Malerens muse: Atmosfærisk om store følelser og stor kunst

Bokas tittel og forfatter
«Malerens muse» av Lisa Strømme

Bokas særtrekk og handling
«Malerens muse» er en historisk roman, med handling fra Åsgårdsstrand året 1893. Forfatteren kombinerer fakta med fiksjon og presenterer en mulig historie bak bl.a.  Edvard Munchs mest kjente maleri, «Skrik».

Bokas hovedperson er ungjenta Johanne Lien, som gjennom en sommerjobb som hushjelp hos den velstående familien Ihlen, og vennskapet med familiens yngste datter Tullik, blir viklet inn i en dramatisk kjærlighetshistorie som skal avføde noen av Munchs mest kjente verk.

Utvalgt sitat fra boka
«Tullik gikk bort til Munch, som hadde satt seg i stolen igjen. Hun satte seg på fanget hans, la armene rundt halsen på ham og bøyde hodet hans forover slik at det hvilte mot brystet hennes. Håret hennes falt nedover dem som lange, flammende tentakler mens de omfavnet hverandre. Tullik presset ham tettere inntil seg, og han hvilte seg mot hjertet hennes, med armene rundt livet på henne, som et barn hos sin mor. Hun bøyde seg over ham og kysset ham på halsen, mykt, ømt, mens hun hvisket intime ord jeg ikke kunne høre. Jeg forsøkte å vende blikket bort, men det ble trukket mot det elskende paret igjen, uten at jeg klarte å forhindre det.»

Min vurdering
Denne boka rommer mye. I tillegg til å være et interessant tidsportrett og stedsportrett (Åsgårdsstrand 1893), så er den også et spennende innblikk i Edvard Munchs liv og kunst. Og på toppen av det igjen fungerer romanen som en generell hyllest til kunsten, til kreativiteten og til kunsterens blikk. Boka byr i tillegg på et stykke av den altoppslukende, men vanskelige, kjærligheten. Den som ikke ender slik lykkelig, harmonisk kjærlighet skal – men som fortærer de elskende, og for alltid bæres med vemodig aksept som et kutt og et savn.

Hvert kapittel har navnet til en farge. Og hvert kapittel innledes med et sitat fra Goethes fargelære. For meg, som har en kunstutdannelse bak meg, var det nesten som å være tilbake på skolebenken igjen. På den gode måten. Boka syder av kreativ kraft og ånd, og ble for meg en både inspirerende og vakker lesereise, som minnet meg på hvorfor jeg valgte kunst som vei i utgangspunktet. «Malerens muse» ble derfor en veldig personlig og nær roman for meg.

Romanen skildres gjennom ungjenta Johanne Lien. Hun er av en enkel familie, født og oppvokst i Åsgårdsstrand, og vant til at stedet fylles av velstående feriegjester hver sommer. Kunstnerne tiltrekkes også av Åsgårdsstrand, av landskapet og lyset. Blant dem er Hans Heyerdahl, som i denne romanen leier familien Liens hus hver sommer – og etterhvert også den kontroversielle Edvard Munch.

Bokas engelske tittel, «The Strawberry Girl», peker på et av Heyerdahls malerier, av ei lita, blond jente som byr betrakteren på nyplukkede jordbær. Forfatteren har skrevet dette maleriet inn i bokas handling, som et portrett av bokas hovedperson, Johanne, da hun var liten pike. Johanne plukker bær hver sommer og selger dem til sommergjestene på torget i Åsgårdsstrand.

Denne nærheten til kunstnerne og kunsten vekker noe i Johanne, og hun får selv et behov for å uttrykke seg kreativt, for å male. Men moren ser ikke verdien i kunst og kreativitet, og Johanne blir sendt i tjeneste til familien Ihlens sommerhus i Borre. Hun ansettes som hushjelp, men ender opp som tjenestepike og venn til husets yngste datter, Regine Ihlen, kalt Tullik. Dette vennskapet og den lojaliteten Johanne har til Tullik, både som ansatt og som venninne, vikler henne etterhvert inn i et nettverk av hemmeligheter og løgner.

Tullik er dypt fascinert av Munch, og Munch er fascinert av Tullik. Han finner stor inspirasjon i henne, i hennes sensuelle, lidenskapelige vesen og hennes særegne utseende. Melkehvit hud, flammende rødt hår. Hun blir hans muse, og hun tillegger ham kanskje dypere følelser og en trofasthet som ikke er der. Eller de er der, men de er i første rekke tilknyttet noe annet enn henne. Munch er dedikert til kunsten, til alt som berører ham dypt, som får ham til å føle. Munchs malerier er ikke studier av virkeligheten, men av følelsene virkeligheten trigger. Han maler ekspressivt, han maler sorg og angst, lengsel og begjær. Han maler døden og livet og kjærligheten. Munch holder Tullik nær nok til å bli dypt inspirert, men likevel på passelig avstand så hun ikke skal overskygge hans viktigste lidenskap – kunsten. Eller kanskje han holder henne på avstand fordi han vet at han ikke vil være god for henne i lengden. De har et forhold, men på hans premisser. Han slipper henne aldri helt inn, men hun opplever å være inne.

Munch ble sett på som sær, mørk og litt farlig av mange. Et utskudd. Han bar på mye. Han var preget av psykisk sykdom. Og han var preget av sin søster, Ingers, sykdomsperioder. Bildene hans uttrykker mye av det mørket, den angsten og det tungsinnet han kjente så godt. De fleste forstod ikke Munchs billedverden, maleriene virket kaotiske og voldsomme på den utrenede betrakteren. Både Tullik og Johanne får derfor streng beskjed om å holde seg unna kunstneren og hans lille, gule hus. Men ingen av dem adlyder. Tullik trekkes mot ham som en møll mot flammen. Og Johanne får lov til å male i hans atelier. Jentene lever dobbeltliv sommeren 1893 – og begge gjør det de kan for å gi hverandre et troverdig alibi. Men sannheten har en lei tendens til å komme for en dag. Selvfølgelig blir deres relasjoner til Munch oppdaget.

Språket i boka er vakkert og atmosfærisk. Forfatteren skildrer store og til tider vanskelige følelser, men klarer å holde det hele språklig behersket, slik at historien aldri virker svulstig eller melodramatisk.

Boka har en tydelig malerisk kvalitet, vi opplever historien gjennom Johanne, som får et tydeligere og tryggere kunstnerblikk jo lenger ut i historien vi kommer. Hvert tablå skildres gjennom lys og skygge, farger, kontraster, linjer og elementers forhold til hverandre. Dette skaper en virkelig vakker ramme om historien og gir den sæpreg.

Jeg likte denne boka utrolig godt. Den er vakker, interessant og rørende. Spesielt slutten har en melankolsk nerve som virkelig tar tak i en. For allerede kunstinteresserte og Munch-entusiaster byr den på spennende teorier rundt inspirasjonskildene til Munchs særegne verk. For andre, som så langt ikke har vært spesielt interessert i kunst, vil boka kanskje tenne en nysgjerrighet, et ønske om å utforske kunstens verden.

Bøker som vekker utforskertrang og en videre leselyst er alltid av det gode. Dette er en slik bok.

Fakta

Forfatter Lisa Strømme. Kilde: Forfatterens Facebookside.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke (HarperCollins Nordic)
ISBN: 978-82-41-92035-6
Originaltittel: The Strawberry Girl
Oversetter: Jarle Tollefsrud
Utgivelsesår: 2016 (norsk 2017)
Sideantall: 349

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Natthaven: Klok barnebok om kjærlighet og savn

9788269037104Bokas tittel og forfatter
«Natthaven» av Cathrine L. Wilhelmsen. Illustrert av Petter Winther.

Bokas særtrekk og handling
«Natthaven» er en illustrert barnebok for barn i aldersgruppen 5-6 til 9-10 år. Men voksne kan også få masse fint ut av boka.

Husker du Julius fra «Perlehviskeren»? I denne boka møter vi Julius igjen. Moren og faren hans er skilt, og Julius bor hos pappa. Mamma har fått jobb i et annet land, og Julius savner henne masse. Så masse at han ikke klarer å snakke mer.

Julius tilbringer høstferien hos mormor og morfar, og der får han høre historien om mormors mamma, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Det blir starten på et nytt eventyr der Julius virvles inn i en annen verden sammen med tøypapegøyen Pappus. Han møter igjen So, Perlehviskeren, Tåkegreven og Diamanen, og lærer å bli kjent med følsene sine – alle følelsene, også de vonde. På reisen får han vite hva Natthaven er, og det får vi også.

«Natthaven» er ei bok om kjærlighet og savn, og å stole på at noen er glad i deg selv om de befinner seg langt borte. Også er det ei bok om ikke å være redd for å føle alt man føler, også de vonde tingene. Boka viser at barn forstår mye mer enn voksne kanskje tror, og at voksne kan lære mye av barn, om de bare lytter og tror på det de blir fortalt.

Utvalgt sitat fra boka
«Inne på soverommet til Julius krøp alle tre opp i den brede vinduskarmen og kikket ut på treet til Julius som lyste opp hele hagen. Så annerledes mormor og morfars hage var blitt med treet hans midt på plenen! Nå liknet hagen litt på Vulcanas flammeskog, men allikevel ikke helt. Flammeskogen hadde vært fargerik, og ildtungene i gresset og i trærne hadde fått det til å se ut som om skogen stod i brann. Dessuten hadde det vært et yrende liv der av alver, feer, drager, satyrer og gnistrende tryllestøv. Det hadde vært lyst og varmt som en eventyrlig sommerdag.

Hagen Julius så ut på nå, liknet på en blanding Flammeskogen og vinteren til Isgreven. Som om Flammeskogen hadde fått litt av vinterens stillhet og klarhet i seg. Treet hans i sølv og hvitt og brunt gjorde hagen mørk og lys, varm og kald på samme tid. Hagen var stille, men ikke rolig – for selv her oppe fra vinduet kunne han høre tisking og hvisking, latter og listende føtter fra usynlige vesener.»

Min vurdering
Jeg ble veldig glad i «Perlehviskeren» da jeg leste den. Barnebøker som ikke bare er rare og lekne, men som også tar tak i de litt mer alvorlige tingene (i tilfellet Perlehviskeren hvordan et lite barn opplever mors og fars skilsmisse) er en god ting. Vi trenger slike.»Natthaven» fører historien videre og tar vanskelige og utfordrende følelser på alvor.

Det ligger en en klok og ettertenksom ro over disse barnebøkene, tross eventyrlige og spennende historier. Det er godt å lese dem, og som jeg sa om «Perlehviskeren»: «Det er ei innsiktsfull bok og et meget godt bokprosjekt dette her. Den tar barn i en vanskelig livssituasjon på alvor, og lærer samtidig de voksne hvordan man kanskje best kan møte barn og barns følelser. Det viktigste for et barn er å oppleve trygghet, stabilitet og at det er elsket, uansett de voksnes omstendigheter. Og nettopp det opplever jeg er denne bokas sentrale budskap, et budskap som kommuniseres med tydelighet og omtanke.» Dette er også, i aller høyeste grad, beskrivende for «Natthaven». De to bøkene, og historiene, henger godt sammen og deler den samme genuine omtanken for barns ve og vel.

Det er lett og tenke at et barn har det allright når det vanskeligste er akseptert, når det har falt til ro i sin nye hverdag der mor og far ikke lenger bor sammen. Men selv om barn er tilpasningsdyktige og har funnet ro i den nye situasjonen, så vil det gjerne være en sårbarhet der. Og det er denne sårbarheten forfatteren utforsker i denne boka.

Julius bor sammen med pappa og får jevnlig besøk av mamma. Men hva skjer når mamma får jobb i et annet land, må reise vekk og bli borte kjempelenge? Julius blir forferdelig lei seg, og redd for at mamma ikke skal være glad i ham lenger. Han blir så fylt av vanskelige og kaotiske følelser at han mister stemmen. Julius får ikke ut et ord. Han klarer ikke en gang å si hadet til mamma før hun drar, og blir sittende igjen med veldig dårlig samvittighet på toppen av alt det vonde.

Det er godt at varme og trygge mormor og morfar er der for Julius. De har begge den samme tålmodigheten, omtanken og roen som jeg synes preger disse barnebøkene. Og mye av disse bøkenes klokskap kommer også fra mormor og morfar. De har tid til barn, de har tid til Julius, de deler av sin erfaring, men de lytter også til hva Julius har og si. De viser oss at voksne kan lære like mye av barn, som det barn kan lære av voksne.

Mormor er så lur at hun forteller Julius om mammaen sin, den sovjetiske ballerinaen Valentina. Valentina og mormors pappa ble glade i hverandre, men bodde i to forskjellige land. Derfor var det lenge de ikke kunne være sammen. Likevel var de glad i hverandre, de stolte på kjærligheten og trodde på en fremtid sammen. Gjennom denne historien vekker mormor den første spiren til tillit i Julius. Tillit til at han og mamma ikke kommer til å miste hverandre, og tillit til at mamma fremdeles er glad i ham, selv om de ikke kan møte hverandre på en stund.

Historien om Valentina er begynnelsen på en reise inn i en fabelverden der Julius møter skikkelser han kjenner fra før. I denne boka blir han ennå bedre kjent med dem, han lærer at de som virker skremmende og farlige, kanskje egentlig bare er veldig redde og ensomme. Og han lærer hvordan han skal møte følelsene sine, spesielt de som gjør vondt, slik at han selv ikke ender opp som et engstelig og ensomt menneske.

Det er ei vakker bok dette her, med stor dybde og visdom. Og den har like mye å gi til voksne som til barn. Voksne kan lære å møte barn på en åpen og lyttende måte, og la barn få romme alle følelser, ikke bare de enkle og lyse. Jeg tror ofte at voksne kan ha like store vansker med å takle følelser på en konstruktiv måte som det barn kan ha. Ei bok som dette inviterer store og små til å snakke sammen om de utfordrende tingene, og til å sette ord på det som oppleves som vondt og vanskelig. Bøkene til Wilhelmsen oppfordrer til empatisk kommunikasjon, og det er noe vi alle kan lære noe av.

Petter Winther har illustrert både «Perlehviskeren» og «Natthaven». Illustrasjonene i den første boka var flotte, men han har virkelig overgått seg selv i «Natthaven». Winther har fått en stødigere og mer selvsikker strek, med tydelig personlighet og egenart. Den lyriske nerven og atmosfæren som preget illustrasjonene i «Perlehviskeren» er renere og klarere i denne nye boka. Han har funnet en fin kombinasjon av kreative teknikker, som får frem bokas dybde og innhold på en utrolig fin måte. Petter Winther klarer å si mye med enkle midler og antydninger. En spennende illustratør som kler denne typen barnebøker utrolig godt.

Fakta

fa65c0_d276ca4f3d824836926a58798cf1f6c7mv2_d_2048_1365_s_2

Forfatter Cathrine L. Wilhelmsen. Kilde: WilhelmsenWinther forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: WilhelmsenWinther
ISBN: 978-82-690371-0-4
Oversetter: —
Originaltittel: Natthaven
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 143

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

«Skogen av klør og tenner» av Carrie Ryan

9788202434656Bokas tittel og forfatter
«Skogen av klør og tenner» av Carrie Ryan.

Bokas særtrekk og handling
Mary lever i en postapokalyptisk verden, i en landsby omgitt av en stor skog – skogen av klør og tenner. Den har fått dette navnet etter zombiene, De Uhellige, som holder til i den. Landsbyen er omgitt av høye gjerder, voktes av Vokterne som adlyder ordre fra Søstrene, landsbyens religiøse og politiske overhoder.

Livet i landsbyen er strengt regulert, og Mary lengter etter noe mer, noe annet. Moren fortalte henne om verden før zombiene kom, om hus så høye som fjell – og om havet. Mary drømmer om å se havet, om å oppdage hva som ligger bortenfor skogen av klør og tenner.

En dag får hun sjansen. De Uhellige tar seg inn i landsbyen og Mary må rømme. Finnes det håp? Finnes det virkelig en verden bortenfor det hun kjenner, eller er landsbyen alt som er igjen etter den store katastrofen?

Utvalgt sitat fra boka
«Hva er vi vel, annet enn de fortellingene vi videreformidler? Hva skjer når det ikke lenger er noen som kan fortelle de historiene? Hvem kommer til å vite at jeg fantes? Tenk om vi er de siste gjenlevende – hvem kommer til å høre historiene våre da? Hvem kommer til å huske dem?»

Min vurdering
Alltid spent når jeg begynner på en ny zombiebok. Vil det kun være en supervoldelig og ekkel affære, eller en intelligent historie med sjel og hjerte bak? Her opplever jeg å ha fått sistnevnte.

Carrie Ryan har skrevet en postapokalyptisk ungdomsroman med zombier, men også en bok om kjærlighet, livsvalg, frihet og det å følge egen sjel og hjerte over andres krav og forvantninger.

Hovedpersonens psykologiske reise er i fokus i boka. Skogen og zombiene virker som symboler på Mary’s egen frykt for det ukjente, redselen for å velge annerledes, for å gå sin egen vei. Redselen for at valgene man tar skal forandre en så mye at man mister dem man er glad i. Men noen ganger er kanskje redselen for å miste seg selv i et hav av monoton trygghet et langt værre valg?

Sitat fra boka:
«Med ett kjentes loftet altfor lite. Dette huset er ikke lenger nok for meg. Jeg innser at denne ensomheten aldri kommer til å sette seg i systemet mitt, og jeg innser at jeg fortsatt lengter etter havet, og at det ikke holder å sitte i ro i dette livet og være trygg.»

Dette er også en bok om kjærlighet, både det å bli elsket og det å elske. Det handler om å elske en man ikke kan få, og å bli elsket av en man ikke vil ha. Også handler det om den kjærligheten man kan ha i dypet av seg selv til noe større og langt mer komplekst enn en partner og et alminnelig etablert samliv.

«Skogen av klør og tenner» er ei bok om mot, om å vokse opp under strenge rammer basert på frykt og kontroll, og å gjøre seg fri av disse rammene, finne kjernen og kraften i seg selv til å møte frykten og la håpetom noe bedre og større være sterkest.

Det handler om å stå i mot gruppepress, tørre å være seg selv og å ha selvtillit nok til å følge drømmene sine. Det handler om å sloss for det man tror på, å forsvare det som trenger et forsvar og å gi slipp på det som kun ødelegger en.

Det er ei sterk og flott bok, som jeg likte godt. Gode betraktninger og flotte filosofiske avsnitt, både om følelsesliv og selve livet. Det eneste jeg synes ble litt kleint var enkelte skildringer av kjærlighet og trekantintriger. Det ble litt mye overdrevent drama for min personlige smak, men jeg tror nok at målgruppen vil like det. Tenåringer, fulle av hormoner og følelser som raser, vil nok oppleve den dramatiske kjærligheten som lett gjenkjennelig.

Er du i tvil om zombier er noe for deg? Prøv deg på denne. Jeg tror dette kan være en god introbok til sjangeren.

Fakta

carrie_bio-199x300

Forfatter Carrie Ryan.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-43465-6

bokvrimmelB

«Rettsstridig forføyning» av Lena Andersson

untitledBokas tittel og forfatter
«Rettstridig forføyning: En roman om kjærlighet» av Lena Andersson.

Bokas særtrekk og handling
Kort fortalt er dette en roman om et kjærlighetsforhold, men ikke av den lykkelige sorten. Det er den vonde, vanskelige kjærligheten Lena Andersson skildrer. Hovedpersonen, lyrikeren Ester Nilsson, forelsker seg hals over hode i den noe eldre kunstneren Hugo Rask. Hun forlater en fornuftig relasjon for å dyrke lidenskapen. For Ester er dette den store kjærligheten. For Hugo er Ester kun en av mange, hyggelig tidtrøyte, et øyeblikks nytelse. Boken skildrer forelskelsens selvbedrag og håpets ødeleggende innflytelse i en relasjon der kjærlighet ikke går begge veier med like stor kraft.

Utvalgt sitat fra boka
«Definitive beskjeder håndteres lettere enn diffuse. Det skyldes Håpet og dets natur. Håpet er en parasitt på menneskekroppen og lever i fullskala symbiose med menneskehjertet. Det er ikke nok å sette tvangstrøye på det og sperre det inne i mørke kott. Sultekost hjelper heller ikke, parasitten kan ikke settes på vann og brød. Næringstilførselen må stenges helt. Kan Håpet skaffe seg oksygen, gjør det det. Oksygenet finnes i et feilrettet adjektiv, et forfløyent adverb, en kompensatorisk gest av medfølelse, en kroppslig bevegelse, et smil, glansen i et øye. Den som håper, gjør seg uvitende om at empati er en mekanisk kraft. Den indifferente gjør automatisk ting av omtanke for å beskytte både seg selv og den nødstedte.

Håpet må sultes ihjel for ikke å forlede og forblinde sitt vertsdyr. Håpet kan bare drepes med klarhetens brutalitet. Håpet er ondt fordi det binder og legger snarer.

Når parasitten Håpet tas fra sin bærer Vertsdyret, dør bæreren eller får friheten.

Håpet og dets symbiose, det må sies, tror ikke på en forandring av den elskedes innerste vilje. Håpet som bor i menneskehjertet, tror at viljen allerede foreligger; at den elskede egentlig – egentlig – vil det han later som han ikke vil, eller ikke vil det han later som han vil, det han av en ond omverden er forledet til å ville; kort sagt at det ikke forholder seg slik det ser ut til. At det lille skimtet av noe annet er sannheten.

Det er det som er Håpet.»

Min vurdering
Merkelig tittel, tenkte jeg. Rettsstridig forføyning.

Begrepet står forklart helt foran i romanen:
«Den som (…) uten tillatelse tar og bruker eller på annen måte tilvender seg noe, dømmes for rettsstridig forføyning (…) Det samme skal gjelde om noen uten tilvendelse, gjennom å anbringe eller bryte opp lås eller på annen måte uten tillatelse griper forstyrrende inn i en annens besittelse eller også med vold eller trussel om vold hindrer en annen i utøvelse av rett til å beholde eller ta noe. (Fra «Sveriges Rikes lov kap. 8 § 8)»

Dette er essensen, i overført betydning, i romanen. Hun griper forstyrrende inn i en annens liv og tilraner seg en plass uten faktisk uttalt tillatelse. Han tilvender seg et hjerte og dets kjærlighet uten å mene stort med det.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese var språket. Det er usedvanlig veldreid og presist. Lena Andersson skriver stort og dypt på en lett tilgjengelig og stødig måte. Hun skaper sylskarpe bilder og  byr på sitat etter sitat fulle av innsikt og vidd. Hun avkler mennesket og dets natur i sin roman, og viser oss hvorfor vi handler som vi handler når de store følelsene river og sliter i oss. På mange måter har hun skrevet en roman om oss alle, en bok å kjenne seg igjen i – for hvem har ikke en eller flere ganger opplevd ulykkelig kjærlighet?

Det er mye og store følelser i denne romanen, men den blir aldri forenklet til simpelt føleri. Anderssons blikk er observerende og analytisk, hun betrakter to individer, deres relasjon og samspill fra en passende avstand. Hun hverken fordømmer eller bedømmer, men forklarer oss hva som skjer i mennesket når følelsene vekkes og raser rundt i kroppen, og hva som er årsaken til både hans og hennes handlinger romanen igjennom. Det er ingen god eller dårlig part her. Begge begår handlinger som er både sympatiske og det motsatte. Denne vinklingen liker jeg.

Jeg liker også den intellektuelle tilnærmelsen forfatteren har til dette svært emosjonelle temaet. Det hever romanen fra å være en alminnelig uoriginal kjærlighetsroman, til å bli noe mye større og mer givende å lese. Boka er interessant både som en personlig historie om en mann og en kvinne og deres relasjon, og som en studie i forelskelsens vesen. Det vil si, i den smertefulle, uforløste forelskelsen. Dette er jo en roman om kjærlighetens mørkere valører – når kjærligheten ikke kulminerer i lykke, men i smerte, frustrasjon og sorg.

Selv om dette er en roman om et alvorlig tema, finnes det herlige glimt av humor i denne boka også. Det er ikke en bok man gapler av, men mer en lun humrebok, der humoren ligger i det gjenkjennelige ved hovedpersonenes resonnement og handling. Men dette er nok avhengig av hvor man selv befinner seg i eget liv når man leser boka. Er bokas tema et ferskt tema i leserens eget liv, har man nylig opplevd noe lignende, så vil nok ikke bokas humor oppleves fullt så humoristisk. Den er altfor presis i sine observasjoner til det. Teksten kan like enkelt trykke på smerteknappene, som på latterknappen.

Jeg ble veldig glad i denne boka. Den er ren og ærlig. Lærerik. Den klatrer opp på førsteplassen på listen over de beste bøkene jeg har lest i år. Det irriterer meg at forfatteren er svensk. Det er det eneste som hindrer meg i å nominere boka til Bokbloggerprisen 2014 (som kun er for norsk litteratur).

Det er så allright å oppdage nye forfattere man virkelig liker. Jeg gleder meg til neste bok ut fra Lena Andersson. Såvidt jeg vet kommer den våren 2015. Og jeg mener å ha hørt at den også handler om Ester Nilsson.

Fakta

Andersson-Lena_Foto-Cato-Lein

Forfatter Lena Andersson fotografert av Cato Lein.

(Takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-47827-5

bokvrimmelB

Mikroanmeldelse: «Et helt halvt år» av Jojo Moyes

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Før vi går i gang er det på sin plass med en liten advarsel: Dette innlegget inneholder SPOILERE!

EtHeltHalvtÅr-300dpi-STORBokas tittel og forfatter
«Et helt halvt år» av Jojo Moyes.

Bokas særtrekk og handling
Lou Clark lever i skyggen av noe som skjedde for lenge siden, noe som fjernet fryktløsheten hennes. Hun finner trygghet i det vante, i urokkelige rutiner – men så får hun sparken og blir kastet ut i det uvisse.

Will Traynor har overlevd en motorsykkelulykke, og har endt opp i rullestol. Ulykken og skjebnen har stjålet all livsgnist fra ham og han opplever alt som grått og meningsløst.

Lou ender opp som Wills personlige assistent. En jobb som viser seg å bli en skikkelig utfordring. Will er tverr og humørsyk, ikke videre imøtekommende, og etterhvert får Lou vite noe som utfordrer henne både som ansatt og som medmenneske.

Relasjonen som sakte utvikler seg mellom de to endrer dem begge på uante måter.

Utvalgt sitat fra boka
«Den første gangen Will fortalte meg hva han ønsket, måtte han si det to ganger, for jeg trodde ikke at jeg kunne ha hørt riktig den første gangen. Jeg forholdt meg ganske rolig da jeg skjønte hva det var han foreslo, men sa til ham at det var helt absurd, og marsjerte ut av rommet. Det er en urettferdig fordel man har, det å kunne gå vekk fra en mann som sitter i rullestol. Mellom annekset og hovedhuset er det to trappetrinn, og uten Nathans hjelp klarte han ikke å forsere dem. Jeg lukket døren til annekset og sto i gangen hos meg selv mens ordene min sønn rolig hadde uttalt, fremdeles ringte i ørene mine.

Jeg tror ikke jeg beveget meg på en halvtime.»

Min vurdering
Dette er ei bok som berører og setter spor. Jeg har sjelden flomgrått slik jeg gjorde mot slutten av denne boka. Forfatteren kan helt klart kunsten å appellere til lesernes følelser og trigge empatien og medfølelsen i oss. Men er det også et bunnsolid håndverk når det kommer til det rent skrivetekniske?

Det er ei lettlest bok dette her. Språket er enkelt og ukomplisert. Helt i begynnelsen, da jeg ikke hadde fått grep om bokas egentlige tema, opplevde jeg historien som litt billig, nesten på vippen mot veldig rosa chicklit. Men det hele tar seg opp. Førsteinntrykket er ikke betegnende for leseopplevelsen som helhet, men boka har et snev av noe chicklit-aktig over seg, en chicklit-aktig tone. Det er vel heller rosafargen som avtar etter som man leser. Historien får mer substans og nerve etterhvert som den utspiller seg.

«Et helt halvt år» er ei bok som  enkelt og tilgjengelig skildrer et vanskelig tema: Aktiv dødshjelp. Noen mener at en bok om et slikt alvorlig emne burde gått mer i dybden, men jeg synes det fungerer. Det skjer noe i skjæringspunktet mellom lett språk og tungt tema. Det er i kontrasten mellom motsetningene at bokas styrke ligger, synes jeg. Den språklige enkelheten fremhever det vonde og vanskelige i, på den ene siden, Wills ønske og valg, og på den andre siden hvordan Lou takler det valget.

Boka kunne sikkert ha blitt skrevet med en mye større intellektuell tyngde, men hadde den fungert på samme måte da? Aktiv dødshjelp er et tema som i første rekke vekker følelser, ikke intellekt. Jeg opplever at forfatteren har vært tro mot temaets essens og latt følelsene spille hovedrollen, både hos hovedpersonene og hos leseren. Resultatet er en bok som kryper inn under huden på en og som huskes i lang tid etterpå.

Slutten henter frem litt rosafarge igjen. Det er litt for selvfølgelig og litt for enkelt at alt ordner seg for Lou. Det plaget meg likevel ikke kjempemye. Det er noe altfor allmengyldig sant i Wills siste hilsen til henne: Press deg selv. Ikke slå deg til ro. Lev modig. Lev godt. Bare lev!

Jeg tror det er mange som eksisterer uten virkelig å leve i denne verden. Det er frykt, bekymringer og usikkerhet som holder oss tilbake, som hindrer oss fra å ta store, sultne jafs av livet og virkelig nyte alle smakene, alle møtene, alle opplevelsene.

Og med den tanken ble boken plutselig dypere og mer filosofisk med en gang. Enkelt skrevet er ikke en motsetning til tankevekkende og verdifullt innhold.

Fakta

Jojo-Moyes

Forfatter Jojo Moyes Kilde: Bastion forlag

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Bastion forlag
ISBN: 978-82-9058-347-2

bokvrimmelB

 

Naken i hijab

Naken_i_Hijab_-_Reisefoelge”Hvordan kunne man føle seg så fremmed på et sted, mens det på samme tid virket som om man aldri hadde vært hjemme noe annet sted?”

Gunn Marit Nisja (f. 1978) jobber til daglig som avdelingsleder ved Blaafarveværket i Modum, der hun også er bosatt. Hun kommer opprinnelig fra Sunndal på Nordmøre. Forfatteren debuterte med diktsamlingen ”Giljotin” i 2008. ”Naken i hijab” er hennes første roman, den kom i 2011. Samme år ble den nominert til Bokhandlerprisen. Boka bygger på forfatterens observasjoner og personlige erfaringer fra flere år i Egypt. Tidligere i år kom Gunn Marit Nisja med sin andre roman, ”Porselenspiken”.

Den unge, norske jenta Live er hovedpersonen i ”Naken i hijab”. Hun er på ferie i Egypt, i Luxor, sammen med sin venninne Maren.

En dag de besøker tempelanlegget Karnak møter de den lokale Kareem. Kareem er sjarmerende, imøtekommende og bruker mye tid og energi på jentene. Han tar dem med på feluccatur på Nilen, på café og på utested. Han guider dem gjennom travle markeder og tar dem med seg hjem på tebesøk hos familien.

Live blir betatt av Kareem, og etter hvert oppstår det en overveldende romanse mellom dem. Dette fører til at Live velger å reise ned igjen til Egypt, til sin Kareem, ikke lenge etter at hun har kommet hjem fra sin ferie. Valgene hun videre tar bringer henne i møte med et Egypt, og en Kareem, hun ikke kjenner. Plutselig opplever hun seg fanget i et nett av tradisjoner og holdninger som truer med å ødelegge både henne selv og mye av hva hun holder kjært.

Jeg hadde i utgangspunktet ingen lyst til å lese denne romanen. Det vekkes en skepsis i meg i møte med bøker som ser ut til å handle om naiv vestlig kvinne som forelsker seg i ikke-vestlig, gjerne muslimsk, mann og over natten blir kjempeundertrykket og bare vet at hun må rømme for å overleve. Jeg synes det kryr av slike historier. De er ofte svært endimensjonale, det vil si at de kun viser den vestlige kvinnens side av saken, og den siden er alltid negativ og frempensler ofte et fiendebilde av islamsk samfunn, kultur, religion og folk. Slike bøker liker jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg opplever dem ikke som kontruktive innspill i en viktig debatt, men heller som fordomsfrø. Og slike har det med å vokse vilt når de først blir plantet.

Det er derfor svært gledelig at Gunn Marit Nisja benytter seg av flere fortellestemmer i denne boka. Live er hovedpersonen, ja, men Nisja har latt flere røster slippe til i enkeltkapitler. En av dem er Kareems søster, Amira, som jeg oppfatter som Egypts stemme i boka. Gjennom henne får vi innblikk i landets gamle tradisjoner, familiens syn på Kareem og de vestlige turistene som tar større og større plass i Egypt, samt hvordan egyptere opplever kvinner fra vesten som kun kommer til Egypt for et sidesprang eller to.

Gunn_Marit_Nisja_DSC_6688

Forfatter Gunn Marit Nisja

I de bøkene jeg ikke liker, om vestlig kvinne som møter ikke-vestlig mann, er det alltid slik at grunnen til at han er truende, undertrykkende og overgripende er at han er muslim. Nisja går heldigvis ikke i denne fellen. Hun er så reflektert at hun skildrer bokas Kareem som et individ, ikke en representant for et samlet Islam. Han har hatt en aggressiv adferd og et forferdelig temperament fra han var liten. Familien hans misliker denne siden av ham og sjokkeres ofte over hva han kan få seg til å gjøre. På toppen av dette har han et alkoholproblem, noe som fremkaller og forsterker de allerede dysfunksjonelle sidene hans.

Som en kontrast til Kareem, skildrer Nisja Kareems far og svoger. To gode muslimske menn, med mildt lynne, som aldri hever verken stemmen eller knyttneven. Begge med stor omsorg for hustru og familie. Hardtarbeidene, godhjertede. Det er godt å lese om dem. De setter ting i perspektiv og viser forfatterens evne til innsikt og refleksjon.

Det er også godt å lese om det nære og varme forholdet Live får til sin svigermor. Yasmina er en imøtekommende og inkluderende kvinne. Hun aksepterer raskt sin sønns norske hustru og blir som en kjærlig mor for henne. Svigermor Yasmina er en trygg havn i et fremmed land for Live.

Skal jeg sette fingeren på noe, må det være det jeg opplever som en altfor hysterisk undertone mot slutten av boka. Vel er Live en ung, noe naiv og kanskje litt usikker kvinne som opplever vonde og vanskelige ting i sitt ekteskap. Hun beveger seg fra forholdsvis ubekymret tjueåring, til psykisk nedbrutt, gift kvinne med heller tynnslitte nerver. Likevel synes jeg hennes reaksjoner er noe dramatiske, spesielt rundt redselen for at det skal skje noe med datteren. Men det er kanskje slik det er når man blir sittende alene med vonde tanker, slik Live gjør i boka. Da er det kanskje lett å tenke ting større, mørkere og mer uoverkommelige enn det de er. Jeg vet ikke…

Jeg er i hvert fall veldig glad for at jeg ikke lyttet til mine fordommer, men i stedet valgte å lese denne boka. Den er velskrevet, vakker og viktig.

Det er tydelig at Gunn Marit Nisja har et varmt og bankende hjerte for Egypt og folket der. Det gjør historien nyansert og troverdig. Jeg skjønner godt at denne romanen ble nominert til Bokhandlerprisen. Synd den ikke vant.

Boka inngår i Juritzen forlags «Reisefølge»-serie.

Boka er også en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Juritzen forlag
ISBN: 978-82-8205-488-1

bokvrimmelB

Agnes i senga

Agnes-i-senga_hd_image”Agnes i senga” er et palindrom, altså en setning som blir det samme enten man leser den fra høyre eller venstre. Dette fenomenet viser seg å være betegnende for hovedpersonens liv.

Forfatter Heidi Linde er født i 1973. Hun kommer opprinnelig fra Kongsvinger, men er i dag bosatt i hovedstaden. Etter endt utdannelse ved forfatterstudiet i Bø og Den norske filmskolen på Lillehammer har hun skrevet flere bøker, både for barn og voksne. Hun har også skrevet dramatikk for radio og fjernsyn. Hennes mest kjente utgivelse er kanskje ”Nu, jävlar!” fra 2011. Denne romanen skal det også bli film av.

Som romantittelen avslører er hovedpersonens navn Agnes. Agnes er en 32 år gammel flyvertinne som nettopp har blitt dumpet av sin kjæreste og samboer. Faren lar henne midlertidig få bo i en leilighet han eier. Agnes får en sykemelding og kryper opp i senga i sitt nye hjem. Der blir hun liggende å tenke tilbake på øyeblikk fra livet og fra forholdet som har gått i tusen knas. Avbrekkene kommer i form av selvhjelpslitteratur og Dr. Phil-show på TV.

Dette er den første boken jeg har lest av Heidi Linde. Jeg visste ærlig talt ikke helt hva jeg gikk til da jeg plukket den opp. Den kan kanskje minne litt om typiske jentehistorier som den vi bl.a. kjenner fra bøkene og filmene om Bridget Jones. For meg er ikke det en god ting. Bøker og film som reklamerer med å fortelle alle jenters historie, eller å være noe alle jenter kjenner seg igjen i, har så langt alltid vært skivebom for min del. Ikke at jeg har sett at noen har sagt det eller lignende om Heidi Lindes roman altså. Men bare for å ha nevnt det.

Jeg synes boken virket litt lettbeint innledningsvis. Men det tok seg heldigvis opp. Bokens midtparti lar leseren få innblikk i Agnes sin heller dysfunksjonelle familie, noe som gjør det lettere å skjønne de valgene hun tar og har tatt (bl.a i forhold til den usjarmerende eksen). Temaene blir tyngre rent psykologisk sett og gir historien en allright fremdrift og troverdighet.

Selv om jeg satte pris på de psykologiske aspektene ved boka, så irriterte jeg meg over hovedpersonen. Agnes er virkelig i senga. Og ikke nødvendigvis av egen fri vilje. Hun er en dumsnill pike som legger seg i de sengene hun får henvist. Agnes går bokstavelig talt fra seng til seng, som både seirende og tapende part. Hun blir sparket ut av kjærestens seng (og leilighet) og ender opp i en seng i farens leilighet, hun blir tilbudt sengeaktiviteter fra mannen i kassa i grønnsaksbutikken på hjørnet og ender opp til sengs med kjæresten til den forrige leieboeren i leiligheten faren eier. Hun virker viljeløs og tafatt. Nesten som en marionett styrt av stadig nye mannlige figurer. Ei jente jeg ikke får så mye til overs for.

Boka begynner som sagt litt tamt, men tar seg opp gjennom historiens midtparti. Dessverre går den inn i et svalestup mot slutten. Forfatteren hinter om en happy ending Hollywood style med referanser til film som ”Fire bryllup og en gravferd”. Jeg synes det blir bittelitt klisjé, og irriterer meg ennå litt mer over at Agnes ser ut til å ende opp i seng nummer ørti.

Jeg innrømmer at jeg er en av de sjeldne (?) som misliker romantiske komedier og happy endings. Jeg liker heller ikke chiclit i særlig stor grad. Det er i hovedsak subjektive grunner til at jeg ikke falt 100% for denne romanen. Men jeg vil tro at mange vil like den, spesielt de som allerede trives med sjangeren chiclit og ellers koser seg med Bridget Jones (”Bridget Jones’ Diary” av Helen Fielding) og kanskje også danske Nynne (”Nynnes Dagbok” av Henriette Lind, Lotte Thorsen og Anette Vestergaard).

Litt ujevn etter min smak altså.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-42932-1

bokvrimmelB

Warm bodies

marion_warmbodies_ukEr det mulig å skrive en zombieroman som både er tro mot sjangeren, men likevel nyskapende, vakker og rørende? Jada, Isaac Marion har fått det til!

Isaac Marion er en forholdsvis ung forfatter, født i Washington, USA, i 1981. Han har senere flyttet til Seattle, hvor han også er bosatt i dag. Forfatteren er hva man vil kalle multikreativ. Han har vært vokalist i en rekke små, ukjente band, er glad i å male, og skriver. ”Warm bodies” er hans debutroman.

Hovedpersonen har glemt det meste av sitt liv. Navnet er borte. Han husker kun forbokstaven. R. R er en zombie. Han bor sammen med alle de andre zombiene i en avgangshall, på en stor flyplass, i utkanten av en storby.

Byen har blitt en spøkelsesby etter at zombiene har blitt flere og flere. De få menneskene som er igjen i området har barrikadert seg inne på en sportsarena. Noen ganger våger de seg ut i bylandskapet, i små grupper, på jakt etter utstyr, medisiner eller mat. Det er ikke alltid de vender tilbake.

Zombiene blir trukket mot livet i menneskene. De kan sanse dem på lang avstand. I grupper vandrer de fra flyplassen og inn i den ødelagte byen på jakt etter føde. Hjerner. Varme kropper.

Det er på en slik vandring etter mat at R møter menneskejenta Julie. Hun er en del av en liten gruppe ungdommer som har våget seg ut av arenaen. De andre blir spist. Julie overlever. R redder henne.

Denne, for både ham selv, de andre zombiene og Julie, overraskende handlingen skal bli den første i en rekke av mange. Hans valg vekker sterke transformasjonskrefter i en ødelagt verden. Krefter som føder et håp om at verden kanskje kan helbredes. Men alle er ikke tilhengere av forandring…

Jeg har aldri helt skjønt fascinasjonen mange har for zombier. De er råtne, de lukter vondt, de er grisete og vemmelige på alle mulige måter. De har ingen tiltalende estetikk, slik for eksempel vampyrer har. Vampyrer liker jeg.

Overraskelsen var derfor stor, og av det høyst positive slaget, da det viste seg at jeg likte det jeg leste. Og det er flere grunner til det.

Det første jeg la merke til ved boka var omslagsbildet. Det viser et nettverk av blodårer. På avstand ser bildet ut som et tre, med kroket stamme og skjøre grener. Jeg får assosiasjoner til livets tre. Det er noe med zombieskikkelsen som ikke bare skildrer død, men som også sier noe relevant om liv. Livet med stor L. Og hvordan vi forvalter den gaven livet er.

Kapitlene er markert på ytterst stilig vis, med originale illustrasjoner fra den innflytelsesrike anatomiboken ”Gray’s Anatomy” fra 1858.

Historien om zombien R og menneskejenta Julie er intelligent og rørende. Forfatteren har ivaretatt det som er typisk for sjangeren, men han har også hevet hele sjangeren opp på et nytt nivå både innholdsmessig og språklig. Jeg har riktignok ikke brukt så mye tid på zombier tidligere, men så vidt jeg kan se legger forfatteren frem nye spennende teser om hvorfor zombiene eksisterer, hva de eventuelt er et symptom på, samt hvorvidt det finnes en kur for tilstanden til de levende døde. En kur for verdens tilstand. Og kanskje det viktigste: Boka sier noe om hva som gjør et menneske menneskelig.

Det ligger mye filosofi og poesi over denne romanen. Språket er nydelig. Bilder, atmosfære og skikkelser pensles frem med en kombinasjon av rå nerve og sitrende varhet.

Zombien R er, hvor usannsynlig det enn høres ut, utrolig søt og sjarmerende. Jeg skjønner godt den bloggeren jeg så sa at hadde blitt dypt forelsket etter å ha lest ”Warm bodies”. Jeg er betatt jeg også. Av en zombie. Hvem skulle ha trodd det?

”Warm bodies” er en zombieroman. Men den er også en rørende historie om kjærlighet mot alle odds og en vakker fortelling om liv og død. En leseopplevelse av de sjeldne.

Romanen har blitt film også. Den har premiere 05.04.13. Her er traileren:

(Jeg har kjøpt boka selv.)

Forlag: Vintage Books
ISBN: 978-0-099-54934-5

bokvrimmelB

Årets beste bok 2012: Den mirakuløse mandarin

mitt-tematips1«Beste bok 2012» er et bloggtema jeg kom over i forrige uke hos Bokbloggeir. Det innledet hans nye faste onsdagsspalte «Mitt tematips». Grunnen til at jeg ikke deltok med et blogginnlegg da var at jeg hadde flere andre innlegg å poste. Jeg synes det var et flott tema og velger derfor å komme med et «seint men godt»-innlegg inspirert av spalten.

Den beste boken jeg leste i fjor (den ble ikke utgitt i fjor, men i 2010) er en bok jeg ennå ikke har anmeldt på bloggen min. Jeg leste den riktignok etter at jeg opprettet bloggen i juni, men jeg leste så mange bøker samtidig og i rask rekkefølge at jeg ikke rakk å skrive om den.

Den-mirakuloese-mandarin_hd_imageBoken jeg snakker om heter «Den mirakuløse mandarin» og er skrevet av tyrkiske Asli Erdoğan. Når jeg tenker over det er ikke dette bare fjorårets beste bok for meg, men kanskje den beste boken jeg har lest så langt i livet. Den står ihvertfall skulder ved skulder med «Ringenes herre» av J. R. R. Tolkien, som har tronet i ensom majestet på toppen av listen over fantastiske lesereiser siden jeg kom over den på biblioteket i midten av tenårene. Spennende at to så utrolig forskjellige bøker nå kniver om tronen, eventuelt deler den.

Dette blir jo ingen typisk bokanmeldelse. Leseopplevelsen er ikke lenger fersk. Det er over et halvt år siden jeg leste boken. Det blir å dele det som har bitt seg fast i meg, det jeg fremdeles bærer på etter å ha lest. Noen bøker svinner med tiden, andre henger igjen i leseren lenge. «Den mirakuløse mandarin» henger definitivt igjen, mest som en følelse.

Jeg begynner med forlagets presentasjon av romanen:
«Byene Istanbul og Genève er en slags hovedpersoner i den unge, prisbelønte tyrkiske forfatteren Asli Erdoğans roman «Den mirakuløse mandarin». Begge disse byene er store og buldrende, med energiske og fascinerende understrømmer.

En kvinnelig fortellerstemme, som i blant brytes mot en mannlig, mer fremmed, tilhører henne som driver omkring i gatene og søker mørket inni seg selv, men også kjærligheten, slik den kommer til uttrykk på kafeene, på fortauene, i parkene og ellers der hun befinner seg.

Kvinnen er en betrakter, som også betrakter sin egen fortid. Nåtidens Genève blander seg med barndommens Istanbul, minner med bilder og erfaringer.

Romanen er en språklig bragd. Den kan leses som et langt prosadikt og som en utviklingshistorie om å finne et liv og bli voksen. Her er nederlag og vemodige seire, men først og fremst er dette en nattbok. En nattbok med et storslagent, malerisk innhold.»

Jeg forelsket meg altså hodestups i denne boken. Det begynte med omslaget og formatet. Boka inngår i Gyldendals xs-serie – små bøker med stort innhold. Eller som de selv sier om serien:
«xs-serien startet våren 2009 med fire bøker. xs-serien rommer originale, ikke-sjangerbundne prosabøker som tar inn nye perspektiver, tanker og språklige bilder i norsk litteratur. Serien vil romme oversatte romaner, noveller, essays, memoarer, kortere prosatekster og overgangsformer mellom alle disse. Felles for bøkene er det innovative, det at leseren aldri har møtt akkurat en slik bok tidligere.

xs – eksess – kan stå for overskridelse og avvikelse, det som går utover det vanlige. Men xs kan lese som både ekstra stor og ekstra small, og vi kan ta denne dobbelheten med inn i serien. Formelen xs finnes dessuten for et ertsmineral med metallisk glans, pyrrhotitt (Fe1-xS).»

I tillegg til at formatet er noe mer petit enn vanlige bokformater, så er fargene på omslaget sterke, varme og tiltrekkende. Motivet, dørknakkeren med det orientalske løvehodet, både inviterer leseren inn og advarer om hva som finnes innenfor. En spennende kontrast. Kontraster tiltrekker meg. Veldig.

«Den mirakuløse mandarin» er navnet på en gammel kinesisk myte om en mandarin (en kinesisk embedsmann). Myten gjenfortelles som et eget kapittel i boka og forteller noe essensielt om styrke og svakhet, kjærlighet, smerte og død. På mange måter er myten selve boken i miniatyr. Denne romanen, dette nattportrettet av både by og menneske, forteller også leseren noe om det vondeste vonde, det dypeste mørke og den skjøre skimrende kjærligheten som merkelig nok favner det hele. Om man tør å kle seg sjelelig naken og møte den der den finnes. Det oppleves som om det handler om å ta i mot den kjærligheten som glimtvis er tilgjengelig, for å utholde det mørket som alltid er der.

Den primære hovedpersonen, den kvinnelige fortellerstemmen, vandrer gatelangs i nattsvarte bylandskap og i sitt like mørke indre. Det er som om det ytre landskapet bare er et symbol for det indre. Som om kvinnen vandrer rundt i sin egen psyke, mellom minner, håp og drømmer, gammel og ny smerte.

Tross et mørkt og alvorlig innhold er boken uhyre vakker. Språket Erdoğan benytter er en sann nytelse. Det er som tykk fløyel og mørk gourmetsjokolade med spennende snev av de mest originale smaker. Hun er en mester i å male frem bilder med ord. Setningene er små kunstverk, små lyriske sukkertøy som smelter på tungen. Jeg er dønn betatt!

Dette er en bok jeg kommer til å ta frem igjen med jevne mellomrom. For å nyte. For å gjenoppleve den helt spesielle følelsen av å ha lest noe av det fineste som noensinne er skrevet.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39540-4

bokvrimmelB

1001 Books: Lolita

lolita”Lolita” er en av bøkene som inngår i mitt bloggprosjekt ”1001 books you must read before you die”. Mer om prosjektet HER.

Vladimir Nabokov (1899-1977) regnes som en av de store russiske emigrantforfatterne. Han ble født i St. Petersburg i 1899 og ble amerikansk statsborger i 1945. Før han flyttet til USA studerte han slavisk og romansk litteratur ved universitetet i Cambridge. På 30-tallet bodde han i Berlin, og rett før andre verdenskrig brøt ut flyktet han med familien til Frankrike. Vladimir Nabokov var svært nyskapende og skrev en rekke originale og avanserte romaner og dikt. Romanen Pale Fire fra 1962 regnes som hans engelskspråklige mesterverk. Det er likevel den sensasjonelle romanen ”Lolita” fra 1955 han er mest kjent for. Det var også denne romanen han ble verdensberømt for. Boka er filmatisert to ganger, henholdsvis i 1962 og 1997, av regissørene Stanley Kubrick og Adrian Lyne.

Bildet jeg har valgt til denne artikkelen er filmplakaten fra Adrian Lynes versjon av ”Lolita” fra 1997, der Jeremy Irons tolker rollen som hovedpersonen Humbert Humbert. Det er dette bildet som pryder forsiden på den boka jeg har. Den er utgitt på Cappelen Forlag før de fusjonerte med Damm, noe som har gjort det litt vanskelig å spore opp et brukbart bilde av akkurat denne utgaven av boka på nettet. Jeg kunne selvfølgelig ha fotografert omslaget, men valgte i stedet å bruke filmplakaten.

Før jeg begynner på avsnitt om handling og hva jeg selv synes om boka må jeg få advare om at denne omtalen inneholder SPOILERE.

”Lolita” er historien om en middelaldrende europeisk litteraturprofessor, Humbert Humbert, som emigrerer til USA og forelsker seg i den 12 årige Dolores Haze, kalt Lolita.

Vi blir først kjent med Humbert som 12-åring, alderen da han opplever sin første forelskelse i den jevngamle piken Annabel. Han tilbringer tid sammen med henne kun noen korte sommermåneder, men hun blir hengende igjen i ham som et bilde på drømmepiken. På en måte er Annabel begynnelsen på Lolita, som han møter mange, mange år senere. Det er graverende likhetstrekk mellom dem, både når det gjelder alder og utseende. Når Humbert ser Lolita for første gang er det som om han har funnet igjen sin drøm Annabel, bare i en mye mer forlokkende utgave.

Mellom Annabel og Lolita blir Humbert gift og skilt. Hans hustru er datter av en polsk lege, en vever og barneaktig kvinne ved navn Valeria. Det er nettopp hennes barnlige fremtoning og oppførsel som tiltrekker Humbert. Han får et håp om at han kanskje skal klare å være lykkelig med en voksen kvinne når han møter henne. Men Valeria blir eldre og utvikler seg. Hun legger av seg sin naivitet og sitt barnlige utseende – og blir følgelig mer og mer frastøtende i Humberts øyne. Til sist er det hun som forlater ham, noe han først motsetter seg – det er antageligvis et skår i hans stolthet – men tilslutt finner han seg i det. Bruddet blir opptakten til at han flytter fra Europa til Amerika.

Huset til familien Humbert skal bo hos i USA har nylig brent ned når han ankommer. En venninne av husvertens hustru, Mrs. Charlotte Haze, tilbyr ham husrom. Dolores Haze, Lolita, er hennes datter.

Humbert har ikke forgrepet seg, i teknisk forstand, på noen før han møter Lolita. Han har fått utløp for sin legning gjennom kjøp av sex fra prostituerte – meget unge sådanne, eller prostituerte med et barnaktig utseende. Humbert er ikke pedofil, som mange kanskje tror. Han er hebefil. Det betyr at han ikke tiltrekkes av småbarn, men jenter i alderen 11-14 år, jenter som nettopp har kommet i, eller er på vei inn i, puberteten – såkalte smånymfer.

Mens Humbert blir mer og mer betatt og besatt av Lolita, blir enken Charlotte Haze (Lolitas mor) mer og mer forelsket i Humbert. Det ender med at Humbert gifter seg med Charlotte, ikke av kjærlighet til henne, men for å kunne være lovlig nær Lolita i uoverskuelig fremtid.

Historien tar en brå og uventet vending da Charlotte dør i en bilulykke. Plutselig får Humbert alle sine drømmer oppfylt. Han får Lolita helt for seg selv. Det er ingen som står mellom ham og det han begjærer mest. Himmel og helvete er innen rekkevidde.

For at ingen i Lolitas vennekrets, på skolen eller i nabolaget skal fatte mistanke om Humberts legning, velger han å legge ut på en reise med Lolita etter Charlottes død. Det blir en roadtrip gjennom USA, på øde småveier, innom små moteller og vertshus, dypere og dypere inn i det som for Humbert er et himmelrike av kjærlighet, nytelse og begjær – men også dypere og dypere inn i hans sjalusis mørke avkroker og psykens evne til å rettferdiggjøre de nedrigste handlinger. Romanen er en reise inn i hovedpersonens sinn og psyke, en reise som stadig blir mørkere og mer paranoid til den når sitt katharsiske klimaks på svært dramatisk vis.

Humbert er gjennom hele boken svært klar over at hans ønsker og lyster er ulovlige. At hans legning vil fordømmes. Han tiltaler, i tanken, leseren som ”ærede jury” flere ganger. Han forventer at vi skal dømme ham for hans seksuelle preferanse og handlinger basert på denne (Ja, kanskje han til og med ønsker det?). Og som en forsvarer i en rettssal gjør han alt for å rettferdiggjøre sine handlinger og lyster for leseren. Han går til og med så langt som å påstå at det i siste rekke var Lolita som forførte ham, som ønsket samleie den første gangen og som hadde all makten i forholdet. En tolv år gammel jente.

Jeg har hørt mange si at denne romanen utelukkende taler overgriperens sak, at den rosemaler overgrepet fordi den kun kringkaster Humberts stemme. Jeg er ikke enig i det. Javisst er det Humbert som er fortelleren her. Men, jeg, leseren får oppleve Lolitas vinkel gjennom å bli forført inn i historien av forfatterens vakre språk, slik Humbert sakte men sikkert forfører Lolita til å gi etter for de lystene han nærer i dypet av seg selv. Det er nemlig en usedvanlig poetisk vakker roman dette her. Det er en fryd og lese den. Boken er en slags skjønnheten og udyret-historie der poesien i språket er skjønnheten, og hovedpersonens handlinger er udyret. I møtepunktet mellom disse to kontrastene ligger tiltrekningen og frastøtelsen som gir oss opplevelsen av Lolitas rolle som overgrepsoffer i romanen. Nabokov blir for leseren det Humbert er for den unge Lolita.

Romanens slutt er voldsom og dramatisk, men innehar også en slags psykologisk logikk. Lolita klarer å komme seg vekk fra Humbert etter lang tid i hans mørke elskovsgrep. Hun slår seg etter hvert ned sammen med en ung mann, blir gravid og vil gifte seg med ham. Det unge paret ønsker å søke lykken i Alaska, men trenger penger til ferden og etableringen der nord. Hun sender Humbert et brev hvor hun ber ham sende henne litt penger.

Han finner ut hvor hun bor og oppsøker henne personlig. I et siste fortvilet forsøk på å få henne tilbake foreslår han at de kan rømme sammen, men hun avslår. Jeg får en følelse av at hennes avslag vekker noe i Humbert. Kanskje en slags innsikt i at den perfekte kjærligheten han mener å ha opplevd sammen med henne kun har vært en del av hans subjektive lystverden.

Under besøket forteller hun ham at han ikke var den første mannen som seksuelt misbrukte henne. Hun forteller om lederen på en sommerleir hun var på sommeren etter at Humbert flyttet inn sammen med henne og moren. Hun skildrer overgrepene for ham. Noe begynner å etse.

Det finnes en splittelse i Humbert, mellom objektivt og subjektivt. Mellom den kollektive virkeligheten med sitt lovverk, sine regler og sin moral, og Humberts egen indre verden der han er skyldfri og i sin fulle rett til å følge sine lysters innfall. I stedet for å ta innover seg og å ta ansvar for det faktum at han har seksuelt misbrukt en ung jente, så projiserer han skylden helt over på Lolitas andre overgriper – mannen fra sommerleiren. Denne leirlederen blir for Humbert en Humbert utenfor Humbert selv – eller rettere sagt et symbol på hans mørke splittet fra hans lys, eller overgriperen splittet fra elskeren.

Som en siste gave til sin elskede overlater Humbert det meste av sine penger til Lolita og hennes forlovede, for deretter å oppsøke leirlederen og drepe ham. Det er like mye et psykisk selvmord. Humbert tar livet av det i seg som har såret og skadet Lolita, henne han har elsket høyest i denne verden. Ved å utslette overgriperen, kan elskeren og den uskyldige i ham stå igjen ubesudlet. Han har i egne øyne gjort opp for seg. Og likevel er det ikke mer igjen å leve for. Lolita er tapt for alltid.

”Lolita” er en usedvanlig vakker roman, hovedsakelig takket være Nabokovs mesterlig poetiske språk. Den er også en utrolig gripende kjærlighetsskildring. Men vi kommer ikke bort fra at ”Lolita” også er en rystende bok, en bok som både provoserer og sjokkerer med sitt innhold. Jeg tror dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger, og jeg tror jeg kommer til å oppleve nye nyanser og lag i fortellingen for hver gang jeg dykker ned i den.

Jeg sitter rørt, dypt berørt (på både godt og vondt) og utfordret igjen. Jeg forstår godt hvorfor ”Lolita” regnes bl.a. litteraturhistoriens store verk.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Cappelen
ISBN: 82-02-17571-2

bokvrimmelB