En sånn jente: Rystende og tankevekkende dokumentar om voldtekt

Bokas tittel og forfatter
«En sånn jente – En dokumentar om voldtekt» av Monica Flatabø

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok og som undertittelen forteller – en dokumentar om voldtekt og voldtektskultur i Norge.

I hovedsak belyses tre spesifikke saker; Hemsedalsaken, der Andrea Voll Voldum, i bevisstløs tilstand, ble båret inn i en campingvogn av tre menn og voldtatt i timesvis; en sak der flere tenåringsjenter i en kommune på Østlandet blir voldtatt av kameratene sine og deretter truet til å holde kjeft; og sist, men alldeles ikke minst, den rystende historien om Marthe Stavrum, som var samboer med Norges-historiens mest notoriske voldtektsmann, og som i løpet av det ni måneder lange forholdet daglig ble mishandlet, straffet og voldtatt.

I tillegg ser boka på hvilke holdninger samfunnet og enkeltindividet har til voldtekt og til voldtektsofrene, hva slags kunnskap unge har om seksuelle grenser og hvilke psykologiske reaksjoner overgrep skaper i et offer. Hvorfor er voldtekt fremdeles et stort samfunnsproblem i det de fleste regner som et både likestilt og sivilisert land?

Utvalgt sitat fra boka
«Vi vil kun det beste for barna våre. Vi har dyttet husken og lest for dem. Kjørt og hentet. Fortalt dem om regler og farer. Vi kan ikke la være å snakke med dem om noe så viktig som voldtekt. Det kan være enkle, men konkrete råd. Som lederen for avsnitt for seksualforbrytelser i Oslo-politiet, Kari-Janne Lid, sa: Er du usikker på om det du gjør med en beruset jente er greit – slutt! Og spør om hun vil, dagen etterpå.

Men det kan også være lurt å fortelle dem om strafferammen for konkrete handlinger, som å stikke en finger inn i en jente som er for beruset til å gi samtykke. Det kan kanskje virke som en uskyldig handling der og da. Som flere av ungdommene i kommunen på Østlandet sa: Det var jo bare en spøk. Men minstestraffen er tre års fengsel.

Jeg lærte ingenting om voldtekt og seksuelle grenser på skolen. I prosessen med denne boken har jeg skjønt at dagens ungdom heller ikke gjør det. Hvis vi ikke snakker åpent om voldtekt, får mytene leve videre. Det kan gjøre at jenter og kvinner ikke kjenner igjen potensielt farlige situasjoner. At de ikke har mot til å si nei, eller forstår hva de har vært utsatt for. At offeret skammer seg. Og at menneskene rundt henne ikke forstår at hun ikke bare er en sånn jente, men er utsatt for en forbrytelse.

Åpenhet er dessuten en måte å slå tilbake mot overgriperen på. Voldtektsmannen er avhengig av offerets skam og tausehet for å slippe unna med forbrytelsen. Ved å fortelle, og ved å anmelde, blir det vanskeligere å slippe unna med en så alvorlig forbrytelse.

Vi må snakke om voldtekt.»

Min vurdering
Denne boka var det til tider vanskelig å lese, fordi det den skildrer virkelig sjokkerer og ryster. Det er også litt vanskelig å skrive om den. Det er ei utrolig god bok og den fortjener hederlig omtale og mange lesere, og jeg synes det er vrient å finne de rette ordene for å formidle bokas aktuelle og viktige innhold. Men jeg prøver.

Det er lett å tenke at voldtektskultur er noe marginalt som kun finnes i enkelte sære nisjegrupperinger i samfunnet. At holdninger som fører til seksuelle overgrep og voldtekt i første rekke er noe kun voldtektsmennene selv er bærere av. At det er snakk om en slags avvikende holdning til sex og kvinner som tilhører minoriteten. Men denne boka viser at voldtekt og voldtektskultur er et langt bredere og større forgreinet problem enn det vi kanskje tror. Det er trist lesning og det er rystende lesning. Men først og fremst er denne boka ekstremt tankevekkende og lærerik.

Forfatteren har gått nært innpå tre forskjellige tilfeller av voldtekt og seksuelle overgrep i denne boka. Det handler om voldtekt av jenter i et ungdomsmiljø i en kommune på Østlandet, det handler om festvoldtekt og neddoping av et voldtektsoffer i Hemsedal, og det handler om ei jente som ble voldtatt og mishandlet av samboeren sin hver dag av det ni måneder lange forholdet. Med andre ord handler det om de vanligste voldtektene i Norge, de som blir begått av en eller flere offeret kjenner eller vet hvem er, og de som blir begått i eget hjem, i en annens hjem eller i festsammenheng.

Det er flere ting som gjør denne boka til rystende lesning. Mye av sjokket handler om detaljene i hver historie og hva ofrene har gått igjennom, både under og i tiden etter voldtekten. For det er faktisk ikke slik at en voldtekt er ferdig når udåden er over. Psykologisk sett bærer offeret voldtekten med seg i lange tider, som et traume med senvirkninger, angstproblematikk og variasjoner av depresjon. Og samfunnet rundt offeret er i stor grad med på å holde voldtekten i live ved å legge deler av skylden for voldtekten over på offeret: «Hva hadde hun på seg? Miniskjørt sier du? Flørtet hun? Er hun promiskuøs? Så hun er en sånn jente! Da la hun opp til det selv.» Dette er en sjokkerende vanlig tankegang hos en sjokkerende stor gruppe mennesker. Og denne typen holdning er med på å bagatellisere voldtekt og å bagatellisere det ansvaret en voldtektsmann bør ha for egne handlinger, valg og holdninger. Hvor ofte har vi ikke hørt «Boys will be boys», akkurat som om voldtekt bare er en vimsete liten guttestrek vi bare må finne oss i.

Flere av jentene i denne boka, og jeg regner med at dette ikke er unikt for dem, ble møtt med alt mulig fra mistro, via kritikk og drittslenging fra venner og bekjente, til spørsmål fra ansatte i politiet om «en liten unnskyldning fra voldtektsmannen ville hjelpe» når de fortalte at de hadde blitt voldtatt og anmeldte voldtekten. Vanvittig mange har en lei tendens til ikke å ta voldtekt og seksuelle overgrep seriøst nok. Det finnes til og med dem som synes den verste skylden ligger på voldtektsofferet som er «frekk nok» til å ødelegge voldtektsmannens videre liv og karriere ved å fortelle om voldtekten. Igjen ser vi dette merkelige forskrudde forholdet til personlig ansvar for egne handlinger, valg og holdninger.

Følg med nå: Den eneste som har ansvaret for en voldtekt er den som voldtar. Den eneste som er skyld i voldtekt er voldtektsmannen. Den eneste som ødelegger voldtektsmannens liv og karriere er voldtektsmannen selv, i det han velger å voldta. La dette være klinkende klart. La det synke inn. Ta det med deg videre. Spre budskapet.

Overraskende nok ser det ut til at utrolig mange ungdommer ikke har en klar forståelse av hva voldtekt er. Veldig mange unge jenter ser ut til å tenke at voldtekt innebærer et overfall på gaten av ukjent gjerningsmann, kanskje en kidnapping, fastbinding og mye vold. At seksuelle overgrep er enhver handling med seksuell undertone begått uten tydelig samtykke fra alle parter er det mange som ikke har fått med seg. Så hva lærer egentlig unge om seksuelle grenser, samtykke og voldtekt på skolen eller av voksne generelt? Svaret er tydeligvis: Altfor lite. Forfatteren kan ikke huske å ha lært om seksuelle grenser eller seksuelle overgrep i seksualundervisningen på skolen. Ingen av ungdommene som er intervjuet i denne boka har lært noe om disse temaene heller. Jeg kan forresten heller ikke huske at vi hadde noe særlig om dette da jeg gikk på skolen. Og dette bør det helt klart gjøres noe med.

Vi bør også se på hva samspill vi som voksne har med hverandre, hva slags signaler foreldre sender til sine barn om grensetting og respekt av andres grenser i måten vi omgås hverandre på. Og vi må begynne å ta en titt på seksualiseringen av alle typer situasjoner og relasjoner, slik det gjerne fremstår på film, i reklame og media generelt. Det er flere ting som spiller sammen her og som skaper det problemet som kommer til uttrykk ved manglende respekt for andres seksuelle grenser.

Dette er ei informativ og lærerik bok som virkelig vekker tanker og byr på viktige innsikter om voldtektskulturen i Norge. Den belyser voldtektens vesen,  samspillet mellom offer og overgriper, psykologiske ettervirkninger for offeret, gjengse holdninger om voldtekt og samfunnets påvirkning på voldtekt som fenomen. Det er mange myter og fordommer om voldtekt og det å være et voldtektsoffer, og boka tar et grundig oppgjør med disse.

Jeg skulle ønske denne boka ble pensum på ungdomsskolen, for den er utrolig godt skrevet og byr på viktig og sårt tiltrengt informasjon om seksualitet, grensesetting og respekt for andre mennesker. Dette er ting man trodde de fleste skjønte av seg selv, men voldtekststatistikken forteller desverre en annen historie.

Trenger du hjelp?
-Dixi Ressurssenter mot Voldtekt (https://www.dixi.no/)
-Stiftelsen #vitrordeg (http://www.vitrordeg.com/)
-Landsforeningen for voldofre (http://www.voldsoffer.no/)
-Helsesista (https://helsesista.no/)

Fakta

Journalist og forfatter Monica Flatabø. Kilde: Journalisten.no.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1365-5
Originaltittel: En sånn jente – En dokumentar om voldtekt
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 277

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Reklamer

Skeivt ut: Sterkt om homofiles levekår i noen av verdens mest homofobe land

Bokas tittel og forfatter
«Skeivt ut – Reiser i homofbiens land» av Pål Vegard Hagesæther

Bokas særtrekk og handling
«Skeivt ut» er ei sakprosabok om homofobi og homofiles levekår, rettigheter og hverdag i noen av verdens mest homofiendtlige land.

Forfatteren har reist rundt i land som Russland, India, Uganda, Iran, Tyrkia og Jamaica for å få innsikt i hvordan homofile, lesbiske, bifile og transpersoner har det i regimer der homofobien preger samfunn og individ. I denne boka konfronterer han også myndigheter, religiøse ledere og andre aktører i disse regimene.

Utvalgt sitat fra boka
«Idet jeg ser delegatene gå om bord i båten, blir jeg minnet på verdens variasjon. For det er ikke sørgeklær som dominerer. Her er transkvinner i blå miniskjørt, tunisiske herremenn med rød kalott, og en SM-aktivist med svart lærvest og svart maske. Han kommer sammen med en kraftig dame med rosa hår og dongerishorts som ikke dekker rumpa. Her er androgyne, intersex, feminine, maskuline, divaer og butcher. En bukett av ulike kjønnsuttrykk og filer. Svingende hofter på høye hæler og lår i åletrange dongeribukser. Urfolk og romfolk og folk fra det globale nord. Tatoverte skjegg og sebramønstrede aftenantrekk. Det skinner fra luksushotellene langs elva og de gylne kuplene på templene. Rundt oss flyter elva, svart og lokkende på en mystisk måte.

Sjelden har det stått tydeligere for meg at mennesker er mangfoldige. Hvofor kan vi ikke bare sette pris på det?»

Min vurdering
Jeg skrev om «Denne boka er homo» tidligere i år (HER), ei bok som tar opp alt rundt temaet kjønns- og seksualitetsmangfold. Og nå skriver jeg om «Skeivt ut», som handler om homofobi og hvordan det påvirker homofile, lesbiske, bifile og transpersoner som møter det daglig. Jeg anbefaler begge bøkene. De er utrolig gode på hver sin måte og utfyller hverandre godt.

Men, ja. «Skeivt ut».

Vi starter reisen i Uganda, der forfatteren besøker en skeiv filmfestival som foregår i det skjulte.

Turen går videre til Russland som preges av den nye propagandaloven, en lov som har som formål å stanse såkalt promotering og informasjon om homofili.

På Jamaica kryr det av små kunnskapsløse og trangsynte kirkesamfunn som har så stor påvirkningskraft på folket at regjeringen ikke tør å si dem i mot fordi de selv er redde for å miste makt.

I Tyrkia så utviklingen lenge ut til å gå rette veien. Landet arrangerte blant annet en stor Gay Pride Parade i flere år, men dette er det nå slutt på. President Erdogans diktatur er preget av frykt og fordommer.

India er et konservativt land der familien og ekteskapet står høyt i kurs, spesielt blant tilhengerne av det hindunasjonalistiske regjeringspartiet som har hatt makten siden 2014. Alt som avviker fra kjønns- og samlivsnormen blir sett på som noe uønsket, og landet har også et eksplisitt forbud mot homofil sex.

I Iran kan homofile bli straffet med alt fra pisking til døden.

Forfatteren avslutter reisen i Bangkok, på en internasjonal konferanse for kjønns- og seksualitetsmangfold, for å se om den globale ILGA-bevegelsen (International Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex Association) har noen løsninger på homofobiproblemet.

Dette er ei utrolig grundig og informativ bok som virkelig tar pulsen på homofobiens vesen. Forfatteren utforsker historiske, religiøse, politiske og psykologiske grunner til dagens homofobi og ser på hvordan homofobien arter seg i de landene den har størst påvirkning på.

Det er skremmende å se at homofobien i enkelte av landene vi besøker i denne boka ofte er levende tilstede også blant velutdannede mennesker, og ikke bare hos fattige uten muligheter og midler til utdanning. Dette peker på at religiøs indoktrinering i mange tilfeller spiller en større rolle for folks holdninger og fordommer enn kunnskap og fakta. Ihvertfall i enkelte tilfeller.  Mange steder brukes også folks fordommer bevisst og aktivt som et psykologisk våpen av dem som sitter i maktposisjoner. Målet å samle folket mot en «samfunnsfiende», og dermed vekke patriotiske og nasjonalistiske følelser i folket, som igjen sikrer oppslutning om et spesielt politisk parti eller en lederskikkelse. Det er sjokkerende og utrolig trist å se hva vi mennesker kan gjøre mot våre medmennesker for å sikre egen makt og posisjon.

Men dette er ikke bare ei vond bok, selv om mange av historiene virkelig skjærer i sjela. Det er også ei bok om at det tross alt finnes pågangsmot, kraft og håp blant LHBT-personer selv i land der de diskrimineres, eller også lever i frykt for sine liv. I de fleste av regimene som presenteres i denne boka arrangeres det både filmfestivaler og Gay Pride-arrangementer, ofte i det skjulte, men likevel, årlig. Det finnes et fellesskap og det finnes ildsjeler som kjemper for retten til dette felleskapet og for retten til å leve autentiske liv med det kjønnsuttrykket og den seksualiteten man dypest sett er mest i samklang med. Og i alle landene forfatteren har besøkt finnes det heldigvis skeive som lever tilnærmet gode og harmoniske liv. Alle er ikke født inn i konservative eller trangsynte familier. Noen har rause, tolerante og liberale foreldre, søsken og venner som støtter opp om individets rett til å leve autentisk.

«Skeivt ut» er ei lettlest og lærerik bok om et utrolig viktig tema. Jeg fikk mye ut av å lese den. Den gjorde både vondt og godt, og gav meg svar på mange spørsmål omkring hvorfor verden ser ut som den gjør og hvorfor enkelte land henger så etter når det kommer til homofiles rettigheter.

Jeg tror at for å få til en endring, så må man først oppnå en slags forståelse. For å gjøre noe med homofobien må vi sette oss inn i hva den kommer av, hvordan den former de som er innehavere av den og hvorfor enkelte klamrer seg til den selv om de forøvrig er velutdannede mennesker med god tilgang på kunnskap og fakta. Denne boka er et godt og viktig skritt på veien for å forstå homofobiens vesen – og dermed også, forhåpentligvis på sikt, å kunne gjøre noe med homofobi, både nasjonalt og globalt.

Jeg anbefaler boka på det varmeste.

Fakta

Forfatter Pål Vegard Hagesæther. Kilde: Aftenposten.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3992-3
Originaltittel: Skeivt ut – Reiser i homofobiens land
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 230

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

2 kjappe: Om lysmøkk, sopp og sorg

«Lysmøkk» av Paal Maage Elstad:
Jeg leste et intervju med Paal Maage Elstad på nettsiden Bak omslaget. Der ble han spurt om valget av tittel på denne diktsamlingen, og svarte slik:

«Tittelen er lånt fra Paul Celan.
Lysmøkka er åpenbaringen som stinker. Som er livgivende, men som også avdekker, konfronterer, avslører og overvelder. Men Lysmøkk er også forråtnelsen som gir liv. Mørk og påtrengt stinkende – samtidig som det er fra det nedbrutte, komposterte at nye vekster spirer og gror. Slik er verden: Lys og full av liv, men også konfronterende og hensynsløs. Jeg har skrevet noen dikt i dialog med verker av Jakob Weidemann. I Weidemanns mest abstrakte malerier er skillet mellom lys og materie, himmel og jord, fullstendig oppløst. Objektene i disse bildene aper både lysets og gjørmens egenskaper.»

Dette appellerte til meg og jeg besluttet å lese diktene hans.

Jeg opplever «Lysmøkk» som en ganske stram, intellektuell og original samling samtidsdikt som først og fremst treffer oss på det mentale plan. Med tanke på temaet så forventet jeg å få servert tekster som ville appellere noe mer til det instinktive i oss, og til hjertet. Jeg forventet å sanse en slags organisk urkraft bak ordene. Men slik gikk det ikke.

Det ligger en kontrast i tekstene, mellom skildringen av nære, hverdagslige øyeblikk og en kjølig, intellektuell tankelek som skaper distanse til leseren (ihvertfall distanse til meg). Tekstene kom liksom ikke helt innpå meg, jeg savnet kjemi med språk og språklige bilder underveis i lesingen.

Tekstene som kretser omkring Jakob Weidemanns malerier, som er skrevet i dialog med bildene, opplevde jeg at kom meg noe mer i møte. Eller at det var lettere for meg å komme dem i møte. Muligens fordi jeg selv er kunstner og kjenner godt til Weidemanns billedverden. Men selv dette ørlille glimtet av kjemi var ikke nok til at jeg opplevde å finne tonen med diktsamlingen som helhet.

Jeg ser kvaliteten i Elstads arbeid, men akkurat disse tekstene traff ikke meg personlig.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1531-4

«Stien tilbake til livet – Om sopp og sorg» av Long Litt Woon:
Her har vi en herlig, snurrig og på mange måter vakker bok som kombinerer to så forskjellige temaer som sorgprosess og sopplukking.

I denne boka tar Long Litt Woon utgangspunkt i sin manns altfor tidlige dødsfall og den sorgen hun selv ble stående igjen med etter hans brå bortgang. Det er ei bok om sorgarbeidet og sorgprosessen etter en slik sjokkerende og vond opplevelse, og om veien tilbake til livet og livsgnisten. En viktig del av helbredelsesprosessen for forfatteren ble hennes nyoppdagede interesse for mykologi (læren om sopp) og sopplukking. I denne boka skildrer hun sin egen reise ut av sorgen, og den personlige og interessante reisen inn i soppenes fascinerende verden.

Jeg trodde at det ville være skildringen av sorg og sorgarbeidet som ville være mest interessant for meg, men endte opp med å falle pladask for mykologien. Det er virkelig skildringen av sopp som er det store høydepunktet i denne boka. Forfatteren forteller om disse ofte små og unnseelige vekstene med stor innlevelse og entusiasme. En stor og fascinerende verden av spiselig og giftig, heslig og vakkert, stinkende og velduftende åpenbarer seg på sidene i denne estetisk pene boka. Alt fra trygge sopper, via de virkelig farlige, til soppdufteksperimenter, soppreiser og oppskrifter beskrives på en lettfattelig og engasjerende måte.

Det er også spennende å lese om forfatterens egen reise fra soppnovise til soppsakkyndig, alle menneskene hun møter på veien, alle soppene hun blir kjent med, uskrevne regler hun støter på og også informasjon det legges lokk på innad i soppmiljøet. Som nysgjerrig soppelev stilte naturlig nok forfatteren mange spørsmål underveis på kurs og soppturer i skog og mark – og fant fort ut at enkelte sopper snakket man ikke om. F.eks fleinsoppen. Man kan jo undres hvorfor, når soppsakkyndige snakker villig vekk om alle typer fluesopp og andre sopper man skal passe seg for.

Jeg synes det står respekt av at Long Litt Woon har viet et helt kapittel til nettopp fleinsoppen i denne boka. For det kan se ut til, etter det forfatteren selv skriver, at saklig info om denne soppen mangler også i de fleste soppbøker. Grundig informasjon også om denne soppen må da sies å være viktig, så sopplukkere unngår å få den med seg ved en feiltagelse når de er ute og plukker. Og ennå viktigere, så folk unngår å få den i seg uten å vite hva det er de spiser.

Men nok om fleinsopp.

Jeg må bare konkludere med at dette er ei flott bok. Lærerik, inspirerende og innsiktsfull om et fag mange vet lite om, og om en vond og utfordrende følelsereise de fleste av oss må legge ut på en eller flere ganger i livet. Dette er i essens ei bok om døden og livet, og hvordan de to stadig flettes sammen og berører hverandre. For meg er dette en av høstens aller mest interessante utgivelser. En liten skatt som bør oppleves.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1548-2

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Denne boka er homo: Informativt og morsomt om kjønns- og seksualitetsmangfold

Bokas tittel og forfatter
«Denne boka er homo» av James Dawson/Juno Dawson

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok om kjønns- og seksualitetsmangfold. Ei håndbok som besvarer de spørsmål unge (eller hvem som helst) måtte ha om kjærlighet, identitet og seksualitet. Det er ei bok om hvor spesielle, unike og helt normale vi alle er, uansett om vi er skeive eller streite. Det er ei seriøs, informativ og utrolig morsom bok.

Utvalgt sitat fra boka
«Du har kanskje ikke lært så mye på skolen om hvordan det er å være lesbisk, homofil, bifil, trans eller generelt nysgjerrig på det som befinner seg utenfor heteronormen. Du kjenner kanskje til noen skeive kjendiser, eller har sett par av samme kjønn på TV. Høyst sannsynlig kjenner du en LHBT*-person, selv om du ikke er klar over det. Vi er overalt. Vi gir deg pakken din på Posten, lærer deg matte på skolen og flipper burgeren din på McDonald’s.

Så hvorfor lærer du ikke mer om skeiv kjærlighet i seksualundervisningen på skolen? Eller om mennesker som velger en kjønnsidentitet som ikke stemmer overens med det kjønnet det ble tildet ved fødselen? Jeg jobbet som sammfunnsfagslærer over en lengre periode, og selv om jeg alltid underviste i disse temaene, er det stor variasjon i tilbudet ved forskjellige skoler. Ikke alle lærere vet hvordan de skal undervise om LHBT*. Det finnes ikke noe ordentlig opplæringstilbud for lærere heller, er jeg redd. Mange steder skvises temaet inn sammen med forplantningsundervisningen.

Dette betyr at ungdommer i hopetall, både homofile, heterofile, bifile, trans og cis brenner inne med spørsmålene de måtte ha om hvordan det er å være skeiv. Denne boka har noen av svarene.»

Min vurdering
«Denne boka er homo» kunne like godt ha hett «Denne boka er super». For det er den!

Heterofili anses ofte som normen. Det «normale». Det man skal etterstrebe. Av veldig mange. Av samfunnet. Av media. Av politikk. Av religion. Selvsagt finnes det heldigvis unntak her og der – blant individer, organisasjoner, deler av samfunnet vi lever i – men unntaket bekrefter desverre ofte regelen.

Det er ofte slik at vi ikke er oss bevisst at vi anser heterofili som det normale en gang. Den verden vi lever i, storsamfunnet med sine mediakanaler og offentlige holdninger, er en eneste stor guide til det å være heterofil. Reklamefilmer, annonser, magasiner, TV-programmer, offentlige tilbud sikter seg inn på heterofile par, eller heterofile som ønsker at de var del av et par. Vi drukner i historier om hvordan mannen kan kapre drømmedama, lovverk som sier at kun menn og kvinner kan gifte seg med hverandre, prinser som redder prinsessa og lærebøker om hvordan menn og kvinner kan ha sex med hverandre. Dette legger en ubevisst føring for hvilke holdninger vi bør ha og hva vi bør anse som normalt.

Sannheten er at den verden vi lever i er et mangfold – og at det er mangfoldet som er det normale.

I vår del av verden har LHBT-personer (Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner) heldigvis begynt å få de samme rettighetene som heterofile, bl.a. rettigheten til å gifte seg. Men det er fremdeles mange myter og fordommer der ute, LHBT-personer blir fortsatt mobbet og trakassert (i enkelte land blir de også torturet og drept) og det er desverre altfor vanlig å høre skjellsord som «jævla homo»,  noe som gjør en slik bok som dette utrolig viktig.

Vi har seksualundervisning på skolen, men også her begrenser ofte informasjonen seg til heterofil seksualitet. Kvaliteten på undervisningen, og innholdet i undervisningen, er mange steder avhengig av læreren, lærerens kunnskapsnivå og subjektive holdninger. Dette er rett og slett ikke godt nok. Så lenge det finnes kjønnsmangfold og seksualitetsmangfold, så bør det informeres grundig og seriøst om dette i skolen. Kvaliteten på undervisningen vi gir den oppvoksende generasjonen legger grunnlaget for de kommende voksnes holdninger og kunnskapsnivå. Ignoranse opprettholder myter og fordommer, som igjen skaper mer frykt og diskriminering – og i verste fall kan det føre til hat og voldshandlinger (som det også desverre gjør mange steder i verden).

Jeg synes denne boka er så god at den burde ha blitt pensum på ungdomsskolen.

James Dawson (nå heter hen Juno Dawson, etter å ha gjennomført en kjønnsbekreftene behandling i 2015) har i denne boka samlet fakta, statistiske opplysninger, ideer, historier og vitnesbyrd fra mer enn 300 LHBT-personer som har valgt å dele historiene sine. Med en god kombinasjon av saklighet, humor og åpenhjertighet skriver hen om alt fra det å komme ut av skapet, det å være nysgjerrig på egen seskualitet, stereotypier, frykt, hat, diskriminering og fordommer, til skeiv sex, skeive parforhold, dating, rettigheter, LHBT-forbilder, brobygging og helse.

«Denne boka er homo» er rett og slett en glimrende og dyptgående håndbok i alt som har med LHBT å gjøre. Den henvender seg både til dem som definerer seg som LHBT-personer og til deres familie, venner, kollegaer og andre. Den er like interessant både for unge som er nysgjerrige og forsøker å finne sin egen identitet, og for dem som allerede er trygge i sin seksualitet og har funnet seg selv.

Jeg anser meg i utgangspunktet som rimelig oppdatert på LHBT, men lærte utrolig mye av å lese denne boka. Den byr på tanker, ideer og personlige historier det er berikende å lese, den både informerer og berører.

Dawson har klart kunsten å skrive ei bok som er kjempemorsom, men samtidig seriøs og informativ. Jeg anbefaler denne boka til alle, uansett legning, kjønn eller alder. Her er informasjon, fakta, perspektiver og innsikter som hvem som helst kan ha glede og nytte av, og som de aller fleste kan lære masse av.

Jeg kan også anbefale Stephen Frys dokumentarserie om homofobi, for de som ønsker å sette seg ennå mer inn i hvordan LHBT-personer blir behandlet forskjellige steder i verden. En sår, rystende og viktig serie!

Nettsider verdt å sjekke ut:
FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold: foreningenfri.no
Skeiv Ungdom: skeivungdom.no
Skeiv Verden: skeivverden.no
Forbundet for transpersoner: ftpn.no
Ungdomstelefonen (UT): ungdomstelefonen.no
Skeivt Arkiv: skeivtarkiv.no

Fakta

Forfatter James Dawson. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1319-8
Originaltittel: This Book Is Gay
Oversetter: Linn Kristin Nordseth
Utgivelsesår: 2014 (norsk 2017)
Sideantall: 275

Lagre

Lagre

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider»

havbokaBokas tittel og forfatter
«Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider» av Morten A. Strøksnes.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok som bruker forfatterens eget fiskeprosjekt i nordnorge med kameraten, og kunstneren, Hugo Aasjord, som ramme. De to forsøker å fange en håkjerring, en haiart som lever langs kysten av Norge, i havet utenfor øya Skrova i Lofoten.  Med dette som utgangspunkt får vi lære om havet. Forfatteren undersøker havet som opphav og hjem til de utroligste livsformer gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi.

Utvalgt sitat fra boka
«Det er nå det skjer. En strøm langs bunnen fører meg avgårde med en kraft man ikke skulle tro var mulig. Det nytter ikke å kjempe i mot, da virvles jeg bare rundt. Isteden holder jeg hendene inntil kroppen og lar meg fare med, utover og utover, mens jeg passerer de utroligste syner. Fra nå av bader jeg i oseanets dikt, forbi seilskuter med revnede seil, dit spermhval svømmer smilende langs bunnen etter kjempeblekkspruter med tallerkenstore øyne og blinkende armer, gjennom fargesprakende korallskoger i levret fiolett, hvor slimete åler smetter inn og ut av dødningskaller med tangklaser på hodet. Med strømmen føres jeg langs en dypvannsrenne til en stor åpning der finnhval synger flerstemt en dyp klagende havsang. Torskelarvenes lavmælte nynning høres ovenfra, mellom sjøhestenes trompetfanfarer, mens hummer danser i sirkler, rundt kveiter og flyndrer som flapper med halene i applaus. Steinbitene har som vanlig ansiktene til folk jeg kjenner. Månefisker står stille i vannet og lyser opp brugdenes vidåpne gap. Skater flyr forbi i formasjon som stealth-bombere på tokt.»

Min vurdering
Det var det snurrige vesenet på bokas forside som først fanget oppmerksomheten min. Den snodige blandingen av fisk og pattedyr fascinerte meg og fikk meg til å kjøpe boka i romjula i fjor.

Jeg kan ikke skryte på meg å være spesielt interessert i marinbiologi generelt, eller folks private fisketurer spesielt, men haier liker jeg. Haien er et ofte misforstått vesen jeg liker å skaffe meg kunnskap om, og siden denne boka bl.a. handler om en haiart som lever langs norskekysten, håkjerringa, så ga jeg meg i kast med denne boka.

Underveis i lesingen, og i ettertid, er jeg veldig glad for at jeg gav denne boka en sjanse. Strøksnes skriver godt og levende, og evner å få denne sakprosaboka til å fremstå som like, hvis ikke mer spennende, enn en saftig thriller. Forfatteren både underholder og opplyser i denne boka, samtidig som han deler en personlig, selvopplevd historie med oss. «Havboka» er i så måte et vellykket eksempel på sjangeroverskridende litteratur.

Det er ikke tilfeldig at Strøksnes nevner Herman Melvilles «Moby Dick», som jeg leste tidligere i år,  i «Havboka». Jeg ser flere likhetstrekk mellom de to bøkene. Begge handler om en litt spesiell fisketur, der hovedpersonen er på jakt etter en helt spesiell fisk. Og begge bøker vaker i et grenselandskap der to eller flere sjangere glir over i hverandre. «Moby Dick» er skjønnlittertur med lange sakprosapassasjer, mens «Havboka» er sakprosa med en sterk skjønnlitterær følelse. Begge bøker tilbyr også leseren en god og underholdende historie, faktabasert kunnskap om havet, samt innehar en stor dose symbolisme med mytologisk/religiøst tilsnitt. Jeg er glad jeg har lest begge disse titlene såpass tett på hverandre, for sammenligningene er spennende og fascinerende.

«Havboka» er som to reiser i ett. En av dem foregår på det personlige plan, der forfatteren drar til Lofoten og videre på fisketur med en kompis. Den andre foregår på et historisk plan, der artenes opprinnelse og evolusjon utforskes, gjennom et dypdykk (pun intended) i nettopp havet.

I tillegg til alt jeg allerede har nevnt, kan også denne boka leses som en kjærlighetserklæring til den nordnorske naturen, med sitt spesielle lys, sine farger, sitt vær og landskap. Strøksnes skildrer naturen ved Skrova med skarp og lyrisk penn. Mange partier er som kortfilmer eller malerier – vakre og dynamiske.

«Havboka» er ei virkelig stor bok i et forholdsvis lite format. Lærerik og personlig. Vakker og intenst spennende.

Fakta

Morten Strøksnes, Forlaget Oktober

Forfatter Morten A Strøksnes fotografert av Baard Henriksen. Kilde: Forlaget Oktober.

Kilde: Har kjøpt boka selv
Forlag: Oktober
ISBN: 978-82-495-1569-1
Oversetter: —
Originaltittel: Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 316

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Bullshitfilteret» av Oda Faremo Lindholm

Bullshitfilteret_hd_imageBokas tittel og forfatter
«Bullshitfilteret» av Oda Faremo Lindholm.

Bokas særtrekk og handling
Oda Faremo Lindholm debuterer som forfatter med «Bullshitfilteret», som er en bok om de negative effektene av seksualisering, objektivering, stereotype kjønnsroller, perfeksjonsjag og utseendepress som fremmes i medier som TV, aviser, blader, blogger og musikkvideoer. Målgruppen er de som rammes hardest av dette: unge jenter. Boka inneholder likevel masse informasjon som også unge gutter vil ha nytte av å vite. Jeg tenker at dette er en bok de aller fleste kan lære mye av.

Utvalgt sitat fra boka
«Når man sier at noe er bullshit, så betyr det at det er nonsense. At noe som blir sagt eller skrevet er overdrevet, villedende eller falskt. Bullshit lurer oss. Det finnes for eksempel ingen «normal» jente, ikke én «riktig» kroppsfasong eller én «ideell» buksestørrelse, men mange bruker allikevel store deler av livet på å forsøke å leve opp til slike idealer. Og det er ikke så rart, for de dukker opp OVERALT, i aviser, i blader, på blogger og i sosiale medier. Om man sammenligner seg selv med slikt, er det fort gjort å tenke at man selv er en eneste stor skuffelse, at man ikke trener nok, har mange nok eller kule nok venner, at man ikke bruker fine nok klær, eller at man ikke er smart nok til å komme seg noen vei her i livet. Vi tenker som oftest ikke negativt om oss selv fordi det finnes gode grunner til å gjøre det, men fordi vi har fått en idé om hvordan vi bør være eller hvordan vi bør se ut. Media og populærkulturen planter den typen ideer i hodene våre. Og har vi ikke et bullshitfilter, fortsetter vi å dyrke dem.

Jenter trenger et bullshitfilter fordi:

  • Fra og med 13-årsalderen er det forskjell på hvordan norske jenter og gutter opplever sin egenverdi. Etter dette blir forskjellene bare større og større for hvert år som går. Jentenes selvfølelse blir mindre og guttenes blir større.
  • Stadig flere unge jenter får stressymptomer som utbrenthet, søvnproblemer og angst, og problemene oppstår tidligere enn før.
  • Allerede fra ungdomsskolealder av er jenter langt mer plaget av depresjon enn gutter på samme alder.
  • Jenter bruker mer tid foran speilet enn de gjør på lesing og lekser.

Det er ikke morsomt å lese disse punktene. Kanskje kjenner du deg igjen i noen av dem? Det må vi i så fall gjøre noe med!»

Min vurdering
Det slår meg hvor heldig jeg har vært, som har fått lov til å vokse opp på 70- og 80-tallet. Barn og unge var skjermet i mye større grad enn de er i dag. TV kom først inn i livet mitt en gang på sent 70-tall. De første åra hadde vi bare NRK. (Ja, mine foreldre var litt sent ute med tekniske nyvinninger – og det kjenner jeg at jeg faktisk setter pris på i dag.) Jeg husker leker som i all hovedsak var kjønnsnøytrale, med unntak av Barbie. Lego, for eksempel, var ikke inndelt i glitrende rosa jentepakker og blå actionpakker til gutter. Jeg tok ikke initiativet, eller hadde interessen, for å pynte meg eller sminke meg før jeg gikk på videregående. Det var ganske enkelt ikke den samme formen for utseendepress, så tidlig, som det er i dag.

Media forteller oss oftere og oftere hvem vi bør være, hvordan vi bør se ut, hvordan vi bør oppføre oss for å være ekte jenter/kvinner og gutter/menn og hva som er tydelige tegn på vellykkethet. Problemet er at mye av det de presenterer som vanlig og naturlig er alt annet enn nettopp det. Idealene er kunstige og konstruerte, menneskene vi ser bilder av for eksempel er retusjerte, de ser ut slik ingen ser ut. Og disse umulige kravene forsøker vi altså daglig å oppfylle ved hjelp av shopping, ekstrem trening, manisk slanking, rigid kosthold, dyre skjønnhetsprodukter – eller ennå mer ekstremt: kirurgiske inngrep. Voksne påvirkes av dette, men statistikk viser at de det går hardest utover er unge jenter.

Oda Faremo Lindholm forteller i sin bok at stadig flere og yngre jenter får stressymptomer som utbrenthet, søvnproblemer, angst og depresjon. Flere og flere lider av elendig kroppsbilde og selvbilde. Selvtilliten er synkende. Forfatteren tar oss med på en reise gjennom fenomener i populærkulturen som er med på å påvirke unge mennesker, og spesielt jenters, selvfølelse negativt. Hun forklarer også en rekke begrep det er greit å kjenne til betydningen, opphavet og innholdet av, som f.eks. seksualisering, objektivering, kjønning, «the male gaze», for å nevne noe.

Faremo Lindholms intensjon er å gi unge jenter et redskap som gjør det enklere for dem å skille mellom fakta og bullshit. Hun ønsker å påvirke unge i en positiv retning ved å lære dem å gjennomskue bullshit i media, slik at den negative påvirkningen på psyke og kropp avtar. Jeg støtter helhjertet hennes prosjekt!

Boka har et ungt og sprekt design, freshe farger og er lettlest, tross det «tunge» innholdet. Tekst og språk bærer preg av målgruppen, det skulle i grunnen bare mangle, men jeg mener likevel at denne boken er viktig for langt flere enn bare ungdom. For voksne er det nok mye stoff som er kjent her, men det vil også være endel nytt det er godt å få med seg. Oppfriskning av kunnskap er jo heller aldri feil.

Jeg vil spesielt oppfordre unge gutter til å ta en titt på denne boka. Stoffet om seksualisering, stereotype kjønnsroller og pornoindustriens påvirkning på synet på sex, kjønn og kjønnsroller vil være interessant også for dem. Det er jo heller ikke slik at det kun er jenter som sliter med selvbilde, selv om de statistisk sett er i overvekt når det kommer til denne problematikken. Enkelte gutter sliter også med samme og lignende ting. Statistikk viser f.eks. at antallet gutter med spiseforstyrrelser er økende i forhold til tidligere.

Det har blitt en forslitt frase, men dette er virkelig en viktig bok. Det er noe alvorlig galt med vår tids idealer, med perfeksjonsjaget og utseendepresset vi stadig utsettes for. Noe må gjøres, et sted må vi begynne. Denne boka er en fin start. Anbefales!

Fakta

Lindholm-Oda-Faremo_Foto-Sebastian-Ludvigsen-Tinagent

Journalist og forfatter Oda Faremo Lindholm fotografert av Sebastian Ludvigsen/Tinagent.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-47281-5

bokvrimmelB