2 kjappe: Inferno & Opprinnelse

«Inferno» av Dan Brown:
Dan Brown er en ujevn forfatter. Når han er på sitt beste er han skikkelig god, men stadig oftere virker det som om han hviler på sine laurbær og stoler på at den gamle, gode romanoppskrifen skal fungere ennå en gang. Og, vel, denne gangen ble ikke jeg helt overbevist.

Igjen møter vi Robert Langdon, amerikansk professor innenfor religiøs symbologi, som ved hjelp av ei vakker dame og sin egen kunnskap om obskure symboler, kunst- og religionshistorie plutselig må redde verden fra et megalomant geni med tilsynelatende ondsinnede planer.

Denne gangen foregår handlingen i hjertet av Italia, der Langdon må bruke sin kunnskap om Dante Alighieris kunst og liv for å stanse en vitenskapsmann som ønsker å slippe «Inferno» løs på menneskeheten.

Boka begynner veldig uinspirert, det føles som å lese en av Browns tidligere bøker, men den tar seg noe opp mot slutten. Jeg liker at Brown stiller endel interssante spørsmål omkring bl.a. pandemier og overbefolkning i denne romanen. Det er tankevekkende stoff, og sikkert ganske provoserende for mange. Likevel synes jeg at dette alt i alt var  ei Brown-bok midt på treet. Forfatteren virker litt slapp og uinspirert i «Inferno». Hvilket er synd, for når han virkelig får det til – som f.eks. i «Engler og demoner» – så skriver han godt, interessant og intenst spennende.

Det oppleves uansett aldri som bortkastet å lese ei bok av Dan Brown. Ikke for meg ihvertfall. Men så er jeg også i overkant interessert i nettopp kunst- og religionshistorie og i symbologi, hvilket man alltid lærer masse om når man leser denne forfatteren. Jeg konkluderer med at hvis man leser Brown for den glitrende thrillerens skyld, så blir man ofte litt skuffa, men om man leser ham for innsikt i kunst, religion og gamle symboler så har man alltid mye å kose seg med.

Kilde: Jeg har kjøpt boka selv
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-574-7

«Opprinnelse» av Dan Brown:
Se her, ja! Nå er Brown i siget igjen. Jeg likte denne mye bedre enn «Inferno».

Joda, oppskriften er stort sett den samme. Robert Langdon er på farta igjen, sammen med veldig pen dame (som denne gangen er i ferd med å gifte seg inn i den spanske kongefamilien) og må bruke sine kunnskaper om kunst, religion, symboler – og litt vitenskap – for å redde verden fra, ikke nødvendigvis en fysisk krise denne gangen, men mer en åndelig en.

En gammel venn av Langdon, et IT-geni ved navn Edmond Kirsch, har nemlig gjort en revolusjonerende oppdagelse – noe som kan besvare to av menneskehetens største spørsmål: Hvor kommer vi fra og hvor er vi på vei? Og disse svarene kan igjen gjøre all religion fullstendig unødvendig. Som sagt: Åndelig krise.

Ved presentasjonen av denne oppdagelsen blir Kirsh drept, og Langdon og den pene damen (som også er en venn av Kirsch) må plutselig selv flykte fra drapsmannen. De får hjelp fra en av Kirsch sine oppfinnelser, den kunstige intelligensen Winston. Langdon og Spanias fremtidige kronprinsesse forsøker å holde seg i live, mens de jakter på Kirsch sin morder og forsøker å finne en måte å presentere Kirsch sin oppfinnelse for verden på.

Selv om oppskriften er den samme i denne boka som i flere av Browns foregående bøker, så opplever jeg likevel «Opprinnelse» som en forfriskende utgivelse. Vi  befinner oss for det første i Spania, så omgivelsene er nye. Og vi blir kjent med Antoni Gaudis kunst og liv, som er en mye mer moderne kunstner en dem Brown så langt har presentert for oss. I tillegg til kunst og religion, så er vitenskapen og teknologien viktige ingredienser i denne boka, noe som gjør den mer aktuell enn flere tidligere utgivelser. Og som en liten bonus får vi innblikk i den spanske kongefamilien (en fiktiv utgave av kongefamilien, men likevel) og de stramme reglene og rammene kongelige lever under. Hvilket er et spennende tema i seg selv.

Og avslutningen på denne boka er både en slags løsning på bokas gåte, men også en slags ubehagelig advarsel til menneskeheten av i dag. Det er kanskje ikke alle fremskritt som på sikt er av det gode. Noen ganger skaper vi ting som ender opp med å skade oss. Brown tar opp dette i denne romanen, og han gjør det på en spennende, tankevekkende og intelligent måte.

Jeg likte denne romanen godt! Den er ikke helt på nivå med «Engler og demoner», som er min favoritt fra Brown, men den kommer på en hederlig andreplass.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar/Cappelen Damm
ISBN: 978-82-56249-6

Reklame

Malerens muse: Atmosfærisk om store følelser og stor kunst

Bokas tittel og forfatter
«Malerens muse» av Lisa Strømme

Bokas særtrekk og handling
«Malerens muse» er en historisk roman, med handling fra Åsgårdsstrand året 1893. Forfatteren kombinerer fakta med fiksjon og presenterer en mulig historie bak bl.a.  Edvard Munchs mest kjente maleri, «Skrik».

Bokas hovedperson er ungjenta Johanne Lien, som gjennom en sommerjobb som hushjelp hos den velstående familien Ihlen, og vennskapet med familiens yngste datter Tullik, blir viklet inn i en dramatisk kjærlighetshistorie som skal avføde noen av Munchs mest kjente verk.

Utvalgt sitat fra boka
«Tullik gikk bort til Munch, som hadde satt seg i stolen igjen. Hun satte seg på fanget hans, la armene rundt halsen på ham og bøyde hodet hans forover slik at det hvilte mot brystet hennes. Håret hennes falt nedover dem som lange, flammende tentakler mens de omfavnet hverandre. Tullik presset ham tettere inntil seg, og han hvilte seg mot hjertet hennes, med armene rundt livet på henne, som et barn hos sin mor. Hun bøyde seg over ham og kysset ham på halsen, mykt, ømt, mens hun hvisket intime ord jeg ikke kunne høre. Jeg forsøkte å vende blikket bort, men det ble trukket mot det elskende paret igjen, uten at jeg klarte å forhindre det.»

Min vurdering
Denne boka rommer mye. I tillegg til å være et interessant tidsportrett og stedsportrett (Åsgårdsstrand 1893), så er den også et spennende innblikk i Edvard Munchs liv og kunst. Og på toppen av det igjen fungerer romanen som en generell hyllest til kunsten, til kreativiteten og til kunsterens blikk. Boka byr i tillegg på et stykke av den altoppslukende, men vanskelige, kjærligheten. Den som ikke ender slik lykkelig, harmonisk kjærlighet skal – men som fortærer de elskende, og for alltid bæres med vemodig aksept som et kutt og et savn.

Hvert kapittel har navnet til en farge. Og hvert kapittel innledes med et sitat fra Goethes fargelære. For meg, som har en kunstutdannelse bak meg, var det nesten som å være tilbake på skolebenken igjen. På den gode måten. Boka syder av kreativ kraft og ånd, og ble for meg en både inspirerende og vakker lesereise, som minnet meg på hvorfor jeg valgte kunst som vei i utgangspunktet. «Malerens muse» ble derfor en veldig personlig og nær roman for meg.

Romanen skildres gjennom ungjenta Johanne Lien. Hun er av en enkel familie, født og oppvokst i Åsgårdsstrand, og vant til at stedet fylles av velstående feriegjester hver sommer. Kunstnerne tiltrekkes også av Åsgårdsstrand, av landskapet og lyset. Blant dem er Hans Heyerdahl, som i denne romanen leier familien Liens hus hver sommer – og etterhvert også den kontroversielle Edvard Munch.

Bokas engelske tittel, «The Strawberry Girl», peker på et av Heyerdahls malerier, av ei lita, blond jente som byr betrakteren på nyplukkede jordbær. Forfatteren har skrevet dette maleriet inn i bokas handling, som et portrett av bokas hovedperson, Johanne, da hun var liten pike. Johanne plukker bær hver sommer og selger dem til sommergjestene på torget i Åsgårdsstrand.

Denne nærheten til kunstnerne og kunsten vekker noe i Johanne, og hun får selv et behov for å uttrykke seg kreativt, for å male. Men moren ser ikke verdien i kunst og kreativitet, og Johanne blir sendt i tjeneste til familien Ihlens sommerhus i Borre. Hun ansettes som hushjelp, men ender opp som tjenestepike og venn til husets yngste datter, Regine Ihlen, kalt Tullik. Dette vennskapet og den lojaliteten Johanne har til Tullik, både som ansatt og som venninne, vikler henne etterhvert inn i et nettverk av hemmeligheter og løgner.

Tullik er dypt fascinert av Munch, og Munch er fascinert av Tullik. Han finner stor inspirasjon i henne, i hennes sensuelle, lidenskapelige vesen og hennes særegne utseende. Melkehvit hud, flammende rødt hår. Hun blir hans muse, og hun tillegger ham kanskje dypere følelser og en trofasthet som ikke er der. Eller de er der, men de er i første rekke tilknyttet noe annet enn henne. Munch er dedikert til kunsten, til alt som berører ham dypt, som får ham til å føle. Munchs malerier er ikke studier av virkeligheten, men av følelsene virkeligheten trigger. Han maler ekspressivt, han maler sorg og angst, lengsel og begjær. Han maler døden og livet og kjærligheten. Munch holder Tullik nær nok til å bli dypt inspirert, men likevel på passelig avstand så hun ikke skal overskygge hans viktigste lidenskap – kunsten. Eller kanskje han holder henne på avstand fordi han vet at han ikke vil være god for henne i lengden. De har et forhold, men på hans premisser. Han slipper henne aldri helt inn, men hun opplever å være inne.

Munch ble sett på som sær, mørk og litt farlig av mange. Et utskudd. Han bar på mye. Han var preget av psykisk sykdom. Og han var preget av sin søster, Ingers, sykdomsperioder. Bildene hans uttrykker mye av det mørket, den angsten og det tungsinnet han kjente så godt. De fleste forstod ikke Munchs billedverden, maleriene virket kaotiske og voldsomme på den utrenede betrakteren. Både Tullik og Johanne får derfor streng beskjed om å holde seg unna kunstneren og hans lille, gule hus. Men ingen av dem adlyder. Tullik trekkes mot ham som en møll mot flammen. Og Johanne får lov til å male i hans atelier. Jentene lever dobbeltliv sommeren 1893 – og begge gjør det de kan for å gi hverandre et troverdig alibi. Men sannheten har en lei tendens til å komme for en dag. Selvfølgelig blir deres relasjoner til Munch oppdaget.

Språket i boka er vakkert og atmosfærisk. Forfatteren skildrer store og til tider vanskelige følelser, men klarer å holde det hele språklig behersket, slik at historien aldri virker svulstig eller melodramatisk.

Boka har en tydelig malerisk kvalitet, vi opplever historien gjennom Johanne, som får et tydeligere og tryggere kunstnerblikk jo lenger ut i historien vi kommer. Hvert tablå skildres gjennom lys og skygge, farger, kontraster, linjer og elementers forhold til hverandre. Dette skaper en virkelig vakker ramme om historien og gir den sæpreg.

Jeg likte denne boka utrolig godt. Den er vakker, interessant og rørende. Spesielt slutten har en melankolsk nerve som virkelig tar tak i en. For allerede kunstinteresserte og Munch-entusiaster byr den på spennende teorier rundt inspirasjonskildene til Munchs særegne verk. For andre, som så langt ikke har vært spesielt interessert i kunst, vil boka kanskje tenne en nysgjerrighet, et ønske om å utforske kunstens verden.

Bøker som vekker utforskertrang og en videre leselyst er alltid av det gode. Dette er en slik bok.

Fakta

Forfatter Lisa Strømme. Kilde: Forfatterens Facebookside.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke (HarperCollins Nordic)
ISBN: 978-82-41-92035-6
Originaltittel: The Strawberry Girl
Oversetter: Jarle Tollefsrud
Utgivelsesår: 2016 (norsk 2017)
Sideantall: 349

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Nesten for alvorlig

Må man som kunstner søke mot total selvutslettelse for ikke å skygge for kunsten sin? Må man selv bli ingenting for at kunsten skal kunne bli alt? Dette er noen av spørsmålene boka stiller. Ja, det er nesten for alvorlig.

Unge Mari Stokke-Bakken (født 1986), fra Rennebu, debuterer med denne romanen. Hun har litteraturfaglig utdannelse fra Universitetet i Bergen (Bachelor i litteraturvitenskap) og Skrivekunstakademiet i Hordaland. Til daglig jobber hun ved Bergen offentlige bibliotek.

Romanens hovedperson er Helena S. Müller. Hun er halvt norsk, halvt østerriksk, bosatt i Salzburg og dirigent for orkesteret Salzburg Sinfonietta.

Der romanen begynner befinner hun seg langt oppe i de snøkledde fjellene, ved et islagt fjellvann, på vei mot sitt livslange mål: Dypet. Avgrunnen. Hun har rømt fra Salzburg, fra skremmende nærhet, til den lille alpebyen Lutterdorf, for å leve avsondret fra alt og i fullstendig tomhet.

Verden, menneskene i den, relasjoner, hverdagen er middelmådighet og noe hun holder på absolutt avstand. Helena er en tilsynelatende kald og selvdestruktiv kvinne som er villig til å gjøre alt for kunsten sin, for musikken. Også å utslette seg selv fullstendig.

Kunstneren bør aldri skygge for kunsten. Kunsten bør overleve kunstneren. For at kunst skal kunne bli alt, må kunstneren reduseres til ingenting. Helenas ypperste mål har alltid vært bunnen. Hun vil forsvinne, gå opp i tomheten, slik at bare den dyrebare tonen finnes igjen.

En natt drømmer Helena om en mann. Jørgen Larsen. En helt vanlig mann, som kommer henne i møte langt der ute i intet et sted, nynnende på en sang hun ikke får tak i. Tomheten er plutselig fylt av noe som vekker hennes nysgjerrighet, noe som øver en vannvittig tiltrekning på henne.

Men Jørgen Larsen finnes ikke. Han er bare et drømmefragment i henne. For å bli kjent med ham må hun dikte ham opp. Hun må selv skrive hans historie, hans sorg og hans glede. Mens Helena risser frem Larsens kontur, får leseren innblikk i Helena. Det er en reise inn i en kvinne formet av tap og redsel, men også inn i en altoppslukende manisk kjærlighet til den klassiske musikken.

Romanen er delt i tre deler. Hver del har et musikalsk begrep som tittel, to av dem henspeiler på musikkstykker av Sergei Rachmaninov: ”Moderato”, ”Adagio sostenuto” og ”Allegro scherzando”.

Teksten er på mange måter bygget opp som et klassisk komponert verk. Det er musikk, flyt og dramatikk i språket, i historien. Lyse og mørke klanger pensles frem med ord, gjennom bilder skapt av ordene. Enkelte setninger, enkelte bilder, gjentas med jevne mellomrom, slik enkelte sammensetninger av toner gjentas i klassisk musikk (hos Ravel for eksempel, i hans ”Bolero”). Å lese ”Nesten for alvorlig” er som å lese et musikkstykke oversatt fra noter til ord.

Eller å lese en opera. For det er en operadramatisk bok. Ikke nødvendigvis på det ytre plan, men på det indre. På mange måter foregår nesten hele handlingen inne i Helena. I hennes psyke, hennes sinn og emosjoner. Gjennom minner. Tanker. Filosofi. Romanen er like psykologisk som den er musisk.

Dette er en bok som virkelig tok plass i meg. Jeg sitter igjen med en godvond følelse. Vond fordi det er vondt å lese om et menneske som aktivt forsøker å ødelegge seg selv. God fordi dette virkelig er en stor bok. Den er velkomponert, nydelig skrevet og inderlig medrivende. En høyst original, mørk og poetisk skriftlig sonate. Den vil henge igjen i meg som en dunkel, sårvarm tone. Lenge.

En praktfull debut det står respekt av.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-44786-8