Alt som ikke har blitt tjoret fast: Lyrisk flo og fjære

alt-som-ikke-har-blitt-tjoret-fast_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Alt som ikke har blitt tjoret fast» av Eirin Gundersen.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei diktsamling som utforsker det som er forbi, minner om det som har vært og den litenheten og ensomheten vi kan føle på i møte med den rå og mektige naturen.

Diktene skildrer ei ung kvinne som reiser til ei fraflytta øy nordpå sammen med kjæreste/samboer. På øya ligger en gård som har vært i hennes families eie i hundrevis av år. Nå er det et øde og forblåst sommersted, der minner og historie sitter i veggene.

Utvalgt sitat fra boka
«Oldemor fuktet leppene med tunga, fuktet enden av tråden mellom leppene, siktet og førte tråden gjennom nåløyet. Hun stakk nålen gjennom stoffet. Dette kunne hun, hun hadde øvd. Hun sydde gjennom en hel sommer. Sydde igjennom sommeren som steg i styrke på samme måte som sollyset, rett før det falmer. Hun festet tråden, lukket vinduet, gikk ut og sanket ull. Det ble høst. Hun plukket multer som ble lagt i små bokser, og fortsatte å sy. Hun sydde kjoler, duker, skjorter, lappet klær som hadde revnet, bukseknær med hull. Hele tiden noe som måtte sys. Hun tovet ull, strikket gensere, pløyde jord, høstet poteter, fødte unger som drev vekk i feber, og fortsatte å våkne bak det samme fjellet hver dag, gjennom høsten, vinteren, verdenskrigene, gjennom livet som steg i styrke, rett før det falmet.»

Min vurdering
Å lese denne diktsamlingen var for meg en meditativ opplevelse. Det ligger en stor, behagelig ro over tekstene. De har noe rent og enkelt over seg, samtidig som de favner vidt. Ordene skaper store rom det er godt å være i.

Tekstene er ikke bygget opp som tradisjonelle dikt. De er mer formet som bittesmå noveller. Blokker av tekst som forteller små historier, øyeblikk fra nåtid og fortid, hovedpersonens opplevelser, tanker, følelser og minner.

Det er ikke bare gårdens historie og familiehistorien tilknyttet gården vi får innblikk i, men også selve stedets historie; Øya, havet, plante- og dyrelivet. Alt som har vært, som har satt sine spor på den plassen gjennom hundrevis – kanskje også tusenvis – av år.

Dette enorme rommet, tidens rom, og den spesifikke geografiske plasseringen av gården og øya, får meg til å tenke på Roy Jacobsens roman «De usynlige» og også tildels Morten A. Strøksnes sin sakprosabok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Det er store bøker og sammenlignes med, jeg likte godt begge to da jeg leste dem, og jeg liker også svært godt denne diktsamlingen.

Som havet rundt øya ruller fram og tilbake, ruller diktene i denne boka mot deg og fra deg, skaper nærhet og en følelse av avstand, knytter deg til nuet, men hvisker også om det store dypet, tidens dyp, alt som har vært, har dødd ut, er og skal komme.

Diktene skildrer det lille, hverdagen, de tunge takene i et vanlig liv – gjennom hovedpersonens egne minner og minner om historier fortalt av nå avdøde slektninger – og setter det opp mot selve naturens gang, de store linjene. Det er en spennende kontrast, og er med på å heve tidligere generasjoners hverdag opp på et nytt nivå. Vi ser de som har gått før oss i et annet lys, vi ser styrken de hadde, motet, utholdenheten – og sitter igjen med en større respekt for deres liv og valg av bosted.

Det er som om tidligere generasjoner henger igjen på stedet, som et mildt, åndelig nærvær som sanses av hovedpersonen. Hennes minner, hennes eksistens er stedet der det som har vært har blitt tjoret fast. Gjennom henne lever det som ikke lenger lever. Men mye er forbi. Mye vites ikke. Mye finnes ikke mer.

Jeg opplever det som om hovedpersonen, denne navnløse unge kvinnen, selv befinner seg på et sted der noe raser vekk og noe bindes fast. Eller at hun er redd for å miste, redd for å bli alene. At hun selv forsøker å tjore fast noe, kanskje kjæresten, kanskje en følelse av å være elsket, satt pris på? Redselen og usikkerheten hennes, som kanskje ellers er godt skjult, stiger fram på dette øde stedet, der man har to valg. Å forsvinne ut i landskapet eller inn i seg selv. Hovedpersonen forsøker begge deler.

Jeg satte stor pris på disse tekstene. De ga gjenklang og skapte refleksjoner. Eirin Gundersen har et språk som er vakkert i sin enkelhet og som skaper store rom med små midler. «Alt som ikke har blitt tjoret fast» er ei flott diktsamling. Her har vi allerede en kandidat til Bokbloggerprisen 2017.

Fakta

gundersen-eirin_foto-julie-pike

Forfatter Eirin Gundersen fotografert av Julie Pike.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50139-3
Oversetter: —
Originaltittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 73

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Julekalender 2016: Luke 24

luke24

Amor Fati

Ikke som en Cæsar gjorde
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet:
Amor Fati – elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjeper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

En gang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 23

luke23

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild –

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og alltig skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme og gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt_large«Samlede dikt I» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 22

luke22

Silhuetter

På vår månestrand hvor skummet
brer sin knipling åndelett,
dukker frem fra verdensrommet
silhuett på silhuett.

Foran havet glir det rart en
skyggerad som mot en vegg:
snart et pikeskjørt og snart en
pope med kalott og skjegg…

Nu og da en gutt som hiver
sten på vannet: fisken flyr…
Nu og da en eseldriver
på en skygge av et dyr…

Silhuett av mann med hummer…
Der: en fisker med sitt garn…
Der: en gamlemor som krummer
arm om vannmelon og barn…

Hverdagsliv og hverdags-elde,
men mot rommet er de sett:
ørsmå mennesker får velde
av sin egen silhuett.

*

Er vårt syn inatt en hilder?
La oss hildre selv – og gli
med som sære skyggebilder
under månen, også vi!

Kjenn, vi går på Gaias klode,
som med sko av kniplingskum
svøpt om foten, og med hodet
i en hatt av verdensrom!

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 20

luke20

Et menneske døde

Det kimer en klokke i kvelden et sted.
Et menneske døde inatt.
Det kimer en klokke, – en tone av fred.
Hva var det han elsket? Hva var det han led?
Hva er det for drøm han har hatt?

Du kjente ham ikke? Kan hende han var
en venn som du skulde ha møtt?
Hans liv var et spørsmål, en bønn om et svar,
men nu er det hele forødt.

Kan hende han stanset en kveld ved din port,
du hørte hans famlende ord – ,
en stemme i mørket. Hva skulle du gjort?
Hvem våger å kjenne sin bror?

En vandrer har kastet sin ensomme stav,
– hans fot og hans hjerte gikk trett.
Det synker en kiste i nattens grav;
en seiler glir ut på det ukjente hav
mot kyster som ingen har sett.

Og presten, den mørke, alvorlige mann,
strør sand over kistens lokk.
Flyktig var leken på livets strand,
og selv er du flyktig som rinnende sand
og sommerens flyvende fnokk.

Men dypt gjennom rosenes røde kapell
der går et forunderlig sus,
en tone av jorden, en tone av fjell;
det er som en salme av livet selv
går inn gjennom dødens hus:

Hva gav du av glede? Hva gav du og fikk
før natten ble evig og sort?
Hva gav du av sol før din sommer forgikk?
Gå langsomt, menneske, senk dine blikk.
Din bror, din bror er gått bort…

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt_large«Samlede dikt I» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 19

luke19

Vindpustet og stenen

Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.

De hvisket så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.

De hvisket om vennskap
som ikke kan ruste.
«Du er så usynlig!»
sa stenen til pustet.

«Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen…»
«Akk, du er så synlig!»
sa pustet til stenen.

«Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
Sten kan ikke luftes
og luft kan ikke stenes

«Men likevel har du
en gave til meg,»
sa stenen til pustet.
«Fly alltid forbi meg!»

«Og du har en gave,»
sang pustet av sommer
tilbake til stenen.
«Ligg fast når jeg kommer!»

Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes…

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 18

luke18

Målbundet

Det var en dag vi snakket altfor meget
og altfor høyt og altfor sinnsbeveget.

Jeg fant deg dypt og kvinnelig uvettig,
fordi du motsa alt jeg hadde rett i.

Jeg fnøs mot deg og alle jordens jenter
med ugjendrivelige argumenter.

Når medgir kvinnen tap av diskusjonen?
Forarget skrek jeg: «Ikke ta den tonen!»

Da vant du din spontane kvinneseier.
I gresset stod det to forglem-meg-ei’er.

Du tok den ene opp og sa: «Så vakker
den blomsten er fordi den ikke snakker!

Den vet da sikkert meget? Men den tier.
Og den har rett i alt den ikke sier.»

Det argumentet målbandt meg, du lille!
Av blomster kan vi lære å bli stille.

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 17

luke17

Eventyr

Ved tjernet, det sorte, forglemte,
bak skogenes siste myr,
der skjelver i måneskinnet
et eventyr.

Hun lever i sivenes skygge,
og månesølv er hennes klær,
og tro meg, hun elsker å være
der ingen er.

Hun dukker av sjøens mørke
hver høysommernatt klokken tolv.
Da vokter ved tjernets bredder
et nihodet troll.

Og hvo som våger å skue
den deilige svømme forbi,
blir ett av et skoguhyre
med munner ni!

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt_large«Samlede dikt I» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 16

luke16

Venus

Er Venus en bebodd planet?
Nei, forskerne har trukket
sin slutning: Denne mulighet
er ganske utelukket.

«Planetens hete er enorm.
Dens landskap er en steppe
i evig mørke, evig storm,
og puste kan man neppe.»

Jeg forsket litt på egenhånd,
og kom til at planeten
som kalles Venus, er nok sånn,
for slik er kjærligheten.

Men den har jeg så lenge selv
holdt ut, så jeg formoder
at Venus hører likevel
til de bebodde kloder.

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Lagre