bare konsentrerer meg om at det er et portrett av ei kvinne som levde et utfordrende og sterkt liv, og som hadde en spennende og personlig utviklende livsreise, så er dette ei bok jeg satte utrolig stor pris på å lese. Men nettopp fordi det er en historisk roman, et historisk portrett med norrøn ramme, så mister den litt av den gløden og kraften den kunne ha hatt – om den nettopp hadde hatt noe mer glød og kraft.

Men alt i alt ei fin bok, ei bok som når ut med et stykke historie, og et stykke kvinnehistorie, til langt flere enn den nok hadde nådd ut til om den hadde vært skrevet innenfor de sedvanlige historiebok-rammene. Jeg er tilhenger av Haugnes sitt prosjekt og jeg er glad for å ha blitt kjent med Frøydis Eiriksdatter.

Er spent på neste bok i denne serien, «Jenta fra den grønne øya», som visstnok kommer i juni 2017.

Fakta

Forfatter Gunhild Haugnes. Kilde: Juritzen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-922-0
Originaltittel: Kvinnen ved jordas kant
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 309

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Nye bokvenner: Februar 2017

Endelig, endelig begynner vi på mars, den første vårmåneden. Jeg har gledet meg til skikkelig vår lenge nå. Det så jo ut til at den skulle komme i begynnelsen av februar, men plutselig så fant snøen ut at den skulle komme. Heldigvis har det ikke kommet så veldig mye snø, ihvertfall ikke her jeg bor. Et par dager med varmegrader og sol har smeltet det meste allerede. Det lukter vår ute. Energien begynner å komme tilbake. Jeg er ihvertfall av den sorten som gjerne blir slappere om vinteren og betraktelig kvikker når dagene blir lysere og lengre. Og det kjenner jeg på nå. 🙂

Uansett, her er bøkene februar skjenket meg. Jeg har faktisk kjøpt endel bøker selv denne måneden. Og mer skal komme, for nå er jo snart Mammutsalget i gang. 🙂

Anmeldereksemplar fra Vigmostad & Bjørke

9788241913198

«Denne boka er homo» av James Dawson.

Bøker jeg har kjøpt selv

9788203361791 9788241912856 9788241913242

«Et uoverskuelig mørke» av Håvard Syvertsen.
«Night School 3: Bruddet» av C. J. Daugherty.
«Night School 4: Opprør» av C. J. Daugherty.

bokvrimmelB

Lagre