Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her.

Bokas tittel og forfatter
«Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her» av Marianne Magelssen

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei selvhjelpsbok med bakgrunn i forfatterens egen personlige beretning om hvordan hun kom seg igjennom en vanskelig livsperiode og hvilke verktøy hun brukte for å gå fra indre mørke til indre lys.

Utvalgt sitat fra boka
«- Synes du det som skjer i hodet ditt er viktigere enn det du kjenner i kroppen?

Jeg rakk ikke å svare før hun fortsatte. – For mange er kroppen bare noe som frakter hodet rundt. De er opptatt av tankevirksomheten som foregår i hodet, men som jeg nevnte tidligere, tanker kan sammenlignes med urin. Nyrene produserer urin. Hjernen produserer tanker. Der nyrene produserer urin med bakgrunn i hva du har spist og drukket, produserer hjernen tanker med bakgrunn i dine helt subjektive opplevelser og erfaringer. Du er ikke urinen din, og du er heller ikke tankene dine.

(…) – Jeg har egentlig alltid følt at jeg er tankene mine og har forholdt meg til det de forteller. Det har virket som det eneste fornuftige å gjøre. 

– Ja, det er den store misforståelsen og hovedårsaken til menneskets lidelse. Vi tror vi er tankene våre. Vi setter tankene høyt, og lar dem definere hvem vi er og hva vi er. Egoet ser på det som sin oppgave å vurdere, trekke konklusjoner og nedfelle dom over alt som skjer utenfor oss selv, og som om ikke det var nok, kommenterer og vurderer det seg selv også. I oss oppleves det som negativt selvsnakk, og resultatet er ofte en følelse av utilstrekkelighet og ufullkommenhet. Intellektet vårt er fantastisk, tanker er fantastisk, men bare når vi virkelig forstår hva de er og hva de ikke er.»

Min vurdering
«Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her» er ei innsiktsfull, lærerik, brutalt ærlig og befriende humoristisk selvhjelpsbok om forfatterens egen erfaring fra en terapiform som lærte henne en metode i fem trinn («Flyt»-metoden) for å hindre personlig stagnasjon og finne frem til et tryggere, ærligere, sterkere og mer takknemlig selv.

Hun opplevde i voksen alder å plutselig bli kastet inn i en situasjon som vekket ubehagelige følelser i henne, og med disse følelsene kom en personlighetsendring i henne – i følge henne selv, til det verre. Hun ble avvisende, oppførte seg selvhøytidelig, selvmedlidende, ubarmhjertig og kald, og følte at hun ikke taklet å ta i mot det gode fra folk hun hadde rundt seg. Resultatet ble en terapiperiode som både ble utfordrende og vond – men også svært god og lærerik, på sikt.

Vi følger forfatteren på hjemmebane, i samspill med samboer, egne barn og hans barn, og hos terapeut – og vi får lære «Flyt»-metodens 5 trinn og hvordan vi kan bruke metoden i eget liv. Trinnene er Gjespe (en avspenningsøvelse), Aksept (en øvelse for å akseptere alt du rommer, og alle følelsene dine – å ta deg selv på alvor), Oppmerksomhet (en øvelse som trener opp ditt fokus og hjelper deg til å forholde deg avslappet og konsentrert til her og nå), Snakke sant (om å tørre å være ærlig, både med deg selv og andre) og Takknemlighet (å lære seg til å se lyspunktene i livet og sette pris på alt man har og alt man er). Boka inneholder utførlig beskrevne øvelser for hvert punkt. «Flyt»-metoden er enkel å lære, men den krever selvfølgelig at du utfører øvelsene, at du gjør jobben, og at du tør å være sårbar, åpen og villig til å gå dypt i deg selv.

Selv om leseren ikke har hatt de eksakt samme traumatiske opplevelsene i barndommen som forfatteren, og dermed ikke blir trigget følelsesmessig på akkuart de samme tingene som henne – så har vi også gamle sår i oss, som vi kanskje ikke er klar over en gang, som blir trigget av hendelser og personer i nåtid. Vi kan plutselig oppleve å bli ekstremt sjalu, sinna, avvisende, redde, triste osv – kanskje uten helt å vite hvorfor – og det kan være tegn på at noen har touchet borti et gammelt sårt følelsemønster i oss, som igjen har avfødt en dysfunksjonell forsvarsmekanisme som ikke gangner oss lenger.

Denne boka kan hjelpe oss med å bli klar over når dette skjer, når vi blir trigget, slik at vi kan begynne å reflektere litt over egne tanke- og følelsemønstre, og vår adferd – og dermed bli mer tydelige og konstruktive utgaver av oss selv. Når vi gjenkjenner den opprinnelige følelsen bak adferd (som at sinne kanskje egentlig handler om frykt f.eks) så kan vi også møte andre mennesker på en bedre måte når de oppfører seg irrasjonelt og ubehagelig – og vi kan også lære å møte oss selv med større omsorg og aksept. Folk er som regel ikke drittsekker – folk er som regel såra og i ubalanse på en eller annen måte – og om vi kan unngå å reagere på ubalansen, men heller adressere den opprinnelige grunnfølelsen som skapte ubalansen, eller ihvertfall være åpne for å utforske hva som kan ligge bak, heller enn å fly i trynet på hverandre, så kan vi gjøre noe godt for både oss selv og andre.

Jeg anbefaler denne boka på det varmeste. Den er innsiktsfull og lærerik, og det har vært berikende å lese den. Jeg unner andre å få innblikk i den psykologiske- og menneskelige – innsikten den byr på.

Det er rart med det. Vi går fast til lege og snakker forholdsvis åpent om fysiske vondter vi har, men psyken og følelsesmessige sår har de fleste en tendens til å holde for seg selv – og i verste fall fortrenge. Ei slik bok som dette kan være med på å åpne opp for en større åpenhet om psykologi og det å ta våre emosjoner på alvor. Og det er noe vi virkelig trenger i dagens samfunn.

Fakta

Forfatter Marianne Magelssen. Kilde: Forfatterens nettside.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forfatteren
Forlag: Fair forlag
ISBN: 978-82-8297-028-0
Originaltittel: Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her.
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 232

Reklamer

«Tjue» av Sarah Selmer

TjueBokas tittel og forfatter
«Tjue» av Sarah Selmer.

Bokas særtrekk og handling
«Tjue» er en diktsamling med et så uvanlig tema som schizofreni og oppholdet på en psykiatrisk institusjon. Fortellerstemmen tilhører pasienten som veileder oss igjennom hallusinasjoner, vrangforestillinger, tap av motivasjon, språk og emosjoner, en kamp mot stemmer og paranoia. Leger og terapeuter er diffuse bipersoner som forsøker å føre fortelleren fra mental sykdom til friskt sinn.

Utvalgt sitat fra boka
«Jeg har bilder av månen under neglene
månen er et ødelagt fjes
og de hvite sykehussengene
et par stoler, bord
stemmene går foran meg
og skjærer i tingene
selv minuttene er fylt med skarpe kanter»

Min vurdering
Lyrikk, poesi og dikt er kanskje ikke sjangere jeg snakker mest om på denne bloggen. En av grunnene til det er at jeg synes det kan være vrient å skrive om dikt. Episke, fortellende dikt med klassisk symbolikk er ikke så vanskelig, men når tekstene blir veldig eksperimentelle og minimalistiske, enten i form eller innhold, så er det en utfordring for meg å finne de rette ordene for å beskrive leseopplevelsen. Denne diktsamlingen havner i den kategorien.

Jeg opplever ikke «Tjue» som en veldig tilgjengelig diktsamling. For meg er dette en samling ganske introverte tekster, med enkelte voldsomt ekstroverte øyeblikk. Språket er til tider meget vanskelig. Tekstene betsår av både setninger med tydelig innhold, og setninger som plutselig spriker i en total annen og uforståelig retning. Det er ei forvirrende og vanskelig diktsamling dette, tekster som virkelig utfordrer leseren.

Og det er det som er diktsamlingens styrke. Det er denne rare opplevelsen av å forstå, men ikke forstå, og bli fanget i ordene, men holdt utenfor tekstenes mening, å følge en tanke som plutselig mister tråden, sporer av og havner på ukjent sted som er essensen i dette litterære prosjektet, slik jeg oppfatter det.

Tekstene illustrerer opplevelsen av å ha en psykisk sykdom. Gjennom velvalgte, og noen ganger sterkt forvirrende ord, evner Selmer å gi leseren et innblikk i den smerten, forvirringen og angsten som kan regjere i et menneske med diagnosen schizofreni. Å lese disse diktene er som å være schizofren et kort øyeblikk – og opplevelsen skaper en enorm respekt, fornyet forståelse og omtanke for alle dem som får denne diagnosen i løpet av livet. Det er en utrolig tøff og utfordrende sykdom som tar mye fra dem den velger å slå seg ned i. Veien ut igjen er tung og kantet med mye håpløshet og forvirring.

Boka krevde en god del av meg. Jeg måtte gjøre en innsats for å forstå tekstene og for å komme meg helt igjennom. Og selv etter min mentale kraftanstrengelse føler jeg at det er mye jeg ikke har forstått ved denne boka. Jeg har lyst til å lese den flere ganger, for å se om jeg kommer noe nærmere kjernen i hver enkelt tekst – og dermed kanskje oppnår en ennå større innsikt i diagnosen som skildres, samt selve diktprosjektet.

Jeg tenker at denne boka sikkert er spesielt interessant for alle som jobber med schizofrene pasienter, men også for dem som har hatt eller har diagnosen. Dette er ei bok som gir en viktig stemme til en sykdom og en pasientgruppe som ikke skildres så ofte i litteraturen. Derfor fortjener den å bli lest.

Fakta

Versjon 2

Forfatter Sarah Selmer fotografert av Trude Rønnestad. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49261-5
Oversetter: —
Originaltittel: Tjue
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 71

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Vingebelastning»

9788203359408Bokas tittel og forfatter
«Vingebelastning» av Helga Flatland.

Bokas særtrekk og handling
30 år gamle Andreas tilhører dessertgenerasjonen, de unge og vellykkede som lever for å realisere seg selv. Han jobber i et velkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som er ansatt i NRK. Begge streber mot lykke og suksess, både i parforholdet og på jobb.

Men noe skurrer. Andreas er ikke så lykkelig som han burde ha vært. Etter en ulykke blir han, ganske tilfeldig, fanget opp av det psykiatriske helsevesenet og får en lettere diagnose. Han blir sykemeldt og begynner i terapi, noe som ganske snart får følger for både forholdet til Hanna, og til familien hans.

Utvalgt sitat fra boka
«Jeg har snakket nærmest sammenhengende i tre kvarter, og Bjørnar synes mønstrene i strategiene mine er interessante. Mestringsstrategiene mine, kaller han dem og det høres nesten ut som noe positivt. Men jeg skjønner raskt at han mener at både raseriet jeg opparbeidet med vilje, løpingen og de andre tvangshandlingene handler om det samme: Å unngå problemene, ikke ta i dem, vike unna.»

Min vurdering
Andreas er et interessant bekjentskap. Han er så godt formet og skrevet av Flatland at jeg følte at jeg fikk noen av hans personlighetstrekk mens jeg leste. Hvilket både gjorde boka lett å sette seg inn i, men også litt ekstra frustrende å lese.

Andreas sliter med så mangt og har en veldig intens og lettere angstfylt personlighet. Han sliter mye med bl.a. tvangshandlinger og tvangstanker, og trekker leseren inn i en meget fortettet tanke- og handlingsverden som oppleves som klam og heseblesende etterhvert.

Andreas er også en representant for dessertgenerasjonen, alle de unge som skal ut i verden å realiserer seg selv, som lever som om lykken er mer et krav enn en mulighet. Selv tenker jeg at selvrealisering med lykken som et mulig mål er en god ting. Problemet oppstår når man i tillegg har en forventning om at alt skal komme til en uten nevneverdig stor egeninnsats. At alt man ønsker skal bli servert på sølvfat. Og det er i den forventningsverdenen jeg opplever at Andreas befinner seg. Så lenge han tar de riktige, trygge og av omverdenen forventede skrittene og valgene, så ordner alt seg. Men slik går det ikke. Slik er det ikke. Og det er i dette hovedpersonens psykiske slit oppstår; angsten og depresjonen som fører til sykemeldelse og terapi.

Sunn selvrealisering krever selvrefleksjon, selvinnsikt og mot. Det man finner må man tørre å leve ut, både i sin relasjon til andre og i møte med viktige livsvalg som utdanning og yrke. Andreas følger heller moten. Han velger en kreativ utdannelse, fordi det er in å være kreativ, og han får jobb i et kommunikajonsbyrå fordi det er veien til kreativ suksess og penger. Ikke et eneste sted på veien stopper han opp og reflekterer over hva slags menneske han er, hvilke sterke sider han har eller hvilke emner han er naturlig tiltrukket av. Han undertrykker seg selv for å fremstå som en han tror han ønsker å være, eller kanskje heller en han tror de han er glad i vil at han skal være. En det er lettere å være glad i enn den egentlige Andreas.

Selv i terapisituasjonen dukker dette opp. Terapeuten stiller Andreas spørsmål, for å få ham til å reflektere over eget indre og eget liv. Men Andreas oppfatter spørsmålene som påstander, en slags fasit om hvem han er. Han begynner å reflektere, ja, men ikke rundt egen identitet og hvorvidt det terapeuten sier stemmer eller ei. Refleksjonsprosessene hans går ut på å skyve vekk deler av seg selv slik at alt terapeuten sier blir sannhet istedet for teser eller påstander ment for vekkelse. Igjen lever han etter prinsippet å få alt servert på et sølvfat. Til og med egen personlighet og egenart legger han i hendene på en annen.

Hovedpersonen har lenge vært selvsentrert. Men terapien fører til ennå mer intens navlebeskuelse. I sitt paniske ønske om å finne opphavet til det han sliter med blir han blind for omverdenen. Han skyver folk fra seg. Det er som om han ser på sin egen rolle som pasient som en alternativ karriere, en ny vei til denne selvrealiseringen og lykken han hvileløst jakter på. Men igjen unngår han å ta utgangspunkt i seg selv, i den virkelige Andreas. Han går inn i en slags rolle, skaper en perfekt pasient som han spiller ut mot terapeuten – opplever jeg det som. Han innser ikke at i en terapisituasjon så er det han selv som må gjøre jobben. Teraputen er kun en veileder i prosessen.

Som leser opplevde jeg å gå fra å ha medfølelse for hovedpersonen, til å bli ganske sliten av ham. Jeg ventet hele tiden på at han skulle få en nødvendig innsikt som bare lot vente på seg.

Helga Flatland har stor psykologisk innsikt og skriver hele og komplekse karakterer som virkelig strutter av troverdighet og liv. Temaet er interessant. Boka er en viktig kommentar til et fenomen som på godt og vondt definerer en hel generasjon og påvirker samfunn og relasjoner. Hun belyser viktigheten av egeninnsats og egenansvar for eget liv, og inspirerer til tanker om ærlighet, mot og selvrefleksjon.

En virkelig god og solid norsk samtidsroman som fortjener å bli lest.

Fakta

Flatland-Helga

Forfatter Helga Flatland fotografert av Studio Vest AS. Kilde: Aschehoug.

Kilde: Lånt på biblioteket
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35940-8
Oversetter: —
Originaltittel: Vingebelastning
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 268

bokvrimmelB

En dåre fri

«En dåre fri» er skrevet av Beate Grimsrud. Hun er norsk, men har bodd i Sverige mesteparten av sitt voksne liv. Boken er langt på vei selvbiografisk, selv om hovedpersonen har et annet navn enn forfatteren.

Boka handler om jenta Eli som i tidlig alder utvikler schizofreni. Vi møter henne både som voksen, og som barn gjennom minner og samtaler hun har med terapeut. Og vi møter alle personlighetene hun utvikler: Espen, Erik og Emil – og etterhvert også prins Eugen. De dukker opp i helt spesielle situasjoner i livet, vonde eller vanskelig situasjoner, og blir endel av Eli og hennes måte å takle verden på. Personlighetene har egne preferanser i musikk, mat, klær, oppførsel og Eli blir den som skal oppfylle disse preferansene. Personlighetene gir henne både ordre og trøst.

Vi følger Eli i både syke og friske perioder, fra Elis egen synsvinkel. Vi er med på tvangsinnleggelser og lange perioder på institusjon, samt periodene utenfor sykehus og behandling, der hun arbeider som kunster, forfatter, foredragsholder og filmskaper. Kontrasten mellom sykdom og sinnsfriskhet, kreativitet og destruktivitet, realitet og illusjon gir romanen god fremdrift. Som leser vet man aldri hva som venter på neste side, ingenting er gitt, ingenting er lett å forutse. Boka er på en måte bygget opp slik Elis sykdom er bygget opp. Vi erfarer noe av den irrasjonelle essensen i psykisk lidelse ved å lese denne boka. Likevel er det ikke en veldig emosjonell eller sinnsmessig vaklende bok dette her, den er forholdsvis objektiv, logisk og analytisk oppbygget. Det virker som om Beate har en unik evne til å se seg selv og sin sykdom objektivt utenfra, og til å overføre disse kvalitetene til hovedpersonen Eli.

Nå er jeg en person som er over gjennomsnittet interessert i psykologi og psykiske lidelser. Det kan være en av grunnen til at jeg ble dypt fascinert av denne romanen. I tillegg er den usedvanlig velskrevet. Godt språk, spennende og tydelige bilder, flott og troverdig persongalleri (noe som bør være mer enn en selvfølge i en selvbiografisk roman) og et tema og en historie som ikke bare er interessant å lese om, men også viktig. Jeg anser ihvertfall åpenhet om psykisk sykdom, større kunnskap om både lidelser og behandlingsformer som noe det bør gjøres større plass til i samfunnet og det offentlige rom. Psykisk sykdom er på en måte en av våre siste tabuer – til belastning for mange.

Dette er en bok som er vel verdt pengene! Løp og kjøp, eventuelt gå og lån!

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-35992-8