Julekalender 2017: Luke 15

På havets bunn står skutene

På havets bunn står skutene
med svære svarte seil.
Maneten pusser rutene
og bruker dem til speil.
Men stakkars torskesnutene,
de tar bestandig feil.

De gamle kloke krabbene,
tar panserskjorte på
og digre klør på labbene
når de skal ut og gå,
men kommer enda stabbende
forsiktig og på skrå.

Det er så vått og susende
i havets røde trær
når vannet kommer brusende.
Å, huttetu for vær!
Da kryper sneglehusene
i ly på sine knær.

Men aller dypest nede gror
et ensomt muslingskjell,
der verdens største perle bor
alene med seg selv.
Og du skal få et eventyr
om den en annen kveld.

Inger Hagerup

Kilde:

Reklamer

Julekalender 2017: Luke 14

Eventyr

Jeg vet en skog med drømmesvarte trær.
Den som kom dit, må alltid være der.

Der er det ingen fugler. Ingen sol.
Men bregner vifter over ormebol.

Der lokker fluesoppens liksvøpsølv
og revebjellens røde fingerbøll.

Der henger månens falske gullgongong
over et hus av underlig fasong.

Et pepperkakehus hvor meget skjer.
Der bor en heks. Jeg sier ikke mer.

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 13

Alt er så nær meg

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
Alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente
blide og rørende trekk.
Går her en liten
pike fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 12

Løvetannen

Der står en liten løvetann
blant andre løvetenner
i bakken på et åkerland
og blomstrer så det brenner.

Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv.
For av en bustet knopp i går
er det blitt blomst i kveld.

Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.

Hvor stolt og gladelig den gror!
Men like nedenfor
står en sørgmodig eldre bror
og feller hvite hår.

Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 11

I et landskap

I et landskap, nytt og uten minner,
står et epletre i blomst og skinner.

Stien går seg bort imellom lave
busker, og der nede ligger havet.

Epletreet dufter nyskapt sommer.
Her har tiden aldri vært. Den kommer.

Aldri vært? En dønning bryter i meg.
Hva var dét som nettopp strøk forbi meg?

Lette skritt? Og var det en som sukket?
Ble en gammel dør usynlig lukket

av en kvinne som for lenge siden
også hadde fått sin tid av tiden?

Blomstret dette tre engang for henne
som jeg aldri skal få se og kjenne?

Visste hun som jeg at øyeblikket
dør, og trodde hun det heller ikke?

Stod hun kanskje opp i kveld fra graven
for å bli en drøm i eplehaven?

Noe gråter lydløst allevegne.
Eller er det bare sommerregnet?

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 10

Jeg gikk meg vill i skogene –

Jeg rømte fra min elskede,
jeg sa mitt hus farvel,
jeg vandret landeveiene
alene med meg selv.
Jeg gikk meg vill i skogene,
og nå er det blitt kveld.

Og langs de bleke stiene
er mange bål brent ned.
Her hastet andre videre,
her hastet de avsted,
mot fjellene, mot stjernene,
mot glemsel og mot fred.

Jeg gikk meg vill i skogene
og natten stunder til.
Nå vil jeg tende opp igjen
en annens gamle ild
og siden følge sporene
hvor også han for vill.

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 9

Blomstertale

Du talte med din kloke røst
en aften disse kloke ord
at kjærlighet har vår og høst
som alle andre ting på jord.
Og livets lov, sa du, er den
at alt som spirer fram skal dø,
men vokse veldig opp igjen
den neste vår av høstens frø.

Fritt oversatt, – slik svarte jeg –
skal dette blomsterspråk bety
at en av oss (sannsynligst jeg)
skal visne og gro opp på ny.
Men gå i frø for din skyld? Nei,
det gjør jeg ikke. Unnskyld meg!
Jeg er nok ingen hyasint
av de saktmodige og blå.

Jeg er en kaktus, hard som flint,
en sånn med skarpe kanter på.
Og gi meg sol, da blomstrer jeg,
men gi meg storm og ørkensand,
da gror det pigger fram på meg,
mens roten tappert holder stand.
Du tror kan hende ditt farvel
vil rive hele stasen opp?
Nei, jeg slår knuter på meg selv
så tusen pigger står i knopp!

Min stemme var visst nokså hård.
– Men det var sommer utenfor.
Syrener. Røde mandeltrær,
og mennesker i lyse klær.

Du grep min hånd og kysset den.
– Da blomstret kaktusen igjen.

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 8

Detalj av usynlig november-landskap

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
At alt er visket ut av sludd og regn.

Der stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når for jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.

Inger Hagerup

Kilde:

Julekalender 2017: Luke 7

Du og jeg

Hei på deg med pels og diamanter
og med luksusbil og tykk gemal
og en flokk med fedre, mødre, tanter
til å jevne for deg livets jammerdal.
Hei på deg!
Se på meg!
Mine filler skinner langt av lei
og forresten skinner hele jeg.

Din gemal har gitt deg dine stener.
Du betaler dem med trette kyss.
Jeg er pyntet med en kvast syrener
stjålet av min venn i parken nyss.
Hei på deg!
Se på meg!
En syren mot tusen stener – hva?
Men jeg bytter ikke heller da.

Du har luksus, posisjon og penger
og forresten megen herlighet.
Jeg har det som hele verden trenger:
Lykke, frihet, sol og kjærlighet!
Hei på deg!
Se på meg!
Tror du jeg misunner deg ditt gull,
jeg som selv har hele verden full!

Inger Hagerup

Kilde: