Bokas tittel og forfatter
«Fotturar i Norge» av Gaute M. Sortland.
Bokas særtrekk og handling
Dette er ei kortprosasamling på nynorsk. Tekstene skildrer hverdagsøyeblikk og alt det livet innebærer, på godt og vondt. Vi møter mennesker og det livet vekker i dem: Humor, melankoli, trass og vågemot. Boka kan også leses som en skildring av den norske folkesjela, tenker jeg, og det i den som er passé, det som ennå består, og slik den moderniseres i oss.
Utvalgt sitat fra boka
«Fotturar i Norge er ein rømt oppdrettslaks på ville vegar.
Ein svær feit jækel.
Slakteferdig og rund over buken som ein gjennommedisinert
amerikanar.
Ein pillemisbrukande Elvis.
Han er sliten,
musklane toler ikkje dette,
dei er slappe som svenske kyllinglår, sprøyta fulle av saltvatn.
Og havet er så stort,
og han veit ikkje,
veit ikkje
vegen heim.»
Min vurdering
Jeg deler langt på vei Tulleruskas tanker rundt denne boka. Jeg ble riktignok ikke så forvirret og irritert som hun gir uttrykk for i sin omtale, men jeg opplever, som henne, at boka ikke grep meg.
Boka er ikke dårlig håndverk, den er bare veldig spesiell, og vil derfor ikke treffe alle. Objektivt sett vil jeg si at Sortland er en original og dyktig skribent, som skriver underfundige og grublende tekster ispedd humor. Rent subjektivt gav de ikke gjenklang i meg, selv om jeg et stykke uti greide å knekke bokas kode, slik at jeg forstod mer av hva forfatteren forsøkte å få til med tekstene sine.
Tittelen på boka kan få deg til å tro at den handler om forfatterens egne eller andres spaserturer i norsk natur. Det er riktignok massevis av referanser til fotturer i Norge i den, men hovedinnholdet er individet og individets hverdag og liv. Tanken om fotturer i naturen er vel egentlig utgangspunktet for selve ideen som ble til denne kortprosasamlinga.
Det er nå en gang slik at når man sitter i et urbant landskap og skal konsentrere seg om å skrive en tekst, så har hjernen det med å bryte ut og stikke av til andre omgivelser. Tanken på fotturer i den norske naturen, i skog og fjell, avbryter en i arbeidet og skaper et midlertidig kaos i det planlagte og rutinerte. Forfatteren tar dette fenomenet på alvor og lar det bli en naturlig del av den kreative prosessen, istedet for å kjempe i mot hjernens små avstikkere og egen lengsel mot roen i naturen. Slik oppfatter jeg utgangspunktet for denne boka.
Sortland lar bokas tittel «Fotturar i Norge» gå igjen på tilfeldige steder igjennom hele boka, slik jeg leser det der nettopp lengselen mot villmark avbryter hans skriveprosess, og lar dermed kaos få sin naturlige plass i den orden en tekst er. «Fotturar i Norge» blir plutselig både et individ og et sted, en følelse og flere forkjellige ting. Noe aktivt og passivt. «Fotturar i Norge» kommer oss i møte, opplever livets opp- og nedturer og blir noe veldig nært oss – selv om fenomenet fottur for mange tilhører tidligere generasjoner. «Fotturar i Norge» er et gammalt fenomen. Det å krysse det norske landskapet, over lavland og over fjell, er noe det såkalte norske folk har gjort siden vikingtid, og før det. «Fotturar i Norge» er en gammal mann. Han ligger for døden, andre ting er i ferd med å ta over for «Fotturar». Slalom, kiting, rafting. «Fotturar» er ei fortid, litt av ei nåtid, og i en transformasjonsprosess mot ei framtid. Slik blir ei tynn lita bok noe mye større og tyngre enn det den ser ut til å være, og noe mer tankevekkende og alvorlig enn tekstenes iboende humor vitner om.
Jeg kjenner at jeg egentlig skriver på meg en større respekt og forståelse for boka nå. Det oppleves som om «Fotturar i Norge» gir bittelitt mer gjenklang i meg her, ved anmeldelsens ende, enn den gjorde i det jeg begynte å skrive om den.
Ja, «Fotturar i Norge» er kanskje ikke så verst.
Fakta
Forfatter Gaute M. Sortland. Kilde: Samlaget.
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-8744-1
Oversetter: —
Originaltittel: Fotturar i Norge
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 93
Bokvrimmel 