Bokbloggerprisen 2016: Um sakne springe blome

9788252190502_20framside_68b41648-f965-4026-9bfe-a0966001fe7b_grandeBokas tittel og forfatter
«Um sakne springe blome» av Cathrine Blaavinge Bjørnevog

Bokas særtrekk og handling
«Um sakne springe blome» er ei diktsamling. En mørk tragedie med innslag av eventyr og myter. Ei kvinne sitter forlatt igjen på et øde sted. Hun elsker og savner, og forstår ikke hvorfor han hun elsker ikke vender tilbake til henne. I sin sorg begår hun hjerteskjærende handlinger. For hvert valg hun tar blir smerten og mørket større. Hennes historie er som en sørgesang fra en mytisk, mørk urtid.

Utvalgt sitat fra boka
«Kjærleiki mi

Deu kjem inkje hit meir

kvefo dinne straffe?

døre so tung at opne
vegen utanfre so aud u trå

me all mi kraft ber e us aut endinge

E ber  Ongen

E ber Ongen

E ber ei saks av guld

E ber og ber»

Min vurdering
Jeg trodde først at denne diktsamlingen var skrevet på nynorsk, men det er den ikke. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har konstruert et eget språk for å skrive denne teksten. Språket minner om en blanding av gammelnorsk og ymse norske dialekter. Ved første øyekast virker det nesten umulig å lese boka, men diktenes mening trer ganske raskt frem.

Innledningsvis virker diktene som en gjentolkning av eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon. Jeg kjente igjen kvinneskikkelsen, jenta, som bor sammen med en mann som av og til opptrer i dyreskikkelse, og som hun ikke får lov til å se på om natten. Men hun tenner et lys likevel, for å se hvem det er hun deler seng med. Denne lystenningen, denne bevisstgjøringen, ødelegger alt. Og slik er det i denne diktsamlingen også.

Vi møter kvinnen etter at hun har tent lyset og etter at han hun elsker har forlatt henne. Som i eventyret har de barn sammen, men i eventyret blir disse barna fratatt henne rett etter fødselen. I disse diktene er de fremdeles hos henne. Men det varer ikke.

Kvinnen sørger. Hun forstår ikke hvorfor hennes store kjærlighet har reist. Hele hennes hverdag, hver levde time, går med til å lengte, til å synke, til å nynne eller klynke eller skrike på denne sørgesangen som aldri ender.

Siden språket i denne boka er oppdiktet, og dermed ikke alltid like lett å forstå, blir mye av handlingen egentlig avhengig av leserens egen tolkning.

For meg ble dette dikt om en ganske usunn kjærlighet. Den er så altoppslukende og selvoppofrende at når mottakeren av kjærligheten forsvinner så forsvinner hele meningen med livet. Kvinnen i disse diktene har mistet seg selv fullstendig i sitt ønske om å bli elsket, og å få lov til å gi kjærlighet til den utkårede. Uten ham er hun ingenting, selv ikke barna de har sammen er det verdt å leve for.

Jeg leser tekstene slik at det er hun selv som kvitter seg med barna. Ikke at de blir tatt fra henne, eller at de forsvinner, men at hun velger dem vekk, at hun tar livet av dem. En etter en, på forskjellige måter. Minner de henne for mye om ham hun elsker, og kanskje ubevisst hater, fordi han har forlatt henne? Er tanken på et familieliv uten en mann utenkelig for henne? Er hun barn av en tid der enslige mødre blir sett ned på, ja, kanskje til og med vil bli straffet for ikke å ha en mann? Kanskje er det like mye den dype frykten for hva fremtiden kan bringe, som sorgen over det som har skjedd, som plager henne og fremprovoserer valgene hennes.

Er hun et enkelt individ, eller en slags arketyp, en personifisering av hele kvinnehistorien, fra tidenes morgen og frem mot vår tid? Jeg tenker at diktene kan leses litt som begge deler. Både som historien om én kvinne, og som en skildring av en slags mørk ursmerte som har fulgt og fylt kvinner oppigjennom tidene.

Objektivt sett er dette ikke bare en alminnelig diktsamling, men en slags forhøyet type tekst som oppleves som skriftlig kunst. Valget av språk, av historie, av detaljer (mytiske, arketypisk) taler om noe eldgammelt, noe dypt og uutgrunnelig. Det er nesten som en glemt religiøs lignelse, en uoppdaget myte eller som et unikt innblikk i en mulig arketyp i vår underbevissthet.

Jeg forstår at mange har latt seg berøre og fange av denne diktsamlingen. Den er unik og suggererende med sin mørke, hjerteskjærende klagesang.

Men subjektivt sett så berørte den ikke meg personlig. Ihvertfall ikke så mye at jeg står lamslått igjen og føler at jeg har lest noe av det største som noensinne er skrevet. For meg handler dette nettopp om valg av språk. Selv om jeg etterhvert fant en mening i hvert enkelt vers, var det ord her og der jeg aldri fant betydningen av. Og det irriterte meg noe veldig. Jeg ble stadig stanset i teksten, og forsøkte å tolke etter beste evne, men opplevde stadig å komme til kort. Disse irritasjonsmomentene underveis hindret den gode leseflyten for meg. Og jeg tror at diktene i denne boka er avhengig av at man finner den gode flyten for at de skal ha maks effekt på leseren. Hvis man først finner flyten, og dermed tonen med tekstene, så vil de gli dypt inn og virkelig berøre leseren. Og det tror jeg har skjedd med mange som har lest denne diktsamlingen. Men desverre ikke med meg.

Jeg skal likevel innrømme at diktsamlingen er god og at den fortjener både å bli lest og å bli nominert til Bokbloggerprisen 2016. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har skapt et unikt stykke tekst som er mer kunst enn dikt.

Fakta

catherine-blaavinge-bjoernevog_grande

Lyriker Cathrine Blaavinge Bjørnevog fotografert av Torgrim Melhuus. Kilde: Samlaget.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-9050-2
Oversetter: —
Originaltittel: Um sakne springe blome
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 137

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Alt som ikke har blitt tjoret fast: Lyrisk flo og fjære

alt-som-ikke-har-blitt-tjoret-fast_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Alt som ikke har blitt tjoret fast» av Eirin Gundersen.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei diktsamling som utforsker det som er forbi, minner om det som har vært og den litenheten og ensomheten vi kan føle på i møte med den rå og mektige naturen.

Diktene skildrer ei ung kvinne som reiser til ei fraflytta øy nordpå sammen med kjæreste/samboer. På øya ligger en gård som har vært i hennes families eie i hundrevis av år. Nå er det et øde og forblåst sommersted, der minner og historie sitter i veggene.

Utvalgt sitat fra boka
«Oldemor fuktet leppene med tunga, fuktet enden av tråden mellom leppene, siktet og førte tråden gjennom nåløyet. Hun stakk nålen gjennom stoffet. Dette kunne hun, hun hadde øvd. Hun sydde gjennom en hel sommer. Sydde igjennom sommeren som steg i styrke på samme måte som sollyset, rett før det falmer. Hun festet tråden, lukket vinduet, gikk ut og sanket ull. Det ble høst. Hun plukket multer som ble lagt i små bokser, og fortsatte å sy. Hun sydde kjoler, duker, skjorter, lappet klær som hadde revnet, bukseknær med hull. Hele tiden noe som måtte sys. Hun tovet ull, strikket gensere, pløyde jord, høstet poteter, fødte unger som drev vekk i feber, og fortsatte å våkne bak det samme fjellet hver dag, gjennom høsten, vinteren, verdenskrigene, gjennom livet som steg i styrke, rett før det falmet.»

Min vurdering
Å lese denne diktsamlingen var for meg en meditativ opplevelse. Det ligger en stor, behagelig ro over tekstene. De har noe rent og enkelt over seg, samtidig som de favner vidt. Ordene skaper store rom det er godt å være i.

Tekstene er ikke bygget opp som tradisjonelle dikt. De er mer formet som bittesmå noveller. Blokker av tekst som forteller små historier, øyeblikk fra nåtid og fortid, hovedpersonens opplevelser, tanker, følelser og minner.

Det er ikke bare gårdens historie og familiehistorien tilknyttet gården vi får innblikk i, men også selve stedets historie; Øya, havet, plante- og dyrelivet. Alt som har vært, som har satt sine spor på den plassen gjennom hundrevis – kanskje også tusenvis – av år.

Dette enorme rommet, tidens rom, og den spesifikke geografiske plasseringen av gården og øya, får meg til å tenke på Roy Jacobsens roman «De usynlige» og også tildels Morten A. Strøksnes sin sakprosabok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Det er store bøker og sammenlignes med, jeg likte godt begge to da jeg leste dem, og jeg liker også svært godt denne diktsamlingen.

Som havet rundt øya ruller fram og tilbake, ruller diktene i denne boka mot deg og fra deg, skaper nærhet og en følelse av avstand, knytter deg til nuet, men hvisker også om det store dypet, tidens dyp, alt som har vært, har dødd ut, er og skal komme.

Diktene skildrer det lille, hverdagen, de tunge takene i et vanlig liv – gjennom hovedpersonens egne minner og minner om historier fortalt av nå avdøde slektninger – og setter det opp mot selve naturens gang, de store linjene. Det er en spennende kontrast, og er med på å heve tidligere generasjoners hverdag opp på et nytt nivå. Vi ser de som har gått før oss i et annet lys, vi ser styrken de hadde, motet, utholdenheten – og sitter igjen med en større respekt for deres liv og valg av bosted.

Det er som om tidligere generasjoner henger igjen på stedet, som et mildt, åndelig nærvær som sanses av hovedpersonen. Hennes minner, hennes eksistens er stedet der det som har vært har blitt tjoret fast. Gjennom henne lever det som ikke lenger lever. Men mye er forbi. Mye vites ikke. Mye finnes ikke mer.

Jeg opplever det som om hovedpersonen, denne navnløse unge kvinnen, selv befinner seg på et sted der noe raser vekk og noe bindes fast. Eller at hun er redd for å miste, redd for å bli alene. At hun selv forsøker å tjore fast noe, kanskje kjæresten, kanskje en følelse av å være elsket, satt pris på? Redselen og usikkerheten hennes, som kanskje ellers er godt skjult, stiger fram på dette øde stedet, der man har to valg. Å forsvinne ut i landskapet eller inn i seg selv. Hovedpersonen forsøker begge deler.

Jeg satte stor pris på disse tekstene. De ga gjenklang og skapte refleksjoner. Eirin Gundersen har et språk som er vakkert i sin enkelhet og som skaper store rom med små midler. «Alt som ikke har blitt tjoret fast» er ei flott diktsamling. Her har vi allerede en kandidat til Bokbloggerprisen 2017.

Fakta

gundersen-eirin_foto-julie-pike

Forfatter Eirin Gundersen fotografert av Julie Pike.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50139-3
Oversetter: —
Originaltittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 73

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

«Tjue» av Sarah Selmer

TjueBokas tittel og forfatter
«Tjue» av Sarah Selmer.

Bokas særtrekk og handling
«Tjue» er en diktsamling med et så uvanlig tema som schizofreni og oppholdet på en psykiatrisk institusjon. Fortellerstemmen tilhører pasienten som veileder oss igjennom hallusinasjoner, vrangforestillinger, tap av motivasjon, språk og emosjoner, en kamp mot stemmer og paranoia. Leger og terapeuter er diffuse bipersoner som forsøker å føre fortelleren fra mental sykdom til friskt sinn.

Utvalgt sitat fra boka
«Jeg har bilder av månen under neglene
månen er et ødelagt fjes
og de hvite sykehussengene
et par stoler, bord
stemmene går foran meg
og skjærer i tingene
selv minuttene er fylt med skarpe kanter»

Min vurdering
Lyrikk, poesi og dikt er kanskje ikke sjangere jeg snakker mest om på denne bloggen. En av grunnene til det er at jeg synes det kan være vrient å skrive om dikt. Episke, fortellende dikt med klassisk symbolikk er ikke så vanskelig, men når tekstene blir veldig eksperimentelle og minimalistiske, enten i form eller innhold, så er det en utfordring for meg å finne de rette ordene for å beskrive leseopplevelsen. Denne diktsamlingen havner i den kategorien.

Jeg opplever ikke «Tjue» som en veldig tilgjengelig diktsamling. For meg er dette en samling ganske introverte tekster, med enkelte voldsomt ekstroverte øyeblikk. Språket er til tider meget vanskelig. Tekstene betsår av både setninger med tydelig innhold, og setninger som plutselig spriker i en total annen og uforståelig retning. Det er ei forvirrende og vanskelig diktsamling dette, tekster som virkelig utfordrer leseren.

Og det er det som er diktsamlingens styrke. Det er denne rare opplevelsen av å forstå, men ikke forstå, og bli fanget i ordene, men holdt utenfor tekstenes mening, å følge en tanke som plutselig mister tråden, sporer av og havner på ukjent sted som er essensen i dette litterære prosjektet, slik jeg oppfatter det.

Tekstene illustrerer opplevelsen av å ha en psykisk sykdom. Gjennom velvalgte, og noen ganger sterkt forvirrende ord, evner Selmer å gi leseren et innblikk i den smerten, forvirringen og angsten som kan regjere i et menneske med diagnosen schizofreni. Å lese disse diktene er som å være schizofren et kort øyeblikk – og opplevelsen skaper en enorm respekt, fornyet forståelse og omtanke for alle dem som får denne diagnosen i løpet av livet. Det er en utrolig tøff og utfordrende sykdom som tar mye fra dem den velger å slå seg ned i. Veien ut igjen er tung og kantet med mye håpløshet og forvirring.

Boka krevde en god del av meg. Jeg måtte gjøre en innsats for å forstå tekstene og for å komme meg helt igjennom. Og selv etter min mentale kraftanstrengelse føler jeg at det er mye jeg ikke har forstått ved denne boka. Jeg har lyst til å lese den flere ganger, for å se om jeg kommer noe nærmere kjernen i hver enkelt tekst – og dermed kanskje oppnår en ennå større innsikt i diagnosen som skildres, samt selve diktprosjektet.

Jeg tenker at denne boka sikkert er spesielt interessant for alle som jobber med schizofrene pasienter, men også for dem som har hatt eller har diagnosen. Dette er ei bok som gir en viktig stemme til en sykdom og en pasientgruppe som ikke skildres så ofte i litteraturen. Derfor fortjener den å bli lest.

Fakta

Versjon 2

Forfatter Sarah Selmer fotografert av Trude Rønnestad. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49261-5
Oversetter: —
Originaltittel: Tjue
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 71

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

3 kjappe: T-bane, roadtrip og ku på ville veier

image_preview

«Selma & Louise» av Camilla Otterlei:
Hildegard er 15 år, venneløs og dritlei av navnet sitt. Hun vil heller hete Louise. Sammen med den smellvakre og grenseløse kusinen Selma legger hun ut på en roadtrip, i stjålet bil, fra sørlandet til Voss, for å redde pappa fra å være utro på seminar. Ungdomsromanen er både var og ellevill, humoristisk og sår. Språket er særpreget realistisk, det er slik vi snakker, slik unge tenker og formulerer seg. Ei overraskende allright bok om pubertet, ensomhet og det å bryte grenser. Anbefales.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-103-1

9788283380071

«Hellig ku» av David Duchovny:
Satirisk roman om kua Elsie som en kveld sniker seg ut av innhegningen og ned til våningshuset, der bonden og hans familie bor. Gjennom vinduet ser hun at bonden ser på TV, en dokumentar om et slakteri og hva som skjer med dyra som sendes dit. Denne innsikten snur Elsies liv fullstendig på hodet. Hun planlegger å rømme. Med seg på rømmen har hun den gretne grisen Shalom, som nettopp har blitt jøde, og kalkunen Kalle, som ikke kan fly. Med stjålne pass og elendige forkledinger legger de ut på en reise som tar dem til både Tyrkia, Israel og India. Ei ellevill og humoristisk bok som også har alvorlige undertoner. Fortellingen byr på religion og filosofi, og snakker om hvor viktig det er med større forståelse og aksept her i verden. Ideen er god og budskapet er viktig, men boka traff ikke meg helt. En leseopplevelse midt på treet.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Tigerforlaget
ISBN: 978-82-8338-007-1

langslinjene

«Langs linjene: Møter ved Oslos t-banespor» av Hanne Mari Førland og Siv Sivertsen:
Denne boka er et samarbeidsprosjekt der tekst møter bilde. Førland og Sivertsen har reist med t-banen fra Østerås i Bærum, til Ellingsrudåsen i Oslo og snakket med helt vanlige folk på veien. Samtalene har blitt til en samling tekster, dikt, som utdyper begrepet linjer – der menneskene selv er et nettverk av linjer og levd liv i hovedstaden vår. Sivertsens bilder forteller historier gjennom lys, rytme og farge, mellom linjene. Boka er stundom meget vakker og tankevekkende, men det er også partier som virker litt uinspirerte. Alle tekstene er ikke like sterke eller talende. Jeg tror grunnen er prosjektets stramme rammer. Innholdet i tekstene i boka er avhengig av kvaliteten på samtalene underveis langs t-banens linje. Noen mennesker åpner seg fortere og snakker dypere om ting enn andre, slik er det bare. Og det reflekteres i boka. Fotografiene er nydelige og gir tekstene en ekstra dimensjon. Ei flott bok jeg stadig vender tilbake til.

Kilde: Bokgave fra et bokloggertreff
Forlag: LIV forlag
ISBN: 978-82-93184-331

bokvrimmelB

«Å resirkulere lengselen, avrenning foregår» av Inger Elisabeth Hansen

9788203359453Bokas tittel og forfatter
«Å resirkulere lengselen, avrening foregår» av Inger Elisabeth Hansen.

Bokas særtrekk og handling
Særegen diktsamling som utforsker kloden vår, miljøet, skapelse, tid, dyreliv, guder og flyktninger. Forfatteren stiller spørsmålet: Hvordan er det mulig å orientere seg i en mer og mer desorientert verden?

Utvalgt dikt fra boka:
Munnvaskingsrituale for guder
«
Den gang gudene pleide å treffes måtte de vaske munnen før de hilste på hverandre, derfor møttes de gjerne i en elv, midt i den flytende grensa mellom rikene, de vasket munnen i elva før de åpnet den og slapp ordene ut, de presenterte seg for hverandre med samme vann i munnen

kortreiste guder og langveisfarende, med samme vann i munnen presenterte de seg for hverandre, for den gang de pleide å treffes visste de at alle guder blir skitne i kjeften, de visste at siden sist hadde skitten hopet seg opp, derfor vasket de skitten i kjeften ut, de skylte det ut, hele krenkelsesarsenalet»

Min vurdering
Inger Elisabeth Hansen er en rutinert og særpreget lyriker. Hun har mange utgivelser bak seg, men dette er mitt aller første møte med hennes tekster.

Jeg var så heldig å få oppleve at Inger Elisabeth Hansen leste fra denne diktsamlingen på et arrangement hos forlaget i fjor høst. Det var en stor opplevelse. Tekstene hennes treffer dypt, og hun fremfører dem med en nydelig nerve og rytme. Den særprgede rytmen ligger ikke bare i hennes spesielle fremføring av tekstene, men er en stor og tydelig del av hennes skriftelige arbeid.

Tekstene kretser rundt klodens tilstand, og utforsker menneskets påvirkning på fremgang og forfall. Hansen skifter mellom det intuitivt lyriske og et direkte, vitenskapelig språk for å få frem nyanser, budskap og stemning. Diktene stiger fra froskeperspektiv til fugleperspektiv og daler ned igjen, gjennom enorme rom av tid, til det lille mennesket og helt opp til det guddommelige.

Hansen evner å snakke om store, vanskelige ting med enkle midler og hverdagslige lignelser. Et godt eksempel er diktet jeg har valgt å gjengi i dette innlegget, som slik jeg leser det sier noe sentralt og opplysende om religiøst og politisk klima i verden, hvordan konflikter oppstår og hvor løsningen på mye ligger.

En annen tekst i denne boka, «Eselet på restene av Saladins borg i Syria», kan leses som en sorgfull og ettertenksom kommentar til hele situasjonen Syria, flyktningekrisen og ødeleggelsene av eldgamle religiøse monumenter. Det er en enkel, repetetiv og nesten naiv tekst om et lite esel ved en borgmur, men ordene dirrer av tunge dyp og innhold som presser seg på deg fra mellom linjene. En utrolig gripende tekst som etterlater en vond og trist klump i magen.

Å lese denne diktsamlingen har vært en stor litterær opplevelse. Jeg har fått en ny, norsk favorittlyriker.

Fakta

Fotograf: Thomas Brun

Forfatter Inger Elisabeth Hansen fotografert av Thomas Brun.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35945-3
Oversetter: —
Originaltittel: Å resirkulere lengselen, avrenning foregår
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 55

bokvrimmelB