Alt som ikke har blitt tjoret fast: Lyrisk flo og fjære

alt-som-ikke-har-blitt-tjoret-fast_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Alt som ikke har blitt tjoret fast» av Eirin Gundersen.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei diktsamling som utforsker det som er forbi, minner om det som har vært og den litenheten og ensomheten vi kan føle på i møte med den rå og mektige naturen.

Diktene skildrer ei ung kvinne som reiser til ei fraflytta øy nordpå sammen med kjæreste/samboer. På øya ligger en gård som har vært i hennes families eie i hundrevis av år. Nå er det et øde og forblåst sommersted, der minner og historie sitter i veggene.

Utvalgt sitat fra boka
«Oldemor fuktet leppene med tunga, fuktet enden av tråden mellom leppene, siktet og førte tråden gjennom nåløyet. Hun stakk nålen gjennom stoffet. Dette kunne hun, hun hadde øvd. Hun sydde gjennom en hel sommer. Sydde igjennom sommeren som steg i styrke på samme måte som sollyset, rett før det falmer. Hun festet tråden, lukket vinduet, gikk ut og sanket ull. Det ble høst. Hun plukket multer som ble lagt i små bokser, og fortsatte å sy. Hun sydde kjoler, duker, skjorter, lappet klær som hadde revnet, bukseknær med hull. Hele tiden noe som måtte sys. Hun tovet ull, strikket gensere, pløyde jord, høstet poteter, fødte unger som drev vekk i feber, og fortsatte å våkne bak det samme fjellet hver dag, gjennom høsten, vinteren, verdenskrigene, gjennom livet som steg i styrke, rett før det falmet.»

Min vurdering
Å lese denne diktsamlingen var for meg en meditativ opplevelse. Det ligger en stor, behagelig ro over tekstene. De har noe rent og enkelt over seg, samtidig som de favner vidt. Ordene skaper store rom det er godt å være i.

Tekstene er ikke bygget opp som tradisjonelle dikt. De er mer formet som bittesmå noveller. Blokker av tekst som forteller små historier, øyeblikk fra nåtid og fortid, hovedpersonens opplevelser, tanker, følelser og minner.

Det er ikke bare gårdens historie og familiehistorien tilknyttet gården vi får innblikk i, men også selve stedets historie; Øya, havet, plante- og dyrelivet. Alt som har vært, som har satt sine spor på den plassen gjennom hundrevis – kanskje også tusenvis – av år.

Dette enorme rommet, tidens rom, og den spesifikke geografiske plasseringen av gården og øya, får meg til å tenke på Roy Jacobsens roman «De usynlige» og også tildels Morten A. Strøksnes sin sakprosabok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Det er store bøker og sammenlignes med, jeg likte godt begge to da jeg leste dem, og jeg liker også svært godt denne diktsamlingen.

Som havet rundt øya ruller fram og tilbake, ruller diktene i denne boka mot deg og fra deg, skaper nærhet og en følelse av avstand, knytter deg til nuet, men hvisker også om det store dypet, tidens dyp, alt som har vært, har dødd ut, er og skal komme.

Diktene skildrer det lille, hverdagen, de tunge takene i et vanlig liv – gjennom hovedpersonens egne minner og minner om historier fortalt av nå avdøde slektninger – og setter det opp mot selve naturens gang, de store linjene. Det er en spennende kontrast, og er med på å heve tidligere generasjoners hverdag opp på et nytt nivå. Vi ser de som har gått før oss i et annet lys, vi ser styrken de hadde, motet, utholdenheten – og sitter igjen med en større respekt for deres liv og valg av bosted.

Det er som om tidligere generasjoner henger igjen på stedet, som et mildt, åndelig nærvær som sanses av hovedpersonen. Hennes minner, hennes eksistens er stedet der det som har vært har blitt tjoret fast. Gjennom henne lever det som ikke lenger lever. Men mye er forbi. Mye vites ikke. Mye finnes ikke mer.

Jeg opplever det som om hovedpersonen, denne navnløse unge kvinnen, selv befinner seg på et sted der noe raser vekk og noe bindes fast. Eller at hun er redd for å miste, redd for å bli alene. At hun selv forsøker å tjore fast noe, kanskje kjæresten, kanskje en følelse av å være elsket, satt pris på? Redselen og usikkerheten hennes, som kanskje ellers er godt skjult, stiger fram på dette øde stedet, der man har to valg. Å forsvinne ut i landskapet eller inn i seg selv. Hovedpersonen forsøker begge deler.

Jeg satte stor pris på disse tekstene. De ga gjenklang og skapte refleksjoner. Eirin Gundersen har et språk som er vakkert i sin enkelhet og som skaper store rom med små midler. «Alt som ikke har blitt tjoret fast» er ei flott diktsamling. Her har vi allerede en kandidat til Bokbloggerprisen 2017.

Fakta

gundersen-eirin_foto-julie-pike

Forfatter Eirin Gundersen fotografert av Julie Pike.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50139-3
Oversetter: —
Originaltittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 73

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Disse øyeblikk» av Herbjørg Wassmo

Disse-oeyeblikk_hd_imageBokas tittel og forfatter
«Disse øyeblikk» av Herbjørg Wassmo.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en selvbiografisk roman, der Wassmo deler raust av sitt liv fra oppvekst og frem til voksen etablert forfatter. Det er også en bok om en epoke i Norge, i nær fortid, og bl.a. hvilke politiske og holdningsmessige strømninger som steg til overflaten og satte sine spor i det norske samfunnet. Det er ei bok om et kvinneliv, om kvinnekraft og frigjøring, og det å bryte tabuer for å finne sin egen vei. «Disse øyeblikk» er også et vakkert portrett av det nordligste Norge, naturen, livet  og atmosfæren der.

Utvalgt sitat fra boka
«Den forlatte er sin egen ensomhet.

Hun går fra livet i husene, over markene, fra den siplende bekken og engsoleiene, og ned mot havet. Det lukter salt og råtten tang. Hun går. Vet ikke hvor, bare at det er der hun også skal dø.

Like før hun våkner plukker hun opp en flat stein og kaster den utover vannet. Ikke for å ramme noe, bare for å gjøre en bevegelse utover seg selv. Stein i svev beviser at hun er.

En kraft.»

Min vurdering
På ungdomsskolen leste jeg Wassmos «Huset med den blinde glassveranda», første boka i trilogien om Tora. Den leseopplevelsen ga meg fullstendig Wassmosperre. Jeg har ikke plukket opp en bok av denne forfatteren siden da. Ikke fordi boka på noen måte var dårlig. Wassmo er en dyktig forfatter, hun mestrer kunsten å skildre ting levende. Jeg tror årsaken var at jeg fikk servert boka for tidlig. Bøkene om Tora er sterke og vonde. De river i leseren. De har en dyster og smertefull undertone som ei ganske naiv ungdomsskolejente ikke helt maktet å ta innover seg. Det hadde vært bedre om skolesystemet hadde utsatt å kaste denne leseopplevelsen på elevene til ihvertfall et stykke inn i videregående. Uansett.

Grunnet det litt uheldige møtet jeg hadde med Wassmo på ungdomsskolen har jeg kviet meg veldig for å lese «Disse øyeblikk». Jeg forventet en tung og traurig bok, med et ekkelt og klamt mørke, som stadig hinter om noe forbudt og kjønnslig. På en måte fikk jeg rett. På en annen måte har jeg aldri tatt så feil. Det er absolutt en bok med mye mørke i seg, som hinter om vonde ting, men det er ikke en spesielt tung eller vanskelig bok å lese. Leseopplevelsen var heller ikke traurig, men ganske god. Wassmo er en dyktig forteller.

«Disse øyeblikk» er ei nådeløst ærlig bok, på godt og vondt. Kanskje mest på vondt. Det er mye mørke og trass og steilhet i den. Mye av både menneskelig kulde og intens varme. Kamp, sorg og raseri. Wassmo slår meg som ei sterk, ildfull og lidenskapelig dame, som vokste opp i en tid, og på et sted, der nettopp disse trekkene ikke ble møtt med det største bifall. Romanen er en mektig og sterk skildring av levd liv. Av feil begått og av søte seiere. Det er historien om ei dame, som tross en tøff og knugende bakgrunn, evner å sette seg i respekt og å finne et trassig kraftsenter i seg selv.

Språklig sett er Wassmo fenomenal. Hennes skildringer sitrer av liv og en indre glød. Enkelte setninger fremstår som ren ordmagi. Det er godt å bruke litt tid på denne boka. Bare sette seg ned, lese sakte og trekke frem enkelte setningssukkertøy som stikker seg frem – smake på ordene, virkelig nyte dem.

Det er ei bok som ikke er redd for å bli for personlig. Det oppleves som om alt legges frem. Hver minste lille flik av sorg og skam. Hvert gram natt og vonde minner. Alle kalde avgjørelser. Alle sterke steg. All kjærlighet og alt hat. Både tvil og selvsikkerhet i samliv og i et langt, levd liv. Wassmo legger ikke skjul på noe. Hun forsøker ikke å skåne noen, heller ikke seg selv. Boka kunne fort ha vippet over i pinlig utleverende, men forfatteren har tatt et grep som redder boka i land. Ingen navn er nevnt. Menneskene som befolker romanen er navnløse, og derav på en måte ansiktsløse. De blir som modeller som representerer oss alle – hverdagsmennesket, arbeideren, kvinnen, mannen. Selv om boka er ei kvinnes svært personlige historie, blir historien om henne et slags allemannseie, der hver og en av oss får lov til å kjenne seg igjen, eller kjenne seg fremmed, alt etter som hvor mye vi tør å innrømme om oss selv, for oss selv.

«Disse øyeblikk» er ei modig bok. Og fordi jeg var modig nok til å trosse min mangeårige fordom mot denne forfatterens bøker, er jeg endelig kvitt min Wassmosperre. Dette er et solid stykke håndverk, men jeg har på følelsen at Wassmo har skrevet skarpere og ennå mer gripende bøker før. Det skulle derfor ikke forundre meg om jeg sitter med flere Wassmotitler i hendene et lite stykke inn i fremtiden. 😉

Alt i alt ei sterk og god bok som byr på et unikt innblikk i ei unik dames liv.

Fakta

Wassmo-Herbj-rg_Foto-Rolf-M-Aagaard

Forfatter Herbjørg Wassmo Fotografi: Rolf M. Aagaard

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-45686-0

bokvrimmelB