Den vesle blå haien: Vakker barnebok om annerledeshet og nestekjærlighet

den_vesle_blaa_haien-1024x834Bokas tittel og forfatter
«Den vesle blå haien» av Øyvind Vågnes. Illustrert av Akin Duzakin.

Bokas sætrekk og handling
«Den vesle blå haien» er en vakkert gjennomillustrert, nynorsk barnebok om den vesle blå haien. Den vesle blå haien er annerledes enn alle de andre haiene. For det første er han ikke grå, som haier pleier å være. Han er blå, som havet, og blir derfor oversett. Og han spiser ikke fisk, som de andre haiene gjør. Den vesle blå haien liker de fargerike anemonene. De er myke i munnen og får ham til å føle seg vakker og fargerik innvendig.

En dag skjer det noe som endelig fører til at den vesle blå haien blir sett.

Utvalgt sitat fra boka
«Den som skin, er seg sjølv så sterkt.
Men det skin frå alle.
Ein må berre sjå godt nok etter.
Det skin frå den blå haien.
Det skin frå den grå haien.
Det skin frå deg.»

Min vurdering
Dette er rett og slett en slående vakker liten barnebok. Både tekst og bilder er sterke, vakre, og gjør boka til en spesielt fin leseopplevelse.

Tekstene utgjør en sammenhengende historie, men kan nesten leses som små dikt. Lyrikk. Det ligger en lyrisk kvalitet bak disse magisk enkle setningene. Mye sies med få ord. Og hver velvalgte setning har substans og kraft. I denne boka finnes det noe for både voksne og barn. Dette er en barnebok som taler til alle, uansett hvilket aldersnivå man befinner seg på, selv om boka nok i første rekke er myntet på barn ca 5-8 år (vil jeg tro).

Den vesle blå haien forteller oss om annerledeshet og ensomhet, og hvor vondt det er å ikke bli sett. Det er ikke lett å skille seg ut. For noen betyr det å være altfor synlig, mens for andre betyr det å forsvinne. Den vesle blå haien forsvinner i det store blå, i havet. Og siden ingen ser ham har han heller ingen venner. Han er helt alene. Slik kan det være når man er fremmed på et sted, skiller seg ut og fremstår som annerledes enn normen. Gjennom den vesle blå haien kan vi få innblikk i hvordan det f.eks. kan være å vokse opp med en annen hudfarge enn de rundt deg, hvordan det er å vokse opp som homofil, som transperson eller generelt å være et mobbeoffer. Ganske enkelt hvordan det kan oppleves å skille seg ut fordi man er bittelitt annerledes enn majoriteten.

Den vesle grå haien, som den vesle blå haien ofte svømmer forbi, enser ikke omgivelsene sine. Han er opptatt av å stille sulten sin, av å kare til seg mest mulig, sluke, ete, glefse. Den ser ikke en gang hva den hiver i seg. Den vesle grå haien er en åpen glefsekjeft som svelger unna alt den kommer over. Og likevel blir den aldri mett, aldri tilfreds. Den vesle grå haien forteller oss mye om grådighet. Voksne kan få tanker om forbrukersamfunnet, overforbruk og et stadig jag etter mer, mer, mer – samtidig som vi aldri føler oss oppfylte eller tilfredsstilte – av å lese om den vesle grå haien.

Menneskenes behandling av jorda er også et tema i denne boka. På havbunnen ligger rester etter oss, søppel og skrot som vi ikke lenger trenger forurenser havet den velse blå og den vesle grå haien lever i. Den vesle grå haien, som ikke er spesielt observant, sluker i seg masse av det søppelet vi tømmer ut i havet. Til sist blir den syk og får vondt i magen. Den umiddelbare årsaken ser ut til å være en stim piggfisk, som den glefser over – men jeg lurer på om den ikke allerede er svekket av alt skrotet den allerede er fylt opp av.

Den vesle blå haien ser at den vesle grå haien blir syk. Han bestemmer seg for å gi den grå haien noe mykt som kan bøte på alt det skarpe. Den vesle blå haien gir den vesle grå haien fargerike anemoner. Og vips føler den grå haien seg bedre. Og samtidig oppdager den grå haien den blå haien, som endelig opplever å bli sett – og hvordan det er å få en venn.

Den blå haien lærer den grå haien om tilstedeværelse, måtehold og hvor viktig det er å observere. Ved observasjon legger vi merke til rikdommen i alt vi omgir oss med, og vi kjenner kanskje endelig tilfredshet over alt vi har og er. Den vesle grå haien viser den blå haien hvordan det er å bli verdsatt, virkelig bli sett og hvor godt det er å kjenne at man blir aksepteret. Hvor godt det er å være to, ikke alltid bare en.

For meg er dette en soleklar favoritt til Bokbloggerprisen 2016, Åpen klasse. Jeg ble imponert og rørt over denne boka. Tekstene er fantastiske i sin lyriske enkelthet, og illustrasjonene til Akin Duzakin undertreker innholdet og tilfører det en slags myk, poetisk og drømmeaktig dimensjon. En nydelig utgivelse!

image_leadimage

Illustrasjon fra boka. Illustrert av Akin Duzakin.

Fakta

156a853d1891d7f5de90a3cb61d22c184e60ca411c7ced94ddc457a0

Forfatter Øyvind Vågnes. Kilde: Bokelskere.no.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Skald
ISBN: 978-82-7959-240-2
Oversetter: —
Originaltittel: Den vesle blå haien
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 28

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Natthaven: Klok barnebok om kjærlighet og savn

9788269037104Bokas tittel og forfatter
«Natthaven» av Cathrine L. Wilhelmsen. Illustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
«Natthaven» er en illustrert barnebok for barn i aldersgruppen 5-6 til 9-10 år. Men voksne kan også få masse fint ut av boka.

Husker du Julius fra «Perlehviskeren»? I denne boka møter vi Julius igjen. Moren og faren hans er skilt, og Julius bor hos pappa. Mamma har fått jobb i et annet land, og Julius savner henne masse. Så masse at han ikke klarer å snakke mer.

Julius tilbringer høstferien hos mormor og morfar, og der får han høre historien om mormors mamma, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Det blir starten på et nytt eventyr der Julius virvles inn i en annen verden sammen med tøypapegøyen Pappus. Han møter igjen So, Perlehviskeren, Tåkegreven og Diamanen, og lærer å bli kjent med følsene sine – alle følelsene, også de vonde. På reisen får han vite hva Natthaven er, og det får vi også.

«Natthaven» er ei bok om kjærlighet og savn, og å stole på at noen er glad i deg selv om de befinner seg langt borte. Også er det ei bok om ikke å være redd for å føle alt man føler, også de vonde tingene. Boka viser at barn forstår mye mer enn voksne kanskje tror, og at voksne kan lære mye av barn, om de bare lytter og tror på det de blir fortalt.

Utvalgt sitat fra boka
«Inne på soverommet til Julius krøp alle tre opp i den brede vinduskarmen og kikket ut på treet til Julius som lyste opp hele hagen. Så annerledes mormor og morfars hage var blitt med treet hans midt på plenen! Nå liknet hagen litt på Vulcanas flammeskog, men allikevel ikke helt. Flammeskogen hadde vært fargerik, og ildtungene i gresset og i trærne hadde fått det til å se ut som om skogen stod i brann. Dessuten hadde det vært et yrende liv der av alver, feer, drager, satyrer og gnistrende tryllestøv. Det hadde vært lyst og varmt som en eventyrlig sommerdag.

Hagen Julius så ut på nå, liknet på en blanding Flammeskogen og vinteren til Isgreven. Som om Flammeskogen hadde fått litt av vinterens stillhet og klarhet i seg. Treet hans i sølv og hvitt og brunt gjorde hagen mørk og lys, varm og kald på samme tid. Hagen var stille, men ikke rolig – for selv her oppe fra vinduet kunne han høre tisking og hvisking, latter og listende føtter fra usynlige vesener.»

Min vurdering
Jeg ble veldig glad i «Perlehviskeren» da jeg leste den. Barnebøker som ikke bare er rare og lekne, men som også tar tak i de litt mer alvorlige tingene (i tilfellet Perlehviskeren hvordan et lite barn opplever mors og fars skilsmisse) er en god ting. Vi trenger slike.»Natthaven» fører historien videre og tar vanskelige og utfordrende følelser på alvor.

Det ligger en en klok og ettertenksom ro over disse barnebøkene, tross eventyrlige og spennende historier. Det er godt å lese dem, og som jeg sa om «Perlehviskeren»: «Det er ei innsiktsfull bok og et meget godt bokprosjekt dette her. Den tar barn i en vanskelig livssituasjon på alvor, og lærer samtidig de voksne hvordan man kanskje best kan møte barn og barns følelser. Det viktigste for et barn er å oppleve trygghet, stabilitet og at det er elsket, uansett de voksnes omstendigheter. Og nettopp det opplever jeg er denne bokas sentrale budskap, et budskap som kommuniseres med tydelighet og omtanke.» Dette er også, i aller høyeste grad, beskrivende for «Natthaven». De to bøkene, og historiene, henger godt sammen og deler den samme genuine omtanken for barns ve og vel.

Det er lett og tenke at et barn har det allright når det vanskeligste er akseptert, når det har falt til ro i sin nye hverdag der mor og far ikke lenger bor sammen. Men selv om barn er tilpasningsdyktige og har funnet ro i den nye situasjonen, så vil det gjerne være en sårbarhet der. Og det er denne sårbarheten forfatteren utforsker i denne boka.

Julius bor sammen med pappa og får jevnlig besøk av mamma. Men hva skjer når mamma får jobb i et annet land, må reise vekk og bli borte kjempelenge? Julius blir forferdelig lei seg, og redd for at mamma ikke skal være glad i ham lenger. Han blir så fylt av vanskelige og kaotiske følelser at han mister stemmen. Julius får ikke ut et ord. Han klarer ikke en gang å si hadet til mamma før hun drar, og blir sittende igjen med veldig dårlig samvittighet på toppen av alt det vonde.

Det er godt at varme og trygge mormor og morfar er der for Julius. De har begge den samme tålmodigheten, omtanken og roen som jeg synes preger disse barnebøkene. Og mye av disse bøkenes klokskap kommer også fra mormor og morfar. De har tid til barn, de har tid til Julius, de deler av sin erfaring, men de lytter også til hva Julius har og si. De viser oss at voksne kan lære like mye av barn, som det barn kan lære av voksne.

Mormor er så lur at hun forteller Julius om mammaen sin, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Valentina og mormors pappa ble glade i hverandre, men bodde i to forskjellige land. Derfor var det lenge de ikke kunne være sammen. Likevel var de glad i hverandre, de stolte på kjærligheten og trodde på en fremtid sammen. Gjennom denne historien vekker mormor den første spiren til tillit i Julius. Tillit til at han og mamma ikke kommer til å miste hverandre, og tillit til at mamma fremdeles er glad i ham, selv om de ikke kan møte hverandre på en stund.

Historien om Valentina er begynnelsen på en reise inn i en fabelverden der Julius møter skikkelser han kjenner fra før. I denne boka blir han ennå bedre kjent med dem, han lærer at de som virker skremmende og farlige, kanskje egentlig bare er veldig redde og ensomme. Og han lærer hvordan han skal møte følelsene sine, spesielt de som gjør vondt, slik at han selv ikke ender opp som et engstelig og ensomt menneske.

Det er ei vakker bok dette her, med stor dybde og visdom. Og den har like mye å gi til voksne som til barn. Voksne kan lære å møte barn på en åpen og lyttende måte, og la barn få romme alle følelser, ikke bare de enkle og lyse. Jeg tror ofte at voksne kan ha like store vansker med å takle følelser på en konstruktiv måte som det barn kan ha. Ei bok som dette inviterer store og små til å snakke sammen om de utfordrende tingene, og til å sette ord på det som oppleves som vondt og vanskelig. Bøkene til Wilhelmsen oppfordrer til empatisk kommunikasjon, og det er noe vi alle kan lære noe av.

Petter Winther har illustrert både «Perlehviskeren» og «Natthaven». Illustrasjonene i den første boka var flotte, men han har virkelig overgått seg selv i «Natthaven». Winther har fått en stødigere og mer selvsikker strek, med tydelig personlighet og egenart. Den lyriske nerven og atmosfæren som preget illustrasjonene i «Perlehviskeren» er renere og klarere i denne nye boka. Han har funnet en fin kombinasjon av kreative teknikker, som får frem bokas dybde og innhold på en utrolig fin måte. Petter Winther klarer å si mye med enkle midler og antydninger. En spennende illustratør som kler denne typen barnebøker utrolig godt.

Fakta

fa65c0_d276ca4f3d824836926a58798cf1f6c7mv2_d_2048_1365_s_2

Forfatter Cathrine L. Wilhelmsen. Kilde: WilhelmsenWinther forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-0-4
Oversetter: —
Originaltittel: Natthaven
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 143

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Beatrix & dunklumpene

fa65c0_b70dd969209a4f30b448c5a3571b6f62mv2-jpg_srz_498_396_75_22_0-5_1-2_75_png_srzBokas tittel og forfatter
«Beatrix & dunklumpene» av Cathrine L. Wilhelmsen. Illustrert av Elisabeth Talén.

Bokas særtrekk og handling
Illustrert barnebok om nebbdyret Beatrix som er kosedyret til Jenny. En kveld blir Beatrix løftet ut av Jennys seng, båret ut av Jennys rom, ja, til og med ut av huset de bor i. Og vips så havner hun i søppelkassen. En splitter ny og søt liten kanin har plutselig overtatt hennes plass i Jennys armkrok. Beatrix blir innmari forvirret og innmari lei seg. Men så møter hun det omsorgsfulle pinnsvinet Elvira og alt blir sakte bedre igjen.

Utvalgt sitat fra boka
«Jenny sover fortsatt. Og i armkroken har hun en kanin. Ren og fin ligger den der å sover, trygt inntil Jenny. Beatrix synes den er så pen, med hvit pels og rosa snute. Hun ser seg selv i vindusglasset. Alt hun ser, er et stort, flatt nebb.

Jeg trodde jeg var spesiell, men jeg er bare rar, tenker hun.»

Min vurdering
Ved første øyekast kan dette se ut som en ganske enkel og morsom barnebok, men her finnes faktisk mye varme og stor dybde. Tegningene er lekne og naivistiske, noe jeg synes balanserer den dypere handlingen og innholdet bra. Boka vipper aldri over i hverken for lettbeint eller for alvorlig.

Historien om kosenebbdyret Beatrix er fortalt med et lett tilgjengelig språk, slik at de minste enkelt kan følge med, men likevel med mye innhold bak de enkle setningene, slik at også eldre barn (og voksne) kan finne fin innsikt og et godt budskap i den.

Boka handler om vennskap, trygghet og omsorg, og hvordan man føler seg når man opplever og miste dette. Det er en lun fortelling om å føle seg annerledes og utstøtt, og hva som skal til for at man skal bli glad i seg selv igjen og finne styrken i det å være ekte, i å være seg selv og trives med det.

Bokas Elvira, det kloke og omsorgsfulle pinnsvinet, lærer Beatrix (og kanskje leserne også) om viktigheten av å være helt tilstede, både i seg selv, og i sine omgivelser, også når ting er vanskelige og man helst bare vil stikke fra alt. Elvira viser oss at det alltid er fine ting som skjer, selv i vanskelige tider – og at ved å tro på det fine, og å legge merke til det, så får vi det kanskje litt bedre selv også.

Jeg liker også veldig godt at nebbdyret Beatrix kommer langt borte fra, helt fra Australia. Det gir boka en ekstra fin dybde og dimensjon, og viser hvor lett det kan være å føle seg tilsidesatt og utenfor når man kommer som en fremmed til et nytt sted.

Forfatteren har valgt å gjøre en morsom vri på slutten. For å vite hvordan det virkelig ender, må man ta seg en tur på nettet, til forlagets nettsider. Det vekker nysgjerrighet og utforskertrang. Og slutten man finner viser at ting kanskje ikke er helt slik Beatrix tror at de er.

Slutten er på mange måter også en begynnelse, noe som kanskje peker i retning av en bok til om Beatrix…?

Fakta
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-1-1
Oversetter: —
Originaltittel: Beatrix & dunklumpene
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 70

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing Bokbloggerprisen 2015 – Årets Joker: «Astrid Lindgren»

9788202441654Bokas tittel og forfatter
«Astrid Lindgren» av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato.

Bokas særtrekk og handling
En lettlest og barnevennlig biografi om Astrid Lindgrens oppvekst, liv og forfatterskap. Boka har fått en helt særegen og vakker dimensjon gjennom illustrasjonene til Lisa Aisato.

Utvalgt sitat fra boka
«Man skal ikke skremme barn slik at de får angst, men barn trenger i like stor grad som voksne å bli opprørt av kunst. Man må røske liv i en sjel som ellers sover. Alle har av og til behov for å gråte og bli forskrekket. Det gjør ingenting i bøker. Et barn kan raskt bla over til den neste siden i boka når det ikke liker innholdet.» ~Astrid Lindgren (Fra et intervju i Dagens Nyheter, 8. september 1959)

Min vurdering
Astrid Lindgren er godt kjent for de fleste, men kjenner vi henne så godt som vi tror? Denne barnevennlige biografien om henne gir et fantastisk innblikk i forfatterens liv, og greide ihvertfall å overraske meg flere ganger mens jeg leste.

Boka består av fakta, sitater og korte kapitler med historier fra Lindgrens barndom, oppvekst, liv og forfatterskap. Vi får innblikk i hva som inspirerte henne til å skrive, og hvilke møter i virkeligheten som etterhvert skulle bli opphavet til de forskjellige karakterene hun formet, og som har blitt til elsket allemannseie gjennom litteraturen hun har gitt oss. Forbausende mye fra Lindgrens bøker er hentet fra mennesker og situasjoner hun selv opplevde og kjente.

Forfatteren har skrevet Lindgren levende og gjort henne nær og personlig kjent for oss gjennom denne boka. Å lese denne biografien oppleves nesten som å få Astrid som nær venn. Jeg var glad i Astrid Lindgren før jeg leste biografien om henne, og føler at jeg har fått ennå større sansen for henne nå. Ei virkelig flott dame det stod og står respekt av.

Boka blir jo heller ikke det minste skjemmet av Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner. Det ligger en helt egen kombinasjon av realisme og magi i hennes bilder, noe som virkelig kler Astrid Lindgrens fantasi og litterære verden. Både Astrid selv og hennes bøker får intenst farge og liv i denne utgivelsen, takket være det gode samspillet mellom ord og bilde boka igjennom.

Astrid Lindgrens barnebøker har blitt klassikere og blir lest på sengekanten for de fleste barn i oppveksten. Jeg ser ingen grunn til at ikke denne boka skal kunne nytes på samme vis. En vakker og informativ utgivelse.

Fakta

sek person scid 29482

Forfatter Agnes-Margrethe Bjorvand. Kilde: Cappelen Damm.

sek person scid 34475

Illustratør Lisa Aisato. Kilde: Cappelen Damm.

Kilde: Lånt på biblioteket
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-44165-4
Oversetter: —
Originaltittel: Astrid Lindgren
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 109

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

«Perlehviskeren» av Cathrine L. Wilhelmsen

omslag-Perlehviskeren-redigertBokas tittel og forfatter
«Perlehviskeren» av Cathrine L. Wilhelmsen.
Boka er gjennomillustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei gjennomillustrert barnebok om Julius som er syv år. På julaften får han en vakker glasskule av mormor og morfar. Glasskulen er magisk. En dag reiser han inn i verdenen på innsiden av kulen, sammen med tøypapegøyen Pappus. Der inne treffer han jenta So, som forsøker å hjelpe ham med å huske noe pappa nylig fortalte. Noe som fikk alle fargene i verden til å forsvinne. Vil Julius klare å finne fargene igjen, og vil han huske hva pappa fortalte ham? Og vil han og Pappus finne hjem igjen?

Utvalgt sitat fra boka
«En eventyrskog ulik noe annet Julius hadde sett, reiste seg foran dem. Der hvor trær normalt pleide å ha blader, hadde disse trærne trekroner tette av ildtunger som flakket i blått og grønt, oransje, rødt, gult, gull og kobber. Høye, slanke stammer strakte seg mot himmelen. De flakkende bladene laget et finmasket tak. Solstrålene lyste igjennom ildtungene som om de var prismer. Måpende stirret Julius rundt seg. Også bakken var dekket av små og store blafrende ildtunger i rødt, oransje, brunt, grønt og gult.

Det er som å stå midt inne i et bål, tenkte han forundret.»

Min vurdering
Dette var i utgangspunktet både et ukjent forlag, en ukjent forfatter og en ukjent illustratør for meg. Jeg var derfor forventningsfri da jeg begynte på denne boka.

Førsteinntrykket var godt. Dette er ei estetisk pen og innbydende bok, med fin tyngde og veldig behagelig papirkvalitet. Illustrasjonene til Petter Winther (dette er visst den alle første boken han har illustrert) er fargerike og vekker leselysten.

Historien er som en episk fabel, der vi følger lille Julius inn i en fantasiverden av spennende symbolikk og interessante møter. Jeg liker fortellerstilen i denne boka. Forfatteren skaper en tydelig og levende atmosfære, vekker nysgjerrigheten hos leseren og byr på en både sår og vakker historie om hvordan en liten gutt opplever mammas og pappas skilsmisse.

Dette er en historie jeg vil tro det er lett å bruke pedagogisk, sammen med nettopp barn som opplever at mor og far skal til å skille lag, eller som har opplevd at de har gjort det. Gjennom Julius sin reise i den magiske kulen åpnes dører inn til et barns følelser og tanker om adskillelse, sorg, sinne, skuffelse – alle vonde opplevelser som kan oppstå rundt foreldres samlivsbrudd.

Julius reiser de samme følelsene og tankene i møte i denne boka, og gjennom å bearbeide den vonde nyheten (som han først fortrenger og nekter å ta innover seg) begynner han sakte å finne tilbake til trygghet, ro og glede (representert ved fargene han henter tilbake til verden).

Det er ei innsiktsfull bok og et meget godt bokprosjekt dette her. Den tar barn i en vanskelig livssituasjon på alvor, og lærer samtidig de voksne hvordan man kanskje best kan møte barn og barns følelser. Det viktigste for et barn er å oppleve trygghet, stabilitet og at det er elsket, uansett de voksnes omstendigheter. Og nettopp det opplever jeg er denne bokas sentrale budskap, et budskap som kommuniseres med tydelighet og omtanke.

Jeg tenker at dette er ei fin høytlesningsbok for barn (den er nok like spennende både for barn i en stabil kjernefamilie, samt for barn som opplever et samlivsbrudd), men også for voksne. Språket er enkelt nok til at barn lett følger historien, men også symbolsk og innsiktsfullt nok til at voksne lærer noe viktig om samspillet med barn i en sår situasjon.

Jeg ser frem til bok to i dette barnebokprosjektet. Den kommer til høsten.

Fakta
Kilde: Anmeldereskemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther Forlag
ISBN: 9788230013526
Oversetter: —
Originaltittel: Perlehviskeren
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 149

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Mikroanmeldelse: «Spøkelsene på Frostøy – Bak Dødsfjellet» av Hilde Hagerup

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

9788203254918_Hagerup_3Bokas tittel og forfatter
«Spøkelsene på Frostøy – Bak Dødsfjellet» av Hilde Hagerup.

Bokas særtrekk og handling
Dette er første bok i en spøkelseserie for barn. Så langt har det kommet tre bøker i denne serien. De to neste heter «Spøkelsene på Frostøy – Ulvene kommer» og «Spøkelsene på Frostøy – Den kalde vinden».

I boka møter vi Jens. Han bor sammen med sin mor i et hus på Frostøy, ikke så langt unna den skumle Frostøyskogen. Faren hans er død.

Jens har ikke mange venner, han holdes mye utenfor og blir ertet av barna på skolen

En dag møter Jens ei ny jente. Hun er lys og skinnende og heter Wilma. Wilma vil være venn med Jens, og plutselig er han ikke helt alene lenger.

Men hvem er Wilma egentlig? Og hva er de rare lydene som kommer fra Frostøyskogen? Og hva er det egentlig som feiler Jens sin mamma?

Utvalgt sitat fra boka
«Tror du på spøkelser? Tror du på gjenferd i gyngestolen og monstre under senga? Tror du på kjettinger som rasler om natten?

Min vurdering
Dette er mitt første bekjentskap med Hagerups bøker, og det blir helt sikkert ikke det siste. Hun har en nydelig poetisk nerve i sitt språk (noe det er utrolig deilig å finne i barnebøker) og pensler frem en egenartet sart uhygge som kler denne boka meget godt.

Innledningsvis er det noe ved stemning og handling som får meg til å tenke i retning John Ajvide Lindqvist og hans fantastiske «La den rette komme inn». Og det er et stort kompliment, for Lindqvist er en av mine favorittforfattere, og «La den rette komme inn» er min favorittbok fra ham.

Dette er ikke brå, voldsom og skvetten uhygge, men en myk og nesten litt drømmeaktig skrekk, som glir frem gjennom et disig vinterlandskap, i et rolig tempo, mellom handlingsoverraskelser og vakre, melankolske scener.

Jeg opplever boka som noe mer enn skrekk og uhygge. For meg handler det like mye om det å akseptere og bli kjent med døden. Det å komme forbi den redselen vi gjerne har for dødens ukjente element. Og det å gi slipp. Noe som kan være tøft nok for voksne, og som derfor må være ennå sårere og mer krevende for et barn.

Det er godt med en barnebok med flere lag, med dybde, som både kan underholde og være en liten vis læremester på områder og temaer det kan være vanskelig å snakke om, og vanskelig å akseptere.

Hilde Hagerup har gitt meg en virkelig god leseopplevelse gjennom denne boken. Jeg gleder meg til å lese mer av henne!

Fakta

Hagerup-Hilde

Forfatter Hilde Hagerup Kilde: Aschehoug forlag

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Aschehoug forlag
ISBN: 978-82-03-25349-2

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: Snøhvit av Stella Gurney

Her kommer min aller første mikroanmeldelse. En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

fa9578c6132bdf89930438a2026874f1804cddd035ebd2ab7728d58fBokas tittel og forfatter
«Snøhvit» av Stella Gurney. Illustrert av Zdenko Basic og Manuel Sumberac.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en gjenfortelling av det kjente Brødrene Grimm-eventyret om den unge, vakre piken som blir lagt for hat av sin sjalu og ondsinnede stemor, dronningen. Jenta ender opp i skogen, i huset til dvergene og… ja, dere kjenner vel eventyret så godt alle sammen, at en lengre handlingsbeskrivelse ikke er nødvendig.

Boka er tro mot originalen, men har et litt mer moderne språk, og noe detaljfornyelse. Noe jeg for eksempel ikke kan huske fra det opprinnelige eventyret er at Snøhvits stemor først jobbet på slottet som barnepasser, eller at nevnte stemor først ble virkelig vred på Snøhvits skjønnhet under en turnering, der en av ridderne ga Snøhvit et kompliment for hennes utseende.

SAM_1863Boka er mesterlig illustrert av duoen Zdenko Basic og Manuel Sumberac, som bl.a. har samarbeidet om å illustrere flere av Edgar Allan Poes verker og «Frankenstein» av Mary Shelley. Deres arbeider er gjerne svært detaljrike og fantasifulle, med et snev av mørke og steampunk. «Snøhvit» er intet unntak.

I tillegg til praktfulle illustrasjoner har boka luker man kan åpne, hjul man kan snurre på for å skape liv i bildene, en lekker pop-opp-scene der prinsen frir til Snøhvit og en bitteliten bok inni boka med noen av den onde dronningens magiske oppskrifter. Også er det skjult små edelsteiner fra dvergenes gruver rundt omkring i bokas illustrasjoner. Moro for liten og stor å dra på skattejakt mens man leser.

SAM_1866Utvalgt sitat fra boka
En aften da dronningen var i sine private gemakker, låste hun som vanlig døren og vendte seg mot speilet sitt:
«Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?» spurte hun storaktig. Hvorpå speilet svarte:
«Du, dronning, er ikke lenger vakrest her. Snøhvit tusen ganger vakrere er.»

SAM_1859Min vurdering
Dette er en virkelig praktbok. Illustrasjonene er fantastiske, med vakre, dype farger og en utrolig detaljrikdom. Eventyret er vakkert gjenfortalt, og det er spennende at forfatteren har tillatt seg å skrive inn småting her og der,  som ikke er en del av det originale eventyret. Det er troverdig. Jeg synes det fungerer godt.

Boka er gjennomført magisk og eventyrlig, noe illustratørene skal ha en stor del av æren for.De har skapt en helt særegen eventyrverden i «Snøhvit», som både små og store lesere kan ha stor glede av.

Jeg har kost meg stort med denne boka. Det er godt å gi seg over til den barnlig fascinasjonen vi alle har i oss, uansett alder. Første gang jeg leste denne boka kom det «aaaah» og «aaaaw» fra meg ved synet av hver ny side. Og bokas magi har ikke falmet, selv om jeg nå har bladd igjennom den en rekke ganger.

Om du har lyst på en egen, frittstående utgave av «Snøhvit» i bokhylla di, så er ikke denne boka feil. Koselig å bla i selv, og veldig hyggelig å kunne lese sammen med barn, barnebarn eller andre smårollinger som kommer på besøk.

Her er noen bilder fra boka (klikk på dem for å se dem større):

SAM_1854

Dvergenes hus. Vinduene er luker som kan åpnes.

SAM_1860

Snøhvit i glasskisten, omgitt av dvergene og skogens dyr.

SAM_1856

Snøhvit og prinsen.

Fakta

Stella_GurneySmall

Forfatter Stella Gurney

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Front forlag
ISBN: 978-82-8260-208-2

bokvrimmelB

 

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Fugl» av Lisa Aisato

Layout 1Her kommer min anmeldelse av den første boka på samlesingslisten til Bokbloggerprisen 2013’s kortliste. Alle bøkene på kortlisten finner du en oversikt over HER

”- Hopp, kvitrer fuglene.
– Jeg kommer, hvisker jenta og hopper.”

”Fugl” er en usedvanlig vakker og sjelefull barnebok av forfatter, kunstner og illustratør Lisa Aisato, eller Lisa Aisato N’jie Solberg, som er hennes fulle navn. Hun har både skrevet og illustrert boka.

SAM_1607

Jenta

Jenta i boka er fylt av lengsel og drømmer. Alt hun ønsker er å bli fugl. Å kunne fly langt, langt vekk fra den mørke, kalde vinteren. Men jenta har ikke fjær, eller nebb, eller vinger. Jenta er ei jente. Og små jenter kan ikke fly. Men kanskje er det slik, at av og til, hvis vi virkelig ønsker noe sterkt nok, så kan de merkeligste ting skje…

SAM_1608

Lengsel

Jeg opplever en stille fryd i å finne noe, hva som helst, for barn, som ikke er fylt til trengsel med heseblesende ablegøyer og ville actionsekvenser. Det virker som om litteratur- og underholdningstilbudet til barn er inne i en veldig amerikansk periode, der mest mulig skal være hyperaktivt, ferdigtygget og høylydt. ”Fugl” er en mild bris og et pusterom blant dagens litteraturtilbud for de yngre.

Lisa Aisato har ikke skapt en teksttung bok. Her er det de vakre, uttrykksfulle illustrasjonene som gjør boka. Teksten er ren og enkel. Ikke et overflødig ord. Aisato sier akkurat nok til å fremheve sjelen i hvert enkelt bilde. Hun har til og med vært spennende og modig nok til å la enkelte illustrasjoner stå helt på egne ben. En slik tiltro til både eget verk og til leseren er en vakker ting å bivåne. Spesielt når det fungerer over all forventning, slik det gjør her. Enkelte sider uten tekst, i en bok som dette, lar historien i større grad bli en del av leseren, og opptil leseren. Vi er med på å skape historien om jenta som ville bli fugl, gjennom de subjektive følelser og assosiasjoner bildene skaper i oss.

Solberg-Lisa-Aisato-N-jie_Foto-Trine-Sirnes

Lisa Aisato
Fotografi av Trine Sirnes

Det er noe ved storheten i det enkle i denne boka som får meg til å tenke i en østlig retning. Aisato har skrevet en sart, melankolsk og åndelig fabel med en zenaktig undertone. Det er vakkert og fascinerende, og det snakker til drømmeren, og sorgen over drømmer uten oppfyllelse, i oss alle. Jenta har noe til felles med det lille barnet som bor i hver og en av oss. Dette er en bok som gir like mye til barn, som til voksne – og det i seg selv er en liten bragd.

”Fugl” er kunst. Er filosofi. Er åndelighet og lengsel. Alt skjult bak formatet barnebok. Takk til Lisa Aisato for et vakkert verk!

SAM_1609

Oppfyllelse

SAM_1610

Savn

Har du lyst til å lese flere anmeldelser av denne boka? Ta en titt HER.

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-44415-7

bokvrimmelB

Prins Godhjerta av Huttetuttentei

cover-prins-godhjerta”Det var en gang en prins som var så godhjerta at alle mennesker likte ham. Det skinte et vidunderlig vakkert lys ut gjennom brystet hans, og når han var i nærheten, begynte fuglene å kvitre, og unge piker fikk hjertebank og røde roser i kinnene.”

Erik Johansen har skrevet eventyret om Prins Godhjerta. Han er en allsidig mann, som både er barneunderholder, musiker og radiograf ved Radiumhospitalet i Oslo. Han er også kjent under navnet Onkel Snurre-Tullball, som melodimaker, eventyr- og tekstforfatter gjennom gruppa Trollklang. Noen av Johansens historier for barn har blitt sendt i NRK’s Barnetimen for de minste. Johansen debuterer som barnebokforfatter med ”Prins Godhjerta”.

SAM_1347

Bondejenta Solstråle

I denne barneboka møter vi, som tittelen avslører, Prins Godhjerta i landet Huttentuttentei. Prinsen blir en dag kidnappet av det grusomme trollet Vrælefæl, som også river hjertet ut av brystet på prinsen og kaster det i en brønn. Kongen av Huttetuttentei utlover en dusør til den som kan redde prinsen. Mange forsøker, men alle blir skremt halvt i hjel av Vrælefæl. Til sist er det ei bondejente, Solstråle, som legger ut for å befri prinsen fra trollet, og for å redde hjertet hans. Ved hjelp av noen magiske ønsker fra ei lur heks og sitt eget mot, lykkes hun – og som seg hør og bør i et skikkelig eventyr vinner hun prinsen og halve kongeriket for innsatsen sin.

SAM_1346

Prins Godhjerta

”Prins Godhjerta av Huttentuttentei” er bygget over en ganske tradisjonell eventyrlest, men inneholder også moderne elementer. I denne historien er det ei jente som er helten, og en prins som må reddes. En slik vinkling liker jeg.

Det blir ikke riktig å lese en barnebok med skjønnlitterære briller på, men det er noen småting ved boka jeg henger meg litt opp i som voksen leser – rent subjektivt sett. Jeg tviler sterkt på at barn som leser boka, eller mer sannsynlig blir lest for, reagerer på det jeg skal nevne nå. Det er noe med språket i boka som gjør meg litt ambivalent. På den ene siden så er det et ganske typisk eventyrspråk, folklig og jovialt. Hyggelig fortalt og enkelt å forstå. Forfatteren ordlegger seg lekent og morsomt. Men det er noen ord og uttrykk jeg opplever som litt gammeldags, men ikke gamle nok til å tilhøre eventyrenes glansperiode. Det er ord som nesevis, tertefin og jubelropet jabba-dabba-dabba-duuuuu, som for meg henger litt igjen i 60-tallet, og min foreldregenerasjon. Jubelropet er hentet fra The Flintstones, som fremdeles nyter en viss popularitet, men som hadde sine glansdager i det nevnte tiåret. Det kan være jeg flisespikker nå, men det ble bare litt rart å lese en barnebok av 2013 og få assosiasjoner til et tiår 50 år tilbake i tid. For meg ble den tekstlige harmonien litt brutt av dette.

For å legge meg selv litt til side og forsøke å se teksten som et barn, så tror jeg disse ordene og begrepene jeg har nevnt vil bli oppfattet som snurrige og morsomme, og at de vil gjøre boka til et rikt og frodig bekjentskap for de små. Jeg tror at dette er ord barn gjerne adopterer og synes det er moro å bruke når de snakker selv.

Boka er gjennomillustrert av Synne Helene Hagen. Jeg har vært innom hennes hjemmeside, for å se bredden av hva hun har gjort. Mye fint, mye innenfor fantasy, mytologi og det åndelige. Jeg ser hvorfor hun ble valgt til å illustrere ei eventyrbok. Likevel er det noe ved måten hun har løst illustrasjonsoppgaven av ”Prins Godhjerta” jeg er litt usikker på om jeg liker.

SAM_1348

Trollet Vrælefæl

Hagen og jeg har en ting til felles. Vi har begge kunstfaglig utdannelse. Når jeg ser på bildene hennes, ser jeg en hel masse kreativitet, en stor dose fantasi og at hun har tilegnet seg bred kunnskap om det som ar avgjørende for om et bilde fungerer eller ikke; Komposisjon, linjer, rytmer, farger og anatomi, bare for å nevne noe. Dette kommer spesielt tydelig frem i for eksempel trollportrettene på side 13 og på side 49, som jeg synes er herlige.

Det jeg sliter litt med når jeg ser på bildene i boka er at kvaliteten på illustrasjonene virker varierende. Noen bilder er kjempefine, mens andre synes å være mindre gjennomarbeidede. De virker mer som skisser. Jeg får inntrykk av at noen bilder har vært hastverksarbeider.

Det er også noe ved male- og fargeleggingsteknikken jeg ikke synes fungerer så godt. Eller det kan være at fargeredskapene som er brukt, ikke fungerer optimalt. For meg ser det ut til at Hagen har brukt vannfarger, muligens akvarell, kombinert med fargeblyanter, muligens akvarellblyanter. Resultatet har blitt litt fargetjukt og klumpete. Det kan se bittelitt amatøraktig eller ”ungt” ut. Altså malt av et langt yngre menneske enn Hagen.

SAM_1349

Den lure heksa

Nå kan det være at Hagen har valgt seg disse redskapene og denne teknikken nettopp fordi det er en barnebok. Et ungt uttrykk skal tiltale et ungt publikum. Om så er, så liker jeg den ideen. Jeg er bare ikke sikker på om jeg synes utførelsen av den er makismal.

Men igjen, dette er ting jeg som voksen med kunstfaglig bakgrunn tenker på når jeg blar i boka. Barn som leser om Prins Godhjerta vil nok like de frodige fargene, det passe skumle trollet, den lure heksa og alle de andre Hagen har tryllet frem med sin fantasifylte strek.

Alt i alt et passe klassisk, passe moderne, passe morsomt og passe skummelt eventyr for barn i alderen ca. 3-6 år. Selv om jeg bladde meg igjennom boka med et kritisk blikk, så må jeg innrømme at jeg synes historien hadde sjarm og at det var et hyggelig eventyr.

SAM_1350

Klassisk eventyrslutt for Prins Godhjerta og Solstråle

(Dette var en av bøkene jeg fikk med meg fra årets Bokbloggtreff i september.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Liv forlag
ISBN: 978-82-93184-35-5

bokvrimmelB

Sagnet om Trollveggen – Trolla, bryllupet og soloppgangen

Sagnet_om_Trollv_5136fefbb42bb”Innerst i Romsdal, akkurat der bølgene fra fjorden treffer de bratteste fjella, blei det en gang for lenge, lenge siden holdt et bryllup. Dette var så eventyrlig vakkert og vilt at folk prater om det enda.”

Frittgående Fruers forlag har hentet fram det gamle norske folkesagnet om Trollveggen, og laget barnebok av det. Med seg på laget har de den prisbelønnede illustratøren Gunvor Rasmussen. Et vellykket prosjekt med et svært sjarmerende resultat.

Sagnet om Trollveggen forteller historien om hvordan Nord-Europas høyeste loddrette fjellvegg, som troner midt i Romsdalen, ble til. Det er et sagn i god gammel eventyrstil, med troll i hovedrollene. Historien går ut på at tindene på Trollveggen en gang var troll – bryllupsgjester, brud og brudgom – i et vilt og vakkert trollbryllup. Trollene ble så oppslukt av festen at de glemte å følge med på når solen steg på himmelen – og dermed ble de til stein alle sammen. Troll tåler som kjent ikke sollys.

1384163_454108548043129_140523497_n

Trollbruden Myra

Dette har blitt en utrolig sjarmerende barnebok, med masse spennende ekstramateriale i. Frittgående Fruer har sørget for at det opprinnelige sagnet står gjengitt innledningsvis, deretter følger den barnevennlige og illustrerte tolkningen av sagnet. Helt bakerst i boka finnes fakta om Trollveggen, et kart med navn på alle tindene, forslag til spasertur for hele familien til Litlefjell (som har god utsikt til Trollveggen) og oppskrift på ”Lune Romsdalshorn”.

Jeg koste meg med denne barneboka. Synes det er koselig at gamle norske sagn blir hentet frem igjen. Likte godt moderniseringen og barnetilpasningen av fortellingen. Det er noe jovialt og trivelig over språket, med sine konsekvente a-endelser og moderne eventyrformuleringer.

1385756_454109528043031_159794364_n

Småtroll

Men det som virkelig gjør sus på sagnet og boka er illustrasjonene til Gunvor Rasmussen. Så rare, supersøte og elsklige troll som hun har penslet frem skal man lete lenge etter. Illustrasjonene er fargerike, originale, litt naive og frodige. Det er noe ved streken som får meg til å assosiere i så vidt forskjellige retninger som Elsa Beskow, Tim Burton og Monsterbedriften. Rasmussen har virkelig lykkes i å skape et nordisk naturunivers for barn av i dag, der rare naturvetter og søte småtroll ligger på lur i busk og kratt.

1385285_454109061376411_1075488425_n

Trollbrudgommen Rabben

Jeg tar meg i å ønske at figurene fra boka fantes som plysjdukker, små trollfigurer eller som pynt på nøkleringer. Har nemlig innmari lyst på et slikt troll eller to selv. De er herlige!

En skikkelig trivelig barnebok, som nok vil sjarmere barn i alle aldre, dette her. Passer for små trollunger som liker eventyr, og foreldre som liker å ta med seg barna sine ut på tur i den magiske norske naturen. De lune Romsdalshornene fungerer utmerket som turmat forresten. Namnam!

1380345_454100871377230_1163311705_n

Dansende småtroll

(Dette var en av bøkene jeg fikk med meg fra årets Bokbloggtreff i september.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Frittgående Fruers Forlag
ISBN: 978-829990560-2

bokvrimmelB