Reprise: Et uoverskuelig mørke

Jeg anmeldte denne boka 29. juni i fjor, i et samleinnlegg med anmeldelser av til sammen 5 bøker. Siden denne boka og dens budskap, desverre, blir mer og mer aktuelt velger jeg å ta en reprise på denne anmeldelsen. Denne gangen solo. Boka fortjener mer blest, den fortjener å bli lest – og ikke minst fortjener den å bli tatt på alvor, for den kommer med en høyst reell advarsel.

Her er min anmeldelse av «Et uoverskuelig mørke» av Håvard Syvertsen:
En kald januardag blir Oslo angrepet. Skudd løsnes i gatene, hus står i flammer, infrastrukturen kollapser. I det første redselsfulle døgnet av en ny, mørk tid følger vi tre personer. Martin, som forsøker å komme seg unna sammen med kona og barnebarnet. Sykepleieren Kaisa, som vandrer igjennom et sønderrevet Oslo på vei til jobb på et overfylt Ullevål sykehus. Lilly, som hjelper en barnefamilie å flykte til ei hytte på fjellet.

Først vet ingen hvem de nye makthaverne er. Men etterhvert viser de sitt ansikt. De patruljerer i gatene. De inntar rådhus og regjeringsbygg. De overtar våpenfabrikken på Kongsberg. De sprer frykt, avmakt og splittelse. De er unge. De er snauklipte. De er hvite. Og de viser ingen medmenneskelighet, ingen nåde.

Dette er en sterk og urovekkende roman om høyreekstremisme og hvor stor trussel denne ideologien er for både samfunn og enkeltmenneske. Vi har sett denne ideologien spre seg før – vi kjenner den som nazisme og fascisme – og vi vet hvor farlig den er og hvor stor skade den kan gjøre på verden. Likevel ser vi høyreekstreme strømninger i dagens samfunn. Vi møter høyreekstreme holdninger i kommentarfelt på nettet, vi ser nynazister som marsjerer gjennom gatene i norske byer, vi hører uttalelser i hverdagen som vitner om fremmedfrykt og fremmedhat.

Brune holdninger og meninger har vært og er på fremmarsj flere steder i verden. Det er vanvittig, det er skremmende, det er høyst bekymringsfullt. Menneskefiendtlige holdninger sprer seg, og mange leter etter fiender «der ute» et sted. Men den største trusselen i dagens samfunn finnes allerede hos oss. I oss selv og måten vi velger å se og møte andre mennesker på. Denne boka er en viktig påminnelse om hvor galt det kan gå når vi lar frykten for «de andre» ta overhånd.

Jeg synes boka sluttet litt brått, skulle gjerne ha fulgt hovedpersonene lenger. Men samtidig så vet vi jo alle hvor det bærer når nazister står ved roret. Vi har sett det før. Vi har levd det før. Vi har lidd og grått og dødd på grunn av denne ideologien før. La det ikke skje igjen.

Denne dystopiske boka tar opp et så viktig tema og skildrer det så urovekkende godt at jeg nominerte den til Bokbloggerprisen 2017. Desverre nådde den ikke opp. Men den kan fremdeles nå ut. Derfor denne reprisen.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-36179-1

Reklame

2 kjappe: Inferno & Opprinnelse

«Inferno» av Dan Brown:
Dan Brown er en ujevn forfatter. Når han er på sitt beste er han skikkelig god, men stadig oftere virker det som om han hviler på sine laurbær og stoler på at den gamle, gode romanoppskrifen skal fungere ennå en gang. Og, vel, denne gangen ble ikke jeg helt overbevist.

Igjen møter vi Robert Langdon, amerikansk professor innenfor religiøs symbologi, som ved hjelp av ei vakker dame og sin egen kunnskap om obskure symboler, kunst- og religionshistorie plutselig må redde verden fra et megalomant geni med tilsynelatende ondsinnede planer.

Denne gangen foregår handlingen i hjertet av Italia, der Langdon må bruke sin kunnskap om Dante Alighieris kunst og liv for å stanse en vitenskapsmann som ønsker å slippe «Inferno» løs på menneskeheten.

Boka begynner veldig uinspirert, det føles som å lese en av Browns tidligere bøker, men den tar seg noe opp mot slutten. Jeg liker at Brown stiller endel interssante spørsmål omkring bl.a. pandemier og overbefolkning i denne romanen. Det er tankevekkende stoff, og sikkert ganske provoserende for mange. Likevel synes jeg at dette alt i alt var  ei Brown-bok midt på treet. Forfatteren virker litt slapp og uinspirert i «Inferno». Hvilket er synd, for når han virkelig får det til – som f.eks. i «Engler og demoner» – så skriver han godt, interessant og intenst spennende.

Det oppleves uansett aldri som bortkastet å lese ei bok av Dan Brown. Ikke for meg ihvertfall. Men så er jeg også i overkant interessert i nettopp kunst- og religionshistorie og i symbologi, hvilket man alltid lærer masse om når man leser denne forfatteren. Jeg konkluderer med at hvis man leser Brown for den glitrende thrillerens skyld, så blir man ofte litt skuffa, men om man leser ham for innsikt i kunst, religion og gamle symboler så har man alltid mye å kose seg med.

Kilde: Jeg har kjøpt boka selv
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-574-7

«Opprinnelse» av Dan Brown:
Se her, ja! Nå er Brown i siget igjen. Jeg likte denne mye bedre enn «Inferno».

Joda, oppskriften er stort sett den samme. Robert Langdon er på farta igjen, sammen med veldig pen dame (som denne gangen er i ferd med å gifte seg inn i den spanske kongefamilien) og må bruke sine kunnskaper om kunst, religion, symboler – og litt vitenskap – for å redde verden fra, ikke nødvendigvis en fysisk krise denne gangen, men mer en åndelig en.

En gammel venn av Langdon, et IT-geni ved navn Edmond Kirsch, har nemlig gjort en revolusjonerende oppdagelse – noe som kan besvare to av menneskehetens største spørsmål: Hvor kommer vi fra og hvor er vi på vei? Og disse svarene kan igjen gjøre all religion fullstendig unødvendig. Som sagt: Åndelig krise.

Ved presentasjonen av denne oppdagelsen blir Kirsh drept, og Langdon og den pene damen (som også er en venn av Kirsch) må plutselig selv flykte fra drapsmannen. De får hjelp fra en av Kirsch sine oppfinnelser, den kunstige intelligensen Winston. Langdon og Spanias fremtidige kronprinsesse forsøker å holde seg i live, mens de jakter på Kirsch sin morder og forsøker å finne en måte å presentere Kirsch sin oppfinnelse for verden på.

Selv om oppskriften er den samme i denne boka som i flere av Browns foregående bøker, så opplever jeg likevel «Opprinnelse» som en forfriskende utgivelse. Vi  befinner oss for det første i Spania, så omgivelsene er nye. Og vi blir kjent med Antoni Gaudis kunst og liv, som er en mye mer moderne kunstner en dem Brown så langt har presentert for oss. I tillegg til kunst og religion, så er vitenskapen og teknologien viktige ingredienser i denne boka, noe som gjør den mer aktuell enn flere tidligere utgivelser. Og som en liten bonus får vi innblikk i den spanske kongefamilien (en fiktiv utgave av kongefamilien, men likevel) og de stramme reglene og rammene kongelige lever under. Hvilket er et spennende tema i seg selv.

Og avslutningen på denne boka er både en slags løsning på bokas gåte, men også en slags ubehagelig advarsel til menneskeheten av i dag. Det er kanskje ikke alle fremskritt som på sikt er av det gode. Noen ganger skaper vi ting som ender opp med å skade oss. Brown tar opp dette i denne romanen, og han gjør det på en spennende, tankevekkende og intelligent måte.

Jeg likte denne romanen godt! Den er ikke helt på nivå med «Engler og demoner», som er min favoritt fra Brown, men den kommer på en hederlig andreplass.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar/Cappelen Damm
ISBN: 978-82-56249-6

Belials inferno: Tidsreiser og gammel ondskap

Bokas tittel og forfatter
«Belials inferno» av John Olav Oldertrøen

Bokas særtrekk og handling
Dette er den frittstående fortsettelsen på Oldertrøens økofantasy «Isilds vrede» fra 2016.

Vi møter igjen Trym og Frida. Nå er de kjærester. En kveld forsvinner Frida sporløst. Ingen skjønner hva som kan ha skjedd med henne, men Trym aner at hennes forsvinning har noe med at hun er «halving» og de egenskapene det gir henne. Og Trym har rett.

I året 1666 regjerer den onde lensmannen Belial med jernhånd i bygda. Han har et hemmelig prosjekt som går ut på å samle alle halvinger fra alle tider og utrydde dem for slik å få større magisk makt selv. Han har klart å hente Frida fra vår tid og tilbake til sin egen, og venter nå bare på at Trym skal følge etter henne gjennom tidsslusen. Trym er den aller siste halvingen han trenger for å oppnå det han ønsker…

Utvalgt sitat fra boka
«Trym kikket opp. Østifuru la et ganske stort maleri forsiktig ned på skrivepulten. Så kikket han mot Trym, deretter på maleriet, før han gjentok bevegelsene og ristet på hodet. – Jeg visste det! Kom hit!

Trym slapp sveiven og begynte å bane seg vei frem til skrivebordet. Østifuru fulgte ham med blikket. – Likheten , likheten gutt! Det er helt vanvittig!

Trym kjente pulsen øke for hvert skritt, og nok en gang kom den iskalde, gufne følelsen over ham. Han hørte Kari skrape på døren og mjaue klagende. Østifurus dype pust ble høyere. Så var han fremme ved skrivebordet. Han følte det som om hjertet hoppet over to slag, så ble han svimmel og måtte støtte seg.

Det kunne ikke være mulig!

– Fantastisk kvalitet de hadde på både lerret og maling, og takk gudene for at den låven har holdt seg tett igjennom årene og at musene har hatt annet å ete. Ser du, gutt?

Trym nikket. Han så. Men han ville ikke se det.»

Min vurdering
Da jeg anmeldte Oldertrøens aller første roman, Isilds vrede, skrev jeg at jeg savnet dynamikk. Jeg likte boka, men syntes at den var litt strømlinjeformet i oppbygningen, at den hadde litt for like store porsjoner av alt som skulle med. Det var derfor med stor spenning jeg begynte på den frittstående oppfølgeren, Belials inferno.

La meg si med en gang: Dynamikken er på plass! Dette er en super bok nummer to. Her er det spenning, overraskelser, ungdomskjærlighet, utfordringer og en fantastisk levende skildring av ei norsk bygd på 1600-tallet. Belials inferno er ei levende, original og velskrevet ungdomsbok det hat vært en fryd å lese.

For meg er det atmosfæren i romanen som gjør hele boka. Oldertrøen skriver et skarpt og troverdig tidsportrett av ei norsk fjellbygd sånn ca plassert i Nord-Østerdalen i året 1666. Hele bygdeatmosfæren, fra bebyggelse, hverdag og selve folkesjela, til den urovekkende tilstedeværelsen av stedets diabolske lensmann, som legger en truende skygge over livet til alle i flere mils omkrets, er til å ta og føle på. Det er jordnært og realistisk skrevet, og fantastisk creepy på samme tid.

De overnaturlige vesnene vi ble kjent med i den første boka har sitt nærvær i denne boka også, men på en litt annen måte. Trym, som befinner seg i vår tid og vår verden, er isolert fra dem i denne historien. Han sanser dem, men får ikke skikkelig kontakt. Frida derimot, som er hentet tilbake i tiden, fra vår tid til 1600-tallet, møter et slags vrengebilde av dem. Mørke skyggeversjoner skapt av Belial.

På mange måter er denne bok nummer to en mye mørkere bok enn Isilds vrede. Både historien og hovedpersonene har vokst og modnet. Trym og Frida er ikke lenger barn, de er ungdommer, og historien er preget av langt dypere og ubehagelige undertoner. Isilds vrede var også en mye renere fantasyroman. Belials inferno er også fantasy, men med islett av noe som smaker litt mer som science fiction. Da tenker jeg på tidsreiseaspektet ved boka. Belials inferno virker i det hele tatt mer leken og eksperimentell, mer fandenivoldsk, og jeg synes det fungerer utrolig bra!

Men det er ikke bare mørke og elendighet i boka. Det er også kjærlighet og håp. For Trym og Frida har blitt kjærester, og det å bli revet fra hverandre av onde krefter vekker innsikter i dem begge. De lærer, på den skikkelig tøffe måten, hva kjærligheten virkelig innebærer, alt den er villig til å satse, våge og ofre. Det er ei bok om lengsel. Om utholdenhet. Og om gleden og kraften i å ha noen å være glad i, noen som er like glad i deg som du er i dem. Og det er ei bok om styrke, den styrken som ligger i tilhørigheten og i kjærligeten.

Hvis jeg skal sette fingeren på en liten ting, så vil det være at handlingen kanskje gikk litt fort fram på slutten. Men det er bare en bagatell i den store sammenhengen.

Nå er jeg skikkelig spent på neste bok ut fra forfatteren.

Fakta

Forfatter John Olav Oldertrøen. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV forlag
ISBN: 978-82-8330-165-6
Originaltittel: Belials inferno
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 339

Kosenifse boktips til Halloween: Dr. Schnabels krønike I-IV

 

Vampyrflaggermusa Batty. Kilde: Pixabay.

Jeg leste disse fire første bøkene i bokserien «Dr. Schnabels krønike» av Heine T. Bakkeid i sommer, men har utsatt bloggingen fordi disse ungdomsbøkene passer så bra oppunder Halloween. Dette er nemlig skikkelig kosenifse, mørke og spennende bøker som kler sene høstkvelder, levende lys og Halloweenhøytiden svært godt.

Handlingen er lagt til 1700-tallets Europa. Hovedpersonen er Vlad fra Valakia, som i første bok bare er syv år gammel. Han mister familien sin i pesten og vokser opp hos sin onkel Arad i London. Arad er kirurg, vampyrjeger og ekspert på paranormale hendelser. Vlad blir hans lærling.

Bøkene byr på en herlig kombinasjon av europeisk historie (selv om forfatteren tar seg noen friheter her og der, som han selv avslører bakerst i hver bok), gotisk skrekkstemning, lun humor og sjarmerende henvisninger til store skrekklassikere – som f.eks. Dracula.

Vampyrene i disse bøkene er befriende lite glitrende, romantiske og tiltrekkende. Her er det sylskarpe hoggtenner, voldsom blodsprut og bekmørk fotorealisme for alle penga. Skrekken er både krypende og brå, og handlingen er original selv om det også finnes mer klassiske og gjenkjennelige elementer i disse bøkene.

Jeg liker spesielt godt at alle grøssene er spedd ut med både humoristiske ting og sjarmerende elementer. Jeg tenker spesielt på Vlads ganske så spesielle følgesvenner, vampyrflaggermusa Batty og vampyrkaninen Bunny. Han treffer dem som liten gutt, i en kirke i Valakia, og de får etterhvert en helt spesiell plass i både Vlads og leserens hjerte. Jeg ble ihvertfall skikkelig sjarmert av denne både nusselige og creepy duoen. 🙂

Bøkene er skrevet på en slik måte at vi får en opplevelse av å vokse opp sammen med Vlad. Det er noe med måten handlingen formidles på, historien blir sakte mørkere, tyngre og mer blodig etterhvert som Vlad selv blir eldre i bøkene. Som om verden og dens skrekkeligheter sakte smyger seg innpå etterhvert som barnets sinn og måte å oppleve omverdenen på legges bak oss – og bak Vlad. Jeg liker det sakte krypende mørket og alvoret i disse bøkene svært godt.

Språket er veldig rett på, med tydelige og svært beskrivende bilder, men også med en mørk, atmosfærisk nerve som er utrolig stemningsskapende.

På forfatterens blogg står det å lese at en bok nummer fem i denne serien er planlagt. Det ligger mye research bak denne serien og derfor kan det ta litt tid mellom hver utgivelse. Jeg gleder meg veldig til neste bok, for jeg har blitt utrolig glad i både Vlad, Batty, Bunny og hele den særegne stemningen i disse bøkene. Bok fem har fått den midlertidige tittelen «Heksehammeren» og har en handling som visstnok skal foregå i Salem, Massachusetts (fremdeles på 1700-tallet). Hører jeg en skingrende hekselatter i det fjerne? Jeg tror jammen det! 😀

«Dr. Schnabels krønike I: Vampyrjegeren» av Heine T. Bakkeid:
I denne aller første boka i serien møter vi syv år gamle Vlad. Han bor i Valakia, et distrikt i Romania, hvor pesten herjer. Familien hans er smittet, flere er allerede døde, og moren hans ber ham dra hjemmefra for å redde livet hans. Før moren dør sender hun en melding til Vlads onkel Arad i London. Arad finner til slutt Vlad og tar ham med seg. Onkelen gjør Vlad til sin lærling, og trener ham opp til å bli kirurg, vampyrjeger og ekspert på paranormale hendelser. Det er meningen at Vlad skal ta over onkelens rolle som den beryktede Dr. Schnabel von Rom, mannen iført pestmasken,  når han blir gammel nok. Men så skjer det noe som tvinger Vlad til å ta sin onkels plass lenge før han egentlig er klar…

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25489-5

«Dr. Schnabels krønike II: De dødes hus» av Heine T. Bakkeid:
Etter de dramatiske hendelsene i den første boka følger vi Vlad videre på reisen mot ung mann. Onkel Arad har forsvunnet. Det er Vlad som er Dr. Schnabel von Rom nå. En dommer hyrer ham for å finne datteren Lissi. Hun har rømt fra landets største og mest beryktede galehus, Bethlem (også kjent som Bedlam) i Moorfields. Et av symptomene hennes er at hun drikker sitt eget blod…

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25500-7

«Dr. Schnabels krønike III: Eksorsisten» av Heine T. Bakkeid:
Jakten på onkel Arad fører Vlad til Venezia. Det er midt i karnevlastiden og byen er fylt av liv, lys og mennesker i fargerike kostymer. Det er ikke lett å vite hvem som er hvem. Mens han er i byen får han høre om et skip som har strandet i lagunen. Ryktene sier at det finnes unaturlige vesener om bord, vesener som nå befinner seg i den festkledde byen…

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25497-0

«Dr. Schnabels krønike IV: Knokkeløya» av Heine T. Bakkeid:
Vlad befinner seg om bord i et skip på vei fra Venezia til Amerika. På veien blir frakteskuten bedt om å ta turen innom en gammel valfangststasjon på Spitzbergen. Der skal de plukke opp en vitenskapsmann som har tilbagt sommeren på øya for å studere det arktiske fuglelivet. Men når de ankommer øya skjønner de fort at noe er galt. De er ikke alene i det mørke og gudsforlatte isødet. Noe jakter på dem. Og for sent innser de at ingen, absolutt ingen drar til Smeerenburg frivillig…

Dette er forøvrig favorittboka mi i denne serien, så langt. En helt utrolig urovekkende, mørk og ubehagelig bok som får det til å kaldt nedover ryggen flere ganger. Fantastisk nervepirrende atmosfære og makabre innslag kombinert med den samme sjarmen og lune humoren som også kjennetegner de tre foregående bøkene. I tillegg har denne fjerde boka virkelig vakre og poetiske naturskildringer.

Les. Bare les! 🙂

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-25628-8

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Krøniker fra Det Røde Klosteret – Maresi: Fantasy om kvinnekraft, urvisdom og gudinnetilbedelse

Bokas tittel og forfatter
«Krøniker fra Det Røde Klosteret #1: Maresi» av Maria Turtschaninoff

Bokas særtrekk og innhold
«Maresi» er første bok i en finsk fantasytrilogi.

Maresi kom til Det Røde Klosteret på øya Menos under hungersvinteren. Tidligere hadde hun bare hørt rykter om denne øya, og var ikke sikker på om hverken den eller klosteret fantes. Menos virker som en utopi i en verden der jenter ikke får lov til å lære noe eller leve ut sine drømmer som sterke, selvstendige vesener.

Det fredfulle øysamfunnet rystes når jenta Jai ankommer. Hun er skitten og sliten og har kroppen full av arr. Hun har flyktet til øya for å unnslippe undertrykkelsene der ute i verden. Men når Jai klarer å finne frem til Menos, så klarer andre det også. Jais forfølgere gir ikke opp. De vil ha henne tilbake koste hva det koste vil…

Utvalgt sitat fra boka
«Den andre fullmånen etter at Vårstjernen har våknet, når hun står på linje med månen, er det tid for månedansen. Det er den viktigste seremonien i klosteret. Under Månedansen besøker vi Urmoren i hennes eget rike, og hun møter oss der med alle de tre ansiktene sine: Jomfruen, Moderen og Heksen. Med månedansen hedrer vi Urmoren og danser for verdens fruktbarhet og dødens og livets uovervinnelige forening. Det er sånn Mor alltid forklarer det til oss dagen før dansen.»

Min vurdering
«Maresi» har en spennende oppbygning. Boka begynner med at hovedpersonen vender «hjem», i dette tilfellet til det stedet hun opplever størst sjelelig tilhørighet (øya Menos) og slutter der de fleste fantasybøker begynner: Med at «helten» reiser ut i verden på et oppdrag. Mellom hjemvendelsen og reisen ut blir vi godt kjent med hovedpersonens historie og personlighet, og får ta del i hverdagen til jentene og kvinnene som lever på den isolerte øya Menos.

Innledningsvis oppleves boka som stillferdig og litt innadvendt. Den har en myk og rolig indre kraft, som minner mye om måten Margaret Atwood valgte å skrive sin klassiker «Tjenerinnens beretning» på. Og disse bøkene, Atwood sin og Turtschaninoff sin, har flere likhetstrekk. Begge historier skildrer en verden og et samfunn preget av et kjønnsklima ute av balanse, der det ene kjønnet dominerer over og undertrykker det andre.

Etterhvert som handlingen skrider frem får vi glimt fra verden utenfor øya, gjennom jentene og kvinnene i klosteret. Og alvoret i verdens tilstand blir virkelig understreket når jenta Jai ankommer øya. Hun er taus og innesluttet i begynnelsen, men sakte åpner hun seg opp for Maresi og vi får innblikk i en oppvekst og et liv som er rystende.

Bokas spenning og sakte krypende drama bygger seg opp når vi forstår at det Jai har rømt fra ikke har gitt opp å finne henne. En dag er katastrofen er faktum. Verden der ute trenger seg inn på øya, nådeløst og voldsomt, og vi får en helt ny forståelse av hvorfor øya Menos er så viktig som den er for jenter og kvinner i den verden Maresi er en del av.

Boka er vakkert skrevet og har nydelige skildringer av naturens guddommelighet og den iboende visdommen og kraften som ligger latent i det feminine – noe som i mange tilfeller er glemt eller undertrykket også i vår egen verden og vårt samfunn.

Jeg leser boka som en hyllest til det å følge sin egen indre natur og å leve autentisk i egen kraft og med glede, samt å følge sitt kall uansett hvor det måtte føre deg. I bokas verden er ikke dette noe kvinner automatisk kan gjøre. Men i Det Røde Klosteret kan de det. Noen jenter rømmer dit og noen blir sendt dit av liberale eller velstående familier som ønsker å gi sine døtre det samfunnet ellers nekter dem. På Menos er kvinnene frie, sterke og mektige, de lever i harmoni med seg selv, med sine medsøstre og med naturen, under beskyttelse av alle kvinners Moder, Den Trefoldige Gudinnen. De læres opp til egenkjærlighet og egenrespekt – og sammen med dem lærer vi, leserene, noe om hvor ødeleggende det motsatte er for oss.

Denne boka er også en historie om mot. Det er noe som heter «Når du vet bedre, så handler du bedre». Og dette er noe av kjernen i hovedpersonen Maresis indre reise som novise i Det Røde Klosteret. Hun tilbringer tiden i klosteret med å tilegne seg alt hun kan av kunnskap, og gjennom kunnskapen og personlige erfaringer oppnår hun innsikt om mye og stor personlig visdom. For mange av hennes medsøstre faller det naturlig å leve videre på øya livet ut og å dele visdommen med sine medsøstre – men Maresi får et annet kall. Hun vet at hun må utfordre frykten sin og ta visdommen dit den trengs mest: Til verden utenfor øya. Og det er her vi forlater henne, på terskelen til en reise, på terskelen til et viktig oppdrag ut i det skremmende og ukjente.

«Maresi» er en interessant og vakkert skrevet fantasy med et feministisk tilsnitt, skildret på en klok og varm måte. Det er ei bok om livet og døden – og den naturlige syklusen de to utgjør sammen.

Jeg ble veldig begeistret for denne boka. Den har et viktig budskap, den er godt skrevet og den tilfører fantasysjangeren nye elementer og originalitet. Jeg ser frem til å følge Maresis reise ut i verden i bok nummer to, «Naondel» som skal komme ut i 2018, og i trilogiens avsluttende del, «Brev fra Maresi» som planlegges utgitt i 2019.

Fakta

Forfatter Maria Turtschaninoff. Kilde: Forfatterens blogg.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gursli Berg Forlag
ISBN: 978-82-93311-36-2
Originaltittel: Maresi – Krönikor från Röda Klosteret
Oversettelse: Nina Aspen
Utgivelsesår: 2014 (norsk 2017)
Sideantall: 254

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Bokbloggerprisen 2016: Jane Ashlands gradvise forsvinning

9788210055225-300dpiBokas tittel og forfatter
«Jane Ashlands gradvise forsvinning» av Nicolai Houm.

Bokas særtrekk og handling
Jeg vil kalle denne romanen for et psykologisk drama.

Vi møter den amerikanske kvinnen Jane, som har reist til Norge for å treffe slektninger hun har oppdaget at hun har gjennom slektsforskning. Hun ender etterhvert opp på høyfjellet, alene. Reisefølget har forlatt henne og hun gjør ikke tegn til å ville vende tilbake til sivilisasjonen. Hva er det som egentlig har skjedd med Jane? Hva er det hun flykter fra? Hva er det som tærer på henne?

«Jane Ashlands gradvise forsvinning» er en psykologisk innsiktsfull roman om tap, savn, sorg og hva som kan skje med et menneske som har mistet livsgnisten.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun har lest at det gjerne ender med at man kler av seg. En siste fatal feiltolkning av omgivelsene, så ligger man der i undertøyet, blåhvit og stram i huden, med store, gjennomfrosne øyeepler, og etter hvert draperes man i et likklede av nysnø som må børstes varsomt bort når man blir funnet.»

Min vurdering
Det er en stund siden jeg leste denne boken. Jeg har ventet med å blogge om den for å være litt mer i takt med bokbloggernes samlesing av romanen i forbindelse med at den er nominert til Bokbloggerprisen 2016.

Med boka litt på avstand kan jeg si at jeg husker den som en god leseopplevelse. Jeg ble fanget inn allerede på første side, nysgjerrigheten ble vekket og jeg ble engasjert i hovedpersonens historie. Hvem er denne Jane, og hva er det som egentlig har skjedd med henne? Hun har tanker og tar valg som vitner om en kvinne som ikke er i vater. Noe må ha stjålet gleden, pågangsmotet og meningen med livet – og det er dette intense ønsket man får om å avdekke årsaken til kvinnens sinnstilstand og nåværende livsvalg som utgjør mye av denne historiens nerve og drivkraft.

Sakte avslører forfatteren Janes historie for oss. Vi lærer at hun er forfatter og litteraturprofessor. Vi hører om livet hennes som mor og kone. Vi forstår at mannen Greg og datteren Julie betyr alt for henne. Og vi får ta del i hendelsen som skal endre alt. Som etterlater Jane alene tilbake, uten det som har vært hele livet hennes – den hendelsen som kaster henne ut i en tilværelse preget av sorg, savn og en hjerteskjærende ensomhet som ikke vil vike.

Jane forsøker å reise vekk på forskjellig vis. Hun blander piller og alkohol. Forsøker å mildne smerten. Hun reiser til Norge, forsøker å hente seg selv ut av den emosjonelle tåkeheimen hun eksisterer i. Men man kan ikke reise fra seg selv. Følelser og sinnstilstand blir med på reisen. Og smerten blir tydeligere og tydeligere – også for dem rundt Jane.

Boka er godt skrevet. Forfatteren får frem den inderlige smerten og sorgen på en tydelig, men likevel særpreget og original måte. Det kan ofte være vanskelig å skildre sorg. Det kan oppleves som melodramatisk eller klisjépreget – men Houm unngår disse fellene og får til en troverdig og gripende historie som balanseres med enkelte humoristiske innspill og scener. Boka byr på både rå, usminket menneskelighet og mørk humor.

Jeg ble spesielt begeistret for bokas filmatiske kvalitet. Houm har et språk og en måte å skildre scener på som er utrolig levende og fascinerende. Det ligger en slags stor, symbolladet tomhet i de forskjellige scenene, noe som underbygger hovedpersonens sinnstemning og reise.

Boka slutter der den begynner. Vi har fått vite hvordan Jane har endt opp der hun er, innhyllet i tåke, i et telt midt i den norske fjellheimen. Alene. Men vi vet ikke sikkert hvordan det går. Jane tar et valg, men det er opp til vår fantasi hva resultatet av det valget vil bli.

Jeg liker bøker med en litt åpen slutt. Jeg liker bøker man ikke forstår fullt ut før siste side er lest. Og jeg elsker bøker med et innsiktsfullt psykologisk innhold. Her fikk jeg alle tre på en gang. «Jane Ashlands gradvise forsvinning» er kanskje ikke den aller beste boka jeg har lest, men den er god – og jeg kommer til å bære den særegne stemningen den byr på med meg videre. Det var givende å lese denne romanen, og jeg fikk lyst til å lese mer av Houm.

Fakta

nicolaihoum

Forfatter Nicolai Houm fotografert av Paal Audestad. Kilde: Tiden.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Tiden
ISBN: 978-82-10-05522-5
Oversetter: —
Originaltittel: Jane Ashlands gradvise forsvinning
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 175

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Neverwhere: London blir aldri det samme igjen. Og det blir i grunn ikke verden heller!

Bokas tittel og forfatter
«Neverwhere – London Under» av Neil Gaiman
Boka er illustrert av Chris Riddell.

Bokas særtrekk og handling
«Neverwhere» er urban fantasy for ungdom og voksne.

Vi befinner oss i London. Der bor Richard Mayhew, en ganske alminnelig ung mann. Han har en grei, men kjedelig, jobb, en liten leilighet og en veldig pen, men utrolig kravstor og snobbete kjæreste.

En dag da Richard er på vei til en viktig middag sammen med kjærsten Jessica, får han øye på ei ung jente på fortauet. Det virker som om hun dukker opp ut av intet, som om hun bare materialiserer seg rett ut av en murvegg. Jenta er skadet og trenger helt tydelig hjelp. Jessica haster videre, men Richard stanser og bestemmer seg for å hjelpe jenta, som kaller seg Door.

Den beslutningen endrer alt for Richard. Hele hans tilværelse går opp i røyk. Han blir trukket inn i en verden han ikke visste at eksisterte. En verden under Londons gater, i en labyrint av mørke kloakktunneller og nedlagte t-banestasjoner, der Rottetalerne, Kloakkfolket og Fløyelene bor. Der blir han kjent med Markien av Carabas, som tar Richard ennå dypere ned i London Under, der farer truer og store utfordringer ligger foran ham.

Utvalgt sitat fra boka
«Han er et sted dypt under bakken: i en tunnel, kanskje, eller i kloakken. Lyset blafrer, og fremhever mørket i stedet for å drive det bort. Han er ikke alene. Andre mennesker går ved siden av ham, selv om han ikke kan se ansiktene deres. Nå løper de, gjennom kloakken; plasker gjennom gjørme og møkk. Vanndråper faller sakte gjennom lufta, krystallklare i mørket.

Han runder et hjørne, og Beistet venter på ham.»

Min vurdering
Jeg har utsatt denne anmeldelsen av Neverwhere en stund. Det er vanskelig for meg å skrive den, å finne de rette ordene. Jeg ble så utrolig glad i denne boka mens jeg leste at jeg er redd for at alt jeg formulerer omkring leseopplevelsen bare vil høres ut som noe fra en rosa, glitrende reklameplakat.  Neil Gaiman har rett og slett seilt opp som en av min absolutte favorittforfattere. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har ventet så lenge med å lese hans bøker.

Altså, dette er ikke første boka jeg har lest av Gaiman. Det er den andre. Men jeg burde helt klart ha lest veldig mye mer av ham, veldig mye tidligere i livet. Heldigvis har jeg flere av bøkene hans stående i bokhylla. Oh joy! 😀

Men, ja. Neverwhere. Jeg ELSKER Neverwhere!

Denne boka er utrolig fin på flere forskjellige måter. For det første er det en usedvanlig velskrevet og språklig spenstig fantasyroman. Gaiman er fantastisk god til å skape atmosfæriske rom og steder, og han former et troverdig, interessant og ikke minst originalt persongalleri.

Forfatteren har også en helt egen evne til å gjøre det alminnelige magisk. Han flytter grå, vanlig hverdag og hverdagslige steder halvveis eller helt inn i et mørkt og fortryllende eventyr. På noen måter kan Neverwhere minne litt om oppbygningen til romaner som bøkene om Narnia. Men der Narnia er en helt egen verden, totalt adskilt fra vår, så fletter Gaiman i Neverwhere vår verden sammen med dette London Under. London Under er jo teknisk sett en del av vår verden, men det er en del av den som vi ikke har kunnskap om eller har beveget oss rundt i. Men sammen med hovedpersonen, Richard, får vi innblikk i en mulig fantastisk underverden som på mange måter snur opp ned på hele vår verdensforståelse om vi er åpne for det.

Bokas London Under er befolket av mennesker vi i vår verden opplever som uteliggere og tiggere. Men i London Under er de konger og markier, lorder og ladyer, helter og skurker med pågangsmot og beundringsverdig utholdenhet. De møter farer og utfordringer vi bare kan forestille oss, og finner løsninger på problemer vi ville ha opplevd som uløslige.

Og det er nettopp her vi berører det aller fineste ved Neverwhere. Gaimans måte å få oss til å se på uteliggere, tiggere og andre som lever sine liv i mørke smug og på kalde gater med nye øyne. For det er desverre slik at mange av oss som lever priviligerte liv i storbyene enten ser ned på, eller fullstendig overser dem som ikke lever innenfor de samme hverdagsrammene som vi gjør. «De usynlige» som vandrer gatelangs, som sover i portrom og søker ly fra kulda i trappen ned til t-banestasjonen lever på mange måter i en annen verden enn vår. Deres liv foregår på andre steder enn våre liv, de møter andre og ofte tyngre utfordringer og overvinner ting vi aldri trenger å overvinne. Om dette ikke gjør dem til helter, virkelige hverdagshelter, så vet ikke jeg. Med denne boka skriver Gaiman disse menneskene synlige for oss, og gir dem kraft og verdighet, gjennom en eventyrlig historie som påminner oss om vår medmenneskelighet.

Ingen ting, hverken steder eller mennesker, er helt slik de ser ut på overflaten. Vi har alle et ytre og et indre, en overflate og noe under den. Det er viktig å ikke bedømme eller fordømme noe utifra hvordan ting virker utenifra. Det er først når vi har blitt godt kjent med en plass, og godt kjent med en person, at vi kan vite med sikkerhet hva slags sted og hva slags menneske vi har foran oss.

London blir aldri det samme etter Neverwhere. Og det blir i grunn ikke verden heller. For hvis vi kan tenke oss at det finnes en skjult verden tilknyttet London, så kan vår fantasi forestille seg at det finnes en slik verden i tilknytning til hver eneste by i hvert eneste land på denne planeten.

Det er lett å tenke at det finnes én virkelighet og at alle lever i den samme virkelighetsbaserte verden, men sannheten er jo at vi er høyst subjektive vesener. Vi oppfatter virkeligheten på vår helt særegne måte alle sammen, så teknisk sett finnes det én virkelighet pr. person. I overført betydning finnes det massevis av verdener der ute, som er skjult for oss, som vi ikke har kjennskap til eller kunnskap om – før vi eventult blir kjent med folk, kjent med dem som lever i alle disse forskjellige subjektive verdenene. Når vi tør å se hverandre, tør å møte andre som likeverdige og vise åpenhet og nysgjerrighet på hvem de er heller enn å fordømme dem for det vi tror de er, så åpner det seg nye verdener for oss. Og vi risikerer å bli rausere og klokere på veien.

Neverwhere er ei nydelig bok om toleranse, inkludering, medmenneskelighet og mangfold – samt en hyllest til menneskets utholdenhet, overlevelsesevne og indre styrke. Jeg ble forferdelig glad i denne boka, i stedene den beskriver, i London og i alle de fantastiske personene Gaiman har skapt. Forfatteren fikk meg til og med til å gråte en skvett på slutten, for så dypt berørt ble jeg faktisk av denne historien og symbolikken som finnes i den.

Har du ikke lest denne boka, så er det på tide. Les! Bare les! ❤

Fakta

Forfatter Neil Gaiman og hans hund Cabal. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-516-8618-1
Originaltittel: Neverwhere
Oversetter: Ina Vassbotn Steinman
Utgivelsesår: 2015 (norsk 2017)
Sideantall: 431

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Malerens muse: Atmosfærisk om store følelser og stor kunst

Bokas tittel og forfatter
«Malerens muse» av Lisa Strømme

Bokas særtrekk og handling
«Malerens muse» er en historisk roman, med handling fra Åsgårdsstrand året 1893. Forfatteren kombinerer fakta med fiksjon og presenterer en mulig historie bak bl.a.  Edvard Munchs mest kjente maleri, «Skrik».

Bokas hovedperson er ungjenta Johanne Lien, som gjennom en sommerjobb som hushjelp hos den velstående familien Ihlen, og vennskapet med familiens yngste datter Tullik, blir viklet inn i en dramatisk kjærlighetshistorie som skal avføde noen av Munchs mest kjente verk.

Utvalgt sitat fra boka
«Tullik gikk bort til Munch, som hadde satt seg i stolen igjen. Hun satte seg på fanget hans, la armene rundt halsen på ham og bøyde hodet hans forover slik at det hvilte mot brystet hennes. Håret hennes falt nedover dem som lange, flammende tentakler mens de omfavnet hverandre. Tullik presset ham tettere inntil seg, og han hvilte seg mot hjertet hennes, med armene rundt livet på henne, som et barn hos sin mor. Hun bøyde seg over ham og kysset ham på halsen, mykt, ømt, mens hun hvisket intime ord jeg ikke kunne høre. Jeg forsøkte å vende blikket bort, men det ble trukket mot det elskende paret igjen, uten at jeg klarte å forhindre det.»

Min vurdering
Denne boka rommer mye. I tillegg til å være et interessant tidsportrett og stedsportrett (Åsgårdsstrand 1893), så er den også et spennende innblikk i Edvard Munchs liv og kunst. Og på toppen av det igjen fungerer romanen som en generell hyllest til kunsten, til kreativiteten og til kunsterens blikk. Boka byr i tillegg på et stykke av den altoppslukende, men vanskelige, kjærligheten. Den som ikke ender slik lykkelig, harmonisk kjærlighet skal – men som fortærer de elskende, og for alltid bæres med vemodig aksept som et kutt og et savn.

Hvert kapittel har navnet til en farge. Og hvert kapittel innledes med et sitat fra Goethes fargelære. For meg, som har en kunstutdannelse bak meg, var det nesten som å være tilbake på skolebenken igjen. På den gode måten. Boka syder av kreativ kraft og ånd, og ble for meg en både inspirerende og vakker lesereise, som minnet meg på hvorfor jeg valgte kunst som vei i utgangspunktet. «Malerens muse» ble derfor en veldig personlig og nær roman for meg.

Romanen skildres gjennom ungjenta Johanne Lien. Hun er av en enkel familie, født og oppvokst i Åsgårdsstrand, og vant til at stedet fylles av velstående feriegjester hver sommer. Kunstnerne tiltrekkes også av Åsgårdsstrand, av landskapet og lyset. Blant dem er Hans Heyerdahl, som i denne romanen leier familien Liens hus hver sommer – og etterhvert også den kontroversielle Edvard Munch.

Bokas engelske tittel, «The Strawberry Girl», peker på et av Heyerdahls malerier, av ei lita, blond jente som byr betrakteren på nyplukkede jordbær. Forfatteren har skrevet dette maleriet inn i bokas handling, som et portrett av bokas hovedperson, Johanne, da hun var liten pike. Johanne plukker bær hver sommer og selger dem til sommergjestene på torget i Åsgårdsstrand.

Denne nærheten til kunstnerne og kunsten vekker noe i Johanne, og hun får selv et behov for å uttrykke seg kreativt, for å male. Men moren ser ikke verdien i kunst og kreativitet, og Johanne blir sendt i tjeneste til familien Ihlens sommerhus i Borre. Hun ansettes som hushjelp, men ender opp som tjenestepike og venn til husets yngste datter, Regine Ihlen, kalt Tullik. Dette vennskapet og den lojaliteten Johanne har til Tullik, både som ansatt og som venninne, vikler henne etterhvert inn i et nettverk av hemmeligheter og løgner.

Tullik er dypt fascinert av Munch, og Munch er fascinert av Tullik. Han finner stor inspirasjon i henne, i hennes sensuelle, lidenskapelige vesen og hennes særegne utseende. Melkehvit hud, flammende rødt hår. Hun blir hans muse, og hun tillegger ham kanskje dypere følelser og en trofasthet som ikke er der. Eller de er der, men de er i første rekke tilknyttet noe annet enn henne. Munch er dedikert til kunsten, til alt som berører ham dypt, som får ham til å føle. Munchs malerier er ikke studier av virkeligheten, men av følelsene virkeligheten trigger. Han maler ekspressivt, han maler sorg og angst, lengsel og begjær. Han maler døden og livet og kjærligheten. Munch holder Tullik nær nok til å bli dypt inspirert, men likevel på passelig avstand så hun ikke skal overskygge hans viktigste lidenskap – kunsten. Eller kanskje han holder henne på avstand fordi han vet at han ikke vil være god for henne i lengden. De har et forhold, men på hans premisser. Han slipper henne aldri helt inn, men hun opplever å være inne.

Munch ble sett på som sær, mørk og litt farlig av mange. Et utskudd. Han bar på mye. Han var preget av psykisk sykdom. Og han var preget av sin søster, Ingers, sykdomsperioder. Bildene hans uttrykker mye av det mørket, den angsten og det tungsinnet han kjente så godt. De fleste forstod ikke Munchs billedverden, maleriene virket kaotiske og voldsomme på den utrenede betrakteren. Både Tullik og Johanne får derfor streng beskjed om å holde seg unna kunstneren og hans lille, gule hus. Men ingen av dem adlyder. Tullik trekkes mot ham som en møll mot flammen. Og Johanne får lov til å male i hans atelier. Jentene lever dobbeltliv sommeren 1893 – og begge gjør det de kan for å gi hverandre et troverdig alibi. Men sannheten har en lei tendens til å komme for en dag. Selvfølgelig blir deres relasjoner til Munch oppdaget.

Språket i boka er vakkert og atmosfærisk. Forfatteren skildrer store og til tider vanskelige følelser, men klarer å holde det hele språklig behersket, slik at historien aldri virker svulstig eller melodramatisk.

Boka har en tydelig malerisk kvalitet, vi opplever historien gjennom Johanne, som får et tydeligere og tryggere kunstnerblikk jo lenger ut i historien vi kommer. Hvert tablå skildres gjennom lys og skygge, farger, kontraster, linjer og elementers forhold til hverandre. Dette skaper en virkelig vakker ramme om historien og gir den sæpreg.

Jeg likte denne boka utrolig godt. Den er vakker, interessant og rørende. Spesielt slutten har en melankolsk nerve som virkelig tar tak i en. For allerede kunstinteresserte og Munch-entusiaster byr den på spennende teorier rundt inspirasjonskildene til Munchs særegne verk. For andre, som så langt ikke har vært spesielt interessert i kunst, vil boka kanskje tenne en nysgjerrighet, et ønske om å utforske kunstens verden.

Bøker som vekker utforskertrang og en videre leselyst er alltid av det gode. Dette er en slik bok.

Fakta

Forfatter Lisa Strømme. Kilde: Forfatterens Facebookside.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke (HarperCollins Nordic)
ISBN: 978-82-41-92035-6
Originaltittel: The Strawberry Girl
Oversetter: Jarle Tollefsrud
Utgivelsesår: 2016 (norsk 2017)
Sideantall: 349

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Anarchy in the UKR: Litterært anarki og et ode til friheten

Bokas tittel og forfatter
«Anarchy in the UKR» av Serhij Zjadan

Bokas særtrekk og handling
Denne boka forener en rekke sjangere – roman, dokumentar, reiseskildring, dagbok.

Det begynner som en slags dokumentar om anarkismen i det postsovjetiske Ukraina, og for å gjøre research legger forfatteren ut på en reise, som danner bokas reiseskildring. I møte med landskap, mennesker og informasjon om fortidens anarkokommunistiske helter vekkes minner og tanker om forfatterens egen barndom på et lite, landlig sted i landet. Gjennom disse glimtene får vi innblikk i en ukrainsk oppvekst i skyggen av Sovjetstatens fall.

I bokas andre del blir vi med forfatteren på en reise inn bak frontlinjene til de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina i april-mai 2014.

Og avslutningsvis filosoferer forfatteren om friheten og alle dens fasetter, og danner seg tanker om hvor viktig den er for oss alle.

Utvalgt sitat fra boka
«Vannviddet vårt gir oss ingen ro. Redselen vår gir oss ingen glede. Lukketheten vår og det manglende ønsket om å forstå hverandre gir oss ingen fred. Vi kommer til å være redde for hverandre, vi kommer ikke til å ha tiltro til hverandre, vi kommer til å mistenke hverandre, vi kommer til å ligge i krig med hverandre – vi vil ikke lytte, vi makter ikke å snakke. Vi glemmer alt det som faktisk forener oss, vi glemmer alt det som skulle gjøre oss lykkelige og fylt av kjærlighet til livet. Og etterpå kommer vi til å tre fram for Vårherre, stille oss foran Hans åsyn og finne på noe til vårt forsvar – desillusjonerte, nedtrykte og forbitrede. Med knust hjerte og tomme hender. Med svarte briller, i treningstøy.»

Min vurdering
Hva i all verden er dette? Tenkte jeg. Under nesten hele lesereisen. Anarchy in the UKR er ei bok man både blir og ikke blir klok på.

Det anarkiet vi allerede møter i bokas tittel peker ikke bare på romanens tema og innhold, men like mye på hvordan boka er skrevet. Sjanger. Språk. Forfatteren underkaster seg ikke noen litterær norm, men frir seg fra ethvert rammeverk og enhver maktstruktur som noensinne har påvirket litteraturens form og vesen. Hele teksten er fri og går sine egene veier – mange ganger så til de grader at det er vanskelig å følge med. Det er sprett og flyt i hver enste setning i denne boka, men også stadige u-svinger og brå overganger fra én sjanger til en annen og fra én tråd til en ny. Forfatteren krever oppmerksomhet og konsentrasjon av leseren. Er man ikke 100% skjerpet mens man leser så faller man fort av.

For meg gikk det litt opp og ned. Så hang jeg med. Så falt jeg midlertidig av. Men jeg fortsatte å lese, for det er noe ved denne boka som trekker i en. Den har fått en fascinerende form og energi. Kombinasjonen av forskjellige sjangere og forskjellige språklige uttrykk gjør teksten forfriskende og understreker bokas poeng. Det er en slags råhet og en nerve her som danner en interessant kontrast mot det tidvis meget poetiske språket.

Anarchy in the UKR ble for meg både en rar og fin lesereise. Det er mye jeg ikke helt fikk tak i i denne boka, og det er mange referanser i den (bl.a. til ukrainske forfattere og poeter) som jeg ikke kjenner til og som jeg derfor heller ikke forstod. Likevel føler jeg at jeg sitter igjen med et godt bilde av en kultur, et politisk klima og en oppvekst i et interessant land med en tidvis dramatisk historie.

Land eller regimer der rammene har vært stramme, enten politisk eller religiøst, eller i mindre målestokk på det rent personlige plan, legger opp til et opprør. Jeg opplever det som om Ukraina på mange måter har vært utsatt for slike altfor trange rammer, bl.a. som underlagt den sovjetiske kommunismen. Og at mye av det folklige klimaet i landet, med opptøyer, demonstrasjoner, fremmedskepsis (som jeg stadig ser eksempler på i denne boka) har sine røtter i denne påtvungne politiske rigiditeten. Folket er lei, folket vil være et fritt folk, de vil være frie individer. De vil leve selvstendige liv og ta selvstendige valg, både politisk, religiøst og personlig. Noen forsøker å endre status quo ved å engasjere seg politisk, noen gjør opprør på en punk- og Blitz-aktig måte, andre forsøker å melde seg ut, stikke av gjennom rus. Forfatteren viser oss glimt av alt sammen, både fra fortid og nærmer nåtid.

Forfatteren avslutter boka med å filosofere over nettopp friheten. Det er frihet det handler om. Det er ofte frihet som er svaret, som er det vi lengter etter. Og i møte med friheten må vi til slutt ta innover oss at frihet for meg også omfatter frihet for deg. Vi kan ikke påberope oss en frihet til å være, uttrykke og handle slik vi vil (innen lovlighetens grenser) og samtidig nekte andre det samme. Det er ikke frihet. Frihet innebærer raushet, toleranse og aksept. Frihet lar alle være seg selv. Den lar oss møtes på midten i gjensidig respekt, og lar oss glede oss over alle de forskjellige måtene den personlige friheten kan komme til uttrykk på. Friheten elsker mangfoldet.

Jeg kjenner at dette nok er ei bok man fint kan lese flere ganger og lære noe nytt av hver gang. Jeg ble nysgjerrig på de forskjellige forfatterene og poetene som nevnes i denne boka, og tenker at jeg kanskje vil få med meg flere nyanser av teksten om jeg leser noe av dem. Jeg ble også mer nysgjerrig på Ukraina og Ukrainas historie, og kommer nok til å søke etter annen litteratur fra samme land (både sakprosa og romaner).

Alt i alt en meget interessant bok. Unik, original og tro mot konseptet anarki. Informativ på en helt ny måte.

Fakta

Forfatter Serhij Zjadan fotografert av Valentyn Kuzan. Kilde: Pax.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3923-7
Originaltittel: Anarchy in the UKR
Oversetter: Dagfinn Foldøy
Utgivelsesår: 2005 (norsk 2017)
Sideantall: 256

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Kvinnen ved jordas kant: Lettfattelig, historisk roman som mangler litt saft og kraft

Bokas tittel og forfatter
«Frøyas døtre: Kvinnen ved jordas kant» av Gunhild Haugnes

Bokas særtrekk og handling
«Kvinnen ved jordas kant» er en historisk roman med handling fra vikingtiden. Boka handler om Frøydis Eiriksdatter, datter av Eirik Raude og søster til Leiv Eiriksson. Hun var Eirik Raudes frilledatter, altså datter av en av hans elskerinner, og ble behandlet deretter. Hun vokste likevel opp til å bli ei sterk og stri dame, som bl.a. ledet to ekspedisjoner fra Grønland til Vinland, i sin bror Leivs fotspor.

Utvalgt sitat fra boka
«Endelig er alt klart. Hun åpner øynene.

Langt der framme skimter hun streken, streken som skiller det mørke havet og den noe lysere himmelen. Det er dit hun alltid har drømt om å reise, til jordas ytterkant – der hvor en verden slutter og en annen begynner. Verdensrommets dyp, Ginnungagap.

Et isflak seiler inn fra venstre og legger seg rolig til rett foran henne. Lokkende. Hun lar ullkappa falle ned på det glatte skjæret. Det samme skjer med stokken og selskinnsvantene.

De krokete fingrene griper om hver sin side av kjolen, som er blitt tung og våt etter timer med bølgeskvulp mot seg. Hun heiser opp kjolen. Så løfter hun den venstre foten.»

Min vurdering
Tanken bak denne boka, og serien den etterhvert skal bli en del av, er å hente frem interessante kvinneskikkelser fra norrøn historie (mulig også tidlig middelalder) og gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Det er en flott tanke og et godt prosjekt. Og jeg stiller meg helhjertet bak tanken om at Frøydis Eiriksdatter fortjener å få sin egen saga, på lik linje med sin mer kjente far og bror.

Gunhild Haugnes har hentet ut de fakta hun har funnet om Frøydis i de eksisterende sagaene om Eirik Raude og hans sønn Leiv Eiriksson. Resten har hun fylt ut selv med sitt forfattersinn. Romanen er altså en kombinasjon av historiske fakta og fri diktning.

Jeg er litt uenig med meg selv om hva jeg synes om denne boka. Derfor er det også litt vanskelig for meg å skrive om den.

I utgangspunktet var jeg både tiltrukket og litt skeptisk til denne boka. Jeg er veldig glad i historiske romaner, og spesielt interessert i vikingtiden, så jeg ble raskt nysgjerrig på «Kvinnen ved jordas kant». Samtidig har boka en estetisk aura, et utseende, som fort kan minne om serieromaner (eller kiosklitteratur), noe som slettes ikke trenger å være negativt, men som for meg er litt på kollisjonskurs med renspikket historie og historiske fakta. Ja, jeg er klar over at mange serieromaner har handling fra forskjellige historiske epoker, men de har gjerne fiktive hovedpersoner og en fiktiv handling. Denne romanen skal være et historisk portrett av en faktisk person som har levd, og tiden hun levde i.

Jeg brukte litt tid på å finne tonen med boka, men da jeg først kom inn i språk og handling opplevde jeg god leseflyt. Det er ei lettfattelig bok, med levende personportretter. Forfatteren har et tydelig engasjement for det hun skriver, for dette (skal vi kalle det) kvinneprosjektet og for bokas hovedperson. Hun skrev Frøydis inn i hjertet mitt, og det på tross av at Frøydis ikke nødvendigvis er den letteste dama og like. Det er et godt tegn på at ei bok er godt skrevet, tenker jeg. At hovedpersonen oppleves som helstøpt, kompleks, med både virkelig lite sjarmerende sider, samt gode sider – og at hovedpersonens liv og reise faktisk berører leseren. Og dette har Haugnes absolutt klart.

Norrøn tid var på mange måter en annerledes tid enn den vi lever i. Verdensbildet var et annet, menneskesynet var et annet, religiøsiteten var en annen og man nærmet seg det guddommelige på en annen måte enn det de fleste gjør i dag.

Haugnes trekker frem norrøn tro og deler av den norrøne gudeverdenen i denne boka, og setter det opp mot den kristne troen. Bokas handling foregår akkurat i brytningstiden mellom norrøn tro og kristen tro, der kristne prester reiste rundt for å omvende hedningene. Leiv Eiriksson selv var en av dem som ganske tidlig lot seg omvende til hvitekrist, og som lovet å kristne Grønland – øya der han og familien holdt til. Hans far, Eirik Raude, var trofast mot de gamle gudene hele livet, og det samme skal Frøydis ha vært.

Vi vet at kristningen av både Norge og landene omkring ikke alltid gikk fredelig for seg. Vi vet at vikingene hadde en annen moral og andre æresbegreper enn det vi har. Likevel opplever jeg at handlingen i denne boka, og skildringen av ting vi vet har vært både dramatiske og blodige, er litt for milde. Litt for tilpasset vår tid og vår moral – dagens mentalitet. Det mangler litt saft og kraft, rett og slett. Det er dramatiske episoder her og der, absolutt, men det oppleves som om de er litt holdt tilbake likevel.

Jeg klarer ikke å la være og sammenligne denne boka bittelitt med den norrøne Valhall-trilogien til Johanne Hildebrandt. Bøker jeg forøvrig likte svært godt. Nå er ikke disse bøkene ment å være rene historiske bøker, selv om forfatteren har basert seg på funn og fakta om disse funnene. Det er en historie om de norrøne gudene, inspirert av teorien om at de kanskje en gang var vanlige mennesker som levde her på jorden, som oss. Uansett, så er det bøker med norrønt innhold og om sterke, komplekse norrøne kvinneskikkelser. Disse bøkene har en helt egen saftighet, både i språk og handling, en villskap og en litterær urkraft som jeg opplever som sannere og mer i tråd med det vi vet om vikingtiden og dens mennesker. «Kvinnen ved jordas kant» mangler noen hekto råskap og urkraft på en måte, og det er synd. For boka er veldig nær opptil å være skikkelig god.

Denne romanen har endel overnaturlige innslag, som jeg regner med er en del av forfatterens egen frie diktning. Det fantes helt klart en tro på magi i norrøn tid, man møtte gudene på en annen måte enn vi gjør i dag, æret det guddommelige på annet vis og hadde egne utøvere av forskjellige former for magi  – f.eks. de gåtefulle og mektige volvene. Volver er også med i denne romanen. Jeg har litt av den samme kritikken her som jeg hadde rundt den manglende saftigheten og kraften. Magien og de overnaturlige elementene oppleves som litt for moderne, nesten litt New Age-aktige. Det er en altfor mild type åndelighet i denne boka, synes jeg, som bryter veldig med tidsepoken som skildres.

Jeg kjenner likevel at jeg liker skildringen av åndeligheten i denne boka, og jeg liker generelt bøker med overnaturlige innslag. Her er vi altså ved et av de punktene jeg er uenig med meg selv på. Hvis jeg ser bortifra at dette er ei historisk bok med handling fra vikingtid, og heller bare konsentrerer meg om at det er et portrett av ei kvinne som levde et utfordrende og sterkt liv, og som hadde en spennende og personlig utviklende livsreise, så er dette ei bok jeg satte utrolig stor pris på å lese. Men nettopp fordi det er en historisk roman, et historisk portrett med norrøn ramme, så mister den litt av den gløden og kraften den kunne ha hatt – om den nettopp hadde hatt noe mer glød og kraft.

Men alt i alt ei fin bok, ei bok som når ut med et stykke historie, og et stykke kvinnehistorie, til langt flere enn den nok hadde nådd ut til om den hadde vært skrevet innenfor de sedvanlige historiebok-rammene. Jeg er tilhenger av Haugnes sitt prosjekt og jeg er glad for å ha blitt kjent med Frøydis Eiriksdatter.

Er spent på neste bok i denne serien, «Jenta fra den grønne øya», som visstnok kommer i juni 2017.

Fakta

Forfatter Gunhild Haugnes. Kilde: Juritzen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-922-0
Originaltittel: Kvinnen ved jordas kant
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 309

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre