Alt som ikke har blitt tjoret fast: Lyrisk flo og fjære

alt-som-ikke-har-blitt-tjoret-fast_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Alt som ikke har blitt tjoret fast» av Eirin Gundersen.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei diktsamling som utforsker det som er forbi, minner om det som har vært og den litenheten og ensomheten vi kan føle på i møte med den rå og mektige naturen.

Diktene skildrer ei ung kvinne som reiser til ei fraflytta øy nordpå sammen med kjæreste/samboer. På øya ligger en gård som har vært i hennes families eie i hundrevis av år. Nå er det et øde og forblåst sommersted, der minner og historie sitter i veggene.

Utvalgt sitat fra boka
«Oldemor fuktet leppene med tunga, fuktet enden av tråden mellom leppene, siktet og førte tråden gjennom nåløyet. Hun stakk nålen gjennom stoffet. Dette kunne hun, hun hadde øvd. Hun sydde gjennom en hel sommer. Sydde igjennom sommeren som steg i styrke på samme måte som sollyset, rett før det falmer. Hun festet tråden, lukket vinduet, gikk ut og sanket ull. Det ble høst. Hun plukket multer som ble lagt i små bokser, og fortsatte å sy. Hun sydde kjoler, duker, skjorter, lappet klær som hadde revnet, bukseknær med hull. Hele tiden noe som måtte sys. Hun tovet ull, strikket gensere, pløyde jord, høstet poteter, fødte unger som drev vekk i feber, og fortsatte å våkne bak det samme fjellet hver dag, gjennom høsten, vinteren, verdenskrigene, gjennom livet som steg i styrke, rett før det falmet.»

Min vurdering
Å lese denne diktsamlingen var for meg en meditativ opplevelse. Det ligger en stor, behagelig ro over tekstene. De har noe rent og enkelt over seg, samtidig som de favner vidt. Ordene skaper store rom det er godt å være i.

Tekstene er ikke bygget opp som tradisjonelle dikt. De er mer formet som bittesmå noveller. Blokker av tekst som forteller små historier, øyeblikk fra nåtid og fortid, hovedpersonens opplevelser, tanker, følelser og minner.

Det er ikke bare gårdens historie og familiehistorien tilknyttet gården vi får innblikk i, men også selve stedets historie; Øya, havet, plante- og dyrelivet. Alt som har vært, som har satt sine spor på den plassen gjennom hundrevis – kanskje også tusenvis – av år.

Dette enorme rommet, tidens rom, og den spesifikke geografiske plasseringen av gården og øya, får meg til å tenke på Roy Jacobsens roman «De usynlige» og også tildels Morten A. Strøksnes sin sakprosabok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Det er store bøker og sammenlignes med, jeg likte godt begge to da jeg leste dem, og jeg liker også svært godt denne diktsamlingen.

Som havet rundt øya ruller fram og tilbake, ruller diktene i denne boka mot deg og fra deg, skaper nærhet og en følelse av avstand, knytter deg til nuet, men hvisker også om det store dypet, tidens dyp, alt som har vært, har dødd ut, er og skal komme.

Diktene skildrer det lille, hverdagen, de tunge takene i et vanlig liv – gjennom hovedpersonens egne minner og minner om historier fortalt av nå avdøde slektninger – og setter det opp mot selve naturens gang, de store linjene. Det er en spennende kontrast, og er med på å heve tidligere generasjoners hverdag opp på et nytt nivå. Vi ser de som har gått før oss i et annet lys, vi ser styrken de hadde, motet, utholdenheten – og sitter igjen med en større respekt for deres liv og valg av bosted.

Det er som om tidligere generasjoner henger igjen på stedet, som et mildt, åndelig nærvær som sanses av hovedpersonen. Hennes minner, hennes eksistens er stedet der det som har vært har blitt tjoret fast. Gjennom henne lever det som ikke lenger lever. Men mye er forbi. Mye vites ikke. Mye finnes ikke mer.

Jeg opplever det som om hovedpersonen, denne navnløse unge kvinnen, selv befinner seg på et sted der noe raser vekk og noe bindes fast. Eller at hun er redd for å miste, redd for å bli alene. At hun selv forsøker å tjore fast noe, kanskje kjæresten, kanskje en følelse av å være elsket, satt pris på? Redselen og usikkerheten hennes, som kanskje ellers er godt skjult, stiger fram på dette øde stedet, der man har to valg. Å forsvinne ut i landskapet eller inn i seg selv. Hovedpersonen forsøker begge deler.

Jeg satte stor pris på disse tekstene. De ga gjenklang og skapte refleksjoner. Eirin Gundersen har et språk som er vakkert i sin enkelhet og som skaper store rom med små midler. «Alt som ikke har blitt tjoret fast» er ei flott diktsamling. Her har vi allerede en kandidat til Bokbloggerprisen 2017.

Fakta

gundersen-eirin_foto-julie-pike

Forfatter Eirin Gundersen fotografert av Julie Pike.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50139-3
Oversetter: —
Originaltittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 73

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «De usynlige» av Roy Jacobsen

Jacobsen_DeUsynligeBokas tittel og forfatter
«De usynlige» av Roy Jacobsen.

Bokas særtrekk og handlin
Vi befinner oss på Barrøy, ei lita øy ute i havgapet på Helgelandskysten. Det er tidlig 1900-tall. Vi blir kjent med den ordknappe og hardtarbeidende familien Barrøy, som er øyas eneste fastboende: Farfar Martin Barrøy, hans sønn og far i familien, Hans Barrøy, Hans sin mye yngre og ugifte søster, Barbro (og etterhvert hennes sønn Lars), Hans sin kone, Maria og deres lille datter Ingrid. Vi får innblikk i deres hverdag, arbeidsoppgavene som må gjøres, hvordan det er å leve i værets og naturkreftenes vold.

Boka byr på en lavmælt historie om lavmælte folk, og fantastiske naturskildringer som setter en sterk ramme om fortellingen. Et geografisk og historisk stykke Norge som ofte har vært usynlig.

Utvalgt sitat fra boka
«I februar kan havet være et turkis speil. Den snødekte Barrøy ligner en sky på himmelen. Det er frosten som gjør havet grønt, og klarere, og rolig og seigt som gelé. Så kan det størkne helt og få en hinne, forvandle seg fra et medium til et annet. Øya har fått en brem av is, som også omslutter de nærmeste holmene, den har blitt større.

Ingrid står i luggene sine på et gulv av glass midt mellom øya og Moltholmen og ser under seg tang og fisk og skjell i et landskap om sommeren. Kråkeboller og sjøstjerner og svart stein i hvit sand og fisk som piler gjennom viftende tareskog, isen er et forstørrelsesglass, klar som luft, hun står og svever og er seks år, det er ikke mulig å ikke gå på isen når den første har lagt seg.»

Min vurdering
Jeg husker mitt første møte med Roy Jacobsens forfatterskap. Jeg plukket med meg pocketutgaven av «Seierherrene» på matbutikken (av alle steder) og begynte straks på den. Det var en sommer for, tja, 4-5 år siden. Det var et særs godt stykke romankunst om en nær periode i Norges historie. Boka begynte på Helgelandskysten i 1926 og endte opp i Oslo flere tiår senere.

I «De usynlige» vender Jacobsen tilbake til Helgelandskysten og hverdagslivet der under første halvdel av 1900-tallet. Vi hører såvidt om en krig i det fjerne (første verdenskrig?) og om Den Store Depresjonen, den økonomiske nedgangstiden på 30-tallet. Folket ytterst i havgapet, på øya Barrøy, er forskånet for mye som skjer i verden, men har samtidig sitt å stri med. Det er et tungt liv, og tungt arbeid. Naturen er både gavmild og ubarmhjertig. De som skal klare seg i møte med vind, vær og hav må både være ydmyke og modige, utholdende og tålmodige.

Vi følger den lille familien gjennom årstidene og de årstidsbaserte arbeidsoppgavene. Det er stell av dyr, sauer, kyr og en hest; det er sanking av torv i myra, til brensel; det er lofotfiske; det er bøting av garn og annet fiskeutstyr. For å nevne noe.

Lille Ingrid, familiens yngste, er et barn da boka begynner. Gjennom romanen vokser hun opp og får stadig mer ansvar på gården, på øya. Og etterhvert også ansvar det er vanskelig å kunne forutse. Hun læres opp i familiens tradisjoner og alt som skal til for å få hjulene til å gå rundt på ei lita øy uti havgapet. Oppgavene er store, verden går sakte men sikkert fremover, enkelte forbedringer kommer til, men jobben som må gjøres er likevel utfordrende. Ingrid vokser opp til å bli en sterk og fornuftig kvinne. Det er interessant å følge henne.

Det er et seigt og taust folk vi møter i boka. Samtalene er ikke mange. Drømmer, tanker og ideer deles ikke. På mange måter er familien Barrøy en dysfunksjonell familie når det kommer til kommunikasjon. Likevel er det en slags logikk over det hele. Å gi seg over til drømmer, og lengte for langt vekk, eller til en annen hverdag vil kanskje svekke den styrken som ligger i den tause innsatsen, det stille, sammenbitte arbeidet. Det ligger kanskje en salgs usagt aksept av stedstilhørighet og rolle over ikke å dele tanker om et annet liv et annet sted. På mange måter synes jeg å skimte en beundringsverdig stahet og stolthet i skildringen av familien.

Naturskildringene i boka er eksepsjonelle. Jacobsen tar oss med på en lyrisk reise gjennom årstidene og naturens luner. Alt er forsterket der ute på øya. Vinden er mer bitende, sola mer stekende, vinteren kaldere, havet villere. Vi får en følelse av hvor lite mennesket er i møte med naturkreftene. Og det gjør igjen beundringen for dem som velger å bo og leve på et slik utsatt sted ennå større.

Jeg har Googlet Barrøy, og lett på kartet, for å se om jeg kunne finne øya. Ingen treff. Jeg antar derfor at Barrøy er en fiktiv øy, men historien som sådan, livet til disse menneskene er hentet fra vår historie. Mennesker har levd slik familien Barrøy lever, oppslukt av det samme slitet og de samme utfordringene. Slik sett er det en tankevekkende og lærerik bok, som gir oss viktige perspektiver på livet i en værherjet del av Norge for omtrent hundre år siden.

Roy Jacobsen har ikke skrevet en actionfylt bok, med fart og tempo, der alt forklares og serveres til leseren på et sølvfat. Mye forblir usagt i denne boken, mye eksisterer kun i form av hint. Bokens form er tro mot familiens omgangsform – det meste foregår i stillhet. Mye forblir usynlig.

Det tok noen kapitler før jeg fant kjemien med boka, men når den først var på plass nøt jeg meg igjennom historien. Det er en lavmælt historie som rolig skrider frem dette her. Personligheter og skjebner pensles sakte frem, helt uten store ord og fakter. Det er en ro over språket, og en fantastisk lyrisk kvalitet over naturskildringene, som jeg har nevnt tidligere. Det er som om naturskildringene, i tillegg til å sette en atmosfærisk ramme om historien, også er med på å pensle frem familiemedlemmenes personligheter. Natur. Menneskenatur. Indre og ytre landskap.

«De usynlige» er en sterk og fascinerende roman.

Fakta

Jacobsen_1

Forfatter Roy Jacobsen fotografert av Fredrik Arff

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Cappelen Damm forlag
ISBN: 978-82-02-42302-5

bokvrimmelB