2 kjappe: Minimalisme og magisk fantasi for de minste

«Kom og lek!» av Hervé Tullet:
Hervé Tullet er en fransk kunster som lager nytenkende og fantasifulle barnebøker for de minste. Hans forrige bok, «Trykk her», har fått mange tilhengere. Og nå er altså bok nummer to ute på norsk.

I «Kom og lek!» setter vi fingeren på den gule prikken og følger den side for side gjennom boka. Prikken er leken, den ruller langs den svarte streken, skifter farge, gjemmer seg, reiser gjennom det skumle mørket, forsvinner, hopper ut av boka og opp på hodet til oss som leser den, stopper på rødt lys, springer, spretter og flyr.

For de aller minste, barn fra null til tre eller fire år, vil denne historien oppleves som noe helt magisk. Det er som om de selv er endel av boka og påvirker hva som skjer med prikken underveis. Ganske genialt tenkt av Tullet, og spennende løst.

Bildene i boka er ytterst minimalistiske. Tullet har virkelig utfordret grensene for hva som kan utgjøre en fullverdig illustrert barnebok, og det med et skikkelig originalt og kreativt resultat. Han stoler på barnas intelligens, åpenhet og fantasi, og lar det meste av historien få lov til å skje utenfor boka, i barnas sinn.

Denne boka, og den forrige fra Tullet, har på mange måter revolusjonert barneboksjangeren med sin lekenhet og originalitet.

Jeg liker ideen bak disse bøkene utrolig godt, og synes det er gøy at en barnebokillustratør tør å ta så modige og nytenkende valg. På mange måter vekker han ikke bare leselysten og fantasien hos barna – men han åpner også barnesinnet for å oppleve billedkunst, tenker jeg. Det minimalistiske og delvis nonfigurative uttrykket i Tullets barnebokillustrasjoner minner meg litt om både surrealisten Joan Mirós og kubisten Piet Mondrians bilder. Likheten ligger i både minimalismen, lekenheten og fargevalget til de tre – mye hvitt, svart, gult, rødt og blått.

Veldig spennende bøker for de aller minste!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-165-9

«Månen følger etter meg» av Ingvild Nielsen og Jens Kristensen:
I denne boka møter vi lille Mone som føler seg annerledes og utenfor. De andre barna i barnehagen legger ikke merke til henne, og vil ikke leke med henne. Men Mone har en helt spesiell venn som forstår henne og får henne til å føle seg mye mindre alene. Og det er månen. Månen følger etter Mone hvor hun enn går, både til og fra barnehagen. Og månen er der når hun sniker seg ut av barnehagen, vekk fra barna som overser henne.

«Månen følger etter meg» er  en melankolsk, vakker og innsiktsfull skildring av et barns følelser og indre verden. Den viser at vi alle, uansett hvor annerledes og utenfor vi av og til kan føle oss, kan finne tilhørighet og styrke. Boka er også en nydelig hyllest til hjertets kraft, til spesielle vennskap og til det å være god og sann mot sin egen natur, selv når andre ikke er så hyggelige mot deg.

Jens Kristensens illustrasjoner er usedvanlig vakre. De innehar en helt egen drømmeaktig atmosfære, som underbygger historien om Mone og månen perfekt.

Jeg elsker de vakre naturbildene i denne boka, og de søte revene som dukker opp på de fleste bildene. Nede på jorden, i Mones verden, er det rødreven som lusker rundt. Oppe på himmelen, i månens verden, er det en liten blårev som titter frem. Boka er rett og slett skikkelig sjarmerende.

«Månen følger etter meg» er skrevet og tegnet for barn i alderen tre til seks år.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-169-7

 

Reklamer

2 kjappe: Godnatthistorier og fantasy for de minste

«Godnatthistorier for seksåringen» av Rigmor Dina Farstad (red.):
I denne boka har bibliotekar Rigmor Dina Farstad samlet ti historier fra forskjellige norske forfattere, som for eksempel Tor Åge Bringsværd, Thore Hansen, Alf Prøysen og Gro Dahle. Selv om boken heter «Godnatthistorier for seksåringen» vil jeg si at historiene i boka passer for både litt yngre og litt eldre barn også.

I boka treffer vi blant annet ei jente som endrer ordenes betydning, en liten hvalp som bare sier mjau, en hare som savner bestevennen sin, ei spretten sirkusku og en myggfamilie. Historiene er lekne, morsomme og fantasifulle. Ja, det finnes til og med et skikkelig lærerikt innslag, om nesen og luktesansen.

Historiene oppleves som språklig spenstige og har ofte en overraskende utvikling. Noen av dem tar barna med på en frydefull fantasilek i ord og bilder, mens andre byr på litt mer alvor og innbyr til ettertanke.

Jeg liker tanken på en samling godnatthistorier myntet på barn i en spesifikk aldersgruppe. Ofte er godnatthistorier myntet på litt yngre barn, så denne boka er et fint tilskudd på markedet.

Om jeg skal være bittelitt kritisk, så vil jeg si at jeg opplevde at noen få av historiene sluttet litt for brått. Og selv om jeg synes det er både spenstig og modig å flette inn en barnevennlig sakprosatekst om luktesansen i en samling tekster som dette, så føles den  ikke som en like harmonisk del av helheten som de andre tekstene i boka. Den står litt alene og stikker seg ut på en snurrig måte. Jeg tror jeg hadde opplevd at det fungerte bedre om det var én slik tekst til i denne samlingen, jeg tror det hadde gitt utvalget som helhet en større harmoni.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Figenschou
ISBN: 978-82-93335-42-9

«Superlykkelige magiske skogen» av Matty Long:
Matty Long syntes at det burde finnes fantasybøker for de aller minste, slik at de kan bli glad i verdens beste sjanger så tidlig som mulig. Så han bestemte seg for å skrive og illustrere bøkene om den superlykkelige magiske skogen. Så langt er to av dem ute på norsk.

I denne første boka blir vi introdusert til det magiske landet Superlykkelige Magiske Skogen, der alt er fest og moro hele tiden takket være de mystiske livskrystallene. Men en dag blir krystallene stjålet. Ingen skjønner hvorfor. Og alle vil vite hvor de har tatt veien. Den klokeste av alle i Superlykkelige Magiske Skogen, Den Gamle Eika, mener bestemt at det er trollene som har tatt krystallene. Fem helter utpekes for å legge ut på den farlige reisen til Trolltårnet: Satyren Hovius, nissen Herbert, feen Tindre, enhjørningen Blossom og den vesle fluesoppen Knut.

Dette er ei superspretten og leken bok, ei skikkelig myldrebok med massevis av detaljrike illustrasjoner. Boka følger en klassisk fantasyoppskrift, som vi kjenner godt igjen fra for eksempel Ringenes Herre, men historien er tilført så mye lekenhet, humor og moderne elementer at fortellingen oppleves som forfriskende. Her er det moro og spenning for de minste og gjenkjennelige detaljer som får de voksne til å humre. Gollum er for eksempel innom en tur i løpet av fortellingen, og det er en av ørnevennene til Gandalf også.

Jeg koste meg med denne boka. Den er sprek og gøyal, fargerik og fantasifull. Mye moro for både liten og stor. Skulle ønske disse barnebøkene hadde fantes da jeg var liten! 😀

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Figenschou
ISBN: 978-82-93335-43-6

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

2 kjappe: Om lysmøkk, sopp og sorg

«Lysmøkk» av Paal Maage Elstad:
Jeg leste et intervju med Paal Maage Elstad på nettsiden Bak omslaget. Der ble han spurt om valget av tittel på denne diktsamlingen, og svarte slik:

«Tittelen er lånt fra Paul Celan.
Lysmøkka er åpenbaringen som stinker. Som er livgivende, men som også avdekker, konfronterer, avslører og overvelder. Men Lysmøkk er også forråtnelsen som gir liv. Mørk og påtrengt stinkende – samtidig som det er fra det nedbrutte, komposterte at nye vekster spirer og gror. Slik er verden: Lys og full av liv, men også konfronterende og hensynsløs. Jeg har skrevet noen dikt i dialog med verker av Jakob Weidemann. I Weidemanns mest abstrakte malerier er skillet mellom lys og materie, himmel og jord, fullstendig oppløst. Objektene i disse bildene aper både lysets og gjørmens egenskaper.»

Dette appellerte til meg og jeg besluttet å lese diktene hans.

Jeg opplever «Lysmøkk» som en ganske stram, intellektuell og original samling samtidsdikt som først og fremst treffer oss på det mentale plan. Med tanke på temaet så forventet jeg å få servert tekster som ville appellere noe mer til det instinktive i oss, og til hjertet. Jeg forventet å sanse en slags organisk urkraft bak ordene. Men slik gikk det ikke.

Det ligger en kontrast i tekstene, mellom skildringen av nære, hverdagslige øyeblikk og en kjølig, intellektuell tankelek som skaper distanse til leseren (ihvertfall distanse til meg). Tekstene kom liksom ikke helt innpå meg, jeg savnet kjemi med språk og språklige bilder underveis i lesingen.

Tekstene som kretser omkring Jakob Weidemanns malerier, som er skrevet i dialog med bildene, opplevde jeg at kom meg noe mer i møte. Eller at det var lettere for meg å komme dem i møte. Muligens fordi jeg selv er kunstner og kjenner godt til Weidemanns billedverden. Men selv dette ørlille glimtet av kjemi var ikke nok til at jeg opplevde å finne tonen med diktsamlingen som helhet.

Jeg ser kvaliteten i Elstads arbeid, men akkurat disse tekstene traff ikke meg personlig.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1531-4

«Stien tilbake til livet – Om sopp og sorg» av Long Litt Woon:
Her har vi en herlig, snurrig og på mange måter vakker bok som kombinerer to så forskjellige temaer som sorgprosess og sopplukking.

I denne boka tar Long Litt Woon utgangspunkt i sin manns altfor tidlige dødsfall og den sorgen hun selv ble stående igjen med etter hans brå bortgang. Det er ei bok om sorgarbeidet og sorgprosessen etter en slik sjokkerende og vond opplevelse, og om veien tilbake til livet og livsgnisten. En viktig del av helbredelsesprosessen for forfatteren ble hennes nyoppdagede interesse for mykologi (læren om sopp) og sopplukking. I denne boka skildrer hun sin egen reise ut av sorgen, og den personlige og interessante reisen inn i soppenes fascinerende verden.

Jeg trodde at det ville være skildringen av sorg og sorgarbeidet som ville være mest interessant for meg, men endte opp med å falle pladask for mykologien. Det er virkelig skildringen av sopp som er det store høydepunktet i denne boka. Forfatteren forteller om disse ofte små og unnseelige vekstene med stor innlevelse og entusiasme. En stor og fascinerende verden av spiselig og giftig, heslig og vakkert, stinkende og velduftende åpenbarer seg på sidene i denne estetisk pene boka. Alt fra trygge sopper, via de virkelig farlige, til soppdufteksperimenter, soppreiser og oppskrifter beskrives på en lettfattelig og engasjerende måte.

Det er også spennende å lese om forfatterens egen reise fra soppnovise til soppsakkyndig, alle menneskene hun møter på veien, alle soppene hun blir kjent med, uskrevne regler hun støter på og også informasjon det legges lokk på innad i soppmiljøet. Som nysgjerrig soppelev stilte naturlig nok forfatteren mange spørsmål underveis på kurs og soppturer i skog og mark – og fant fort ut at enkelte sopper snakket man ikke om. F.eks fleinsoppen. Man kan jo undres hvorfor, når soppsakkyndige snakker villig vekk om alle typer fluesopp og andre sopper man skal passe seg for.

Jeg synes det står respekt av at Long Litt Woon har viet et helt kapittel til nettopp fleinsoppen i denne boka. For det kan se ut til, etter det forfatteren selv skriver, at saklig info om denne soppen mangler også i de fleste soppbøker. Grundig informasjon også om denne soppen må da sies å være viktig, så sopplukkere unngår å få den med seg ved en feiltagelse når de er ute og plukker. Og ennå viktigere, så folk unngår å få den i seg uten å vite hva det er de spiser.

Men nok om fleinsopp.

Jeg må bare konkludere med at dette er ei flott bok. Lærerik, inspirerende og innsiktsfull om et fag mange vet lite om, og om en vond og utfordrende følelsereise de fleste av oss må legge ut på en eller flere ganger i livet. Dette er i essens ei bok om døden og livet, og hvordan de to stadig flettes sammen og berører hverandre. For meg er dette en av høstens aller mest interessante utgivelser. En liten skatt som bør oppleves.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1548-2

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

5 kjappe: Høyreekstremisme, barnemishandling, demens, spanske grøss og et tverrsnitt av London

«Tåkens hersker» av Carlos Ruiz Zafón:
Jeg er en av de få som ikke har lest «Vindens skygge». Jeg har heller ikke lest noe annet av denne forfatteren, så jeg vet ikke hvordan denne boken er i forhold til resten av hans forfatterskap. Men jeg vet at dette er den aller første boken han skrev. «Tåkens hersker» er også første bok i en trilogi som kalles «Tåke»-trilogien – denne og de neste bøkene i serien kommer på norsk utover høsten. Men, ja, over til bokas handling.

«Tåkens hersker» betegnes som en ungdomsgrøsser. Handlingen er lagt til Spania i året 1943. Unggutten Max flytter med familien til et gammelt hus som ligger øde til ved kysten. Nærmeste nabo er et fyrtårn, der jevngamle Roland og hans bestefar bor. Roland elsker å dykke, og tar med seg Max og søsteren hans på vrakdykking i havet utenfor fyret. Men det er noe underlig med skipsvraket på havbunnen. Og det er noe underlig med huset Max og hans familie har flyttet til. Ubehagelige ting begynner å skje, og sakte avdekkes husets og vrakets skremmende og tragiske historie.

Denne boka minnet meg litt om bøkene i «De fem»-serien til Enid Blyton, som jeg leste da jeg var langt yngre enn jeg er nå. Historier om barn som kommer ut for mystifistiske ting, undersøker nærmere, ender opp i livsfare, men løser saken og alt ender godt. Med ett unntak. Alt ender ikke like godt i «Tåkens hersker».

Jeg var veldig glad i bøkene til Enid Blyton som barn/ung, og denne boka vekket den gode, gamle magiske lesefølelsen som jeg husker jeg hadde da jeg leste Blytons bøker. «Tåkens hersker» er spennende, litt rar og atmosfærisk skildret. Den har flere ganske originale elementer som gjør den interessant å lese, men jeg savnet litt mer å grøsse av. Og jeg synes at handlingen skred litt fort fram ihvertfall i første halvdel av boka. Historien hadde kledd et litt roligere tempo, der ubehaget og skrekken kunne snike seg litt saktere innpå, hint for hint. Slik historien står nå møter vi først noen litt rare detaljer, og da mener jeg ikke creepy rare, bare rare – og plutselig så kastes vi ut i et ganske brått skrekkelement som kommer så fort på at vi ikke helt skjønner hva greia er.

Jeg ble altså ikke så veldig skremt av denne boka. Men jeg ble underholdt. Og jeg ble nysgjerrig på hvor det hele ville ende. Ei allright bok, absolutt spennende og stort sett skrevet med fint driv. Jeg gleder meg til fortsettelsen på denne trilogien. For dette er en forfatter som tydeligvis blir bedre bok for bok (skal man dømme etter skrytet han har fått for «Vindens skygge»). De neste bøkene heter «Midnattspalasset» og «Skogens skygge».

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-994-7

«Lydighetsprøven – En tenkt fortelling om et barn» av Bjørn Ingvaldsen:
Dette er historien om 12 år gamle Alvis. Alvis er ikke helt som de andre barna. Han har kanskje en diagnose (mild autisme? Aspergers syndrom?). Han har et begrenset språk. Han tisser ofte på seg. Han leker bare med de yngre barna. Han snakker om de som er døde.

Alvis blir mobbet. Han går mye for seg selv. Høyest av alt ønsker han å være som de andre, å være en av dem og å være sammen med dem. Å bli sett. Å bli godtatt.

Alvis bor sammen med mammaen sin. Mamma har nettopp fått seg ny kjæreste, arkeologen Duncan. Duncan blir fort sint.

Mamma og Alvis flytter inn til Duncan. Duncans sinne kommer oftere og oftere til uttrykk. Han blir fysisk. Han går løs på Alvis. Han går løs på Alvis sin mamma. Mamma lover Alvis at de skal flytte, men det skjer aldri.

Alvis savner noen å være venner med. Savner et fellesskap. Det gjør ham lett å manipulere. Han lar seg utnytte av eldre elever som lurer ham til å stjele øl for seg. Alvis kommer i trøbbel. De unnslipper.

Og så eksploderer Duncan.

Dette er rett og slett den sterkeste barne- og ungdomsboka jeg noengang har lest. Den er mer for ungdom enn barn, for temaet er virkelig vond og hjerteskjærende. Dette er ei bok som setter seg som en gråtkvalt klump i magen og som nekter å gi slipp etter at siste side er lest.

Språklig er romanen en bragd. Ingvaldsen forteller denne historien sett fra Alvis sin side og med Alvis sitt språk. Det meste er knapt beskrevet, men ordene er så velvalgte og sier akkurat nok til at historien treffer leseren som et sleggeslag.

«Lydighetsprøven» er en av de mørkest tenkelige historiene om annerledeshet – om ikke å bli fortstått og ikke å bli sett – jeg har lest. Det gjorde fysisk vondt å lese denne boka, jeg lå i krampegråt etter siste side var lest.

For meg står den som en av de beste bokutgivelsene i år. Den er lærerik, hjerteskjærende og utrolig velskrevet. Jeg kommer til å nominere den til Bokbloggerprisen 2017.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49970-6

«Et uoverskuelig mørke» av Håvard Syvertsen:
En kald januardag blir Oslo angrepet. Skudd løsnes i gatene, hus står i flammer, infrastrukturen kollapser. I det første redselsfulle døgnet av en ny, mørk tid følger vi tre personer. Martin, som forsøker å komme seg unna sammen med kona og barnebarnet. Sykepleieren Kaisa, som vandrer igjennom et sønderrevet Oslo på vei til jobb på et overfylt Ullevål sykehus. Lilly, som hjelper en barnefamilie å flykte til ei hytte på fjellet.

Først vet ingen hvem de nye makthaverne er. Men etterhvert viser de sitt ansikt. De patruljerer i gatene. De inntar rådhus og regjeringsbygg. De overtar våpenfabrikken på Kongsberg. De sprer frykt, avmakt og splittelse. De er unge. De er snauklipte. De er hvite. Og de viser ingen medmenneskelighet, ingen nåde.

Dette er en sterk og urovekkende roman om høyreekstremisme og hvor stor trussel denne ideologien er for både samfunn og enkeltmenneske. Vi har sett denne ideologien spre seg før – vi kjenner den som nazisme og fascisme – og vi vet hvor farlig den er og hvor stor skade den kan gjøre på verden. Likevel ser vi høyreekstreme strømninger i dagens samfunn. Vi møter høyreekstreme holdninger i kommentarfelt på nettet, vi ser nynazister som marsjerer gjennom gatene i norske byer, vi hører uttalelser i hverdagen som vitner om fremmedfrykt og fremmedhat.

Brune holdninger og meninger har vært og er på fremmarsj flere steder i verden. Det er vanvittig, det er skremmende, det er høyst bekymringsfullt. Menneskefiendtlige holdninger sprer seg, og mange leter etter fiender «der ute» et sted. Men den største trusselen i dagens samfunn finnes allerede hos oss. I oss selv og måten vi velger å se og møte andre mennesker på. Denne boka er en viktig påminnelse om hvor galt det kan gå når vi lar frykten for «de andre» ta overhånd.

Jeg synes boka sluttet litt brått, skulle gjerne ha fulgt hovedpersonene lenger. Men samtidig så vet vi jo alle hvor det bærer når nazister står ved roret. Vi har sett det før. Vi har levd det før. Vi har lidd og grått og dødd av det før. La det ikke skje igjen.

Denne dystopiske boka tar opp et så viktig tema og skildrer det så urovekkende godt at jeg kommer til å nominere denne romanen til Bokbloggerprisen 2017.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-36179-1

«Det store sviket» av B. A. Paris:
En psykologisk thriller med demens som hovedtema er det ikke ofte man kommer over. Men jeg er glad jeg kom over denne, for boka er spennende og temaet demens er det som skiller den fra å være en «vanlig» thriller.

Vi møter Cass Anderson som er på vei hjem i regnet. Det er natt og hun velger å ta snarveien gjennom skogen. I en veilomme på skogsveien står det en bil parkert. Det sitter en kvinne i bilen. Trenger hun hjelp? Cass stopper ikke. Hun er redd det kan være en felle. Hun kjører videre. Dagen etter blir kvinnen i bilen funnet død. Og så begynner telefonoppringningene. Noen ringer Cass, noen som ikke svarer når hun tar telefonen. Cass er sikker på at noen holder øye med henne. Det er noen der ute, noen som ikke vil henne vel.

Samtidig sliter Cass med frykten for å bli dement. Hennes mor fikk demens allerede tidlig i 40-årene, Cass kjenner symptomene, og nå begynner hun selv å glemme ting. Tok hun pillene sine? Hva er koden til alarmsystemet? Hadde kniven på kjøkkengulvet virkelig blod på seg? Det eneste Cass ikke klarer å glemme er kvinnen i skogen. Kvinnen hun kunne ha reddet om hun hadde valgt å stoppe.

Ja, dette var en fiffig thriller. Den har godt driv, er lettlest og spennende – og oppleves som original pga demenstemaet. Boka byr på både underholdning og læring – jeg lærte ihvertfall mye om både hvordan det er å være pårørende til en dement og hvordan det kan oppleves å få demens. Samtidig er det en nervepirrende spenningsbok som overrasker og, etterhvert, fryder. Ting er ikke helt som de ser ut til å være i denne boka, og handlingen tar en skikkelig u-sving et godt stykke uti.

Jeg synes kanskje ikke den var fullt så creepy som jeg har sett at endel andre synes at den var, men jeg likte den likevel godt. Romanen var et fint og forfriskende avbrekk til mye av det jeg vanligvis leser. Jeg vil kalle «Det store sviket» er fin sommerspenningsbok.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50397-7

«Pepys Road, London» av John Lanchester:
Pepys Road er ei gate sør i London. Like hus ligger på rekke og rad. De ble først bygget som arbeiderboliger, men har etter godt og vel hundre år steget i verdi. Nå regnes de som bor i disse husene for å være velstående. Ihvertfall på papiret.

I Pepys Road bor alle slags mennesker. De er i alle aldre, har forskjellige hudfarger og alle slags jobber. De har også alle mulige problemer og utfordringer. Pepys Road er den engelske hovedstaden i miniatyr.

I denne romanen blir vi kjent med dem som bor og jobber i Pepys Road. Og innledningsvis blir vi introdusert til det som etterhvert skal binde dem alle sammen; En ung mann som tidlig en morgen vandrer nedover Pepys Road og filmer husene med et videokamera. I løpet av samme dag mottar alle beboerne i gata et postkort. Et kort som både er forvirrende og truende.

Denne boka likte jeg veldig godt, men av helt andre grunner enn det jeg forventet. Jeg så for meg at dette skulle være en klassisk spenningsroman, og spennende er den – men for meg ble dette mer en nydelig portrettroman. «Pepys Road, London» er et levende portrett av byen London, og boka byr også på skikkelig gode og rørende menneskeportretter. Beboerne i denne Londongata er skildret med slik innlevelse og menneskelig innsikt at det er vanskelig ikke å bli sjarmert og berørt.

Boka er både morsom, litt trist og spennende. Den sier noe interessant om både det engelske (og til dels det vestlige) samfunnet og skildrer mangfoldet av menneskeliv innenfor dette samfunnet. Den viser at både ting og folk endrer seg radikalt når man blir kjent med det og dem. Og at det vi frykter og det vi ønsker oss ofte er det samme – at selv om vi ser forskjellige ut på overflaten, så bærer vi alle i oss noe likt, noe som forener oss, noe vi har til felles. Og om ikke annet så har vi selve livet til felles. Selve livet og alle dets utfordringer, sorger og gleder. Vi forsøker å gjøre det beste ut av det alle sammen, med de midlene, de erfaringene og den bagasjen vi har.

Jeg glemte forresten hele mysteriet med postkortene og den mystiske unge mannen med videokameraet flere ganger underveis i lesningen. Historien om livet til hver enkelt beboer i gata var så velskildret og interessant i seg selv at det innledende spenningsmomentet havnet litt i bakgrunnen. Og det er et tegn på kvalitet, tenker jeg.

Kilde: Anmelderesemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-0876-7

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

4 kjappe: Trollmenn og zombie, troll og merkverdige barn

Alice-in-Zombieland-by-Gena-Showalter-196x300

«Alice in Zombieland» av Gena Showalter:
Hvis du, som jeg gjorde, forventer at dette skal være en slags pastisj basert på Alice i Eventyrland, så kommer du til å bli skuffet. Dette er en helt egen, moderne historie, med kun enkelte løse elementer her og der som liksom skal få assosiasjonene til å gå i retning av detaljer fra Alice i Eventyrland. Med andre ord er ikke denne boka fullt så artig som man kanskje innbiller seg at den skal være.

Vi møter Alice (jada, navnet på hovedpersonen matcher i det minste) som har mistet foreldrene og søsteren sin i en ulykke. Hun flytter til et nytt sted, begynner på en ny skole – og så begynner den klassiske amerikanskje high school-moroa. Bitchy jenter, sykt tiltrekkende bad boys, strenge lærere – og selvfølgelig et eller annet mystifistisk som hovedpersonen blir nysgjerrig på og blandes inn i. I dette tilfellet er det mystifistiske noe veldig farlig: Zombier som ser ut til å være underlig tiltrukket av nettopp Alice.

Zombiene i denne boka er ikke døde som stiger fra graven, stønnende og haltende, på jakt etter hjerner. De er faktisk usynlige, en slags onde ånder etter enkelte avdøde, som vil ha sjelen din.

Uansett, Alice blir en slags Buffy, som sammen med en liten, hemmelig gruppe elever forsøker å beskytte skolen og folk i nærområde fra zombieangrep.

Forholdsvis spennende og allright skrevet, men litt mange klassiske amerikanskje high school/ungdomsklisjeer. Og jeg mistet i grunn mye av sansen da forfatteren plutselig, på død og liv, insisterte på å skrive inn lange tirader om kristen, amerikansk seksualmoral midt i handlingen. For Alice er en god og snill kristen pike, må vite – som liker å bruke vold på fritiden og sparke zombieræv. Hun sparer seg til den rette og vil bare nusse litt forsiktig på deg – men ikke mer. Ikke mer! Da blir Jesus sint!

For all del, om man selv er personlig kristen og savner fantasy/YA-romaner som prediker en slags kristen moral (veldig amerikansk sådan), så vil man sikkert elske denne boka. For meg ble det hele bare veldig merkelig og konstruert. Dette plutselige kristne budskapet hang for meg ikke sammen med resten av innholdet, og ble litt som en «soar thumb» midt i teksten.

Helt grei bok, men ikke noe mer.

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Mira Ink/Harlequin UK
ISBN: 978-1-848-45157-5

Basic CMYK

«Maretorn» av Tone Almhjell:
Her har vi den frittstående oppfølgeren til fantasysuksessen «Vindeltorn». Og etter min mening skriver Tone Almhjell seg bare bedre. Jeg elsket «Vindeltorn», og jeg satte om mulig ennå større pris på «Maretorn».

Vi møter vennen til Lin fra «Vindeltorn», Niklas. Lin har flyttet og Niklas føler seg alene. Han vandrer mye rundt i skogene omkring hjemstedet Sommerhjell, der han bor sammen med bestemor Alma og onkel Anders. Etter at moren døde da Niklas var liten har en skygge ligget over hele Sommerhjell, og Niklas bærer på en fryktspekket sorg. Noe i ham er sikker på at moren ikke likte ham, at hun egentlig ikke var glad i ham. Frykten gir ham mareritt, men det er ikke det eneste mørke og skremmende som skjer. Noe lusker rundt i skogen. Noe stort og farlig, med grønne øyne, som dreper sauer og stadig sniker seg nærmere Sommerhjell. Men det finnes også lys og hjelp i skogen: Tyst, ei gaupe som kan snakke.

«Maretorn» er på mange måter ei mye mørkere bok enn det «Vindeltorn» var, og det synes jeg er en svært god ting. Gjennom denne boka tar Almhjell opp tråden etter Astrid Lindgren, som tok barn på alvor og skrev barnebøker om de vanskelige tingene, om vonde følelser, sorg og død. Almhjell utforsker bl.a. sorg, skam, frykt, død og psykisk sykdom i denne boka, og hun gjør det på usedvanlig vakkert og klokt vis.

«Maretorn» er ren magi. Les!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49454-1

9788241912818

«Miss Peregrines merkverdige barn 2: Spøkelsesbyen» av Ransom Riggs:
Jeg ble dypt fascinert av den aller første boka «Miss Peregrines Home for Peculiar Children». Den var original og annerledes på alle mulige måter, spesielt pga de merkverdige sort/hvitt-bildene som akkompagnerer handlingen. Slike bilder er det også i denne boka, men den opprinnelige entusiasmen og nyfikenheten har jo lagt seg litt. Når man begynner på bok nummer to vet man jo litt mer hva man går til.

Boka fortsetter der den første sluttet, og det var jo en rimelig dramatisk slutt. Vi følger Jacob, som sammen med de nye, merkeverdige vennene sine legger ut på en reise til London for å finne noen som kan hjelpe Miss Peregrine. Hun er fanget i fugleskikkelse og klarer ikke å gjenoppta sin menneskelige skikkelse.

På reisen kommer vi dypere og dypere inn i de merkverdiges verden og dens farer og vidunderligheter. Det er fascinerende og fantasifull lesning, handlingen trekker oss stadig videre, dypere og dypere inn i en historie som mest av alt minner om et lappeteppe av inntrykk, personligheter og situasjoner.

Selv om dette er ei tjukk bok, så går sidene unna når man først begynne å lese. Boka er spennende den, men muligens ikke fullt så fascinerende som den første i denne serien. Men absolutt lesverdig og underholdende. Konseptet er fremdeles godt og gjør disse bøkene til noe for seg selv.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1281-8

9788202525460

«Harry Potter og barnets forbannelse del én og to» av John Tiffany, Jack Thorne og J. K. Rowling:
Dette er på mange måter ei bok og en historie som kunne gå begge veier. Den kunne fort floppe, eller den kunne tilføre de originale Harry Potter-bøkene en ny og interessant dimensjon. Jeg opplever heldigvis at det siste er sant.

Det var litt vrient å komme skikkelig inn i denne boka. Den er jo ikke skrevet som en roman, men som et manus. Dette er jo manuset til et teaterstykke basert på J. K. Rowlings visjon og trollmannsverden. Boka inneholder sceneanvisninger og replikker. Med andre ord må man lese denne boka på en litt annen måte enn man leser en alminnelig roman. Når jeg først ble vant til manusformen så fant jeg også tonen med boka.

Vi møter en voksen Harry, Hermine, Ron og flere andre skikkelser vi allerede kjenner fra de opprinnelige bøkene. De har jobb, de har familie – og barn, selvsagt. Og det er hovedsaklig barna deres som er hovedpersonene i denne boka.

Vi følger dem fra deres første skoledag på Hogwarts, og får raskt se at det kanskje ikke er så enkelt å være barn av helter. Spesielt Harrys sønn Albus Severus sliter. Han skammer seg over å bli valgt inn i Slytherine House og føler seg misforstått og lite akseptert av faren. I tillegg blir han bestevenn med sønnen til farens barndomsfiende, Draco Malfoy.

Da den mystiske Delfi søker hjelp på vegne av Cederic Diggorys far, til å bringe Cederic tilbake til livet igjen, tenker Albus Severus at han har en sjanse til å vise at han også duger til noe, at han er modig som faren. Ved hjelp av en tidsvender resier han og Scorpio Malfoy tilbake i tid for å hindre at Cederic blir drept av Voldemort. Men det er farlig å tukle med tiden.

Jeg synes dette var ei både spennende, rørende og innsiktsfull bok om foreldre og barn, og om hvor lett det er å trå feil på noen livsområder, selv om man er konge på andre. Også er det nydelig gjensyn med flere favorittskikkelser fra de første bøkene. Spesielt Severus Snape gjør et nydelig comeback i denne boka.

Det gav meg mye å lese denne oppfølgeren til Harry Potter, og jeg kunne godt tenke meg å lese ennå mer fra Harrys voksne liv – samt se hvordan det går videre med Harry, Hermine, Ron og Dracos barn.

På mange måter er dette ei bok om forsoning. Og jeg synes det kler historien om Harry Potter som helhet  godt.

Kilde: Har fått boken i bursdagsgave
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-52546-0

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

3 kjappe: Verden ender tre ganger

image_preview

«Som om jeg var fantastisk» av Sofia Nordin:
Jeg er usikker på om denne boka er siste bok i en trilogi, eller om Sofia Nordin kommer med flere bøker fra dette postapokalyptiske universet. Det er flere løse tråder i slutten av romanen som hinter om at det kanskje kommer mer. Jeg håper det. Dette er utrolig gode bøker.

De fem ungdommene Hedvig, Ante, Nora, Ella og Malte har skapt seg et slags liv på en forlatt gård etter at alle de kjenner har mistet livet i en global pandemi. I denne tredje boka i serien overtaler Ella Nora til å forlate gården for å se om de kan finne andre overlevende. De legger ut på en postapokalyptisk roadtrip gjennom et øde og forlatt Sverige, en tur som ikke blir det fantastiske eventyret de hadde håpet på.

Ella er hovedpersonen og fortellerstemmen i denne boka. Hun er kanskje den minst sympatiske av alle karakterene så langt, noe som er med på å gjøre denne romanen mer dynamisk og interessant psykologisk sett. Nordin er glimrende når det gjelder de psykologiske portrettene, de to foregående bøkene bar også preg av en fantastisk og gripende psykologisk innsikt. Men det er noe eget med hennes skildring av Ella, Ellas følelser, adferd og holdninger. Ella er en usedvanlig selvsentrert, manipulerende og suggererende personlighet, men det ligger også en veldig sårhet over karakteren. Hun er kompleks og oppleves ekte. Man misliker henne, får medynk med henne og får etterhvert en forståelse for hvorfor hun er som hun er.

Det er på en måte ikke bare en postapokalypse i den ytre verden, men også inni Ella. Man forstår at ting har skjedd i henne, også før pandemien innfant. Noe har satt preg på henne og vi er like mye på en reise inn i hennes følelsesliv og adferdsårsaker som vi er på en reise gjennom et dystopisk Sverige.

Det er ei spennende og gripende bok dette her. Den beste i denne serien så langt, vil jeg si.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-150-5

image_large

«Meto 3: Verden» av Yves Grevet:
Jeg elsket «Huset» og «Øya», de to første bøkene i denne trilogien. De hadde en helt egen dynamikk og nerve, og fortalte en rystende historie om et lite samfunn i kjølvannet av en tydelig verdensomspennende hendelse av katastrofale dimensjoner. Spørsmålene var i utgangspunktet mange, og de ble flere mens man leste.

I denne tredje og siste boka blir spørsmålene besvart, verden blir på en måte gjenoppdaget gjennom Meto som endelig får reise fra øya og oppleve fastland og samfunnet der. Vi får vite Metos bakgrunn, hvem familien hans er og hvorfor han ble sendt til øya. Det er en overraskende og ganske vond oppdagelse. Hele øya og det som skjedde der blir satt inn i en større dystopisk og rystende kontekst. Det er spennende lesning, likevel opplever jeg at historien flater mer ut i denne siste boka. Misforstå meg rett, det er ei god bok. Men bok en og to var hakket bedre, synes jeg. De hadde en helt egen nerveprirrende energi som jeg ikke synes denne avsluttende romanen har.

Men det er hyggelig med en konstruktiv og optimistisk slutt. Det ser ut til å være en happy ending, og det fortjener både Meto og de andre guttene vi har fulgt i «Huset» og på «Øya».

Denne serien har vunnet flere priser i Frankrike. Og jeg forstår hvorfor. Bøkene er en viktig kommentar til hvordan skrekkregimer kan oppstå, og hvordan de påvirker mennesket. Hvor ødeleggende de er for oss som både enkeltinidvid og gruppe.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-153-6

9788202524494

«I morgen er alt mørkt: Når historien slutter» av Sigbjørn Mostue:
I den første boka i denne trilogien fulgte vi Brage og fikk høre hans historie. I den andre boka var det Marlen som hadde ordet. I denne tredje, og siste boka, er det flere forskjellige fortellerstemmer. Vi følger flere personers reise og historie parallelt.

Brage, Marlen, deres venner og familier har holdt til et godt stykke inn i villmarka, men måtte flykte etter de dramatisk hendelsene i slutten av forrige bok. Det går rykter om at noen har forskanset seg i sentrum av Oslo, at det er trygt der, at det finnes mat, klær og husrom for dem som trenger det. Flere fra gruppen velger å sette kursen mot hovedstaden igjen. Men er det egentlig en god idé?

Tvers igjennom Oslo er det bygget en mur. En mur som skal holde det og de som oppleves som en trussel ute, og noen få utvalgte trygge inne. Hele konstruksjonen og samfunnet den rammer inn er preget av frykt, hat og nød. Og der frykten råder tas det stadig mer umenneskelige valg for å sikre det antatte status quo, den antatte tryggheten. Kjærlighet, medmenneskelighet og empati velges vekk når paranoiaen rår. Den såkalt trygge sonen viser seg å være et større mareritt en verden utenfor. Høres det kjent ut, folkens?

Sigbjørn Mostue har skrevet en sterk, høyst aktuell og verdig avslutning på denne dystopiske trilogien. Ei bok som kan leses som en viktig kommentar til flere sider ved den politiske situasjonen i verden i dag, fra flyktningkrise til et visst aktuelt presidentvalg. Det er ei bok som setter støkk i en, som berører, sjokkerer og vekker tanker som bør vekkes. Mostue henter eksempler fra verden der ute og skriver dem inn i vår umiddelbare nærhet, slik at vi får føle på kroppen, gjennom teksten, hvordan livet er for mange der ute – for de som flykter fra noe og håper på hjelp fra oss, for de som utestenges og stigmatiseres.

Jeg anbefaler disse bøkene på det varmeste!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-52449-4

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

2 kjappe: Silo & Skift

Silo_dumyFat_6798

«Silo» av Hugh Howey:
«Silo» har på mange måter blitt en moderne dystopisk klassiker, og kan absolutt måle seg kvalitetsmessig med både Orwells «1984» og Huxleys «Brave New World».

Jeg brukte litt tid på å komme skikkelig inn i handlingen i denne boka. Det er ei bok man leser seg inn i i tre etapper, på en måte. Man begynner, blir kjent med en figur, og tror at man er på vei inn i boka – men så avsluttes den tråden, og man begynner på en ny. Dette skjer et par-tre ganger, men så er man virkelig inne i historien. Og for en historie. Vi befinner oss langt inn i fremtiden, i et dystopisk samfunn, der verden er ødelagt og luften for giftig til å puste i. Alle gjenlevende bor i en enorm, underjordisk silo, i et strengt inndelt og overvåket samfunn. Alle former for nysgjerrighet, spørsmål og nytenkning blir det slått hardt ned på. De som ikke retter seg etter reglene, blir straffet. Straffen er å gå ut av siloen, ut i en verden i ruiner, en verden vi ikke lenger kan leve i.

En vanvittig fascinerende, intens, klaustrofobisk og spennende roman om et fremtidig skrekkregime jeg aldri har lest maken til. Urovekkende og skikkelig bra!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-634-8

9788280877048

«Skift» av Hugh Howey:
Dette er bok nummer to i Silo-serien (eller er det en trilogi?). Her får vi forhistorien til Silo. Vi skifter mellom en omtrentelig nåtid, og et stykke inn i fremtiden, men likevel før handlingen i Silo. Vi får innblikk i hva som faktisk skjedde, hvorfor verden kollapset, hvorfor luften ble giftig og hvorfor noen få mennesker endte opp i, ikke bare en, men 50 forskjellige siloer, spredd utover et stort stykke av verden. Ja, for verden er større enn vi først fikk inntrykk av i Silo. I Skift får vi et litt større bildet av helheten, av sannheten og av menneskehetens skjebne. Det er en urovekkende og ubehagelig historie om menneskets dårskap, maktsyke og paranoia.

Samtidig byr Skift på en utrolig nydelig, psykologisk innsiktsfull skildring av et menneske som lever i isolasjon og ensomhet. Vi ble kjent med skikkelsen Solo i Silo, og her i Skift får vi hans bakgrunnshistorie. Alt som skjedde fra siloen han bor i kollapser, og alle dør, utenom ham. Han finner en ensom villkatt i en av siloens avkroker, og samspillet mellom Solo og katten er rørende og vakkert skildret. En av de flotteste passasjene jeg noensinne har lest i en dystopisk roman. Det er verdt å lese denne trilogien bare for å få med seg Solos ensomme og angstfylte oppvekst i Silo 17.

Jeg gleder meg til bok nummer tre «Støv» kommer høsten 2017.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-704-8

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

3 kjappe: Dystopisk trio

MandelForside

«Fordi overlevelse ikke er nok» av Emily St. John Mandel
Nybegynnervennlig, pen og snill postapokalypse der handlingen skifter mellom tiden rett før og et lite stykke etter sivilisasjonens sammenbrudd.

Vi møter den berømte skuepsilleren Arthur Leander som faller sammen og dør på scenen, midt under Kong Lear. Senere samme kveld begynner  verden å kollapse i kjølvannet av en agressiv influensapandemi. Tyve år etter møter vi den turnerende gruppen Den omreisende symfoni, som reiser rundt til små bosetninger av overlevende for å spre kunst, glede og kultur. Fordi overlevelse i seg selv ikke er nok.

Dette er en lyrisk, ettertenksom og vakker dystopi som snakker om fremtidshåp, menneskelighet og skjønnhet. Det trekkes interessante linjer mellom nåtid og fremtid, og boken presenterer viktigheten av tilstedeværelse, kjærlighet og omtanke for hverandre – samt hva resultatet kan bli om vi svikter som omsorgspersoner og ikke evner å være hos og for de vi har en tilknytning til og et ansvar for. Dette er også ei bok om frykt, kontroll og hva som kan ligge bak religiøs fanatisme.

Boka stiller spørsmål, trekker linjer og leker med tanker det er interessant å ta del i. En lyrisk og filosofisk roman om temaer som angår vår felles medmenneskelighet. Om livskvalitet og overlevelse.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-346-3

6915a5d9ba9ae65675c82bcbf4965f37b07395f8055be668990981ee

«Der regnet faller» av Catherine Chanter
I en fremtidig verden gjennomsyret av en tydelig dystopisk atmosfære, der England er rammet av ekstrem tørke, blir Ruth Ardingly løslatt fra fengsel. Hun er mistenkt for mordet på sitt syv år gamle barnebarn, Julien, og skal sone de siste årene av straffen i husarrest på hjemgården Kilden. På Kilden, et av ytterst få steder i England, regner det hver natt. Jorden er fruktbar og i skogen tett ved ligger det glitrende, breddfulle tjernet gården er oppkalt etter – den påståtte kilden til stedets magiske fukt og frodighet.

Ruth husker ikke hva som skjedde den natten barnebarnet forsvant og ble funnet drept. Hun vet ikke om hun er skyldig. Det eneste hun vet med sikkerhet er at den natten forandret livet hennes. Tragedien oppløste ekteskapet, familien og drømmene hennes. Og hun mistet seg selv.

Gjennom Ruth og hennes forsøk på å komme til bunns i en mørk og forvirrende fortid, blir vi kjent med et England preget av mistenksomhet og paranoia. Vi får innblikk i hva en klimakatastrofe gjør med et samfunn og med enkeltindividene som lever i det. Hvor vondt det gjør å være en av mange som sliter for å overleve, og hvor hatefull, aggressiv og desperat man kan bli av å se at kun noen få lever i (det man selv anser som) ufortjent overflod. Det er ei bok om hvor viktig det er å dele med andre og være raus når man selv har mer enn nok.

I likhet med «Fordi overlevelse ikke er nok» er dette også ei bok om religiøs fanatisme, og om farene ved å la seg forføre av små sektsamfunn og karismatiske sektledere.

«Der regnet faller» er ei vakker, mørk og utrolig spennende bok om undergang både i det indre og det ytre, og hva som skal til for å kunne bli hel igjen og å reise seg på nytt, både som individ og som samfunn. Tankevekkende om aktuelle globale utfordringer, og tankevekkende om hver og en av oss – hvordan vi ser hverandre, hvordan vi behandler hverandre og hvorfor det er sånn.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-628-7

yv

«Meto 2: Øya» av Yves Grevet
En meget god bok nummer to i denne franske, dystopiske ungdomstrilogien. Den holder den samme kvalitet som den første boka, er spennende og overrasker. Det er noe ekstra forfriskende ved denne historien. Jeg tror det skyldes at den er fransk, og ikke f.eks amerikansk, som mange postapokalypser/dystopier har vært/er. Det ligger en helt annen måte å tenke frem en historie på bak disse bøkene, ingen typiske «Hollywoodske» trekk, ingen tydelige apokalypseklisjeer. Bøkene føles friske og annerledes, på en gjennomgående god måte.

Den første boka, «Huset», hadde en veldig tysk-romersk og «urban» atmosfære. Hele handlingen foregår inne i dette huset, i et ryddig, rutinert og menneskeskapt samfunn der alle overvåkes, kontrolleres og har sine tildelte oppgaver. Ordnung muss sein. Store Bror ser deg.

Hovedpersonen Meto rømmer sammen med flere venner i siste kapittel i første bok. Huset ligger på Øya. Og gutter har rømt før. Rømlingene har dannet et nytt samfunn i huler og tunneller under bakken på øya. Det er her Meto og vennene hans havner i denne boka. Om samfunnet i Huset smakte av romersk keiserdømme og Hitlers Tyskland, så er dette nye grottesamfunnet som hentet ut av verdenshistoriens forholdsvis spede begynnelse. Jernalder, bronsealder, norrøn tid. De rømte vender på en måte tilbake til naturen, og til egen natur – og oppdager at man ikke kan rømme fra seg selv og det man bærer i seg. Det man har blitt indoktrinert med. Omgivelsene er nye, men sjel og psyke er det samme.

I dette grottesamfunnet møter Meto noe han bare har lest om. Ei jente. Og gjennom henne får vi innblikk i verden bortenfor øya, og noen vage og urovekkende svar på hvem som har sendt alle guttebarna hit. Spørsmålene er mange og jeg venter nå med intens iver på siste bok i trilogien, «Meto 3: Verden», som kommer senere i høst. Jeg kjenner at jeg er spent på hva trilogiens konklusjon er.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-137-6

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

4 kjappe: Klassisk kvartett

1984_hd_image

«1984» av George Orwell.
George Orwells fremtidsvisjon om det totalitære samfunnet der alle til enhver tid overvåkes av Store Bror, og der Tankepolitiet leser innbyggernes tanker, utkom i 1949. Det er et mareritt om en fremtid der mennesket kun er små tannhjul i det store samfunnsmaskineriet, og hvor ethvert tilløp til alminnelig menneskelig tankegang, følelsesreaksjoner og frie handlinger lukes vekk med hard hånd. Historien om hovedpersonen Winston Smith, som har et sinn det virkelig er vanskelig å knekke, er både vakker, nostalgisk og utrolig skremmende. Boka har noen skikkelig tungleste partier omtrent halvveis i handlingen, men det betaler seg med renter å presse seg igjennom. Dette er ei både viktig og tankevekkende bok, som desverre ikke har mistet sin aktualitet. Slutten er hjerteskjærende. Stor dystopisk klassiker det er verdt å få med seg.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39694-4

625c1cef84cc94d6bcc3422cd7dbcfa3b408f5c96747e266a0623a62

«Fluenes herre» av William Golding.
Ennå en klassiker innenfor sjangeren dystopi. I en verden det er vanskelig å tidfeste, der en krig herjer, havner en gruppe smågutter på en øde øy etter at flyet de var ombord i har styrtet i havet. Guttene skaper sitt eget samfunn på øya. Utgangspunktet er konstruktivt og godt. Alle får tildelt oppgaver som skal sikre gruppens overlevelse. Men så gjør noen opprør, og bryter ut. Øylivet går fra harmonisk, til konfliktfylt, til livsfarlig. Den sterkestes rett gjelder, ingen nåde blir gitt den som oppleves som svak. Boka utforsker teorier rundt hvorvidt brutaliteten er medfødt eller tillært. Hva er farligst: Et barn uten tilsyn og tilsnakk, eller et barn som lydig følger de voksnes eksempel? Er det siviliserte kun en ferniss? Bærer vi alle i oss en hensynsløs kraft som er villig til å gjøre hva som helst for å overleve? Romanen stiller store og viktige spørsmål om mennesket og det menneskelige. En urovekkende god roman.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Gyldendal (Den norske bokklubben)
ISBN: 978-82-52-53330-9

9788203371059

«Drep ikke en sangfugl» av Harper Lee.
Historien om advokaten Atticus Finch og hans barn Scout og Jem kom ut i 1960, da kampen for like rettigheter for alle, uansett farge og bakgrunn, for alvor skjøt fart i USA. Romanen skildrer holdningsklimaet i en liten sørstatsby på 1930-tallet, der en farget mann er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne. Atticus Finch er hans forsvarer. Bokas forteller er Scout, datteren til Atticus. Gjennom hennes barneøyne får vi innblikk i de voksnes merkelig verden av baksnakking, fordommer, rasisme, irrasjonelle holdninger og handlinger. Romanen er en nådeløs og skarp kritikk av rase- og klasseskillet både i USA, og i verden. Det er ei bok som viser oss viktigheten av ikke å gi etter for rykter, frykt og fordom i møte med mennesker. Det er også ei bok som sier noe om at våre handlinger ikke nødvendigvis er alt vi er, og at vi derfor ikke bør fordømmes på bakgrunn av dem. Det finnes godhet i oss alle, selv i dem som synes blottet for den. Igjen ei bok som desverre ikke har mistet sin aktualitet. En tankevekkende og lærerik klassiker som setter spor.

Kilde: Har kjøpt boka selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-20893-5

ee4b7620a2c4f403364ccc22034d713cdbcee376cedebe9ed8dfbede

«Moby Dick» av Herman Melville.
En mastodont av en roman om den vanvittige og hevnlystne kaptein Akab, som legger ut på jakt etter Moby Dick, den myteomspunnede hvite hvalen som er skyld i at kapteinen har mistet et bein. Fortelleren er den unge Ismael, som tar hyre på hvalfangerskuta Pequod. Gjennom hans øyne får vi innblikk i livet ombord på skuta, hvalfangstens myter og historie, kapteinens voksende galskap og til sist mannskapets og skutas skjebne. Boka er skildret til trengsel med et språk av en annen, mer omstendelig og tålmodig tid enn vår. Handlingen svinger mellom fakta og fiksjon. Vi lærer om hvalarter, hvalfangst og havet underveis på helvetesferden. Melville går så i detalj både litterært og vitenskapelig i denne romanen at det ikke vil forundre meg om jeg kan ta en spontan master i hvalfangst etter å ha lest den. Jeg kan sikkert slenge på en grad i religionsvitenskap også, med hovedvekt på Bibelen, for Moby Dick renner over av mer eller mindre obskure biblereferanser. Jeg leser boka som en allegori. En stor symbolsk roman om livet, døden, lys, mørke, det gode og det onde. Boka gir meg også tanker om menneskets egen kamp mot seg selv og sin egen natur, som et uttrykk for dets ønske om å heve seg over selve naturen, som dens selvutnevnte hersker og mester. Og som en fiffig liten bonus byr romanen på en av litteraturhistoriens herligste «bromances» – det nære kompisforholdet mellom fortelleren Ismael og den tidligere kannibalen Queequeg. Det er ei mektig og tung bok å komme igjennom dette, men innsatsen lønner seg. Det er et fantastisk og enestående stykke litteratur. Jeg tenker at dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger i løpet av livet, og antagelig lese noe nytt ut av hver gang. En roman som vokser med deg, istedenfor ei bok man vokser fra.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug (Den norske bokklubben)
ISBN: 978-82-525-7251-3

bokvrimmelB

3 kjappe: Vampyrene kommer!

9788203358951

«Vampire Yeah» av Anders Brenno.
Spennende diktsamling fra forfatterdebutant Anders Brenno. Her møter vi klassiske grøsserelementer, bl.a. vampyrer, i helt ny og street smart setting. Språket leker frem vemod og latter og skaper, ved hjelp av slang og ungdommelige uttrykksmåter, tilbakelente og slentrende tekster med spesiell rytme. Det ligger en jazzaktig stemning over denne diktsamlingen, som skaper interessante kontraster mot det mørke og gotiske fra skrekklitteraturens verden. Ei kul og nytenkende diktsamling som tar noe klassisk og gjør det moderne.

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Aschehoug.
ISBN: 978-82-03-35895-1

9788204135766

«Historikeren» av Elizabeth Kostova.
En spenningsroman som blander historie, fiksjon, reiseskildring og grøsser på ypperlig vis. «Historikeren» er historien om en 16 år gammel diplomatdatter som oppdager en bunke gulnede brev i sin fars bibliotek. Disse inneholder en stor hemmelighet og viser henne både en far og en verden hun ikke visste eksisterte. Samtidig setter det henne selv i fare. Noe tyder på at myten om vampyrer ikke er en myte. Og at den meste kjente av dem, Dracula, fremdeles lever. Hemmeligheten fører hovedpersonen ut på en søken etter svar og sannhet som går over flere år, og gjennom mange land i Europa. En intenst spennende og utrolig vakker roman som gir leseren stor lyst til å reise og oppdage steder i verden, og også til å smake på mat fra de forskjellige regionene og landene som skildres. Jeg forelsket meg fullstendig i denne boka og skulle ønske jeg kunne oppleve å få lese den for første gang helt på nytt. En ny vampyrfavoritt!

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Damm.
ISBN: 978-82-04-13576-6

Dracula-Barnes-and-Noble-Leather-Classic-187x300

«Dracula» av Bram Stoker.
Vampyrklassikeren over alle vampyrklassikere. Og en vanvittig vakker og atmosfærisk roman. Bildene Bram Stoker skaper med ord i denne boka er makeløse, som malerier. Og historien er spennende, selv når man har sett de fleste filmatiseringer av romanen. Nå skal det nevnes at mange av filmene forteller en bittelitt annen historie enn boka gjør. Den filmen som er nærmest boka er Francis Ford Coppolas «Bram Stokers Dracula» med Gary Oldman i hovedrollen som den blodtørstige greven. Men selv denne filmen tar seg sine friheter, både når det gjelder valg av scener og selve historien. I romanen er det ikke en urgammel kjærlighet mellom Mina og Dracula som skildres. Her er Dracula kun et monster, ikke en mørk sjel på jakt etter sin elskede. På mange måter opplever jeg romanen som en skildring av menneskets frykt for det ukjente, for truslene i naturkrefter og i det ville. Den virker på meg som en reaksjon på og kommentar til industrialiseringen, som på mange måter har kuttet menneskets naturlige bånd til naturen i sitt forsøk på å «temme» den og heve seg over den. Det eneste jeg kanskje ikke likte så veldig godt ved boka var slutten. Jeg må si jeg foretrekker Francis Ford Coppolas versjon av Draculas endelikt. Jeg synes den er mer tro mot Dracula som vesen. Men uansett, det er Dracula. Og Dracula blir aldri feil! 😉

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Barnes & Noble.
ISBN: 978-1-4351-2973-3

bokvrimmelB