Alt som ikke har blitt tjoret fast: Lyrisk flo og fjære

alt-som-ikke-har-blitt-tjoret-fast_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Alt som ikke har blitt tjoret fast» av Eirin Gundersen.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei diktsamling som utforsker det som er forbi, minner om det som har vært og den litenheten og ensomheten vi kan føle på i møte med den rå og mektige naturen.

Diktene skildrer ei ung kvinne som reiser til ei fraflytta øy nordpå sammen med kjæreste/samboer. På øya ligger en gård som har vært i hennes families eie i hundrevis av år. Nå er det et øde og forblåst sommersted, der minner og historie sitter i veggene.

Utvalgt sitat fra boka
«Oldemor fuktet leppene med tunga, fuktet enden av tråden mellom leppene, siktet og førte tråden gjennom nåløyet. Hun stakk nålen gjennom stoffet. Dette kunne hun, hun hadde øvd. Hun sydde gjennom en hel sommer. Sydde igjennom sommeren som steg i styrke på samme måte som sollyset, rett før det falmer. Hun festet tråden, lukket vinduet, gikk ut og sanket ull. Det ble høst. Hun plukket multer som ble lagt i små bokser, og fortsatte å sy. Hun sydde kjoler, duker, skjorter, lappet klær som hadde revnet, bukseknær med hull. Hele tiden noe som måtte sys. Hun tovet ull, strikket gensere, pløyde jord, høstet poteter, fødte unger som drev vekk i feber, og fortsatte å våkne bak det samme fjellet hver dag, gjennom høsten, vinteren, verdenskrigene, gjennom livet som steg i styrke, rett før det falmet.»

Min vurdering
Å lese denne diktsamlingen var for meg en meditativ opplevelse. Det ligger en stor, behagelig ro over tekstene. De har noe rent og enkelt over seg, samtidig som de favner vidt. Ordene skaper store rom det er godt å være i.

Tekstene er ikke bygget opp som tradisjonelle dikt. De er mer formet som bittesmå noveller. Blokker av tekst som forteller små historier, øyeblikk fra nåtid og fortid, hovedpersonens opplevelser, tanker, følelser og minner.

Det er ikke bare gårdens historie og familiehistorien tilknyttet gården vi får innblikk i, men også selve stedets historie; Øya, havet, plante- og dyrelivet. Alt som har vært, som har satt sine spor på den plassen gjennom hundrevis – kanskje også tusenvis – av år.

Dette enorme rommet, tidens rom, og den spesifikke geografiske plasseringen av gården og øya, får meg til å tenke på Roy Jacobsens roman «De usynlige» og også tildels Morten A. Strøksnes sin sakprosabok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Det er store bøker og sammenlignes med, jeg likte godt begge to da jeg leste dem, og jeg liker også svært godt denne diktsamlingen.

Som havet rundt øya ruller fram og tilbake, ruller diktene i denne boka mot deg og fra deg, skaper nærhet og en følelse av avstand, knytter deg til nuet, men hvisker også om det store dypet, tidens dyp, alt som har vært, har dødd ut, er og skal komme.

Diktene skildrer det lille, hverdagen, de tunge takene i et vanlig liv – gjennom hovedpersonens egne minner og minner om historier fortalt av nå avdøde slektninger – og setter det opp mot selve naturens gang, de store linjene. Det er en spennende kontrast, og er med på å heve tidligere generasjoners hverdag opp på et nytt nivå. Vi ser de som har gått før oss i et annet lys, vi ser styrken de hadde, motet, utholdenheten – og sitter igjen med en større respekt for deres liv og valg av bosted.

Det er som om tidligere generasjoner henger igjen på stedet, som et mildt, åndelig nærvær som sanses av hovedpersonen. Hennes minner, hennes eksistens er stedet der det som har vært har blitt tjoret fast. Gjennom henne lever det som ikke lenger lever. Men mye er forbi. Mye vites ikke. Mye finnes ikke mer.

Jeg opplever det som om hovedpersonen, denne navnløse unge kvinnen, selv befinner seg på et sted der noe raser vekk og noe bindes fast. Eller at hun er redd for å miste, redd for å bli alene. At hun selv forsøker å tjore fast noe, kanskje kjæresten, kanskje en følelse av å være elsket, satt pris på? Redselen og usikkerheten hennes, som kanskje ellers er godt skjult, stiger fram på dette øde stedet, der man har to valg. Å forsvinne ut i landskapet eller inn i seg selv. Hovedpersonen forsøker begge deler.

Jeg satte stor pris på disse tekstene. De ga gjenklang og skapte refleksjoner. Eirin Gundersen har et språk som er vakkert i sin enkelhet og som skaper store rom med små midler. «Alt som ikke har blitt tjoret fast» er ei flott diktsamling. Her har vi allerede en kandidat til Bokbloggerprisen 2017.

Fakta

gundersen-eirin_foto-julie-pike

Forfatter Eirin Gundersen fotografert av Julie Pike.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50139-3
Oversetter: —
Originaltittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 73

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Urd» av Ruth Lillegraven

untitledBokas tittel og forfatter
«Urd» av Ruth Lillegraven.

Bokas særtekk og handling
«Urd» er ei nynorsk diktsamling delt inn i fem deler, som sammen utgjør en familiekrønike i miniatyr. Temaet levde kvinneliv står i fokus, og rammes inn av bokas to hovedpersoner, Seselja og Cecilie. Kvinnene tilhører samme familie, men lever i hver sin ende av det tjuende århundret. Vi leser to kvinneskjebner som er knyttet til det samme lille huset, på en gård, på vestlandet.

Bokas tittel peker mot norrøn mytologi og media.

Urd er en av de tre nornene, skjebnegudinnene, fra norrøne myter. Navnet betyr fortid, og sammen med søstrene sine – Verdande og Skuld – fremtid og nåtid – spinner hun skjebnetrådene til både mennesker og guder. Skjebnegudinnene er alltid tilstede når et barn blir født, og bestemmer hva slags liv det skal få.

Urd er også navnet på et av de aller første ukebladene for kvinner i Norge. Det ble grunnlagt så tidlig som i 1897, og tok blant annet opp folkeopplysning, kunst og kultur. Det siste Urd ble utgitt i 1958.

Utvalgt sitat fra boka
«1910

himmelen
er her framleis
lyseraud og grå

eg løftar ned
perlemorskyene
spinn ein tynn
tråd av dei

hentar
spindelvev
frå kroken
over senga

solgullet
som glinsar
i vasskorpa

skimmeret
i skinnet
på fisken

løvetannulla
som dansar
gjennom
tunet

nervane
i bjørkeblada
der dei vrengjer
seg i vals med
vinden

tråden
ligg mellom
fingrane mine
stram og
skjør»

Min vurdering
Jeg ble først fascinert av bokas omslag. Små utsnitt av sirlig håndarbeid, korssting og raknet hekling, mot mer nymotens blyantdrodling, på en grå, tidløs flate. Nytt og gammelt sammen. Noe som har vært, mot det som er og det som skal bli. Det er et omslag som kler boka og teksten godt.

Boka handler om kvinnene Seselja og Cecilie, som er i familie, med noen generasjoners mellomrom. Cecilie har fått mest versplass, men det er likevel Seselja som står klarest frem for meg. Jeg opplever den delen av boka som utelukkende handler om henne, «Soga om Seselja»,  som bokas sterkeste.

«Soga om Seselja» er et vakkert stykke diktning, som også resten av diktsamlingen er,  som skildrer ei kvinne fra småjente til dødsleie på begynnelsen av 1900-tallet. Det er et kvinneliv litt utenfor normen, på et lite sted på vestlandet. Seselja gifter seg nemlig aldri. Hun blir boende i et lite hus på gården hun er vokst opp på, og livnærer seg av å sy klær til sine sambygdinger. Vi får ta del i hverdagene hennes, oppleve gleden ved å få en pus å dele hus og dager med, være med henne mens hun syr og drømmer og lengter. Seselja blar i bladet Urd, klipper ut bilder av kvinner iført siste mote og drømmer seg langt vekk fra den vesle gården.

Bak den stillferdige, ydmyke og jordnære fremtoningen vibrerer det en levende, lidenskapelig og kreativ kvinne. Vi møter henne med nakne føtter i det duggvåte gresset, naken på svøm i sommerlunkent vann, bøyd over symaskinen oppslukt av de vakreste kreasjoner.

Rundt henne tar liv til og liv ender, slik livet gjør. Og Seselja er der, elsket av dem som kjenner henne.

Dette er en av de desidert vakreste og mest rørende diktsamlinger jeg har lest. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha lest lassevis av diktsamlinger fra før, men noen har det jo blitt. Litt sammenligningsgrunnlag har jeg.

Lillegraven skriver om enkle, nære og hverdagslige ting – kosestund med katten, arbeidsliv, dagdrømmer –  og evner å fremkalle disse tingenes iboende skjønnhet og storhet. Hun har et glitrende godt språk. Pensler frem de klareste bilder og stemninger.

Det er kanskje en merkelig måte å si det på, men det er den beste sammenligningen jeg kan komme på: Å oppdage Lillegravens «Urd» er litt som å se Lothlorien (en av alvenes skogsområder i Ringenes Herre) på film for første gang. Diktene har en «miste pusten av alt det vakre»-faktor. Lillegraven henter frem noe mykt sølvklingende, lyrisk og magisk i diktene sine – en atmosfære en alveskog verdig – i dikt om hverdagsliv.

Jeg ble dypt grepet av disse diktene. Måtte faktisk hente frem Kleenexen underveis i lesingen. Dette er ei diktsamling jeg kommer til å trekke frem mange ganger, bare for å nyte de fantastiske bildene og det vakre språket.

Og for å besøke en fiktiv skikkelse jeg ble veldig glad i mens jeg leste: Seselja. Det føles som om jeg kjenner henne. Ved neste gjennomlesning vil jeg gjerne bli bedre kjent med Cecilie også. Jeg gleder meg allerede.

Tusen takk til Ruth Lillegraven for et fantastisk verk som beveger og berører!

Fakta

eDdH6MCV_152_Ruth-Lillegraven-Sort-hvitt

Forfatter Ruth Lillegraven Fotografi: Paal Audestad

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Tiden forlag
ISBN: 978-82-10-05302-3

bokvrimmelB