Bokas tittel og forfatter
«Alt som ikke har blitt tjoret fast» av Eirin Gundersen.
Bokas særtrekk og handling
Dette er ei diktsamling som utforsker det som er forbi, minner om det som har vært og den litenheten og ensomheten vi kan føle på i møte med den rå og mektige naturen.
Diktene skildrer ei ung kvinne som reiser til ei fraflytta øy nordpå sammen med kjæreste/samboer. På øya ligger en gård som har vært i hennes families eie i hundrevis av år. Nå er det et øde og forblåst sommersted, der minner og historie sitter i veggene.
Utvalgt sitat fra boka
«Oldemor fuktet leppene med tunga, fuktet enden av tråden mellom leppene, siktet og førte tråden gjennom nåløyet. Hun stakk nålen gjennom stoffet. Dette kunne hun, hun hadde øvd. Hun sydde gjennom en hel sommer. Sydde igjennom sommeren som steg i styrke på samme måte som sollyset, rett før det falmer. Hun festet tråden, lukket vinduet, gikk ut og sanket ull. Det ble høst. Hun plukket multer som ble lagt i små bokser, og fortsatte å sy. Hun sydde kjoler, duker, skjorter, lappet klær som hadde revnet, bukseknær med hull. Hele tiden noe som måtte sys. Hun tovet ull, strikket gensere, pløyde jord, høstet poteter, fødte unger som drev vekk i feber, og fortsatte å våkne bak det samme fjellet hver dag, gjennom høsten, vinteren, verdenskrigene, gjennom livet som steg i styrke, rett før det falmet.»
Min vurdering
Å lese denne diktsamlingen var for meg en meditativ opplevelse. Det ligger en stor, behagelig ro over tekstene. De har noe rent og enkelt over seg, samtidig som de favner vidt. Ordene skaper store rom det er godt å være i.
Tekstene er ikke bygget opp som tradisjonelle dikt. De er mer formet som bittesmå noveller. Blokker av tekst som forteller små historier, øyeblikk fra nåtid og fortid, hovedpersonens opplevelser, tanker, følelser og minner.
Det er ikke bare gårdens historie og familiehistorien tilknyttet gården vi får innblikk i, men også selve stedets historie; Øya, havet, plante- og dyrelivet. Alt som har vært, som har satt sine spor på den plassen gjennom hundrevis – kanskje også tusenvis – av år.
Dette enorme rommet, tidens rom, og den spesifikke geografiske plasseringen av gården og øya, får meg til å tenke på Roy Jacobsens roman «De usynlige» og også tildels Morten A. Strøksnes sin sakprosabok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Det er store bøker og sammenlignes med, jeg likte godt begge to da jeg leste dem, og jeg liker også svært godt denne diktsamlingen.
Som havet rundt øya ruller fram og tilbake, ruller diktene i denne boka mot deg og fra deg, skaper nærhet og en følelse av avstand, knytter deg til nuet, men hvisker også om det store dypet, tidens dyp, alt som har vært, har dødd ut, er og skal komme.
Diktene skildrer det lille, hverdagen, de tunge takene i et vanlig liv – gjennom hovedpersonens egne minner og minner om historier fortalt av nå avdøde slektninger – og setter det opp mot selve naturens gang, de store linjene. Det er en spennende kontrast, og er med på å heve tidligere generasjoners hverdag opp på et nytt nivå. Vi ser de som har gått før oss i et annet lys, vi ser styrken de hadde, motet, utholdenheten – og sitter igjen med en større respekt for deres liv og valg av bosted.
Det er som om tidligere generasjoner henger igjen på stedet, som et mildt, åndelig nærvær som sanses av hovedpersonen. Hennes minner, hennes eksistens er stedet der det som har vært har blitt tjoret fast. Gjennom henne lever det som ikke lenger lever. Men mye er forbi. Mye vites ikke. Mye finnes ikke mer.
Jeg opplever det som om hovedpersonen, denne navnløse unge kvinnen, selv befinner seg på et sted der noe raser vekk og noe bindes fast. Eller at hun er redd for å miste, redd for å bli alene. At hun selv forsøker å tjore fast noe, kanskje kjæresten, kanskje en følelse av å være elsket, satt pris på? Redselen og usikkerheten hennes, som kanskje ellers er godt skjult, stiger fram på dette øde stedet, der man har to valg. Å forsvinne ut i landskapet eller inn i seg selv. Hovedpersonen forsøker begge deler.
Jeg satte stor pris på disse tekstene. De ga gjenklang og skapte refleksjoner. Eirin Gundersen har et språk som er vakkert i sin enkelhet og som skaper store rom med små midler. «Alt som ikke har blitt tjoret fast» er ei flott diktsamling. Her har vi allerede en kandidat til Bokbloggerprisen 2017.
Fakta
Forfatter Eirin Gundersen fotografert av Julie Pike.
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50139-3
Oversetter: —
Originaltittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 73
Bokvrimmel 