Musikk i litteratur: King’s College Choir/Chanter

«Nunc dimittis» sunget av King’s College Choir

I den dystopiske romanen «Der regnet faller» av Catherine Chanter, blir den kristne aftensangen «Nunc dimittis» nevnt:

«Hughs ritual var slik: Når jeg hadde spist middag – som regel egg eller suppe, kokt og spist uten glede eller høytidelighet eller selskap – trakk jeg for gardinene i stua, tente leselampen bak den rosa sofaen og hørte igjennom hele CD-en med klassiske hits én gang. Når de siste tonene av «Nunc dimittis», sunget av King’s College Choir, løsnet grepet om rommet, slo jeg av lyset nedenunder, og som et barn gikk jeg ovenpå, pusset tennene, brettet sammen klærne mine, leste en salme og slo av lyset. Søvnen og jeg var i ferd med å finne tilbake til hverandre. Ikke vær redd, sa søvnen, de neste ti timene vil gå uten at du trenger å telle dem, ja, du vil ikke vite at du har opplevd dem. I de timene kan du hverken begå nye forbrytelser eller huske gamle. Du utfører bare din plikt til å leve, men uten å måtte utholde noe av smerten ved å gjøre det. Livsløpet ditt vil gå sin gang, og når du våkner, vil en ny brøkdel av det være registrert og gjelden betalt. Du vil aldri måtte leve de timene om igjen.»

bokvrimmelB

Advertisements

Musikk i litteratur: The Be Good Tanyas/Rolstad

«When doves cry» fremført av The Be Good Tanyas

I Lajla Rolstads «Ulveøya» dukker den gode gamle Prince-klassikeren «When doves cry» opp, sunget av The Be Good Tanyas.

«Gråværet setter inn for alvor i desember. Vintersola er for det meste gjemt vekk, som et blekt fjes bak skitne laken. I hagen brer det seg flekkvise honninggule drypp av lys. Det mangler varme, men bringer allikevel fargene frem: Mosen gløder i gyllent grønt, vannet skimrer i blått og grønt og metall, gjennomsiktig nok til å røpe de kalkfargede østersskjellene halvt begravd i sanden, brukne tenner i et kornete gebiss. Jeg hører på The Be Good Tanyas synge «When doves cry» på radioen, lyset skyller igjennom glassrutene i kjøkkenhuset. Når jeg trasker ut en tur, knaser snøen under støvlene mine som sukkerstrø og vannet har frosset i badekarkrana, en stalaktitt skapt av frosne drypp.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Wagner/Mostue

«Prelude to Tristan and Isolde» av Richard Wagner

I Sigbjørn Mostues dystopiske ungdomsroman «I morgen er alt mørkt: Marlens historie» nevnes Richard Wagners dramatiske og vemodige «Prelude til Tristan og Isolde»:

«Det var det. Så mye var livene deres verd: Noen korte setninger før musikken ble satt på. Noe klassisk. Noe uendelig trist. Prelude til Tristan og Isolde av Richard Wagner, sa radiostemmen. Helt ukjent for meg, men det gikk rett til hjerterøttene mine. Jeg reiste meg, så meg i speilet. Det var som om noe var i ferd med å legge seg over øynene mine, en svart skygge, som noe mørkt og truende krøp inn over meg.

-Marlen, kan du åpne?

Jeg hadde lyst til å rive opp døra og kaste meg i armene hennes. Men jeg gjorde det ikke. Sto isteden som stivnet og stirret inn i øynene mine, der skyggen ble mørkere og mørkere.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Björk/Lindqvist

Björk «Bachelorette»

I John Ajvide Lindqvists skrekkroman «Himmelstrand» finnes det mange referanser til musikk, hovedsaklig til diverse svensktoppar skrevet av Peter Himmelstrand, derav romanens navn. Men det finnes også en spennende og noe mer skjult referanse til islandske Björk. Åpningslinjen til hennes «Bachelorette» dukker opp et par ganger i boka – «I’m a fountain of blood in the shape of a girl.»

«Peter retter lommelykta mot Molly og ser til sin store overraskelse at det renner en tåre nedover kinnet hennes. Molly kan ha gråt i stemmen og høres fortvilt ut hvis hun tror dat det gagner hennes hensikter, men Peter kan ikke huske sist han så henne virkelig gråte.

Jeg er en fontene av blod…

-Jeg tenker på Gud.
Molly flirer, og det er ingenting i stemmen hennes som tyder på at hun gråter når hun sier: Det er ikke nødvendig.

Tåren etterlater seg en rosa strek over kinnet til Molly, og den mistanken Peter får blir bekreftet idet nok en dråpe faller fra taket, treffer Molly i pannen og renner nedover neseryggen hennes uten å gjøre større skade enn en liten irritasjon.

… i form av en liten pike.

Dråpen når haken til Molly og før den faller ned, stryker Peter den bort med pekefingeren. Et øyeblikk rekker Peter å tenke at regnet har endret karakter, blitt fortynnet og mindre farlig før det begynner å svi i pekefingeren som om han skulle holdt den over en brennende fyrstikk. Neglen hvitner og svulmer opp idet noen millimeter av neglebåndet etses bort.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: McLean/Butler

Don McLean «American Pie»

«Shotgun Lovesongs» av Nickolas Butler er ei bok som blant annet handler om musikk. Det er mange referanser til både musikere og låter i den, og en av dem som nevnes er Don McLean og hans folkrockklassiker «American Pie»:

«Og der var jeg, bak disken, av en eller annen grunn på tå, og klarte ikke å dy meg for å smile et ørlite smil der jeg listet meg nærmere og nærmere det absurde, det gigantiske glasset med sylta egg. Jeg tenkte: Dette er jævla dumt. Hva faen er det du driver med?

Og hele tida sang jukebokskoret med:
I was a lonely teenage broncin’ buck
With a pink carnation and a pickup truck
But I knew I was out of luck
The day the music died

Og så pekte Lee på meg, mens han nikket til rytmen og mimet: Nå! Nå! Nå! Ta glasset! Og Lee ga virkelig jernet nå, og distraherte dem ved å velte glass med øl, rive biljardkøer overende, klype noen avblomstrede stamgjester i rompa.

Også jeg, med armene rundt glasset som om jeg prøvde å legge en kjempe i bakken, med knærne bøyd og planta godt fra hverandre, for at ryggen ikke skal ryke, og så løfter jeg! Løfter den jævla greia som om det var en olympisk øvelse… Ned fra disken… Og der, på stedet der den sto, se: treet har en helt annen mahogninyanse og en glorie av støv rundt seg. Og nå smiler Leland bredt til meg, klapper i hendene, og eggene skvulper obskønt rundt i glasset, og Lee trekker unna mens han fortsette å synge, snubler mot døra, og ut i natta gikk vi, to fnisenede eggtjuver – tomsete, toskete – med knuste hjerter, knuste hjerter, knuste hjerter. Svimende ut i den tåkete Wisconsin-natta, uten noe sted å dra og med et gigantisk glass med sylta egg mellom oss.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Dylan/Casta

Bob Dylan «Blowin in the Wind»

I Stefan Castas ungdomsdystopi «Den grønne sirkelen» dukker Bob Dylans «Blowin in the Wind» opp:

«Vi står i en ring rundt bålet og ser hvordan det brennende korset og den vesle kroppen blir fortært av ilden. Bålet lyser opp huset, jeg ser det hvite flagget vårt med den grønne sirkelen på og blir grepet av stemningen. Jeg begynner å nynne på en vakker og sorgfull vise som mormor ofte sang. Jeg tror den heter Blowin’ in the wind. Etter en stund kommer bruddstykker av teksten til meg:

How many seas must a white dove sail, before she sleeps in the sand? Yes ‘n’ how many times must the canon balls fly, before they’re forever banned?The answer, my friend, is blowin’ in the wind, the answer is blowin’ in the wind.

Jeg husker ikke alle ordene, bare at det var mange strofer. Jeg synger det jeg husker med stadig høyere stemme, og etter en stund hører jeg hvordan de andre stemmer i og nynner melodien. Det er så vakkert at huden nupper seg på armene mine.

How many years can a mountain exist, before it’s washed to the sea? Yes ‘n’ how many ears must one man have, before he can hear people cry? The answer my friend, is blowin’ in the wind, the answer is blowin’ in the wind.

Da bålet har brent ned, feier vi sammen beina fra grisungen og legger dem i en liten grop som Benjamin og Tirsdag har gjort istand ved siden av kjøkkenhagen.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Presley/Wassmo

Elvis Presley «Blue suede shoes»

I Herbjørg Wassmos «Disse øyeblikk» nevnes Elvis Presleys «Blue Suede Shoes»:

«Hun må få dem til å tro at hun har det moro, så de ikke oppdager hvordan det er fatt. Hører selv at latteren er skingrende som en usmurt sykkelbrems i bratta. Men hun får dem til å le. Høyt.

Moren like at hun har venner på besøk og er alltid hyggelig. Hun lager mat. De spiser og drikker kakao. Jentene fra skolen og hun. Danser i den store tomme stuen i første etasje, for ingen bor der for tiden. De har platespiller med. Det er tango, vals og rock. Mest rock. Hun greier ikke å huske hva låtene heter, eller hvem som synger dem. Med ett unntak. Elvis. Blue Suede Shoes. Hun er allerede kvalm før de begynner, og faller av og til. Ikke bare når hun danser.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Zappa/Garcia & Stohl

Frank Zappa «Drowning witch»

Margareth Stohl og Kami Garcia nevner Frank Zappas låt «Drowning witch» i den første boken i serien «Beautiful Creatures», som på norsk har fått tittelen «Vakre skapninger»:

«Der var hun. Den nest vakreste jenta jeg noensinne hadde sett.

Hun var nok litt eldre enn jeg, for selv om hun virket litt kjent, hadde hun aldri gått på Jackson mens jeg gikk der. Det var jeg sikker på. Hun var ei sånn jente som gutter husker. Hun spilte høy musikk som jeg aldri hadde hørt før, og satt i førersetet på en svart og hvit Mini Cooper kabriolet, som stod skjødesløst parkert slik at den opptok to plasser. Hun hadde tydligvis ikke lagt merke til oppmerkningen, eller så brydde hun seg ikke. Hun sugde på en kjærlighet som om den var en sigarett, trutmunnen ble ennå rødere av den røde kjærligheten.

Hun kikket bort på oss og skrudde opp musikken. Så kom to bein flygende over døren, og hun stod foran oss, fremdeles med kjærligheten i munnen. «Frank Zappa. Drowning witch. Litt før dere ble født gutter.» Hun kom sakte nærmere, som for å gi oss tid til å måle henne med blikket, som jeg må innrømme at vi gjorde.»

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: Alkan/Elíasson

Charles-Valentin Alkan «Nocturne, opus 22»

En av novellene i Gyrdir Elíassons novellesamling «Mellom trærne» inneholder en henvisning til den, for meg, ukjente komponisten Charles-Valentin Alkan. Forfatteren nevner ikke en spesiell komposisjon, så jeg har valgt et tilfeldig verk.

«Kassene var tunge, og han våget seg ikke til å løfte dem. Han dyttet dem bortover gulvet og ut i hjørnet av stua, der pianoet hadde stått. Han hadde ikke noe piano lenger, men så var det jo heller ikke han som hadde spilt, det var hun. Hun hadde synes at det morsomste var å spille små stykker etter komponisten Charles-Valentin Alkan, som etter sigende hadde dødd ved at et bokskap hadde falt over ham da han strakte seg etter et religiøst skrift i øverste hylle.»

(Fra novellen «Bokskapet».)

bokvrimmelB

Musikk i litteratur: The Doors/Clare

The Doors «Break on Through (To the Other Side)

I den første boken i serien om «Skyggejegerne» av Cassandra Clare, «Demonenes by», refereres det til bandet The Doors og et dikt av William Blake.

Mange tror at referatet i boka peker mot en låt av The Doors, men slik er det ikke. Det er selve bandnavnet som er inspirert av et av William Blakes dikt som heter «The Marriage of Heaven and Hell». Her er et utdrag av det (setningen det refereres til i «Demonenes by» er linje to):

«If the doors of perception were cleansed,
Everything would appear to man as it is: infinite.
For man has closed himself up,
Till he sees all things thro’ narrow chinks of his cavern.»

Siden det kun er bandet som nevnes i boka, har jeg selv valgt låta. Jeg opplever av «Break on through» passer godt til bokas handling.

Og her er en smakebit fra boka, der Blake og The Doors nevnes:

«Clary så seg tilbake da vognen traff veidekket med et dunk – drosjesjåføren satt og røykte og stirret foran seg uten å ense en ting.
«Jeg har alltid ment at drosjesjåfører ikke følger med på trafikken, men dette er helt sykt,» sa hun matt.
«Bare fordi du kan se gjennom trollglans nå…» Jace lot slutten av setningen henge taktfullt i luften mellom dem.
«Jeg kan bare se gjennom den når jeg konsentrerer meg,» sa hun. «Jeg får litt vondt i hodet av det.»
«Jeg vedder på at det kommer av blokkeringen i hodet ditt. Det tar Brødrene seg av.»
«Og etterpå?»
«Da ser du verden som den er… uendelig,» sa Jace med et tørt smil.
«Ikke siter Blake til meg.»
Smilet ble mindre tørt. «Jeg trodde ikke du ville gjenkjenne det. Du slår meg ikke som en som leser veldig mye poesi.»
«Alle kjenner det sitatet på grunn av The Doors.»
Jace så uforstående på henne.
«The Doors. Det var et band.»
«Hvis du sier det så,» sa han.»

bokvrimmelB