Malerens muse: Atmosfærisk om store følelser og stor kunst

Bokas tittel og forfatter
«Malerens muse» av Lisa Strømme

Bokas særtrekk og handling
«Malerens muse» er en historisk roman, med handling fra Åsgårdsstrand året 1893. Forfatteren kombinerer fakta med fiksjon og presenterer en mulig historie bak bl.a.  Edvard Munchs mest kjente maleri, «Skrik».

Bokas hovedperson er ungjenta Johanne Lien, som gjennom en sommerjobb som hushjelp hos den velstående familien Ihlen, og vennskapet med familiens yngste datter Tullik, blir viklet inn i en dramatisk kjærlighetshistorie som skal avføde noen av Munchs mest kjente verk.

Utvalgt sitat fra boka
«Tullik gikk bort til Munch, som hadde satt seg i stolen igjen. Hun satte seg på fanget hans, la armene rundt halsen på ham og bøyde hodet hans forover slik at det hvilte mot brystet hennes. Håret hennes falt nedover dem som lange, flammende tentakler mens de omfavnet hverandre. Tullik presset ham tettere inntil seg, og han hvilte seg mot hjertet hennes, med armene rundt livet på henne, som et barn hos sin mor. Hun bøyde seg over ham og kysset ham på halsen, mykt, ømt, mens hun hvisket intime ord jeg ikke kunne høre. Jeg forsøkte å vende blikket bort, men det ble trukket mot det elskende paret igjen, uten at jeg klarte å forhindre det.»

Min vurdering
Denne boka rommer mye. I tillegg til å være et interessant tidsportrett og stedsportrett (Åsgårdsstrand 1893), så er den også et spennende innblikk i Edvard Munchs liv og kunst. Og på toppen av det igjen fungerer romanen som en generell hyllest til kunsten, til kreativiteten og til kunsterens blikk. Boka byr i tillegg på et stykke av den altoppslukende, men vanskelige, kjærligheten. Den som ikke ender slik lykkelig, harmonisk kjærlighet skal – men som fortærer de elskende, og for alltid bæres med vemodig aksept som et kutt og et savn.

Hvert kapittel har navnet til en farge. Og hvert kapittel innledes med et sitat fra Goethes fargelære. For meg, som har en kunstutdannelse bak meg, var det nesten som å være tilbake på skolebenken igjen. På den gode måten. Boka syder av kreativ kraft og ånd, og ble for meg en både inspirerende og vakker lesereise, som minnet meg på hvorfor jeg valgte kunst som vei i utgangspunktet. «Malerens muse» ble derfor en veldig personlig og nær roman for meg.

Romanen skildres gjennom ungjenta Johanne Lien. Hun er av en enkel familie, født og oppvokst i Åsgårdsstrand, og vant til at stedet fylles av velstående feriegjester hver sommer. Kunstnerne tiltrekkes også av Åsgårdsstrand, av landskapet og lyset. Blant dem er Hans Heyerdahl, som i denne romanen leier familien Liens hus hver sommer – og etterhvert også den kontroversielle Edvard Munch.

Bokas engelske tittel, «The Strawberry Girl», peker på et av Heyerdahls malerier, av ei lita, blond jente som byr betrakteren på nyplukkede jordbær. Forfatteren har skrevet dette maleriet inn i bokas handling, som et portrett av bokas hovedperson, Johanne, da hun var liten pike. Johanne plukker bær hver sommer og selger dem til sommergjestene på torget i Åsgårdsstrand.

Denne nærheten til kunstnerne og kunsten vekker noe i Johanne, og hun får selv et behov for å uttrykke seg kreativt, for å male. Men moren ser ikke verdien i kunst og kreativitet, og Johanne blir sendt i tjeneste til familien Ihlens sommerhus i Borre. Hun ansettes som hushjelp, men ender opp som tjenestepike og venn til husets yngste datter, Regine Ihlen, kalt Tullik. Dette vennskapet og den lojaliteten Johanne har til Tullik, både som ansatt og som venninne, vikler henne etterhvert inn i et nettverk av hemmeligheter og løgner.

Tullik er dypt fascinert av Munch, og Munch er fascinert av Tullik. Han finner stor inspirasjon i henne, i hennes sensuelle, lidenskapelige vesen og hennes særegne utseende. Melkehvit hud, flammende rødt hår. Hun blir hans muse, og hun tillegger ham kanskje dypere følelser og en trofasthet som ikke er der. Eller de er der, men de er i første rekke tilknyttet noe annet enn henne. Munch er dedikert til kunsten, til alt som berører ham dypt, som får ham til å føle. Munchs malerier er ikke studier av virkeligheten, men av følelsene virkeligheten trigger. Han maler ekspressivt, han maler sorg og angst, lengsel og begjær. Han maler døden og livet og kjærligheten. Munch holder Tullik nær nok til å bli dypt inspirert, men likevel på passelig avstand så hun ikke skal overskygge hans viktigste lidenskap – kunsten. Eller kanskje han holder henne på avstand fordi han vet at han ikke vil være god for henne i lengden. De har et forhold, men på hans premisser. Han slipper henne aldri helt inn, men hun opplever å være inne.

Munch ble sett på som sær, mørk og litt farlig av mange. Et utskudd. Han bar på mye. Han var preget av psykisk sykdom. Og han var preget av sin søster, Ingers, sykdomsperioder. Bildene hans uttrykker mye av det mørket, den angsten og det tungsinnet han kjente så godt. De fleste forstod ikke Munchs billedverden, maleriene virket kaotiske og voldsomme på den utrenede betrakteren. Både Tullik og Johanne får derfor streng beskjed om å holde seg unna kunstneren og hans lille, gule hus. Men ingen av dem adlyder. Tullik trekkes mot ham som en møll mot flammen. Og Johanne får lov til å male i hans atelier. Jentene lever dobbeltliv sommeren 1893 – og begge gjør det de kan for å gi hverandre et troverdig alibi. Men sannheten har en lei tendens til å komme for en dag. Selvfølgelig blir deres relasjoner til Munch oppdaget.

Språket i boka er vakkert og atmosfærisk. Forfatteren skildrer store og til tider vanskelige følelser, men klarer å holde det hele språklig behersket, slik at historien aldri virker svulstig eller melodramatisk.

Boka har en tydelig malerisk kvalitet, vi opplever historien gjennom Johanne, som får et tydeligere og tryggere kunstnerblikk jo lenger ut i historien vi kommer. Hvert tablå skildres gjennom lys og skygge, farger, kontraster, linjer og elementers forhold til hverandre. Dette skaper en virkelig vakker ramme om historien og gir den sæpreg.

Jeg likte denne boka utrolig godt. Den er vakker, interessant og rørende. Spesielt slutten har en melankolsk nerve som virkelig tar tak i en. For allerede kunstinteresserte og Munch-entusiaster byr den på spennende teorier rundt inspirasjonskildene til Munchs særegne verk. For andre, som så langt ikke har vært spesielt interessert i kunst, vil boka kanskje tenne en nysgjerrighet, et ønske om å utforske kunstens verden.

Bøker som vekker utforskertrang og en videre leselyst er alltid av det gode. Dette er en slik bok.

Fakta

Forfatter Lisa Strømme. Kilde: Forfatterens Facebookside.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke (HarperCollins Nordic)
ISBN: 978-82-41-92035-6
Originaltittel: The Strawberry Girl
Oversetter: Jarle Tollefsrud
Utgivelsesår: 2016 (norsk 2017)
Sideantall: 349

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Anarchy in the UKR: Litterært anarki og et ode til friheten

Bokas tittel og forfatter
«Anarchy in the UKR» av Serhij Zjadan

Bokas særtrekk og handling
Denne boka forener en rekke sjangere – roman, dokumentar, reiseskildring, dagbok.

Det begynner som en slags dokumentar om anarkismen i det postsovjetiske Ukraina, og for å gjøre research legger forfatteren ut på en reise, som danner bokas reiseskildring. I møte med landskap, mennesker og informasjon om fortidens anarkokommunistiske helter vekkes minner og tanker om forfatterens egen barndom på et lite, landlig sted i landet. Gjennom disse glimtene får vi innblikk i en ukrainsk oppvekst i skyggen av Sovjetstatens fall.

I bokas andre del blir vi med forfatteren på en reise inn bak frontlinjene til de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina i april-mai 2014.

Og avslutningsvis filosoferer forfatteren om friheten og alle dens fasetter, og danner seg tanker om hvor viktig den er for oss alle.

Utvalgt sitat fra boka
«Vannviddet vårt gir oss ingen ro. Redselen vår gir oss ingen glede. Lukketheten vår og det manglende ønsket om å forstå hverandre gir oss ingen fred. Vi kommer til å være redde for hverandre, vi kommer ikke til å ha tiltro til hverandre, vi kommer til å mistenke hverandre, vi kommer til å ligge i krig med hverandre – vi vil ikke lytte, vi makter ikke å snakke. Vi glemmer alt det som faktisk forener oss, vi glemmer alt det som skulle gjøre oss lykkelige og fylt av kjærlighet til livet. Og etterpå kommer vi til å tre fram for Vårherre, stille oss foran Hans åsyn og finne på noe til vårt forsvar – desillusjonerte, nedtrykte og forbitrede. Med knust hjerte og tomme hender. Med svarte briller, i treningstøy.»

Min vurdering
Hva i all verden er dette? Tenkte jeg. Under nesten hele lesereisen. Anarchy in the UKR er ei bok man både blir og ikke blir klok på.

Det anarkiet vi allerede møter i bokas tittel peker ikke bare på romanens tema og innhold, men like mye på hvordan boka er skrevet. Sjanger. Språk. Forfatteren underkaster seg ikke noen litterær norm, men frir seg fra ethvert rammeverk og enhver maktstruktur som noensinne har påvirket litteraturens form og vesen. Hele teksten er fri og går sine egene veier – mange ganger så til de grader at det er vanskelig å følge med. Det er sprett og flyt i hver enste setning i denne boka, men også stadige u-svinger og brå overganger fra én sjanger til en annen og fra én tråd til en ny. Forfatteren krever oppmerksomhet og konsentrasjon av leseren. Er man ikke 100% skjerpet mens man leser så faller man fort av.

For meg gikk det litt opp og ned. Så hang jeg med. Så falt jeg midlertidig av. Men jeg fortsatte å lese, for det er noe ved denne boka som trekker i en. Den har fått en fascinerende form og energi. Kombinasjonen av forskjellige sjangere og forskjellige språklige uttrykk gjør teksten forfriskende og understreker bokas poeng. Det er en slags råhet og en nerve her som danner en interessant kontrast mot det tidvis meget poetiske språket.

Anarchy in the UKR ble for meg både en rar og fin lesereise. Det er mye jeg ikke helt fikk tak i i denne boka, og det er mange referanser i den (bl.a. til ukrainske forfattere og poeter) som jeg ikke kjenner til og som jeg derfor heller ikke forstod. Likevel føler jeg at jeg sitter igjen med et godt bilde av en kultur, et politisk klima og en oppvekst i et interessant land med en tidvis dramatisk historie.

Land eller regimer der rammene har vært stramme, enten politisk eller religiøst, eller i mindre målestokk på det rent personlige plan, legger opp til et opprør. Jeg opplever det som om Ukraina på mange måter har vært utsatt for slike altfor trange rammer, bl.a. som underlagt den sovjetiske kommunismen. Og at mye av det folklige klimaet i landet, med opptøyer, demonstrasjoner, fremmedskepsis (som jeg stadig ser eksempler på i denne boka) har sine røtter i denne påtvungne politiske rigiditeten. Folket er lei, folket vil være et fritt folk, de vil være frie individer. De vil leve selvstendige liv og ta selvstendige valg, både politisk, religiøst og personlig. Noen forsøker å endre status quo ved å engasjere seg politisk, noen gjør opprør på en punk- og Blitz-aktig måte, andre forsøker å melde seg ut, stikke av gjennom rus. Forfatteren viser oss glimt av alt sammen, både fra fortid og nærmer nåtid.

Forfatteren avslutter boka med å filosofere over nettopp friheten. Det er frihet det handler om. Det er ofte frihet som er svaret, som er det vi lengter etter. Og i møte med friheten må vi til slutt ta innover oss at frihet for meg også omfatter frihet for deg. Vi kan ikke påberope oss en frihet til å være, uttrykke og handle slik vi vil (innen lovlighetens grenser) og samtidig nekte andre det samme. Det er ikke frihet. Frihet innebærer raushet, toleranse og aksept. Frihet lar alle være seg selv. Den lar oss møtes på midten i gjensidig respekt, og lar oss glede oss over alle de forskjellige måtene den personlige friheten kan komme til uttrykk på. Friheten elsker mangfoldet.

Jeg kjenner at dette nok er ei bok man fint kan lese flere ganger og lære noe nytt av hver gang. Jeg ble nysgjerrig på de forskjellige forfatterene og poetene som nevnes i denne boka, og tenker at jeg kanskje vil få med meg flere nyanser av teksten om jeg leser noe av dem. Jeg ble også mer nysgjerrig på Ukraina og Ukrainas historie, og kommer nok til å søke etter annen litteratur fra samme land (både sakprosa og romaner).

Alt i alt en meget interessant bok. Unik, original og tro mot konseptet anarki. Informativ på en helt ny måte.

Fakta

Forfatter Serhij Zjadan fotografert av Valentyn Kuzan. Kilde: Pax.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Pax
ISBN: 978-82-530-3923-7
Originaltittel: Anarchy in the UKR
Oversetter: Dagfinn Foldøy
Utgivelsesår: 2005 (norsk 2017)
Sideantall: 256

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Kvinnen ved jordas kant: Lettfattelig, historisk roman som mangler litt saft og kraft

Bokas tittel og forfatter
«Frøyas døtre: Kvinnen ved jordas kant» av Gunhild Haugnes

Bokas særtrekk og handling
«Kvinnen ved jordas kant» er en historisk roman med handling fra vikingtiden. Boka handler om Frøydis Eiriksdatter, datter av Eirik Raude og søster til Leiv Eiriksson. Hun var Eirik Raudes frilledatter, altså datter av en av hans elskerinner, og ble behandlet deretter. Hun vokste likevel opp til å bli ei sterk og stri dame, som bl.a. ledet to ekspedisjoner fra Grønland til Vinland, i sin bror Leivs fotspor.

Utvalgt sitat fra boka
«Endelig er alt klart. Hun åpner øynene.

Langt der framme skimter hun streken, streken som skiller det mørke havet og den noe lysere himmelen. Det er dit hun alltid har drømt om å reise, til jordas ytterkant – der hvor en verden slutter og en annen begynner. Verdensrommets dyp, Ginnungagap.

Et isflak seiler inn fra venstre og legger seg rolig til rett foran henne. Lokkende. Hun lar ullkappa falle ned på det glatte skjæret. Det samme skjer med stokken og selskinnsvantene.

De krokete fingrene griper om hver sin side av kjolen, som er blitt tung og våt etter timer med bølgeskvulp mot seg. Hun heiser opp kjolen. Så løfter hun den venstre foten.»

Min vurdering
Tanken bak denne boka, og serien den etterhvert skal bli en del av, er å hente frem interessante kvinneskikkelser fra norrøn historie (mulig også tidlig middelalder) og gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Det er en flott tanke og et godt prosjekt. Og jeg stiller meg helhjertet bak tanken om at Frøydis Eiriksdatter fortjener å få sin egen saga, på lik linje med sin mer kjente far og bror.

Gunhild Haugnes har hentet ut de fakta hun har funnet om Frøydis i de eksisterende sagaene om Eirik Raude og hans sønn Leiv Eiriksson. Resten har hun fylt ut selv med sitt forfattersinn. Romanen er altså en kombinasjon av historiske fakta og fri diktning.

Jeg er litt uenig med meg selv om hva jeg synes om denne boka. Derfor er det også litt vanskelig for meg å skrive om den.

I utgangspunktet var jeg både tiltrukket og litt skeptisk til denne boka. Jeg er veldig glad i historiske romaner, og spesielt interessert i vikingtiden, så jeg ble raskt nysgjerrig på «Kvinnen ved jordas kant». Samtidig har boka en estetisk aura, et utseende, som fort kan minne om serieromaner (eller kiosklitteratur), noe som slettes ikke trenger å være negativt, men som for meg er litt på kollisjonskurs med renspikket historie og historiske fakta. Ja, jeg er klar over at mange serieromaner har handling fra forskjellige historiske epoker, men de har gjerne fiktive hovedpersoner og en fiktiv handling. Denne romanen skal være et historisk portrett av en faktisk person som har levd, og tiden hun levde i.

Jeg brukte litt tid på å finne tonen med boka, men da jeg først kom inn i språk og handling opplevde jeg god leseflyt. Det er ei lettfattelig bok, med levende personportretter. Forfatteren har et tydelig engasjement for det hun skriver, for dette (skal vi kalle det) kvinneprosjektet og for bokas hovedperson. Hun skrev Frøydis inn i hjertet mitt, og det på tross av at Frøydis ikke nødvendigvis er den letteste dama og like. Det er et godt tegn på at ei bok er godt skrevet, tenker jeg. At hovedpersonen oppleves som helstøpt, kompleks, med både virkelig lite sjarmerende sider, samt gode sider – og at hovedpersonens liv og reise faktisk berører leseren. Og dette har Haugnes absolutt klart.

Norrøn tid var på mange måter en annerledes tid enn den vi lever i. Verdensbildet var et annet, menneskesynet var et annet, religiøsiteten var en annen og man nærmet seg det guddommelige på en annen måte enn det de fleste gjør i dag.

Haugnes trekker frem norrøn tro og deler av den norrøne gudeverdenen i denne boka, og setter det opp mot den kristne troen. Bokas handling foregår akkurat i brytningstiden mellom norrøn tro og kristen tro, der kristne prester reiste rundt for å omvende hedningene. Leiv Eiriksson selv var en av dem som ganske tidlig lot seg omvende til hvitekrist, og som lovet å kristne Grønland – øya der han og familien holdt til. Hans far, Eirik Raude, var trofast mot de gamle gudene hele livet, og det samme skal Frøydis ha vært.

Vi vet at kristningen av både Norge og landene omkring ikke alltid gikk fredelig for seg. Vi vet at vikingene hadde en annen moral og andre æresbegreper enn det vi har. Likevel opplever jeg at handlingen i denne boka, og skildringen av ting vi vet har vært både dramatiske og blodige, er litt for milde. Litt for tilpasset vår tid og vår moral – dagens mentalitet. Det mangler litt saft og kraft, rett og slett. Det er dramatiske episoder her og der, absolutt, men det oppleves som om de er litt holdt tilbake likevel.

Jeg klarer ikke å la være og sammenligne denne boka bittelitt med den norrøne Valhall-trilogien til Johanne Hildebrandt. Bøker jeg forøvrig likte svært godt. Nå er ikke disse bøkene ment å være rene historiske bøker, selv om forfatteren har basert seg på funn og fakta om disse funnene. Det er en historie om de norrøne gudene, inspirert av teorien om at de kanskje en gang var vanlige mennesker som levde her på jorden, som oss. Uansett, så er det bøker med norrønt innhold og om sterke, komplekse norrøne kvinneskikkelser. Disse bøkene har en helt egen saftighet, både i språk og handling, en villskap og en litterær urkraft som jeg opplever som sannere og mer i tråd med det vi vet om vikingtiden og dens mennesker. «Kvinnen ved jordas kant» mangler noen hekto råskap og urkraft på en måte, og det er synd. For boka er veldig nær opptil å være skikkelig god.

Denne romanen har endel overnaturlige innslag, som jeg regner med er en del av forfatterens egen frie diktning. Det fantes helt klart en tro på magi i norrøn tid, man møtte gudene på en annen måte enn vi gjør i dag, æret det guddommelige på annet vis og hadde egne utøvere av forskjellige former for magi  – f.eks. de gåtefulle og mektige volvene. Volver er også med i denne romanen. Jeg har litt av den samme kritikken her som jeg hadde rundt den manglende saftigheten og kraften. Magien og de overnaturlige elementene oppleves som litt for moderne, nesten litt New Age-aktige. Det er en altfor mild type åndelighet i denne boka, synes jeg, som bryter veldig med tidsepoken som skildres.

Jeg kjenner likevel at jeg liker skildringen av åndeligheten i denne boka, og jeg liker generelt bøker med overnaturlige innslag. Her er vi altså ved et av de punktene jeg er uenig med meg selv på. Hvis jeg ser bortifra at dette er ei historisk bok med handling fra vikingtid, og heller bare konsentrerer meg om at det er et portrett av ei kvinne som levde et utfordrende og sterkt liv, og som hadde en spennende og personlig utviklende livsreise, så er dette ei bok jeg satte utrolig stor pris på å lese. Men nettopp fordi det er en historisk roman, et historisk portrett med norrøn ramme, så mister den litt av den gløden og kraften den kunne ha hatt – om den nettopp hadde hatt noe mer glød og kraft.

Men alt i alt ei fin bok, ei bok som når ut med et stykke historie, og et stykke kvinnehistorie, til langt flere enn den nok hadde nådd ut til om den hadde vært skrevet innenfor de sedvanlige historiebok-rammene. Jeg er tilhenger av Haugnes sitt prosjekt og jeg er glad for å ha blitt kjent med Frøydis Eiriksdatter.

Er spent på neste bok i denne serien, «Jenta fra den grønne øya», som visstnok kommer i juni 2017.

Fakta

Forfatter Gunhild Haugnes. Kilde: Juritzen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-922-0
Originaltittel: Kvinnen ved jordas kant
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 309

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Mørk materie: Kvantefysikk og parallelle dimensjoner

m-rk-materie_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Mørk materie» av Blake Crouch.

Bokas sætrekk og handling
«Mørk materie» er en scifi-thriller om Jason Dessen, som en kveld går ut for å ta et glass med en gammel studiekamerat som nettopp har vunnet en gjev vitenskapspris. På vei hjem blir han kidnappet av en mystisk mann med geishamaske, en mann han synes det er noe kjent ved. Jason blir dopet ned og sovner inn, med den mystiske mannens siste ord til ham i hodet: «Lever du et lykkelig liv?».

Da han våkner er han på et fremmed sted. Han kjenner ikke omgivelsene eller menneskene, men de ser ut til å kjenne ham. Hva har skjedd? Og hvor har han havnet? Og viktigst av alt: Hvordan skal han komme seg hjem til sin kone og sin sønn, som han elsker over alt på jord?

Utvalgt sitat fra boka
«Jeg snur meg i det døren åpner seg.

En versjon av meg – ryggsekk, losjakke, støvler – kommer inn gjennom døråpningen, og da øynene våre møtes, røper han at han er overrasket, og løfter begge hendene som tegn på respekt.

Bra. Da er han kanskje ikke her for å ta meg.

Hvis mange versjoner av Jason løper rundt omkring på Logan Square, noe jeg har mistanke om, er det store sjanser for at denne her bare snublet inn fra kulden, søkte ly og trygghet. Som jeg gjorde.

Han krysser bort til bardisken og setter seg på den ledige krakken ved siden av meg, de bare hendene skjelver av kulde.

Eller frykt.

Bartenderen kommer bort og ser nysgjerrig på oss – som om hun vil spørre – men alt hun sier til den nyankomne, er: – Hva har du lyst på?
– Det samme som ham.»

Min vurdering
Dette er ei bok som fanget meg fra omtrent første setning. Den starter innmari alminnelig, med hjemmehygge og familiekveld. Et utsnitt av hovedpersonens hverdag. For så plutselig å heve rytme og tempo, tverrvende og sette kursen inn i noe fullstendig ukjent og fascinerende – både for hovedpersonen og for leseren.

Hele handlingen i «Mørk materie» er basert på at det finnes et mylder av forskjellige virkeligheter, og at det finnes tusenvis av forskjellige utgave av oss selv som eksisterer i disse virkelighetene. Hver eneste gang vi tar et valg og vurderer alle utveier, skjer det en tidsforskyvning (i mangel av et bedre ord) som gjør at en ny virkelighet oppstår for hver enkelt valgmulighet. Vi velger altså alt vi kan velge, alt skjer, alle valg tas og alle muligheter utforskes – av forskjellige utgaver av oss selv.

Hvert enkelt «jeg» vil være annerledes enn meg. Vi preges av valgene vi tar, av erfaringene vi gjør oss og av lærdommen vi tar til oss. Noen av utgavene av oss vil være ganske lik oss, andre veldig forskjellige. Noen vil være preget av godhet, andre vil være et skyggebilde av oss – men alle er oss. Dette er på mange måter ei bok om å møte seg sjøl i døra – på godt og vondt. Og det er vanvittig fascinerende møter!

Romanen er bygget opp som en gåte inni en gåte inni en gåte. Stadig nye dører åpner seg mens man leser, og stadig nye hint leder hovedpersonene fremover i den gåtefulle, makeløse og til tider skrekkinnjagende handlingen. Vi blir presentert for utrolig interessante kvantefysiske teorier, filosofiske funderinger og spennende tanker om virkeligheten. Eller det vi anser som virkelighet.

Og som en skjør og vakker kontrast til bokas scifi-preg, finner vi virkelig fine og nære skildringer av kjærligheten, av nærhet og lengsel. Boka henter frem det store ved vår hverdag, ved våre små og grå liv, og viser oss hvor dyrebart det hele er. Livet vårt, hverdagen vår, relasjonene våre. Hvor stor betydning kjærlighet har. Hvor viktig det er å sette pris på alt vi har og alt vi omgir oss med. For av og til kan det være for sent. Av og til mister vi. Av og til er alt forbi.

Jeg ble både underholdt og rørt av denne romanen. Den var fantastisk spennende og tankevekkende. Den inspirerer til grensesprengende tankelek om vår eksistens, om verden og virkeligheten.

Dette var en av de første bøkene jeg leste i år, og hvilken start på det nye leseåret! Blake Crouch er en spennende forfatter. Jeg leser mer enn gjerne mer fra hans penn.

Fakta

crouch-blake_paul-pennington

Forfatter Blake Crouch fotografert av Paul Pennington.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48571-6
Oversetter: Kurt Hanssen
Originaltittel: Dark Matter
Utgivelsesår: 2016 (på norsk 2017)
Sideantall: 387

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

En liter blod: Ikke helt stødig vampyrroman

9788293349303Bokas tittel og forfatter
«En liter blod» av Gry K. Karlson.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en vampyrroman, som forsøker seg på både thrillerstemning og humor.

Bokas hovedperson er norske Jørgen, som har en ting for vampyrer. En kveld slumper han til å treffe på en. Vampyren Khazeema. Av en eller annen grunn de begge undres over overlever han møtet, og ender til sist opp som hennes kjæledegge.

Men Khazeema er ei travel vampyrdame, hun har sin skaper Karrano å fokusere på, og vampyrverdenen er full av konflikter og farer. Jørgen blir overlatt til vampyren Bombos, som trekker ham med på en halsbrekkende ferd gjennom verden. I deres kjølvann ligger lik, rester etter vampyrmåltider, kaos og ødeleggelse. Og det er Jørgen som får skylda for alt sammen. Han blir av politi og myndigheter ansett som en svært farlig mann, og ender opp som etterlyst.

Vil Khazeema til sist forbarme seg over Jørgen, og gi ham det han lengter aller mest etter: En liter blod og evig liv?

Utvalgt sitat fra boka
«Han var fullstendig fortapt, frarøvet all fornuft og besatt av tanken på Khazeema og evig liv. Han ønsket å få den samme styrken som henne, og ønsket at hun skulle skjenke ham det. Han sukket. Hvem var det han prøvde å lure? Hvorfor skulle et vesen som Khazeema ville ha noe som helst med ham å gjøre? Fortvilet puttet han de kalde hendene ned i lommene. Høyre hånd traff en klump. Han la fingrene rundt den og trakk den opp. Det var en sammekrøllet, blå pengeseddel. Så rart. Han kunne ikke huske sist han hadde hatt penger i lommene. Forsiktig brettet han den ut, samtidig som han prøvde å forhindre at den ble våt. En frysning raste nedover ryggen hans. Det sto skrevet noe. Rett før regnet vasket skriften bort, klarte han å tyde den. Det sto: Athen.»

Min vurdering
Jeg elsker vampyrer. Og jeg synes det er kjempespenstig at en norsk forfatter, i tillegg en debutant, velger å skrive en actionfylt vampyrroman. Men synes jeg boka fungerte? Ikke 100%.

Jeg har mest å utsette på første halvdel av romanen. Jeg opplever det som om andre halvdel er mer gjennomarbeidet, bedre korrekturlest og språklig bittelitt stødigere enn første halvdel.

Første halvdel er desverre skjemmet av veldig mange slurvefeil, som en korrekturleser burde ha fått vekk. Det kan se ut som om forfatteren har brukt litt tid på å «skrive seg inn» i både handling og språk.

Innledningsvis sliter jeg med å forstå hva Karlson forsøker å få til. Er det en thriller hun skriver? Er det humor? Er det en vampyrparodi? Handling og plot spruter ut i litt for mange sjangerretninger uten en tydelig rød tråd. Ja, det er fullt mulig å skrive sjangeroverskridende bøker, mange forfattere gjør det – men da ligger det en tydelig retning i bunn for teksten, slik at det ikke er tvil om hva man leser. I akkurat denne boken fant jeg ikke denne tydeligheten innledningsvis. Men det går seg noe til etterhvert, det skal sies.

Språket er litt haltende og enkelt, dette også hovedsaklig innledningsvis. Spesielt dialogene oppleves som klisjefylte og uten substans, noe som for meg gir boka et kiosklitteraturpreg. Jeg hang meg også opp i endel språklige virkemidler, metaforer og sammeligninger, som virket kunstige og konstruerte. Jeg skjønner at Karlson forsøker å finne originale løsninger, og nettopp unngå klisjeer, men de sammenligningene og metaforene man bruker skal jo fungere og oppleves som harmoniske i teksten. Jeg synes ikke hun fikk det helt til. Det blir litt bedre etterhvert, men ikke nok til at boka oppleves som språklig god.

Vampyrene, som jo er hovedelementet i boka, sitter heller ikke helt for meg. Jeg gjetter at Karlson har vært litt for inspirert av vampyrer fra andre bøker/film/serier, eventuelt av tanken på hva vampyrer skal være, at hun ikke helt har klart å slippe seg løs og skape noe 100% eget. Jeg ser at hun vil presentere farlige, elegante, episke og fatalt tiltrekkende vampyrer for oss, jeg skjønner hvor hun vil, og jeg er med et stykke på ferden – men ikke helt i mål. Det er noe som gjør at vampyrene virker litt som karikaturer, og også som dataspillkarakterer (spesielt i kampscener), til at jeg finner den gode, troverdige vampyrfølelsen når jeg leser.

Det finnes et skikkelig hederlig unntak, for meg. Og det er vampyren Albaron. Han er det sus over. Han er såpass annerledes enn de andre vampyrene i boka, og annerledes enn vampyrer jeg har vært borti i litteratur før, at han fungerer. Og Karlson har skrevet ham godt. Han er original, men virker ikke oppkonstruert. Det ligger en naturlig god flyt i karakteren og i måten Karlson har skildret ham på.

Jeg fikk noe mer sansen for Amandeus og disse tåkevampyrene også. Amandeus er en forholdsvis typisk vampyr. Fatalt sjarmerende, iskald, innsmigrende. Men Karlson har klart å gi ham en slags nerve jeg savner i flere av de andre vampyrene i denne boka. Tåkevampyrene minner meg om Volturi fra Twilight, men her har Karlson klart å forme dem til noe eget, slik at de ikke virker som kopier, men mer en referanse til Stephenie Myers bøker.

Vampyren Bombos er også ganske original. En hyperintelligent, litt nerdy vampyr er en artig idé. Men jeg opplevde ikke å komme helt innpå ham. Selv om han tok stor plass i handlingen, og spilte en stor rolle for Jørgen, så forble han litt diffus for meg,

«En liter blod» var ikke en fulltreffer for meg, men jeg liker Karlsons visjon og idé. Jeg er også glad for at hun har skrevet denne boka. Et sted skal man begynne når man går med en bokdrøm, og jeg håper hun vil skrive mer.

Fakta

gry_kristin_karlson

Forfatter Gry K. Karlson

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Lyst (underlagt LIV forlag)
ISBN: 978-82-93349-30-3
Oversetter: —
Originaltittel: En liter blod
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 336

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

2 kjappe: Silo & Skift

Silo_dumyFat_6798

«Silo» av Hugh Howey:
«Silo» har på mange måter blitt en moderne dystopisk klassiker, og kan absolutt måle seg kvalitetsmessig med både Orwells «1984» og Huxleys «Brave New World».

Jeg brukte litt tid på å komme skikkelig inn i handlingen i denne boka. Det er ei bok man leser seg inn i i tre etapper, på en måte. Man begynner, blir kjent med en figur, og tror at man er på vei inn i boka – men så avsluttes den tråden, og man begynner på en ny. Dette skjer et par-tre ganger, men så er man virkelig inne i historien. Og for en historie. Vi befinner oss langt inn i fremtiden, i et dystopisk samfunn, der verden er ødelagt og luften for giftig til å puste i. Alle gjenlevende bor i en enorm, underjordisk silo, i et strengt inndelt og overvåket samfunn. Alle former for nysgjerrighet, spørsmål og nytenkning blir det slått hardt ned på. De som ikke retter seg etter reglene, blir straffet. Straffen er å gå ut av siloen, ut i en verden i ruiner, en verden vi ikke lenger kan leve i.

En vanvittig fascinerende, intens, klaustrofobisk og spennende roman om et fremtidig skrekkregime jeg aldri har lest maken til. Urovekkende og skikkelig bra!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-634-8

9788280877048

«Skift» av Hugh Howey:
Dette er bok nummer to i Silo-serien (eller er det en trilogi?). Her får vi forhistorien til Silo. Vi skifter mellom en omtrentelig nåtid, og et stykke inn i fremtiden, men likevel før handlingen i Silo. Vi får innblikk i hva som faktisk skjedde, hvorfor verden kollapset, hvorfor luften ble giftig og hvorfor noen få mennesker endte opp i, ikke bare en, men 50 forskjellige siloer, spredd utover et stort stykke av verden. Ja, for verden er større enn vi først fikk inntrykk av i Silo. I Skift får vi et litt større bildet av helheten, av sannheten og av menneskehetens skjebne. Det er en urovekkende og ubehagelig historie om menneskets dårskap, maktsyke og paranoia.

Samtidig byr Skift på en utrolig nydelig, psykologisk innsiktsfull skildring av et menneske som lever i isolasjon og ensomhet. Vi ble kjent med skikkelsen Solo i Silo, og her i Skift får vi hans bakgrunnshistorie. Alt som skjedde fra siloen han bor i kollapser, og alle dør, utenom ham. Han finner en ensom villkatt i en av siloens avkroker, og samspillet mellom Solo og katten er rørende og vakkert skildret. En av de flotteste passasjene jeg noensinne har lest i en dystopisk roman. Det er verdt å lese denne trilogien bare for å få med seg Solos ensomme og angstfylte oppvekst i Silo 17.

Jeg gleder meg til bok nummer tre «Støv» kommer høsten 2017.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-704-8

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Fergen: Båtreise som biter fra seg

fergenBokas tittel og forfatter
«Fergen» av Mats Strandberg

Bokas særtrekk og handling
På bokas omslag står det «Krim», men dette er ingen kriminalroman. «Fergen» er en blanding av usminket sosialrealisme og skrekk, med nyanser av satire.

I «Fergen» blir vi kjent med både passasjerer og personalet om bord i Baltic Charisma, et ganske slitent skip som går frem og tilbake over Østersjøen, Stockholm – Åbo.

Vi møter den ensomme gamle kvinnen som søker eventyr. Den avdankede pop- og dansebandstjernen som leder karaokekveldene. Mannen som før jobbet om bord, og som nå kommer tilbake for å iscenesette et spektakulært frieri. Ordensvakten som sammen med sine kollegaer forsøker å ha kontroll på det daglige kaoset. De tolv år gamle søskenbarna som var bestevenner før en familiehemmelighet kom mellom dem.

Denne natten på båten settes relasjoner på prøve. Det er to passasjerer om bord som er litt annerledes enn de andre. Disse to starter noe som utvikler seg til et virkelig mareritt. Vanlige mennesker blir helter. Men det som skjer denne natten, lokker også frem det aller verste i mange av dem.

Velkommen om bord på Baltic Charisma – hvis du tør.

Utvalgt sitat fra boka
«Hallo? roper hun. Hallo, svarer en liten barnestemme. Lyra drar opp døren. I korridoren utenfor står en liten gutt i T-skjorte og rød hettejakke. Han ser på henne med blå øyne under en hvitblond lugg. Han virker glad. Nesten oppspilt. Hei, sier han. Hva heter du? Hun svarer nølende at hun heter Lyra. Kikker ut i korridoren. Ingen å se. Ved trappen litt lenger borte finner fjerne stemmer veien opp fra dekket under. Så rart navn, sier gutten med latter i stemmen. Hun sukker inni seg. Noen ganger hater hun navnet sitt, selv om hun liker den Lyra hun er oppkalt etter. Det er fra en bok som pappa leste da mamma ventet meg, sier hun. Hva handler den om? spør gutten. Og hun svarer som hun pleier. Magi og forskjellige typer vesener og sånn. Det er vanskelig å forklare. Gutten rynker pannen. Ser skeptisk ut. Er det vampyrer som glitrer i sola? spør han, og Lyra begynner å le. Nei. Han nikker bestemt. Bra. Jeg synes vampyrer skal være farlige. Hun ler igjen, for gutten er søt, men veldig veslevoksen. Mer enn det, tenker hun. Han er gammeldags, på en måte. Som en liten, eldre mann. Hun spør hvor foreldrene hans er, og han trekker på skuldrene. Ber om å få komme inn å låne toalettet. Jeg vet ikke, sier hun. Gutten kniper sammen lårene. Ser plutselig urolig ut. Vær så snill. Jeg vil ikke tisse på meg. Så hun slipper ham inn. Da lugardøren lukkes, stiller gutten seg med ryggen mot den. Og idet han smiler mot henne, ser hun at tennene hans er helt gule.»

Min vurdering
Haha, jeg blir så glad når jeg tenker på denne boka. Dette er noe av det festligste jeg har lest på lenge!

Jeg ser at Strandberg blir sammenlignet med Stephen King på bakgrunn av denne romanen. Og jeg ser at mange sier seg enig i sammenligningen. La meg være kjerringa mot strømmen: Jeg ser ikke likheten.

For meg er det en fundamental forskjell mellom Kings skriverier og denne teksten av Strandberg. King har en noe tung og omstendelig fortellerstil, veldig mange av tekstene hans mangler den virkelig gode flyten, synes jeg. Men god flyt har Strandberg lykkes med. «Fergen» er leken, energisk og morsom, tross det til tider mørke og skrekkelige innholdet. Teksten oppleves som frisk og ledig.

Om jeg skal sammenligne «Fergen» med noe, må det bli John Ajvide Lindqvists bøker. Jeg tenker spesielt på «La den rette komme inn» og «Håndtering av udøde». Både «Fergen» og Lindqvists bøker har den usminkede sosialrealistiske følelsen kombinert med skrekkelementer. I dette tilfellet vampyrer. Ja, «Fergen» er en vampyrroman. Jeg opplever den i tillegg som satirisk, en bok med virkelig beksvart humor.

Vampyr på båttur? Er ikke det litt urealistisk, tenker du kanskje. Og, jo, på en måte er det jo det, men likevel så blir nettopp dette grepet en kommentar til klassisk skrekklitteratur. Bram Stoker lot f.eks. Dracula ankomme England på skipet Demeter. Jeg får også assosiajsoner til historiske begivenheter som Titanics undergang og «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349…» av denne boka. Pest, krise, undergang i form av et skip ingen klarer å stanse ferden til, er et slags klassisk tema. Strandberg har modernisert dette konseptet. Tilført det nytt blod, kan du si. 😉

Selv om denne romanen har sine morsomme øyeblikk, er den hovedsaklig av det mørke slaget. Den har både vare og alvorlige sider. Strandberg er god på de psykologiske portrettene, og også på mennesketypeportretter. Det er lett å kjenne igjen de forskjellige typene og det ligger en lun humor i denne gjenkjennelsen. Som en av bokas hovedpersoner sier: «Jeg kjenner ingen av disse folka her, men jeg har møtt dem alle før.» Har man vært på en båttur til Danmark eller Tyskland f.eks., og det har vel de aller fleste nordmenn, så har man sett alle typene i denne romanen. De føles mer eller mindre nære og kjente, og gjør at hele romanen, tross skrekkelementene, oppleves som troverdig og realistisk.

Jeg ble også glad i flere av hovedpersonene, og ble også engasjert i deres personlige utfordringer, gleder og sorger. Jeg tror på karakterene i denne boka. De virker ekte, komplekse og gjennomtenkte. De er alle bærere av både det lyse og det mørke. Vi får innblikk i hver enkelts bakgrunnshistorie, og ser hvordan denne har vært med på å forme dem. Mange bærer på tunge livserfaringer, ting som har skapt mønstre, både mentalt og adferdsmessig. Det er spennende å observere hvordan hver enkelts personlige bagasje reagerer i møte med det mørke og utenkelige som hender denne natten på skipet. Hovedpersonenes indre, personlige reise er nesten like, hvis ikke mer, spennende enn selve båtreisen som skildres.

Fergen er på mange måter som et samfunn i miniatyr. På skipet finnes litt av alt – vi møter homofobi, rasisme, psykisk sykdom, selvrealisering, konservatisme, midlivskriser, selvhat, arroganse, alkoholisme, mot, feighet, pliktoppfyllelse, god og dårlig arbeidsmoral, løgner, sannhet… Slik sett blir «Fergen», i tillegg til alt det andre den er, en ganske interessant samfunnssatire også. Og når marerittet henger over skipet, blir disse tendensene, disse strømningene, tydeligere på godt og vondt. «Fergen» er en liten studie i krisehåndtering, eller mangel på sådan – alt etter hvilken hovedperson som til enhver tid har ordet. For, ja, bokas hovedpersoner skifter på å fortelle historien. Slik får vi oppleve historien fra mange forskjellige vinkler, både fra passasjerer, ansatte, helter og fiender.

For meg hadde denne boka alt. Humor, realisme, samfunnskritikk, alvor, psykologisk innsikt, blodig action, spenning, skrekk. Det finnes til og med enkelte skikkelige episke øyeblikk i denne boka. I tillegg har Strandberg lagt inn små referanser til annen litteratur, jeg opplever det som en hyllest til andre forfattere og bøker, som er med på å tilføre romanen sjarm. Kanskje spesielt fordi det meste forfatteren refererer til er litteratur og historier jeg selv har satt stor pris på. Strandberg og jeg ser ut til å dele litteratursmak.

Noen av bokas fiffigste humorøyeblikk ligger også i valget av noen av disse referansene. Jeg tenker spesielt på Strandbergs hint til Twilight-bøkene. Et av hintene ser du i det sitatet jeg har lagt ved i dette innlegget. Men det morsomte Twilight-hintet er en av båtens passasjerer faktisk; en lubben kvinne i 40-årene, som er på heisatur med en venninne. De er begge på tur for å slå ut håret, og for å føle seg unge og attraktive igjen. Kvinnen har pyntet seg. Hun har smurt inn kroppen med bodylotion med glitterpartikler i, og hun har sprayet håret med glitrende hårspray. Jeg satt bare ventet på at vampyrene skulle bite henne og gjøre henne til en glitrende vampyr. Hehe. Om det skjer avslører jeg ikke. Du får lese selv og finne det ut. 😉

Så, ja, jeg likte denne boka kjempegodt. Det er i hovedsak en underholdende bok, men den har, som nevnt, også flere alvorlige sider. Boka faller ikke innenfor den typiske skrekksjangeren, og vil derfor kanskje ikke stå helt til forventningene hos endel lesere. Men om man begynner på den med et åpent sinn, og setter seg litt inn i hvilke typer sjangeroverskridelser den består av før man begynner å lese, er jeg sikker på at de fleste får en riktig god leseopplevelse. Jeg tilbragte ihvertfall noen av denne høstens festligste, og blodigste, timer ombord på «Fergen».

Fakta

strandberg-mats_magnus-liam-karlsson

Forfatter Mats Strandberg fotografert av Magnus Liam Karlsson. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-909-1
Oversetter: Marianne Fjellingsdal
Originaltittel: Färjan
Utgivelsesår: 2015 (2016 på norsk)
Sideantall: 603

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Slagside: Et mørkt, psykologisk ungdomsdrama med substans

slagsideBokas tittel og forfatter
«Slagside» av Heidi Sævareid

Bokas særtrekk og handling
«Slagside» er en ungdomsroman, og et mørkt psykologisk drama.

Vi møter Vilde som drar til Bristol for å ta et friår etter videregående. Hun forlater det hun har i Norge – inkludert kjæresten Markus. I Bristol beveger hun seg inn i miljøet rundt den brutale kampsporten Krav Maga, og hun treffer den underlige og manipulerende Fiona. Dette blir et bekjentskap som skal vise seg å være skjebnesvangert, og som fører Vilde inn i et hjørne hun ikke kommer ut av.

Utvalgt sitat fra boka
«Det er Fiona som bryter stillheten, hun kikker plutselig på meg og sier you know what? Hun venter til hun ser at jeg er helt oppmerksom på henne, hun holder blikket mitt en liten stund.

-En gang hoppet jeg nesten herfra, sier hun.

Jeg stivner.

Fiona legger hendene på rekkverket og ser utover igjen, hun ser helt avslappet ut.»

Min vurdering
Jeg ble enormt begeistrert for Heidi Sævareid som forfatter etter å ha lest «Slipp hold», som bl.a. var nominert til Bokbloggerprisen 2015. Hun skaper fantastiske psykologiske portretter, karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet. Og hun skildrer interessante miljøer, som underbygger handlingen og hovedpersonenes egenart og utfordringer. Sævareid tar ungdom, som er primærmålgruppen for romanen (selv om boka utmerket godt kan leses av alle), på alvor, unngår typiske ungdomsromanklisjeer og skriver bøker som virkelig setter spor.

«Slagside» er intet unntak.

«Slagside» er på mange måter en mye mørkere roman enn «Slipp hold». «Slipp hold» hadde absolutt sine skyggesider, men det fantes et skjørt lys i romanen som sakte ble sterkere mot slutten. I «Slagside» er det omvendt.

Boka begynner tilsynelatende  lyst og fint med Vilde som drar til England for å jobbe et år, for å få et avbrekk i studiene. Hun får seg jobb på en kafé i Bristol. Bor i en garasjeleilighet som eies av hennes arbeidsgiver. Alt ser tilsynelatende trygt og harmonisk ut. Men snart begynner vi å ane konturene av noe smertefullt og mørkt i Vilde. Noe hun bærer på, en tung erfaring, emosjonell bagasje. Noe hun stenger inne i seg og ikke egentlig vil snakke om. Med noen.

Men så dukker Fiona opp. Merkelige, fascinerende Fiona som til å begynne med virker spennende og tiltrekkende, men som etterhvert blir mer og mer påtrengende og ubehagelig. Fionas manipulerende energi og oppførsel trigger det såre og mørke i Vilde, og vi blir  presentert for hva Vilde bærer på av traumatiske erfaringer fra et tidligere forhold. Vi skjønner at friåret i England handler om noe mye dypere enn bare et friår fra studier. Vilde forsøker å flykte fra seg selv, fra vonde minner og smerte. Hun er i krisemodus, og vakler mellom instinktivt å flykte eller å kjempe.

Det er noe ved Fiona som minner Vilde om hennes tidligere kjæreste, som endte opp med å ta selvmord. Vilde trekkes mellom å ville være der for Fiona, og gjennom å hjelpe henne kanskje bøte på den dårlige samvittigheten hun har for at hun ikke klarte å hjelpe ekskjæresten sin – og å komme seg unna, trekke seg tilbake, pleie sårene sine som et såret og utslitt dyr. Samtidig finnes det en mørk drift i henne mot kamp og straff. Samvittighetsnaget er så stort at hun føler at hun bør lide for ekskjærestens valg. Og en metode for lidelse hun finner er Krav Maga.

Hun melder seg på en prøvetime i denne kampsporten, og finner fort ut at varianten de utøver i England er mer agressiv og voldsom enn den hun kjenner fra Norge. Her får hun utløp for sitt kampinstinkt, samtidig som hun får tilfredsstilt sitt ønske om å bli straffet, om å lide.

Både Vilde og Fiona er sterkt preget av tidligere livserfaringer, og har ikke konfrontert, forløst eller gitt slipp på traumer, smertefulle erfaringer og følelser. Hos Fiona virker det som om denne emosjonelle og psykologiske bagasjen har blitt en sementert del av personligheten, hun har blitt sine forsvarsmekanismer og manipulerer sine omgivelser og medmennesker istedet for å skape ærlige, genuine bånd. Vilde er et stort ferskt sår, hun trekkes mellom flere forskjellige forsvarsmekanismer og måter å overleve en ulevelig situasjon på. Hun har sine mønstre, men de virker ikke å være fullt så stivnede og fastlåste som Fionas. Fiona har på mange måter blitt en emosjonell overgriper, hun lar egen smerte og bagasje gå ut over andre, mens Vilde mer oppleves som en slags selvskader, hun tar i hovedsak ting utover seg selv. Men det er helt klart ulne overganger i begge tilfeller.

«Slagside» er en mørk, suggererende bok om et menneske som befinner seg i en dyp psykologisk krise, som forsøker å komme unna smerten og mørket, men som erfarer at man ikke kan flykte fra seg selv. Noen ganger er det man bevisst flykter fra, det man underbevisst trekkes mot. Slik Vilde trekkes mot Fiona, som trigger det Vilde forsøker å undertrykke, som holder sårene åpne…

Boka oppleves nesten som en demonisk dans, der psyke møter psyke, og sammen agerer og reagerer, tiltrekker og frastøter, presser og presser i mot i et stadig raskerer tempo, og i stadig trangere rom. Mot en kant, som ingen ser, før det kanskje er for sent…

Heidi Sævareid har igjen skrevet en glimrende ungdomsroman med mening og substans. Den er klisjéfri, sterk og mørk, med gjenomarbeidede og flotte psykologiske portretter, og en handling plassert i et fascinerende og interessant miljø.

Jeg ser frem til hennes neste roman!

Fakta

image_thumb

Forfatter Heidi Sævareid. Kilde: Mangschou.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49547-0
Oversetter: —
Originaltittel: Slagside
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 268

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Drømmevokteren

cover_dr_mmevokterenBokas tittel og forfatter
«Drømmevokteren» av Ellen E. Fossum

Bokas særtrekk og handling
«Drømmevokteren» er en fantasyroman, og forfatterens debut.

Vi møter Orian, en tilsynelatende alminnelig ung mann, som lever et vanlig studentliv. Men Orian er ikke helt som alle andre. Han husker ikke foreldrene sine eller hvor han kommer fra. Han vet ikke egentlig hvem han er. Verden virker fremmed og overveldende på Orian, og han føler seg ikke hjemme i egen kropp. Oftere og oftere får han underlige, søvnlignende anfall. Mens disse står på får han visjoner om en annen verden. En verden som trekker i ham og oppleves som mye mer kjent og riktig enn den han lever i.

Etterhvert begynner hukommelsen å vende tilbake, og Orian forstår at hans skjebne er tett knyttet sammen med stedet han ser i synene sine – landet Emineo – og de mystiske Drømmevokterne.

Vi blir med Orian til Emineo, på jakt etter hans fortid og hans identitet. Og på veien lærer vi om hvordan selv de mektigste kan falle for mørket i et hatefullt og grådig hjerte, og om hvordan ydmykhet, mot og kjærlighet kan redde en hel verden fra å gå til grunne.

Utvalgt sitat fra boka
«Han stopper brått, noen få skritt unna speilet. I den blanke flaten er huden på hendene og halsen hans svakt skimrende og nesten gjennomsiktig, og under overflaten ser han ikke kjøtt og blod, men flakkende, mørke skygger og mange ørsmå, glitrende lys. Han kikker ned på hendene sine og forventer å få se vanlig hud igjen, men speilet har vist ting slik de er.

-Trodde du at du kunne skjule deg her?, spør Stjernekikkeren. Han møter drømmevokterens blikk i speilet og studerer ham like nøye som han selv gjør. -Her inne er du vernet mot kraften som tynget deg, men ingen vegger kan holde fjellenes sang ute. Så lenge den strømmer gjennom deg, kan vi se hva du er.»

Min vurdering
LIV forlag har de siste årene satset mer og mer på fantasy, og det er en god ting. Mange av fantasybøkene fra forlaget er også skrevet av debutanter, noe som er veldig spennende. Norsk fantasy har det tidligere ikke vært mye av, men sjangeren ser ut til å ha fått et realt oppsving de siste årene med store suksesser som «Ravneringene»-trilogien, «Hulder» og «Vindeltorn». For en fantasy-fan er dette skikkelig godt nytt.

Ellen E. Fossum er en av de ferskeste norske fantasydebutantene. Hennes «Drømmevokteren» er en av høstens bøker, en tjukk og solid roman, preget av godt språk, særegenhet og fint driv.

Jeg opplever at forfatteren har godt grep om både historien og karakterene hun skriver om helt fra begynnelsen. Jeg ble tidlig dratt inn i boka og ble nysgjerrig på fortsettelsen.

Romanen veksler mellom vår verden og Emineo. Emineo er eventyrlig annerledes enn den verden vi kjenner, og er også skildret som et magisk og forunderlig sted, men også med flere lett gjenkjennelige elementer. Man kunne kanskje forvente at forfatterens beskrivelse av vår verden ville være mer nøktern og grå, men det er noe med Fossums skrivestil som bringer frem en ganske vakker magisk nerve i skildringene av en jordisk hverdag også. Jeg tror det ligger mye i måten hun formidler personer og personligheter på. Jeg synes ihvertfall at både hovedpersonen, Orian, og hans jordiske venner, fremstår som helstøpte, troverdige skikkelser – med sjel. Jeg opplever det litt som om hver karakter er sitt eget lille univers, med særtrekk og utviklingspotensial.  Dette gir romanen en veldig fin poetisk dybde. Og, ja, karakterene utvikler seg stadig igjennom boka.

Hele romanen oppleves som gjennomarbeidet. Emineo er stødig bygget opp og skildret med overbevisning. Fossum introduserer oss for velkjente folkeslag, som alver og magikere – men også helt nye og ukjente vesener, som drymirer og avatarer. Ved å skape helt nye arter og folkeslag har Fossum gjort sjangeren til sin egen, istedet for bare å vandre i andres opptråkkede fotspor.

Det jeg ikke syntes fungerte så godt var den ganske lange passasjen der Orian har kommet frem til og bor hos Emindel, kongen av Emineo. Dette partiet i romanen er preget av mye gjentagelser, og kunne med fordel ha vært kuttet noe ned. Jeg skjønner at Fossum ønsker å vise hvor graverende faren som truer Emineo er, ved stadig å skildre nye monsterangrep, men for meg ble det hele litt langtekkelig og stakkato.

Jeg mener også at scenen der Ilverienna møter en smittet Selverin burde ha vært lengre og skildret med dypere innlevelse. Det er en vond og dramatisk scene, men fordi den ikke blir utbrodert nok, oppleves den som for nøktern og effektiv. Det var nok en vrien scene å skrive, man kan lett falle i klisjefellen og ende opp med en stor ball av uoriginal hjerte-smerte – men akkurat denne scenen skulle jeg ønske at var nettopp litt mer smertefull og episk.

Noen partier i boka var også preget av gjentagende ord, noe som skjemmet leseropplevelsen bittelitt. Dette er egentlig for småplukk å regne, men jeg nevner det likevel, fordi jeg lett henger meg opp i slike gjentagelser. Jeg tenker spesielt på omtalen av de monstrøse og ondsinnede vesenene som stadig dukker opp i Emineo. De kalles litt for ofte monstre. Jeg hadde likt en litt større variasjon i omtalen av dem.

Litt det samme skjedde i det partiet i boka der Orian besøker skogens hjerte. Forøvrig en av bokas aller vakreste partier. Vidunderlige skildringer av skog, skogens atmosfære og de fantastiske vesnene som lever i den. Men, ja, ordet lys og lyset er en irriterende gjenganger. Igjen skulle jeg ønske at Fossum kunne ha flettet inn noen få andre betegnelser, slik at det partiet av teksten fikk litt bedre flyt og variasjon.

Slutten var også utrolig fin. Og overraskende. Det var i det hele tatt mange overraskelser underveis i denne boka, jeg kunne ikke gjette meg til veldig mye av handlingen på forhånd. Det er et kvalitetstegn.

Jeg ble veldig glad i både landet Emineo og i mange av karakterene i denne boka. Boka er spennende og vakker, byr på mye nytt som er med på å utvikle fantasysjangeren, og unngår mange typiske klisjeer. Det er noen kjærlighetshistorier med i denne boka også, og til og med de oppleves som friske og originale. God og imponerende debut. En fantasy som står støtt på egne bein.

Jeg likte boka så godt at jeg  håper på flere fra samme univers. Forfatteren har en nettside som heter «Emineobooks», så det høres jo ut som om det skal komme mer. Jeg gleder meg i så fall til det.

Fossum har laget flere illustrasjoner med motiv fra «Drømmevokteren» også. Ta en titt HER. 🙂

Fakta

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Forfatter Ellen E. Fossum. Kilde: Bok365.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-094-9
Oversetter: —
Originaltittel: Drømmevokteren
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 652

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

cover_-isilds-vredeBokas tittel og forfatter
«Isilds vrede» av John Olav Oldertrøen

Bokas særtrekk og handling
John Olav Oldertrøen har funnet opp en ny sjanger med sin debutroman. «Isilds vrede» er en økofantasy som tar opp hvor respektløst menneskene behandler jorda og naturen, og hvor galt det kan gå om vi ikke endrer oss, endrer vår forsøplende og destruktive adferd, og gjenvinner balansen. Boka er sterkt inspirert av norsk folketro, eventyr og norrøne myter.

Hovedpersonen er Trym som flytter til bestemorens gamle gård sammen med familien sin. I skogen rundt gården møter han ei merkelig jente som forteller at noe forferdelig er i ferd med å skje. At verden kan gå under, men at det finnes håp. Sammen med venninnen Frida og Elise, jenta fra skogen, reiser Trym til Midgard for å finne ut hvordan verdens balanse kan gjenopprettes.

Utvalgt sitat fra boka
«Trym så henne først. Amuletten var nå så varm at det gjorde vondt. Fra et av grottehullene ved motsatt side av innsjøen stod en slank, barbent kvinne kledd i en hvit, tettsittende kjole med slep, og med et hvitt slør foran ansiktet. Hun vinket dem til seg med brå armbevegelser.

– Skynd dere, om dere vil ha en sjanse!

Begge to rev seg løs og løp mot grotten. Den hvitkledde ventet til de var like ved, før hun la på sprang innover i mørket. Frida nølte et sekund i åpningen, men da et kraftig brøl gjallet bak dem stupte hun inn i mørket med Trym på slep.

– Kom til meg, hvisket kvinnestemmen.»

Min vurdering
De bøkene jeg synes det er aller vanskeligst å skrive om er dem jeg opplever som helt allrighte. De ligger i gråsonen mellom suverent og dårlig, er fine, greit skrevet og har et godt budskap – men av en eller annen grunn så når de ikke helt opp. Hos meg. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor, for dette er bøker som er, som sagt, allrighte å lese. «Isilds vrede» er for meg en slik bok.

Ja, «Isilds vrede» er ei allright bok. Veldig allright. Den har fine skildringer av vennskap og natur, gode tanker om verden og miljøvern, fine refleksjoner rundt menneskenes adferd og hvordan det påvirker planeten vi bor på, harmoniske doser spenning, humor, folketro og norrøn mytologi. What’s not to like?

Jeg kan ikke si at boka egentlig mangler noe heller. Alle elementer er på plass, i harmoni og servert i passe store doser. Er det kanskje nettopp derfor? «Isilds vrede» fremstår for meg som ei bok som er helt i vater. Jeg tror kanskje det jeg savner er en følelse av tydeligere smak, kraft, personlighet. Et eller annet som får vateret til å vippe bittelitt, slik at boka som helhet fremstår litt mer energisk og upolert.

Det kan være at jeg har litt skyld i egen leseopplevelse. Jeg regner meg som godt over middels opptatt av miljøet, naturen og hvordan vi behandler verden. Jeg er også svært interessert i både folketro og mytologi. Slik sett startet jeg på boka med en tanke om at dette kom til å bli en stor favoritt. Det kan være at min skyhøye forventning har vært med på å farge opplevelsen av «Isilds vrede». Jeg har observert at andre som har lest boka liker den veldig godt.

Dette er forfatterens debutroman. Jeg tenker at boka er et godt utgangspunkt for hans videre forfatterskap. Det er ingen tvil om at Oldertrøen både har evne og vilje til å skrive. Jeg setter stor pris på at han henter opp elementer fra norsk folketro og norrøn mytologi, og jeg er veldig glad for at han i denne boka tar tak i hvordan vi mennesker er med på å ødelegge naturen og verden.

Tross alvorlige temaer og en mulig overhengende dommedag, så er det ei håpefull bok. «Isilds vrede» handler om at vår innsats nytter, selv om alt ser håpløst ut. Det er et budskap jeg liker.

Og jeg liker boka også, det var fint å lese den, men jeg elsker den ikke. Det var dette med vateret igjen da. Jeg antar jeg fortrekker tekster som oppleves som mer kontrastfylte og dynamiske.

Men forfatteren skal få et stort pluss for dvergnavnet Mjødulf Bergknas. Makeløst festlig. 😀

Fakta

jo1web_3

Forfatter John Olav Oldertrøen fotografert av Torkil Storli. Kilde: LIV forlag.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: LIV
ISBN: 978-82-8330-097-0
Oversetter: —
Originaltittel: Isilds vrede
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 263

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre