3 x Mikro: Oversvømt klode, grønn sirkel og mørk morgendag

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på. I dette innlegget skriver jeg kort om tre forskjellige ungdomsdystopier. Det er en stund siden jeg leste dem, så anmeldelsene baserer seg på de inntrykkene som fremdeles sitter igjen.

image_previewBokas tittel og forfatter
«Kloden under vann – Den døde soldaten» av Ida-Marie Rendtorff.

Bokas særtrekk og handling
Verden har gått under i denne danske ungdomsdystopien. Havet dekker over nesten all landjord. Bare enkelte fjelltopper stikker opp av vannmassene. Her lever de ressurssterke. De forsøker å skape et nytt samfunn høyt over restene av det gamle.

De som ikke har så mye, blant dem dykkerbarna, bor på flåter flytende på vannet. En av disse barna, 14 år gamle Lara, tjener til livets opphold ved å dykke ned i ruinene av den gamle verdenen og finne gjenstander som kan selges på markedene hos de ressurssterke.

En dag svømmer hun på liket av en død soldat, og finner en dagbok på ham. Den gjemmer hun unna og begynner å lese i ledige stunder. Boka avslører hemmeligheter som setter mange sannheter på prøve. Ting er kanskje ikke helt som Lara har trodd, hverken for henne personlig eller i verden.

Utvalgt sitat fra boka
«»Hjelp meg», hvisker jeg lydløst til havet, men jeg får ikke noe svar. Skulderen min støter inn i noe hardt, og jeg kjenner ilinger av smerte helt ut i fingertuppene. Fører hånda opp til skulderen. Da virker den altså. Armen. Jeg dunker borti igjen. Det må være klippeveggen, men denne gangen er jeg forberedt og tar i mot med hendene, men så er det som om klippeveggen forsvinner, og strømmen fører meg inn under klippen. Svarte prikker flimrer for øynene og lyngene brenner. Jeg må opp. Nå. Svømmer mot strømmen, bruker de siste kreftene mine på å komme ut. Ut under klippen igjen og oppover. Så er jeg fri fra understrømmen, og oppdriften hjelper meg det siste stykket. Jeg bryter igjennom overflaten og suger luft inn i de sviende lungene.»

Min vurdering
Denne romanen minnet meg litt om en slags «Waterworld» for ungdom. På mange måter er jeg glad for at romanen beveger seg i en annen retning enn filmen, og likevel skulle jeg ønske at boka hadde hatt litt flere trekk fra den.

Historien om Lara i verden etter den katastofale oversvømmelsen holdt meg fanget, det var spennende og jeg likte forfatterens lette, gode språk. Likevel savnet jeg mer av nettopp katastrofen, og mer av resultatet av den. En ny verden er allerede godt etablert i «Kloden under vann», ting er vel innkjørt og nye systemer er på plass. Det er en annerledes og tøff verden, ja, men jeg opplever at det hele er litt for mildt skildret. Lederen for dykkerbarna Lara er en del av er en hard og brutal mann, vanskelige ting skjer – både på grunn av ham og verden som den har blitt – men likevel er det litt for tamt for meg. Jeg tok meg i å ønske mer av verden under havoverflaten, mer av det tapte og hvordan det ble tapt og hvordan man tilpasset seg det nye. Men så er dette også bare første boka i en trilogi. Jeg håper forfatteren gir leserne mer av det jeg savnet i denne boka, i bøkene som kommer.

Bok nummer to er forresten allerede ute, den kom tidlig på våren i år. Den har fått tittelen «Kloden under vann – Atomsonen».

Fakta

Ida-Marie_Rendtorff

Forfatter Ida-Marie Rendtorff.

 

 

 

 

 

 

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-084-3

***

Casta_DenGronneSirkelenBokas tittel og forfatter
«Den grønne sirkelen» av Stefan Casta.

Bokas særtrekk og handling
Denne svenske ungdomsdystopien handler om verdens undergang grunnet en stor klimakatastrofe. Fire ungdommer overlever, og det er disse vi følger i boka. Den er original på den måten at bokas første del handler om hvordan verden går under (vanligvis foregår handlingen i dystopier et stykke tid etter selve undergangen) – vi opplever flommen som skyller bort alt, og følger de fire ungdommene på kultrskolen Fågelbo, som klamrer seg fast i en stor veranda som slites løs av vannmassene. Til sist når de land, men hvor? Og finnes det fortsatt liv? Er land levelig nå, eller kommer de til å sulte ihjel? Har verandaen tatt dem langt av sted, eller er de i nærheten av der de en gang bodde?

Boka er bygget opp litt på samme måte som filmen «The Blair Witch Project» på den måten at den liksom baserer seg på dagboknedtegnelser og videoklipp ungdommene etterlot seg.

Romanen vant Barnens Romanpris i 2011.

Utvalgt sitat fra boka
«Flåten stevner ut fra stranden. Den gynger elegant over de tunge dønningene. Et hvitt seil er på vei opp og slår kraftig i vinden. Det finnes dyr ombord. To griser og noen små grisunger skimtes i en innhegning. På en trebenk står to blomsterkrukker med planter i. En hund står i akterenden og bjeffer opphisset. Ved siden av hunden blafrer et stort flagg med en grønn sirkel på. Mennesker beveger seg omkring. De drar i forskjellige tauender for å få seilet på rett kjøl. Så fylles det av vind, og flåten øker farten. Menneskene samles akter. De løfter armene og vinker inn mot kameraet på stranden.

Hvitfuglene følger flåten helt til den bare er en liten prikk, da snur de plutselig og flyr klagende inn mot kysten igjen.

Så skjer det noe med bildet. Det blir fullstendig lyst. En lang revne blafrer over bildet. Det blir svart.»

Min vurdering
Utrolig spennende bok, med gode miljø-, landskaps- og personskildringer. Spennende språklige vrier her og der og et herlig driv. Forfatteren kommer også med en del interessante teorier rundt konseptene tid, rom og avstand i denne boken.

Jeg oppfatter Stefan Casta som en forfatter som ikke undervurderer leserne sine. Her blir ingenting servert på sølvfat. Boka har en helt egen filosofisk nerve, og legger opp til at leseren selv må tenke, vurdere og reflektere over historien, og selv finne svar på mye av det som skjer med ungdommene underveis i boka. Det er en vakker, merkelig og fascinerende bok som presenterer viktige spørsmål om vår tankeløse behandling av naturen og planeten, om liv og død og forholdet de to imellom, og kanskje også om muligheten for parallelle dimensjoner og det å evne og krysse grensene mellom dem.

Boka henger igjen i meg, på en virkelig god måte. Jeg anbefaler den varmt!

Fakta

stefan_casta_tell

Forfatter Stefan Casta fotografert av Stefan Tell.

 

 

 

 

 

 

 

 

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-36859-3

***

9788202450953Bokas tittel og forfatter
«I morgen er alt mørkt – Brages historie» av Sigbjørn Mostue.

Bokas særtrekk og handling
Brage er en helt vanlig norsk gutt. Han går på ungdomsskolen, er superforelsket i jevngamle Frida og lever et trygt og udramatisk liv i det lille oljelandet Norge. Men det skal ikke vare.

Det første tegnet på at noe er galt er voldelige opptøyer i Japan. Vanlige mennesker klikker tilsynelatende og går løs på tilfeldige forbipasserende. Hendelsen blir først snakket vekk som en enestående politisk demonstrasjon, men etterhvert er det tydelig at årsaken må være en annen. De voldelige utbruddene sprer seg, lignende hendelser skjer i stadig flere land, nye statssystemer og regimer faller uke etter uke, verden kollapser sakte, bit for bit, i en smittsom bølge av aggresjon og drap ingen ser ut til å kunne stanse. Til sist melder nyhetene om at den første forrykte er observert i Halden – og deretter er katastrofen et faktum for Brage, hans venner og familie. Det eneste de kan gjøre er å ta med seg de overlevende og komme seg i sikkerhet – men er man noensinne virkelig trygg noe sted?

Bok nummer to, «I morgen er alt mørkt – Marlens historie» kommer, såvidt jeg vet, ut i løpet av inneværende år.

Utvalgt sitat fra boka
«Etterhvert ble jeg takknemlig for å bli tvunget til å gå på skolen. Det var snart det eneste normale som var igjen. Noen av lærerne var borte, men de fleste ble igjen, som om det siste de skulle gjøre her i livet, var å tilføre oss kunnskap. Vi sluttet imidlertid å ha prøver. De bare øste av det de kunne, til oss. Enkelte fag som fremmedspråk hadde vi ikke lenger, men vi fikk høre i time etter time om landets og verdens historie. Jeg skjønte det kanskje ikke da, men de tenkte nok at hvis noen av oss overlevde, var det viktig at vi kjente til det som hadde vært. At vi kunne videreføre noe av det som hadde vært deres liv, deres historie, deres samfunn. Uansett var det ganske bedagelige dager bare å sitte ved pulten mens lærerne pratet i vei. Men da de forrykte dukket opp i Tyskland og Frankrike i slutten av april, og i Danmark og Storbritannia da vi bikket mai, gav selv lærerne opp.»

Min vurdering
«I morgen er alt mørkt – Brages historie» er en mørk, intens og voldsom historie med enkelte vare og vakre islett. Verden oversvømmes ikke av hjernedøde zombier i romanen, men av intelligente mennesker bitt av et virus som gjør dem agressive, voldelige og nesten ustoppelige. Det er ubehagelig lesning, for bokas hendelser er realistisk skildret og miljøet rundt hovedpersonen er lett gjenkjennelig for norske lesere. Det er vår trygge lille verden som går under i boka, ikke bare verden på et annet kontinent.

Hovedpersonen må igjennom øyeblikk, ta valg og begå handlinger så grusomme at han på toppen av å miste sin verden og mennesker han er glad i, også er i ferd med å miste seg selv. Romanen setter søkelyset på hvem vi innerst inne er, på vår psyke og hvor mye den kan tåle – og samtidig peker den på problematiske tendenser i det lokale og globale samfunnet vi lever i: Mistenksomhet, fremmedfiendtlighet, overflodssamfunn vs sultkatastofer og holdninger skapt av denne enorme forskjellen, oss mot dere-holdninger, voldelige løsninger på konflikter osv osv.

Vanvittig spennende og meget velskrevet roman. Et must for tilhengere av postapokalypse og dystopi!

Boka vant nettopp Uprisen 2015, noe jeg støtter helhjertet. Anbefales!

Fakta

sek person scid 25503

Forfatter Sigbjørn Mostue.

 

 

 

 

 

 

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-45095-3

bokvrimmelB

Reklamer

2 x Mikro: «Før flommen tar oss» og «Shotgun Lovesongs»

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Før flommen tar ossBokas tittel og forfatter
«Før flommen tar oss» av Helena Thorfinn.

Bokas særtrekk og handling
Sofia har fått jobb ved den svenske ambassaden i Dhaka, Bangladesh. Hun flytter dit sammen med sin ektemann Janne og deres to små barn, ivrig etter å begynne den viktige jobben for rettferdighet, likeverd og bistand.

Samtidig  i en liten landsby i Bangladesh blir ei ung jente drept av sin manns familie. Hennes yngre søstre, Nazreen og Mina, frykter at de skal lide samme skjebne, og flykter inn til hovedstaden Dhaka, på jakt etter jobb og et bedre liv.

Skjebnen vil at Nazreen og Minas vei skal krysse Sofias. To kulturer møtes, en fattig og en rik. Det er et møte som preger begge parter.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun begynte å fortelle om sitt arbeid i landsbyene og hvilke valg folk ble stilt overfor.

– Enkelte av disse kvinnene er så åpnebart intelligente og resurssterke at det er til å gråte over at de ikke har fått mer utdannelse, sa hun lavt. Iblant tenker jeg at jeg sitter der med min mediokre intelligens, med utmerkede utdannelse, mens jeg har et geni som Marie Curie eller Hillary Clinton foran meg, bare at hun er kledd i filler, mangler tenner og kan  ikke lese. De har ingen valgmuligheter overhodet. Hvis de skal slippe å bli steinet eller fryst ut av landsbyfellesskapet, finnes det bare én vei å gå: Gift deg, adlyd mannen din, fød barn, forsørg dem, dø.»

Min vurdering
Til å begynne med opplevde jeg denne boka som tørr og langtekkelig, mest på grunn av noen lange skildringer av ambassadefester innledningsvis. Heldigvis tok det seg opp. Etterhvert fant jeg boka svært gripende, interessant og tankevekkende.

Kontrasten mellom det (for oss) vante, vestlige og den enorme fattigdommen, korrupsjonen og urettferdigheten forfatteren skildrer er opprivende og provoserende. Det samme gjelder holdningene hun avslører. Jeg skriver avslører fordi forfatteren selv har jobbet ved ambassaden i Dhaka. Negative tanker, holdninger og innstilling er å finne bl.a. både ambassadeansatte, vestlige hjelpearbeidere, bistandsfolket, og hos den jevne bangladesher. Ildsjeler med iver og pågangsmot, som ønsker å gjøre noe godt her i verden blir systematisk motarbeidet av enkeltindivider og et system som er dorskes ned av papirmøller, snikende håpløshet og endringsuvillighet. Det er utrolig provoserende lesning, men samtidig sunt lesestoff. Jeg tror det er en hel masse vi ikke vet eller forstår om bistand og vestens hjelpeapparat i land med høy fattigdom. Denne boka belyser noe av det.

Skildringene av personer og av landet og landskapet i Bangladesh er levende og vakkert gjort. Det er en intelligent bok av ei kvinne som tydelig ønsker å si noe, å gjøre noe. Få oss til å forstå at ting ikke er svart hvitt, eller så enkelt som vi kanskje tror. Bistand er et komplekst tema. Vestens nærvær i u-land like så.

Jeg hadde godvonde opplevelser mens jeg leste Helena Thorfinns roman. Den provoserer, frustrerer og gjør deg rausere og mer innsiktsfull underveis. Ei bok man sitter klokere og rikere igjen etter å ha lest.

Fakta

Helena-Thorfinn

Forfatter Helena Thorfinn

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Silke forlag
ISBN: 978-82-8270-062-7

2010.Bokomslag_fil.200Bokas tittel og forfatter
«Shotgun Lovesongs» av Nickolas Butler.

Bokas særtrekk og handling
Romanen tar oss til en søvnig småby i midtvestens USA. Der blir vi kjent Henry, Lee, Ronny, Kip og Beth, som har vokst opp sammen og som fremdeles er en vennegjeng i voksen alder. Noen har flyttet til storbyen, noen flytter tilbake igjen. Og som en rød tråd som binder vennene og historien om dem sammen har vi musikken, naturen, vennskapet, kjærligheten og lojaliteten. Dette er ei lavmælt og godlynnet bok om alt ting Americana.

Utvalgt sitat fra boka
«Musikere jeg treffer på turné, spesielt de yngre, spør meg:
– Hvordan kommer vi oss dit du har kommet? Hvordan tar vi det neste steget?

Jeg vet aldri helt hva jeg skal si. Jeg sier vel stort sett at de bare ikke skal gi seg med å ikke gi seg. Satse enda mer. Men hvis jeg er full, hvis jeg virkelig åpner meg, sier jeg dette:
Syng som om du ikke har noe publikum, syng som om du ikke vet hva en kritiker er, syng om hjembyen din, syng om avslutningsfesten på skolen din, syng om hvithalehjort, syng om årstider, syng om moren din, syng om motorsager, syng om snøen som smelter, syng om elver, syng om skoger, syng om prærien. Men hva du enn gjør, så begynn å synge tidlig om morgenen, om så bare for å holde varmen. Og hvis du slumper til å bo et varmt og deilig sted…

Flytt til Wisconsin. Kjøp en vedovn, og bruk ei uke på å kløyve ved. Det funka for meg.»

Min vurdering
Denne boka nøt jeg fra begynnelse til slutt.

Personskildringene er enestående, levende og bestående av både lys og skygge. Det samme gjelder relasjonene. Forfatteren har et lavmælt, vakkert språk som gjør landskap, årstider og bånd mellom mennesker til en både mild og gripende opplevelse. Nickolas Butler skriver på en omgjengelig og inkluderende måte. I løpet av historien om vennegjengen i midtvesten følte jeg meg, som leser, som en av dem.

Det er noe ekstra fint med historier om gode venneskap. Lojalitetsbånd som aldri ruster, selv ikke når livet er tøft og alt ser ut til å rakne. Relasjoner som klarer seg, selv om fremtidsutsiktene er mørke. Det er noe spesielt med vennskap som har vart helt siden barndommen. Som har overlevd livets store tranformasjonsperioder, og som likevel står støtt og vokser videre.

Jeg tror det gjør noe bra med oss å lese om slike solide bånd. Og jeg tror det er godt for oss å lese om et enklere liv enn storbylivet. Om naturens myke skiftninger, eller voldsomme krefter, om jordas rolige rytme, om stillheten som kan binde folk sammen og om den godheten vi mennesker har evne til å dele.

Dette er på mange måter en bok om å finne hjem, finne tilhørighet – enten på et sted, i et landskap, i et hus, i en tone, i en selv eller i et annet menneske. Og reisen akkompagneres av lavmælt, jordnær, tankefull musikk som etterlater seg en slik sår og god klump i halsen.

«Shotgun Lovesongs» er en av de absolutt beste bøkene jeg har lest i år. Et praktfullt stykke roman som setter spor. En imponerende debut. Jeg gleder meg til forfatterens neste bok!

Fakta

5611507_2770268

Forfatter Nickolas Butler.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3679-3

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: «Vinterfolket» av Jennifer McMahon

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Forside_6709Bokas tittel og forfatter
«Vinterfolket» av Jennifer McMahon.

Bokas særtrekk og handling
Romanens handling utspiller seg i den lille landsbyen West Hall i Vermont, USA, og skifter mellom 1908 og nåtid.

Til alle tider har folk forsvunnet sporløst fra West Hall. De mystiske forsvinningene har blitt til legender, og en av dem forteller historien om Sara Harrison Shea og hennes datter Gertie. Gertie blir funnet drept under underlige omstendigheter, og ikke lenge etter lider moren samme skjebne.

100 år senere bor tenåringsjenta Ruthie i Saras hus, med moren Alice og lillesøsteren Fawn. En dag er moren som sunket i jorden, og Ruthie begynner å lete etter henne. Hun finner den gamle dagboken til Sara under en gulvplanke på morens soverom. Dagbokas innhold vitner om en mors store kjærlighet til sitt barn, men den avdekker også en mørk og skremmende hemmelighet.

Vil Ruthie finne igjen sin mor? Og vil hun finne svaret på gåten om hvorfor så mange dør under mystiske omstendigheter eller  forsvinner fra West Hall?

Boka ble lansert 19. september og er i genren mørk thriller med innslag av overnaturlige grøss.

Utvalgt sitat fra boka
«Første gang jeg så en gjenganger var jeg ni år gammel.

Det var våren før pappa sendte bort Tante, før vi mistet min bror Jacob. Min søster Constance hadde giftet seg høsten før og flyttet til Graniteville.

Jeg var på oppdagelsesferd i skogen oppe ved Djevelens hånd, der pappa hadde forbudt oss å leke. Bladene på trærne holdt på å folde seg ut og var som et frodig grønt tak over meg. Solen hadde varmet opp bakken og ga den fuktige skogen en fyldig eim av jord. Her og der under bøk, sukkerlønn og bjerk vokste både vårliljer og min yndlingsblomst, «Jacob-på-prekestolen», en artig liten blomst med en hemmelighet: Hvis du løftet den stripete hatten, fant du forkynneren under. Tante hadde vist meg dette og lært meg at man kunne grave opp knollene og koke dem som turnips. Jeg hadde nettopp funnet en og dro hatten til side for å se etter den vesle figuren under da jeg hørte steg, langsomme og bestemte, på vei mot meg. Tunge føtter som slepte seg gjennom de tørre bladene og snublet i røtter. Jeg ville løpe min vei, men var stiv av skrekk der jeg satt på huk bak en stein idet en skikkelse beveget seg ut i lysningen.»

Min vurdering
Min indre estetiker blir veldig glad når den oppdager bøker med vakkert omslag. «Vinterfolket» er en vakker bok. Ren og enkel forside, trykket på et nydelige hvitskimrende papir som glitrer som fersk puddersnø under en gatelykt i vinternatten. Et perfekt papirvalg. Mye av bokas handling forgår i et snødekket Vermont.

Heldigvis er det ikke bare omslaget som er vakkert ved denne boka. Språk og handling bekrefter førsteinntrykket. Selv om «Vinterfolket» er en fusjon av thriller og grøsser, og dermed både en intenst spennende, mørk og ganske nifs bok, så har forfatteren klart å tone det hele ned til en vakker og atmosfærisk helhet. Bokas mørke ligger som en undertone i fortellingen, det nifse smyger seg sakte og stille innpå, det er ikke en grøsser fylt til trengsel av voldsomme fakter, hjerteskjærende skrik og blodig griseri – selv om det nær bokas slutt blir bittelitt av det også.

Historien skifter mellom nåtid og 1908. Dette kunne fort ha blitt forvirrende, jeg har opplevd det i bøker før, men forfatteren klarer å holde handling og hovedpersoner tydelige og reine nok til at de er enkle å følge uten at ting blir banale.

Jeg likte ekstra godt innslagene av noe overnaturlig, bittelitt indiansk kultur og magi, samt de rørende skildringene av flere ganske spesielle mor-datter-forhold, som boken byr på. McMahon har fått frem det lyse og det mørke ved relasjonene hun beskriver. Ingenting er bare mørkt eller bare lyst i boka. Selv rett bakenfor historiens mørkeste strømninger ligger det noen vakkert eller rørende. Og omvendt.

Alt i alt en en utrolig spennende bok. Den kan tidvis minne litt om en mye mørkere og mer skremmende utgave av Eowyn Ivys «Snøbarnet».

Jeg likte den godt. En positiv og forfriskende leseopplevelse. Fint avbrekk fra ting jeg vanligvis leser.

Fakta

5639_Image1

Forfatter Jennifer McMahon. Kilde: Bazar forlag.

Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!

Forlag: Bazar forlag
ISBN: 978-82-8087-626-3

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: «Herr Fikrys litterære liv» av Gabrielle Zevin

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Fikrys_digitalupplösBokas tittel og forfatter
«Herr Fikrys litterære liv» av Gabrielle Zevin.

Bokas særtrekk og handling
På øya Alice, utenfor Cape Cod i USA, finnes en bokhandel. Eieren, A.J. Fikry har etter sin kones død blitt en bitter og muggen mann. Bokhandelen går dårlig og han vurderer å selge den, og forlate øya for godt. Men så skjer to ting rett etter hverandre: Først et tyveri som setter kjepper i hjulene for planene hans, deretter et lite mirakel, som skal endre herr Fikry og hans liv for alltid.

Dette er en av disse bøkene som handler om bøker og leseglede, som har blitt så populære i det siste. To andre titler som omhandler samme tema er Katarina Bivalds «Leserne i Broken Wheel anbefaler» og Charlie Lovetts «Bokhandlerens beretning». Jeg har begge stående i bokhyllen. Anmeldelse kommer etterhvert.

Utvalgt sitat fra boka
«Vi leser for å få en bekreftelse på at vi ikke er alene. Vi leser fordi vi er alene. Når vi leser, er vi ikke alene. Vi er ikke alene.

Hele livet mitt er i disse bøkene, har han lyst til å si til henne. Les dem, og du vil lære mitt innerste å kjenne.

Vi er ikke helt romaner. Analogien han leter etter er like foran nesa på ham. Vi er ikke helt noveller. Selv om livet hans ligner mest på en novelle akkurat nå. Når alt kommer til alt, er vi samlede verker.»

Min vurdering
Jeg ble fort sjarmert av denne boken, og trukket inn i handlingen. Språket er enkelt og lettfattelig, historien er passe gripende og passe morsom. Men det som bærer romanen for min del er alle de litterære referansene, både i hovedpersonens måte å se mennesker og hendelser på, samt i rammen rundt hvert kapittel. Hver gang et nytt avsnitt tar til får vi lese en liten tekst hovedpersonen, A.J. Fikry, har skrevet til sin datter, Maya. Istedet for å lage et fotoalbum til henne, som hun kan bla i når hun blir stor, slik foreldre gjerne gjør, har han laget en liste over noveller og bøker hun bør lese. Sammen med boktipset har han skrevet inn et lite råd eller et stykke livsvisdom han ønsker å dele med henne, gjerne visdom som passer til bokens eller novellens innhold.

Jeg ble også grepet av den nydelige skildringen av relasjonen mellom far og datter i denne boken. Samt begges kjærlighet til litteratur og det skrevne ord. Bare tanken på å få lov til å vokse opp i en bokhandel, med bøker som nære venner, fra man er bitteliten, slik bokas Maya gjør, gjør meg skjelven av lykke. Denne romanen må kunne kalles den bibliofiles våte drøm. Det er ikke fritt for at man sitter med et salig smil om munnen og en liten blinkende tåre i øyenkroken mens man nyter seg igjennom sidene.

Resten av persongalleriet er også vel verdt et bekjentskap. Vi møter bl.a. politimannen Lambiase, som starter en krimlesesirkel for øyas politimenn og andre krimentusiaster. Vi møter Fikrys svigerinne, Ismay, som lever i et ulykkelig ekteskap med en forfatter som er kronisk utro. Vi møter den forlagsansatte Amelia Loman, som er nyansatt kontaktperson for Alice bokhandel. Det er mennesker med dybde. Mennesker man blir glad i mens man leser. Dette er i det hele tatt en utrolig koselig bok.

En bok om bøker altså, og kjærligheten til litteraturen. Hva kan vel være herligere enn det? Jeg falt ihvertfall pladask for denne historien. En lett og ledig sjarmbombe av en bok, som både beveger, morer og gjør den litterære ønskelisten lengre. En aldri så liten sommerfavoritt for min del – men boka først blir å finne i bokhandelen til høsten.

Fakta

gabrielle_zevin

Forfatter Gabrielle Zevin

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Silke forlag
ISBN: Boken utkommer i september i år (2014), ISBN legges til da.

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: «Et helt halvt år» av Jojo Moyes

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Før vi går i gang er det på sin plass med en liten advarsel: Dette innlegget inneholder SPOILERE!

EtHeltHalvtÅr-300dpi-STORBokas tittel og forfatter
«Et helt halvt år» av Jojo Moyes.

Bokas særtrekk og handling
Lou Clark lever i skyggen av noe som skjedde for lenge siden, noe som fjernet fryktløsheten hennes. Hun finner trygghet i det vante, i urokkelige rutiner – men så får hun sparken og blir kastet ut i det uvisse.

Will Traynor har overlevd en motorsykkelulykke, og har endt opp i rullestol. Ulykken og skjebnen har stjålet all livsgnist fra ham og han opplever alt som grått og meningsløst.

Lou ender opp som Wills personlige assistent. En jobb som viser seg å bli en skikkelig utfordring. Will er tverr og humørsyk, ikke videre imøtekommende, og etterhvert får Lou vite noe som utfordrer henne både som ansatt og som medmenneske.

Relasjonen som sakte utvikler seg mellom de to endrer dem begge på uante måter.

Utvalgt sitat fra boka
«Den første gangen Will fortalte meg hva han ønsket, måtte han si det to ganger, for jeg trodde ikke at jeg kunne ha hørt riktig den første gangen. Jeg forholdt meg ganske rolig da jeg skjønte hva det var han foreslo, men sa til ham at det var helt absurd, og marsjerte ut av rommet. Det er en urettferdig fordel man har, det å kunne gå vekk fra en mann som sitter i rullestol. Mellom annekset og hovedhuset er det to trappetrinn, og uten Nathans hjelp klarte han ikke å forsere dem. Jeg lukket døren til annekset og sto i gangen hos meg selv mens ordene min sønn rolig hadde uttalt, fremdeles ringte i ørene mine.

Jeg tror ikke jeg beveget meg på en halvtime.»

Min vurdering
Dette er ei bok som berører og setter spor. Jeg har sjelden flomgrått slik jeg gjorde mot slutten av denne boka. Forfatteren kan helt klart kunsten å appellere til lesernes følelser og trigge empatien og medfølelsen i oss. Men er det også et bunnsolid håndverk når det kommer til det rent skrivetekniske?

Det er ei lettlest bok dette her. Språket er enkelt og ukomplisert. Helt i begynnelsen, da jeg ikke hadde fått grep om bokas egentlige tema, opplevde jeg historien som litt billig, nesten på vippen mot veldig rosa chicklit. Men det hele tar seg opp. Førsteinntrykket er ikke betegnende for leseopplevelsen som helhet, men boka har et snev av noe chicklit-aktig over seg, en chicklit-aktig tone. Det er vel heller rosafargen som avtar etter som man leser. Historien får mer substans og nerve etterhvert som den utspiller seg.

«Et helt halvt år» er ei bok som  enkelt og tilgjengelig skildrer et vanskelig tema: Aktiv dødshjelp. Noen mener at en bok om et slikt alvorlig emne burde gått mer i dybden, men jeg synes det fungerer. Det skjer noe i skjæringspunktet mellom lett språk og tungt tema. Det er i kontrasten mellom motsetningene at bokas styrke ligger, synes jeg. Den språklige enkelheten fremhever det vonde og vanskelige i, på den ene siden, Wills ønske og valg, og på den andre siden hvordan Lou takler det valget.

Boka kunne sikkert ha blitt skrevet med en mye større intellektuell tyngde, men hadde den fungert på samme måte da? Aktiv dødshjelp er et tema som i første rekke vekker følelser, ikke intellekt. Jeg opplever at forfatteren har vært tro mot temaets essens og latt følelsene spille hovedrollen, både hos hovedpersonene og hos leseren. Resultatet er en bok som kryper inn under huden på en og som huskes i lang tid etterpå.

Slutten henter frem litt rosafarge igjen. Det er litt for selvfølgelig og litt for enkelt at alt ordner seg for Lou. Det plaget meg likevel ikke kjempemye. Det er noe altfor allmengyldig sant i Wills siste hilsen til henne: Press deg selv. Ikke slå deg til ro. Lev modig. Lev godt. Bare lev!

Jeg tror det er mange som eksisterer uten virkelig å leve i denne verden. Det er frykt, bekymringer og usikkerhet som holder oss tilbake, som hindrer oss fra å ta store, sultne jafs av livet og virkelig nyte alle smakene, alle møtene, alle opplevelsene.

Og med den tanken ble boken plutselig dypere og mer filosofisk med en gang. Enkelt skrevet er ikke en motsetning til tankevekkende og verdifullt innhold.

Fakta

Jojo-Moyes

Forfatter Jojo Moyes Kilde: Bastion forlag

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Bastion forlag
ISBN: 978-82-9058-347-2

bokvrimmelB

 

Mikroanmeldelse: «FEIT – Mitt liv som tjukkas» av Kristian Fjellanger

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Fjellanger_omslag_p_liten-500x500Bokas tittel og forfatter
«FEIT – Mitt liv som tjukkas» av Kristian Fjellanger.

Bokas særtrekk og handling
I «FEIT» skriver Fjellanger om sitt eget slankeprosjekt og sine egne erfaringer rundt temaer som overvekt, dårlig selvbilde og kroppsbilde, forholdet til mat og trening, fordommer og skam, samt utseendepresset fra media og slankeindustrien.

Det er ei hylende morsom, men også svært sår, modig og tankevekkende bok. Fjellanger skriver på nynorsk.

Utvalgt sitat fra boka
«If you can’t get a girl and your best friend can, it’s time to move your body.» Robbie Williams syng over høgtalaranlegget. Eg står i eit prøverom på Dressmann si stor- og høg-avdeling. To veggar og eit forheng. På veggen er ein spegel. Speglar lyg ikkje.

Eg er våt på panna og under armane. Det renn ei lita elv med sveitte nedover ryggen og mellom dei smellfeite rumpeballane mine. Eg ser på meg sjølv. Feite, tjukke svinet. Under haka er det feitt. Vidare nedover: feittpuppane, den feite, feite magen – og under der igjen: lår som kvar for seg veg like mykkje som Kathrine Sørland.

Min vurdering
Som god og rund selv er det befriende å lese en dønn ærlig tekst om overvekt. Det er mange rare fordommer og myter om overvekt og overvektige ute i den store verden, og overvektige blir også ofte fremstilt veldig stereotypisk på film og i media. Vi har «feite er alltid blide og morsomme», eller (spesielt på film) karakteren «den feite bølla» f.eks. Overvektige fremstilles lite nyansert og det gjør også årsakene til overvekt. Det er faktisk mye mer komplekst enn at man er lat og eter for mye.

Jeg er imponert over Fjellangers mot. Det ligger en enorm sårbarhet i å være så dønn ærlig omkring eget selvbilde, kroppsbilde, den indre, svært negative dialogen man gjerne har som overvektig (en slik dialog er felles for langt flere enn overvektige, men ofte med rot i andre årsaker), hvordan det virkelig er å være utsatt for andres blikk, bemerkninger og fordomsfulle adferd, samt å leve med det kropps- og vellykkethetspresset som media hele tiden fronter.

Å være feit er i mange tilfeller å leve kronisk med ubesvart lengsel. Man lengter kanskje etter aksept og inkludering, forskjellige former for nærhet, eller noe så enkelt som å gå inn i en helt vanlig klesbutikk, kjøpe et figurnært, snasent plagg  – som faktisk PASSER – og vandre tilfreds ut igjen.

Å være feit er å være ekspert på andres kroppspråk og signaler. Vi vet hva du tenker om oss, vi får med oss blikkene dine, grimasene, de små flirene, den halvskjulte pekingen. Vi vet hva du hvisker til vennen eller vennina di, vi er rågode på å lese på leppene – latterliggjøringen din går oss ikke hus forbi. Den legger seg stein for stein i våre hjerter og tynger oss mer enn vekta.

Fjellanger har skrevet en høyst aktuell og nødvendig bok. Det er tankevekkende stoff som sier noe viktig om både det å dømme, og bli dømt, på bakgrunn av utseende. Han tar også et kraftig, og etterlengtet, oppgjør med slankeindustrien og slankepresset i media.

Fjellanger lykkes i sitt slankeprosjekt. Han er ikke lenger feit, han er slank og veltrent. Så kan man stille seg selv spørsmålet: Seiret han over fettet, eller tapte han for samfunnets utseendetyranni?

Fakta

MO201010710089971AR

Forfatter Kristian Fjellanger Fotografi: Andreas Øverland

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Manifest forlag
ISBN: 978-82-92866-52-8

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: «Kire 1 – Hulder» av Tonje Tornes

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Basic CMYKBokas tittel og forfatter
«Kire 1 – Hulder» av Tonje Tornes.

Bokas særtrekk og handling
«Hulder» er første bok i en fantasyserie for ungdom. Serien heter «Kire», som er navnet på bøkenes hovedperson baklengs. Det er nemmelig slik huldrefolket uttaler menneskenavn. 😉

Boka begynner dramatisk med en fjelltur som ikke ender godt. Hovedpersonen Erik og moren hans tar en spisepause ved ei myr på snaufjellet, da en ukjent kvinne dukker opp. Hun er vakker og grønnkledd, og forsøker å lokke Erik til seg. Moren kommer sønnen til unnsetning og knivstikker det hun mener er en hulder. Når politiet ankommer åstedet finner de en kvinnelig turgåer, drept. Eriks mor blir ansett som psykisk syk og innlagt på det psykiatriske sykehuset Alvheim.

Erik og hans far flytter til Sirdal, der Alvheim ligger, for å være nær moren. Ikke lenge etter begynner merkelige ting å skje. Og en blek skikkelse lusker rundt i skumringen, utenfor Eriks hus. Et vesen med hale.

Utvalgt sitat fra boka
«Erik slo av skrivebordslampen og stirret ut i skumringen som var i ferd med å legge seg over tunet. Det var det samme han så hver kveld: trærne som liksom dannet et beskyttende gjerde mot elven utenfor, låven med sine mørke, ugjennomtrengelige vinduer, det gamle tørkestativet der det ennå hang igjen noen klyper. Han myste og la merke til at den ene løse snoren pendlet svakt.

Så var det noe annet som beveget seg: En skikkelse kom til syne mot den hvite fjøsveggen, den liksom gled bortover langs raden av gamle melkespann. Erik blunket hardt og så igjen. Skikkelsen var borte.»

Min vurdering
Jeg er så utrolig glad for at en forfatter har valgt å skrive en fantasybok for ungdom inspirert av norske sagn og eventyr. Fantasyverdenen kryr av vesener fra all verdens mytologier, men ingen har ennå dedikert seg til å skrive en serie om det som skjuler seg i norske fjell og skoger; troll, huldre og nøkker. Jeg sitrer av fryd over ideen, og jeg sitrer ennå litt til over resultatet. Tonje Tornes har gjort en god jobb!

Det er noen måneder siden jeg leste boka, men jeg husker godt at jeg kom i tanker om at vi endelig hadde en serie her i Norge tilsvarende den svenske «Engelsfors»-trilogien. Det er riktignok ingen hekser, så langt ihvertfall, i «Kire», men kombinasjonen lokalt, lite tettsted som tilføres noe magisk og overnaturlig skaper helt klart assosiasjoner til den internasjonale boksuksessen. I løpet av denne første boka i serien aner vi  at både hovedpersonen, og de vennene han får på det nye stedet, etterhvert kommer til å utvikle evner og vokse mot hver sin skjebne – som vi også kan kjenne igjen hos jentene i Engelsfors. Her er det med andre ord mye å glede seg til i de kommende bøkene i serien.

Tonje Tornes har skrevet en fengslende førstebok som skrur forventningene til andreboka skyhøyt opp. Hennes skildringer av den norske naturen, mørke granskoger, den blå skumringstimen, surklende myrlandskap og det vindherjede snaufjellet er atmosfærisk og levende. Hun har gode personskildringer, et språk og en handling, som gjør at jeg opplever at hun virkelig skjønner sin målgruppe.

Det eneste jeg reagerte litt på mens jeg leste var hvordan bokas Flora ordla seg helt innledningsvis. Det ble litt krampeaktig hipt og kunstig. Jeg skjønner at det langt på vei var meningen, men jeg synes likevel at det kanskje kunne tones litt ned. Uansett bare en bagatell i en flott helhet. Og det rettet seg betraktelig utover i boka.

Takk til Tonje Tornes for at hun har hentet frem den norske villmarka og dens naturvesener. Jeg gleder meg til bok nummer to!

Fakta

Tornes-Tonje_Lars-Myhren-Holand

Forfatter Tonje Tornes

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-45077-6

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: «Spøkelsene på Frostøy – Bak Dødsfjellet» av Hilde Hagerup

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

9788203254918_Hagerup_3Bokas tittel og forfatter
«Spøkelsene på Frostøy – Bak Dødsfjellet» av Hilde Hagerup.

Bokas særtrekk og handling
Dette er første bok i en spøkelseserie for barn. Så langt har det kommet tre bøker i denne serien. De to neste heter «Spøkelsene på Frostøy – Ulvene kommer» og «Spøkelsene på Frostøy – Den kalde vinden».

I boka møter vi Jens. Han bor sammen med sin mor i et hus på Frostøy, ikke så langt unna den skumle Frostøyskogen. Faren hans er død.

Jens har ikke mange venner, han holdes mye utenfor og blir ertet av barna på skolen

En dag møter Jens ei ny jente. Hun er lys og skinnende og heter Wilma. Wilma vil være venn med Jens, og plutselig er han ikke helt alene lenger.

Men hvem er Wilma egentlig? Og hva er de rare lydene som kommer fra Frostøyskogen? Og hva er det egentlig som feiler Jens sin mamma?

Utvalgt sitat fra boka
«Tror du på spøkelser? Tror du på gjenferd i gyngestolen og monstre under senga? Tror du på kjettinger som rasler om natten?

Min vurdering
Dette er mitt første bekjentskap med Hagerups bøker, og det blir helt sikkert ikke det siste. Hun har en nydelig poetisk nerve i sitt språk (noe det er utrolig deilig å finne i barnebøker) og pensler frem en egenartet sart uhygge som kler denne boka meget godt.

Innledningsvis er det noe ved stemning og handling som får meg til å tenke i retning John Ajvide Lindqvist og hans fantastiske «La den rette komme inn». Og det er et stort kompliment, for Lindqvist er en av mine favorittforfattere, og «La den rette komme inn» er min favorittbok fra ham.

Dette er ikke brå, voldsom og skvetten uhygge, men en myk og nesten litt drømmeaktig skrekk, som glir frem gjennom et disig vinterlandskap, i et rolig tempo, mellom handlingsoverraskelser og vakre, melankolske scener.

Jeg opplever boka som noe mer enn skrekk og uhygge. For meg handler det like mye om det å akseptere og bli kjent med døden. Det å komme forbi den redselen vi gjerne har for dødens ukjente element. Og det å gi slipp. Noe som kan være tøft nok for voksne, og som derfor må være ennå sårere og mer krevende for et barn.

Det er godt med en barnebok med flere lag, med dybde, som både kan underholde og være en liten vis læremester på områder og temaer det kan være vanskelig å snakke om, og vanskelig å akseptere.

Hilde Hagerup har gitt meg en virkelig god leseopplevelse gjennom denne boken. Jeg gleder meg til å lese mer av henne!

Fakta

Hagerup-Hilde

Forfatter Hilde Hagerup Kilde: Aschehoug forlag

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Aschehoug forlag
ISBN: 978-82-03-25349-2

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: Snøhvit av Stella Gurney

Her kommer min aller første mikroanmeldelse. En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

fa9578c6132bdf89930438a2026874f1804cddd035ebd2ab7728d58fBokas tittel og forfatter
«Snøhvit» av Stella Gurney. Illustrert av Zdenko Basic og Manuel Sumberac.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en gjenfortelling av det kjente Brødrene Grimm-eventyret om den unge, vakre piken som blir lagt for hat av sin sjalu og ondsinnede stemor, dronningen. Jenta ender opp i skogen, i huset til dvergene og… ja, dere kjenner vel eventyret så godt alle sammen, at en lengre handlingsbeskrivelse ikke er nødvendig.

Boka er tro mot originalen, men har et litt mer moderne språk, og noe detaljfornyelse. Noe jeg for eksempel ikke kan huske fra det opprinnelige eventyret er at Snøhvits stemor først jobbet på slottet som barnepasser, eller at nevnte stemor først ble virkelig vred på Snøhvits skjønnhet under en turnering, der en av ridderne ga Snøhvit et kompliment for hennes utseende.

SAM_1863Boka er mesterlig illustrert av duoen Zdenko Basic og Manuel Sumberac, som bl.a. har samarbeidet om å illustrere flere av Edgar Allan Poes verker og «Frankenstein» av Mary Shelley. Deres arbeider er gjerne svært detaljrike og fantasifulle, med et snev av mørke og steampunk. «Snøhvit» er intet unntak.

I tillegg til praktfulle illustrasjoner har boka luker man kan åpne, hjul man kan snurre på for å skape liv i bildene, en lekker pop-opp-scene der prinsen frir til Snøhvit og en bitteliten bok inni boka med noen av den onde dronningens magiske oppskrifter. Også er det skjult små edelsteiner fra dvergenes gruver rundt omkring i bokas illustrasjoner. Moro for liten og stor å dra på skattejakt mens man leser.

SAM_1866Utvalgt sitat fra boka
En aften da dronningen var i sine private gemakker, låste hun som vanlig døren og vendte seg mot speilet sitt:
«Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?» spurte hun storaktig. Hvorpå speilet svarte:
«Du, dronning, er ikke lenger vakrest her. Snøhvit tusen ganger vakrere er.»

SAM_1859Min vurdering
Dette er en virkelig praktbok. Illustrasjonene er fantastiske, med vakre, dype farger og en utrolig detaljrikdom. Eventyret er vakkert gjenfortalt, og det er spennende at forfatteren har tillatt seg å skrive inn småting her og der,  som ikke er en del av det originale eventyret. Det er troverdig. Jeg synes det fungerer godt.

Boka er gjennomført magisk og eventyrlig, noe illustratørene skal ha en stor del av æren for.De har skapt en helt særegen eventyrverden i «Snøhvit», som både små og store lesere kan ha stor glede av.

Jeg har kost meg stort med denne boka. Det er godt å gi seg over til den barnlig fascinasjonen vi alle har i oss, uansett alder. Første gang jeg leste denne boka kom det «aaaah» og «aaaaw» fra meg ved synet av hver ny side. Og bokas magi har ikke falmet, selv om jeg nå har bladd igjennom den en rekke ganger.

Om du har lyst på en egen, frittstående utgave av «Snøhvit» i bokhylla di, så er ikke denne boka feil. Koselig å bla i selv, og veldig hyggelig å kunne lese sammen med barn, barnebarn eller andre smårollinger som kommer på besøk.

Her er noen bilder fra boka (klikk på dem for å se dem større):

SAM_1854

Dvergenes hus. Vinduene er luker som kan åpnes.

SAM_1860

Snøhvit i glasskisten, omgitt av dvergene og skogens dyr.

SAM_1856

Snøhvit og prinsen.

Fakta

Stella_GurneySmall

Forfatter Stella Gurney

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Front forlag
ISBN: 978-82-8260-208-2

bokvrimmelB