Alt som ikke har blitt tjoret fast: Lyrisk flo og fjære

alt-som-ikke-har-blitt-tjoret-fast_fotokreditering-gyldendalBokas tittel og forfatter
«Alt som ikke har blitt tjoret fast» av Eirin Gundersen.

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei diktsamling som utforsker det som er forbi, minner om det som har vært og den litenheten og ensomheten vi kan føle på i møte med den rå og mektige naturen.

Diktene skildrer ei ung kvinne som reiser til ei fraflytta øy nordpå sammen med kjæreste/samboer. På øya ligger en gård som har vært i hennes families eie i hundrevis av år. Nå er det et øde og forblåst sommersted, der minner og historie sitter i veggene.

Utvalgt sitat fra boka
«Oldemor fuktet leppene med tunga, fuktet enden av tråden mellom leppene, siktet og førte tråden gjennom nåløyet. Hun stakk nålen gjennom stoffet. Dette kunne hun, hun hadde øvd. Hun sydde gjennom en hel sommer. Sydde igjennom sommeren som steg i styrke på samme måte som sollyset, rett før det falmer. Hun festet tråden, lukket vinduet, gikk ut og sanket ull. Det ble høst. Hun plukket multer som ble lagt i små bokser, og fortsatte å sy. Hun sydde kjoler, duker, skjorter, lappet klær som hadde revnet, bukseknær med hull. Hele tiden noe som måtte sys. Hun tovet ull, strikket gensere, pløyde jord, høstet poteter, fødte unger som drev vekk i feber, og fortsatte å våkne bak det samme fjellet hver dag, gjennom høsten, vinteren, verdenskrigene, gjennom livet som steg i styrke, rett før det falmet.»

Min vurdering
Å lese denne diktsamlingen var for meg en meditativ opplevelse. Det ligger en stor, behagelig ro over tekstene. De har noe rent og enkelt over seg, samtidig som de favner vidt. Ordene skaper store rom det er godt å være i.

Tekstene er ikke bygget opp som tradisjonelle dikt. De er mer formet som bittesmå noveller. Blokker av tekst som forteller små historier, øyeblikk fra nåtid og fortid, hovedpersonens opplevelser, tanker, følelser og minner.

Det er ikke bare gårdens historie og familiehistorien tilknyttet gården vi får innblikk i, men også selve stedets historie; Øya, havet, plante- og dyrelivet. Alt som har vært, som har satt sine spor på den plassen gjennom hundrevis – kanskje også tusenvis – av år.

Dette enorme rommet, tidens rom, og den spesifikke geografiske plasseringen av gården og øya, får meg til å tenke på Roy Jacobsens roman «De usynlige» og også tildels Morten A. Strøksnes sin sakprosabok «Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider». Det er store bøker og sammenlignes med, jeg likte godt begge to da jeg leste dem, og jeg liker også svært godt denne diktsamlingen.

Som havet rundt øya ruller fram og tilbake, ruller diktene i denne boka mot deg og fra deg, skaper nærhet og en følelse av avstand, knytter deg til nuet, men hvisker også om det store dypet, tidens dyp, alt som har vært, har dødd ut, er og skal komme.

Diktene skildrer det lille, hverdagen, de tunge takene i et vanlig liv – gjennom hovedpersonens egne minner og minner om historier fortalt av nå avdøde slektninger – og setter det opp mot selve naturens gang, de store linjene. Det er en spennende kontrast, og er med på å heve tidligere generasjoners hverdag opp på et nytt nivå. Vi ser de som har gått før oss i et annet lys, vi ser styrken de hadde, motet, utholdenheten – og sitter igjen med en større respekt for deres liv og valg av bosted.

Det er som om tidligere generasjoner henger igjen på stedet, som et mildt, åndelig nærvær som sanses av hovedpersonen. Hennes minner, hennes eksistens er stedet der det som har vært har blitt tjoret fast. Gjennom henne lever det som ikke lenger lever. Men mye er forbi. Mye vites ikke. Mye finnes ikke mer.

Jeg opplever det som om hovedpersonen, denne navnløse unge kvinnen, selv befinner seg på et sted der noe raser vekk og noe bindes fast. Eller at hun er redd for å miste, redd for å bli alene. At hun selv forsøker å tjore fast noe, kanskje kjæresten, kanskje en følelse av å være elsket, satt pris på? Redselen og usikkerheten hennes, som kanskje ellers er godt skjult, stiger fram på dette øde stedet, der man har to valg. Å forsvinne ut i landskapet eller inn i seg selv. Hovedpersonen forsøker begge deler.

Jeg satte stor pris på disse tekstene. De ga gjenklang og skapte refleksjoner. Eirin Gundersen har et språk som er vakkert i sin enkelhet og som skaper store rom med små midler. «Alt som ikke har blitt tjoret fast» er ei flott diktsamling. Her har vi allerede en kandidat til Bokbloggerprisen 2017.

Fakta

gundersen-eirin_foto-julie-pike

Forfatter Eirin Gundersen fotografert av Julie Pike.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-50139-3
Oversetter: —
Originaltittel: Alt som ikke har blitt tjoret fast
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 73

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

«Bøddel – Mathias Fliegenring 1685-1729» av Torgrim Sørnes

9788251686044Bokas tittel og forfatter
«Bøddel – Mathias Fliegenring 1685-1729» av Torgrim Sørnes.

Bokas særpreg og handling
«Bøddel» er ei historiebok og en biografi, om tysk-danske Mathias Fliegenring, som fungerte som bøddel i Trondheim og omegn i overgangen 1600 til 1700-tallet. Det er ei bok om samfunnets skyggesider, om fattigdom, nød og kriminalitet – eller norgeshistorien sett nedenfra, om du vil. Det er også ei bok om ekstremt klasseskille, og hvordan det påvirker samfunn og enkeltindivid.

Utvalgt sitat fra boka
«Den 26. august 1728, tidlig om morgenen, myrdet Mathias Fliegenring sitt eget barn med en sløv bordkniv.

Det foregikk på Ila utenfor Trondhjem. På denne tiden var «Ihlen» en landlig forstad utenfor selve byen, et tvilsomt sted hvor tvilsomme mennesker bodde og mørkets gjerninger fant sted.

Det myrdede barnet het Malena Kirstina. Hun ble to og et halvt år gammel. Faren hadde selv overvært dåpen hennes i Nidarosdomen den 9. mai 1726, stolt og glad over denne sin datter og med noen av byens fremste navn som gudmødre – mademoiselle Margrethe Hammond, madame Hviding og madame Budvis.»

Min vurdering
«Bøddel» er Sørnes sin tredje bok om gammel norsk kriminalhistorie. Jeg har ikke lest de foregående titlene, «Mørkets gjerninger» og «Uten nåde», men det frister etter å ha lest denne boka. «Bøddel» er en høyst interessant skildring av en bit av norgeshistorien få kjenner godt til. Det er et spennende portrett av en mann med et ganske spesielt yrke. Og det er et ganske sjokkerende og vondt møte med en rettsstat og et straffeapparat som utøvde sin makt uten mye empati, innsikt eller refleksjon – hverken overfor de påstått kriminelle eller sine egne ansatte.

Ja, «Bøddel» er på mange måter rystende lesning. Det er ei godt skrevet bok som gjør statistikk og gamle nedtegnelser levende, virkelig levende. Livene bakenfor protokollnedtegnelsene, ansiktene og personlighetene bak kriminal- og straffestatistikken, trer her tydelig frem. Sørnes er dyktig på å skildre både bøddelen og hans ofre, og gjennom dem gjøre det enkelt for leseren å visualisere et samfunn og en tid som står i ganske skarp kontrast til vår egen.

Fliegenringfamiliens tyske bakgrunn og historie, samt Fliegenrings egen oppvekst i Danmark, belyser selve bøddeltradisjonens historie. Yrket pleide å gå i arv fra far til sønn, og bøddelen giftet seg kun inn i andre bøddelfamilier. Bøddelyrket ble sett ned på av alle. Bøddelen var en skrekkelig og forhatt skikkelse i samfunnet, og ble behandlet deretter. Med frykt og forakt. Likevel var samfunnet avhengig av ham, for han utførte rettsstatens mest skitne og upopulære arbeid – han sørget for at den fysiske avstraffelsen etter en dom ble utført.

Som offentlig ansatt ville man tro at bøddelen ble godt lønnet og ble ivaretatt av det systemet han tjente. Men slik var det ikke alltid. Fliegenring fikk lønn fra staten, ja, men måtte ofte kjempe for pengene selv om han hadde skrevet kontrakt som sikret inntekt. Han fikk også losji på statens regning, men huset han fikk tildelt i Trondheim var ikke ferdigbygget eller isolert. Bøddelens liv, innsats og familie ble ikke nok verdsatt eller prioritert av en by styrt av en liten rik elite. Å fungere som bøddel i Trondheim, eller hvor som helst, var en utakknemlig drittjobb som kunne frustrere hvem som helst inn i galskapen. Og slik gikk det også med Fliegenring.

Bøddelens historie er vond og tragisk å lese, og det er historien om de forskjellige straffedømte også. Ofte var det ganske alminnelige mennesker, fattige og i dyp nød, som endte opp i galgen. De kriminelle gjerningene var ikke alltid spesielt kriminelle heller, ihvertfall sett med et moderne blikk.

Boka viser hvor skadelig det kan være når subjektiv moral fusjonerer med offentlig lov og rett. Det var for eksempel sjokkerende mange som ble pisket, og også dømt til døden, for å ha hatt samleie utenfor ekteskap eller også å ha født et barn utenfor eksteskap. Ingen tenkte på barnets skjebne, når mor eller far endte i galgen.

Jeg ble dypt berørt av alle de tragiske historiene denne boken henter opp i lyset og kjenner at jeg er utrolig takknemlig for at ting har endret seg og utviklet seg en god del siden den gang. Både det man anså som kriminelt, samt hva avstraffelsesmetodene den gang var, er rystende og mørk lesning.

Mens jeg leste så jeg paralleller mellom denne vår dunkle rettsstatshistorie og andre lands moderne rettssystemer. Og jeg kjenner at det er viktig å reflektere litt over at det vi kritiserer av lovverk og straffeutmålinger andre steder på jorda er noe vi selv er en del av, noe vi selv har i eget lands historie. Ikke for å forsvare umenneskelig rettspraksis, men for å påpeke at vi også kommer fra det samme. Vi er avkom etter mennesker som tenkte på samme vis, som hadde lignende holdninger og som utførte lignende handlinger – i den subjektive moralens navn.

En endring av lovverk, og hva man som samfunn anser som rett og galt, en endring av holdning, må komme innenifra. Massiv, unyansert kritikk utenifra fører ikke frem. Det sementerer problemet og skaper fronter.

Jeg tror og håper at denne bokserien fra Torgrim Sørnes vil være viktig på flere plan. Jeg håper den vil skjenke oss som nasjon en større innsikt i vårt lands historie, ikke bare i seirene og stoltheten, men også i det skamfulle og motbydelige. Vi må tåle å stå i, og å eie det hele, og Sørnes gir oss muligheten til det. Jeg håper også at disse bøkene vil kunne gi oss en større innsikt i og kunnskap om verden, slik at vi kan møte urettferdighet og brudd på menneskerettigheter i rettsstatens navn kloden om langt mer konstruktivt og med større menneskelig innsikt – fordi vi vet at vi har vært der selv, og vi vet at det finnes en vei videre.

Fakta

torgrim-sornes_med

Forfatter Torgrim Sørnes. Kilde: ondskap.org

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-516-8604-4
Oversetter: —
Originaltittel: Bøddel – Mathias Fliegenring 1685-1729
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 246

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Samlesing Bokbloggerprisen 2015: «Bienes historie»

9788203359354Bokas tittel og forfatter
«Bienes historie» av Maja Lunde.

Bokas særtrekk og handling
I «Bienes historie» flettes tre separate historier sammen. I den første møter vi William, en melankolsk biolog på 1800-tallet i England. Han forsøker å bygge en helt ny type bikube, som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. I den andre møter vi Georg, en birøkter i USA i vår samtid. Han er en av dem som blir berørt av bienes plutselige massedød, og han håper at sønnen skal ta over driften og redde bikubene og honningproduksjonen. Den siste historien foregår et godt stykke inn i fremtiden, i Kina, der vi møter Tao, Hun jobber med håndpollinering etter at alle biene har dødd ut. Hennes høyeste drøm er at sønnen skal få et bedre liv enn det hun selv har hatt.

Utvalgt sitat fra boka
«Uten biene lå tusener hektar dyrket mark med ett brakk. Blomstrende åkre uten bær, trær uten frukt. Brått ble jordbruksvarer som tidligere var hverdagskost, mangelvare: epler, mandler, appelsiner, løk, brokkoli, gulrøtter, blåbær, nøtter og kaffebønner.

Kjøttproduksjonen falt utover 2030-tallet, noe av det tidligere viktigste fôret for husdyrene lot seg ikke lenger produsere. Likeså måtte menneskene klare seg uten melk og ost, igjen fordi dyrene ikke lenger hadde nok. Og produksjon av biodrivstoff, som solsikkeolje, som man hadde satset hardt på for å erstatte oljen, var med ett bare å glemme, den var avhengig av pollinering. Nok en gang vendte man tilbake til ikke-fornybar energi, noe som igjen økte den globale oppvarmingen.»

Min vurdering
«Bienes historie» er en roman som sveiper innom tre forskjellige sjangere. Vi har den historiske romanen, om William på 1800-tallet, vi har samtidsromanen, om George i 2007, og vi har dystopien, om Tao et godt stykke inn i fremtiden. Det er en roman som er spenstig lagt opp, og som sikter høyt.

Språket i romanen er godt, og forfatteren har fått til det språklige særpreget i de forskjellige epokene hun skildrer. Karakterene er troverdige, det samme er tidsportrettene og miljøskildringene.

Likevel traff faktisk ikke «Bienes historie» meg helt. Jeg opplever at romanen i hovedsak taler til hodet, noe som ofte er en fin ting, men i akkurat denne historien skulle jeg ønske at teksten også talte til hjertet i noe større grad.

Romanen handler om bier og birøkting, men den handler også, kanskje i ennå større grad, om menneskelige relasjoner. Om forholdet mellom foreldre og barn, hvilke forventninger og ønsker foreldre har til barna sine, om håp og fremtidsvisjoner. Nettopp derfor forventet jeg at boka skulle berøre meg mer enn det den gjorde.

Det er absolutt en velskrevet bok og en historie som engasjerer. Forfatteren treffer en nerve i tiden med valget av tema (bienes forsvinning og død), og hun sier noe viktig om vårt forhold til naturen og alt som lever i den. Sammenhenger rett og slett. Den røde tråden som forbinder alt, både historisk, biologisk og mellommenneskelig. Og dette er det interessant å lese om. Ingen tvil om det.

Men, som sagt, så skulle jeg ønske at jeg hadde blitt mer følelsesmessig berørt av boken, og av karakterene som skildres. Det hadde kledd historien utrolig godt, og fremhevet det dramaet bienes historie faktisk er.

En virkelig god ting er måten forfatteren forbinder de tre historiene på helt mot slutten av romanen. Noe som først oppleves som tre separate historier, kun forbundet av det felles temaet bier, flettes plutselig sammen til en fin og var enhet. Noe av den følelsen akkurat den oppdagelsen skaper er det jeg savner mer av i resten av boka.

Likevel. Jeg skjønner bokas popularitet og dens suksess. Bienes død, som bare er et symptom på menneskets rovdrift av naturen, er et utrolig viktig tema som flere bør sette seg inn i. Denne romanen er et sted å starte.

Fakta

Lunde-Maja

Forfatter Maja Lunde fotografert av Oda Berby. Kilde: Aschehoug.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35935-4
Oversetter: —
Originaltittel: Bienes historie
Utgivelsesår: 2015
Sideantall: 455

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Boken på vent (8): Samarkand av Amin Maalouf

Under overskriften “Boken på vent” (som opprinnelig er en spalte i bloggen Beathesbokhylle) presenterer jeg bøker jeg eier, som har blitt liggende en stund (kort eller lenge). Bøker som står på ventelisten. Fremtidens lesereiser, rett og slett.

16712de5639b88ba2405b30294be5979e3c3c40dc2decbfb68fdb061Det er en stund siden jeg har presentert en bok i denne spalten. Helt klart på tide med en ny «boken på vent».

Romanen jeg har hentet frem fra min bokhylle denne gangen har stått der i noen år nå. Et sted mellom syv og ti, tror jeg. Ganske lenge. Jeg fikk den i bursdagsgave et år av min bestevenninne. Grunnen til at den har stått urørt i bokhylla så lang tid er at jeg ikke har opplevd å ha den beste kjemien med Maaloufs bøker. Det er noe med språket hans som er litt vel omstendelig og, skal jeg kalle det, bibelsk på et vis. Det tiltalte meg ihvertfall ikke for omtrent ti år siden.

Nå er det jo slik at vi som lesere, og mennesker, forandrer oss. Ting vi ikke likte tidligere kan plutselig tiltale oss i mye større grad. Vi vokser, utvikler oss, modner. Jeg kjenner jeg begynner å få lyst til og gi Maalouf en ny sjanse. Første skritt er å hente frem en av hans bøker igjen, til denne spalten.

For de som ikke kjenner så godt til Amin Maalouf kan jeg fortelle at han ble født i 1949 i Libanon. Han flyttet til Frankrike på midten av 70-tallet og har bodd der siden den gang. Maalouf skriver både romaner, essays og sakprosa. Flere av hans utgivelser har resultert i litteraturpriser og han har høstet internasjonal annerkjennelse for sitt forfatterskap. Alle Maaloufs romaner er oversatt til norsk. «Samarkand» er en av dem.

Forlaget Pax presenterer boka slik:
«På bunnen av Atlanterhavet ligger en bok. Det er historien om den jeg vil fortelle.

Dette er historien om den persiske dikteren Omar Khayyam og hans berømte «Samarkandmanuskript», som ble til på 1100-tallet, forsvant på 1200-tallet, dukket opp århundrer senere, og gikk ned i dypet med Titanics forlis – skipet med verdens mest dyrebare skatt.

Omar Khayyam er den arabiske middelalderens store dikter, vitenskapsmann og filosof. Han er vinens og kjærlighetens poet, tilhenger av tankens frihet, og forsoningens og toleransens filosof – symbolet på alt som undergraver tidens religiøse fanatisme og muslimske imperiebygging. Men slik er likevel Omar Khayyams posisjon, at alle sultaners og vizirers hoff er åpne for ham. Og selv stifteren av Assassinersekten, som sprer mord og terror rundt seg, vil ha ham i tale og som venn.»

Boken høres jo unektelig meget interessant og spennende ut, både som roman og som en flik historie mange av oss ikke kjenner til. Boka er herved oppgradert fra bokhyllefyll til leselistelitteratur!

Noen som har lest noe av Maalouf? Hva synes dere om hans bøker?

bokvrimmelB

Miss Peregrine og øyas hemmelighet

Riggs-MissPeregrinesHemmelighet”Miss Peregrine og øyas hemmelighet” er amerikanske Ransom Riggs debutroman. Tidligere har han skrevet en rekke reisereportasjer på blogg og reiseskildringer (under tittelen Strange Geographies) for metalfloss.com. Riggs er bl.a. utdannet ved University of Southern California’s School of Cinema-Television. Han har laget flere prisbelønnede kortfilmer.

I ”Miss Peregrine” møter vi 16 år gamle Jacob som brått mister bestefaren sin under mystiske omstendigheter. Bestefaren har gjennom hele Jacobs oppvekst fortalt utrolige og urovekkende historier fra sin egen barndom. Historier som virker for fantastiske og for skremmende til å være sanne. Jacob vakler mellom å tro på og å avvise bestefarens fortellinger, men i bestefarens dødsøyeblikk (Jacob er eneste tilstedeværende vitne) får Jacob øye på noe som velter om på virkelighet og fantasi. Er alt bestefaren har fortalt sant likevel?

Jacob går til psykolog i etterkant av bestefarens død. Psykologen mener det kan være godt for Jacob å foreta en reise til Cairnholm, ei lita øy utenfor kysten av Wales, der bestefaren skal ha tilbrakt flere år på barnehjem da han var gutt. Psykologen håper at et besøk på åstedet for de fleste av bestefarens fantastiske historier, skal gjøre Jacob godt og få ham til å innse at historiene kun er fantasi og ingenting annet.

Etter ankomsten på øya begynner imidlertid underlige ting å skje, og Jacob får stadig flere beviser for at bestefarens historier kan være sanne. Barnehjemmet bestefaren levde på ble bombet under 2. verdenskrig, men tegn peker i retning av at barna som en gang bodde der lever, fremdeles holder til der, har merkelige og skremmende evner – og at de fortsatt er barn.

”Miss Peregrine” er en forfriskende annerledes bok. Jeg forventet å få en ganske klassisk grøsser for unge voksne, men fikk noe ganske annet og så mye mer. Boka har absolutt skrekkmomenter, men de er ikke sentrale i handlingen. Forholdet mellom Jacob og bestefaren hans, er den røde, rørende og spennende tråden som binder det hele sammen. Reisen til Cairnholm, og samtidig reisen tilbake til bestefarens barndom, leder oss inn i hovedpersonen, inn i hans forhold til bestefaren og inn i bokas plot. Reisens funn er originale, gripende og engasjerende. Jeg vil lese mer! Heldigvis er dette første bok i en serie på, tror det blir, tre bøker.

Et grep som gjør boka til en kombinasjon av original og troverdig er at den er illustrert med svart-hvitt-fotografier. Fotografiene er autentiske og utlånt av samlere. Noen få av bildene er bearbeidet bittelitt, ellers er de uendret. Det er fascinerende hvordan forfatteren har skrevet bildene inn i handlingen og fått det til å fungere såpass godt som det gjør.

En ting jeg satte litt ekstra pris på i boka er forfatterens evne til å gjøre miljø og atmosfære levende. Jeg tror ”Miss Peregrine” nyter godt av hans bakgrunn som reiseskribent. Øya Cairnholm (en fiktiv øy forresten, den finnes ikke i virkeligheten) står tydelig frem for leseren. Jeg kunne høre måkeskrikene, lukte hav, tang og tare, og kjenne den regnvåte og tåkesvangre lufta mot huden mens jeg leste. Ganske enkelt litt magisk.

Det er vanskelig å sette boka i bås. Vanskelig å gi den en sjanger. Den bærer i seg relasjons- og reiseskildring, skrekk, fantasy, thriller, bittelitt sci-fi, historie og en slags nostalgi. Den er intelligent og overraskende, rørende og spennende. Jeg har lest at andre bloggere  beskriver boka som rar og eksentrisk. De kan kanskje ha litt rett i det, selv om jeg egentlig ikke synes den var så snodig selv. Kanskje fordi jeg i utgangspunktet har sansen for det bisarre, både i film og litteratur.

Jeg synes boka var fin. Gleder meg, som nevnt, til fortsettelsen. 🙂

Apropos herlig bisarr film: Tim Burton har skaffet seg filmrettighetene til boka. Tror filmingen er i gang allerede. Høres ut som en perfekt kombinasjon av historie og regissør! Skal bli spennende å se resultatet!

I påvente av filmen kan vi jo kose oss med traileren som er laget til boka:

(Stor takk til Schibsted Forlag for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Schibsted
ISBN: 978-82-516-5688-7

bokvrimmelB

Bok og duft

At jeg elsker bøker er vel ikke en hemmelighet. At jeg også elsker duft er det noen færre som vet. Når jeg klarer å kombinere en eller flere av mine pasjonerte ineteresser blir jeg glad. Så glad at det i dette tilfellet har resultert i et blogginnlegg. Jeg har nemlig funnet spennende litteratur om duft. Yay!

Jeg synes parfyme som fenomen er interessant. De fleste ser vel på parfyme som et (kanskje) overfladisk og enkelt skjønnhets- og velværeprodukt, men parfyme er så mye mer. Parfyme er en perfekt fusjon av kunst og vitenskap. Det er artistisk, intuitivt og romantisk, men også basert på kunnskap, nøye etterprøving og kjemisk presisjon. I tillegg er parfyme psykologi. Duft påvirker oss mer enn vi er klar over. Duft kan åpne dører til glemte minner og vekke gamle eller undertrykte følelser. Å skape den ultimate duften er en lang og fascinerende prosess.

Jeg har faktisk laget min egen parfyme en gang. Ikke på kjøkkenbordet hjemme, men på et parfymekurs i regi av parfymøren Yvan Baya. Baya er mest kjent for den norske suksessduften Saga Baya som kom på slutten av 80-tallet en gang. Grunntrinnene er enkle nok, men de profesjonelle nesene (profesjonelle prafymemakere) har tatt kunsten å kreere dufter til nye, intrikate høyder. De beste nesene klarer å gjenkjenne oppimot 3000 forskjellige dufter og visualiserer enkelt duften av et utall duftkombinasjoner. Parfymører er i høyeste grad både kjemikere og kunstnere.

www.aschehoug.noDen første boken jeg kom over om duft var Vendela Kirseboms «Duft av parfyme» utgitt på Aschehoug forlag. Har nesten lest den ut.

Dette er en praktbok av ganske stort format, med mange vakre bilder (ikke like relevante alle sammen, de fleste er type modellportretter av Vendela selv) og passe med informativ tekst. Boken går ikke i dybden, men er en grei introduksjon til forskjellige aspekter av parfyme og parfymemakeri. Vendela tar  utgangspunkt i sin egen pasjon for duft, og vi får høre litt om parfymens historie, litt om pafymører og neser, litt om hva parfyme er og består av (klassiske og moderne ingredienser), litt om hva som betegner en god duft, litt om hvordan man finner sin yndlingsparfyme blant alle duftene i duftjungelen osv osv.

Noe av det mest interessante i Vendelas bok, for min del i hvertfall, var avsnittene om nisjedufter. Nisjedufter er parfymer laget av små parfymehus. Dufter som ikke er endel av den store kommersielle duftkarusellen og som derfor kan ta seg større friheter hva inspirasjonskilder og ingredienser angår. Flere av nisjeduftprodusentene bruker også renere råvarer, eller er også helt økologiske.

Takket være Vendela har jeg fått kjennskap til at det finnes et herlig nisjeduftparfymeri midt i Oslo: Heaven Scent, som både har fysisk butikk i Eger Senter på Egertorget og nettbutikk. Jeg har funnet min favorittparfyme her: Traversée du Bosphore fra L’Artisan Parfumeur. Absolutt verdt et besøk!

9780061133848En annen bok jeg har kommet over (rett før jul) er «The Secret of Scent – Adventures in perfume and the science of smell» av den libanesiske biofysikeren Luca Turin.

Dette er en vitenskapsbok om luktesansen, duftmolekyler og parfyme. Forlaget, Haper Collins, presenterer boken slik:

«One man’s passion for perfume leads him to explore one of the most intriguing scientific mysteries: What makes one molecule smell garlic while another smells of rose?

In this witty, engrossing, and wildly original volume, author Luca Turin explores the two competing theories of smell. Is scent determined by molecular shape or molecular vibrations? Turin describes in fascinating detail the science, the evidence, and the often cententious debate – from the beginnings of organic chemistry to the present day – and pays homage to the scientists who went before. With it’s uniquely accessible and captivating approach to science via art, «The Secret of Scent» will appeal to anyone who has ever wondered about the most mysterious of the five senses.»

Har ikke begynt å lese denne ennå, bare bladd litt i den. Ser veldig interessant ut!

061056-FC50Den siste boka jeg skal fortelle litt om er «The Perfume Lover – A personal history of scent» av den franske parfymeskribenten Denyse Beaulieu.

Dette er historien om hvordan en duft ble til – parfymen Seville á l’Aube (Sevilla i skumringen) fra L’Artisan du Parfumeur – som er resultatet av et samarbeid mellom forfatteren selv og den verdenskjente parfymøren Bertrand Duchaufour. Harper Collins forlag presenterer boka slik:

«»The Perfume Lover » is an intimate journey into the mystery and history of scent.

For Denyse Beaulieu, a respected fragrance writer living in Paris, perfume is her world, her love, her life.

At a chance meeting with an esteemed perfumer, Bertrand Duchaufour, she shares her story of a sensual night spent in Seville under a blossoming orange tree in the arms of a beautiful young man. The tale stirs his imagination and together they create the incredible – a scent that captures the essence of that night.

This is a story of that perfume, Seville á l’Aube.

As the unique collaboration unfolds, the perfume-in-progress conjures intimate memories, leading Beaulieu to make sense of her life through scents. Throughout, she weaves the evocative history of perfumery – the masters, the masterpieces and the myths, right down to the molecular mysteries that weld our flesh to flower… Your world will never smell the same.»

En av mine bøker på vent dette. Gleder meg til å bli nærmere kjent med den!

For dem som gjerne vil lese om duft i romanform, kan jeg jo avslutningsvis tipse om den fascinerende og groteske «Parfymen» av Patrick Süskind. Absolutt en historie om duft, men ikke nødvendigvis velduft. 😉

bokvrimmelB

Boken på vent (7): Seksualitetens historie I – Viljen til viten av Michel Foucault

Under overskriften “Boken på vent” (som opprinnelig er en spalte i bloggen Beathesbokhylle) presenterer jeg bøker jeg eier, som har blitt liggende en stund (kort eller lenge). Bøker som står på ventelisten. Fremtidens lesereiser, rett og slett.

df112dbab0366bef038ba2544bd9fbfb0e3aa0d466ffa1d7928a44be«Seksualitetens historie I – Viljen til viten» kjøpte jeg på vårparten i år (2012). Jeg kom over den i en nettbokhandel og ble nysgjerrig.

Boken er skrevet av en av det 20. århundrets største filosofer, franskmannen Michel Foucault (1926-1984). Det som spesielt kjennetegner arbeidet hans er at han satte spørsmålstegn ved det vi tror vi vet – tillærte sannheter, vante forestillinger osv. Han var særlig opptatt av å utfordre majoritetens tro på at den vitenskapelige utviklingen er med på å frigjøre oss fra underkastelse og tvang. Foucault mente at vitenskapen snarere fører til mer av begge deler gjennom økt kontroll og trangere rammer.

Forlaget Exil presenterer boka slik:
«Er det slik at vi stadig blir mer frigjorte når det gjelder seksualitet, og at de forestillingene om seksualitet som preget samfunnslivet på 1800-tallet er et tilbakelagt stadium i dag?

Ikke på noen måte, hevder den franske filosofen Michel Foucault i denne boken. Ved å se nærmere på hvordan seksualitetens historie henger sammen med en rekke politiske, økonomiske og sosiale krefter viser han at vår tids frigjøring bare viderefører 1800-tallets måte å forholde seg til seksualitet på. Det er mulig vi er på vei til å gjøre seksualiteten til et vitenskapelig objekt istedet for en kilde til økt nytelse.»

Boka er første del i en filosofisk trilogi om nettopp seksualitetens historie. De to andre tittelene heter «Seksualitetens historie II – Bruken av nytelsene» og «Seksualitetens historie III – Omsorgen for selvet». Så langt har jeg kun skaffet meg den første boken i denne serien, men jeg planlegger å kjøpe de to siste også. Filosofi er generelt sett alltid spennende, og disse bøkene høres ekstra interessante ut. Jeg liker forfattere som tenker nytt og utfordrer det vante og tillærte.

Noen som har lest denne, eller alle tre?

bokvrimmelB

Boken på vent (5): Snøblomst og den hemmelige vifte av Lisa See

Under overskriften “Boken på vent” (som opprinnelig er en spalte i bloggen Beathesbokhylle) presenterer jeg bøker jeg eier, som har blitt liggende en stund (kort eller lenge). Bøker som står på ventelisten. Fremtidens lesereiser, rett og slett.

«Snøblomst og den hemmelige vifte» fant jeg i en billigkurv utenfor en bokhandel for rundt 2 år siden. Jeg falt for tittelen, jeg falt for forsiden. Siden jeg er litt ekstra svak for østasiatisk kultur og historie fikk boka bli med meg hjem. Dette er nemlig en roman om spesielt kvinners hverdag i Kina på 1800-tallet.

Forfatteren, Lisa See, er kinesisk-amerikansk og har skrevet flere kritikerroste og bestselgende bøker med Kina som tema. En av dem, «On Gold Mountain», handler om hennes kinesiske bestefar, Fong See, som reiste fra Kina til USA og ble en slags gudfar i Los Angeles’ Chinatown.  Hun har også skrevet romanen «Peonpaviljongen og de tre hustruer», som foregår i det syttende århundre i Kina. Flere av Lisa See’s bøker er nominert til forskjellige litteraturpriser i USA, og i 2001 ble hun kåret til National Woman of the Year av Organisasjonen for Kinesiskamerikanske Kvinner.

I Norge har nok boka havnet  litt i skyggen av utgivelser som «Ville svaner» av Jung Chang og «Memoires of a Geisha» av Arthur Golden.

Forlaget Cappelen Damm presenterer boka slik:

Snøblomst sender en silkevifte med et selvskrevet dikt til Lily, og deres vennskap blir forseglet. Ettersom årene går med sult og opprør, reflekterer de over arrangerte ekteskap, ensomhet og gleder og sorger over å være mor. De finner trøst i hverandre og utvikler et bånd som holder liv i sjelene deres. Men så oppstår det misforståelser, og deres livslange vennskapet trues.

Med gjenklang fra Memoires of a Geisha tar denne lyriske og følelsesladde romanen deg med på en reise tilbake i kinesisk historie, inn i en nådeløs og isolert verden kvinner i mellom. Romanen tegner et brutalt bilde av kvinners hverdag i 1800-tallets Kina, samtidig som den serverer historien om et varmt og nært vennskap og dets prøvelser.

Dette ser ut til å være en både interessant, vakker og kanskje litt vond bok. Skal bli spennende å lese den. 🙂

Har du lest denne, eller har du den i bokhyllen?

Paktens voktere

Tom Egelands «Paktens Voktere» er bok nummer to om arkeologen Bjørn Beltø. Så langt har Egeland skrevet fire bøker om Bjørn; «Sirkelens ende», «Paktens voktere», «Lucifers evangelium» og «Nostradamus’ testamente». Jeg har, så langt, lest de to midterste.

I «Paktens voktere» blir et gammelt og sjeldent manuskript funnet på Island. Et drap skjer i funnets kjølvann og Bjørn Beltø trekkes inn i en dramatisk og verdensomspennende jakt på gamle pergamenter, kodede beskjeder, runeinskripsjoner, hieroglyfer og glemte egyptiske skatter. Sakte avdekkes det faktum at vikingkongen Olav den Hellige en gang i sin ungdom var helt i Egypt, hvor han plyndret et gravkammer og stjal med seg en hellig mumie og et papyrusmanuskript som inneholder en godt voktet bibelsk hemmelighet.

Romanen er selvfølgelig fiksjon, men det oppleves utrolig realistisk når man sitter og leser den. Egeland kan absolutt kunsten å gjøre fantasi til virkelighet. Han gir mesterlig liv til sin hovedperson, den underfundige albinoen og arkeologen Bjørn Beltø, som sliter med både nerver, dårlig selvtillit og klaustrofobi. I tillegg gjør han de villeste plot og egenproduserte historiske og religiøse teser så virkelighetsnære at man både ønsker og tror at de skal være virkelighet.

Jeg virkelig elsker de partiene i boka hvor Egeland skriver som Olav den Helliges fiktive væpner og venn, Bård. Skildringen av Olavs samtid, opplevelsene av å være i viking, datidens samfunn, konflikter og møtet med andre kulturer. Det er et eller annet rørende over hverdagsskildringene rundt en mannsperson man har hørt så mye om (Olav).

Egeland kan minne mye om forfattere som Dan Brown og Raymond Khoury. Grunnen til at jeg liker Egeland hakket bedre er nok at han skriver om steder og ting jeg har større tilknytning til. Som i denne romanen hvor han fletter sammen to av mine absolutte favorittepoker gjennom tidene: Norrøn og faraoisk tid. I tillegg legger han åstedet for mange av romanens sentrale spenningspunkter og funn til steder jeg kjenner godt til, eller også har tilbragt en del tid på. F.eks. Island og Flesberg i Norge. Egeland bringer på en måte mysteriet og verdenshistoriens sus til mitt «nærmiljø», noe som er med på å heve spenningen og gjenkjennelsen i det hans skriver. Jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til å lese de to gjenværende bøkene om Bjørn Beltø, henholdsvis den første og den siste i rekken (så langt).

Egelands bøker er spenning og underholdning av høy klasse.

Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-317-0328-0

The Chemical Wedding of Christian Rosenkreutz

«The Chemical Wedding of Christian Rosenkreutz» fra 1616, heretter kalt «Det Kymiske Bryllup», regnes som Rosenkorsordenens tredje manifest. De to første heter «Fama Fraternitatis» (1614) og «Confessio Fraternatitis» (1615). Disse to tar for seg samfunnet og hvordan det bør endres og formes til det beste for mennesket og dets utviklingsmuligheter. «Det Kymiske Bryllup» derimot handler utelukkende om enkeltmenneskets indre transformasjonsprosess, muligens gjennom ett liv, ved hjelp av Rosenkorsordenens kunnskap og redskaper.

Rosenkorsordenen, slik den nevnes her, må ikke sammenblandes med Rosenkorsordenen A.M.O.R.C., som ble opprettet så sent som i 1915 i New York. A.M.O.R.C. baserer seg riktignok på mye fra den opprinnelige Rosenkorsordenen, men skiller seg likevel fra denne på flere punkter.

Bokens hovedperson, Christian Rosenkreutz, er en legendarisk figur (magiker) som skal ha levd på 1400-tallet. «Det Kymiske Bryllup» er altså ikke skrevet av Rosenkreutz, men av en Johan Valentin Andreas (som visstnok var bare 19 år da han skrev den).

«Det Kymiske Bryllup» er en allegorisk (billedlig fremstilling av en abstrakt idé) fortelling inndelt i syv kapitler, der hvert kapittel er en dag. Disse syv dagene inneholder og beskriver viktige symbolske oppgaver og nivåer i en indre alkymisk transformasjonsprosess. Jeg skal raskt oppsummere bokens handling, kapittel for kapittel:

Dag 1:
Rosenkreutz mediterer og en engel viser seg for ham. Den gir ham en bryllupsinvitasjon. Rosenkreutz føler seg uverdig og opplever tvil, som avløses av positivitet. Han forbereder seg på reisen.

Dag 2:
Rosenkreutz opplever motstand på veien og kommer til en korsvei med fire valg. Han passerer tre porter og deres voktere. Ved hver port må han legge igjen noe han eier. Han kommer frem til palasset der bryllupet skal holdes og møter de andre gjestene i inngangshallen.

Dag 3:
Alle gjestene veies på skålvekter som måler hvilke dyder og hvilke synder man er bærere av. Senere samm dag er palasshagen åsted for domsavsigelsen fra veieseremonien. Alle gjestene får møte kongen og dronningen som eier palasset. Rosekreutz utforsker palasset alene.

Dag 4:
Rosenkreutz får se Det Hellige Sorte Alter, han overværer et lystspill og en henrettelse av seks mennesker, der i blant kongen og dronningen.

Dag 5:
Rosenkreutz føler seg selvsikker nok til å utforske deler av palasset han ikke har våget å oppsøke ennå. Han guides av Cupido. Rosenkreutz kommer over den sovende, utildekkede Venus. Deretter deltar han ved en liksombegravelse for de henrettede i palassets hage. På kvelden seiler hele brudefølget, med syv skip, ut på innsjøen ved palasset. Der møter de sirenene og hører deres sang. Sent på kvelden ankommer de Olympus Tårn, der de gjenværende gjestene begynner å arbeide i Førstegrads Laboratoriet.

Dag 6:
Gjestene arbeider seg opp igjennom Olympus Tårn, hvor arbeidet blir stadig vanskeligere jo høyere opp i etasjene de kommer. De gjennomgår seks nivåer av arbeid. Arbeidet går ut på å få de henrettede menneskene til å gjenoppstå. Ved oppstigningen til det syvende nivået blir Rosenkreutz og tre andre utsatt for en test, som de passerer. Bare de fire får stige opp til nivå syv.

Dag 7:
Rosenkreutz får utmerkelsen og tittelen «Ridder av den Gyldne Stein». Han møter kongen og dronningen og deltar i et opptog til deres ære. Rosenkreutz innrømmer overfor dem at han har sett Venus naken. Senere på dagen møter han Tårnets Vokter og Atlas. Rosenkreutz ender opp som Vokter av den første porten han selv måtte passere på vei til bryllupet.

Det første man legger merke til er at «Det Kymiske Bryllup» ikke handler om et bryllup i det hele tatt. Rosenkreutz får riktignok en invitasjon til et bryllup, men et slikt finner aldri sted i løpet av de syv dagene boken beskriver. Eller gjør det det?

For de fleste handler bryllup om å elske, å være romantisk og evig lykkelig. Men hva er egentlig et bryllups essens? Et bryllup er en offerseremoni. Det handler om å tørre å gi slipp på alt man hittil har kjent, for å gi seg selv muligheten til ekspansjon og vekst i tett fellesskap med en annen. Et bryllup er en evig affære, det er en prossess som hverken begynner eller slutter ved alteret. Selve bryllupet er en eksamen midt i en evighet av utfordring og mestring. Noe dør i et bryllup og noe tar til. Bryllup er derfor også en begravelse og en dåp – seremonien varsel det som skal komme, den er en bebudelse. En slik bedbudelse som Rosenkreutz opplever den første dagen – han inviteres til å ofre det som har utspilt sin rolle, for å gi seg selv muligheten til indre vekst. Han får muligheten til å gjenføde seg selv.

Ordet «kymisk» i tittelen «Det Kymiske Bryllup» er en forkortelse av «alkymisk». Alkymi er kunsten å forandre et stoff til et annet – en tilstand til en annen – å transformere seg selv. Boken handler slik sett om en indre transformasjon, et indre bryllup, der Rosenkreutz, gjennom oppgaver gitt til ham, forener det indre maskuline med det feminine.

Jeg skal ikke forsøke å gå inn i en lang tolkning av boken. Den er altfor symbolsk kompleks til det og det er mange som har forsøkt dette før meg, mange klokere og mer beleste enn det jeg er, og de har kun lykkes måtelig.
«Det kymiske bryllup» er et gåtefullt verk, det er vakkert, fascinerende og noe jeg tror jeg ikke kommer til å bli ferdig med på lenge. Det kan være slik at boken vokser med meg. At jeg, ut ifra det nivået jeg har nådd i min egen utvikling, skjønner kun det jeg til nå selv har erfart. At boken vil vil være ny for meg hver gang jeg leser den og at den vil avsløre sitt innhold for meg når jeg er klar. «The Chemical Wedding of Christian Rosenkreutz» er en av de bøkene man aldri kan lese ferdig, for den handler om alles indre prosess og den er evig.

Jeg kan med hånden på hjertet anbefale denne boken. Det er ingen umiddelbar enkel bok, men den er givende og inspirerende. Det er en tekst som vokser inne i en og sakte vekker det i oss som ønsker nytt liv, ekspansjon og oppstigning.

Forlag: Phanes Press
ISBN: 0-933999-35-6