Bokhøstens høydepunkter (så langt)


Bokhøsten 2017 har så smått begynt å sige innover oss, og jeg har begynt å notere meg hvilke bøker jeg synes høres spennende, interessante og fine ut. Det begrenser seg hvor mange bøker man kan nevne i ett enkelt blogginnlegg, så jeg har her valgt ut et lite utvalg av titler ser litt ekstra frem til at blir utgitt i høst.

Skjønnlitteratur

«Opprinnelse» av Dan Brown
«Mesteren av gåtekrim er tilbake med en ny Robert Langdon-roman. I «Opprinnelse» fletter Dan Brown inn det som har blitt hans varemerke: koder, vitenskap, religion, historie, kunst og kultur, uten at det går på bekostning av spenning. Denne gangen er det vitenskapen som rystes i grunnvollene, og mye av handlingen er lagt til Spania.»

Boka forventes i begynnelsen av oktober.

«Silo 3: Støv» av Hugh Howey
«Tredje og avsluttende bok i Silo-serien. Hva ville du ha gjort om skjebnen til alle du kjenner lå i dine hender, og valgene du tok, medførte at de ble reddet – eller kunne bli vår alles død? Kampen om Siloen er vunnet, men krigen om menneskeheten har nettopp begynt.»

Boka forventes i begynnelsen av oktober.

Sakprosa

«Kuene – Fornuft og følelser på gården» av Rosamund Young
«Bli kjent med kuene på gården Kite’s Nest!

Du vil bli rørt og forbløffet, oppmuntret og kanskje litt forandret. For på gården til Rosamund Young har alle kuene et navn og sin egen unike personlighet. De føler alle tilknytning til flokken sin, men er i høyeste grad også individualister. De kan være oppsiktsvekkende kloke og smarte, strategiske, viljesterke, altruistiske og livsglade.

Kuene vandrer fritt rundt fra eng til eng og spiser så mye grønt gress de bare orker, leker og tøyser, løper rundt og kanskje studerer utsikten – og de stiller opp for både kompiser og familie.

For aller mest handler «Kuene» om vennskap – mellom folk og fe, kuer og kalver, griser og sauer, levende vesener og naturen.»

Boka forventes i midten av oktober.

«En sånn jente» av Monica Flatabø
«Andrea Voll Voldum blir med på nachspiel i Hemsedal. Der blir hun dopet ned og båret livløs inn i en campingvogn. Hun sier hun ble voldtatt av tre menn i timevis.

Marthe Stavrum var samboer med Norgeshistoriens verste voldtektsforbryter, Julio Kopseng. I ni måneder bor hun med mannen som mishandler, straffer og voldtar henne.

I en bydel i Oslo vokser det frem en voldtektskultur blant ungdommene, men da en av de mindreårige jentene anmelder, får hun en melding av venninnen: «Hvordan føles det å vite at alle hater deg?» På skolen blir de kalt horer.

I denne boka forteller Andrea og Marthe og andre jenter om skamfølelsen etter voldtekt og skyldfølelsen fordi det kunne skje. De fleste kjenner en som har overlevd et slik overgrep. Leseren tas med inn i rettssalen og får et innblikk i et gammelmodig kvinnesyn.

Med innlevelse og engasjement forteller Monica Flatabø en rystende historie om voldtekter i Norge i dag – og om barn og unge som ikke vet hvor grensene for en voldtekt går. Hvorfor er voldtekt fremdeles et stort samfunnsproblem i et likestilt og sivilisert land som Norge?»

Boka forventes i midten av september.

Barn og ungdom

«Julia og nordlyset» av Cathrine L. Wilhelmsen og illustratør Christoffer Paulsen
«Fireåringen Julia er ikke som alle andre barn – farne hennes er selveste julenissen! I år er det julen hun har ventet på. Hun skal endelig få være med å dele ut pakker. Men julenissen har altfor mange barn å besøke og er fryktelig sliten. Julia vil gjerne hjelpe far, men hvordan? Da dukker Ola opp på sitt flyvende snøteppe, og sammen med sin nye venn drar hun til landet Nord for å finne en løsning.

Julia og nordlyset er en varm og fantasifull fortelling om mot, oppfinnsomhet og drømmer, og hvordan man kan snu motgang til medgang. Og har du noen gang lurt på hvorfor julenissens slede kan fly, så får du svaret her.»
Boka er allerede i salg.
«Hannemone og Hulda» av Jenny Jordahl
«Hulda og Hannemone er hulder og havfrue. En lever i skogen og en i havet. En gang i året er det duket for fest. Da skal man finne sin make. For huldre er dette tømmermenn. For havfruer er det sjømenn. Men hverken Hulda eller Hannemone finner noen som passer. Eventyrlysten er stor og de drar ut i verden, og der finner de hverandre.»

Boka forventes i løpet av oktober.

«Hans og Grete» av Neil Gaiman og illustratør Lorenzo Mattotti
«Den udødelige historien om Hans og Grete får nytt liv ført i pennen av den mesterlige fortelleren Neil Gaiman. Gaimans skrivekunst kombinert med Lorenzo Mattottis fengslende, trolske illustrasjoner lokker deg inn i eventyrskogen. Her er det best å være på vakt …»

Boka forventes i slutten av september.

«Bobla» av Siri Pettersen
«Kine er en slave.
Hun tvinges til å stå opp, tvinges til å gå på skolen, tvinges til å pugge ting hun ikke trenger, tvinges til å leve med kallenavnet Bobla, tvinges til å bytte helmelk ut med lettmelk, tvinges til å gå på svømming, og tvinges til å synge i det pillråtne julekoret. Hun er prisgitt andres møkkaregler, i en møkkaby, i en møkkaverden.

Etter tidenes verste skoledag finner hun ei mystisk glasskule på kirkegården, med ei tøydukke i. Kula vokser til ei diger boble, stor nok til at hun kan gå inn og ut av den. Den inneholder nøkkelen til friheten hun har lengtet etter. Og den kan fly! Endelig kan hun melde seg ut! Drite i alle andre og være helt i fred. Bare hun, og den gufne filledukka. For alltid …»

Boka er allerede i salg.

«Krøniker fra Det Røde Klosteret #1: Maresi» av Maria Turtschaninoff
«På den lille øya Menos ligger Det røde klosteret, der jenter og kvinner kommer fra alle land for å unnslippe forfølgelse og vold, og der alle kan dyrke sine interesser. I klosteret bevares hemmelig kunnskap om Gudinnen med de tre ansiktene: Jomfruen, Moren og den Gamle konen. Maresi er tretten år gammel og kom til klosteret fire år tidligere, på flukt fra sult og fattigdom. Hun liker å lese og å lære nye ting, og favorittstedet hennes er det store biblioteket i Kunnskapens hus.

Det fredfulle livet rystes når Jai – en jente med sammenfiltret blondt hår, klærne stive av størknet skitt og ryggen full av arr – ankommer øya. Hun har flyktet til klosteret for å unnslippe de grusomme forfølgerne. Og mennene som er ute etter henne, kommer aldri til å gi seg før de finner henne. En dag dukker det opp et skip i horisonten. Volden stiger i land. Maresi må stige ut av bøkenes trygge verden og gjøre det hun er mest redd for: å handle.»

Boka skal være i salg allerede.

«Bruddlinjer» av Heidi Sævareid (coverbilde forefinnes ikke ennå)
«Daniel forsvinner sporløst fra Glatonbury-festivalen, og familien er redde for hva som kan ha skjedd. For å finne ham begynner lillesøsteren Hedda å grave i fortiden, og oppdager snart at broren har levd et liv hun ikke visste noe om. Men Daniel er ikke den eneste som har hemmeligheter. Hedda har viklet seg inn i et sugardaddy-forhold, og er redd for at hun har nedkalt en forbannelse over livet sitt gjennom hekseritualer. Historien avsluttes på Nowhere-festivalen midt i ødemarken i Spania. Men hva finner man egentlig i the middle of nowhere?»

Boka forventes i slutten av oktober.

«Night School 3: Finale» av C. J. Daugherty
«Carter West er borte, og opprørerne på Cimmeria har mistet lederen sin. Men har Nathaniel virkelig vunnet? Er det ingenting Allie og de andre overlevende kan gjøre for å stoppe ham? De har mistet mye i det dødelige spillet de har vært gjennom – men kampen er ikke over ennå.

Først må de finne Carter.
Deretter er det tid for hevn.

«Finale» er avslutningen på den internasjonale bestselgerserien «Night School».»

Boka forventes i midten av september.

Lyrikk

«Lysmøkk» av Paal Maage Elstad
«Lysmøkka er åpenbaringen som stinker. Som er livgivende, men som også avdekker, konfronterer, avslører og overvelder. Men Lysmøkk er også forråtnelsen som gir liv. Mørk og påtrengt stinkende – samtidig som det er fra det nedbrutte, komposterte at nye vekster spirer og gror. Slik er verden: Lys og full av liv, men også konfronterende og hensynsløs.»

Boka er allerede i salg.

Hvilke bøker gleder du deg til denne høsten?

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Reklame

Bokbloggerprisen 2016: Um sakne springe blome

9788252190502_20framside_68b41648-f965-4026-9bfe-a0966001fe7b_grandeBokas tittel og forfatter
«Um sakne springe blome» av Cathrine Blaavinge Bjørnevog

Bokas særtrekk og handling
«Um sakne springe blome» er ei diktsamling. En mørk tragedie med innslag av eventyr og myter. Ei kvinne sitter forlatt igjen på et øde sted. Hun elsker og savner, og forstår ikke hvorfor han hun elsker ikke vender tilbake til henne. I sin sorg begår hun hjerteskjærende handlinger. For hvert valg hun tar blir smerten og mørket større. Hennes historie er som en sørgesang fra en mytisk, mørk urtid.

Utvalgt sitat fra boka
«Kjærleiki mi

Deu kjem inkje hit meir

kvefo dinne straffe?

døre so tung at opne
vegen utanfre so aud u trå

me all mi kraft ber e us aut endinge

E ber  Ongen

E ber Ongen

E ber ei saks av guld

E ber og ber»

Min vurdering
Jeg trodde først at denne diktsamlingen var skrevet på nynorsk, men det er den ikke. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har konstruert et eget språk for å skrive denne teksten. Språket minner om en blanding av gammelnorsk og ymse norske dialekter. Ved første øyekast virker det nesten umulig å lese boka, men diktenes mening trer ganske raskt frem.

Innledningsvis virker diktene som en gjentolkning av eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon. Jeg kjente igjen kvinneskikkelsen, jenta, som bor sammen med en mann som av og til opptrer i dyreskikkelse, og som hun ikke får lov til å se på om natten. Men hun tenner et lys likevel, for å se hvem det er hun deler seng med. Denne lystenningen, denne bevisstgjøringen, ødelegger alt. Og slik er det i denne diktsamlingen også.

Vi møter kvinnen etter at hun har tent lyset og etter at han hun elsker har forlatt henne. Som i eventyret har de barn sammen, men i eventyret blir disse barna fratatt henne rett etter fødselen. I disse diktene er de fremdeles hos henne. Men det varer ikke.

Kvinnen sørger. Hun forstår ikke hvorfor hennes store kjærlighet har reist. Hele hennes hverdag, hver levde time, går med til å lengte, til å synke, til å nynne eller klynke eller skrike på denne sørgesangen som aldri ender.

Siden språket i denne boka er oppdiktet, og dermed ikke alltid like lett å forstå, blir mye av handlingen egentlig avhengig av leserens egen tolkning.

For meg ble dette dikt om en ganske usunn kjærlighet. Den er så altoppslukende og selvoppofrende at når mottakeren av kjærligheten forsvinner så forsvinner hele meningen med livet. Kvinnen i disse diktene har mistet seg selv fullstendig i sitt ønske om å bli elsket, og å få lov til å gi kjærlighet til den utkårede. Uten ham er hun ingenting, selv ikke barna de har sammen er det verdt å leve for.

Jeg leser tekstene slik at det er hun selv som kvitter seg med barna. Ikke at de blir tatt fra henne, eller at de forsvinner, men at hun velger dem vekk, at hun tar livet av dem. En etter en, på forskjellige måter. Minner de henne for mye om ham hun elsker, og kanskje ubevisst hater, fordi han har forlatt henne? Er tanken på et familieliv uten en mann utenkelig for henne? Er hun barn av en tid der enslige mødre blir sett ned på, ja, kanskje til og med vil bli straffet for ikke å ha en mann? Kanskje er det like mye den dype frykten for hva fremtiden kan bringe, som sorgen over det som har skjedd, som plager henne og fremprovoserer valgene hennes.

Er hun et enkelt individ, eller en slags arketyp, en personifisering av hele kvinnehistorien, fra tidenes morgen og frem mot vår tid? Jeg tenker at diktene kan leses litt som begge deler. Både som historien om én kvinne, og som en skildring av en slags mørk ursmerte som har fulgt og fylt kvinner oppigjennom tidene.

Objektivt sett er dette ikke bare en alminnelig diktsamling, men en slags forhøyet type tekst som oppleves som skriftlig kunst. Valget av språk, av historie, av detaljer (mytiske, arketypisk) taler om noe eldgammelt, noe dypt og uutgrunnelig. Det er nesten som en glemt religiøs lignelse, en uoppdaget myte eller som et unikt innblikk i en mulig arketyp i vår underbevissthet.

Jeg forstår at mange har latt seg berøre og fange av denne diktsamlingen. Den er unik og suggererende med sin mørke, hjerteskjærende klagesang.

Men subjektivt sett så berørte den ikke meg personlig. Ihvertfall ikke så mye at jeg står lamslått igjen og føler at jeg har lest noe av det største som noensinne er skrevet. For meg handler dette nettopp om valg av språk. Selv om jeg etterhvert fant en mening i hvert enkelt vers, var det ord her og der jeg aldri fant betydningen av. Og det irriterte meg noe veldig. Jeg ble stadig stanset i teksten, og forsøkte å tolke etter beste evne, men opplevde stadig å komme til kort. Disse irritasjonsmomentene underveis hindret den gode leseflyten for meg. Og jeg tror at diktene i denne boka er avhengig av at man finner den gode flyten for at de skal ha maks effekt på leseren. Hvis man først finner flyten, og dermed tonen med tekstene, så vil de gli dypt inn og virkelig berøre leseren. Og det tror jeg har skjedd med mange som har lest denne diktsamlingen. Men desverre ikke med meg.

Jeg skal likevel innrømme at diktsamlingen er god og at den fortjener både å bli lest og å bli nominert til Bokbloggerprisen 2016. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har skapt et unikt stykke tekst som er mer kunst enn dikt.

Fakta

catherine-blaavinge-bjoernevog_grande

Lyriker Cathrine Blaavinge Bjørnevog fotografert av Torgrim Melhuus. Kilde: Samlaget.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-9050-2
Oversetter: —
Originaltittel: Um sakne springe blome
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 137

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Alt som ikke har blitt tjoret fast: Lyrisk flo og fjære

alt-som-ikke-har-blitt-tjoret-fast_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Alt som ikke har blitt tjoret fast» av Eirin Gundersen.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei diktsamling som utforsker det som er forbi, minner om det som har vært og den litenheten og ensomheten vi kan føle på i møte med den rå og mektige naturen.

Diktene skildrer ei ung kvinne som reiser til ei fraflytta øy nordpå sammen med kjæreste/samboer. På øya ligger en gård som har vært i hennes families eie i hundrevis av år. Nå er det et øde og forblåst sommersted, der minner og historie sitter i veggene.

Utvalgt sitat fra boka
«Oldemor fuktet leppene med tunga, fuktet enden av tråden mellom leppene, siktet og førte tråden gjennom nåløyet. Hun stakk nålen gjennom stoffet. Dette kunne hun, hun hadde øvd. Hun sydde gjennom en hel sommer. Sydde igjennom sommeren som steg i styrke på samme måte som sollyset, rett før det falmer. Hun festet tråden, lukket vinduet, gikk ut og sanket ull. Det ble høst. Hun plukket multer som ble lagt i små bokser, og fortsatte å sy. Hun sydde kjoler, duker, skjorter, lappet klær som hadde revnet, bukseknær med hull. Hele tiden noe som måtte sys. Hun tovet ull, strikket gensere, pløyde jord, høstet poteter, fødte unger som drev vekk i feber, og fortsatte å våkne bak det samme fjellet hver dag, gjennom høsten, vinteren, verdenskrigene, gjennom livet som steg i styrke, rett før det falmet.»

Min vurdering
Å lese denne diktsamlingen var for meg en meditativ opplevelse. Det ligger en stor, behagelig ro over tekstene. De har noe rent og enkelt over seg, samtidig som de favner vidt. Ordene skaper store rom det er godt å være i.

Tekstene er ikke bygget opp som tradisjonelle dikt. De er mer formet som bittesmå noveller. Blokker av tekst som forteller små historier, øyeblikk fra nåtid og fortid, hovedpersonens opplevelser, tanker, følelser og minner.

Det er ikke bare gårdens historie og familiehistorien tilknyttet gården vi får innblikk i, men også selve stedets historie; Øya, havet, plante- og dyrelivet. Alt som har vært, som har satt sine spor på den plassen gjennom hundrevis – kanskje også tusenvis – av år.

Dette enorme rommet, tidens rom, og den spesifikke geografiske plasseringen av gården og øya, får meg til å tenke på Roy Jacobsens roman «De usynlige» og også tildels Morten A. Strøksnes sin sakprosabok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Det er store bøker og sammenlignes med, jeg likte godt begge to da jeg leste dem, og jeg liker også svært godt denne diktsamlingen.

Som havet rundt øya ruller fram og tilbake, ruller diktene i denne boka mot deg og fra deg, skaper nærhet og en følelse av avstand, knytter deg til nuet, men hvisker også om det store dypet, tidens dyp, alt som har vært, har dødd ut, er og skal komme.

Diktene skildrer det lille, hverdagen, de tunge takene i et vanlig liv – gjennom hovedpersonens egne minner og minner om historier fortalt av nå avdøde slektninger – og setter det opp mot selve naturens gang, de store linjene. Det er en spennende kontrast, og er med på å heve tidligere generasjoners hverdag opp på et nytt nivå. Vi ser de som har gått før oss i et annet lys, vi ser styrken de hadde, motet, utholdenheten – og sitter igjen med en større respekt for deres liv og valg av bosted.

Det er som om tidligere generasjoner henger igjen på stedet, som et mildt, åndelig nærvær som sanses av hovedpersonen. Hennes minner, hennes eksistens er stedet der det som har vært har blitt tjoret fast. Gjennom henne lever det som ikke lenger lever. Men mye er forbi. Mye vites ikke. Mye finnes ikke mer.

Jeg opplever det som om hovedpersonen, denne navnløse unge kvinnen, selv befinner seg på et sted der noe raser vekk og noe bindes fast. Eller at hun er redd for å miste, redd for å bli alene. At hun selv forsøker å tjore fast noe, kanskje kjæresten, kanskje en følelse av å være elsket, satt pris på? Redselen og usikkerheten hennes, som kanskje ellers er godt skjult, stiger fram på dette øde stedet, der man har to valg. Å forsvinne ut i landskapet eller inn i seg selv. Hovedpersonen forsøker begge deler.

Jeg satte stor pris på disse tekstene. De ga gjenklang og skapte refleksjoner. Eirin Gundersen har et språk som er vakkert i sin enkelhet og som skaper store rom med små midler. «Alt som ikke har blitt tjoret fast» er ei flott diktsamling. Her har vi allerede en kandidat til Bokbloggerprisen 2017.

Fakta

gundersen-eirin_foto-julie-pike

Forfatter Eirin Gundersen fotografert av Julie Pike.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50139-3
Oversetter: —
Originaltittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 73

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Urd» av Ruth Lillegraven

untitledBokas tittel og forfatter
«Urd» av Ruth Lillegraven.

Bokas særtekk og handling
«Urd» er ei nynorsk diktsamling delt inn i fem deler, som sammen utgjør en familiekrønike i miniatyr. Temaet levde kvinneliv står i fokus, og rammes inn av bokas to hovedpersoner, Seselja og Cecilie. Kvinnene tilhører samme familie, men lever i hver sin ende av det tjuende århundret. Vi leser to kvinneskjebner som er knyttet til det samme lille huset, på en gård, på vestlandet.

Bokas tittel peker mot norrøn mytologi og media.

Urd er en av de tre nornene, skjebnegudinnene, fra norrøne myter. Navnet betyr fortid, og sammen med søstrene sine – Verdande og Skuld – fremtid og nåtid – spinner hun skjebnetrådene til både mennesker og guder. Skjebnegudinnene er alltid tilstede når et barn blir født, og bestemmer hva slags liv det skal få.

Urd er også navnet på et av de aller første ukebladene for kvinner i Norge. Det ble grunnlagt så tidlig som i 1897, og tok blant annet opp folkeopplysning, kunst og kultur. Det siste Urd ble utgitt i 1958.

Utvalgt sitat fra boka
«1910

himmelen
er her framleis
lyseraud og grå

eg løftar ned
perlemorskyene
spinn ein tynn
tråd av dei

hentar
spindelvev
frå kroken
over senga

solgullet
som glinsar
i vasskorpa

skimmeret
i skinnet
på fisken

løvetannulla
som dansar
gjennom
tunet

nervane
i bjørkeblada
der dei vrengjer
seg i vals med
vinden

tråden
ligg mellom
fingrane mine
stram og
skjør»

Min vurdering
Jeg ble først fascinert av bokas omslag. Små utsnitt av sirlig håndarbeid, korssting og raknet hekling, mot mer nymotens blyantdrodling, på en grå, tidløs flate. Nytt og gammelt sammen. Noe som har vært, mot det som er og det som skal bli. Det er et omslag som kler boka og teksten godt.

Boka handler om kvinnene Seselja og Cecilie, som er i familie, med noen generasjoners mellomrom. Cecilie har fått mest versplass, men det er likevel Seselja som står klarest frem for meg. Jeg opplever den delen av boka som utelukkende handler om henne, «Soga om Seselja»,  som bokas sterkeste.

«Soga om Seselja» er et vakkert stykke diktning, som også resten av diktsamlingen er,  som skildrer ei kvinne fra småjente til dødsleie på begynnelsen av 1900-tallet. Det er et kvinneliv litt utenfor normen, på et lite sted på vestlandet. Seselja gifter seg nemlig aldri. Hun blir boende i et lite hus på gården hun er vokst opp på, og livnærer seg av å sy klær til sine sambygdinger. Vi får ta del i hverdagene hennes, oppleve gleden ved å få en pus å dele hus og dager med, være med henne mens hun syr og drømmer og lengter. Seselja blar i bladet Urd, klipper ut bilder av kvinner iført siste mote og drømmer seg langt vekk fra den vesle gården.

Bak den stillferdige, ydmyke og jordnære fremtoningen vibrerer det en levende, lidenskapelig og kreativ kvinne. Vi møter henne med nakne føtter i det duggvåte gresset, naken på svøm i sommerlunkent vann, bøyd over symaskinen oppslukt av de vakreste kreasjoner.

Rundt henne tar liv til og liv ender, slik livet gjør. Og Seselja er der, elsket av dem som kjenner henne.

Dette er en av de desidert vakreste og mest rørende diktsamlinger jeg har lest. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha lest lassevis av diktsamlinger fra før, men noen har det jo blitt. Litt sammenligningsgrunnlag har jeg.

Lillegraven skriver om enkle, nære og hverdagslige ting – kosestund med katten, arbeidsliv, dagdrømmer –  og evner å fremkalle disse tingenes iboende skjønnhet og storhet. Hun har et glitrende godt språk. Pensler frem de klareste bilder og stemninger.

Det er kanskje en merkelig måte å si det på, men det er den beste sammenligningen jeg kan komme på: Å oppdage Lillegravens «Urd» er litt som å se Lothlorien (en av alvenes skogsområder i Ringenes Herre) på film for første gang. Diktene har en «miste pusten av alt det vakre»-faktor. Lillegraven henter frem noe mykt sølvklingende, lyrisk og magisk i diktene sine – en atmosfære en alveskog verdig – i dikt om hverdagsliv.

Jeg ble dypt grepet av disse diktene. Måtte faktisk hente frem Kleenexen underveis i lesingen. Dette er ei diktsamling jeg kommer til å trekke frem mange ganger, bare for å nyte de fantastiske bildene og det vakre språket.

Og for å besøke en fiktiv skikkelse jeg ble veldig glad i mens jeg leste: Seselja. Det føles som om jeg kjenner henne. Ved neste gjennomlesning vil jeg gjerne bli bedre kjent med Cecilie også. Jeg gleder meg allerede.

Tusen takk til Ruth Lillegraven for et fantastisk verk som beveger og berører!

Fakta

eDdH6MCV_152_Ruth-Lillegraven-Sort-hvitt

Forfatter Ruth Lillegraven Fotografi: Paal Audestad

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Tiden forlag
ISBN: 978-82-10-05302-3

bokvrimmelB