Julekalender 2016: Luke 24

luke24

Amor Fati

Ikke som en Cæsar gjorde
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet:
Amor Fati – elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjeper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

En gang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 23

luke23

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild –

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og alltig skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme og gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt_large«Samlede dikt I» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 22

luke22

Silhuetter

På vår månestrand hvor skummet
brer sin knipling åndelett,
dukker frem fra verdensrommet
silhuett på silhuett.

Foran havet glir det rart en
skyggerad som mot en vegg:
snart et pikeskjørt og snart en
pope med kalott og skjegg…

Nu og da en gutt som hiver
sten på vannet: fisken flyr…
Nu og da en eseldriver
på en skygge av et dyr…

Silhuett av mann med hummer…
Der: en fisker med sitt garn…
Der: en gamlemor som krummer
arm om vannmelon og barn…

Hverdagsliv og hverdags-elde,
men mot rommet er de sett:
ørsmå mennesker får velde
av sin egen silhuett.

*

Er vårt syn inatt en hilder?
La oss hildre selv – og gli
med som sære skyggebilder
under månen, også vi!

Kjenn, vi går på Gaias klode,
som med sko av kniplingskum
svøpt om foten, og med hodet
i en hatt av verdensrom!

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 20

luke20

Et menneske døde

Det kimer en klokke i kvelden et sted.
Et menneske døde inatt.
Det kimer en klokke, – en tone av fred.
Hva var det han elsket? Hva var det han led?
Hva er det for drøm han har hatt?

Du kjente ham ikke? Kan hende han var
en venn som du skulde ha møtt?
Hans liv var et spørsmål, en bønn om et svar,
men nu er det hele forødt.

Kan hende han stanset en kveld ved din port,
du hørte hans famlende ord – ,
en stemme i mørket. Hva skulle du gjort?
Hvem våger å kjenne sin bror?

En vandrer har kastet sin ensomme stav,
– hans fot og hans hjerte gikk trett.
Det synker en kiste i nattens grav;
en seiler glir ut på det ukjente hav
mot kyster som ingen har sett.

Og presten, den mørke, alvorlige mann,
strør sand over kistens lokk.
Flyktig var leken på livets strand,
og selv er du flyktig som rinnende sand
og sommerens flyvende fnokk.

Men dypt gjennom rosenes røde kapell
der går et forunderlig sus,
en tone av jorden, en tone av fjell;
det er som en salme av livet selv
går inn gjennom dødens hus:

Hva gav du av glede? Hva gav du og fikk
før natten ble evig og sort?
Hva gav du av sol før din sommer forgikk?
Gå langsomt, menneske, senk dine blikk.
Din bror, din bror er gått bort…

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt_large«Samlede dikt I» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 19

luke19

Vindpustet og stenen

Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.

De hvisket så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.

De hvisket om vennskap
som ikke kan ruste.
«Du er så usynlig!»
sa stenen til pustet.

«Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen…»
«Akk, du er så synlig!»
sa pustet til stenen.

«Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
Sten kan ikke luftes
og luft kan ikke stenes

«Men likevel har du
en gave til meg,»
sa stenen til pustet.
«Fly alltid forbi meg!»

«Og du har en gave,»
sang pustet av sommer
tilbake til stenen.
«Ligg fast når jeg kommer!»

Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes…

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 18

luke18

Målbundet

Det var en dag vi snakket altfor meget
og altfor høyt og altfor sinnsbeveget.

Jeg fant deg dypt og kvinnelig uvettig,
fordi du motsa alt jeg hadde rett i.

Jeg fnøs mot deg og alle jordens jenter
med ugjendrivelige argumenter.

Når medgir kvinnen tap av diskusjonen?
Forarget skrek jeg: «Ikke ta den tonen!»

Da vant du din spontane kvinneseier.
I gresset stod det to forglem-meg-ei’er.

Du tok den ene opp og sa: «Så vakker
den blomsten er fordi den ikke snakker!

Den vet da sikkert meget? Men den tier.
Og den har rett i alt den ikke sier.»

Det argumentet målbandt meg, du lille!
Av blomster kan vi lære å bli stille.

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 17

luke17

Eventyr

Ved tjernet, det sorte, forglemte,
bak skogenes siste myr,
der skjelver i måneskinnet
et eventyr.

Hun lever i sivenes skygge,
og månesølv er hennes klær,
og tro meg, hun elsker å være
der ingen er.

Hun dukker av sjøens mørke
hver høysommernatt klokken tolv.
Da vokter ved tjernets bredder
et nihodet troll.

Og hvo som våger å skue
den deilige svømme forbi,
blir ett av et skoguhyre
med munner ni!

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt_large«Samlede dikt I» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Julekalender 2016: Luke 16

luke16

Venus

Er Venus en bebodd planet?
Nei, forskerne har trukket
sin slutning: Denne mulighet
er ganske utelukket.

«Planetens hete er enorm.
Dens landskap er en steppe
i evig mørke, evig storm,
og puste kan man neppe.»

Jeg forsket litt på egenhånd,
og kom til at planeten
som kalles Venus, er nok sånn,
for slik er kjærligheten.

Men den har jeg så lenge selv
holdt ut, så jeg formoder
at Venus hører likevel
til de bebodde kloder.

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Julekalender 2016: Luke 15

luke15

I biblioteket

Jeg står mellom fire vegger av permer.
Med sønnlig respekt
ser jeg et stolt galleri av bøkenes
eldgamle slekt.

Øverst en svartebok: ordenes farlige
heksebrygg.
Nietzsche! glimter et lynende navn fra
en falmet rygg.

Strindberg stormer i hundre hefter
bokhyllelangs.
Svøpt i en kappe av kalveskinn smiler
Anatole France.

Blodrød i bindet står Snorre og klinger
av sverd mot skjold.
Nederst i kroken i Krokskogs-mørke
går Asbjørnsens troll.

Preget i shirting står Ingemanns ridder
i skinnende jern.
På reise til månen med flosshatt på hodet
suser Jules Verne!

Uoppskåret står Shelley og synger
om vestenvind,
mens Byron forfører grevinner i fjorten
skjev-leste bind.

I førsteutgave går Nansen på ski over
Grønnlands-is,
mens Heine drømmer om Tyskland i dikt som
er trykt i Paris.

Alt skjer i en bokhylle! Guttunger finner
en sjørøverskatt,
og Hunden fra Baskerville hyler mot månen
i Dartmoor’s natt.

Menn blir usynlige, bordet dekker seg,
teppene flyr!
Münchhausen rykker seg selv efter hårpisken
opp av en myr.

Askeladden blir hjulpet av hjelpere:
Han som kan se,
han som kan lytte, og han som kan løpe:
Alle er med!

Selv fant du hjelpere under din egen
eventyrlek:
Seeren, lytteren, løperen står i ditt
bibliotek!

André Bjerke

Kilde:
4538_samlede_dikt2_large«Samlede dikt II» av André Bjerke (Aschehoug)

bokvrimmelB

Lagre