2 kjappe: Inferno & Opprinnelse

«Inferno» av Dan Brown:
Dan Brown er en ujevn forfatter. Når han er på sitt beste er han skikkelig god, men stadig oftere virker det som om han hviler på sine laurbær og stoler på at den gamle, gode romanoppskrifen skal fungere ennå en gang. Og, vel, denne gangen ble ikke jeg helt overbevist.

Igjen møter vi Robert Langdon, amerikansk professor innenfor religiøs symbologi, som ved hjelp av ei vakker dame og sin egen kunnskap om obskure symboler, kunst- og religionshistorie plutselig må redde verden fra et megalomant geni med tilsynelatende ondsinnede planer.

Denne gangen foregår handlingen i hjertet av Italia, der Langdon må bruke sin kunnskap om Dante Alighieris kunst og liv for å stanse en vitenskapsmann som ønsker å slippe «Inferno» løs på menneskeheten.

Boka begynner veldig uinspirert, det føles som å lese en av Browns tidligere bøker, men den tar seg noe opp mot slutten. Jeg liker at Brown stiller endel interssante spørsmål omkring bl.a. pandemier og overbefolkning i denne romanen. Det er tankevekkende stoff, og sikkert ganske provoserende for mange. Likevel synes jeg at dette alt i alt var  ei Brown-bok midt på treet. Forfatteren virker litt slapp og uinspirert i «Inferno». Hvilket er synd, for når han virkelig får det til – som f.eks. i «Engler og demoner» – så skriver han godt, interessant og intenst spennende.

Det oppleves uansett aldri som bortkastet å lese ei bok av Dan Brown. Ikke for meg ihvertfall. Men så er jeg også i overkant interessert i nettopp kunst- og religionshistorie og i symbologi, hvilket man alltid lærer masse om når man leser denne forfatteren. Jeg konkluderer med at hvis man leser Brown for den glitrende thrillerens skyld, så blir man ofte litt skuffa, men om man leser ham for innsikt i kunst, religion og gamle symboler så har man alltid mye å kose seg med.

Kilde: Jeg har kjøpt boka selv
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-574-7

«Opprinnelse» av Dan Brown:
Se her, ja! Nå er Brown i siget igjen. Jeg likte denne mye bedre enn «Inferno».

Joda, oppskriften er stort sett den samme. Robert Langdon er på farta igjen, sammen med veldig pen dame (som denne gangen er i ferd med å gifte seg inn i den spanske kongefamilien) og må bruke sine kunnskaper om kunst, religion, symboler – og litt vitenskap – for å redde verden fra, ikke nødvendigvis en fysisk krise denne gangen, men mer en åndelig en.

En gammel venn av Langdon, et IT-geni ved navn Edmond Kirsch, har nemlig gjort en revolusjonerende oppdagelse – noe som kan besvare to av menneskehetens største spørsmål: Hvor kommer vi fra og hvor er vi på vei? Og disse svarene kan igjen gjøre all religion fullstendig unødvendig. Som sagt: Åndelig krise.

Ved presentasjonen av denne oppdagelsen blir Kirsh drept, og Langdon og den pene damen (som også er en venn av Kirsch) må plutselig selv flykte fra drapsmannen. De får hjelp fra en av Kirsch sine oppfinnelser, den kunstige intelligensen Winston. Langdon og Spanias fremtidige kronprinsesse forsøker å holde seg i live, mens de jakter på Kirsch sin morder og forsøker å finne en måte å presentere Kirsch sin oppfinnelse for verden på.

Selv om oppskriften er den samme i denne boka som i flere av Browns foregående bøker, så opplever jeg likevel «Opprinnelse» som en forfriskende utgivelse. Vi  befinner oss for det første i Spania, så omgivelsene er nye. Og vi blir kjent med Antoni Gaudis kunst og liv, som er en mye mer moderne kunstner en dem Brown så langt har presentert for oss. I tillegg til kunst og religion, så er vitenskapen og teknologien viktige ingredienser i denne boka, noe som gjør den mer aktuell enn flere tidligere utgivelser. Og som en liten bonus får vi innblikk i den spanske kongefamilien (en fiktiv utgave av kongefamilien, men likevel) og de stramme reglene og rammene kongelige lever under. Hvilket er et spennende tema i seg selv.

Og avslutningen på denne boka er både en slags løsning på bokas gåte, men også en slags ubehagelig advarsel til menneskeheten av i dag. Det er kanskje ikke alle fremskritt som på sikt er av det gode. Noen ganger skaper vi ting som ender opp med å skade oss. Brown tar opp dette i denne romanen, og han gjør det på en spennende, tankevekkende og intelligent måte.

Jeg likte denne romanen godt! Den er ikke helt på nivå med «Engler og demoner», som er min favoritt fra Brown, men den kommer på en hederlig andreplass.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar/Cappelen Damm
ISBN: 978-82-56249-6

Reklame

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Odinsbarn» av Siri Pettersen

Bokas tittel og forfatter
«Ravneringene 1: Odinsbarn» av Siri Pettersen.

Bokas særtrekk og handling
«Odinsbarn» er en fantasyroman sterkt inspirert av det norrøne.

Vi blir kjent med jenta Hirka, som blir funnet forlatt i snøen, ved en steinsirkel, en såkalt ravnering, som baby. Jenta skiller seg fra de andre i den verden hun er i ved at hun ikke har hale. Hun er et Odinsbarn, et vanlig menneske i en verden full av Ymsætlinger, menneskelignende vesener med hale og spesielle krefter.

Hirka rekker å bli 15 vintre før hun oppdager hva hun er. En halelaus råttenskap som ikke har tilhørighet i denne verden. Hun skal ikke finnes, hun er en myte – forhatt og fryktet. Og etterhvert jaget. Noen ønsker livet av henne. Og i verden bygger det opp til krig.

«Odinsbarn» er første bok i trilogien «Ravneringene». Neste bok ut, «Råta», kommer til høsten.

Utvalgt sitat fra boka
«Hirka lå sammenkrøpet i kassen og så lyspunkter komme og gå i sprekkene mellom planker. Det var kaldt og hun savnet kappa. Og sekken. Sekken med alle urtene. Teen. Alt hun eide. Det lå vel igjen i sjaktene et sted.

Vogna rullet over brustein og hun begynte å forbanne hvor liten hun var i den store sammenhengen. Hun hadde ingenting. Ingen familie. Ikke noe hjem. Hirka halelaus. Datter av gudene vet hvem.»

Min vurdering
Det var en lettelse da juni endelig kom, og jeg kunne begynne på denne boka. Jeg kunne selvsagt ha lest den før, men ønsket å være med på samlesingen av den, i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013.

Når jeg hører massevis av godord om en bok er det nesten litt skummelt å begynne på den. Ofte blir forventningene så høye at boka ender opp med å skuffe bittelitt. Heldigvis var ikke det tilfellet med historien om Hirka. Jeg satte stor pris på bekjentskapet og koste meg virkelig med lesereisen.

Siri Pettersen har skapt et solid og troverdig fantasyunivers, befolket med komplekse og interessante karakterer. Byer, småsteder og natur er skildret med stor innlevelse. Historien er original, befriende klisjéfri og tar stadig overraskende vendinger. Og det hele formes og drives stødig fremover av et et språk med god flyt, rytme og et herlig norrønt tilsnitt.

Enkeltscener og landskap er så levende beskrevet at det av og til er som å se en film, eller også, til tider, som å være tilstede. Kjenne duftene, smakene, se og høre omgivelsene. Jeg opplevde særlig dette der Hirka og faren Thorralds hus, som er fylt med tørkede urter og helbredende remedier, skildres, eller der Hirka arbeider på tehuset i hovedstaden. Grunnen til det er selvfølgelig at jeg selv er svært interessert i urter, oljer, ja, alt fra naturen som dufter godt, samt at jeg elsker te.

Det var i det hele tatt mye ved boka som fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg er også svært interessert i norrøn mytologi, og jeg er fascinert av ravner – som spiller en stor rolle i boka. Noen ved hovedpersonen Hirka, hennes kunnskap om helbredende vekster, hennes mot og selvstendighet, samt forhold til ravnene, eller mer korrekt én ravn, minte meg på ei bok jeg elsket i oppveksten: «Ravnejenta» av Torhild Thorstad Hauger. Dermed ble boka litt ekstra kjær for meg, og fikk en notalgisk undertone som gjenskapte noe av bøkenes barnlige magi fra jeg var liten.

Det er mange som ikke leser fantasy fordi de anser sjangeren som urealistisk, som litteratur som ikke sier noe av viktighet for oss og vår verden. Mer feil kan man knapt ta. Som forfatteren selv sa under et bokbad jeg overvar med henne på Gyldendalhuset i fjor høst (sitat fryktelig fritt etter hukommelsen): «Jeg skriver fantasy for å kunne si noe vesentlig om tunge temaer, også politiske, uten at folks fordommer skal komme i veien for budskapet mitt. Jeg kunne ha skrevet om 2. verdenskrig eller Israel-Palestinakonflikten, men føler at mitt budskap ikke ville ha kommet godt nok igjennom da. Folk har allerede gjort seg opp en mening om det, de har tatt side.  Når jeg skriver fantasy former jeg en verden, og konflikter, ingen kjenner fra før. Det er enklere å lede folk frem til innsikter i en slik verden, det er enklere å få poengene ut når de tilhører et oppfunnet univers som ikke personlig berører noen.»

«Odinsbarn» handler om mye alvorlig, mye vi trenger å se nærmere på, både i oss selv og i vår verden. Fremmedfrykt og hvilke resultater den kan få, når det går for langt. Makt, ledelse og det problematiske ved ledere som er redde og uærlige. En tro man ikke kan stille spørsmål ved, illusjon og hva som kan skje når illusjonen slår sprekker. Det er en høyst interessant og tankevekkende bok som, hvis vi vil, kan få oss til å se både historiske og nåtidige stater, ledere og statlige-religiøse-fusjoner i et klarere lys. Jeg opplever også boken som en kritikk av brune strømninger i samfunnet, og som en hyllest til den selvstendige tanke og frie vilje. Pettersen har skrevet en bok som både er innsiktsfull og underholdende.

Jeg må få lov til å gratulere forfatteren med en meget vellykket debutbok, og takke for den gode leseopplevelsen. Gleder meg til bok nummer to! 🙂

Fakta

Forfatter Siri Pettersen fotografert av Lars Myhren Holand

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-45254-1