Nye bokvenner: Desember 2017

Først og fremst: Et riktig godt nyttår til dere alle! ❤

Jeg har tenkt til å starte 2018 med en ørliten bloggpause. Det vil si, jeg har tre bøker jeg skal blogge om før pausen inntrer – og det er de to siste fra Dan Brown, samt en norsk selvhjelpsbok. Jeg tenker at bloggpausen trer i kraft i slutten av denne måneden. Og jeg regner med at den ihvertfall varer frem til påske, eller mest sannsynlig til sommeren. Vi får se.

Det kan hende jeg popper innom i ny og ned med litt lavterskelblogging, så som innlegg i spalten «Musikk i litteratur» eller «Bokmorgen». Og jeg kommer nok også til å skrive litt om nye bokvenner, om det dukker opp noen i månendene som ligger foran oss. Men anmeldelser blir det ikke noe av på en stund.

Årsaken til pausen er at jeg rett og slett føler meg uinspirert. Litt sliten av å måtte mene så mye om alt jeg leser. Så nå ønsker jeg å kun kose meg med bøker et stykke tid fremover, og se om bokanmelderlysten vender tilbake.

I mellomtiden kommer jeg til å fokusere litt mer på en annen blogg jeg har: Odorofil. Odorofil er en blogg om duft og parfyme, og den fortjener å få litt mer oppmerksomhet enn det jeg har kunnet gitt den så langt. Så hvis du er like interessert i dufter som i litteratur, så er du hjertelig velkommen innom min andre blogg også. 🙂

Men, ja. Nye bokvenner. Det har ikke vært så mange av dem i desember. Jeg fikk ingen bøker til jul. Men jeg fikk et gavekort fra Norli, så det blir noen bøker etterhvert. En eneste bok flyttet inn hos meg i fjorårets aller siste måned, og det er ei ganske spesiell bok. Ihvertfall for meg. For det er jeg som har illustrert den. 😀

Bok mottatt så og si direkte fra trykkeriet (den hadde en tur innom forfatterne før den nådde meg):

«Tios trygge dag» av Lone Haugland og Ellen-Marie Suther-Baker

Hvis du vil lese mer om boka og bokprosjektet, så kan du klikke på boktittelen i setningen over her. Boka har også sin egen Facebookside, som du finner HER. 🙂

Vi sees plutselig!

Reklame

Smånissenes juleleksikon: Lek og lær om julas tradisjoner

Bokas tittel og forfatter
«Smånissenes juleleksikon» av Kristina Farstad Bjerkek

Bokas særtrekk og handling
«Smånissenes juleleksikon» er en kombinert myldrebok, oppslagsverk og aktivitetsbok for barn, om jula og juletradisjonene våre. Boka passer for barn i alderen 3 til 7 år.

Boka er både skrevet og illustrert av forfatteren.

Utvalgt bilde fra boka

Min vurdering
«Smånissenes juleleksikon» er ei skikkelig spretten og oppfinnsom julebok som vil glede alle nysgjerrige og kreative barn. Boka er gjennomillustrert og bildene kryr av gøyale detaljer. Dette er ei skikkelig myldrebok med masse å oppdage.

Boka kan brukes som et lekent oppslagsverk om jula og julas tradisjoner. Den byr også på oppskrifter på både enkel julepynt barna kan lage selv, og på julegrøt og eggedosis. I tillegg gir boka fine tips til både inne- og uteaktiviteter for små barn som ikke vet hva de skal finne på for å få tida til å gå litt fortere frem til julaften.

Gjennom bokas skildring av smånissenes liv i nisselandsbyen og deres oppgaver i forkant av julaften, får barna et innblikk i hva alt vi gjør og vektlegger i adventstida og i jula betyr.

Jeg synes det er litt ekstra koselig å se ei ny bok som inspirerer barna til gode gamle jule- og vinteraktiviteter som aking, ski, skøyter, snøballkrig, å lage snøykter, henge opp julenek til fuglene, lage dorullnisser og julekalenderappelsin med nellikspiker i – midt i den veldige interaktive tiden vi lever i, hvor alt skal foregå online og i en fart.

Jeg tror det er godt for barn å roe ned litt også, å ta seg en pause fra skjermen. Denne boka er en fin måte å få til det på, da den tilbyr så utrolig mye på en gang – både teori, praksis, lek og læring.

«Smånissenes juleleksikon» er ei kjempefin advents- og førjulsbok som sikkert vil glede mange små. Ei koselig bok å lese sammen med barna, eller som barnet kan prøve seg på selv om det er så stort at det har begynt å lese. Boka består av enkle og korte tekster, og massevis av bilder som illustrerer alt som er skrevet. Jeg tror også denne boka kommer til å resultere i at nysgjerrige barn blir ennå mer nysgjerrige – så dere voksne bør forberede dere på å svare på fine og rare og mange nye spørsmål som dukker opp underveis i lesingen.

Jeg fikk sansen for denne boka. Den er kreativ, artig og lærerik. En fin førjuls – eller julegave til alle kunnskapstørste smårollinger.

Fakta

Forfatter og illustratør Kristina Farstad Bjerkek. Kilde: kristinabjerkek.com

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Figenschou
ISBN: 978-82-93335-17-7
Originaltittel: Smånissenes juleleksikon
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 26

Julia og nordlyset: Magi og realisme i nisseland

Bokas tittel og forfatter
«Julia og nordlyset» av Cathrine L. Wilhelmsen. Illustrert av Christoffer Paulsen.

Bokas særtrekk og handling
«Julia og nordlyset» er en illustrert barnebok for barn i alderen fra 4 år og oppover.

Boka handler om fireåringen Julia som er yngste datter av selveste julenissen. Hennes eldre søsken pleier å hjelpe nissefar med å dele ut gavene hver julaften, og endelig er Julia stor nok til å få være med hun også. Men så skjer det noe som gjør at sleden med nissen, søsknene og alle gavene drar fra henne, og Julia står plutselig alene igjen på tunet foran nissehuset. Hun blir veldig lei seg og vet ikke hva hun skal gjøre. Hun ville jo så gjerne få hjelpe til. Plutselig dukker gutten Ola opp og tar henne med seg til landet Nord. Der får Julia en ny sjanse til å hjelpe pappa, på en helt annen og mye bedre måte enn om hun hadde vært med i sleden.

Utvalgt sitat fra boka
«Et land av snø og is svevde som en øy i luften foran dem. De fløy inn gjennom byporten: en skimrende grønn isportal.

Ola hoppet av snøteppet og rakte Julia hånden for å hjelpe henne ned på bakken. Hun kikket seg rundt. Gaten de sto i, var ganske bred og hadde tente fakler på hver side. Små hus sto tett inntil hverandre med smale stier mellom seg. Noen av dem var laget av snøballer, eller is, eller frost. Andre så ut som en haug med puddersnø og andre igjen som om de skulle smelte når som helst. Trærne var bladløse, og grenene dekket av istapper. Det kunne nesten se ut som de hadde hvit pels.»

Min vurdering
Det er alltid gøy når Cathrine L. Wilhelmsen kommer med ny barnebok. De foregående bøkene har alle vært gode, varme og kloke, og det er denne boka også. Igjen tar Wilhelmsen barns følelser og opplevelser på alvor, og tilbyr voksne fine innsikter om både det å være voksen og å være foreldre.

Ei barnebok om jula og julenissen høres fort både trivelig og magisk ut, jula og nissen er jo begge deler, men «Julia og nordlyset» er så mye mer. Det er faktisk en spesielt fin kontrast i denne barneboka, mellom det magiske og det realistiske, som jeg likte kjempegodt.

Julia er datter av julenissen, ja, og nissen med sin familie, magiske slede og reinsdyr har en aura av mirakler og magi rundt seg. Men Julia er også en ganske vanlig liten jente, en fireåring som sliter med det fireåringer sliter med; hun rekker ikke opp til knaggen i gangen, hun rekker ikker alltid frem til do i tide, og om hun rekker frem i tide så er det ikke alltid at hun får av seg buksa fort nok eller klarer å klatre opp på den høye doen før uhellet er ute. Og noen ganger har hun skikkelig gode ideer, ideer som kan gjøre hverdagen til de voksne lettere, men siden hun er så liten så blir hun ofte oversett eller overhørt av de slitne og stressede foreldrene sine.

For nissen er skikkelig stresset i denne fortellingen. Han har mistet både kreativitet og inspirasjon, og rekker rett og slett ikke å lage hverken nok gaver eller å levere dem til alle barna på julaften. Nissen er overarbeidet og lei seg, og har mindre og mindre tid til familien sin. Noe spesielt Julia synes er dumt, for hun savner pappa og lengter etter å tilbringe tid sammen med ham.

Julia synes det er skikkelig stas at hun endelig er stor nok til å være med pappa å dele ut gaver på julaften, men så ender det med at sleden med nissen, pakkene og reinsdyra drar uten henne. Julia blir skikkelig lei seg, for hun vil så utrolig gjerne få lov til å hjelpe til. Men noen ganger er det sånn at det er meningen at man skal hjelpe på en annen måte enn det man først har tenkt seg. Og sånn er det med Julia også. Hun møter Ola fra landet Nord, og han tar henne med til selveste Dronning Nordlys, som gir Julia en gave som kommer til å hjelpe pappa mye mer enn om hun hadde blitt med i sleden hans.

«Julia og nordlyset» handler om mot og oppfinnsomhet, kreativitet, drømmer og hjelpsomhet. Wilhelmsen har igjen satt fokus på barn, barns følelser og hverdag, samtidig som hun fletter inn kloke budskap til de voksne i teksten. Barneboka minner oss på hvor trist det er for barn å bli oversett og hvor viktig det er for voksne å sette av tid til å være sammen med barn, til å leke og tulle og møte barn på barns premisser. Den er samtidig en fin påminnelse til alle voksne om ikke å glemme drømmer og kreativitet. At det er viktig å sette ned tempoet, beholde kontakten med det lille barnet vi alle har i oss og sette av tid til lek og fantasi også i voksenhverdagen. Utfordringer og problemer vi møter løses best om vi har god kontakt med lekenheten og oppfinnsomheten vår, og begge deler blomstrer når vi slipper barnet i oss eller barn rundt oss til.

I tillegg får vi svar på hvorfor julenissens slede kan fly. 😉

Boka er illustrert av Christoffer Paulsen, som er spesielt god på a skape atmosfære i bildene sine. Nydelige farger som virkelig understreker vinternattsmagien og det iskalde nordlysets skjønnhet. Jeg er spesielt begeistret for de bildene som er i grenseland mot det nonfigurative. Som dette:

«Julia og nordlyset» er en ypperlig advents- eller førjulspresang, og også en kjempefin julepresang. En klok og varm barnebokperle som taler like mye til de voksne som til barna.

Fakta

Forfatter Cathrine L. Wilhelmsen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-6-6
Originaltittel: Julia og nordlyset
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 58

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Tusen ønsker: Innsiktsfull og rørende barnebok om annerledeshet

Bokas tittel og forfatter
«Tusen ønsker» av Cathrine L. Wilhelmsen. Boka er illustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
Tusen ønsker er en gjennomillustrert barnebok for barn fra 3 år og oppover.

Lucy er et lite grønt frø som ligger og sover sammen med mange andre grønne små frø dypt nede under jorden. Dronninghumlen og hennes hjelpere passer på alle de små, gir dem masse omsorg og kjærlighet og forbereder dem på det fremtidige livet som vakre blomster, i sollyset der oppe på jorden.

Men Lucy er litt annerledes enn de andre frøene. Hun blir ingen blåklokke eller tusenfryd. Lucy er et løvetannfrø. Og når hun står i full blomst på engen får hun erfare at ikke alle er like begeistret for løvetann. Lucy får kjenne hvor vondt det kan være å være annerledes og uønsket. Men kanskje det likevel ikke er så ille å skille seg ut. Kanskje er det bedre å bli elsket av noen få, enn å bli likt av mange.

Utvalgt sitat fra boka
«En dag hører Lucy en ny stemme. Den er høyere enn stemmene hun er vant til. Før hun vet ordet av det, står ikke bestevennen hennes ved siden av henne lenger. Hvor har han blitt av? Så hører hun stemmene på ny og ser opp. En hånd holder rundt vennen hennes og mange av de andre som bodde nede hos humlene. Lucy vil også være med! Hun bretter stolt ut hatten sin og smiler så pent hun bare kan.

-Ikke plukk den, lille venn, det er ugress, hører hun en annen stemme si. Og dermed forsvinner både stemmene, hånden – og bestevennen hennes. Ugress, hva er det? tenker Lucy.»

Min vurdering
Dette er den fjerde barneboken fra Cathrine L. Wilhelmsen jeg anmelder her på bloggen. Hun har tidligere skrevet om hvordan barn kan oppleve en skilsmisse, hvordan barn kan møte og takle vanskelige følelser, og om hvordan det kan være å føle seg utstøtt og uønsket. Hun skriver med andre ord om såre og utfordrende ting og hun gjør det med varme, stor innlevelse og klokhet. Denne boken er intet unntak. Her er temaet annerledeshet og hvor vondt det kan være å ikke føle seg bra nok.

Historien om lille Lucy er vakkert og følsomt skildret. Kombinasjonen av Wilhelmsens tekst og Winthers illustrasjoner er som vanlig svært god. De utfyller hverandre, synes jeg. Begge har en poetisk nerve i sine uttrykk, men der Wilhelmsen kan være vár og litt melankolsk, er Winther mer lys og leken. Sammen skaper de noe som oppleves velbalansert og godt avrundet. Ei bok som rommer mange fasetter, og som aldri blir for tung eller for lett i uttrykket.

Lucys opplevelser er, desverre får man si, gjenkjennelige for mange og derfor svært aktuelle. Vi lever i en verden der deler av det sosiale klimaet er preget av utpeking og latterliggjøring, både i de voksnes verden og hos barn. Barn lærer jo tross alt av voksne. Det betyr ikke så mye om vi sier de rette tingene til barn, vi må praktisere det vi selv prediker. Barn tar etter oss. De observerer og kopierer.

Det er nettopp derfor barnebøker, som «Tusen ønsker», er så bra og viktige. De er med på å vise barn at annerledeshet, uansett i hvilken form, er en positiv ting. Og de snakker til de barna som allerede har opplevd å føle seg uønsket ved å vise at man skal være stolt av seg selv, og glad i seg selv, uansett hvordan andre behandler deg. Vår verdi blir ikke mindre selv om noen ikke ser den. Vi er verdifulle og flotte uansett. Og det er stor klokhet i bokas budskap: Det er bedre å bli høyt elsket av noen få, av de som virkelig ser deg og setter pris på deg, enn å bli likt av alle.

I tillegg er boka, og bøkene, til Wilhelmsen gjerne komponert slik at de kan gi noe til voksne også. Budskapet om aksept, toleranse og inkludering er universelt. Det er noe vi aldri vokser fra viktigheten av. Akkurat nå er det viktigere enn noensinne. Skal vi sammen skape en verden som er god for oss alle, og et samfunn som favner alle, så må vi begynne med oss selv, slike at våre barn får gode forbilder. «Tusen ønsker» og lille Lucy kan forhåpentligvis inspirere både barn og deres foreldre til større raushet, mer åpenhet og imøtekommenhet, og et nytt og positivt syn på det å være annerledes. Det er tross alt mangfold og variasjon som gjør livet og verden vakker og spennende.

Jeg ble svært sjarmert og også rørt av denne barneboka. Jeg setter så pris på de temaene Wilhelmsen tar opp i sine bøker. Og jeg liker måten hun tar de opp på. Det er hjertevarmt, innsiktsfullt og sjarmerende skrevet. Jeg håper boka når ut til mange små og store lesere.

Fakta

Forfatter Cathrine L. Wilhelmsen. Kilde: WilhelmsenWinther forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-4-2
Originaltittel: Tusen ønsker
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 32

Lagre

Lagre

Lagre

Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie: Lekent om maneter og monstre

Bokas tittel og forfatter
«Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie» av John Fardell

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei gjennomillustrert barnebok bestående av to forskjellige historier.

I den første historien møter vi Jørgen og søsteren Sara som er på sykkeltur i skogen. Der kommer de ut for et monster, en Glefser, som sluker Jørgen. Sara setter etter monsteret på sykkel for å redde broren sin.

I den andre historien møter vi den lille maneten Mats. Han flyter rundt i havet sammen med de andre manetene, men han synes det er kjedelig. En dag beslutter han å forlate flokken og utforske verden.

Utvalgt illustrasjon fra boka

Min vurdering
«Dagen da Jørgen ble spist – og en annen historie» er ei fantasifull og morsom barnebok. Spesielt den første historien, om Jørgen, er sprelsk. Og som de beste barnebøkene, har denne noe for både barn og voksne.

Historien om Jørgen som blir slukt av en Glefser byr på mye spenning for de minste, og mang en god latter for de voksne. Fortellingen er passe skummel og passe usannsynlig, slik at den ikke blir for nifs for barna. Og monstrene er bittelitt skremmende, men mest sjarmerende, med masse myk pels og morsomme ansiktsuttrykk. Navnene deres gjør også mye av historien, og er med på å gjøre boka humoristisk for mor og far, eller andre voksne, som leser den.

Historien er litt hyggelig også. Selv om Jørgen blir spist, så har han en modig storesøster som hjelper ham. Og Jørgen får vise at han er litt modig han også, helt sist i fortellingen. Alt ender heldigvis bra.

Historien om maneten Mats er også ganske morsom og ellevill på sitt vis, men den har i tillegg en tidvis ganske ettertenksom ro over seg – og et stykke visdom for travle og stressede voksne.

Mats følger hjertet og nysgjerrigeheten sin og bryter ut av den store manetflokken. Han vet at maneter er ment å skulle flyte rolig rundt i havet, men han synes det er kjedelig i lengden. Han vil oppleve mer. Han er en nysgjerrig liten manet. Så han velger å ikke følge strømmen, men å følge drømmen. Og det skal vise seg å være et veldig fint valg.

Mats møter en mann på en strand. Mannen er veldig stresset etter å ha jobbet og jobbet i åresvis i en veldig travel jobb. Han ønsker bare å slappe av. Så de to, mannen og Mats, bestemmer seg for å bytte med hverandre. Mannen søker roen i det å flyte bekymringsløst rundt i havet – mens Mats overtar jobben som rakettpilot og direktør i det største rakettfly-selskapet i verden. Forandringen gjør dem begge godt, og de lærer masse av å leve den andres liv i en periode.

En virkelig søt og fantasifull historie om hvor viktig det er å gjøre det man virkelig kjenner er rett inne i seg, selv om det innebærer å gå mot strømmen. Og samtidig en fin historie om hvor viktig det er for voksne, uansett hvor travle og ansvarsfulle jobber de har, å sette av tid til ro, hvile og avslapning. Hvis ikke begynner man å gå på sparebluss, og til slutt er man så sliten at man ikke orker noe. Pauser, ferier og små øyeblikk avsatt til å nye livet og bare «flyte med» er utrolig viktig for velværet.

Jeg likte denne lille barneboka veldig godt. Den overrasket, både med å være veldig morsom og å være veldig klok. En fin liten bok med historier tilpasset barn i alderen 4-5 til 6-7 år – men også med innhold som kan gi voksne noe. Jeg ble i tillegg utrolig sjarmert av de søte, runde, pelskledde monstrene i den første fortellingen. De skulle jeg gjerne ha sett som kosedyr i lekebutikken. 😀

Fakta

Forfatter John Fardell.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Figenshou
ISBN: 978-82-93335-18-4
Originaltittel: The Day Louis Got Eaten og Jeremiah Jellyfish Flies High!
Oversetter: Peter Kihlman (bloggeren bak bloggen Pappahjerte)
Utgivelsesår: 2010 og 2011 (norsk 2017)
Sideantall: 53

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Den vesle blå haien: Vakker barnebok om annerledeshet og nestekjærlighet

Bokas tittel og forfatter
«Den vesle blå haien» av Øyvind Vågnes. Illustrert av Akin Duzakin.

Bokas sætrekk og handling
«Den vesle blå haien» er en vakkert gjennomillustrert, nynorsk barnebok om den vesle blå haien. Den vesle blå haien er annerledes enn alle de andre haiene. For det første er han ikke grå, som haier pleier å være. Han er blå, som havet, og blir derfor oversett. Og han spiser ikke fisk, som de andre haiene gjør. Den vesle blå haien liker de fargerike anemonene. De er myke i munnen og får ham til å føle seg vakker og fargerik innvendig.

En dag skjer det noe som endelig fører til at den vesle blå haien blir sett.

Utvalgt sitat fra boka
«Den som skin, er seg sjølv så sterkt.
Men det skin frå alle.
Ein må berre sjå godt nok etter.
Det skin frå den blå haien.
Det skin frå den grå haien.
Det skin frå deg.»

Min vurdering
Dette er rett og slett en slående vakker liten barnebok. Både tekst og bilder er sterke, vakre, og gjør boka til en spesielt fin leseopplevelse.

Tekstene utgjør en sammenhengende historie, men kan nesten leses som små dikt. Lyrikk. Det ligger en lyrisk kvalitet bak disse magisk enkle setningene. Mye sies med få ord. Og hver velvalgte setning har substans og kraft. I denne boka finnes det noe for både voksne og barn. Dette er en barnebok som taler til alle, uansett hvilket aldersnivå man befinner seg på, selv om boka nok i første rekke er myntet på barn ca 5-8 år (vil jeg tro).

Den vesle blå haien forteller oss om annerledeshet og ensomhet, og hvor vondt det er å ikke bli sett. Det er ikke lett å skille seg ut. For noen betyr det å være altfor synlig, mens for andre betyr det å forsvinne. Den vesle blå haien forsvinner i det store blå, i havet. Og siden ingen ser ham har han heller ingen venner. Han er helt alene. Slik kan det være når man er fremmed på et sted, skiller seg ut og fremstår som annerledes enn normen. Gjennom den vesle blå haien kan vi få innblikk i hvordan det f.eks. kan være å vokse opp med en annen hudfarge enn de rundt deg, hvordan det er å vokse opp som homofil, som transperson eller generelt å være et mobbeoffer. Ganske enkelt hvordan det kan oppleves å skille seg ut fordi man er bittelitt annerledes enn majoriteten.

Den vesle grå haien, som den vesle blå haien ofte svømmer forbi, enser ikke omgivelsene sine. Han er opptatt av å stille sulten sin, av å kare til seg mest mulig, sluke, ete, glefse. Den ser ikke en gang hva den hiver i seg. Den vesle grå haien er en åpen glefsekjeft som svelger unna alt den kommer over. Og likevel blir den aldri mett, aldri tilfreds. Den vesle grå haien forteller oss mye om grådighet. Voksne kan få tanker om forbrukersamfunnet, overforbruk og et stadig jag etter mer, mer, mer – samtidig som vi aldri føler oss oppfylte eller tilfredsstilte – av å lese om den vesle grå haien.

Menneskenes behandling av jorda er også et tema i denne boka. På havbunnen ligger rester etter oss, søppel og skrot som vi ikke lenger trenger forurenser havet den velse blå og den vesle grå haien lever i. Den vesle grå haien, som ikke er spesielt observant, sluker i seg masse av det søppelet vi tømmer ut i havet. Til sist blir den syk og får vondt i magen. Den umiddelbare årsaken ser ut til å være en stim piggfisk, som den glefser over – men jeg lurer på om den ikke allerede er svekket av alt skrotet den allerede er fylt opp av.

Den vesle blå haien ser at den vesle grå haien blir syk. Han bestemmer seg for å gi den grå haien noe mykt som kan bøte på alt det skarpe. Den vesle blå haien gir den vesle grå haien fargerike anemoner. Og vips føler den grå haien seg bedre. Og samtidig oppdager den grå haien den blå haien, som endelig opplever å bli sett – og hvordan det er å få en venn.

Den blå haien lærer den grå haien om tilstedeværelse, måtehold og hvor viktig det er å observere. Ved observasjon legger vi merke til rikdommen i alt vi omgir oss med, og vi kjenner kanskje endelig tilfredshet over alt vi har og er. Den vesle grå haien viser den blå haien hvordan det er å bli verdsatt, virkelig bli sett og hvor godt det er å kjenne at man blir aksepteret. Hvor godt det er å være to, ikke alltid bare en.

For meg er dette en soleklar favoritt til Bokbloggerprisen 2016, Åpen klasse. Jeg ble imponert og rørt over denne boka. Tekstene er fantastiske i sin lyriske enkelthet, og illustrasjonene til Akin Duzakin undertreker innholdet og tilfører det en slags myk, poetisk og drømmeaktig dimensjon. En nydelig utgivelse!

Illustrasjon fra boka. Illustrert av Akin Duzakin.

Fakta

Forfatter Øyvind Vågnes. Kilde: Bokelskere.no.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Skald
ISBN: 978-82-7959-240-2
Oversetter: —
Originaltittel: Den vesle blå haien
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 28

Lagre

Lagre

Lagre

Natthaven: Klok barnebok om kjærlighet og savn

Bokas tittel og forfatter
«Natthaven» av Cathrine L. Wilhelmsen. Illustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
«Natthaven» er en illustrert barnebok for barn i aldersgruppen 5-6 til 9-10 år. Men voksne kan også få masse fint ut av boka.

Husker du Julius fra «Perlehviskeren»? I denne boka møter vi Julius igjen. Moren og faren hans er skilt, og Julius bor hos pappa. Mamma har fått jobb i et annet land, og Julius savner henne masse. Så masse at han ikke klarer å snakke mer.

Julius tilbringer høstferien hos mormor og morfar, og der får han høre historien om mormors mamma, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Det blir starten på et nytt eventyr der Julius virvles inn i en annen verden sammen med tøypapegøyen Pappus. Han møter igjen So, Perlehviskeren, Tåkegreven og Diamanen, og lærer å bli kjent med følsene sine – alle følelsene, også de vonde. På reisen får han vite hva Natthaven er, og det får vi også.

«Natthaven» er ei bok om kjærlighet og savn, og å stole på at noen er glad i deg selv om de befinner seg langt borte. Også er det ei bok om ikke å være redd for å føle alt man føler, også de vonde tingene. Boka viser at barn forstår mye mer enn voksne kanskje tror, og at voksne kan lære mye av barn, om de bare lytter og tror på det de blir fortalt.

Utvalgt sitat fra boka
«Inne på soverommet til Julius krøp alle tre opp i den brede vinduskarmen og kikket ut på treet til Julius som lyste opp hele hagen. Så annerledes mormor og morfars hage var blitt med treet hans midt på plenen! Nå liknet hagen litt på Vulcanas flammeskog, men allikevel ikke helt. Flammeskogen hadde vært fargerik, og ildtungene i gresset og i trærne hadde fått det til å se ut som om skogen stod i brann. Dessuten hadde det vært et yrende liv der av alver, feer, drager, satyrer og gnistrende tryllestøv. Det hadde vært lyst og varmt som en eventyrlig sommerdag.

Hagen Julius så ut på nå, liknet på en blanding Flammeskogen og vinteren til Isgreven. Som om Flammeskogen hadde fått litt av vinterens stillhet og klarhet i seg. Treet hans i sølv og hvitt og brunt gjorde hagen mørk og lys, varm og kald på samme tid. Hagen var stille, men ikke rolig – for selv her oppe fra vinduet kunne han høre tisking og hvisking, latter og listende føtter fra usynlige vesener.»

Min vurdering
Jeg ble veldig glad i «Perlehviskeren» da jeg leste den. Barnebøker som ikke bare er rare og lekne, men som også tar tak i de litt mer alvorlige tingene (i tilfellet Perlehviskeren hvordan et lite barn opplever mors og fars skilsmisse) er en god ting. Vi trenger slike.»Natthaven» fører historien videre og tar vanskelige og utfordrende følelser på alvor.

Det ligger en en klok og ettertenksom ro over disse barnebøkene, tross eventyrlige og spennende historier. Det er godt å lese dem, og som jeg sa om «Perlehviskeren»: «Det er ei innsiktsfull bok og et meget godt bokprosjekt dette her. Den tar barn i en vanskelig livssituasjon på alvor, og lærer samtidig de voksne hvordan man kanskje best kan møte barn og barns følelser. Det viktigste for et barn er å oppleve trygghet, stabilitet og at det er elsket, uansett de voksnes omstendigheter. Og nettopp det opplever jeg er denne bokas sentrale budskap, et budskap som kommuniseres med tydelighet og omtanke.» Dette er også, i aller høyeste grad, beskrivende for «Natthaven». De to bøkene, og historiene, henger godt sammen og deler den samme genuine omtanken for barns ve og vel.

Det er lett og tenke at et barn har det allright når det vanskeligste er akseptert, når det har falt til ro i sin nye hverdag der mor og far ikke lenger bor sammen. Men selv om barn er tilpasningsdyktige og har funnet ro i den nye situasjonen, så vil det gjerne være en sårbarhet der. Og det er denne sårbarheten forfatteren utforsker i denne boka.

Julius bor sammen med pappa og får jevnlig besøk av mamma. Men hva skjer når mamma får jobb i et annet land, må reise vekk og bli borte kjempelenge? Julius blir forferdelig lei seg, og redd for at mamma ikke skal være glad i ham lenger. Han blir så fylt av vanskelige og kaotiske følelser at han mister stemmen. Julius får ikke ut et ord. Han klarer ikke en gang å si hadet til mamma før hun drar, og blir sittende igjen med veldig dårlig samvittighet på toppen av alt det vonde.

Det er godt at varme og trygge mormor og morfar er der for Julius. De har begge den samme tålmodigheten, omtanken og roen som jeg synes preger disse barnebøkene. Og mye av disse bøkenes klokskap kommer også fra mormor og morfar. De har tid til barn, de har tid til Julius, de deler av sin erfaring, men de lytter også til hva Julius har og si. De viser oss at voksne kan lære like mye av barn, som det barn kan lære av voksne.

Mormor er så lur at hun forteller Julius om mammaen sin, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Valentina og mormors pappa ble glade i hverandre, men bodde i to forskjellige land. Derfor var det lenge de ikke kunne være sammen. Likevel var de glad i hverandre, de stolte på kjærligheten og trodde på en fremtid sammen. Gjennom denne historien vekker mormor den første spiren til tillit i Julius. Tillit til at han og mamma ikke kommer til å miste hverandre, og tillit til at mamma fremdeles er glad i ham, selv om de ikke kan møte hverandre på en stund.

Historien om Valentina er begynnelsen på en reise inn i en fabelverden der Julius møter skikkelser han kjenner fra før. I denne boka blir han ennå bedre kjent med dem, han lærer at de som virker skremmende og farlige, kanskje egentlig bare er veldig redde og ensomme. Og han lærer hvordan han skal møte følelsene sine, spesielt de som gjør vondt, slik at han selv ikke ender opp som et engstelig og ensomt menneske.

Det er ei vakker bok dette her, med stor dybde og visdom. Og den har like mye å gi til voksne som til barn. Voksne kan lære å møte barn på en åpen og lyttende måte, og la barn få romme alle følelser, ikke bare de enkle og lyse. Jeg tror ofte at voksne kan ha like store vansker med å takle følelser på en konstruktiv måte som det barn kan ha. Ei bok som dette inviterer store og små til å snakke sammen om de utfordrende tingene, og til å sette ord på det som oppleves som vondt og vanskelig. Bøkene til Wilhelmsen oppfordrer til empatisk kommunikasjon, og det er noe vi alle kan lære noe av.

Petter Winther har illustrert både «Perlehviskeren» og «Natthaven». Illustrasjonene i den første boka var flotte, men han har virkelig overgått seg selv i «Natthaven». Winther har fått en stødigere og mer selvsikker strek, med tydelig personlighet og egenart. Den lyriske nerven og atmosfæren som preget illustrasjonene i «Perlehviskeren» er renere og klarere i denne nye boka. Han har funnet en fin kombinasjon av kreative teknikker, som får frem bokas dybde og innhold på en utrolig fin måte. Petter Winther klarer å si mye med enkle midler og antydninger. En spennende illustratør som kler denne typen barnebøker utrolig godt.

Fakta

Forfatter Cathrine L. Wilhelmsen. Kilde: WilhelmsenWinther forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-0-4
Oversetter: —
Originaltittel: Natthaven
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 143

Lagre

Lagre

Mikroanmeldelse: Snøhvit av Stella Gurney

Her kommer min aller første mikroanmeldelse. En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Bokas tittel og forfatter
«Snøhvit» av Stella Gurney. Illustrert av Zdenko Basic og Manuel Sumberac.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en gjenfortelling av det kjente Brødrene Grimm-eventyret om den unge, vakre piken som blir lagt for hat av sin sjalu og ondsinnede stemor, dronningen. Jenta ender opp i skogen, i huset til dvergene og… ja, dere kjenner vel eventyret så godt alle sammen, at en lengre handlingsbeskrivelse ikke er nødvendig.

Boka er tro mot originalen, men har et litt mer moderne språk, og noe detaljfornyelse. Noe jeg for eksempel ikke kan huske fra det opprinnelige eventyret er at Snøhvits stemor først jobbet på slottet som barnepasser, eller at nevnte stemor først ble virkelig vred på Snøhvits skjønnhet under en turnering, der en av ridderne ga Snøhvit et kompliment for hennes utseende.

Boka er mesterlig illustrert av duoen Zdenko Basic og Manuel Sumberac, som bl.a. har samarbeidet om å illustrere flere av Edgar Allan Poes verker og «Frankenstein» av Mary Shelley. Deres arbeider er gjerne svært detaljrike og fantasifulle, med et snev av mørke og steampunk. «Snøhvit» er intet unntak.

I tillegg til praktfulle illustrasjoner har boka luker man kan åpne, hjul man kan snurre på for å skape liv i bildene, en lekker pop-opp-scene der prinsen frir til Snøhvit og en bitteliten bok inni boka med noen av den onde dronningens magiske oppskrifter. Også er det skjult små edelsteiner fra dvergenes gruver rundt omkring i bokas illustrasjoner. Moro for liten og stor å dra på skattejakt mens man leser.

Utvalgt sitat fra boka
En aften da dronningen var i sine private gemakker, låste hun som vanlig døren og vendte seg mot speilet sitt:
«Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?» spurte hun storaktig. Hvorpå speilet svarte:
«Du, dronning, er ikke lenger vakrest her. Snøhvit tusen ganger vakrere er.»

Min vurdering
Dette er en virkelig praktbok. Illustrasjonene er fantastiske, med vakre, dype farger og en utrolig detaljrikdom. Eventyret er vakkert gjenfortalt, og det er spennende at forfatteren har tillatt seg å skrive inn småting her og der,  som ikke er en del av det originale eventyret. Det er troverdig. Jeg synes det fungerer godt.

Boka er gjennomført magisk og eventyrlig, noe illustratørene skal ha en stor del av æren for.De har skapt en helt særegen eventyrverden i «Snøhvit», som både små og store lesere kan ha stor glede av.

Jeg har kost meg stort med denne boka. Det er godt å gi seg over til den barnlig fascinasjonen vi alle har i oss, uansett alder. Første gang jeg leste denne boka kom det «aaaah» og «aaaaw» fra meg ved synet av hver ny side. Og bokas magi har ikke falmet, selv om jeg nå har bladd igjennom den en rekke ganger.

Om du har lyst på en egen, frittstående utgave av «Snøhvit» i bokhylla di, så er ikke denne boka feil. Koselig å bla i selv, og veldig hyggelig å kunne lese sammen med barn, barnebarn eller andre smårollinger som kommer på besøk.

Her er noen bilder fra boka (klikk på dem for å se dem større):

Dvergenes hus. Vinduene er luker som kan åpnes.

Snøhvit i glasskisten, omgitt av dvergene og skogens dyr.

Snøhvit og prinsen.

Fakta

Forfatter Stella Gurney

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Front forlag
ISBN: 978-82-8260-208-2

 

Prins Godhjerta av Huttetuttentei

”Det var en gang en prins som var så godhjerta at alle mennesker likte ham. Det skinte et vidunderlig vakkert lys ut gjennom brystet hans, og når han var i nærheten, begynte fuglene å kvitre, og unge piker fikk hjertebank og røde roser i kinnene.”

Erik Johansen har skrevet eventyret om Prins Godhjerta. Han er en allsidig mann, som både er barneunderholder, musiker og radiograf ved Radiumhospitalet i Oslo. Han er også kjent under navnet Onkel Snurre-Tullball, som melodimaker, eventyr- og tekstforfatter gjennom gruppa Trollklang. Noen av Johansens historier for barn har blitt sendt i NRK’s Barnetimen for de minste. Johansen debuterer som barnebokforfatter med ”Prins Godhjerta”.

Bondejenta Solstråle

I denne barneboka møter vi, som tittelen avslører, Prins Godhjerta i landet Huttentuttentei. Prinsen blir en dag kidnappet av det grusomme trollet Vrælefæl, som også river hjertet ut av brystet på prinsen og kaster det i en brønn. Kongen av Huttetuttentei utlover en dusør til den som kan redde prinsen. Mange forsøker, men alle blir skremt halvt i hjel av Vrælefæl. Til sist er det ei bondejente, Solstråle, som legger ut for å befri prinsen fra trollet, og for å redde hjertet hans. Ved hjelp av noen magiske ønsker fra ei lur heks og sitt eget mot, lykkes hun – og som seg hør og bør i et skikkelig eventyr vinner hun prinsen og halve kongeriket for innsatsen sin.

Prins Godhjerta

”Prins Godhjerta av Huttentuttentei” er bygget over en ganske tradisjonell eventyrlest, men inneholder også moderne elementer. I denne historien er det ei jente som er helten, og en prins som må reddes. En slik vinkling liker jeg.

Det blir ikke riktig å lese en barnebok med skjønnlitterære briller på, men det er noen småting ved boka jeg henger meg litt opp i som voksen leser – rent subjektivt sett. Jeg tviler sterkt på at barn som leser boka, eller mer sannsynlig blir lest for, reagerer på det jeg skal nevne nå. Det er noe med språket i boka som gjør meg litt ambivalent. På den ene siden så er det et ganske typisk eventyrspråk, folklig og jovialt. Hyggelig fortalt og enkelt å forstå. Forfatteren ordlegger seg lekent og morsomt. Men det er noen ord og uttrykk jeg opplever som litt gammeldags, men ikke gamle nok til å tilhøre eventyrenes glansperiode. Det er ord som nesevis, tertefin og jubelropet jabba-dabba-dabba-duuuuu, som for meg henger litt igjen i 60-tallet, og min foreldregenerasjon. Jubelropet er hentet fra The Flintstones, som fremdeles nyter en viss popularitet, men som hadde sine glansdager i det nevnte tiåret. Det kan være jeg flisespikker nå, men det ble bare litt rart å lese en barnebok av 2013 og få assosiasjoner til et tiår 50 år tilbake i tid. For meg ble den tekstlige harmonien litt brutt av dette.

For å legge meg selv litt til side og forsøke å se teksten som et barn, så tror jeg disse ordene og begrepene jeg har nevnt vil bli oppfattet som snurrige og morsomme, og at de vil gjøre boka til et rikt og frodig bekjentskap for de små. Jeg tror at dette er ord barn gjerne adopterer og synes det er moro å bruke når de snakker selv.

Boka er gjennomillustrert av Synne Helene Hagen. Jeg har vært innom hennes hjemmeside, for å se bredden av hva hun har gjort. Mye fint, mye innenfor fantasy, mytologi og det åndelige. Jeg ser hvorfor hun ble valgt til å illustrere ei eventyrbok. Likevel er det noe ved måten hun har løst illustrasjonsoppgaven av ”Prins Godhjerta” jeg er litt usikker på om jeg liker.

Trollet Vrælefæl

Hagen og jeg har en ting til felles. Vi har begge kunstfaglig utdannelse. Når jeg ser på bildene hennes, ser jeg en hel masse kreativitet, en stor dose fantasi og at hun har tilegnet seg bred kunnskap om det som ar avgjørende for om et bilde fungerer eller ikke; Komposisjon, linjer, rytmer, farger og anatomi, bare for å nevne noe. Dette kommer spesielt tydelig frem i for eksempel trollportrettene på side 13 og på side 49, som jeg synes er herlige.

Det jeg sliter litt med når jeg ser på bildene i boka er at kvaliteten på illustrasjonene virker varierende. Noen bilder er kjempefine, mens andre synes å være mindre gjennomarbeidede. De virker mer som skisser. Jeg får inntrykk av at noen bilder har vært hastverksarbeider.

Det er også noe ved male- og fargeleggingsteknikken jeg ikke synes fungerer så godt. Eller det kan være at fargeredskapene som er brukt, ikke fungerer optimalt. For meg ser det ut til at Hagen har brukt vannfarger, muligens akvarell, kombinert med fargeblyanter, muligens akvarellblyanter. Resultatet har blitt litt fargetjukt og klumpete. Det kan se bittelitt amatøraktig eller ”ungt” ut. Altså malt av et langt yngre menneske enn Hagen.

Den lure heksa

Nå kan det være at Hagen har valgt seg disse redskapene og denne teknikken nettopp fordi det er en barnebok. Et ungt uttrykk skal tiltale et ungt publikum. Om så er, så liker jeg den ideen. Jeg er bare ikke sikker på om jeg synes utførelsen av den er makismal.

Men igjen, dette er ting jeg som voksen med kunstfaglig bakgrunn tenker på når jeg blar i boka. Barn som leser om Prins Godhjerta vil nok like de frodige fargene, det passe skumle trollet, den lure heksa og alle de andre Hagen har tryllet frem med sin fantasifylte strek.

Alt i alt et passe klassisk, passe moderne, passe morsomt og passe skummelt eventyr for barn i alderen ca. 3-6 år. Selv om jeg bladde meg igjennom boka med et kritisk blikk, så må jeg innrømme at jeg synes historien hadde sjarm og at det var et hyggelig eventyr.

Klassisk eventyrslutt for Prins Godhjerta og Solstråle

(Dette var en av bøkene jeg fikk med meg fra årets Bokbloggtreff i september.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Liv forlag
ISBN: 978-82-93184-35-5

Sagnet om Trollveggen – Trolla, bryllupet og soloppgangen

”Innerst i Romsdal, akkurat der bølgene fra fjorden treffer de bratteste fjella, blei det en gang for lenge, lenge siden holdt et bryllup. Dette var så eventyrlig vakkert og vilt at folk prater om det enda.”

Frittgående Fruers forlag har hentet fram det gamle norske folkesagnet om Trollveggen, og laget barnebok av det. Med seg på laget har de den prisbelønnede illustratøren Gunvor Rasmussen. Et vellykket prosjekt med et svært sjarmerende resultat.

Sagnet om Trollveggen forteller historien om hvordan Nord-Europas høyeste loddrette fjellvegg, som troner midt i Romsdalen, ble til. Det er et sagn i god gammel eventyrstil, med troll i hovedrollene. Historien går ut på at tindene på Trollveggen en gang var troll – bryllupsgjester, brud og brudgom – i et vilt og vakkert trollbryllup. Trollene ble så oppslukt av festen at de glemte å følge med på når solen steg på himmelen – og dermed ble de til stein alle sammen. Troll tåler som kjent ikke sollys.

Trollbruden Myra

Dette har blitt en utrolig sjarmerende barnebok, med masse spennende ekstramateriale i. Frittgående Fruer har sørget for at det opprinnelige sagnet står gjengitt innledningsvis, deretter følger den barnevennlige og illustrerte tolkningen av sagnet. Helt bakerst i boka finnes fakta om Trollveggen, et kart med navn på alle tindene, forslag til spasertur for hele familien til Litlefjell (som har god utsikt til Trollveggen) og oppskrift på ”Lune Romsdalshorn”.

Jeg koste meg med denne barneboka. Synes det er koselig at gamle norske sagn blir hentet frem igjen. Likte godt moderniseringen og barnetilpasningen av fortellingen. Det er noe jovialt og trivelig over språket, med sine konsekvente a-endelser og moderne eventyrformuleringer.

Småtroll

Men det som virkelig gjør sus på sagnet og boka er illustrasjonene til Gunvor Rasmussen. Så rare, supersøte og elsklige troll som hun har penslet frem skal man lete lenge etter. Illustrasjonene er fargerike, originale, litt naive og frodige. Det er noe ved streken som får meg til å assosiere i så vidt forskjellige retninger som Elsa Beskow, Tim Burton og Monsterbedriften. Rasmussen har virkelig lykkes i å skape et nordisk naturunivers for barn av i dag, der rare naturvetter og søte småtroll ligger på lur i busk og kratt.

Trollbrudgommen Rabben

Jeg tar meg i å ønske at figurene fra boka fantes som plysjdukker, små trollfigurer eller som pynt på nøkleringer. Har nemlig innmari lyst på et slikt troll eller to selv. De er herlige!

En skikkelig trivelig barnebok, som nok vil sjarmere barn i alle aldre, dette her. Passer for små trollunger som liker eventyr, og foreldre som liker å ta med seg barna sine ut på tur i den magiske norske naturen. De lune Romsdalshornene fungerer utmerket som turmat forresten. Namnam!

Dansende småtroll

(Dette var en av bøkene jeg fikk med meg fra årets Bokbloggtreff i september.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Frittgående Fruers Forlag
ISBN: 978-829990560-2