Reprise: Et uoverskuelig mørke

Jeg anmeldte denne boka 29. juni i fjor, i et samleinnlegg med anmeldelser av til sammen 5 bøker. Siden denne boka og dens budskap, desverre, blir mer og mer aktuelt velger jeg å ta en reprise på denne anmeldelsen. Denne gangen solo. Boka fortjener mer blest, den fortjener å bli lest – og ikke minst fortjener den å bli tatt på alvor, for den kommer med en høyst reell advarsel.

Her er min anmeldelse av «Et uoverskuelig mørke» av Håvard Syvertsen:
En kald januardag blir Oslo angrepet. Skudd løsnes i gatene, hus står i flammer, infrastrukturen kollapser. I det første redselsfulle døgnet av en ny, mørk tid følger vi tre personer. Martin, som forsøker å komme seg unna sammen med kona og barnebarnet. Sykepleieren Kaisa, som vandrer igjennom et sønderrevet Oslo på vei til jobb på et overfylt Ullevål sykehus. Lilly, som hjelper en barnefamilie å flykte til ei hytte på fjellet.

Først vet ingen hvem de nye makthaverne er. Men etterhvert viser de sitt ansikt. De patruljerer i gatene. De inntar rådhus og regjeringsbygg. De overtar våpenfabrikken på Kongsberg. De sprer frykt, avmakt og splittelse. De er unge. De er snauklipte. De er hvite. Og de viser ingen medmenneskelighet, ingen nåde.

Dette er en sterk og urovekkende roman om høyreekstremisme og hvor stor trussel denne ideologien er for både samfunn og enkeltmenneske. Vi har sett denne ideologien spre seg før – vi kjenner den som nazisme og fascisme – og vi vet hvor farlig den er og hvor stor skade den kan gjøre på verden. Likevel ser vi høyreekstreme strømninger i dagens samfunn. Vi møter høyreekstreme holdninger i kommentarfelt på nettet, vi ser nynazister som marsjerer gjennom gatene i norske byer, vi hører uttalelser i hverdagen som vitner om fremmedfrykt og fremmedhat.

Brune holdninger og meninger har vært og er på fremmarsj flere steder i verden. Det er vanvittig, det er skremmende, det er høyst bekymringsfullt. Menneskefiendtlige holdninger sprer seg, og mange leter etter fiender «der ute» et sted. Men den største trusselen i dagens samfunn finnes allerede hos oss. I oss selv og måten vi velger å se og møte andre mennesker på. Denne boka er en viktig påminnelse om hvor galt det kan gå når vi lar frykten for «de andre» ta overhånd.

Jeg synes boka sluttet litt brått, skulle gjerne ha fulgt hovedpersonene lenger. Men samtidig så vet vi jo alle hvor det bærer når nazister står ved roret. Vi har sett det før. Vi har levd det før. Vi har lidd og grått og dødd på grunn av denne ideologien før. La det ikke skje igjen.

Denne dystopiske boka tar opp et så viktig tema og skildrer det så urovekkende godt at jeg nominerte den til Bokbloggerprisen 2017. Desverre nådde den ikke opp. Men den kan fremdeles nå ut. Derfor denne reprisen.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-36179-1

Reklame

3 kjappe: Verden ender tre ganger

«Som om jeg var fantastisk» av Sofia Nordin:
Jeg er usikker på om denne boka er siste bok i en trilogi, eller om Sofia Nordin kommer med flere bøker fra dette postapokalyptiske universet. Det er flere løse tråder i slutten av romanen som hinter om at det kanskje kommer mer. Jeg håper det. Dette er utrolig gode bøker.

De fem ungdommene Hedvig, Ante, Nora, Ella og Malte har skapt seg et slags liv på en forlatt gård etter at alle de kjenner har mistet livet i en global pandemi. I denne tredje boka i serien overtaler Ella Nora til å forlate gården for å se om de kan finne andre overlevende. De legger ut på en postapokalyptisk roadtrip gjennom et øde og forlatt Sverige, en tur som ikke blir det fantastiske eventyret de hadde håpet på.

Ella er hovedpersonen og fortellerstemmen i denne boka. Hun er kanskje den minst sympatiske av alle karakterene så langt, noe som er med på å gjøre denne romanen mer dynamisk og interessant psykologisk sett. Nordin er glimrende når det gjelder de psykologiske portrettene, de to foregående bøkene bar også preg av en fantastisk og gripende psykologisk innsikt. Men det er noe eget med hennes skildring av Ella, Ellas følelser, adferd og holdninger. Ella er en usedvanlig selvsentrert, manipulerende og suggererende personlighet, men det ligger også en veldig sårhet over karakteren. Hun er kompleks og oppleves ekte. Man misliker henne, får medynk med henne og får etterhvert en forståelse for hvorfor hun er som hun er.

Det er på en måte ikke bare en postapokalypse i den ytre verden, men også inni Ella. Man forstår at ting har skjedd i henne, også før pandemien innfant. Noe har satt preg på henne og vi er like mye på en reise inn i hennes følelsesliv og adferdsårsaker som vi er på en reise gjennom et dystopisk Sverige.

Det er ei spennende og gripende bok dette her. Den beste i denne serien så langt, vil jeg si.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-150-5

«Meto 3: Verden» av Yves Grevet:
Jeg elsket «Huset» og «Øya», de to første bøkene i denne trilogien. De hadde en helt egen dynamikk og nerve, og fortalte en rystende historie om et lite samfunn i kjølvannet av en tydelig verdensomspennende hendelse av katastrofale dimensjoner. Spørsmålene var i utgangspunktet mange, og de ble flere mens man leste.

I denne tredje og siste boka blir spørsmålene besvart, verden blir på en måte gjenoppdaget gjennom Meto som endelig får reise fra øya og oppleve fastland og samfunnet der. Vi får vite Metos bakgrunn, hvem familien hans er og hvorfor han ble sendt til øya. Det er en overraskende og ganske vond oppdagelse. Hele øya og det som skjedde der blir satt inn i en større dystopisk og rystende kontekst. Det er spennende lesning, likevel opplever jeg at historien flater mer ut i denne siste boka. Misforstå meg rett, det er ei god bok. Men bok en og to var hakket bedre, synes jeg. De hadde en helt egen nerveprirrende energi som jeg ikke synes denne avsluttende romanen har.

Men det er hyggelig med en konstruktiv og optimistisk slutt. Det ser ut til å være en happy ending, og det fortjener både Meto og de andre guttene vi har fulgt i «Huset» og på «Øya».

Denne serien har vunnet flere priser i Frankrike. Og jeg forstår hvorfor. Bøkene er en viktig kommentar til hvordan skrekkregimer kan oppstå, og hvordan de påvirker mennesket. Hvor ødeleggende de er for oss som både enkeltinidvid og gruppe.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-153-6

«I morgen er alt mørkt: Når historien slutter» av Sigbjørn Mostue:
I den første boka i denne trilogien fulgte vi Brage og fikk høre hans historie. I den andre boka var det Marlen som hadde ordet. I denne tredje, og siste boka, er det flere forskjellige fortellerstemmer. Vi følger flere personers reise og historie parallelt.

Brage, Marlen, deres venner og familier har holdt til et godt stykke inn i villmarka, men måtte flykte etter de dramatisk hendelsene i slutten av forrige bok. Det går rykter om at noen har forskanset seg i sentrum av Oslo, at det er trygt der, at det finnes mat, klær og husrom for dem som trenger det. Flere fra gruppen velger å sette kursen mot hovedstaden igjen. Men er det egentlig en god idé?

Tvers igjennom Oslo er det bygget en mur. En mur som skal holde det og de som oppleves som en trussel ute, og noen få utvalgte trygge inne. Hele konstruksjonen og samfunnet den rammer inn er preget av frykt, hat og nød. Og der frykten råder tas det stadig mer umenneskelige valg for å sikre det antatte status quo, den antatte tryggheten. Kjærlighet, medmenneskelighet og empati velges vekk når paranoiaen rår. Den såkalt trygge sonen viser seg å være et større mareritt en verden utenfor. Høres det kjent ut, folkens?

Sigbjørn Mostue har skrevet en sterk, høyst aktuell og verdig avslutning på denne dystopiske trilogien. Ei bok som kan leses som en viktig kommentar til flere sider ved den politiske situasjonen i verden i dag, fra flyktningkrise til et visst aktuelt presidentvalg. Det er ei bok som setter støkk i en, som berører, sjokkerer og vekker tanker som bør vekkes. Mostue henter eksempler fra verden der ute og skriver dem inn i vår umiddelbare nærhet, slik at vi får føle på kroppen, gjennom teksten, hvordan livet er for mange der ute – for de som flykter fra noe og håper på hjelp fra oss, for de som utestenges og stigmatiseres.

Jeg anbefaler disse bøkene på det varmeste!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-52449-4

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

2 kjappe: Silo & Skift

«Silo» av Hugh Howey:
«Silo» har på mange måter blitt en moderne dystopisk klassiker, og kan absolutt måle seg kvalitetsmessig med både Orwells «1984» og Huxleys «Brave New World».

Jeg brukte litt tid på å komme skikkelig inn i handlingen i denne boka. Det er ei bok man leser seg inn i i tre etapper, på en måte. Man begynner, blir kjent med en figur, og tror at man er på vei inn i boka – men så avsluttes den tråden, og man begynner på en ny. Dette skjer et par-tre ganger, men så er man virkelig inne i historien. Og for en historie. Vi befinner oss langt inn i fremtiden, i et dystopisk samfunn, der verden er ødelagt og luften for giftig til å puste i. Alle gjenlevende bor i en enorm, underjordisk silo, i et strengt inndelt og overvåket samfunn. Alle former for nysgjerrighet, spørsmål og nytenkning blir det slått hardt ned på. De som ikke retter seg etter reglene, blir straffet. Straffen er å gå ut av siloen, ut i en verden i ruiner, en verden vi ikke lenger kan leve i.

En vanvittig fascinerende, intens, klaustrofobisk og spennende roman om et fremtidig skrekkregime jeg aldri har lest maken til. Urovekkende og skikkelig bra!

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-634-8

«Skift» av Hugh Howey:
Dette er bok nummer to i Silo-serien (eller er det en trilogi?). Her får vi forhistorien til Silo. Vi skifter mellom en omtrentelig nåtid, og et stykke inn i fremtiden, men likevel før handlingen i Silo. Vi får innblikk i hva som faktisk skjedde, hvorfor verden kollapset, hvorfor luften ble giftig og hvorfor noen få mennesker endte opp i, ikke bare en, men 50 forskjellige siloer, spredd utover et stort stykke av verden. Ja, for verden er større enn vi først fikk inntrykk av i Silo. I Skift får vi et litt større bildet av helheten, av sannheten og av menneskehetens skjebne. Det er en urovekkende og ubehagelig historie om menneskets dårskap, maktsyke og paranoia.

Samtidig byr Skift på en utrolig nydelig, psykologisk innsiktsfull skildring av et menneske som lever i isolasjon og ensomhet. Vi ble kjent med skikkelsen Solo i Silo, og her i Skift får vi hans bakgrunnshistorie. Alt som skjedde fra siloen han bor i kollapser, og alle dør, utenom ham. Han finner en ensom villkatt i en av siloens avkroker, og samspillet mellom Solo og katten er rørende og vakkert skildret. En av de flotteste passasjene jeg noensinne har lest i en dystopisk roman. Det er verdt å lese denne trilogien bare for å få med seg Solos ensomme og angstfylte oppvekst i Silo 17.

Jeg gleder meg til bok nummer tre «Støv» kommer høsten 2017.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-704-8

Lagre

Lagre

Lagre

Leseprosjekt: Dystopi & Postapokalypse

Jeg har alltid lest bredt og likt mye forskjellig litteratur, men i de senere år har jeg funnet ut at jeg har en forkjærlighet for dystopier og postapokalypser.

Handlingen i en postapokalypse foregår i tiden rett etter verdens undergang. Alt ligger i ruiner, samfunn og systemer er borte, verden er kaos. I en dystopi befinner vi oss ofte (men ikke nødvendigvis) i et samfunn som har vokst frem igjen etter en apokalypse, og dette nye samfunnet er gjerne et skrekksamfunn, et vrengebilde av det vi ønsker oss. Stikkord for dystopiske samfunn er gjerne overvåkning, kontroll, diktatur, totalitært regime, vold, tvang osv. Dystopi er det motsatte av utopi.

Dette er rimelig mørke sjangere. Hvorfor finner jeg disse så besnærende og interessante?

Mange postapokalyptiske og dystopiske bøker tar utgangspunkt i utfordringer vi kjenner fra vår samtid og viser hvor ille det kan gå om vi ikke endrer adferd og holdninger. Bøkene er i så måte ofte tankevekkende og belyser viktige temaer. Ofte kritiserer disse litteratursjangerene også eksisterende og problematiske politiske holdninger, beslutninger og regimer, og setter dermed disse på dagsordenen.

Postapokalypser og dystopier byr også ofte på gode psykologiske portretter, og skildrer hva som kan skje med et menneskes psyke under ekstreme forhold. Bøkene utforsker det menneskelige og det umenneskelige, lyset og mørket i oss alle, og stiller viktige spørsmål omkring verdier, prinsipper og frie valg. Alle blir påvirket av vanskelige omstendigheter, men vi kan velge hvordan det skal påvirke oss. Disse sjangrene tydeliggjør hvor viktig det er at vi er bevisste vår egen utvikling og hva vi velger å ta innover oss, hva vi lar forme oss.

Det er også få andre sjangere som spiller ut kontrasten mellom godt og vondt, det vakre og det heslige, slik postapokalypser og dystopier gjør. Og gjennom disse kontrastene fremhever sjangerene viktigheten av nettopp det gode, det vakre, det myke, det kjærlige, det empatiske. Ofte er konklusjonen at disse egenskapene er det som gjør oss menneskelige, til medmennesker. Og det er et godt og viktig budskap, som man skulle tro var overflødig, men som stadig viser seg å ha aktualitet.

Ønsker du å lese mer om postapokalypser og dystopier? Her er noen gode artikler:
«En bølge av dystopier» – NRK
«Dystre dystopier – en skildring av virkeligheten?» – Barnebokkritikk.no
«Dystopisk aktualitet» – Universitetet i Oslo
«Apokalypse nå?» – Aftenposten

Alfabetisk oversikt over postapokalyptiske og dystopiske romaner:
(De jeg har lest og skrevet om ligger inne med link til omtalen)

1. «1984» av George Orwell
2. «Beta 1: Flukten» av Amund Hestsveen og Torborg Igland
3. «Beta 3: Offeret» av Amund Hestsveen og Torborg Igland
4. «Beta 2: Øya» av Amund Hestsveen og Torborg Igland
5. «Bienes historie» av Maja Lunde (består av tre forskjellige historier, den ene foregår i en dystopisk fremtid)
6. «Brave new world» av Aldous Huxley
7. «Den grønne sirkelen» av Stefan Casta
8. «Der regnet faller» av Catherine Chanter
9. «Divergent» av Veronica Roth
10. «Dustlands 1: Blodrød vei» av Moira Young
11. «Dustlands 3: Ildstjerne» av Moira Young
12. «Dustlands 2: Rebellhjerte» av Moira Young
13. «Ekko» av Robison Wells
14. «Ett sekund om gangen» av Sofia Nordin
15. «Fahrenheit 451» av Ray Bradbury
16. «Flommens år» av Margaret Atwood
17. «Fluenes herre» av William Golding
18. «Fordi overlevelse ikke er nok» av Emily St. John Mandel
19. «Før de henter oss» av Peter Franziskus Strassegger (betegnes som en preapokalypse, foregår rett før og helt i begynnelsen av en slags verdens undergang)
20. «Helbrederen» av Antti Toumainen
21. «I morgen er alt mørkt 1: Brages historie» av Sigbjørn Mostue
22. «I morgen er alt mørkt 2: Marlens historie» av Sigbjørn Mostue
23. «I morgen er alt mørkt 3: Når historien slutter» av Sigbjørn Mostue
24. «Kloden under vann 2: Atomsonen» av Ida-Marie Rendtorff
25. «Kloden under vann 1: Den døde soldaten» av Ida-Marie Rendtorff
26. «Kloden under vann 3: Rød jord» av Ida-Marie Rendtorff
27. «MaddAddam» av Margaret Atwood
28. «Menneskebarnet» av M. R. Carey
29. «Memory of water» av Emmi Itäranta
30. «Meto 1: Huset» av Yves Grevet
31. «Meto 3: Verden» av Yves Grevet
32. «Meto 2: Øya» av Yves Grevet
33. «Metro 2033» av Dmitrij Glukhovsky
34. «Metro 2034» av Dmitrij Glukhovsky
35. «Metro 2035» av Dmitrij Glukhovsky
36. «Oryx og Crake» av Margaret Atwood
37. «Silo» av Hugh Howey
38. «Skift» av Hugh Howey
39. «Skogen av tenner og klør» av Carrie Ryan
40. «Som om jeg var fantastisk» av Sofia Nordin
41. «Spring så fort du kan» av Sofia Nordin
42. «The Handmaid’s Tale» Av Margaret Atwood
43. «The Hunger Games 1: Dødslekene» av Suzanne Collins
44. «The Hunger Games 3: Fugl Føniks» av Suzanne Collins
45. «The Hunger Games 2: Opp i flammer» av Suzanne Collins
46. «The Masque of the Red Death» av Bethany Griffin
47. «The Maze Runner 3: Dødskuren» av James Dashner
48. «The Maze Runner 1: I dødens labyrint» av James Dashner
49. «The Maze Runner 2: Ildprøven» av James Dashner
50. «The Passage 2: De tolv» av Justin Cronin
51. «The Passage 1: Overgangen/Den første» av Justin Cronin
52. «Ut av byen» av Anna-Eline Bolstad
53. «Uår» av Knut Faldbakken
54. «Variantene» av Robison Wells
55. «Veien» av Cormac McCarthy
56. «Warm Bodies» av Isaac Marion
57. «Z» av Max Brooks

Kilde til bildet:
«Road toward city» av Pixomar/Freedigitalphotos.net

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

3 kjappe: Dystopisk trio

«Fordi overlevelse ikke er nok» av Emily St. John Mandel
Nybegynnervennlig, pen og snill postapokalypse der handlingen skifter mellom tiden rett før og et lite stykke etter sivilisasjonens sammenbrudd.

Vi møter den berømte skuepsilleren Arthur Leander som faller sammen og dør på scenen, midt under Kong Lear. Senere samme kveld begynner  verden å kollapse i kjølvannet av en agressiv influensapandemi. Tyve år etter møter vi den turnerende gruppen Den omreisende symfoni, som reiser rundt til små bosetninger av overlevende for å spre kunst, glede og kultur. Fordi overlevelse i seg selv ikke er nok.

Dette er en lyrisk, ettertenksom og vakker dystopi som snakker om fremtidshåp, menneskelighet og skjønnhet. Det trekkes interessante linjer mellom nåtid og fremtid, og boken presenterer viktigheten av tilstedeværelse, kjærlighet og omtanke for hverandre – samt hva resultatet kan bli om vi svikter som omsorgspersoner og ikke evner å være hos og for de vi har en tilknytning til og et ansvar for. Dette er også ei bok om frykt, kontroll og hva som kan ligge bak religiøs fanatisme.

Boka stiller spørsmål, trekker linjer og leker med tanker det er interessant å ta del i. En lyrisk og filosofisk roman om temaer som angår vår felles medmenneskelighet. Om livskvalitet og overlevelse.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Font
ISBN: 978-82-8169-346-3

«Der regnet faller» av Catherine Chanter
I en fremtidig verden gjennomsyret av en tydelig dystopisk atmosfære, der England er rammet av ekstrem tørke, blir Ruth Ardingly løslatt fra fengsel. Hun er mistenkt for mordet på sitt syv år gamle barnebarn, Julien, og skal sone de siste årene av straffen i husarrest på hjemgården Kilden. På Kilden, et av ytterst få steder i England, regner det hver natt. Jorden er fruktbar og i skogen tett ved ligger det glitrende, breddfulle tjernet gården er oppkalt etter – den påståtte kilden til stedets magiske fukt og frodighet.

Ruth husker ikke hva som skjedde den natten barnebarnet forsvant og ble funnet drept. Hun vet ikke om hun er skyldig. Det eneste hun vet med sikkerhet er at den natten forandret livet hennes. Tragedien oppløste ekteskapet, familien og drømmene hennes. Og hun mistet seg selv.

Gjennom Ruth og hennes forsøk på å komme til bunns i en mørk og forvirrende fortid, blir vi kjent med et England preget av mistenksomhet og paranoia. Vi får innblikk i hva en klimakatastrofe gjør med et samfunn og med enkeltindividene som lever i det. Hvor vondt det gjør å være en av mange som sliter for å overleve, og hvor hatefull, aggressiv og desperat man kan bli av å se at kun noen få lever i (det man selv anser som) ufortjent overflod. Det er ei bok om hvor viktig det er å dele med andre og være raus når man selv har mer enn nok.

I likhet med «Fordi overlevelse ikke er nok» er dette også ei bok om religiøs fanatisme, og om farene ved å la seg forføre av små sektsamfunn og karismatiske sektledere.

«Der regnet faller» er ei vakker, mørk og utrolig spennende bok om undergang både i det indre og det ytre, og hva som skal til for å kunne bli hel igjen og å reise seg på nytt, både som individ og som samfunn. Tankevekkende om aktuelle globale utfordringer, og tankevekkende om hver og en av oss – hvordan vi ser hverandre, hvordan vi behandler hverandre og hvorfor det er sånn.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Bazar
ISBN: 978-82-8087-628-7

«Meto 2: Øya» av Yves Grevet
En meget god bok nummer to i denne franske, dystopiske ungdomstrilogien. Den holder den samme kvalitet som den første boka, er spennende og overrasker. Det er noe ekstra forfriskende ved denne historien. Jeg tror det skyldes at den er fransk, og ikke f.eks amerikansk, som mange postapokalypser/dystopier har vært/er. Det ligger en helt annen måte å tenke frem en historie på bak disse bøkene, ingen typiske «Hollywoodske» trekk, ingen tydelige apokalypseklisjeer. Bøkene føles friske og annerledes, på en gjennomgående god måte.

Den første boka, «Huset», hadde en veldig tysk-romersk og «urban» atmosfære. Hele handlingen foregår inne i dette huset, i et ryddig, rutinert og menneskeskapt samfunn der alle overvåkes, kontrolleres og har sine tildelte oppgaver. Ordnung muss sein. Store Bror ser deg.

Hovedpersonen Meto rømmer sammen med flere venner i siste kapittel i første bok. Huset ligger på Øya. Og gutter har rømt før. Rømlingene har dannet et nytt samfunn i huler og tunneller under bakken på øya. Det er her Meto og vennene hans havner i denne boka. Om samfunnet i Huset smakte av romersk keiserdømme og Hitlers Tyskland, så er dette nye grottesamfunnet som hentet ut av verdenshistoriens forholdsvis spede begynnelse. Jernalder, bronsealder, norrøn tid. De rømte vender på en måte tilbake til naturen, og til egen natur – og oppdager at man ikke kan rømme fra seg selv og det man bærer i seg. Det man har blitt indoktrinert med. Omgivelsene er nye, men sjel og psyke er det samme.

I dette grottesamfunnet møter Meto noe han bare har lest om. Ei jente. Og gjennom henne får vi innblikk i verden bortenfor øya, og noen vage og urovekkende svar på hvem som har sendt alle guttebarna hit. Spørsmålene er mange og jeg venter nå med intens iver på siste bok i trilogien, «Meto 3: Verden», som kommer senere i høst. Jeg kjenner at jeg er spent på hva trilogiens konklusjon er.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Mangschou
ISBN: 978-82-8238-137-6

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Musikk i litteratur: King’s College Choir/Chanter

«Nunc dimittis» sunget av King’s College Choir

I den dystopiske romanen «Der regnet faller» av Catherine Chanter, blir den kristne aftensangen «Nunc dimittis» nevnt:

«Hughs ritual var slik: Når jeg hadde spist middag – som regel egg eller suppe, kokt og spist uten glede eller høytidelighet eller selskap – trakk jeg for gardinene i stua, tente leselampen bak den rosa sofaen og hørte igjennom hele CD-en med klassiske hits én gang. Når de siste tonene av «Nunc dimittis», sunget av King’s College Choir, løsnet grepet om rommet, slo jeg av lyset nedenunder, og som et barn gikk jeg ovenpå, pusset tennene, brettet sammen klærne mine, leste en salme og slo av lyset. Søvnen og jeg var i ferd med å finne tilbake til hverandre. Ikke vær redd, sa søvnen, de neste ti timene vil gå uten at du trenger å telle dem, ja, du vil ikke vite at du har opplevd dem. I de timene kan du hverken begå nye forbrytelser eller huske gamle. Du utfører bare din plikt til å leve, men uten å måtte utholde noe av smerten ved å gjøre det. Livsløpet ditt vil gå sin gang, og når du våkner, vil en ny brøkdel av det være registrert og gjelden betalt. Du vil aldri måtte leve de timene om igjen.»

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Bienes historie»

Bokas tittel og forfatter
«Bienes historie» av Maja Lunde.

Bokas særtrekk og handling
I «Bienes historie» flettes tre separate historier sammen. I den første møter vi William, en melankolsk biolog på 1800-tallet i England. Han forsøker å bygge en helt ny type bikube, som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. I den andre møter vi Georg, en birøkter i USA i vår samtid. Han er en av dem som blir berørt av bienes plutselige massedød, og han håper at sønnen skal ta over driften og redde bikubene og honningproduksjonen. Den siste historien foregår et godt stykke inn i fremtiden, i Kina, der vi møter Tao, Hun jobber med håndpollinering etter at alle biene har dødd ut. Hennes høyeste drøm er at sønnen skal få et bedre liv enn det hun selv har hatt.

Utvalgt sitat fra boka
«Uten biene lå tusener hektar dyrket mark med ett brakk. Blomstrende åkre uten bær, trær uten frukt. Brått ble jordbruksvarer som tidligere var hverdagskost, mangelvare: epler, mandler, appelsiner, løk, brokkoli, gulrøtter, blåbær, nøtter og kaffebønner.

Kjøttproduksjonen falt utover 2030-tallet, noe av det tidligere viktigste fôret for husdyrene lot seg ikke lenger produsere. Likeså måtte menneskene klare seg uten melk og ost, igjen fordi dyrene ikke lenger hadde nok. Og produksjon av biodrivstoff, som solsikkeolje, som man hadde satset hardt på for å erstatte oljen, var med ett bare å glemme, den var avhengig av pollinering. Nok en gang vendte man tilbake til ikke-fornybar energi, noe som igjen økte den globale oppvarmingen.»

Min vurdering
«Bienes historie» er en roman som sveiper innom tre forskjellige sjangere. Vi har den historiske romanen, om William på 1800-tallet, vi har samtidsromanen, om George i 2007, og vi har dystopien, om Tao et godt stykke inn i fremtiden. Det er en roman som er spenstig lagt opp, og som sikter høyt.

Språket i romanen er godt, og forfatteren har fått til det språklige særpreget i de forskjellige epokene hun skildrer. Karakterene er troverdige, det samme er tidsportrettene og miljøskildringene.

Likevel traff faktisk ikke «Bienes historie» meg helt. Jeg opplever at romanen i hovedsak taler til hodet, noe som ofte er en fin ting, men i akkurat denne historien skulle jeg ønske at teksten også talte til hjertet i noe større grad.

Romanen handler om bier og birøkting, men den handler også, kanskje i ennå større grad, om menneskelige relasjoner. Om forholdet mellom foreldre og barn, hvilke forventninger og ønsker foreldre har til barna sine, om håp og fremtidsvisjoner. Nettopp derfor forventet jeg at boka skulle berøre meg mer enn det den gjorde.

Det er absolutt en velskrevet bok og en historie som engasjerer. Forfatteren treffer en nerve i tiden med valget av tema (bienes forsvinning og død), og hun sier noe viktig om vårt forhold til naturen og alt som lever i den. Sammenhenger rett og slett. Den røde tråden som forbinder alt, både historisk, biologisk og mellommenneskelig. Og dette er det interessant å lese om. Ingen tvil om det.

Men, som sagt, så skulle jeg ønske at jeg hadde blitt mer følelsesmessig berørt av boken, og av karakterene som skildres. Det hadde kledd historien utrolig godt, og fremhevet det dramaet bienes historie faktisk er.

En virkelig god ting er måten forfatteren forbinder de tre historiene på helt mot slutten av romanen. Noe som først oppleves som tre separate historier, kun forbundet av det felles temaet bier, flettes plutselig sammen til en fin og var enhet. Noe av den følelsen akkurat den oppdagelsen skaper er det jeg savner mer av i resten av boka.

Likevel. Jeg skjønner bokas popularitet og dens suksess. Bienes død, som bare er et symptom på menneskets rovdrift av naturen, er et utrolig viktig tema som flere bør sette seg inn i. Denne romanen er et sted å starte.

Fakta

Forfatter Maja Lunde fotografert av Oda Berby. Kilde: Aschehoug.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35935-4
Oversetter: —
Originaltittel: Bienes historie
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 455

Lagre

Lagre

Lagre

Sommerens leseplaner

Sommeren er her. En ganske våt og kald sommer så langt. Kjipt for den potensielle brunfargen kanskje, men ypperlig vær for lange, gode lesestunder. 🙂

Jeg har lagt frem en liten bunke med sommerlektyre på stuebordet. Den inneholder fem bøker som representerer ganske så forskjellige sjangere og tema. To av bøkene er gode, gamle klassikere. To av dem er moderne dystopier. Og den siste er nominert til Bokbloggerprisen 2015.

Her er bøkene jeg har tenkt til å lese i sommer:

«Bienes historie» av Maja Lunde.
«William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.

«Bienes historie» skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.»

«Der regnet faller» av Catherine Chanter.
«Hva gjør du når du blir anklaget for mordet på ditt eget barnebarn? Eller når du blir lurt inn i en religiøs sekt? Når alt går i oppløsning, tør du å grave i fortiden? Kan du stole på svarene du finner?

Ruth Ardingly har nettopp blitt løslatt fra fengsel, mistenkt for mordet på barnebarnet sitt, Julien på syv år. Hun skal fortsette å sone i husarrest på hjemgården Kilden. Det er et av få steder med vann i et England rammet av ekstrem tørke, mistenkeliggjøring og paranoia. Nå forsøker Ruth å sette sammen bitene av tragedien som oppløste ekteskapet, familien og drømmene hennes.»

«Meto II: Øya» av Yves Grevet.
«64 unge gutter. Stengt inne i et stor hus på en øy utenfor verden. De vet de blir hentet når de blir for store, men hva skjer med dem da?

Meto nekter å underkaste seg det strenge regimet i huset. Han og de andre guttene har levd i total isolasjon og vet ingen ting om verden utenfor. Når de gjør opprør og flykter vil de få hjelp av de andre som bor på øya?

I opprøret blir Meto alvorlig skadd og han flykter ut på øya. Han våkner med sammenklistrede øyne, lenket fast til en seng. Hvor er han? Kan han overleve utenfor huset? Og er vennene hans fortsatt i live?»

«Stormfulle høyder» av Emily Brontë.
«Når hittebarnet Heathcliff blir brakt til familien Earnshaws hus på Yorkshires øde heier, knyttes det raskt sterke bånd mellom ham og familiens datter Catherine. Den sterke følelsen av samhørighet følger dem helt inn i Catherines ekteskap med naboen Edgar Linton.

Stormfulle høyder er en av de mest berømte og høyest skattede romaner gjennom tidene. Fortellingen om Catherine og Heathcliffs voldsomme og udødelige kjærlighet, og om familiene Lintons og Earnshaws prøvelser og gleder gjennom tre generasjoner, slutter aldri å fascinere. Over 150 år etter at den ble skrevet, er den fortsatt like aktuell.»

«Frankenstein» av Mary Shelley

«Frankenstein» av Mary Shelley.
«Stepping far afield from his medical studies, Victor Frankenstein brings to life a human form he has fashioned from scavenged organs and body parts. Horrified by his achievement, he turns his back on his creation, only to learn the danger of such neglect. As the creature educates itself and learns how cruel mankind can be to something that they deem monstrous, he demands that Victor make him a companion, an Eve to his Adam. When Victor refuses, his creation vows to make his creator’s life miserable from that point on by destroying everything that he loves.»

Hva er dine leseplaner for sommeren? 🙂

Lagre

Lagre

4 kjappe: Klassisk kvartett

«1984» av George Orwell.
George Orwells fremtidsvisjon om det totalitære samfunnet der alle til enhver tid overvåkes av Store Bror, og der Tankepolitiet leser innbyggernes tanker, utkom i 1949. Det er et mareritt om en fremtid der mennesket kun er små tannhjul i det store samfunnsmaskineriet, og hvor ethvert tilløp til alminnelig menneskelig tankegang, følelsesreaksjoner og frie handlinger lukes vekk med hard hånd. Historien om hovedpersonen Winston Smith, som har et sinn det virkelig er vanskelig å knekke, er både vakker, nostalgisk og utrolig skremmende. Boka har noen skikkelig tungleste partier omtrent halvveis i handlingen, men det betaler seg med renter å presse seg igjennom. Dette er ei både viktig og tankevekkende bok, som desverre ikke har mistet sin aktualitet. Slutten er hjerteskjærende. Stor dystopisk klassiker det er verdt å få med seg.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39694-4

«Fluenes herre» av William Golding.
Ennå en klassiker innenfor sjangeren dystopi. I en verden det er vanskelig å tidfeste, der en krig herjer, havner en gruppe smågutter på en øde øy etter at flyet de var ombord i har styrtet i havet. Guttene skaper sitt eget samfunn på øya. Utgangspunktet er konstruktivt og godt. Alle får tildelt oppgaver som skal sikre gruppens overlevelse. Men så gjør noen opprør, og bryter ut. Øylivet går fra harmonisk, til konfliktfylt, til livsfarlig. Den sterkestes rett gjelder, ingen nåde blir gitt den som oppleves som svak. Boka utforsker teorier rundt hvorvidt brutaliteten er medfødt eller tillært. Hva er farligst: Et barn uten tilsyn og tilsnakk, eller et barn som lydig følger de voksnes eksempel? Er det siviliserte kun en ferniss? Bærer vi alle i oss en hensynsløs kraft som er villig til å gjøre hva som helst for å overleve? Romanen stiller store og viktige spørsmål om mennesket og det menneskelige. En urovekkende god roman.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Gyldendal (Den norske bokklubben)
ISBN: 978-82-52-53330-9

«Drep ikke en sangfugl» av Harper Lee.
Historien om advokaten Atticus Finch og hans barn Scout og Jem kom ut i 1960, da kampen for like rettigheter for alle, uansett farge og bakgrunn, for alvor skjøt fart i USA. Romanen skildrer holdningsklimaet i en liten sørstatsby på 1930-tallet, der en farget mann er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne. Atticus Finch er hans forsvarer. Bokas forteller er Scout, datteren til Atticus. Gjennom hennes barneøyne får vi innblikk i de voksnes merkelig verden av baksnakking, fordommer, rasisme, irrasjonelle holdninger og handlinger. Romanen er en nådeløs og skarp kritikk av rase- og klasseskillet både i USA, og i verden. Det er ei bok som viser oss viktigheten av ikke å gi etter for rykter, frykt og fordom i møte med mennesker. Det er også ei bok som sier noe om at våre handlinger ikke nødvendigvis er alt vi er, og at vi derfor ikke bør fordømmes på bakgrunn av dem. Det finnes godhet i oss alle, selv i dem som synes blottet for den. Igjen ei bok som desverre ikke har mistet sin aktualitet. En tankevekkende og lærerik klassiker som setter spor.

Kilde: Har kjøpt boka selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-20893-5

«Moby Dick» av Herman Melville.
En mastodont av en roman om den vanvittige og hevnlystne kaptein Akab, som legger ut på jakt etter Moby Dick, den myteomspunnede hvite hvalen som er skyld i at kapteinen har mistet et bein. Fortelleren er den unge Ismael, som tar hyre på hvalfangerskuta Pequod. Gjennom hans øyne får vi innblikk i livet ombord på skuta, hvalfangstens myter og historie, kapteinens voksende galskap og til sist mannskapets og skutas skjebne. Boka er skildret til trengsel med et språk av en annen, mer omstendelig og tålmodig tid enn vår. Handlingen svinger mellom fakta og fiksjon. Vi lærer om hvalarter, hvalfangst og havet underveis på helvetesferden. Melville går så i detalj både litterært og vitenskapelig i denne romanen at det ikke vil forundre meg om jeg kan ta en spontan master i hvalfangst etter å ha lest den. Jeg kan sikkert slenge på en grad i religionsvitenskap også, med hovedvekt på Bibelen, for Moby Dick renner over av mer eller mindre obskure biblereferanser. Jeg leser boka som en allegori. En stor symbolsk roman om livet, døden, lys, mørke, det gode og det onde. Boka gir meg også tanker om menneskets egen kamp mot seg selv og sin egen natur, som et uttrykk for dets ønske om å heve seg over selve naturen, som dens selvutnevnte hersker og mester. Og som en fiffig liten bonus byr romanen på en av litteraturhistoriens herligste «bromances» – det nære kompisforholdet mellom fortelleren Ismael og den tidligere kannibalen Queequeg. Det er ei mektig og tung bok å komme igjennom dette, men innsatsen lønner seg. Det er et fantastisk og enestående stykke litteratur. Jeg tenker at dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger i løpet av livet, og antagelig lese noe nytt ut av hver gang. En roman som vokser med deg, istedenfor ei bok man vokser fra.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug (Den norske bokklubben)
ISBN: 978-82-525-7251-3

«Menneskebarnet» av M. R. Carey

Bokas tittel og forfatter
«Menneskebarnet» av M. R. Carey.

Bokas særtrekk og handling
Melanie er 10 år. Hun husker ingenting om hvor hun kommer fra. Hun vet bare hva som er hennes verden nå: Cellen hun bor i, korridoren hun trilles igjennom, klasserommet hun og de andre barna undervises i, fantastiske Miss Justineau, skremmende doktor Caldwell og dusjen som får øynene til å svi.

Melanie og de andre barna lever under streng bevoktning.

«Jeg biter ikke,» tuller Melanie. Men ingen ler.

Utvalgt sitat fra boka
«Nå er hun ti år gammel, og hun har hud som en eventyrprinsesse – hud så hvit som snø. Så hun vet at når hun blir voksen kommer hun til å være vakker, og prinsene kommer til å snuble av iver etter å klatre opp i det høye tårnet hennes og redde henne.

Forutsatt at hun har et tårn, selvfølgelig.

Enn så lenge har hun cellen, korridoren, klasserommet og dusjen.»

Min vurdering (OBS! Spoiler)
En bok innenfor sjangeren zombieapokalypse som virkelig overrasker er det ikke ofte jeg kommer over. Men har har vi altså en.

Handlingen er delt i to. I begynnelsen stiller vi likt med hovedpersonen. Som henne vet vi ikke mye om den verden vi befinner oss i. Vi kjenner kun til den lille fliken som avsløres litt og litt gjennom barnet Melanie. Det er overraskende og skremmende glimt. Melanie og de andre barna i boka behandles på sjokkerende vis og vi får dyp medfølelse med dem.  Men etterhvert begynner noe å skurre, og vi aner at ting kanskje ikke er helt slik vi først trodde.

Etterhvert tar handlingen en slik vending at vi får oppleve stadig mer av den verden Melanie er en del av. Og vi forstår at romanen er en zombieapokalypse, at verden slik vi kjenner den har gått under, men at det likevel finnes et syltynt håp om en kur, om liv.

«Menneskebarnet» er både en dystopi, en thriller og en bok om evolusjon. Boka er i seg selv en slags evolusjon av selve zombiesjangeren, og tilbyr også interessante tanker om hvordan zombier oppstår, menneskets skjebne og selve menneskehetens fremtid, nettopp sett i et evolusjonsperspektiv. Det er uhyre spennende og veldig interessant å følge hovedpersonen og sette seg inn i forfatterens tanker om hennes natur og utvikling.

Samtidig som boka tar opp store temaer om opphav, liv og utvkling, så kretser den også om det nære og vakre i mellommennskelige relasjoner. Om omsorg, kjærlighet, beskyttelse og tilhørighet. På mange måter er det en historie om hva som utgjør relasjonen mor og barn, og hvor viktig godhet og vennlighet er, selv der alt virker bortkastet og håpløst. Romanen er en nydelig hyllest til det å se bakenfor, å ikke skue hunden på hårene (for å bruke et gammelt, slitt uttrykk) og å alltid velge det godes vei.

Jeg får også tanker om «problembarn» og hvor skadelig en slik betegnelse kan være, og hvor viktig det er for alle å bli sett, og å bli møtt med respekt og omtanke. Dette er ei bok med mange fasetter og mange lag. Den gir assosiasjoner til veldig mye det er viktig å reflektere litt over.

Dette er en av de beste bøkene innenfor zombiesjangeren jeg har lest, og jeg har etterhvert lest ganske mange. Zombieapokalypse er en av mine favorittsjangere, i tillegg til den mer klassiske dystopien.

Anbefales!

Fakta

Forfatter M. R. Carey (Mike Carey) fotografert av Luigi Novi. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar
Forlag: Schibsted/Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-516-8459-0
Oversetter: Kirsti Vogt
Originaltittel: The girl with all the gifts
Utgivelsesår: 2014 (norsk utgave 2015)
Sideantall: 396