Alt som ikke har blitt tjoret fast: Lyrisk flo og fjære

alt-som-ikke-har-blitt-tjoret-fast_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Alt som ikke har blitt tjoret fast» av Eirin Gundersen.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei diktsamling som utforsker det som er forbi, minner om det som har vært og den litenheten og ensomheten vi kan føle på i møte med den rå og mektige naturen.

Diktene skildrer ei ung kvinne som reiser til ei fraflytta øy nordpå sammen med kjæreste/samboer. På øya ligger en gård som har vært i hennes families eie i hundrevis av år. Nå er det et øde og forblåst sommersted, der minner og historie sitter i veggene.

Utvalgt sitat fra boka
«Oldemor fuktet leppene med tunga, fuktet enden av tråden mellom leppene, siktet og førte tråden gjennom nåløyet. Hun stakk nålen gjennom stoffet. Dette kunne hun, hun hadde øvd. Hun sydde gjennom en hel sommer. Sydde igjennom sommeren som steg i styrke på samme måte som sollyset, rett før det falmer. Hun festet tråden, lukket vinduet, gikk ut og sanket ull. Det ble høst. Hun plukket multer som ble lagt i små bokser, og fortsatte å sy. Hun sydde kjoler, duker, skjorter, lappet klær som hadde revnet, bukseknær med hull. Hele tiden noe som måtte sys. Hun tovet ull, strikket gensere, pløyde jord, høstet poteter, fødte unger som drev vekk i feber, og fortsatte å våkne bak det samme fjellet hver dag, gjennom høsten, vinteren, verdenskrigene, gjennom livet som steg i styrke, rett før det falmet.»

Min vurdering
Å lese denne diktsamlingen var for meg en meditativ opplevelse. Det ligger en stor, behagelig ro over tekstene. De har noe rent og enkelt over seg, samtidig som de favner vidt. Ordene skaper store rom det er godt å være i.

Tekstene er ikke bygget opp som tradisjonelle dikt. De er mer formet som bittesmå noveller. Blokker av tekst som forteller små historier, øyeblikk fra nåtid og fortid, hovedpersonens opplevelser, tanker, følelser og minner.

Det er ikke bare gårdens historie og familiehistorien tilknyttet gården vi får innblikk i, men også selve stedets historie; Øya, havet, plante- og dyrelivet. Alt som har vært, som har satt sine spor på den plassen gjennom hundrevis – kanskje også tusenvis – av år.

Dette enorme rommet, tidens rom, og den spesifikke geografiske plasseringen av gården og øya, får meg til å tenke på Roy Jacobsens roman «De usynlige» og også tildels Morten A. Strøksnes sin sakprosabok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Det er store bøker og sammenlignes med, jeg likte godt begge to da jeg leste dem, og jeg liker også svært godt denne diktsamlingen.

Som havet rundt øya ruller fram og tilbake, ruller diktene i denne boka mot deg og fra deg, skaper nærhet og en følelse av avstand, knytter deg til nuet, men hvisker også om det store dypet, tidens dyp, alt som har vært, har dødd ut, er og skal komme.

Diktene skildrer det lille, hverdagen, de tunge takene i et vanlig liv – gjennom hovedpersonens egne minner og minner om historier fortalt av nå avdøde slektninger – og setter det opp mot selve naturens gang, de store linjene. Det er en spennende kontrast, og er med på å heve tidligere generasjoners hverdag opp på et nytt nivå. Vi ser de som har gått før oss i et annet lys, vi ser styrken de hadde, motet, utholdenheten – og sitter igjen med en større respekt for deres liv og valg av bosted.

Det er som om tidligere generasjoner henger igjen på stedet, som et mildt, åndelig nærvær som sanses av hovedpersonen. Hennes minner, hennes eksistens er stedet der det som har vært har blitt tjoret fast. Gjennom henne lever det som ikke lenger lever. Men mye er forbi. Mye vites ikke. Mye finnes ikke mer.

Jeg opplever det som om hovedpersonen, denne navnløse unge kvinnen, selv befinner seg på et sted der noe raser vekk og noe bindes fast. Eller at hun er redd for å miste, redd for å bli alene. At hun selv forsøker å tjore fast noe, kanskje kjæresten, kanskje en følelse av å være elsket, satt pris på? Redselen og usikkerheten hennes, som kanskje ellers er godt skjult, stiger fram på dette øde stedet, der man har to valg. Å forsvinne ut i landskapet eller inn i seg selv. Hovedpersonen forsøker begge deler.

Jeg satte stor pris på disse tekstene. De ga gjenklang og skapte refleksjoner. Eirin Gundersen har et språk som er vakkert i sin enkelhet og som skaper store rom med små midler. «Alt som ikke har blitt tjoret fast» er ei flott diktsamling. Her har vi allerede en kandidat til Bokbloggerprisen 2017.

Fakta

gundersen-eirin_foto-julie-pike

Forfatter Eirin Gundersen fotografert av Julie Pike.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50139-3
Oversetter: —
Originaltittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 73

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider»

havbokaBokas tittel og forfatter
«Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider» av Morten A. Strøksnes.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok som bruker forfatterens eget fiskeprosjekt i nordnorge med kameraten, og kunstneren, Hugo Aasjord, som ramme. De to forsøker å fange en håkjerring, en haiart som lever langs kysten av Norge, i havet utenfor øya Skrova i Lofoten.  Med dette som utgangspunkt får vi lære om havet. Forfatteren undersøker havet som opphav og hjem til de utroligste livsformer gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi.

Utvalgt sitat fra boka
«Det er nå det skjer. En strøm langs bunnen fører meg avgårde med en kraft man ikke skulle tro var mulig. Det nytter ikke å kjempe i mot, da virvles jeg bare rundt. Isteden holder jeg hendene inntil kroppen og lar meg fare med, utover og utover, mens jeg passerer de utroligste syner. Fra nå av bader jeg i oseanets dikt, forbi seilskuter med revnede seil, dit spermhval svømmer smilende langs bunnen etter kjempeblekkspruter med tallerkenstore øyne og blinkende armer, gjennom fargesprakende korallskoger i levret fiolett, hvor slimete åler smetter inn og ut av dødningskaller med tangklaser på hodet. Med strømmen føres jeg langs en dypvannsrenne til en stor åpning der finnhval synger flerstemt en dyp klagende havsang. Torskelarvenes lavmælte nynning høres ovenfra, mellom sjøhestenes trompetfanfarer, mens hummer danser i sirkler, rundt kveiter og flyndrer som flapper med halene i applaus. Steinbitene har som vanlig ansiktene til folk jeg kjenner. Månefisker står stille i vannet og lyser opp brugdenes vidåpne gap. Skater flyr forbi i formasjon som stealth-bombere på tokt.»

Min vurdering
Det var det snurrige vesenet på bokas forside som først fanget oppmerksomheten min. Den snodige blandingen av fisk og pattedyr fascinerte meg og fikk meg til å kjøpe boka i romjula i fjor.

Jeg kan ikke skryte på meg å være spesielt interessert i marinbiologi generelt, eller folks private fisketurer spesielt, men haier liker jeg. Haien er et ofte misforstått vesen jeg liker å skaffe meg kunnskap om, og siden denne boka bl.a. handler om en haiart som lever langs norskekysten, håkjerringa, så ga jeg meg i kast med denne boka.

Underveis i lesingen, og i ettertid, er jeg veldig glad for at jeg gav denne boka en sjanse. Strøksnes skriver godt og levende, og evner å få denne sakprosaboka til å fremstå som like, hvis ikke mer spennende, enn en saftig thriller. Forfatteren både underholder og opplyser i denne boka, samtidig som han deler en personlig, selvopplevd historie med oss. «Havboka» er i så måte et vellykket eksempel på sjangeroverskridende litteratur.

Det er ikke tilfeldig at Strøksnes nevner Herman Melvilles «Moby Dick», som jeg leste tidligere i år,  i «Havboka». Jeg ser flere likhetstrekk mellom de to bøkene. Begge handler om en litt spesiell fisketur, der hovedpersonen er på jakt etter en helt spesiell fisk. Og begge bøker vaker i et grenselandskap der to eller flere sjangere glir over i hverandre. «Moby Dick» er skjønnlittertur med lange sakprosapassasjer, mens «Havboka» er sakprosa med en sterk skjønnlitterær følelse. Begge bøker tilbyr også leseren en god og underholdende historie, faktabasert kunnskap om havet, samt innehar en stor dose symbolisme med mytologisk/religiøst tilsnitt. Jeg er glad jeg har lest begge disse titlene såpass tett på hverandre, for sammenligningene er spennende og fascinerende.

«Havboka» er som to reiser i ett. En av dem foregår på det personlige plan, der forfatteren drar til Lofoten og videre på fisketur med en kompis. Den andre foregår på et historisk plan, der artenes opprinnelse og evolusjon utforskes, gjennom et dypdykk (pun intended) i nettopp havet.

I tillegg til alt jeg allerede har nevnt, kan også denne boka leses som en kjærlighetserklæring til den nordnorske naturen, med sitt spesielle lys, sine farger, sitt vær og landskap. Strøksnes skildrer naturen ved Skrova med skarp og lyrisk penn. Mange partier er som kortfilmer eller malerier – vakre og dynamiske.

«Havboka» er ei virkelig stor bok i et forholdsvis lite format. Lærerik og personlig. Vakker og intenst spennende.

Fakta

Morten Strøksnes, Forlaget Oktober

Forfatter Morten A Strøksnes fotografert av Baard Henriksen. Kilde: Forlaget Oktober.

Kilde: Har kjøpt boka selv
Forlag: Oktober
ISBN: 978-82-495-1569-1
Oversetter: —
Originaltittel: Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 316

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre