Neverwhere: London blir aldri det samme igjen. Og det blir i grunn ikke verden heller!

Bokas tittel og forfatter
«Neverwhere – London Under» av Neil Gaiman
Boka er illustrert av Chris Riddell.

Bokas særtrekk og handling
«Neverwhere» er urban fantasy for ungdom og voksne.

Vi befinner oss i London. Der bor Richard Mayhew, en ganske alminnelig ung mann. Han har en grei, men kjedelig, jobb, en liten leilighet og en veldig pen, men utrolig kravstor og snobbete kjæreste.

En dag da Richard er på vei til en viktig middag sammen med kjærsten Jessica, får han øye på ei ung jente på fortauet. Det virker som om hun dukker opp ut av intet, som om hun bare materialiserer seg rett ut av en murvegg. Jenta er skadet og trenger helt tydelig hjelp. Jessica haster videre, men Richard stanser og bestemmer seg for å hjelpe jenta, som kaller seg Door.

Den beslutningen endrer alt for Richard. Hele hans tilværelse går opp i røyk. Han blir trukket inn i en verden han ikke visste at eksisterte. En verden under Londons gater, i en labyrint av mørke kloakktunneller og nedlagte t-banestasjoner, der Rottetalerne, Kloakkfolket og Fløyelene bor. Der blir han kjent med Markien av Carabas, som tar Richard ennå dypere ned i London Under, der farer truer og store utfordringer ligger foran ham.

Utvalgt sitat fra boka
«Han er et sted dypt under bakken: i en tunnel, kanskje, eller i kloakken. Lyset blafrer, og fremhever mørket i stedet for å drive det bort. Han er ikke alene. Andre mennesker går ved siden av ham, selv om han ikke kan se ansiktene deres. Nå løper de, gjennom kloakken; plasker gjennom gjørme og møkk. Vanndråper faller sakte gjennom lufta, krystallklare i mørket.

Han runder et hjørne, og Beistet venter på ham.»

Min vurdering
Jeg har utsatt denne anmeldelsen av Neverwhere en stund. Det er vanskelig for meg å skrive den, å finne de rette ordene. Jeg ble så utrolig glad i denne boka mens jeg leste at jeg er redd for at alt jeg formulerer omkring leseopplevelsen bare vil høres ut som noe fra en rosa, glitrende reklameplakat.  Neil Gaiman har rett og slett seilt opp som en av min absolutte favorittforfattere. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese hans bøker.

Altså, dette er ikke første boka jeg har lest av Gaiman. Det er den andre. Men jeg burde helt klart ha lest veldig mye mer av ham, veldig mye tidligere i livet. Heldigvis har jeg flere av bøkene hans stående i bokhylla. Oh joy! 😀

Men, ja. Neverwhere. Jeg ELSKER Neverwhere!

Denne boka er utrolig fin på flere forskjellige måter. For det første er det en usedvanlig velskrevet og språklig spenstig fantasyroman. Gaiman er fantastisk god til å skape atmosfæriske rom og steder, og han former et troverdig, interessant og ikke minst originalt persongalleri.

Forfatteren har også en helt egen evne til å gjøre det alminnelige magisk. Han flytter grå, vanlig hverdag og hverdagslige steder halvveis eller helt inn i et mørkt og fortryllende eventyr. På noen måter kan Neverwhere minne litt om oppbygningen til romaner som bøkene om Narnia. Men der Narnia er en helt egen verden, totalt adskilt fra vår, så fletter Gaiman i Neverwhere vår verden sammen med dette London Under. London Under er jo teknisk sett en del av vår verden, men det er en del av den som vi ikke har kunnskap om eller har beveget oss rundt i. Men sammen med hovedpersonen, Richard, får vi innblikk i en mulig fantastisk underverden som på mange måter snur opp ned på hele vår verdensforståelse om vi er åpne for det.

Bokas London Under er befolket av mennesker vi i vår verden opplever som uteliggere og tiggere. Men i London Under er de konger og markier, lorder og ladyer, helter og skurker med pågangsmot og beundringsverdig utholdenhet. De møter farer og utfordringer vi bare kan forestille oss, og finner løsninger på problemer vi ville ha opplevd som uløslige.

Og det er nettopp her vi berører det aller fineste ved Neverwhere. Gaimans måte å få oss til å se på uteliggere, tiggere og andre som lever sine liv i mørke smug og på kalde gater med nye øyne. For det er desverre slik at mange av oss som lever priviligerte liv i storbyene enten ser ned på, eller fullstendig overser dem som ikke lever innenfor de samme hverdagsrammene som vi gjør. «De usynlige» som vandrer gatelangs, som sover i portrom og søker ly fra kulda i trappen ned til t-banestasjonen lever på mange måter i en annen verden enn vår. Deres liv foregår på andre steder enn våre liv, de møter andre og ofte tyngre utfordringer og overvinner ting vi aldri trenger å overvinne. Om dette ikke gjør dem til helter, virkelige hverdagshelter, så vet ikke jeg. Med denne boka skriver Gaiman disse menneskene synlige for oss, og gir dem kraft og verdighet, gjennom en eventyrlig historie som påminner oss om vår medmenneskelighet.

Ingen ting, hverken steder eller mennesker, er helt slik de ser ut på overflaten. Vi har alle et ytre og et indre, en overflate og noe under den. Det er viktig å ikke bedømme eller fordømme noe utifra hvordan ting virker utenifra. Det er først når vi har blitt godt kjent med en plass, og godt kjent med en person, at vi kan vite med sikkerhet hva slags sted og hva slags menneske vi har foran oss.

London blir aldri det samme etter Neverwhere. Og det blir i grunn ikke verden heller. For hvis vi kan tenke oss at det finnes en skjult verden tilknyttet London, så kan vår fantasi forestille seg at det finnes en slik verden i tilknytning til hver eneste by i hvert eneste land på denne planeten.

Det er lett å tenke at det finnes én virkelighet og at alle lever i den samme virkelighetsbaserte verden, men sannheten er jo at vi er høyst subjektive vesener. Vi oppfatter virkeligheten på vår helt særegne måte alle sammen, så teknisk sett finnes det én virkelighet pr. person. I overført betydning finnes det massevis av verdener der ute, som er skjult for oss, som vi ikke har kjennskap til eller kunnskap om – før vi eventult blir kjent med folk, kjent med dem som lever i alle disse forskjellige subjektive verdenene. Når vi tør å se hverandre, tør å møte andre som likeverdige og vise åpenhet og nysgjerrighet på hvem de er heller enn å fordømme dem for det vi tror de er, så åpner det seg nye verdener for oss. Og vi risikerer å bli rausere og klokere på veien.

Neverwhere er ei nydelig bok om toleranse, inkludering, medmenneskelighet og mangfold – samt en hyllest til menneskets utholdenhet, overlevelsesevne og indre styrke. Jeg ble forferdelig glad i denne boka, i stedene den beskriver, i London og i alle de fantastiske personene Gaiman har skapt. Forfatteren fikk meg til og med til å gråte en skvett på slutten, for så dypt berørt ble jeg faktisk av denne historien og symbolikken som finnes i den.

Har du ikke lest denne boka, så er det på tide. Les! Bare les! ❤

Fakta

Forfatter Neil Gaiman og hans hund Cabal. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-516-8618-1
Originaltittel: Neverwhere
Oversetter: Ina Vassbotn Steinman
Utgivelsesår: 2015 (norsk 2017)
Sideantall: 431

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

4 kjappe: Trollmenn og zombie, troll og merkverdige barn

Alice-in-Zombieland-by-Gena-Showalter-196x300

«Alice in Zombieland» av Gena Showalter:
Hvis du, som jeg gjorde, forventer at dette skal være en slags pastisj basert på Alice i Eventyrland, så kommer du til å bli skuffet. Dette er en helt egen, moderne historie, med kun enkelte løse elementer her og der som liksom skal få assosiasjonene til å gå i retning av detaljer fra Alice i Eventyrland. Med andre ord er ikke denne boka fullt så artig som man kanskje innbiller seg at den skal være.

Vi møter Alice (jada, navnet på hovedpersonen matcher i det minste) som har mistet foreldrene og søsteren sin i en ulykke. Hun flytter til et nytt sted, begynner på en ny skole – og så begynner den klassiske amerikanskje high school-moroa. Bitchy jenter, sykt tiltrekkende bad boys, strenge lærere – og selvfølgelig et eller annet mystifistisk som hovedpersonen blir nysgjerrig på og blandes inn i. I dette tilfellet er det mystifistiske noe veldig farlig: Zombier som ser ut til å være underlig tiltrukket av nettopp Alice.

Zombiene i denne boka er ikke døde som stiger fra graven, stønnende og haltende, på jakt etter hjerner. De er faktisk usynlige, en slags onde ånder etter enkelte avdøde, som vil ha sjelen din.

Uansett, Alice blir en slags Buffy, som sammen med en liten, hemmelig gruppe elever forsøker å beskytte skolen og folk i nærområde fra zombieangrep.

Forholdsvis spennende og allright skrevet, men litt mange klassiske amerikanskje high school/ungdomsklisjeer. Og jeg mistet i grunn mye av sansen da forfatteren plutselig, på død og liv, insisterte på å skrive inn lange tirader om kristen, amerikansk seksualmoral midt i handlingen. For Alice er en god og snill kristen pike, må vite – som liker å bruke vold på fritiden og sparke zombieræv. Hun sparer seg til den rette og vil bare nusse litt forsiktig på deg – men ikke mer. Ikke mer! Da blir Jesus sint!

For all del, om man selv er personlig kristen og savner fantasy/YA-romaner som prediker en slags kristen moral (veldig amerikansk sådan), så vil man sikkert elske denne boka. For meg ble det hele bare veldig merkelig og konstruert. Dette plutselige kristne budskapet hang for meg ikke sammen med resten av innholdet, og ble litt som en «soar thumb» midt i teksten.

Helt grei bok, men ikke noe mer.

Kilde: Har kjøpt boken selv.
Forlag: Mira Ink/Harlequin UK
ISBN: 978-1-848-45157-5

Basic CMYK

«Maretorn» av Tone Almhjell:
Her har vi den frittstående oppfølgeren til fantasysuksessen «Vindeltorn». Og etter min mening skriver Tone Almhjell seg bare bedre. Jeg elsket «Vindeltorn», og jeg satte om mulig ennå større pris på «Maretorn».

Vi møter vennen til Lin fra «Vindeltorn», Niklas. Lin har flyttet og Niklas føler seg alene. Han vandrer mye rundt i skogene omkring hjemstedet Sommerhjell, der han bor sammen med bestemor Alma og onkel Anders. Etter at moren døde da Niklas var liten har en skygge ligget over hele Sommerhjell, og Niklas bærer på en fryktspekket sorg. Noe i ham er sikker på at moren ikke likte ham, at hun egentlig ikke var glad i ham. Frykten gir ham mareritt, men det er ikke det eneste mørke og skremmende som skjer. Noe lusker rundt i skogen. Noe stort og farlig, med grønne øyne, som dreper sauer og stadig sniker seg nærmere Sommerhjell. Men det finnes også lys og hjelp i skogen: Tyst, ei gaupe som kan snakke.

«Maretorn» er på mange måter ei mye mørkere bok enn det «Vindeltorn» var, og det synes jeg er en svært god ting. Gjennom denne boka tar Almhjell opp tråden etter Astrid Lindgren, som tok barn på alvor og skrev barnebøker om de vanskelige tingene, om vonde følelser, sorg og død. Almhjell utforsker bl.a. sorg, skam, frykt, død og psykisk sykdom i denne boka, og hun gjør det på usedvanlig vakkert og klokt vis.

«Maretorn» er ren magi. Les!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49454-1

9788241912818

«Miss Peregrines merkverdige barn 2: Spøkelsesbyen» av Ransom Riggs:
Jeg ble dypt fascinert av den aller første boka «Miss Peregrines Home for Peculiar Children». Den var original og annerledes på alle mulige måter, spesielt pga de merkverdige sort/hvitt-bildene som akkompagnerer handlingen. Slike bilder er det også i denne boka, men den opprinnelige entusiasmen og nyfikenheten har jo lagt seg litt. Når man begynner på bok nummer to vet man jo litt mer hva man går til.

Boka fortsetter der den første sluttet, og det var jo en rimelig dramatisk slutt. Vi følger Jacob, som sammen med de nye, merkeverdige vennene sine legger ut på en reise til London for å finne noen som kan hjelpe Miss Peregrine. Hun er fanget i fugleskikkelse og klarer ikke å gjenoppta sin menneskelige skikkelse.

På reisen kommer vi dypere og dypere inn i de merkverdiges verden og dens farer og vidunderligheter. Det er fascinerende og fantasifull lesning, handlingen trekker oss stadig videre, dypere og dypere inn i en historie som mest av alt minner om et lappeteppe av inntrykk, personligheter og situasjoner.

Selv om dette er ei tjukk bok, så går sidene unna når man først begynne å lese. Boka er spennende den, men muligens ikke fullt så fascinerende som den første i denne serien. Men absolutt lesverdig og underholdende. Konseptet er fremdeles godt og gjør disse bøkene til noe for seg selv.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1281-8

9788202525460

«Harry Potter og barnets forbannelse del én og to» av John Tiffany, Jack Thorne og J. K. Rowling:
Dette er på mange måter ei bok og en historie som kunne gå begge veier. Den kunne fort floppe, eller den kunne tilføre de originale Harry Potter-bøkene en ny og interessant dimensjon. Jeg opplever heldigvis at det siste er sant.

Det var litt vrient å komme skikkelig inn i denne boka. Den er jo ikke skrevet som en roman, men som et manus. Dette er jo manuset til et teaterstykke basert på J. K. Rowlings visjon og trollmannsverden. Boka inneholder sceneanvisninger og replikker. Med andre ord må man lese denne boka på en litt annen måte enn man leser en alminnelig roman. Når jeg først ble vant til manusformen så fant jeg også tonen med boka.

Vi møter en voksen Harry, Hermine, Ron og flere andre skikkelser vi allerede kjenner fra de opprinnelige bøkene. De har jobb, de har familie – og barn, selvsagt. Og det er hovedsaklig barna deres som er hovedpersonene i denne boka.

Vi følger dem fra deres første skoledag på Hogwarts, og får raskt se at det kanskje ikke er så enkelt å være barn av helter. Spesielt Harrys sønn Albus Severus sliter. Han skammer seg over å bli valgt inn i Slytherine House og føler seg misforstått og lite akseptert av faren. I tillegg blir han bestevenn med sønnen til farens barndomsfiende, Draco Malfoy.

Da den mystiske Delfi søker hjelp på vegne av Cederic Diggorys far, til å bringe Cederic tilbake til livet igjen, tenker Albus Severus at han har en sjanse til å vise at han også duger til noe, at han er modig som faren. Ved hjelp av en tidsvender resier han og Scorpio Malfoy tilbake i tid for å hindre at Cederic blir drept av Voldemort. Men det er farlig å tukle med tiden.

Jeg synes dette var ei både spennende, rørende og innsiktsfull bok om foreldre og barn, og om hvor lett det er å trå feil på noen livsområder, selv om man er konge på andre. Også er det nydelig gjensyn med flere favorittskikkelser fra de første bøkene. Spesielt Severus Snape gjør et nydelig comeback i denne boka.

Det gav meg mye å lese denne oppfølgeren til Harry Potter, og jeg kunne godt tenke meg å lese ennå mer fra Harrys voksne liv – samt se hvordan det går videre med Harry, Hermine, Ron og Dracos barn.

På mange måter er dette ei bok om forsoning. Og jeg synes det kler historien om Harry Potter som helhet  godt.

Kilde: Har fått boken i bursdagsgave
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-52546-0

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Domens port: Havfruen, huldra og Lucifer

cover_domens-port_2Bokas tittel og forfatter
«Domens port» av Lene Eriksen

Bokas særtrekk og handling
«Domens port» er første bok i en ny, norsk fantasyserie, skrevet av forfatterdebutant Lene Eriksen.

Havfruen Boa er hovedpersonen i boka. Hun er vokter av De Fire, krystaller som inneholder de fire elementæråndene. For mange er De Fire en myte, men noe få tror på dem og leter fortsatt etter dem. En av disse er selveste Lucifer. Han vet at den som besitter De Fire har makt nok til å utfordre Gud, og er det noe Lucifer lengter etter så er det nettopp det. Hevn over ham som en gang gav avkall på ham.

I sin maniske iver etter å få tak i De Fire kidnapper Lucifer Boas niese, Ylva, hun som skal overta vokterrollen. Vil Boa finne veien til Helvete, slik at hun får reddet Ylva? Eller er Lucifers planer så intrikate at alt håp er ute…?

Utvalgt sitat fra boka
«Synet som møter henne er både uhyggelig og overveldende. Boa blir redd, men også fascinert over den majestetiske skikkelsen som daler fra himmelen og er i ferd med å lande få meter fra henne. Han har ryggen vendt mot henne. Vingene er enorme og de beveger seg rolig. Flaggermusvinger, tenker hun og måper i det han plasserer bena på bakken og vingene forsvinner som ved et trylleslag. Det kjennes som om hjertet vil slå ut av brystkassen hennes. Himmel og hav! Hvem er dette? Det lange, tykke håret dekker det meste av ryggen hans, men den høye bredskuldrede gutten er tydelig muskuløs. Han værer ut i luften. Slik ville et rovdyr også ha gjort. Kan du lukte meg? Hvilken vei leder vinden? Er det noe vind? Rolig snur han seg rundt og stirrer rett på henne.»

Min vurdering
Jeg ble litt nervøs da jeg begynte på denne boka. Den minnet innledningsvis om et par andre verk jeg har lest, og jeg var redd for at Eriksen hadde latt seg inspirere litt for mye av disse, på bekostning av å få til noe helt eget. Heldigvis tok jeg feil. «Domens port» står på egne ben den. Støtt og godt.

Inspirasjonskildene jeg mener å skimte innledningsvis i denne boka er «Den lille havfruen» (havfrue med ildrødt hår som kan omskape sin hale til bein og bevege seg rundt på land) og «Sagaen om Isfolket» (en mystisk dal langt der nord og en Lucifer som stiger opp på jorden for å ha seg med lekre hekser).

Og, ja, hovedpersonen Boa er til forveksling lik Ariel, men det er før man blir skikkelig kjent med henne. Og, ja, det er en mystisk dal med i denne boka, men den har sin helt egen Isfolket-frie atmosfære. Og denne romanens Lucifer innehar en ganske annen energi og personliget enn Sandemos Lucifer. Eriksen er i det hele tatt god på å gi både karakterer og steder hun beskriver særpreg og egenart. Hun har i tillegg et mye bedre språk enn det f.eks. Sandemo har i sine bøker.

Romanen er befolket av så ymse arter som havfruer, demoner, falne engler, huldere, vampyrer og hekser. Det er en snodig blanding som er med på å gjøre boka annerledes enn mye annen fantasylitteratur, og det på en svært god måte. Eriksen har fått til å skape sin helt egne verden. Den oppleves som nær nok til å være troverdig, og stor nok til at vi fremdeles har mye å utforske som lesere av disse bøkene. Her er det masse utviklings- og vekstpotensial, både for karakterene, miljøet og historien.

Mye av bokas handling foregår på dypet, i havet eller i helvete. Jeg opplever helvete som best skildret av de to. Eller ihvertfall tydeligst skildret. Jeg sitter igjen med et mye klarere bilde, av både helhet og detaljer, av alle nivåene i Eriksens versjon av helvete, enn jeg gjør av livet på havbunnen. Men, det kan jo selvsagt være at Eriksen har lagt litt ekstra energi i å skildre det vi ikke har sett (helvete), og heller la det de fleste har sett litt fra før av (havbunnen) være noe mer opp til hver enkelts fantasi. Jeg tenker vel også at det kanskje ligger mer detaljerte skildringer av havfruenes rike i de neste bøkene i serien. Og hvis ikke, så bestiller jeg det her og nå. 😉 Jeg liker nemlig skildringer av verden under havet, med den spesielle atmosfæren, lyset og fargene godt – og tenker at det her ligger mye uutnyttet potensial for å skape en helt egen magisk stemning.

Jeg likte også godt at skikkelsen Lucifer overlates litt mer til hver enkelts fantasi enn mange av de andre skikkelsene i boka. Eriksen skisser ham opp med antydende strek, presenterer et grovt omriss med kun få utvalgte detaljer, og det synes jeg kler djevelen. Hans personlighet derimot kommer tydelig frem, nærmest som hugget i grov, hard stein. Noe som også passer en slik skikkelse veldig bra. Jeg er i det hele tatt imponert over Eriksens måte å få frem hver enkelt karakters særpreg og personlighet på.

Lucifers sønn er også en utrolig spennende skikkelse. Og samspillet, og relasjonen, mellom far og sønn er hjerteskjærende vondt og godt skildret. Jeg ser frem til å lese mer om Herulvs utvikling, og om hvordan den mildt sagt dysfunksjonelle og smertefulle relasjonen han har til sin far videre påvirker ham, samt eventuelt former hele historien og dens utfall.

Samspillet mellom Boa og den lille huldra Helle er en annen relasjon jeg likte godt. Det ligger noe hemmelighetsfullt og usagt mellom dem, det er tydelig at Helle ikke er helt ærlig, og Boa holder også enkelte ting for seg selv. Likevel utvikler de en fin nærhet. Noe som skal vise seg å sette helt spesielle spor i dem begge.

Dette er i det hele tatt ei bok jeg hygget meg riktig mye med. Karakterene satte spor og var gode å lese, steder og miljøer er jevnt over fint bygget opp og innehar en særegen og beskrivende atmosfære. Mange av stedene og landskapene i denne boka passer inn i grunntemaet omkring de fire elementene, noe jeg syntes var et snedig grep. (Helvete – ild. Bevingede vesener – luft. Havfruenes verden – vann. Huldra og denne mystiske dalen hun bor i – jord.)

Boka var til tider så spennende at den tangerte grøsser. Det er godt driv i historien, et godt plot og en original sammensetning av fantasivesener. Slutten antyder en meget interessant fortsettelse.

«Domens port» er en spennende debut. Jeg gleder meg til å lese mer om Boa og Lucifer.

Fakta

lene_eriksen

Forfatter Lene Eriksen. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-133-5
Oversetter: —
Originaltittel: Domens port
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 283

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Drømmevokteren

cover_dr_mmevokterenBokas tittel og forfatter
«Drømmevokteren» av Ellen E. Fossum

Bokas særtrekk og handling
«Drømmevokteren» er en fantasyroman, og forfatterens debut.

Vi møter Orian, en tilsynelatende alminnelig ung mann, som lever et vanlig studentliv. Men Orian er ikke helt som alle andre. Han husker ikke foreldrene sine eller hvor han kommer fra. Han vet ikke egentlig hvem han er. Verden virker fremmed og overveldende på Orian, og han føler seg ikke hjemme i egen kropp. Oftere og oftere får han underlige, søvnlignende anfall. Mens disse står på får han visjoner om en annen verden. En verden som trekker i ham og oppleves som mye mer kjent og riktig enn den han lever i.

Etterhvert begynner hukommelsen å vende tilbake, og Orian forstår at hans skjebne er tett knyttet sammen med stedet han ser i synene sine – landet Emineo – og de mystiske Drømmevokterne.

Vi blir med Orian til Emineo, på jakt etter hans fortid og hans identitet. Og på veien lærer vi om hvordan selv de mektigste kan falle for mørket i et hatefullt og grådig hjerte, og om hvordan ydmykhet, mot og kjærlighet kan redde en hel verden fra å gå til grunne.

Utvalgt sitat fra boka
«Han stopper brått, noen få skritt unna speilet. I den blanke flaten er huden på hendene og halsen hans svakt skimrende og nesten gjennomsiktig, og under overflaten ser han ikke kjøtt og blod, men flakkende, mørke skygger og mange ørsmå, glitrende lys. Han kikker ned på hendene sine og forventer å få se vanlig hud igjen, men speilet har vist ting slik de er.

-Trodde du at du kunne skjule deg her?, spør Stjernekikkeren. Han møter drømmevokterens blikk i speilet og studerer ham like nøye som han selv gjør. -Her inne er du vernet mot kraften som tynget deg, men ingen vegger kan holde fjellenes sang ute. Så lenge den strømmer gjennom deg, kan vi se hva du er.»

Min vurdering
LIV forlag har de siste årene satset mer og mer på fantasy, og det er en god ting. Mange av fantasybøkene fra forlaget er også skrevet av debutanter, noe som er veldig spennende. Norsk fantasy har det tidligere ikke vært mye av, men sjangeren ser ut til å ha fått et realt oppsving de siste årene med store suksesser som «Ravneringene»-trilogien, «Hulder» og «Vindeltorn». For en fantasy-fan er dette skikkelig godt nytt.

Ellen E. Fossum er en av de ferskeste norske fantasydebutantene. Hennes «Drømmevokteren» er en av høstens bøker, en tjukk og solid roman, preget av godt språk, særegenhet og fint driv.

Jeg opplever at forfatteren har godt grep om både historien og karakterene hun skriver om helt fra begynnelsen. Jeg ble tidlig dratt inn i boka og ble nysgjerrig på fortsettelsen.

Romanen veksler mellom vår verden og Emineo. Emineo er eventyrlig annerledes enn den verden vi kjenner, og er også skildret som et magisk og forunderlig sted, men også med flere lett gjenkjennelige elementer. Man kunne kanskje forvente at forfatterens beskrivelse av vår verden ville være mer nøktern og grå, men det er noe med Fossums skrivestil som bringer frem en ganske vakker magisk nerve i skildringene av en jordisk hverdag også. Jeg tror det ligger mye i måten hun formidler personer og personligheter på. Jeg synes ihvertfall at både hovedpersonen, Orian, og hans jordiske venner, fremstår som helstøpte, troverdige skikkelser – med sjel. Jeg opplever det litt som om hver karakter er sitt eget lille univers, med særtrekk og utviklingspotensial.  Dette gir romanen en veldig fin poetisk dybde. Og, ja, karakterene utvikler seg stadig igjennom boka.

Hele romanen oppleves som gjennomarbeidet. Emineo er stødig bygget opp og skildret med overbevisning. Fossum introduserer oss for velkjente folkeslag, som alver og magikere – men også helt nye og ukjente vesener, som drymirer og avatarer. Ved å skape helt nye arter og folkeslag har Fossum gjort sjangeren til sin egen, istedet for bare å vandre i andres opptråkkede fotspor.

Det jeg ikke syntes fungerte så godt var den ganske lange passasjen der Orian har kommet frem til og bor hos Emindel, kongen av Emineo. Dette partiet i romanen er preget av mye gjentagelser, og kunne med fordel ha vært kuttet noe ned. Jeg skjønner at Fossum ønsker å vise hvor graverende faren som truer Emineo er, ved stadig å skildre nye monsterangrep, men for meg ble det hele litt langtekkelig og stakkato.

Jeg mener også at scenen der Ilverienna møter en smittet Selverin burde ha vært lengre og skildret med dypere innlevelse. Det er en vond og dramatisk scene, men fordi den ikke blir utbrodert nok, oppleves den som for nøktern og effektiv. Det var nok en vrien scene å skrive, man kan lett falle i klisjefellen og ende opp med en stor ball av uoriginal hjerte-smerte – men akkurat denne scenen skulle jeg ønske at var nettopp litt mer smertefull og episk.

Noen partier i boka var også preget av gjentagende ord, noe som skjemmet leseropplevelsen bittelitt. Dette er egentlig for småplukk å regne, men jeg nevner det likevel, fordi jeg lett henger meg opp i slike gjentagelser. Jeg tenker spesielt på omtalen av de monstrøse og ondsinnede vesenene som stadig dukker opp i Emineo. De kalles litt for ofte monstre. Jeg hadde likt en litt større variasjon i omtalen av dem.

Litt det samme skjedde i det partiet i boka der Orian besøker skogens hjerte. Forøvrig en av bokas aller vakreste partier. Vidunderlige skildringer av skog, skogens atmosfære og de fantastiske vesnene som lever i den. Men, ja, ordet lys og lyset er en irriterende gjenganger. Igjen skulle jeg ønske at Fossum kunne ha flettet inn noen få andre betegnelser, slik at det partiet av teksten fikk litt bedre flyt og variasjon.

Slutten var også utrolig fin. Og overraskende. Det var i det hele tatt mange overraskelser underveis i denne boka, jeg kunne ikke gjette meg til veldig mye av handlingen på forhånd. Det er et kvalitetstegn.

Jeg ble veldig glad i både landet Emineo og i mange av karakterene i denne boka. Boka er spennende og vakker, byr på mye nytt som er med på å utvikle fantasysjangeren, og unngår mange typiske klisjeer. Det er noen kjærlighetshistorier med i denne boka også, og til og med de oppleves som friske og originale. God og imponerende debut. En fantasy som står støtt på egne bein.

Jeg likte boka så godt at jeg  håper på flere fra samme univers. Forfatteren har en nettside som heter «Emineobooks», så det høres jo ut som om det skal komme mer. Jeg gleder meg i så fall til det.

Fossum har laget flere illustrasjoner med motiv fra «Drømmevokteren» også. Ta en titt HER. 🙂

Fakta

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Forfatter Ellen E. Fossum. Kilde: Bok365.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-094-9
Oversetter: —
Originaltittel: Drømmevokteren
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 652

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

cover_-isilds-vredeBokas tittel og forfatter
«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

Bokas særtrekk og handling
John Olav Oldertrøen har funnet opp en ny sjanger med sin debutroman. «Isilds vrede» er en økofantasy som tar opp hvor respektløst menneskene behandler jorda og naturen, og hvor galt det kan gå om vi ikke endrer oss, endrer vår forsøplende og destruktive adferd, og gjenvinner balansen. Boka er sterkt inspirert av norsk folketro, eventyr og norrøne myter.

Hovedpersonen er Trym som flytter til bestemorens gamle gård sammen med familien sin. I skogen rundt gården møter han ei merkelig jente som forteller at noe forferdelig er i ferd med å skje. At verden kan gå under, men at det finnes håp. Sammen med venninnen Frida og Elise, jenta fra skogen, reiser Trym til Midgard for å finne ut hvordan verdens balanse kan gjenopprettes.

Utvalgt sitat fra boka
«Trym så henne først. Amuletten var nå så varm at det gjorde vondt. Fra et av grottehullene ved motsatt side av innsjøen stod en slank, barbent kvinne kledd i en hvit, tettsittende kjole med slep, og med et hvitt slør foran ansiktet. Hun vinket dem til seg med brå armbevegelser.

– Skynd dere, om dere vil ha en sjanse!

Begge to rev seg løs og løp mot grotten. Den hvitkledde ventet til de var like ved, før hun la på sprang innover i mørket. Frida nølte et sekund i åpningen, men da et kraftig brøl gjallet bak dem stupte hun inn i mørket med Trym på slep.

– Kom til meg, hvisket kvinnestemmen.»

Min vurdering
De bøkene jeg synes det er aller vanskeligst å skrive om er dem jeg opplever som helt allrighte. De ligger i gråsonen mellom suverent og dårlig, er fine, greit skrevet og har et godt budskap – men av en eller annen grunn så når de ikke helt opp. Hos meg. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor, for dette er bøker som er, som sagt, allrighte å lese. «Isilds vrede» er for meg en slik bok.

Ja, «Isilds vrede» er ei allright bok. Veldig allright. Den har fine skildringer av vennskap og natur, gode tanker om verden og miljøvern, fine refleksjoner rundt menneskenes adferd og hvordan det påvirker planeten vi bor på, harmoniske doser spenning, humor, folketro og norrøn mytologi. What’s not to like?

Jeg kan ikke si at boka egentlig mangler noe heller. Alle elementer er på plass, i harmoni og servert i passe store doser. Er det kanskje nettopp derfor? «Isilds vrede» fremstår for meg som ei bok som er helt i vater. Jeg tror kanskje det jeg savner er en følelse av tydeligere smak, kraft, personlighet. Et eller annet som får vateret til å vippe bittelitt, slik at boka som helhet fremstår litt mer energisk og upolert.

Det kan være at jeg har litt skyld i egen leseopplevelse. Jeg regner meg som godt over middels opptatt av miljøet, naturen og hvordan vi behandler verden. Jeg er også svært interessert i både folketro og mytologi. Slik sett startet jeg på boka med en tanke om at dette kom til å bli en stor favoritt. Det kan være at min skyhøye forventning har vært med på å farge opplevelsen av «Isilds vrede». Jeg har observert at andre som har lest boka liker den veldig godt.

Dette er forfatterens debutroman. Jeg tenker at boka er et godt utgangspunkt for hans videre forfatterskap. Det er ingen tvil om at Oldertrøen både har evne og vilje til å skrive. Jeg setter stor pris på at han henter opp elementer fra norsk folketro og norrøn mytologi, og jeg er veldig glad for at han i denne boka tar tak i hvordan vi mennesker er med på å ødelegge naturen og verden.

Tross alvorlige temaer og en mulig overhengende dommedag, så er det ei håpefull bok. «Isilds vrede» handler om at vår innsats nytter, selv om alt ser håpløst ut. Det er et budskap jeg liker.

Og jeg liker boka også, det var fint å lese den, men jeg elsker den ikke. Det var dette med vateret igjen da. Jeg antar jeg fortrekker tekster som oppleves som mer kontrastfylte og dynamiske.

Men forfatteren skal få et stort pluss for dvergnavnet Mjødulf Bergknas. Makeløst festlig. 😀

Fakta

jo1web_3

Forfatter John Olav Oldertrøen fotografert av Torkil Storli. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-097-0
Oversetter: —
Originaltittel: Isilds vrede
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 263

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Elementdragene II: Falon» av Anniken Haga

falonBokas tittel og forfatter
«Elementdragene II: Falon» av Anniken Haga.

Bokas særtrekk og handling
I bok nummer to i serien om Elementdragene er Saga fortsatt strandet på Caeli. Hun bor hos Haryan og Bryan, og har etterhvert begynt å vende seg til livet i denne nye verdenen. Men ting endrer seg også her, og det gjør Saga også. Hun kommer i puberteten, og med den våkner uante krefter i henne. Krefter hun ikke har kontroll over. Hun forlater Haryan og Bryan, og reiser igjennom det golde landet Adbih på jakt etter ilddragen Falon. Han er den eneste som kan hjelpe henne hjem igjen.

Utvalgt sitat fra boka
«Mens hun gikk, trakk Saga kartsteinen opp fra pungen i beltet. Hun kunne føle hvordan overflaten endret utseende mot håndflaten, og kriblingen ilte oppover armen og forplantet seg i brystet som en vilter fugl. Hun stoppet ved kanten av hullet og så ned på massen før hun løftet steinen. Kartet var borte, erstattet av et enkelt ord. Falon.»

Min vurdering
Det er alltid spennende å begynne på en series bok nummer to. Spesielt om den første boka har lagt en god og stødig grunnmur for fortsettelsen. Noen jeg syntes at Haga klarte med «Elemendragene I: Aerith», som kom i fjor.

«Falon» fortsetter der forrige bok slapp. Saga bor hos Haryan og Bryan, og er ofte hos dragen Aerith for å få veiledning og støtte. Det er utfordrende for henne å være i en annen verden, og hun lengter hjem til familie og venner.

I tillegg begynner hun å forandre seg. Saga er på vei inn i puberteten, hun vokser, får sin første menstruasjon og blir kastet inn i et hormonelt helvete med humørsvingninger, smerter og personlige utfordringer. Og på toppen av det hele må hun finne ilddragen Falon og kontrollere nye og uante krefter som plutselig stiger frem i henne.

Hovedpersonen, Saga, er på både en indre og en ytre reise i denne boka. Hun møter fysiske og hormonelle utfordringer i egen kropp og psyke, samtidig som hun skal være denne historiens helt og fortsette reisen mot målet – som er å finne Falon, samt på sikt å redde Caeli.

Jeg synes det er et forfriskende og godt trekk av forfatteren å skrive ei ung jente som helt, med de utfordringer unge jenter har med pubertet og kroppens utvikling. Karakteren utvikler seg bokstavelig talt, og vokser inn i seg selv, sin styrke og rolle på en god og svært realistisk måte. Noe jeg synes kler en fantasyhelt.

Fantasy som sjanger vokser på at den skrives med gode doser realisme der det passer inn, slik at vi som lesere virkelig kan oppleve å føle oss knyttet til karakterene vi leser om. Noe som gjør akkurat disse fantasybøkene ekstra allrighte er at de er skrevet av en kvinne og har ei ung jente i hovedrollen. Ei jente som får lov til å være nettopp det – ei helt vanlig jente som opplever og utfordres av det jenter gjør. Det er nesten litt positiv feminisme i det. Fantasy er jo en sjanger som opprinnelig ble skrevet av menn, der historiene ofte utelukkende hadde mannlige helter.

Det er ikke bare Saga som utvikler seg. Haga utvikler også den verdenen hun har skapt. Vi blir bedre kjent med Caelis landområder, folk, kulturer og utfordringer. Noe består og skaper en trygg og velkjent ramme rundt historien, mens en passe mengde nytt, av både folk og steder, legges til.

Historien som sakte takset ut på rullebanen i den første boka, har virkelig kommet seg på vingene i denne bok nummer to. Haga holder sitt fantasyunivers interessant og leseren nysgjerrig. Hun evner også å overraske underveis i boka, spesielt mot slutten. Jeg er allerede svært spent på neste bok ut i denne serien.

Det eneste negative , eller egentlig irriterende, er endel småfeil som ikke er luket ut ved korrekturlesning. Det skjemmer leseopplevelsen littegrann. Jeg nevnte det samme etter å ha lest den første boka i serien. Korrekturfeilene var mer graverende i den, enn i denne – så det er bedring. Men likevel.

Uansett. Ei god bok, underholdende og skrevet med godt driv. Jeg hygget meg med den.

Fakta

anniken-haga-150x139

Forfatter Anniken Haga. Kilde: LIV Forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV Forlag
ISBN: 978-82-8330-080-2
Oversetter: —
Originaltittel: Elementdragene II: Falon
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 197

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

5 kjappe: Fantasi og fabel

9788202388492_0008

«Beautiful Creatures: Vakre skapninger» av Kami Garcia og Margaret Stohl:
Første bok i en serie på fire om Ethan Wate som bor i den søvnige, lille sørstatsbyen Gatlin. En dag begynner ei ny jente på skolen, og Ethan kjenner henne igjen fra drømmene sine. Hun heter Lena Duchannes og bærer på en mørk og magisk hemmelighet. En spennende og solid start på historien som blander sørstatsrealisme (og sørstatshistorie) med hekser (i boka kalt manere) og mørke krefter. Jeg likte spesielt godt alle referansene til annen litteratur, som skaper nysgjerrighet og videre leseglede, samt den fantastiske atmosfæriske kombinasjonen av sørstatene i USA og mørk gotikk. Boka er filmatisert.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-38849-2

Noekkelen_hd_image

«Nøkkelen» av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren:
Siste og avsluttende bok i Engelsforstrilogien, om heksene på det lille svenske tettstedet Engelsfors. Slutten nærmer seg, den avgjørende kampen mot demonene som ønsker å ta over verden står for dør. Spørsmål blir besvart. Hemmeligheter avslørt. Lojalitet settes på prøve. Uansett hvem som vinner eller taper så vil verden endre seg etter dette. En sterk slutt på trilogien, og ei bok som byr på overraskelser underveis. På mange måter er dette Anna-Karins og Minoos bok, der de begge får vist sitt potensial og hva de virkelig er gode for. Svensk fantasy som anbefales. Første bok i trilogien, «Sirkelen», er filmatisert. En meget god film forresten. Anbefales den også.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-41775-5

havetiendenavveien-1-275x355

«Havet i enden av veien» av Neil Gaiman:
En mann har vært i en begravelse. Han reiser innom sitt gamle barndomshjem. Der vekkes minner fra hans barndom og oppvekst, minner om magi, , svik, tragedie – og et stort mørke som truet med å sluke alt og alle han var glad i. Men han husker også jenta, hennes mor og mormor som bodde i nabohuset. Tre sterke, egenrådige og mektige kvinner som kom ham til unnsetning da alt håp var i ferd med å renne ut. Dette er den aller første boken signert Neil Gaiman jeg noensinne har lest, og det skal ikke bli den siste. Språket er poetisk, atmosfæren er helt magisk og historien minner meg om mytologiske tekster om Den Trefoldige Gudinnen (som i dag også er kjent fra neopaganismen). På mange måter leser jeg boken som et hymne til det guddommelig feminine. En fabelaktig fabel om oppvekst, barnesinnets redsler og livets mange undere.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vendetta
ISBN: 978-82-8299-008-0

9788203257971

«Kaoshjerte» av Lise Forfang Grimnes:
(Forfatteren er en tidligere bokbloggerkollega. Jeg kjenner henne ikke personlig, men har truffet henne ved et par anledninger og har også sporadisk Facebookkontakt med henne. Om anmeldelsen på bakgrunn av dette oppleves som uhildet, står du fritt til å se i bort fra den.)
16 år gamle Minja våkner en morgen, forslått og uten hukommelse, hjemme i blokka på Stovner. Hva har skjedd med henne, og hvor kommer de enorme kreftene hennes fra? Jakten på svarene bringer henne til den norske fjellbygda Åslia, og til en mormor hun ikke har hatt kontakt med. Den mørke granskogen omkring bygda vekker en underlig lengsel i Minja, og fjellet som ruver over det lille bygdesamfunnet river og sliter i sjel og sinn. Hvem er egentlig Minja, og hvorfor har naturen og naturkreftene slik makt over henne? En utrolig spennende fantasydebut som fletter sammen norsk samtid med gamle nordiske myter og sagn. Meget stemningsfull skildring av norsk natur, fjell og seterliv. Boka minnet meg om sommerferier på hytta til mormor, på fjellet, da jeg var liten. Jeg tror «Kaoshjerte» er første bok i en trilogi.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25797-1

Kire-2-Forbannet

«Kire 2: Forbannet» av Tonje Tornes:
Dette er andre bok i serien om Kire, eller Erik, der vesener fra norsk folketro er en del av virkeligheten. Vi følger de fire ungdommene Erik, Lena, Tore og Trine på det lille tettstedet Sirdal. Etter strabasene og oppdagelsene i første bok utforsker de nå kreftene sine og lærer mer om magi og den magiske delen av verden. Erik har fått beskjed om å holde seg unna den lille hulderen Flora, som han er forelsket i, men han lystrer ikke. Og når den hvite hingsten viser seg og lokker Erik inn i berget, står de fire vennene overfor noe langt mørkere og farligere enn de har kunnet forutse. I denne boka er tempoet satt opp og actionsekvensene er langt hyppigere. Jeg savner pusterom underveis, noen rolige passasjer der spenningen bygges mer gradvis opp. Det er ei langt mørkere bok enn den foregående, ei bok som skildrer brytningen fra barn til ung voksen, og fra uskyld/uvitenhet til kunnskap/erfaring og makt. Det handler om forelskelse, forhekselse og forbannelse. Jeg ser frem til neste bok i serien med forventning.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-46863-4

bokvrimmelB

«Ravneringene 3: Evna» av Siri Pettersen

EvnaBokas tittel og forfatter
«Evna» av Siri Pettersen.

Bokas særtrekk og handling
«Evna» er tredje og siste bok i fantasytrilogien «Ravneringene».

Vi følger Hirka på hennes reise mellom verdener, gjennom ravneringene, i hennes forsøk på å bringe evna til alle folk og hindre krig mellom Dreysìl, det første landet, og Ymslanda. Men det er ikke alltid at krig lar seg hindre…

Boka utforsker røtter, makt, hovmod – og til sist; enhet.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun presset fingrene forsiktig mot huden, rundt den røde glipa. Ingenting. Han skrek heller ikke. Blod rant nedover siden hans og ble til en mørk flekk på teppet. Hun slapp sårleppene. Hun stirret på dem, mens de ble hvite. Et slags skum som dro dem sammen. Hadde hun ikke nettopp vært vitne til lidelsen det kunne forårsake, ville hun lengtet etter det. Evig liv. De var usårbare som guder. Hva ville vært igjen av Ymslanda om man slapp slike løs?

Hun tørket svette av panna hans. Kjente ståldråpen som en perle mot fingrene. Han så på henne under tunge øyelokk.

«Du er ikke som dem. Du kommer aldri til å bli som dem.»
«Det finnes ikke noe dem. Det finnes bare folk, og folk er forskjellige.»»

Min vurdering
Jeg har lest denne trilogien med stor glede og innlevelse. Jeg har sett frem mot denne siste boka i serien med forventning, men også med vemod. Det er trist når noe man har satt så stor pris på er over.

De fleste trilogier har ei bok, eller ei bok og en halv, som flater litt ut mellom en begynnelse som fanger, og en slutt det svinger av. Hos Siri Pettersen er det heller slik at man begynner solid, hever nivået i bok nummer to, og kjører historien i mål med formidal kraft og eleganse i bok nummer tre.

Ja, Evna er en heidundrande og verdig finale på det som, for meg, har vært et skikkelig høydepunkt innenfor norsk samtidsfantasy.

Det er en fryd å følge Hirka og hennes vekst og utvikling som karakter, fra første bok og til denne siste. Og selv om hennes selvforståelse og rolle endrer seg, og med dem selvtilliten og egenkraften, så beholder hun troverdigheten og menneskeligheten. Pettersen gir henne lov til å feile, falle og reise seg igjen. Hirka får lov til å inneholde både lys og skygger, både jord og litt himmel, hun er kompleks (alt dette gjelder forresten alle karakterene Siri Pettersen har skapt), slik vi alle er, og det er med på å gjøre historien både intelligent og inspirerende. Pettersen har skrevet en historie som angår oss alle.

Og, som jeg har vært innom i mine anmeldelser av de to foregående titlene i denne serien, så sier Siri Pettersens bøker noe vesentlig om vår verden, og dens lokale og globale utfordringer. Hun formidler hvor viktig det er å utforske røtter, med det mål å finne sammen, å se bakenfor det umiddelbare, for å finne en felles essens. Og i denne siste boka utforsker hun hvor viktig det er for den fredelige sameksistensen at alle får sine grunnleggende behov for å bli sett, hørt, akseptert, føle seg trygge og verdsatt dekket, samt hvor nødvendig det er at verdens goder er like tilgjengelige for alle.

Dette er fantasy på høyt nivå, en virkelig fryd å lese. Siri Pettersen fører trådene fra de to foregående bøkene sammen og skaper en innsiktsfull og troverdig helhet. Det er rått og tidvis meget sexy, det er ytterst intelligent, gripende, vakkert og virkelig vist.

De som kjenner til norrøn mytologi, spesielt historiene om Odin og ravnene hans, kommer forresten til å kose seg glugg ihjel med at tittelen på den første boka, «Odinsbarn», får en dypere, vanvittig vakker og ny betydning etter at man har lest ferdig «Evna». Så dere som ikke har lest boka ennå: Gled dere! 😉

Ravneringene er ganske enkelt en makeløs trilogi. Den skal leses om igjen, for virkelig gode ting må nytes flere ganger.

Min anmeldelse av Odinsbarn finnes HER, og av Råta HER.

Fakta

Siri Pettersen

Forfatter Siri Pettersen. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205458680
Oversetter: —
Originaltittel: Evna
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 503

bokvrimmelB

 

Mikroanmeldelse: «Ravneringene 2: Råta» av Siri Pettersen

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på. Det er en stund siden jeg leste denne boka, så anmeldelsen baserer seg på de inntrykkene som fremdeles sitter igjen.

RaataBokas tittel og forfatter
«Ravneringene 2: Råta» av Siri Pettersen.

Bokas særtrekk og handling
I denne andre boka i trilogien om halelause Hirka, møter vi henne i vår verden, etter at hun har reist igjennom en av ravneringene i Ymslanda. Med seg har hun ravnen Kuro.

Uten tilhørighet, pass eller papirer er Hirka ingen i vår verden. Ganske hjelpeløs forsøker hun å finne ut mer om hvor hun kommer fra og hvem hennes biologiske foreldre er.

Etterhvert får hun uventet hjelp fra menneskejegeren Stefan. Sammen reiser de gjennom Europa, på en dramatisk jakt etter sannheten om Hirka. Mye endrer seg underveis, ting er ikke alltid som de ser ut til å være…

Utvalgt sitat fra boka
«Hirka hadde lukket boka. Den lå i fanget hennes og løy om seg selv. Den virket så enkel. Så ufarlig. Svart omslag, uten annet enn to streker. Falsk beskjedenhet. Et forkledd våpen.

Hun ble oppmerksom på en kjent lukt. Noe vilt og levende. Hun snudde seg. To øyne lyste mot henne. Hvite ringer i mørket. En ulv. Den stod ved et nakent tre og stirret på henne. Hun burde reise seg. Løpe. Men refleksene sviktet. Hun hadde en bok i fanget som viste henne evigheten. Hun var jaget av råta, og ventet på en blind som skulle stjele blodet hennes. Hva var en ulv i forhold til det?»

Min vurdering
Jeg var så heldig å være på pressekonferansen der Siri Pettersen selv leste fra sin bok i forkant av utgivelsen i fjor høst. Det kom dermed ikke som et sjokk på meg at boka stort sett har handling fra vår verden da jeg begynte på den. Jeg gledet meg faktisk stort til nettopp dette grepet fra forfatteren, etter at hun presenterte det på pressekonferansen.

Ble forventningene innfridd? Jada! Siri Pettersen skuffer ikke. Hun har stødig grep om plot og historie, og formidler med  vidd, driv og et knakende godt språk.

På den heseblesende ferden igjennom Europa har Råta samme driv og spenningskurve som de beste partiene fra Dan Brown og Tom Egeland. Ja, den er kanskje til og med hakket bedre, for plottet er et forfriskende annet og Pettersens hovedpersoner er særegent levende, fullstendige og komplekse.

Selv om Pettersen skriver fantasy, så er det noe ved handlingen og Hirkas erfaringer som får meg til å tenke på ting som stadig skjer i vår verden, politiske situasjoner og enkeltindividets opplevelser. Jeg sikter til Hirkas opplevelse av å være på et helt nytt sted, alene og uten følelsen av tilhørighet eller opplevelsen av støtte. Slik har mange det i verden i dag. Se bare på flyktningekrisen og tenk dere hver enkelt flyktnings opplevelse av å bli tvunget fra den verden de kjenner og ut i det ukjente. Nå kom denne boka ut før krisen tok til, men det er noe med godt skrevne og gjennomtenkte bøker: De er universelle i innhold og tar opp temaer som går igjen og igjen helt til vi åpner oss opp for innsiktene de byr på og foretar de endringene verden så sårt trenger at vi foretar. Noen ganger må det god fantasy til for at vi skal få øynene opp for virkeligheten.

Mye endres totalt i bok to, spørsmål får sine svar, ja, men ofte ikke de svarene man forventer. Roller snus om og skjebner endres. Bok nummer to holder på spenningen fra «Odinsbarn» og forbereder seg på crescendoet som må komme i «Evna».

Det hintes forresten respektfullt til Draculamyten i Råta, jeg opplever det som en hommage til skikkelsen og hans «far» Bram Stoker, noe som får mitt vampyrelskende lille hjerte til å banke litt ekstra.

Nå ser jeg frem til siste avsnitt i trilogien, «Evna», som ligger ved siden av meg her mens jeg skriver. Jeg har fått et forhåndseksemplar. Boka kan kjøpes fra og med 28. oktober.

Fakta

Siri Pettersen

Forfatter Siri Pettersen fotografert av Lars Myhren Holand.

Kilde: Forfatteren og forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-45867-3
Oversetter: —
Originaltittel: Ravneringene 2: Råta
Utgivelsesår: 2014
Sideantall: 492

bokvrimmelB

«Elementdragene: Aerith» av Anniken Haga

FORSIDE-Aerith-300x447Bokas tittel og forfatter
«Elementdragene: Aerith» av Anniken Haga.

Bokas særtrekk og handling
Når Saga kjeder seg i mattetimene, og det gjør hun ofte, fantaserer hun seg til planeten Caeli, et sted der drager, trollmenn og guder hører hjemme. Et sted hun selv har skrevet.

En dag på vei hjem fra skolen besvimer hun, og da hun våkner er hun på et ukjent sted. Etterhvert begynner ting å virke kjent, og det går opp for henne at hun har havnet i den fantasiverdenen hun selv har skapt. Hvorfor er hun her? Og vil hun noensinne klare å komme hjem igjen?

Dette er første bok i en serie på, jeg tror det blir, fire bøker. En bok for hvert element. Denne første boka er forbundet med jordelementet og fortellingens jorddrage: Aerith.

Utvalgt sitat fra boka
«Det var en stein. Rund og mørk grønn, med lysere sprekker. Uten å ta øynene fra den løftet hun den nærmere det ene lyset. Steinen ble varm mot huden hennes. Overrasket ropte hun ut, ville slippe den, men fikk seg ikke til det. Isteden reiste hun seg samtidig som Bryan kom løpende ned trappen. Hun tok et skritt nærmere lyset. Grønne flammer sto opp fra furene i steinen. Saga skrek og prøvde å slippe, men klarte ikke. Hånden var som limt fast! Bryan ropte, og de kunne høre Haryan komme løpende over dem, føttene hans kom til syne i lemmen. Så slukket flammene og alt lys i rommet forsvant. Kjelleren ble liggende i mørke.»

Min vurdering
Dette er fantasy som tar seg god tid. Fortellingen mases ikke frem, forfatteren bruker god tid på å bygge opp steder, karakterer og plot. Og det synes jeg kler historien. Dette slentrende tempoet minner meg litt om Astrid Lindgrens fortellerstil, jeg tenker hovedsaklig på Brødrene Løvehjerte. Ting skjer og fortellingen har fremdrift, det er sågar meget spennende og dramatisk underveis – men likevel ligger det en veldig ro over det hele. Historien hviler seg frem, det er ikke action på bekostning av substans.

Det sagt så reagerte jeg litt på hovedpersonens resonnement rundt oppvåkningen i fantasilandet. Jeg oppfattet tankerekken hennes som ulogisk og søkt. Greit at protagonisten Saga er ung og dermed har en hjerne som fremdeles er under utvikling, men jeg klarte ikke helt å kjøpe at hun skulle finne det sannsynlig at det var hennes egen far som forsøkte å lære henne en lekse ved å arrangere oppvåkningen hennes på et fremmed sted – med riddere, slavehandel osv.

Teksten hadde også endel skjønnhetsfeil som korrekturleser burde ha funnet og eliminert. Dette irriterte meg såpass underveis i lesningen at det gikk bittelitt utover inntrykket av romanen.

Likevel, jeg ser frem til neste roman i serien. Jeg opplever dette som en historie med postensial.

«Elementdragene: Aerith» befinner seg på rullebanen, den takser i stødig tempo et langt stykke før motorene virkelig begynner å ruse og historien kastes fremover mot denne bokas slutt. Fortsetter det med samme omtanke for fortellingen og i samme rolige tempo i neste bok, så vil historien ta trygt av og stige mot uante høyder. Dette kan, som samlet historie fordelt på flere bøker, bli veldig bra.

Aerith var et spennede bekjentskap, tross de nevnte irritasjonsmomentene. Jeg ser frem til å treffe Falon i bok nummer to.

Fakta

anniken-haga-150x139

Forfatter Anniken Haga. Kilde: LIV Forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV Forlag
ISBN: 978-82-8330-028-4
Oversetter: —
Originaltittel: Elementdragene – Aerith
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 167

bokvrimmelB