Musikk i litteratur: Vangelis/Fossum

«1492: The Conquest of Paradise» av Vangelis

I kriminalromanen «Drapet på Harriet Krohn» av Karin Fossum nevnes filmmusikken fra «1492: The Conquest of Paradise» av Vangelis:

«Den brede døra står åpen. Han går sakte inn og får øye på fuksen øyeblikkelig. Hjertet hans slår en kollbøtte. Overskrevs på hesten sitter en tenåring, kledelig antrukket i hvit bukse og sort høyhalset genser. Hun kaster et fort blikk på ham og konsentrerer seg om hesten igjen. Charlo finner seg en stol. Hun rir hesten bort til veggen, der det henger et musikkanlegg, han kan se at hun fomler i en hylle etter en CD. Hun vil vise seg fram. Hesten står tålmodig og venter. Så finner hun det hun leter etter, hun strekker seg og får CD-en på plass, griper tøylene igjen. Sekunder senere toner musikken ut i det store rommet. Først kan han ikke gjenkjenne den, åpningen er fremmed for ham, men så kommer det trommer til og et kor av høytidelige stemmer. Det er musikken til Vangelis, The Conquest of Paradise. Det er ingenting å si på volumet, musikken fyller hele ridehuset, som han anslår er oppimot to tusen kvadratmeter stort. Han kjenner musikken forplante seg til brystbeinet, den bedøver ham og fyller ham, får han til å synke tungt sammen. Han er blank i øynene, han har gåsehud. Jentungen setter hesten i skritt.»

Reklame

Påskehilsen

Våren ser endelig ut til å ha kommet. Snø og is smelter, solen varmer, dagene er lengre, fuglene kvitrer lystig – og snart er det påskeferie. Jeg håper dere alle får en riktig koselig påske, uansett om den feires hjemme, på fjellet, ved sjøen, eller kanskje i utlandet. Pakk med dere ei god bok eller fem og nyt de lune vårdagene.

Hva er mine leseplaner for påsken? Jeg pleier aldri å hive meg på påskekrimbølgen, da jeg sjelden leser krim – men i år har jeg faktisk bl.a. fisket frem en crossoverkrim som flørter med det okkulte. I lesebunken ligger også en dystopisk thriller, en dokumentar om black metal og en samling spøkelseshistorier. Her er mine lesetips for påsken:

«Skamtegnet» av H. K. Fauskanger:
«Året er 1905, Norge er i ferd med å løsrive seg fra Sverige, og det foregår hemmelige forhandlinger for å unngå krig. Ved statsministerens kontor i den norske hovedstaden er Oskar Brattenschlag assistent for statsministerens sekretær Calmeyer. Det er ikke bare krig som truer. En ukjent mann segner om utenfor Brattenschlags dør. Han rekker å mumle «Overleveringen mislyktes. Underrett Calmeyer.». Så tegner han et hakekors i blod og utånder. I hånden har han en side fra den håndskrevne gotiske bibelen Codex Argenteus. Brått er Brattenschlag virvlet inn i et blodig mysterium som omfatter forsvunne runeinnskrifter, gryende nazisme og noe eller noen som ikke viker tilbake fra å ta liv for å oppnå sine mål og for å skjule hvem de er.»

«Menneskebarnet» av M. R. Carey:
«Ikke alle gaver er en velsignelse.

Hver morgen spennes Melanie fast i en rullestol og trilles inn i klasserommet av to bevæpnede menn. «Det vesle geniet vårt» kaller doktor Caldwell henne.

Melanie tror ikke de liker henne. «Jeg biter ikke», sier hun, men ingen av dem ler.

Melanie har en helt spesiell gave.»

«Dødsarkiv. Mayhem 1984 – 1994» av Jørn Stubberud, Christian Belgaux og Svein Strømmen:
«»Dødsarkiv» er en fotodokumentarbok som gir et eksepsjonelt innblikk i hvordan en liten subkultur grunnlagt i Follo i 1984 utviklet seg til å bli en av Norges største eksportvarer.

Selve opprinnelsen til Black metal har utspring i bandet Mayhem – bandet til den avdøde Øystein Aarseth som ble drept av Varg Vikernes i 1993. I årenes løp har Black metal-miljøet eksplodert internasjonalt. Men Mayhem er og forblir scenens viktigste band. De spiller over hele verden og har en ekstremt stor tilhengerskare.

«Dødsarkiv» inneholder fotografier som aldri er blitt offentligjort. De er en dokumentasjon på en helt unik side ved norsk kultur og gir oss en enestående tilgang til Mayhems historie og Black metalens røtter.»

«Den store spøkelsesboka» av Tom Egeland:
«I Den store spøkelsesboka har forfatter Tom Egeland samlet ALT du trenger å vite om spøkelser, grøss og gru. I tillegg til et utfyllende leksikon og oversikter over farlige fenomener, har Egeland skrevet 13 splitter nye spøkelsesfortellinger. Boka er illustrert av Marius Renberg.»

Hva skal du lese i påsken?

Kilde til påskebildet øverst i innlegget:
«Easter Eggs on Grass» av jannoon028 ved Freedigitalphotos.net

5 kjappe: Krim, grøss og mørke

Nye spalter oppstår på bloggen ved behov. Tidligere har jeg lagt til «Mikroanmeldelse», fordi jeg i perioder har behov for å skrive kortere anmeldelser, med mål å få anmeldt flere bøker, raskere.

Etter et år preget av sykdom og mye fravær fra bloggingen har leste bøker hopet seg opp, og jeg har fått et behov for å skrive ennå kortere om enkelte titler. Dermed er spalten «5 kjappe» født.

Noen ganger vil «5 kjappe» hete «3 kjappe», eller hvilket som helst annet antall, basert på hvor mange bøker jeg omtaler i det gjeldende innlegget. I denne spalten vil jeg kun skrive noen få beskrivende setninger om hver bok, og linke til forlagets informasjon om boka.

Denne gang er «5 kjappe» viet fem romaner innenfor kategoriene krim, grøss og mørke psykologiske bøker.

«Jeg vet hvem du er» av Yrsa Sigurdardóttir:
Islandsk krysning mellom krim og grøsser. Isende skummel og velskrevet om en ung psykiater som blir blandet inn i etterforskningen av et selvmord, og tre mennesker som pusser opp et gammelt hus i et forlatt fiskevær. De to historiene flettes sammen på finurlig og intelligent vis. Resultatet er gåsehud, ubehag og en snikende frykt som hugger til når man minst forventer det. Ypperlig lektyre for mørke høstkvelder.

Kilde: Giveaway-premie
Forlag: Kagge
ISBN: 978-82-489-1208-8

«Mørke grener» av Nikolaj Frobenius:
Psykologisk krim om en forfatter som nettopp har gitt ut en selvbiografisk roman som gjør stor suksess. I romanen skildrer han barndsomsvennen, Georg, som han har fått vite er død. Georg var et merkelig barn som næret stor fascinasjon for ulykker, død og lidelse. Like etter et TV-intervju om boka begynner ubehagelige og skremmende ting å skje. Ei gjennomtenkt og veldreid bok, der de psykologiske portrettene hever boka fra å være kun en gjennomsnittskrim. Hovedpersonens reise fra rasjonell hverdagsbevissthet og inn i sinnets mørke irrganger er gripende og ubehagelig skildret. Spenning fra første til siste side.

Kilde: Bokgave fra arrangement hos forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-41831-8

«Steinbygningen» av Asli Erdogan:
Boka rommer fire historier som forteller om fire forskjellige rom: Asylmottaket i en nordisk havneby, lungeavdelingen på et sanatorium, et fengsel og sist selve Steinbygningen – torturkammeret med ukjent beliggenhet. Som vanlig skildrer Erdogan menneskelig lidelse, frykt, smerte og indre mørke. Språket er lyrisk og hjerteskjærende. Forfatteren løfter frem de glemte, det skjulte, det skammelige –  mørket vi bærer på som individer og på det kollektive plan. Ingen kan beskrive offerets angst, nederlag og skjøre håp som Erdogan kan – men hun gjorde det bedre og med tydeligere nerve i «Den mirakuløse mandarin».

Kilde: Anmeldereksemplar
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-42168-4

«Krø» av Didrik Morits Hallstrøm:
Nygotisk grøsser om eksnarkomane Adam som reiser til den forblåste øya Krø der bestefaren ligger for døden. Adam designer et dataspill han har kalt White World. Han arbeider på spillet hjemme i Oslo, og på Krø. En dag dukker et fremmedelement opp i spillet, en skikkelse han ikke har designet. Og sakte men sikkert begynner grensene for spill og virkelighet å gli over i hverandre. Dernest grensene for liv og død. Språket er presist og skildrer det gjenkjennelige og det ukjente med like stor presisjon. Atmosfæren en tett, mørk og sitrende. Ei bok som både imponerte, fascinerte og skremte.

Kilde: Anmeldereksemplar
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-45172-1

«Rød som blod» av Salla Simukka:
Finsk ungdomsthriller, første bok i Snøhvittrilogien, om 17 år gamle Lumikki (Lumikki er finsk for Snøhvit) som studerer kunstfag og passer sine egne saker helt til hun en dag, overraskende og uvillig,  blir blandet inn i en skikkelig floke av internasjonal narkotikahandel. Etter som handlingen skrider frem, og narkotikagåten nøstes opp, kommer vi sakte nærmere hovedpersonen, som selv viser seg å være litt av en gåte. Boka er spennende, engasjerende og godt skrevet. Eventyrassosiasjonene den spiller på skaper en interessant kontrast til krimplottet. Og som langt over middels interessert i duft og parfyme elsket jeg alle duftreferansene boka byr på. Bok nummer to, «Hvit som snø», venter i bokhylla.

Kilde: Bokgave fra visningen av filmen «Sirkelen» på Filmens Hus i juni i år
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48061-2

 

Skarlagenssalen

Hun som ikke liker krim har endelig funnet en krim å elske! H. K. Fauskanger har skrevet et praktfullt og meget intrikat stykke historisk, gotisk og okkult spenningslitteratur.

Forfatter Helge Kåre Fauskanger (f. 1971) har studert filologi og religionsvitenskap. Han har kjennskap til klassisk hebraisk, gresk og koptisk. I tillegg er han Tolkienist, og driver nettstedet ”Ardalambion” som er viet til Tolkiens konstruerte språk, kjent fra bl.a. Ringenes Herre.

Fauskanger debuterte med fantasyromanen ”Fullmåne over Uroba” i 2009, og fulgte opp med kriminalromanen og Sherlock Holmes-pastisjen ”Skrinet” i 2012. ”Skarlagenssalen” er altså hans tredje roman.

Forfatteren bor på Askøy, utenfor Bergen.

På slutten av 1700-tallet, på herregården Ugge i Østfold, den gang kalt Smaalenene, bodde det en prest som het Ulstadius Ugge. Det gikk rykter i egnen om at han solgte sin sjel til Djevelen mens han utdannet seg til prest i Tyskland.

Satanpresten skal ha hatt en innholdsrik svartebok, og et hemmelig kjellerrom på herregården, som han brukte til sine mørke riter og gjerninger. På folkemunne ble kjellerrommet kalt skarlagenssalen.

Den dagen prestens pakt med Den Onde utløp, skal han ha forsvunnet sporløst fra det røde rommet i kjelleren. Noen mente at prestens svartebok deretter ble tatt i bruk av hans enke, som noen år senere ble funnet død i det samme rommet han selv sporløst forsvant fra.

Det sies at presten etterlot seg en forbannelse som rammer hans etterkommere og gjester på herregården. Ingen som besøker herregården kan noensinne helt forlate den, og ingen kan overnatte i skarlagenssalen uten å miste livet eller forstanden.

Om lag 100 år senere, i 1897, i Kristiania, møter vi den unge jusstudenten Oskar Prods Brattenschlag. Han blir hyret som tolk for et berømt engelsk medium som gjester hovedstaden, Miss Celia Fay.

Brattenschlag blir kontaktet av skeptikeren og skuespilleren Fredrik Lange. Lange ønsker å få med seg frøken Fay på en ekskursjon til Ugge herregård. Der ønsker han å utføre et eksperiment for å avlive myten om at stedet er forbannet. Han planlegger å overnatte i skarlagenssalen.

Samtidig går en snikskytter løs i Kristianias gater. Finnes det en sammenheng mellom denne og den forbannede herregården i Østfold?

Jeg brukte et godt stykke tid på denne boka. Til å begynne med var grunnen at jeg hadde litt mye å sysle med på en gang. Lesingen kom et stykke ned på prioriteringslista. Etter hvert forandret årsaken seg. Jeg leste så sakte jeg kunne fordi jeg ønsket at boka skulle vare lenge, lenge. Jeg storkoste meg virkelig i den gotiske atmosfæren Fauskanger har manet frem gjennom et usedvanlig tidsriktig og godt språk, og mørke, stemningsfulle skildringer av tid, sted, relasjoner og uhygge.

H. K. Fauskanger fotografert av Frank Robert Fauskanger.
Kilde: Gyldendal

I tillegg er boka ispedd en herlig sarkastisk og humoristisk undertone, som spesielt kommer til uttrykk gjennom hovedpersonens mentor, amanuensis i religionsvitenskap, Sebastian Lagergren. En fantastisk romanskikkelse!

”Skarlagenssalen” deler på mange måter litterært landskap med André Bjerkes kriminalromaner ”De dødes tjern” og ”Døde menn går i land”. En broket gruppe mennesker reiser sammen til et sted fylt av mystikk og urovekkende historie, med skjebnesvangre følger. Det umulige inntreffer, og gjennom en intrikat prosess ispedd en stor dose grøss, nøstes gåten opp ved hjelp av fornuft, skepsis og rasjonell tenkning. Likevel står man igjen med en slutt som er åpen for både det såkalt rasjonelle og det overnaturlige.

Romanen fungerer ypperlig som en hyllest til Bjerkes litteratur. Men jeg vet jo ikke om Fauskanger har tenkt i de baner. Å sammenligne Fauskanger med Bjerke er uansett et av de beste komplimenter jeg kan komme på å gi. Bjerke skrev briljante og atmosfæriske kriminalhistorier. Og det sier litt i og med at jeg ikke er spesielt begeistret for krim.

Det frister å gjøre tradisjon av ”Skarlagenssalen”. Trekke den fram fast en gang i året og bare nyte seg igjennom historien. Igjen og igjen. Jeg lengter allerede tilbake til Fauskangers Kristiania og Østfold anno 1897.

Selv om jeg forsøkte å lese så sakte jeg kunne, ble jeg altfor fort ferdig. Pokker!

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-44590-1

Helbrederen

Den dystopiske klimathrilleren ”Helbrederen” av Antti Toumainen ble kåret til beste finske kriminalroman i 2011. Men nådde den helt opp hos meg? Tja…

Forlaget forteller at finske Antti Toumainen (f. 1971) ”var en prisvinnende tekstforfatter i reklamebransjen før han debuterte med sin første spenningsroman i 2007. For sin tredje bok ”Helbrederen” ble han altså tildelt prisen for beste finske kriminalroman. Toumainen bor i Helsingfors”.

Vi befinner oss et kort stykke inn i en mulig fremtid. Klimakrisen er et faktum. Verden sliter etter at havnivået har steget. Store kystområder ligger under vann, samfunn er i oppløsning, myndighetene advarer mot spredning av pest, millioner av mennesker er på flukt gjennom byer i brann og ruiner. I Europa rømmer mange stadig lenger mot nord, der forholdene ennå skal være levelige.

I Helsingfors’ gater, der bortføringer og drap har blitt dagligdags, vandrer poeten Tapani hvileløst rundt på jakt etter sin kone, journalisten Johanna. Johanna jobbet med en sak om seriemorderen som kaller seg ”Helbrederen” da hun forsvant. ”Helbrederen” dreper dem han holder ansvarlig for klimakrisen – samfunnstopper, kjente forretningsmenn og deres familier.

Tapanis søken fører ham nærmere og nærmere en ganske ubehagelig sannhet. Johanna og ”Helbrederen” ser ut til å ha hatt en fortid sammen.

De av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at krim ikke er blant mine foretrukne litteratursjangre. Jeg valgte likevel å gi denne romanen en sjanse, siden forfatteren beveger seg ut i et crossoverlandskap som forener krim med dystopi. Dystopi liker jeg.

Bokens dystopiske trekk, bakgrunnen handlingen utspiller seg mot, et Europa i ruiner, en verden i oppløsning, er dystert, atmosfærisk og godt skildret. Temaet klimakrise og miljøkatastrofe er sørgelig aktuelt og gjør boken til en glimrende oppvekker. At handlingen er lagt til nord, til Helsingfors, gjør historien nær og støkket jeg fikk større. Som nordisk leser opplever jeg plutselig at katastrofen står på min egen terskel. Alvoret er ikke lenger en verdensdel eller to unna. Toumainen har skapt tankevekkende kulisser i sin roman.

Når det kommer til krimbiten, selve hovedhandlingen, er jeg ikke like entusiastisk. Jeg synes det er litt vrient å sette fingeren på eksakt hva som gjør romanen mindre interessant for meg, men jeg skal prøve.

Handlingen oppleves i hvert fall som ordinær. Jeg har vært borti lignende plot før, løst på bedre vis.

Selv om det skjer dramatiske ting i boken, så ligger det en slentrende stemning over den. Jeg opplever ikke at den har den energien og det drivet jeg forventet at den skulle ha. Leseropplevelsen ble litt daff for meg.

Jeg mistet fokuset etter hvert. Det kan være det som var årsaken til at jeg opplevde boka som litt diffus. Men det kan også hende at boka faktisk er litt diffus. Spesielt i scener som beskriver relasjon og kommunikasjon. Jeg sitter i hvert fall igjen med en følelse av at det er noe jeg har gått glipp av. At for mye har befunnet seg mellom linjene. Vurderer å lese den en gang til for å forsikre meg om at jeg har fått med meg alt, og at jeg har fått korrekt inntrykk av boken. Men det blir en stund til.

Ble litt irritert mens jeg leste også. Av alle gatenavnene som ramses opp hele tiden. Sikkert spennende for dem som er lommekjent i Helsingfors, men for meg ble det monotont og kjedelig. Dette er muligens grunnen til at jeg datt litt ut av og til.

Jeg skal ikke røpe så mye av slutten, annet enn at jeg synes den var tam. Og at jeg nesten forventer en oppfølger.

Krimsjangeren kritiseres ofte for å være lettbeint, ikke gå nok i dybden, ha overfladiske personskildringer og for altfor sjelden å vektlegge et godt språk. Der befinner ikke ”Helbrederen” seg. Boka oppfattes som sagt som diffus av meg, men ikke lettbeint. Jeg opplever at forfatteren går i dybden på personene han skildrer, at hovedpersonens søken avdekker lag av både ham selv og hans kone underveis i handlingen. Språket er også godt. Forfatteren selv vektlegger at han har jobbet spesielt mye med språket i denne romanen. At han har forsøkt å skrive en poetisk thriller, noe jeg synes er positivt. Jeg sitter kanskje ikke igjen med en opplevelse av å ha lest verdens mest poetiske bok, men ”Helbrederen” er unektelig en velskrevet roman, språklig sett.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-156-8

Frøken B og påskekrimmen

«Easter nest with two eggs and feathers» av Marcus/Freedigitalphotos.net

Mars er visst utnevnt til den store krimmåneden. Antageligvis fordi påsken faller innfor marsmåned i år. Krim og påske henger sammen. Påskekrimmen har blitt et fenomen.

Visste du at det var en villedende annonse i Aftenposten i 1923 som skapte den særnorske påskekrimtradisjonen? Du kan lese hele historien om påskekrimmens opphav hos Levende Historie.

Krim er ikke en av mine foretrukne sjangere. Jeg har lest krim jeg har likt svært godt, men i all hovedsak synes jeg krim blir litt monotont. Mye skrives etter samme oppskrift, det er lett å forutse handlingen i mange av bøkene og jeg opplever at sjangeren mangler nytenkning. Jeg følger derfor ikke tradisjonen å lese krim i påsken selv.

Jeg leste mye krim for en god del år siden. Var til og med medlem i en krimbokklubb. Forfattere jeg husker gjorde et visst inntrykk var Elizabeth George, Mary Higgins Clark og Agatha Christie. Den gang ihvertfall.

Etter to-tre år med nesten bare krim på menyen ble jeg mett. Stappmett. Det gikk nesten 15 år før jeg nærmet meg en kriminalroman igjen.

Det var juni 2009. Jeg lå på sykehus etter en ryggoperasjon og kom over en av sykehusbibliotekets bøker på et bord i en av avdelingens korridorer. «Slangebæreren» av Unni Lindell. En bok jeg likte svært godt. Den sommeren slukte jeg fem-seks av hennes bøker. Ikke alle var på høyde med «Slangebæreren», men de var absolutt underholdende.

Jeg testet krim fra andre forfattere den sommeren også. Av disse kan jeg anbefale «Djevelen holder lyset» av Karin Fossum og «De gales øy» av Dennis Lehane.

Så ble jeg mett igjen. Stappmett. Nesten fire år har gått siden jeg leste min forrige krimbok. Men i går bestilte jeg en fra en nettbokhandel. Jeg gir NRK’s «Bokprogrammet» skylden for det. I episoden som ble sendt 5. februar i år handlet det bl.a. om en finsk krimsensasjon skrevet av Antti Toumainen. «Helbrederen». Episoden kan sees på Nett-TV.

Jeg ble veldig nysgjerrig på Toumainens «Helbrederen». Den høres original, spennende og gjennomtenkt ut. Krim litt utenfor boksen. Forlaget presenterer boka slik:

«Verden sliter med dramatiske klimaforandringer. Havnivået har steget, store kystområder er oversvømt, forlatte kjøretøy brenner i gatene og myndighetene advarer mot spredning av pest. Millioner av mennesker er på flukt, og i Europa rømmer mange mot det høye nord, hvor forholdene ennå er levelige.

I Finland er Helsinki er blitt en lovløs by hvor bortføringer og drap er hverdagskost. Poeten Tapani leter fortvilet etter sin forsvunne kone, journalisten Johanna. Hun skrev på en historie om en seriemorder som kaller seg Helbrederen da hun forsvant. Han dreper kjente forretningsmenn og deres familier, siden han holder dem ansvarlig for klimakrisen. Men så viser det seg at hemmeligheter i Johannas fortid knytter henne til seriemorderen hun etterforsker.

En intens og velskrevet thriller om overlevelse, lojalitet og besluttsomhet mot et bakteppe av global undergangsstemning. Kåret til Finlands beste kriminalroman i 2011.»

Det kan altså se ut til at jeg kommer til å lese ihvertfall en krim denne påsken. Med mindre jeg kaster meg over boka og leser den ut før påsken starter.

Ønsker du flere krimtips kan du besøke bloggene Artemisias verden og Bokelskerinnen. De har begge laget blogginnlegg om krimbøker det er verdt å kikke litt nærmere på.

Hva er ditt beste krimtips? Har du funnet ut hva du skal lese i påsken? 🙂

 

Darling Jim

Sommeren 2000 leste den danske forfatteren Christian Mørk en artikkel i en irsk avis. I County Kildare hadde en 83-år gammel kvinne og hennes tre middelaldrende nieser blitt funnet døde. Den irske lokalpressen sa de fire hadde begått selvmord ved å sulte seg i hjel.

Christian Mørk forsøkte å glemme artikkelen, men den lekte hele tiden i bevisstheten hans. Og så kom spørsmålene: Hva om det ikke var selvmord? Hva om det hadde foregått en desperat kamp der inne? Hva om to av jentene hadde skrevet dagbøker som på en eller annen måte ble smuglet ut av huset før døden innhentet dem? Dagbøker som fortalte den sanne historien om hva som egentlig hadde skjedd. Ideen til ”Darling Jim” var født.

To forskjellige postmenn leder leseren inn i romanen og historien om tre søstre og deres kjærlighet til hverandre. Den første, Desmond, kaster et blikk inn gjennom brevsprekken i ytterdøren på et hus i Malahide, nord for Dublin, i det han leverer posten. På gulvet, i døråpningen inn til stuen, får han øye på en arm. En arm som tydelig tilhører en kvinne som har vært død en god stund.

Niall jobber på postkontoret i en av Dublins forsteder. I kassen for ufrankert post finner han en tykk, flekket konvolutt. Nysgjerrigheten tar overhånd. Han åpner den. Inni finner han dagboken til Fiona Walsh, en av jentene som ble funnet død i Malahide, nord for Dublin. Niall begynner å lese.

Historien i ”Darling Jim” minner meg litt om en kinesisk eske. Det er en historie inne i en historie inne i en historie. Vi ledes sakte mot svaret på hvorfor jentene døde og alt som ledet frem til dødsøyeblikket, gjennom en labyrint av tilfeldigheter, dagbøker og myter som glir over i virkelighet. Innerst i labyrintens sentrum står den urovekkende sensuelle og farlig tiltrekkende bikeren og seanchaíen (omreisende historieforteller) Jim Quick, Darling Jim. Han reiser rundt i Irland og livnærer seg av historiefortellingen sin. Uskyldig nok, hadde det ikke vært for at det stadig dukker opp unge døde kvinner i hans kjølvann…

Det var flere småting jeg hang meg opp i tidlig i boka. En ting er språket, som det tok en stund å vende seg til. Handlingen foregår i Irland, mens språket gir meg assosiasjoner til USA. Kanskje ikke så rart med tanke på at forfatteren selv har bodd i Los Angeles en årrekke, samt jobbet innen filmindustrien. Det er noe cowboybarskt, noe rått og Clint Eastwood-aktig, over måten ting blir beskrevet på. I begynnelsen synes jeg, som sagt, at dette ikke fungerte så godt. Men etter hvert som historien skred frem kunne jeg se at det hadde sin funksjon. Språket Mørk har valgt seg er indirekte med på å gi form og innhold til denne mystiske, men svært så sentrale skikkelsen, Jim.

En annen ting jeg ikke likte så godt i begynnelsen av boka var måten de tre søstrene og Jim ble beskrevet på. Superlativene ble såpass mange at det vippet over i svulstig. Særlig Jim fremstod som en klisjé med sin høye, mørke og erotisk ladede skikkelse, sorte skinnjakke, dårelokk som faller ned i pannen og råskinn av en motorsykkel. Jentene virket plakatvakre og uten dybde. Men, igjen, etter hvert endret dette seg drastisk. Mørk klarer etter hvert å legge lag på lag til hovedpersonene sine og skape spennende, dunkel og overraskende dybde i dem alle sammen.

Boka kalles krim, leser jeg på forlagets sider. Selv er jeg ingen krimfantast, men denne boka falt i smak hos meg. Selv om historien inneholder sin dose krimelementer, er den også svært original og annerledes. Så herlig annerledes at til og med jeg likte den. Absolutt spennende og underholdende lesning!

Jeg har fått boken som anmeldereksemplar fra Schibsted forlag.

Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-2661-3