Fyrsten skal etter sigende være bibelen innen realpolitikken. Den har visstnok inspirert politikere, ideologer, næringslivsstrateger og ledere helt siden den ble skrevet og frem til i dag. Det er en lærebok i ledelse, maktutøvelse og statsmannskunst skrevet av den italienske fofatteren, statsmannen, diplomaten og filosofen Niccoló Machiavelli på 1500-tallet.
Machiavelli regnes som kald og kynisk. En mann som gjennom denne boken setter ord på den virkeligheten som skjuler seg bak den gode menneskelige fasade. I Machiavellis litterære verden er alle tilsynelatende enten tåper eller sleske luringer, offere eller overgripere. Enten har man makt eller man er maktesløs.
Det er nettopp dette som er problematisk med Machiavelli. Hans verden er sort/hvitt, uten dybde eller synlig innhold bak de fasadene han skisserer. Dette tross ryktet om at han er en som lar oss skue bakenfor fasadene. Videre er han en mester i generaliseringer. Han hevder flere steder i sin bok at folkets mål alltid er hederligere enn aristokratenes, da aristokratene kun ønsker å undertrykke andre, mens folket bare har et lite ønske i livet: Å slippe å bli undertrykket. Ikke bare et dette en generalisering av de helt store, det er også en ekstremt naiv sådan.
Denne formen for naivisme går igjen flere steder i boken og han motsier seg selv flere steder. Et eksempel på dette er hans beskrivelse av en type fyrste som stiger opp av folket, altså en som tidligere har vært fattig eller alminnelig arbeider. En slik kan stige i gradene gjennom militærvesenet og eget mannsmot, forteller Machiavelli. Dette er altså en av de hederlige som kun ønsker å unngå undertrykkelse. I neste nå har dette vesenet blitt fyrste og har visst fått kirurgisk fjernet sin personlighet og indre egenskaper – for nå er det kun mangel på hederlighet og et intenst ønske om undertrykkelse av andre som står i folkefyrstens hode. Ulogisk og forvirrende presentert av rasjonelle Machiavelli.
Machiavelli har det med å gjenta seg selv inntil det kjedsommelige også. Han kunne fint begrenset seg til å skrive Fyrsten i brosjyreformat. Vi hadde ikke gått glipp av noe. Det meste av hva han har å melde presenterer han i bokens 4-5 første kapitler. Deretter forteller han det samme bare med nye ord resten av boken igjennom. Det er som om han ikke stoler på at folk er oppegående nok til å skjønne ham uten hjelp av teskjeer. Noe som kan se ut til å stemme skal man ta dette sitatet fra boken på alvor: «Nå finnes det jo tre slags hoder: De første forstår tingene av seg selv. De andre skjønner det som andre forstår, og de tredje forstår sakene hverken av seg selv eller når andre forklarer dem noe.» Siden Fyrsten i hovedsak er skrevet som en håndbok i ledelse nettopp for fyrster og statsmenn, må jo det bety at Machiavelli selv anså disse for å være heller trege i topplokket.
Jeg har tygget frem og tilbake på om jeg anser Machiavelli for å være en forholdsvis naiv person, eller en som faktisk er lurere og mer humoristisk anlagt enn man kunne tro. Jeg heller mot det siste. For meg er mye av det han skriver godt parfymerte frekkheter. Sånn som hans skjulte hinting om datidens lederes manglende intelligens, som jeg skisserte over her. Populariteten boken fremdeles nyter i enkelte kretser i dag hever dens humoristiske kvaliteter, om det virkelig er slik jeg tror – at Machiavelli skrev den som et eksperiment for å kartlegge hvem og hvor mange som falt for dens innhold. The Punchline her blir jo at de vi anser som mest kyniske og kalde i dagens samfunn (ledere, strateger osv) kanskje er noen av de mest naive når det kommer til stykket. Naive nok til ukritisk å kjøpe alt Machiavelli presenterer i Fyrsten.
Forlag: Kagge Forlag
ISBN: 978-82-489-0664-3