2 kjappe: Inferno & Opprinnelse

«Inferno» av Dan Brown:
Dan Brown er en ujevn forfatter. Når han er på sitt beste er han skikkelig god, men stadig oftere virker det som om han hviler på sine laurbær og stoler på at den gamle, gode romanoppskrifen skal fungere ennå en gang. Og, vel, denne gangen ble ikke jeg helt overbevist.

Igjen møter vi Robert Langdon, amerikansk professor innenfor religiøs symbologi, som ved hjelp av ei vakker dame og sin egen kunnskap om obskure symboler, kunst- og religionshistorie plutselig må redde verden fra et megalomant geni med tilsynelatende ondsinnede planer.

Denne gangen foregår handlingen i hjertet av Italia, der Langdon må bruke sin kunnskap om Dante Alighieris kunst og liv for å stanse en vitenskapsmann som ønsker å slippe «Inferno» løs på menneskeheten.

Boka begynner veldig uinspirert, det føles som å lese en av Browns tidligere bøker, men den tar seg noe opp mot slutten. Jeg liker at Brown stiller endel interssante spørsmål omkring bl.a. pandemier og overbefolkning i denne romanen. Det er tankevekkende stoff, og sikkert ganske provoserende for mange. Likevel synes jeg at dette alt i alt var  ei Brown-bok midt på treet. Forfatteren virker litt slapp og uinspirert i «Inferno». Hvilket er synd, for når han virkelig får det til – som f.eks. i «Engler og demoner» – så skriver han godt, interessant og intenst spennende.

Det oppleves uansett aldri som bortkastet å lese ei bok av Dan Brown. Ikke for meg ihvertfall. Men så er jeg også i overkant interessert i nettopp kunst- og religionshistorie og i symbologi, hvilket man alltid lærer masse om når man leser denne forfatteren. Jeg konkluderer med at hvis man leser Brown for den glitrende thrillerens skyld, så blir man ofte litt skuffa, men om man leser ham for innsikt i kunst, religion og gamle symboler så har man alltid mye å kose seg med.

Kilde: Jeg har kjøpt boka selv
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-574-7

«Opprinnelse» av Dan Brown:
Se her, ja! Nå er Brown i siget igjen. Jeg likte denne mye bedre enn «Inferno».

Joda, oppskriften er stort sett den samme. Robert Langdon er på farta igjen, sammen med veldig pen dame (som denne gangen er i ferd med å gifte seg inn i den spanske kongefamilien) og må bruke sine kunnskaper om kunst, religion, symboler – og litt vitenskap – for å redde verden fra, ikke nødvendigvis en fysisk krise denne gangen, men mer en åndelig en.

En gammel venn av Langdon, et IT-geni ved navn Edmond Kirsch, har nemlig gjort en revolusjonerende oppdagelse – noe som kan besvare to av menneskehetens største spørsmål: Hvor kommer vi fra og hvor er vi på vei? Og disse svarene kan igjen gjøre all religion fullstendig unødvendig. Som sagt: Åndelig krise.

Ved presentasjonen av denne oppdagelsen blir Kirsh drept, og Langdon og den pene damen (som også er en venn av Kirsch) må plutselig selv flykte fra drapsmannen. De får hjelp fra en av Kirsch sine oppfinnelser, den kunstige intelligensen Winston. Langdon og Spanias fremtidige kronprinsesse forsøker å holde seg i live, mens de jakter på Kirsch sin morder og forsøker å finne en måte å presentere Kirsch sin oppfinnelse for verden på.

Selv om oppskriften er den samme i denne boka som i flere av Browns foregående bøker, så opplever jeg likevel «Opprinnelse» som en forfriskende utgivelse. Vi  befinner oss for det første i Spania, så omgivelsene er nye. Og vi blir kjent med Antoni Gaudis kunst og liv, som er en mye mer moderne kunstner en dem Brown så langt har presentert for oss. I tillegg til kunst og religion, så er vitenskapen og teknologien viktige ingredienser i denne boka, noe som gjør den mer aktuell enn flere tidligere utgivelser. Og som en liten bonus får vi innblikk i den spanske kongefamilien (en fiktiv utgave av kongefamilien, men likevel) og de stramme reglene og rammene kongelige lever under. Hvilket er et spennende tema i seg selv.

Og avslutningen på denne boka er både en slags løsning på bokas gåte, men også en slags ubehagelig advarsel til menneskeheten av i dag. Det er kanskje ikke alle fremskritt som på sikt er av det gode. Noen ganger skaper vi ting som ender opp med å skade oss. Brown tar opp dette i denne romanen, og han gjør det på en spennende, tankevekkende og intelligent måte.

Jeg likte denne romanen godt! Den er ikke helt på nivå med «Engler og demoner», som er min favoritt fra Brown, men den kommer på en hederlig andreplass.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar/Cappelen Damm
ISBN: 978-82-56249-6

Reklamer

«Ødemarken» av Steinar Bragi

OEdemarkenBokas tittel og forfatter
«Ødemarken» av Steinar Bragi

Bokas særtrekk og handling
På bokcoveret står det krim, men dette er egentlig en mørk psykologisk thriller iblandet skrekkelementer. Jeg leser den også som en symbolsk roman.

Vi befinner oss på Island rett etter finanskrisen. To par bestemmer seg for å ta en pause fra hverdagen og økonomiske bekymringer. De pakker campingutstyr og telt i en jeep og kjører ut i den islandske ødemarken. Tåken ligger tykk ute i steinørkenen, og plutselig kjører de rett inn i et hus. I huset bor et gammelt ektepar, stemningen er ubehagelig og de skjønner snart at noe er veldig, veldig galt.

De to parene forsøker å reise fra huset gjentatte ganger, men noe stanser dem hver gang. Og etterhvert begynner virkelig skremmende ting å skje.

Utvalgt sitat fra boka
«Blusset hadde sluknet og Hrafn holdt ikke lenger i noe. Hendene hang slapt ned langs sidene, hjertet hamret i brystet, og vhite og røde prikker danset foran øynene hans. Det var som om han ikke klarte å puste dypt nok, og han sperret opp øynene selv om han ikke så noe i mørket.

Han satte seg ned på knærne, og samtidig som han forsøkte å puste dypt inn, famlet han etter nødblusset på gulvet, og han okket seg lavt da han tok i det gamle nødblusset, som fremdeles var varmt, og kastet det fra seg.

Noen kom inn i lokalet. Hrafn la den ene hånden over munnen sin slik at ingen skulle høre ham, og stirret urørlig ut i mørket i retning av døra. Han skjelnet lave lyder, som fra fotsåler som skyflet sakte over gulvet. Så ble det helt stille.»

Min vurdering
Jeg har observert at mange ikke har sansen for denne boka. Grunnen til det tror jeg er at boka kan være vrien å forstå. Jeg skal ikke påberope meg noen fasit, men jeg opplever ihvertfall at boka ga mening for meg. Slik jeg har lest den, og tolket den, har den et dypt psykologisk og symbolsk innhold. Jeg opplever at boka sier mye om menneskenaturen og indre mekanismer som flukt, kamp og undertrykkelse av vonde minner og erfaringer. Slik sett er dette ei bok jeg likte veldig godt. Det er ikke den beste boka jeg har lest, men absolutt en lesereise som har satt spor og som har fått meg til å tenke mye i ettertid.

Romanen begynner rasjonelt, i en lett gjenkjennelig verden. Finanskrisen har nettopp herjet Islands økonomi og hovedpersonene har alle blitt preget av den, på hver sin måte. To av dem, Hrafn og barndomskompisen Egil, er begge forretningsmenn, og har frem til krisens utbrudd vasset i penger. De har levd luksusliv og bygget opp hvert sitt image som suksessrike og mektige menn med kontroll. Egil er sammen med den kjente journalisten Anna, og Hrafns partner er psykologen Vigdis. Utad virker relasjonene parene og partnerne imellom gode, men etterhvert forstår vi at gammel historie ligger under og skaper ubehagelige gnisninger.

Alle fire har tung følelsesmessig baggasje å dra på. Vi snakker bl.a. om ymse overgrep i ung alder, alkoholisme og incest. Mennene har selv fått alkoholproblemer. Hrafn har vært til avrusning og ser ut til å takle en rusfri hverdag tålelig bra. Egil er fremdeles avhengig og ruser seg nesten daglig. Alle fire hovedpersonene har lagt seg til egne fluktmetoder for å unngå og kjenne på fortidens sår. Bare psykologen Vigdis har tatt litt tak i det hun bærer på av indre smerte fra opplevelser i barndom og oppvekst.

Disse fire reiser fra alt, hverdag og problemer, ut i den islandske ødemarken. Igjen en form for flukt fra det som er problematisk. Men i den islandske ødemarken, som jo er øde, flat og uten stort annet enn det du velger å bringe med deg, blir de fire på mange måter tvunget til å møte både seg selv og de andre i gruppen akkurat slik de er. Det er ikke noe å gjemme seg bak eller under lenger, og mørket på innsiden blir mer og mer synlig.

Boka begynner, som nevnt, veldig rasjonelt, i en vanlig hverdagsbevissthet – men sklir mer og mer over i et indre, psykologisk landskap befolket av arkeyper og symboler. Psyken tar større og større plass i romanen og gir handlingen et merkelig, drømmeaktig preg. Romanen minner mer og mer om et mareritt, eller en rekke creepy opplevelser i sterkt påvirket tilstand (noe som jo matcher flere av hovedpersonenes rusavhengighet ganske bra).

Det er mange ting som tilsier at dette er ei bok med psykologisk innhold, hvor handlingen foregår i et indre, symbolsk landskap. Men det første virkelige tegnet på at det mest sannsynlig er slik var for meg forfatterens skildring av to dører.

Den ene døren befinner seg inne i Hrafns egen psyke. Han traff nemlig sin kjære Vigdis i terapi. Hun var i utgangspunktet hans psykolog og forsøkte lenge å komme til bunns i hvor og hvorfor hans emosjonelle problemer startet. Hver gang hun nærmer seg noe, hver gang de sammen forsøker å finne kilden til hans lidelser, møter de en låst dør i hans indre. Hun får aldri åpnet den. Terapien fører ikke frem. Den andre døren befinner seg inne i det huset de to parene kolliderer med. Det er en nesten skjult dør som tydelig fører ned til en kjelleretasje.

I drømmetolkning, bl.a. presentert av psykiateren Carl Gustav Jung, er ofte hus i drømmer et symbol på en selv. Hovedetasjen er hverdagsbevisstheten, loftsetasjen er den åndelige bevissthet og kjelleren er det underbevisste – stedet der mye av det vi ikke ønsker å være oss bevisst, det vi har undertrykket av smerte og vonde erfaringer, holder til. Slik sett er kanskje huset i ødemarken kun et symbol på Hrafn og hans psyke. Utover i boka dukker det opp flere ting som knytter Hrafn til dette huset.

Et godt stykke ut i boka sier den gamle dama som bor i huset til Hrafn: «Det er ingenting der ute. Det er her.» Hvorpå hun klapper ham på brystet, rett over hjertet. Dette er hennes svar på hans spørsmål om hva eller hvem som skjuler seg der ute i ødemarken. Hva eller hvem som skremmer dem og truer dem. Han opplever at det finnes en ytre fiende som er ute etter å skade dem, mens hun forsøker å vise ham at det kun er i hans eget indre fiendene, mørket, skyggen truer. Det er kun i psyken at frykten og fryktens kilde ligger. Det er kun det du ikke vedkjenner deg som kan skade deg. Det er kun ditt eget mørke som kan skremme deg. Hrafn er sin egen fiende. Det som truer ham på livet er det han har stengt inne bak døren dypt i seg selv. Slik er det for dem alle.

Så kan man jo spørre seg hvorfor alle de indre demonene plutselig skulle stige til overflaten på denne campingturen. Jeg mener å ha funnet et mulig svar på dette i teksten også. I begynnelsen av det tredje siste kapittelet hintes det om at de fire kanskje ikke kom unna kollisjonen med bare et par skrammer hver seg. Kanskje de ble hardere skadet enn som så. Kanskje de ble liggende i koma. Kanskje bokas handling fra bilens kollisjon med huset faktisk foregår i hovedpersonenes komatøse tilstand. Ja, kanskje boka egentlig foregår i et slags limbo, der hovedpersonene svever mellom liv og død, i en merkelig verden der bevisst og ubevisst, vår verden og det ukjente, blør over i hverandre. Forfatteren hinter i den retningen også.

Jeg har selv opplevd å ligge i koma, og kan bekrefte at den tilstanden kan minne mye om drømmetilstand, det lille man eventuelt husker fra et koma ihvertfall. Vi svever rundt i vårt eget indre, alle grenser mellom bevisst og ubevisst er visket ut, og omgivelsene vi mener å oppleve er preget av arketyper og symboler. Resten oppleves kun som tåke, noe ullent som holder alt virkelig på avstand. Tomhet. Intethet.

Det er også endel dyresymbolikk i denne boka, samt historier om naturånder og overnaturlige vesener. På Island er jo troen på alver, vetter og nisser sterk. Man mener at naturen har sine åndelige beskyttere og at disse både kan være vennligsinnede eller mer stri. Basert på dette kan boka også leses som en kritikk av hvordan vi mennesker, ved kun å tenke profitt og rikdom, fjerner oss fra naturen og den naturlige balansen i den. Og som en følge av det også tar avstand fra vår egen natur, og dermed ender opp med å undertrykke viktige deler av oss selv. En frykt for naturkreftene, enten de er av det naturlige eller overnaturlige slaget, er kanskje i bunn og grunn frykten for oss selv, det vi har skjult dypest i vår egen psyke.

Som sagt, jeg synes denne boka var ytterst interessant. Jeg liker bøker jeg ikke er ferdig med når siste side er lest. Bøker jeg blir gående å gruble på, som virkelig får meg til å tenke. Og dette er absolutt en slik bok. Forfatteren har ikke servert noen tydelige svar på sølvfat her, men antyder flere mulige løsninger på hvorfor handlingen er som den er, og hvorfor ting ender slik de ender.

Jeg opplever «Ødemarken» som en meget intelligent grøsser. Ei bok som ikke bare skremmer og underholder, men som også innbyr til refleksjon. Jeg liker den!

Fakta

bragi-steinar_productimage

Forfatter Steinar Bragi fotografert av Kristín Eiríksdóttir. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48184-8
Oversetter: Silje Beite Løken
Originaltittel: Hálendið
Utgivelsesår: 2011 (norsk utgave 2016)
Sideantall: 323

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Agnes, sisik, trost og stær

ID-10010534

Blåmeis

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 deltar flere norske bokbloggere på samlesinger av titlene som er nominert. I mars leste vi ”Fugletribunalet” av Agnes Ravatn. Min anmeldelse finner du HER. Etter å ha skrevet om boka kjenner jeg at jeg ikke har skrevet meg ferdig. I anmeldelsen min har jeg fokusert på bokas psykologiske portretter og den svært sentrale norrøne Baldermyten. Men det er flere ting ved boka det er verdt å dvele litt ved. Derfor kommer dette oppfølgingsinnlegget. Temaet er romanens fugler og fuglesymbolikk.

Jeg skal ikke hevde at dette innlegget inneholder noen fasit på bokas symbolikk. Dette er kun mine personlige teorier og tolkninger – forklaringer jeg opplever som logiske og sannsynlige.

Innlegget vil inneholde SPOILERE.

9788252183238-ny.ashxJeg kan jo starte med boka tittel. Fugletribunalet. Et tribunal er en gruppe mennesker som går sammen om å fungere som dommere. De avgir en dom som innleder et soningsforhold. Soning er jo et sentralt tema i boka. Begge de to hovedpersonene, Allis Hagtorn og Sigurd Bagge, soner på hver sin måte.

Bokas tittel henspeiler på en drøm den mannlige hovedpersonen, Sigurd Bagge, har. Han drømmer at han blir hentet av maskerte menn og ført ut i skogen et sted. Der står det en stol han må sitte på. Rundt ham står mennesker han kjenner igjen som sambygdinger. De har alle fuglemasker eller fuglehoder. En av dem er hans egen hustru. De dømmer ham til å sone for en illgjerning vi lesere ennå ikke kjenner.

Ravatn har allerede trukket det guddommelige inn i handlingen gjennom Baldermyten. Jeg ser også det guddommeliges nærvær i Bagges drøm. Her har vi vesener med menneskekropper og fuglehoder. Hvor kjenner vi ellers slike fra? Jo, tidlige tiders religioner, eldre mytologi. Det tydeligste eksempelet har vi fra Egypt, der flere av gudene hadde nettopp et menneskes kropp og et dyrs, eller en fugls, hode. Horus hadde falkehode og Thoth hodet av en ibis for eksempel. For å komme tilbake til norrøn mytologi, så har vi også der eksempler på en sammensmeltning av gud og fugl. Gudinnen Frøya hadde en falkeham hun kunne ikle seg. Og en av jotnene, Tjatse, kunne ta en ørns form når det passet ham. Fugler kan altså være guder i forkledning, eller også sendebud for gudene.

Bagges drøm blir for meg en litt dobbel affære. Alle som dømmer ham er folk han kjenner fra tettstedet han bor på. Den jordiske dommen de står for kan like gjerne være en slags fordømmelse basert på bygdesladder. Altså fordom. Islettet av noe guddommelige, som fuglehodene kanskje hinter om, angir en dypere og langt mer dramatisk tone. Fuglehodene hvisker om guddommelig inngripen, guddommelig straff. Det hele minner litt om klassiske greske tragedier, der gudene ofte griper inn og belønner eller straffer menneskene slik det passer dem.

ID-100143618

Kjøttmeis

Det kan se ut til at Bagge, lik Loke i Baldermyten, blir dømt av gudene til å sone for sine illgjerninger – i hvert fall gjennom sin egen underbevissthet. Og det kan se ut til at Bagge, igjen lik Loke, har en kvinne hos seg som gjør alt hun kan for å lindre smerten en slik soning kan påføre den dømte.

Bokas Allis Hagtorn kommer stadig opp i situasjoner der fugler spiller en viktig rolle. Forholdsvis tidlig i boka, ikke så langt ut i hennes opphold i Bagges hus, flyr en liten rødstrupe rett i glassdøra på verandaen. Det første som slår Allis ved synet av den døde fuglen er at hun gjentatte ganger i barndommen har opplevd det samme. Småfugler fløy rett i vinduene, og hun arrangerte fuglebegravelser med salmesang og prosesjon.

Jeg opplever denne fuglen som en budbringer. Dens skjebne sier noe relevant om hvor Allis er på vei. Fuglen ser ikke glassdøren fordi verden, luft og himmel, speiles i glasset. Gjenspeilingens illusjon får fuglen til å fly mot sin egen undergang, rett i døden. Allis ferd gjennom romanen er mye lik fuglens. Hun lever i sin egen illusjon, om Bagge og tilværelsen sammen med han, og vandrer lenge i uvitenhet rett mot sin egen ødeleggelse. Fuglens varsel når henne ikke.

ID-1006021

Rødstrupe

Men fuglene ser ut til å fortsette sine forsøk på å nå frem til Allis gjennom merkelige og dramatiske scener. Hun setter ut musefeller i og omkring Bagges hus, etter å ha sett en gnager i kjelleren. Da hun går tilbake for å sjekke fellene er de fulle av fugler – rødstruper, kjøttmeis og blåmeis. Igjen opplever jeg fuglene som guddommelige budbringere. De forsøker å skildre Allis sin skjebne om hun blir hos Bagge. Å bli hos ham vil være en felle.

Den mest dramatiske fuglescenen finner vi mot slutten av boka. Bagge og Allis går tur sammen langs stranden, et kort stykke fra huset. De setter seg ned for å nyte utsikten over vannet, og hverandre. Plutselig dukker en stor flokk måker opp. Det hele minner om en av de særs ubehagelige scenene fra Hitchcocks ”Fuglene”. Måkene går til angrep på Allis. De hakker henne i ansiktet. Hun begynner å blø stygt. Fuglene forsøker bokstavelig talt å jage henne vekk, få henne til å dra – men hun overhører igjen advarselen. Bagge holder sine store, mørke never om henne og får henne i, det vi kanskje fremdeles tror, er en slags sikkerhet.

På stranden står Allis sine sandaler igjen, gjenglemt, mistet, i sanden. Symbolet på føtter, på bein – på det som kan ta henne vekk derfra.

Så ender det hele i en båt på fjorden. Slik noe tidligere både endte og begynte. Som Balders begravelse – og starten på en guddommelig dom og en soning.

ID-100118280

Flygende måker

Kilde til bildene:
1. «Blue tit» av James Barker/Freedigitalphotos.net
2. Bokas omslag fra Samlagets nettsider
3. «Great tit having a bath» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
4. «Rockin Robin» av Tina Phillips/Freedigitalphotos.net
5. «Flying seagull» av Naypong/Freedigitalphotos.net

bokvrimmelB