Category Archives: Temamåned

by

Julekalender 2017: Luke 24

Julekveld

Jorden venter, jorden smiler
vinterhvit og julekledd.
Hus og hytter er beredt.
Underet er atter skjedd:
Verdens store hjerte hviler.

Dype, tunge klokkeklemt
vekker underlige minner
fra en barndomstid som skinner
ofte fjernt men aldri glemt.

Barnefryd og barnelatter,
barnesang og juletre,
da Vårherre selv var med,
strødde ut av himlens skatter.

Jorden venter, jorden smiler.
Sneen faller bløtt og lett.
Og en trett og fattig tviler
drømmer barnets drøm og hviler.
– Underet er atter skjedd!

Inger Hagerup

Kilde:

Reklame
by

Julekalender 2017: Luke 23

Drømmeren

I natt kom solen og månen
og elleve stjerner til meg
og bøyde seg dypt i støvet.
Jeg vet, jeg vet hva de vil meg!

Ennå er det for tidlig
å røpe dette for noen.
Ingen av mine brødre
er særlig sterke i troen.

Uten å kjenne meg går de
sløvt gjennom øyeblikket.
Jeg smiler bare og tier.
Ennå vet de det ikke.

Men kommende store jærtegn
skal leve på folkemunne
når de som kaller meg Drømmeren,
sporløst er gått til grunne.

Hva gjør det om mine brødre
spytter på meg og slår meg?
Solen og månen og elleve stjerner
bøyde seg for meg!

Inger Hagerup

Kilde:

by

Julekalender 2017: Luke 22

Frøet

Jeg ligger bare her og gror
og drikker vann og spiser jord.
Her er så varmt og mørkt og vått.
Her er så fredelig og godt.

I natt kom regnet lett på tå
og banket ganske sakte på.
Det hvisket til meg: Lille bror,
en vakker dag blir du så stor

at du kan løfte taket vekk.
Og i en bitteliten sprekk
vil hele verden åpne seg
og sola smile ned til deg.

Inger Hagerup

Kilde:

by

Julekalender 2017: Luke 21

Månekveld

Så underlig det er å stå og fryse
i måneskinnets ensomhet en kveld
og kjenne kulden fra det døde lyset,
men være levende allikevel.

Jeg er en gave livet engang ga meg
av lyst og smerte og av kropp og sinn.
Og disse ting skal døden snart ta fra meg.
Han holder alt sin bleke hånd om min.

Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen
og kjenner lykkens forte, søte sting,
for ennå har jeg ikke nådd til broen
som går fra allting og til ingenting.

Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!
Du blir min siste mørke kjærlighet.
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
imot din dype, dype evighet.

Inger Hagerup

Kilde:

by

Julekalender 2017: Luke 20

Jeg tror

Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.
Jeg tror på drømmer som en hører til.

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.
La natten føre meg bestandig frem.
Et sted i mørket står en dør på klem.

Et sted på grensen mellom ånd og kropp,
et sted hvor selve tiden sier stopp
– der skulle vel mitt hjerte flamme opp – ?

Hør ikke på meg. Alle mine ord
er farlige profeter, falske spor.
Jeg er en ganske annen enn du tror.

Inger Hagerup

Kilde:

by

Julekalender 2017: Luke 18

Salme

Stille, stille mot kveld.
Stille, evige sne.
Stille, mektige fjell.
Stille, veldige bre.

Stille, stille mot kveld,
eterblånende hav.
Solens vugge og grav
drøm og vugg mot deg selv.

Langt, langt ute i vest
lyner gull imot stål,
slukker solen sitt bål,
stiger kvelden til hest.

Rir så tyst over fjell.
Sporer blinker i sjø.
Ridder Mørk, ridder Kveld,
vi skal visselig dø.

Ridder Stum, ridder Sort,
sakte rir du avsted,
mot den ukjente port,
mot den ukjente fred.

Inger Hagerup

Kilde:

by

Julekalender 2017: Luke 17

Steinen

Så var det den gode stein
med bred og mosegrodd rygg
som ble en hemmelig venn.
Hos den var jeg alltid trygg.

Der kunne jeg gråte og le.
Den visste og skjønte alt
og brydde seg aldri om
hvordan ordene falt.

Urokkelig. Stor og stum.
Den samme i sol og regn.
– Hvor godt jeg begriper dem
som gjorde seg guder av stein.

Inger Hagerup

Kilde:

by

Julekalender 2017: Luke 16

Gjengangere

Det spøker i byen. Jeg går her i kveld
i fremmede gater og møter meg selv.

Så fjernt og så rart. Var det virkelig her
hun gikk denne piken som jeg ikke er?

Her vandret hun engang i Colletts allé
i dryssende junivåt epleblomstsne.

På Damplass var rosene nettopp satt ut
og dammen ble saktelig fylt fra en tut.

Der skulle hun møte presis klokken ni
en venn som hun visst var forelsket i.

Bak gjerdene grodde peoner og hyll
en duftende hageby-sommeridyll.

I mørkningen stjal hennes freidige venn
en lubben syrenkvast og ga henne den.

Og kysset – det første – en sprø bagatell,
men dødsens høytidelig ment likevel.

Så ruslet de etterpå lykkelig hjem.
De spøker i porten. – Der møtte jeg dem!

Inger Hagerup

Kilde:

by

Julekalender 2017: Luke 15

På havets bunn står skutene

På havets bunn står skutene
med svære svarte seil.
Maneten pusser rutene
og bruker dem til speil.
Men stakkars torskesnutene,
de tar bestandig feil.

De gamle kloke krabbene,
tar panserskjorte på
og digre klør på labbene
når de skal ut og gå,
men kommer enda stabbende
forsiktig og på skrå.

Det er så vått og susende
i havets røde trær
når vannet kommer brusende.
Å, huttetu for vær!
Da kryper sneglehusene
i ly på sine knær.

Men aller dypest nede gror
et ensomt muslingskjell,
der verdens største perle bor
alene med seg selv.
Og du skal få et eventyr
om den en annen kveld.

Inger Hagerup

Kilde: