Bienes død

”I dag er det julaften. I dag er min bursdag. I dag er jeg femten. I dag har jeg begravet mine foreldre i hagen. Ingen av dem var elsket.”

”Bienes død” er skrevet av skotske Lisa O’Donnell (f. 1972). I 2000 vant hun Orange-prisen for filmmanuset til gangsterkomedien ”The Wedding Gift”. ”Bienes død” er hennes debutroman. O’Donnell bor i dag i Los Angeles, med mann og to barn, og jobber allerede med roman nummer to.

Før jeg går i gang med selve omtalen vil jeg advare om at det et stykke ned i teksten er en bitteliten SPOILER. Jeg går ikke i detalj på noe, men avslører valøren på bokas slutt.

Handlingen foregår i et røft nabolag i Glasgow, Skottland. Vi møter søstrene Marnie og Nelly som nettopp har blitt foreldreløse. Det er kun jentene som vet at foreldrene er døde, og hvordan det skjedde. Søstrene begraver foreldrene sine på første side i romanen, på Marnies fødselsdag, på julaften. Utad later de som om moren og faren har dratt på en spontan ferie til Tyrkia.

I nabohuset bor en gammel mann. Den homofile Lennie. Han holder øye med jentene og skjønner ganske raskt at noe ikke er som det skal. Han ønsker å hjelpe dem og gjør det han kan for at de skal få mat og omsorg. Lennie blir etter hvert som en bestefar for dem.

Disse tre stemmene bytter på å fortelle historien. Vi får innblikk i jentenes vonde barndom, med to foreldre som drikker, krangler og tar sin frustrasjon utover barna. Og vi får glimt av både smertefulle og vakre livserfaringer fra en homofil gammel manns lange liv.

”Bienes død” er en helt allright bok, verken mer eller mindre. Jeg liker måten den er bygget opp på. De tre fortellerstemmene gir historien bredde og dybde. Vi blir presentert for en rekke hendelser, og deretter får vi et innblikk i hvordan de tre fortellerne i boka opplever den samme hendelsen. Kanskje en merkelig sammenligning, men det gir historien en slags 3D-effekt.

Forfatter Lisa O’Donnell

Bokas handling foregår, som nevnt, i et ganske tøft strøk i Glasgow. Vi møter en rekke personer som nok evner å lokke frem en og annen fordom i de fleste av oss. Romanen lar oss møte hver enkelt persons fasade, og tar oss deretter bakenfor, slik at vi møter oss selv og de fordommene vi eventuelt har. Dette er en av bokas virkelige styrker. Den viser oss for eksempel at det bak titlene ”mor” eller ”far” ikke nødvendigvis skjuler seg et bedre menneske enn bak tittelen ”narkolanger”. Provoserende og tankevekkende.

Jeg er ikke en stor fan av den lykkelige slutten. Det skal mye til for å få en lykkelig slutt til å fungere, mener jeg. Det er lett å vippe over i klisjeer, eller i svulstigheter. ”Bienes død” har en lykkelig slutt, og heldigvis fungerer den. En grunn til det er forfatterens språk. Det er nøkternt. Hun sløser ikke med følerier og store ord. Selv en lykkelig slutt er behersket skildret. Og det fungerer.

Dette kunne faktisk fort ha blitt en veldig tåredryppende og tragisk bok. Forfatteren unngår den oversentimentale fellen ved hjelp av det allerede nevnte nøkterne språket, som er krydret med mye mørk humor. Det er et par virkelig rørende øyeblikk i denne boka, et ganske tidlig i handlingen, og et mot slutten. Den første gir historien en menneskelig og sår nerve som får leseren til å lese videre. Den andre virker som et forfriskende vindpust etter en lang behersket historie om vond oppvekst og tøffe erfaringer.

I retrospekt kunne jeg likevel ha ønsket meg litt mer følelser, litt mer som grep meg underveis i lesingen. Litt mer som holdt meg fast mens jeg leste. Jeg synes det ble i overkant nøkternt til tider. Jeg ble ikke nok grepet av historien, handlingen eller hovedpersonene til å sitte igjen med en følelse av å ha lest en virkelig stor roman.

Som sagt, ”Bienes død” er helt allright. Men ingen fulltreffer.

Dette er en av høstens bøker fra Juritzen forlag. Den skal være i salg fra og med inneværende uke.

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-544-4