Belials inferno: Tidsreiser og gammel ondskap

Bokas tittel og forfatter
«Belials inferno» av John Olav Oldertrøen

Bokas særtrekk og handling
Dette er den frittstående fortsettelsen på Oldertrøens økofantasy «Isilds vrede» fra 2016.

Vi møter igjen Trym og Frida. Nå er de kjærester. En kveld forsvinner Frida sporløst. Ingen skjønner hva som kan ha skjedd med henne, men Trym aner at hennes forsvinning har noe med at hun er «halving» og de egenskapene det gir henne. Og Trym har rett.

I året 1666 regjerer den onde lensmannen Belial med jernhånd i bygda. Han har et hemmelig prosjekt som går ut på å samle alle halvinger fra alle tider og utrydde dem for slik å få større magisk makt selv. Han har klart å hente Frida fra vår tid og tilbake til sin egen, og venter nå bare på at Trym skal følge etter henne gjennom tidsslusen. Trym er den aller siste halvingen han trenger for å oppnå det han ønsker…

Utvalgt sitat fra boka
«Trym kikket opp. Østifuru la et ganske stort maleri forsiktig ned på skrivepulten. Så kikket han mot Trym, deretter på maleriet, før han gjentok bevegelsene og ristet på hodet. – Jeg visste det! Kom hit!

Trym slapp sveiven og begynte å bane seg vei frem til skrivebordet. Østifuru fulgte ham med blikket. – Likheten , likheten gutt! Det er helt vanvittig!

Trym kjente pulsen øke for hvert skritt, og nok en gang kom den iskalde, gufne følelsen over ham. Han hørte Kari skrape på døren og mjaue klagende. Østifurus dype pust ble høyere. Så var han fremme ved skrivebordet. Han følte det som om hjertet hoppet over to slag, så ble han svimmel og måtte støtte seg.

Det kunne ikke være mulig!

– Fantastisk kvalitet de hadde på både lerret og maling, og takk gudene for at den låven har holdt seg tett igjennom årene og at musene har hatt annet å ete. Ser du, gutt?

Trym nikket. Han så. Men han ville ikke se det.»

Min vurdering
Da jeg anmeldte Oldertrøens aller første roman, Isilds vrede, skrev jeg at jeg savnet dynamikk. Jeg likte boka, men syntes at den var litt strømlinjeformet i oppbygningen, at den hadde litt for like store porsjoner av alt som skulle med. Det var derfor med stor spenning jeg begynte på den frittstående oppfølgeren, Belials inferno.

La meg si med en gang: Dynamikken er på plass! Dette er en super bok nummer to. Her er det spenning, overraskelser, ungdomskjærlighet, utfordringer og en fantastisk levende skildring av ei norsk bygd på 1600-tallet. Belials inferno er ei levende, original og velskrevet ungdomsbok det hat vært en fryd å lese.

For meg er det atmosfæren i romanen som gjør hele boka. Oldertrøen skriver et skarpt og troverdig tidsportrett av ei norsk fjellbygd sånn ca plassert i Nord-Østerdalen i året 1666. Hele bygdeatmosfæren, fra bebyggelse, hverdag og selve folkesjela, til den urovekkende tilstedeværelsen av stedets diabolske lensmann, som legger en truende skygge over livet til alle i flere mils omkrets, er til å ta og føle på. Det er jordnært og realistisk skrevet, og fantastisk creepy på samme tid.

De overnaturlige vesnene vi ble kjent med i den første boka har sitt nærvær i denne boka også, men på en litt annen måte. Trym, som befinner seg i vår tid og vår verden, er isolert fra dem i denne historien. Han sanser dem, men får ikke skikkelig kontakt. Frida derimot, som er hentet tilbake i tiden, fra vår tid til 1600-tallet, møter et slags vrengebilde av dem. Mørke skyggeversjoner skapt av Belial.

På mange måter er denne bok nummer to en mye mørkere bok enn Isilds vrede. Både historien og hovedpersonene har vokst og modnet. Trym og Frida er ikke lenger barn, de er ungdommer, og historien er preget av langt dypere og ubehagelige undertoner. Isilds vrede var også en mye renere fantasyroman. Belials inferno er også fantasy, men med islett av noe som smaker litt mer som science fiction. Da tenker jeg på tidsreiseaspektet ved boka. Belials inferno virker i det hele tatt mer leken og eksperimentell, mer fandenivoldsk, og jeg synes det fungerer utrolig bra!

Men det er ikke bare mørke og elendighet i boka. Det er også kjærlighet og håp. For Trym og Frida har blitt kjærester, og det å bli revet fra hverandre av onde krefter vekker innsikter i dem begge. De lærer, på den skikkelig tøffe måten, hva kjærligheten virkelig innebærer, alt den er villig til å satse, våge og ofre. Det er ei bok om lengsel. Om utholdenhet. Og om gleden og kraften i å ha noen å være glad i, noen som er like glad i deg som du er i dem. Og det er ei bok om styrke, den styrken som ligger i tilhørigheten og i kjærligeten.

Hvis jeg skal sette fingeren på en liten ting, så vil det være at handlingen kanskje gikk litt fort fram på slutten. Men det er bare en bagatell i den store sammenhengen.

Nå er jeg skikkelig spent på neste bok ut fra forfatteren.

Fakta

Forfatter John Olav Oldertrøen. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV forlag
ISBN: 978-82-8330-165-6
Originaltittel: Belials inferno
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 339

Reklame

«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

Bokas tittel og forfatter
«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

Bokas særtrekk og handling
John Olav Oldertrøen har funnet opp en ny sjanger med sin debutroman. «Isilds vrede» er en økofantasy som tar opp hvor respektløst menneskene behandler jorda og naturen, og hvor galt det kan gå om vi ikke endrer oss, endrer vår forsøplende og destruktive adferd, og gjenvinner balansen. Boka er sterkt inspirert av norsk folketro, eventyr og norrøne myter.

Hovedpersonen er Trym som flytter til bestemorens gamle gård sammen med familien sin. I skogen rundt gården møter han ei merkelig jente som forteller at noe forferdelig er i ferd med å skje. At verden kan gå under, men at det finnes håp. Sammen med venninnen Frida og Elise, jenta fra skogen, reiser Trym til Midgard for å finne ut hvordan verdens balanse kan gjenopprettes.

Utvalgt sitat fra boka
«Trym så henne først. Amuletten var nå så varm at det gjorde vondt. Fra et av grottehullene ved motsatt side av innsjøen stod en slank, barbent kvinne kledd i en hvit, tettsittende kjole med slep, og med et hvitt slør foran ansiktet. Hun vinket dem til seg med brå armbevegelser.

– Skynd dere, om dere vil ha en sjanse!

Begge to rev seg løs og løp mot grotten. Den hvitkledde ventet til de var like ved, før hun la på sprang innover i mørket. Frida nølte et sekund i åpningen, men da et kraftig brøl gjallet bak dem stupte hun inn i mørket med Trym på slep.

– Kom til meg, hvisket kvinnestemmen.»

Min vurdering
De bøkene jeg synes det er aller vanskeligst å skrive om er dem jeg opplever som helt allrighte. De ligger i gråsonen mellom suverent og dårlig, er fine, greit skrevet og har et godt budskap – men av en eller annen grunn så når de ikke helt opp. Hos meg. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor, for dette er bøker som er, som sagt, allrighte å lese. «Isilds vrede» er for meg en slik bok.

Ja, «Isilds vrede» er ei allright bok. Veldig allright. Den har fine skildringer av vennskap og natur, gode tanker om verden og miljøvern, fine refleksjoner rundt menneskenes adferd og hvordan det påvirker planeten vi bor på, harmoniske doser spenning, humor, folketro og norrøn mytologi. What’s not to like?

Jeg kan ikke si at boka egentlig mangler noe heller. Alle elementer er på plass, i harmoni og servert i passe store doser. Er det kanskje nettopp derfor? «Isilds vrede» fremstår for meg som ei bok som er helt i vater. Jeg tror kanskje det jeg savner er en følelse av tydeligere smak, kraft, personlighet. Et eller annet som får vateret til å vippe bittelitt, slik at boka som helhet fremstår litt mer energisk og upolert.

Det kan være at jeg har litt skyld i egen leseopplevelse. Jeg regner meg som godt over middels opptatt av miljøet, naturen og hvordan vi behandler verden. Jeg er også svært interessert i både folketro og mytologi. Slik sett startet jeg på boka med en tanke om at dette kom til å bli en stor favoritt. Det kan være at min skyhøye forventning har vært med på å farge opplevelsen av «Isilds vrede». Jeg har observert at andre som har lest boka liker den veldig godt.

Dette er forfatterens debutroman. Jeg tenker at boka er et godt utgangspunkt for hans videre forfatterskap. Det er ingen tvil om at Oldertrøen både har evne og vilje til å skrive. Jeg setter stor pris på at han henter opp elementer fra norsk folketro og norrøn mytologi, og jeg er veldig glad for at han i denne boka tar tak i hvordan vi mennesker er med på å ødelegge naturen og verden.

Tross alvorlige temaer og en mulig overhengende dommedag, så er det ei håpefull bok. «Isilds vrede» handler om at vår innsats nytter, selv om alt ser håpløst ut. Det er et budskap jeg liker.

Og jeg liker boka også, det var fint å lese den, men jeg elsker den ikke. Det var dette med vateret igjen da. Jeg antar jeg fortrekker tekster som oppleves som mer kontrastfylte og dynamiske.

Men forfatteren skal få et stort pluss for dvergnavnet Mjødulf Bergknas. Makeløst festlig. 😀

Fakta

Forfatter John Olav Oldertrøen fotografert av Torkil Storli. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-097-0
Oversetter: —
Originaltittel: Isilds vrede
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 263

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Ravneringene 3: Evna» av Siri Pettersen

Bokas tittel og forfatter
«Evna» av Siri Pettersen.

Bokas særtrekk og handling
«Evna» er tredje og siste bok i fantasytrilogien «Ravneringene».

Vi følger Hirka på hennes reise mellom verdener, gjennom ravneringene, i hennes forsøk på å bringe evna til alle folk og hindre krig mellom Dreysìl, det første landet, og Ymslanda. Men det er ikke alltid at krig lar seg hindre…

Boka utforsker røtter, makt, hovmod – og til sist; enhet.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun presset fingrene forsiktig mot huden, rundt den røde glipa. Ingenting. Han skrek heller ikke. Blod rant nedover siden hans og ble til en mørk flekk på teppet. Hun slapp sårleppene. Hun stirret på dem, mens de ble hvite. Et slags skum som dro dem sammen. Hadde hun ikke nettopp vært vitne til lidelsen det kunne forårsake, ville hun lengtet etter det. Evig liv. De var usårbare som guder. Hva ville vært igjen av Ymslanda om man slapp slike løs?

Hun tørket svette av panna hans. Kjente ståldråpen som en perle mot fingrene. Han så på henne under tunge øyelokk.

«Du er ikke som dem. Du kommer aldri til å bli som dem.»
«Det finnes ikke noe dem. Det finnes bare folk, og folk er forskjellige.»»

Min vurdering
Jeg har lest denne trilogien med stor glede og innlevelse. Jeg har sett frem mot denne siste boka i serien med forventning, men også med vemod. Det er trist når noe man har satt så stor pris på er over.

De fleste trilogier har ei bok, eller ei bok og en halv, som flater litt ut mellom en begynnelse som fanger, og en slutt det svinger av. Hos Siri Pettersen er det heller slik at man begynner solid, hever nivået i bok nummer to, og kjører historien i mål med formidal kraft og eleganse i bok nummer tre.

Ja, Evna er en heidundrande og verdig finale på det som, for meg, har vært et skikkelig høydepunkt innenfor norsk samtidsfantasy.

Det er en fryd å følge Hirka og hennes vekst og utvikling som karakter, fra første bok og til denne siste. Og selv om hennes selvforståelse og rolle endrer seg, og med dem selvtilliten og egenkraften, så beholder hun troverdigheten og menneskeligheten. Pettersen gir henne lov til å feile, falle og reise seg igjen. Hirka får lov til å inneholde både lys og skygger, både jord og litt himmel, hun er kompleks (alt dette gjelder forresten alle karakterene Siri Pettersen har skapt), slik vi alle er, og det er med på å gjøre historien både intelligent og inspirerende. Pettersen har skrevet en historie som angår oss alle.

Og, som jeg har vært innom i mine anmeldelser av de to foregående titlene i denne serien, så sier Siri Pettersens bøker noe vesentlig om vår verden, og dens lokale og globale utfordringer. Hun formidler hvor viktig det er å utforske røtter, med det mål å finne sammen, å se bakenfor det umiddelbare, for å finne en felles essens. Og i denne siste boka utforsker hun hvor viktig det er for den fredelige sameksistensen at alle får sine grunnleggende behov for å bli sett, hørt, akseptert, føle seg trygge og verdsatt dekket, samt hvor nødvendig det er at verdens goder er like tilgjengelige for alle.

Dette er fantasy på høyt nivå, en virkelig fryd å lese. Siri Pettersen fører trådene fra de to foregående bøkene sammen og skaper en innsiktsfull og troverdig helhet. Det er rått og tidvis meget sexy, det er ytterst intelligent, gripende, vakkert og virkelig vist.

De som kjenner til norrøn mytologi, spesielt historiene om Odin og ravnene hans, kommer forresten til å kose seg glugg ihjel med at tittelen på den første boka, «Odinsbarn», får en dypere, vanvittig vakker og ny betydning etter at man har lest ferdig «Evna». Så dere som ikke har lest boka ennå: Gled dere! 😉

Ravneringene er ganske enkelt en makeløs trilogi. Den skal leses om igjen, for virkelig gode ting må nytes flere ganger.

Min anmeldelse av Odinsbarn finnes HER, og av Råta HER.

Fakta

Forfatter Siri Pettersen. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 9788205458680
Oversetter: —
Originaltittel: Evna
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 503

 

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Odinsbarn» av Siri Pettersen

Bokas tittel og forfatter
«Ravneringene 1: Odinsbarn» av Siri Pettersen.

Bokas særtrekk og handling
«Odinsbarn» er en fantasyroman sterkt inspirert av det norrøne.

Vi blir kjent med jenta Hirka, som blir funnet forlatt i snøen, ved en steinsirkel, en såkalt ravnering, som baby. Jenta skiller seg fra de andre i den verden hun er i ved at hun ikke har hale. Hun er et Odinsbarn, et vanlig menneske i en verden full av Ymsætlinger, menneskelignende vesener med hale og spesielle krefter.

Hirka rekker å bli 15 vintre før hun oppdager hva hun er. En halelaus råttenskap som ikke har tilhørighet i denne verden. Hun skal ikke finnes, hun er en myte – forhatt og fryktet. Og etterhvert jaget. Noen ønsker livet av henne. Og i verden bygger det opp til krig.

«Odinsbarn» er første bok i trilogien «Ravneringene». Neste bok ut, «Råta», kommer til høsten.

Utvalgt sitat fra boka
«Hirka lå sammenkrøpet i kassen og så lyspunkter komme og gå i sprekkene mellom planker. Det var kaldt og hun savnet kappa. Og sekken. Sekken med alle urtene. Teen. Alt hun eide. Det lå vel igjen i sjaktene et sted.

Vogna rullet over brustein og hun begynte å forbanne hvor liten hun var i den store sammenhengen. Hun hadde ingenting. Ingen familie. Ikke noe hjem. Hirka halelaus. Datter av gudene vet hvem.»

Min vurdering
Det var en lettelse da juni endelig kom, og jeg kunne begynne på denne boka. Jeg kunne selvsagt ha lest den før, men ønsket å være med på samlesingen av den, i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013.

Når jeg hører massevis av godord om en bok er det nesten litt skummelt å begynne på den. Ofte blir forventningene så høye at boka ender opp med å skuffe bittelitt. Heldigvis var ikke det tilfellet med historien om Hirka. Jeg satte stor pris på bekjentskapet og koste meg virkelig med lesereisen.

Siri Pettersen har skapt et solid og troverdig fantasyunivers, befolket med komplekse og interessante karakterer. Byer, småsteder og natur er skildret med stor innlevelse. Historien er original, befriende klisjéfri og tar stadig overraskende vendinger. Og det hele formes og drives stødig fremover av et et språk med god flyt, rytme og et herlig norrønt tilsnitt.

Enkeltscener og landskap er så levende beskrevet at det av og til er som å se en film, eller også, til tider, som å være tilstede. Kjenne duftene, smakene, se og høre omgivelsene. Jeg opplevde særlig dette der Hirka og faren Thorralds hus, som er fylt med tørkede urter og helbredende remedier, skildres, eller der Hirka arbeider på tehuset i hovedstaden. Grunnen til det er selvfølgelig at jeg selv er svært interessert i urter, oljer, ja, alt fra naturen som dufter godt, samt at jeg elsker te.

Det var i det hele tatt mye ved boka som fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg er også svært interessert i norrøn mytologi, og jeg er fascinert av ravner – som spiller en stor rolle i boka. Noen ved hovedpersonen Hirka, hennes kunnskap om helbredende vekster, hennes mot og selvstendighet, samt forhold til ravnene, eller mer korrekt én ravn, minte meg på ei bok jeg elsket i oppveksten: «Ravnejenta» av Torhild Thorstad Hauger. Dermed ble boka litt ekstra kjær for meg, og fikk en notalgisk undertone som gjenskapte noe av bøkenes barnlige magi fra jeg var liten.

Det er mange som ikke leser fantasy fordi de anser sjangeren som urealistisk, som litteratur som ikke sier noe av viktighet for oss og vår verden. Mer feil kan man knapt ta. Som forfatteren selv sa under et bokbad jeg overvar med henne på Gyldendalhuset i fjor høst (sitat fryktelig fritt etter hukommelsen): «Jeg skriver fantasy for å kunne si noe vesentlig om tunge temaer, også politiske, uten at folks fordommer skal komme i veien for budskapet mitt. Jeg kunne ha skrevet om 2. verdenskrig eller Israel-Palestinakonflikten, men føler at mitt budskap ikke ville ha kommet godt nok igjennom da. Folk har allerede gjort seg opp en mening om det, de har tatt side.  Når jeg skriver fantasy former jeg en verden, og konflikter, ingen kjenner fra før. Det er enklere å lede folk frem til innsikter i en slik verden, det er enklere å få poengene ut når de tilhører et oppfunnet univers som ikke personlig berører noen.»

«Odinsbarn» handler om mye alvorlig, mye vi trenger å se nærmere på, både i oss selv og i vår verden. Fremmedfrykt og hvilke resultater den kan få, når det går for langt. Makt, ledelse og det problematiske ved ledere som er redde og uærlige. En tro man ikke kan stille spørsmål ved, illusjon og hva som kan skje når illusjonen slår sprekker. Det er en høyst interessant og tankevekkende bok som, hvis vi vil, kan få oss til å se både historiske og nåtidige stater, ledere og statlige-religiøse-fusjoner i et klarere lys. Jeg opplever også boken som en kritikk av brune strømninger i samfunnet, og som en hyllest til den selvstendige tanke og frie vilje. Pettersen har skrevet en bok som både er innsiktsfull og underholdende.

Jeg må få lov til å gratulere forfatteren med en meget vellykket debutbok, og takke for den gode leseopplevelsen. Gleder meg til bok nummer to! 🙂

Fakta

Forfatter Siri Pettersen fotografert av Lars Myhren Holand

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-45254-1

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Fugletribunalet» av Agnes Ravatn

Dette er en bok jeg i utgangspunktet ikke hadde planer om å lese. Verken tittel eller omslag har øvet særlig tiltrekning på meg. Men så ble den altså nominert til Bokbloggerprisen 2013. Den endte sågar opp på kortlisten i kategorien ”Årets roman”. Så, ja, nå er den lest. Og jeg har kost meg.

Jeg tenkte først at dette kom til å bli en tung bok å komme igjennom. Mest fordi den var skrevet på nynorsk, noe jeg nesten ikke har lest siden ungdomsskolen. Jeg likte nynorsk godt den gang, og mestret faget – men det ligger likevel en terskel i leselandskapet når det er lenge siden man har praktisert noe.

Boka var lett å lese, med et nydelig, flytende språk. Noen ganger var det ren setningsmagi på sidene. Jeg liker Agnes Ravatns språklige rytme og måte å pensle fram denne historien på. Hun skaper lynskarpe bilder og en mørk fortettet stemning som bærer romanen åndeløst fremover.

I boka møter vi NRK-kjendisen Allis Hagtorn, som flykter fra livet sitt i hovedstaden, etter en sexskandale. Hun søker anonymitet. Rom til å skamme seg. Eller til selvpålagt soning.

Hun får jobb som hushjelp hos den dunkle og mystiske Sigurd Bagge, som lever i isolasjon i en trevilla ved havet. Han er gift, men hans kone er aldri der. Han sier at hun er på en reise. Men er hun egentlig det?

”Fugletribunalet”er en mørk, psykologisk roman, tung av symbolikk og linjer til norrøne myter. Eller rettere sagt én norrøn myte; historien om Balders død. Disse ingrediensene danner for meg et herlig litterært Kinderegg. Noe av det beste jeg kan tenke meg samlet mellom to permer.

Det er flere likhetstrekk mellom Baldermyten og romanen. Et sted i boka sammenligner Allis Sigurd med Balder, en sammenligning som nok for mange skurrer. Der Balder (den norrøne solens gud) er lys og energisk, er Sigurd mørk og tung til sinns. Allis kan kanskje være vanskelig å fatte på en del punkter, men akkurat her opplever jeg at jeg forstår henne.

Forfatter Agnes Ravatn

Det er noen mennesker som har en helt egen evne til å sanse eller se det bittelille kornet av lys og vennlighet i det mørkeste, mutteste og mest uvennlige individ. Og kontrasten mellom dette lille lyset og det store mørket gjør lyset renere og klarere. Lettere å se, og å tro på. Noen klarer til og med å fortrenge mørkets tilstedeværelse og makt etter å ha siktet seg inn på det bittelille lyset. Jeg opplever at dette er en av Allis sine sider og muligens bakgrunn for noe av hennes adferd – jeg tenker spesielt på at hun faller så fort og så hardt for Bagge, som ikke behandler henne spesielt godt.

Det finnes folk som sliter såpass med egenverd, selvbilde og egenkjærlighet at de lever på oppmerksomhet og komplimenter fra andre. Dette er også noe jeg opplever at Allis gjør i denne boken. Det er noe skurrende med selvtilliten hennes. Hun er en egosentrisk og navlebeskuende person, men også rimelig feig. I stedet for å oppføre seg voksent nok til å stå i en vanskelig situasjon (jeg tenker på sexskandalen hun har vært deltager i) og ta ansvaret for egen handling, så rømmer hun. Hun tåler ikke å stå i et rampelys som ikke kjæler for henne. Jeg tenker at det negative fokuset hun plutselig er i sentrum for er for likt det forholdet hun har til seg selv. Situasjonen speiler hennes indre landskap. Det er kanskje ikke selve situasjonen hun flykter fra, men seg selv. Det blir for tøft å bli påminnet sitt eget indre mørke.

En ting til som slår meg med Allis Hagtorn er at hun virker å være et menneske som gir andre det hun håper på å motta selv. Ved å skjenke sin kjærlighet til en mange vil mene ikke har gjort seg fortjent til den, holder hun håpet oppe om at hun også skal være verdifull nok til å motta betingelsesløs kjærlighet.

Det er en annen (enn Balder) i Baldermyten det er veldig mye mer nærliggende å sammenligne Bagge med. Loke. Det er Loke som er ansvarlig for Balders død, og videre for selve Ragnarok, verdens undergang. For udåden må Loke sone. Han blir lenket i en grotte. Over ham kveiler en orm seg, og fra ormen drypper det gift og galle ned på Lokes hodet. Lokes hustru, Sigyn, beskytter Loke ved å holde et stort fat opp mellom ham og slangen. Men når fatet blir fullt av gift må det tømmes. Da drypper det igjen på Loke og han vrir seg i smerte så hele verden rister.

Bak Ravatns skildring av Bagge aner vi en udåd, noe mørkt og uoppdaget vi trekkes mot å vite mer om. Det er en mann som soner for noe vi lenge ikke kjenner til. Jeg tror han trekkes mot Allis fordi hun kan lindre soningssmertene hans, men også at han irriterer seg over henne fordi hun hindrer ham i å sone. Han fremstår som en splittet sjel. En mann som trekkes mot både håp og håpløshet. Jeg tror Bagge har et hat-elskforhold til Allis – og at det er grunnen til at han svinger mellom ømhet og nedrighet.

Jeg skal ikke avsløre detaljer ved slutten, men kan si at den setter et dramatisk punktum for boka. Et punktum som kanskje sier litt av det samme som slutten på Baldermyten: Noen ganger må noe ende, for at noe nytt og friskt skal kunne ta til.

Har du lyst til å lese flere anmeldelser av denne boka? Ta en titt HER.

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Jeg har fått boken i gave av en bokbloggkollega.)

Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-8323-8

Mitt tematips: Heia Sverige!

“Heia Sverige!″ er ukens bloggtema  hos Bokbloggeir. Det inngår i  hans faste onsdagsspalte «Mitt tematips».

Jeg velger å ta reprise på en anmeldelse jeg har skrevet for en god stund siden. Anmeldelsen er om svenske Johanne Hildebrandts fantastiske norrøne Valhall-trilogi, bøkene «Frøya», «Idun» og «Saga fra Valhall».

Du finner anmeldelsen HER.

Sagaen om Valhall: Frøya, Idun og Saga fra Valhall

Sagaen om Valhall er en trilogi skrevet at den svenske journalisten og forfatteren Johanne Hildebrandt. Bøkene heter «Frøya», «Idun» og «Saga fra Valhall».

Trilogien tar utgangspunkt i den historiske og vitenskapelige teorien om at de norrøne gudene vi kjenner fra mytologien en gang var mennesker her på jorden. Vi møter de krigerske og patriarkalske æsene, som har utvandret fra et området ved svartehavet. De kommer til den delen av verden som i dag er kjent som norden, hvor de møter vanene. Vanene er et fredselskende og matriarkalsk folk som dyrker den store Gudinnen og hennes døtre. Hildebrandt har samarbeidet med arkeologer og historikere, slik at alle detaljer om klesdrakt, boforhold, kult og religiøs praksis etc skal stemme mest mulig med den viten vi i dag sitter på.

Johanne Hildebrandt har vært opptatt av å skrive historien sett fra kvinnenes ståsted, som en motsats til historien slik vi kjenner den. Hun presenterer vanene som et folkeslag som lever i et samfunn formet og preget av troen på den store Gudinnen, mektige Dronningers makt og prestinnenes mektige seid. Møtet med de krigerske æsene er fyllt med både forundring, avsmak og motvilje. Det er full kulturkollisjon og forskjellene truer med å kaste hele verden ut i kaos.

I Frøya er det krig mellom de to slektene vanene og æsene, i Vanaheim. Fra vest har æsene trengt inn i landet og plyndret og brent på sin ferd. I et desperat forsøk på å oppnå fred reiser den unge vaneprestinnen Frøya til fiendenes land. Møtet med høvdingsønnen Tor endrer alt. Aldri tidligere har verden sett en mer forbudt kjærlighet.

I Idun herjer svartsotten over Vanaheim, vanenes verden. Tor er maktesløs når æsene begynner å dø. Den eneste som kan bryte forbannelsen er Frøya, prestinnen han en gang elsket. Sammen kan de redde sine folk fra undergangen. Men den hovmodige Frøya nekter. Bare Idun, datteren hun har fått med Tor, kan få henne til å bruke sine trolldomskrefter i kampen mot den blodtørstige gotlandskongen Gorm og den onde heksen Hyndla.

I Saga fra Valhall raser snøstormer over verden midt på sommeren. Menneskeheten trues av ødelagte avlinger, sult og frost. Er det Ragnarok, verdens undergang, som er i anmarsj?

Dette er en av de vakreste og mest rørende trilogier jeg har lest på lenge. De kan minne meg litt om «The Mists of Avalon» av Marion Zimmer Bradley. Bøkene er enkle og fengende og lese, men gir samtidig interessant informasjon om vår mulige fortid. Hildebrandt lykkes stort i å oversette myter til virkelighet og guder/gudinner til kjøtt og blod. Det er en glede å bli kjent med «gamle kjente» på en ny og forfriskende måte. Svært troverdig er det også! Jeg ble dypt forelsket i flere av skikkelsene og kjenner en nyfunnet kjærlighet og respekt for mytologiske figurer jeg har kjent og ignorert lenge. Språket er engasjerende, rått og saftig – jeg følte meg ført langt tilbake i tid mens jeg leste. Kan ikke annet enn å ta av meg hatten for denne trilogien – den er vakker, sterk og rørende!

Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-185 (Frøya)
ISBN: 978-82-8087-212 (Idun)
ISBN: 978-82-8087-168-8 (Saga fra Valhall)