2 kjappe: Om lysmøkk, sopp og sorg

«Lysmøkk» av Paal Maage Elstad:
Jeg leste et intervju med Paal Maage Elstad på nettsiden Bak omslaget. Der ble han spurt om valget av tittel på denne diktsamlingen, og svarte slik:

«Tittelen er lånt fra Paul Celan.
Lysmøkka er åpenbaringen som stinker. Som er livgivende, men som også avdekker, konfronterer, avslører og overvelder. Men Lysmøkk er også forråtnelsen som gir liv. Mørk og påtrengt stinkende – samtidig som det er fra det nedbrutte, komposterte at nye vekster spirer og gror. Slik er verden: Lys og full av liv, men også konfronterende og hensynsløs. Jeg har skrevet noen dikt i dialog med verker av Jakob Weidemann. I Weidemanns mest abstrakte malerier er skillet mellom lys og materie, himmel og jord, fullstendig oppløst. Objektene i disse bildene aper både lysets og gjørmens egenskaper.»

Dette appellerte til meg og jeg besluttet å lese diktene hans.

Jeg opplever «Lysmøkk» som en ganske stram, intellektuell og original samling samtidsdikt som først og fremst treffer oss på det mentale plan. Med tanke på temaet så forventet jeg å få servert tekster som ville appellere noe mer til det instinktive i oss, og til hjertet. Jeg forventet å sanse en slags organisk urkraft bak ordene. Men slik gikk det ikke.

Det ligger en kontrast i tekstene, mellom skildringen av nære, hverdagslige øyeblikk og en kjølig, intellektuell tankelek som skaper distanse til leseren (ihvertfall distanse til meg). Tekstene kom liksom ikke helt innpå meg, jeg savnet kjemi med språk og språklige bilder underveis i lesingen.

Tekstene som kretser omkring Jakob Weidemanns malerier, som er skrevet i dialog med bildene, opplevde jeg at kom meg noe mer i møte. Eller at det var lettere for meg å komme dem i møte. Muligens fordi jeg selv er kunstner og kjenner godt til Weidemanns billedverden. Men selv dette ørlille glimtet av kjemi var ikke nok til at jeg opplevde å finne tonen med diktsamlingen som helhet.

Jeg ser kvaliteten i Elstads arbeid, men akkurat disse tekstene traff ikke meg personlig.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1531-4

«Stien tilbake til livet – Om sopp og sorg» av Long Litt Woon:
Her har vi en herlig, snurrig og på mange måter vakker bok som kombinerer to så forskjellige temaer som sorgprosess og sopplukking.

I denne boka tar Long Litt Woon utgangspunkt i sin manns altfor tidlige dødsfall og den sorgen hun selv ble stående igjen med etter hans brå bortgang. Det er ei bok om sorgarbeidet og sorgprosessen etter en slik sjokkerende og vond opplevelse, og om veien tilbake til livet og livsgnisten. En viktig del av helbredelsesprosessen for forfatteren ble hennes nyoppdagede interesse for mykologi (læren om sopp) og sopplukking. I denne boka skildrer hun sin egen reise ut av sorgen, og den personlige og interessante reisen inn i soppenes fascinerende verden.

Jeg trodde at det ville være skildringen av sorg og sorgarbeidet som ville være mest interessant for meg, men endte opp med å falle pladask for mykologien. Det er virkelig skildringen av sopp som er det store høydepunktet i denne boka. Forfatteren forteller om disse ofte små og unnseelige vekstene med stor innlevelse og entusiasme. En stor og fascinerende verden av spiselig og giftig, heslig og vakkert, stinkende og velduftende åpenbarer seg på sidene i denne estetisk pene boka. Alt fra trygge sopper, via de virkelig farlige, til soppdufteksperimenter, soppreiser og oppskrifter beskrives på en lettfattelig og engasjerende måte.

Det er også spennende å lese om forfatterens egen reise fra soppnovise til soppsakkyndig, alle menneskene hun møter på veien, alle soppene hun blir kjent med, uskrevne regler hun støter på og også informasjon det legges lokk på innad i soppmiljøet. Som nysgjerrig soppelev stilte naturlig nok forfatteren mange spørsmål underveis på kurs og soppturer i skog og mark – og fant fort ut at enkelte sopper snakket man ikke om. F.eks fleinsoppen. Man kan jo undres hvorfor, når soppsakkyndige snakker villig vekk om alle typer fluesopp og andre sopper man skal passe seg for.

Jeg synes det står respekt av at Long Litt Woon har viet et helt kapittel til nettopp fleinsoppen i denne boka. For det kan se ut til, etter det forfatteren selv skriver, at saklig info om denne soppen mangler også i de fleste soppbøker. Grundig informasjon også om denne soppen må da sies å være viktig, så sopplukkere unngår å få den med seg ved en feiltagelse når de er ute og plukker. Og ennå viktigere, så folk unngår å få den i seg uten å vite hva det er de spiser.

Men nok om fleinsopp.

Jeg må bare konkludere med at dette er ei flott bok. Lærerik, inspirerende og innsiktsfull om et fag mange vet lite om, og om en vond og utfordrende følelsereise de fleste av oss må legge ut på en eller flere ganger i livet. Dette er i essens ei bok om døden og livet, og hvordan de to stadig flettes sammen og berører hverandre. For meg er dette en av høstens aller mest interessante utgivelser. En liten skatt som bør oppleves.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1548-2

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

Bokbloggerprisen 2016: Um sakne springe blome

9788252190502_20framside_68b41648-f965-4026-9bfe-a0966001fe7b_grandeBokas tittel og forfatter
«Um sakne springe blome» av Cathrine Blaavinge Bjørnevog

Bokas særtrekk og handling
«Um sakne springe blome» er ei diktsamling. En mørk tragedie med innslag av eventyr og myter. Ei kvinne sitter forlatt igjen på et øde sted. Hun elsker og savner, og forstår ikke hvorfor han hun elsker ikke vender tilbake til henne. I sin sorg begår hun hjerteskjærende handlinger. For hvert valg hun tar blir smerten og mørket større. Hennes historie er som en sørgesang fra en mytisk, mørk urtid.

Utvalgt sitat fra boka
«Kjærleiki mi

Deu kjem inkje hit meir

kvefo dinne straffe?

døre so tung at opne
vegen utanfre so aud u trå

me all mi kraft ber e us aut endinge

E ber  Ongen

E ber Ongen

E ber ei saks av guld

E ber og ber»

Min vurdering
Jeg trodde først at denne diktsamlingen var skrevet på nynorsk, men det er den ikke. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har konstruert et eget språk for å skrive denne teksten. Språket minner om en blanding av gammelnorsk og ymse norske dialekter. Ved første øyekast virker det nesten umulig å lese boka, men diktenes mening trer ganske raskt frem.

Innledningsvis virker diktene som en gjentolkning av eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon. Jeg kjente igjen kvinneskikkelsen, jenta, som bor sammen med en mann som av og til opptrer i dyreskikkelse, og som hun ikke får lov til å se på om natten. Men hun tenner et lys likevel, for å se hvem det er hun deler seng med. Denne lystenningen, denne bevisstgjøringen, ødelegger alt. Og slik er det i denne diktsamlingen også.

Vi møter kvinnen etter at hun har tent lyset og etter at han hun elsker har forlatt henne. Som i eventyret har de barn sammen, men i eventyret blir disse barna fratatt henne rett etter fødselen. I disse diktene er de fremdeles hos henne. Men det varer ikke.

Kvinnen sørger. Hun forstår ikke hvorfor hennes store kjærlighet har reist. Hele hennes hverdag, hver levde time, går med til å lengte, til å synke, til å nynne eller klynke eller skrike på denne sørgesangen som aldri ender.

Siden språket i denne boka er oppdiktet, og dermed ikke alltid like lett å forstå, blir mye av handlingen egentlig avhengig av leserens egen tolkning.

For meg ble dette dikt om en ganske usunn kjærlighet. Den er så altoppslukende og selvoppofrende at når mottakeren av kjærligheten forsvinner så forsvinner hele meningen med livet. Kvinnen i disse diktene har mistet seg selv fullstendig i sitt ønske om å bli elsket, og å få lov til å gi kjærlighet til den utkårede. Uten ham er hun ingenting, selv ikke barna de har sammen er det verdt å leve for.

Jeg leser tekstene slik at det er hun selv som kvitter seg med barna. Ikke at de blir tatt fra henne, eller at de forsvinner, men at hun velger dem vekk, at hun tar livet av dem. En etter en, på forskjellige måter. Minner de henne for mye om ham hun elsker, og kanskje ubevisst hater, fordi han har forlatt henne? Er tanken på et familieliv uten en mann utenkelig for henne? Er hun barn av en tid der enslige mødre blir sett ned på, ja, kanskje til og med vil bli straffet for ikke å ha en mann? Kanskje er det like mye den dype frykten for hva fremtiden kan bringe, som sorgen over det som har skjedd, som plager henne og fremprovoserer valgene hennes.

Er hun et enkelt individ, eller en slags arketyp, en personifisering av hele kvinnehistorien, fra tidenes morgen og frem mot vår tid? Jeg tenker at diktene kan leses litt som begge deler. Både som historien om én kvinne, og som en skildring av en slags mørk ursmerte som har fulgt og fylt kvinner oppigjennom tidene.

Objektivt sett er dette ikke bare en alminnelig diktsamling, men en slags forhøyet type tekst som oppleves som skriftlig kunst. Valget av språk, av historie, av detaljer (mytiske, arketypisk) taler om noe eldgammelt, noe dypt og uutgrunnelig. Det er nesten som en glemt religiøs lignelse, en uoppdaget myte eller som et unikt innblikk i en mulig arketyp i vår underbevissthet.

Jeg forstår at mange har latt seg berøre og fange av denne diktsamlingen. Den er unik og suggererende med sin mørke, hjerteskjærende klagesang.

Men subjektivt sett så berørte den ikke meg personlig. Ihvertfall ikke så mye at jeg står lamslått igjen og føler at jeg har lest noe av det største som noensinne er skrevet. For meg handler dette nettopp om valg av språk. Selv om jeg etterhvert fant en mening i hvert enkelt vers, var det ord her og der jeg aldri fant betydningen av. Og det irriterte meg noe veldig. Jeg ble stadig stanset i teksten, og forsøkte å tolke etter beste evne, men opplevde stadig å komme til kort. Disse irritasjonsmomentene underveis hindret den gode leseflyten for meg. Og jeg tror at diktene i denne boka er avhengig av at man finner den gode flyten for at de skal ha maks effekt på leseren. Hvis man først finner flyten, og dermed tonen med tekstene, så vil de gli dypt inn og virkelig berøre leseren. Og det tror jeg har skjedd med mange som har lest denne diktsamlingen. Men desverre ikke med meg.

Jeg skal likevel innrømme at diktsamlingen er god og at den fortjener både å bli lest og å bli nominert til Bokbloggerprisen 2016. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har skapt et unikt stykke tekst som er mer kunst enn dikt.

Fakta

catherine-blaavinge-bjoernevog_grande

Lyriker Cathrine Blaavinge Bjørnevog fotografert av Torgrim Melhuus. Kilde: Samlaget.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-9050-2
Oversetter: —
Originaltittel: Um sakne springe blome
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 137

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Alt som ikke har blitt tjoret fast: Lyrisk flo og fjære

alt-som-ikke-har-blitt-tjoret-fast_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Alt som ikke har blitt tjoret fast» av Eirin Gundersen.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei diktsamling som utforsker det som er forbi, minner om det som har vært og den litenheten og ensomheten vi kan føle på i møte med den rå og mektige naturen.

Diktene skildrer ei ung kvinne som reiser til ei fraflytta øy nordpå sammen med kjæreste/samboer. På øya ligger en gård som har vært i hennes families eie i hundrevis av år. Nå er det et øde og forblåst sommersted, der minner og historie sitter i veggene.

Utvalgt sitat fra boka
«Oldemor fuktet leppene med tunga, fuktet enden av tråden mellom leppene, siktet og førte tråden gjennom nåløyet. Hun stakk nålen gjennom stoffet. Dette kunne hun, hun hadde øvd. Hun sydde gjennom en hel sommer. Sydde igjennom sommeren som steg i styrke på samme måte som sollyset, rett før det falmer. Hun festet tråden, lukket vinduet, gikk ut og sanket ull. Det ble høst. Hun plukket multer som ble lagt i små bokser, og fortsatte å sy. Hun sydde kjoler, duker, skjorter, lappet klær som hadde revnet, bukseknær med hull. Hele tiden noe som måtte sys. Hun tovet ull, strikket gensere, pløyde jord, høstet poteter, fødte unger som drev vekk i feber, og fortsatte å våkne bak det samme fjellet hver dag, gjennom høsten, vinteren, verdenskrigene, gjennom livet som steg i styrke, rett før det falmet.»

Min vurdering
Å lese denne diktsamlingen var for meg en meditativ opplevelse. Det ligger en stor, behagelig ro over tekstene. De har noe rent og enkelt over seg, samtidig som de favner vidt. Ordene skaper store rom det er godt å være i.

Tekstene er ikke bygget opp som tradisjonelle dikt. De er mer formet som bittesmå noveller. Blokker av tekst som forteller små historier, øyeblikk fra nåtid og fortid, hovedpersonens opplevelser, tanker, følelser og minner.

Det er ikke bare gårdens historie og familiehistorien tilknyttet gården vi får innblikk i, men også selve stedets historie; Øya, havet, plante- og dyrelivet. Alt som har vært, som har satt sine spor på den plassen gjennom hundrevis – kanskje også tusenvis – av år.

Dette enorme rommet, tidens rom, og den spesifikke geografiske plasseringen av gården og øya, får meg til å tenke på Roy Jacobsens roman «De usynlige» og også tildels Morten A. Strøksnes sin sakprosabok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Det er store bøker og sammenlignes med, jeg likte godt begge to da jeg leste dem, og jeg liker også svært godt denne diktsamlingen.

Som havet rundt øya ruller fram og tilbake, ruller diktene i denne boka mot deg og fra deg, skaper nærhet og en følelse av avstand, knytter deg til nuet, men hvisker også om det store dypet, tidens dyp, alt som har vært, har dødd ut, er og skal komme.

Diktene skildrer det lille, hverdagen, de tunge takene i et vanlig liv – gjennom hovedpersonens egne minner og minner om historier fortalt av nå avdøde slektninger – og setter det opp mot selve naturens gang, de store linjene. Det er en spennende kontrast, og er med på å heve tidligere generasjoners hverdag opp på et nytt nivå. Vi ser de som har gått før oss i et annet lys, vi ser styrken de hadde, motet, utholdenheten – og sitter igjen med en større respekt for deres liv og valg av bosted.

Det er som om tidligere generasjoner henger igjen på stedet, som et mildt, åndelig nærvær som sanses av hovedpersonen. Hennes minner, hennes eksistens er stedet der det som har vært har blitt tjoret fast. Gjennom henne lever det som ikke lenger lever. Men mye er forbi. Mye vites ikke. Mye finnes ikke mer.

Jeg opplever det som om hovedpersonen, denne navnløse unge kvinnen, selv befinner seg på et sted der noe raser vekk og noe bindes fast. Eller at hun er redd for å miste, redd for å bli alene. At hun selv forsøker å tjore fast noe, kanskje kjæresten, kanskje en følelse av å være elsket, satt pris på? Redselen og usikkerheten hennes, som kanskje ellers er godt skjult, stiger fram på dette øde stedet, der man har to valg. Å forsvinne ut i landskapet eller inn i seg selv. Hovedpersonen forsøker begge deler.

Jeg satte stor pris på disse tekstene. De ga gjenklang og skapte refleksjoner. Eirin Gundersen har et språk som er vakkert i sin enkelhet og som skaper store rom med små midler. «Alt som ikke har blitt tjoret fast» er ei flott diktsamling. Her har vi allerede en kandidat til Bokbloggerprisen 2017.

Fakta

gundersen-eirin_foto-julie-pike

Forfatter Eirin Gundersen fotografert av Julie Pike.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50139-3
Oversetter: —
Originaltittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 73

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Julekalender 2016: Luke 24

luke24

Amor Fati

Ikke som en Cæsar gjorde
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet:
Amor Fati – elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjeper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

En gang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 23

luke23

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild –

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og alltig skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme og gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt_large«Samlede dikt I» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 22

luke22

Silhuetter

På vår månestrand hvor skummet
brer sin knipling åndelett,
dukker frem fra verdensrommet
silhuett på silhuett.

Foran havet glir det rart en
skyggerad som mot en vegg:
snart et pikeskjørt og snart en
pope med kalott og skjegg…

Nu og da en gutt som hiver
sten på vannet: fisken flyr…
Nu og da en eseldriver
på en skygge av et dyr…

Silhuett av mann med hummer…
Der: en fisker med sitt garn…
Der: en gamlemor som krummer
arm om vannmelon og barn…

Hverdagsliv og hverdags-elde,
men mot rommet er de sett:
ørsmå mennesker får velde
av sin egen silhuett.

*

Er vårt syn inatt en hilder?
La oss hildre selv – og gli
med som sære skyggebilder
under månen, også vi!

Kjenn, vi går på Gaias klode,
som med sko av kniplingskum
svøpt om foten, og med hodet
i en hatt av verdensrom!

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 20

luke20

Et menneske døde

Det kimer en klokke i kvelden et sted.
Et menneske døde inatt.
Det kimer en klokke, – en tone av fred.
Hva var det han elsket? Hva var det han led?
Hva er det for drøm han har hatt?

Du kjente ham ikke? Kan hende han var
en venn som du skulde ha møtt?
Hans liv var et spørsmål, en bønn om et svar,
men nu er det hele forødt.

Kan hende han stanset en kveld ved din port,
du hørte hans famlende ord – ,
en stemme i mørket. Hva skulle du gjort?
Hvem våger å kjenne sin bror?

En vandrer har kastet sin ensomme stav,
– hans fot og hans hjerte gikk trett.
Det synker en kiste i nattens grav;
en seiler glir ut på det ukjente hav
mot kyster som ingen har sett.

Og presten, den mørke, alvorlige mann,
strør sand over kistens lokk.
Flyktig var leken på livets strand,
og selv er du flyktig som rinnende sand
og sommerens flyvende fnokk.

Men dypt gjennom rosenes røde kapell
der går et forunderlig sus,
en tone av jorden, en tone av fjell;
det er som en salme av livet selv
går inn gjennom dødens hus:

Hva gav du av glede? Hva gav du og fikk
før natten ble evig og sort?
Hva gav du av sol før din sommer forgikk?
Gå langsomt, menneske, senk dine blikk.
Din bror, din bror er gått bort…

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt_large«Samlede dikt I» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 19

luke19

Vindpustet og stenen

Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.

De hvisket så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.

De hvisket om vennskap
som ikke kan ruste.
«Du er så usynlig!»
sa stenen til pustet.

«Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen…»
«Akk, du er så synlig!»
sa pustet til stenen.

«Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
Sten kan ikke luftes
og luft kan ikke stenes

«Men likevel har du
en gave til meg,»
sa stenen til pustet.
«Fly alltid forbi meg!»

«Og du har en gave,»
sang pustet av sommer
tilbake til stenen.
«Ligg fast når jeg kommer!»

Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes…

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 18

luke18

Målbundet

Det var en dag vi snakket altfor meget
og altfor høyt og altfor sinnsbeveget.

Jeg fant deg dypt og kvinnelig uvettig,
fordi du motsa alt jeg hadde rett i.

Jeg fnøs mot deg og alle jordens jenter
med ugjendrivelige argumenter.

Når medgir kvinnen tap av diskusjonen?
Forarget skrek jeg: «Ikke ta den tonen!»

Da vant du din spontane kvinneseier.
I gresset stod det to forglem-meg-ei’er.

Du tok den ene opp og sa: «Så vakker
den blomsten er fordi den ikke snakker!

Den vet da sikkert meget? Men den tier.
Og den har rett i alt den ikke sier.»

Det argumentet målbandt meg, du lille!
Av blomster kan vi lære å bli stille.

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre