4 kjappe: Klassisk kvartett

1984_hd_image

«1984» av George Orwell.
George Orwells fremtidsvisjon om det totalitære samfunnet der alle til enhver tid overvåkes av Store Bror, og der Tankepolitiet leser innbyggernes tanker, utkom i 1949. Det er et mareritt om en fremtid der mennesket kun er små tannhjul i det store samfunnsmaskineriet, og hvor ethvert tilløp til alminnelig menneskelig tankegang, følelsesreaksjoner og frie handlinger lukes vekk med hard hånd. Historien om hovedpersonen Winston Smith, som har et sinn det virkelig er vanskelig å knekke, er både vakker, nostalgisk og utrolig skremmende. Boka har noen skikkelig tungleste partier omtrent halvveis i handlingen, men det betaler seg med renter å presse seg igjennom. Dette er ei både viktig og tankevekkende bok, som desverre ikke har mistet sin aktualitet. Slutten er hjerteskjærende. Stor dystopisk klassiker det er verdt å få med seg.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39694-4

625c1cef84cc94d6bcc3422cd7dbcfa3b408f5c96747e266a0623a62

«Fluenes herre» av William Golding.
Ennå en klassiker innenfor sjangeren dystopi. I en verden det er vanskelig å tidfeste, der en krig herjer, havner en gruppe smågutter på en øde øy etter at flyet de var ombord i har styrtet i havet. Guttene skaper sitt eget samfunn på øya. Utgangspunktet er konstruktivt og godt. Alle får tildelt oppgaver som skal sikre gruppens overlevelse. Men så gjør noen opprør, og bryter ut. Øylivet går fra harmonisk, til konfliktfylt, til livsfarlig. Den sterkestes rett gjelder, ingen nåde blir gitt den som oppleves som svak. Boka utforsker teorier rundt hvorvidt brutaliteten er medfødt eller tillært. Hva er farligst: Et barn uten tilsyn og tilsnakk, eller et barn som lydig følger de voksnes eksempel? Er det siviliserte kun en ferniss? Bærer vi alle i oss en hensynsløs kraft som er villig til å gjøre hva som helst for å overleve? Romanen stiller store og viktige spørsmål om mennesket og det menneskelige. En urovekkende god roman.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Gyldendal (Den norske bokklubben)
ISBN: 978-82-52-53330-9

9788203371059

«Drep ikke en sangfugl» av Harper Lee.
Historien om advokaten Atticus Finch og hans barn Scout og Jem kom ut i 1960, da kampen for like rettigheter for alle, uansett farge og bakgrunn, for alvor skjøt fart i USA. Romanen skildrer holdningsklimaet i en liten sørstatsby på 1930-tallet, der en farget mann er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne. Atticus Finch er hans forsvarer. Bokas forteller er Scout, datteren til Atticus. Gjennom hennes barneøyne får vi innblikk i de voksnes merkelig verden av baksnakking, fordommer, rasisme, irrasjonelle holdninger og handlinger. Romanen er en nådeløs og skarp kritikk av rase- og klasseskillet både i USA, og i verden. Det er ei bok som viser oss viktigheten av ikke å gi etter for rykter, frykt og fordom i møte med mennesker. Det er også ei bok som sier noe om at våre handlinger ikke nødvendigvis er alt vi er, og at vi derfor ikke bør fordømmes på bakgrunn av dem. Det finnes godhet i oss alle, selv i dem som synes blottet for den. Igjen ei bok som desverre ikke har mistet sin aktualitet. En tankevekkende og lærerik klassiker som setter spor.

Kilde: Har kjøpt boka selv
Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-20893-5

ee4b7620a2c4f403364ccc22034d713cdbcee376cedebe9ed8dfbede

«Moby Dick» av Herman Melville.
En mastodont av en roman om den vanvittige og hevnlystne kaptein Akab, som legger ut på jakt etter Moby Dick, den myteomspunnede hvite hvalen som er skyld i at kapteinen har mistet et bein. Fortelleren er den unge Ismael, som tar hyre på hvalfangerskuta Pequod. Gjennom hans øyne får vi innblikk i livet ombord på skuta, hvalfangstens myter og historie, kapteinens voksende galskap og til sist mannskapets og skutas skjebne. Boka er skildret til trengsel med et språk av en annen, mer omstendelig og tålmodig tid enn vår. Handlingen svinger mellom fakta og fiksjon. Vi lærer om hvalarter, hvalfangst og havet underveis på helvetesferden. Melville går så i detalj både litterært og vitenskapelig i denne romanen at det ikke vil forundre meg om jeg kan ta en spontan master i hvalfangst etter å ha lest den. Jeg kan sikkert slenge på en grad i religionsvitenskap også, med hovedvekt på Bibelen, for Moby Dick renner over av mer eller mindre obskure biblereferanser. Jeg leser boka som en allegori. En stor symbolsk roman om livet, døden, lys, mørke, det gode og det onde. Boka gir meg også tanker om menneskets egen kamp mot seg selv og sin egen natur, som et uttrykk for dets ønske om å heve seg over selve naturen, som dens selvutnevnte hersker og mester. Og som en fiffig liten bonus byr romanen på en av litteraturhistoriens herligste «bromances» – det nære kompisforholdet mellom fortelleren Ismael og den tidligere kannibalen Queequeg. Det er ei mektig og tung bok å komme igjennom dette, men innsatsen lønner seg. Det er et fantastisk og enestående stykke litteratur. Jeg tenker at dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger i løpet av livet, og antagelig lese noe nytt ut av hver gang. En roman som vokser med deg, istedenfor ei bok man vokser fra.

Kilde: Har kjøpt boken selv
Forlag: Aschehoug (Den norske bokklubben)
ISBN: 978-82-525-7251-3

bokvrimmelB

«Uten dekning» av Lise Knudsen

9788299831314Bokas tittel og forfatter
«Uten dekning» av Lise Knudsen.

Bokas særtrekk og handling
En kortroman på vers om en far, hans datter og  sønn. De lager bursdagskake til mormor. Men bakenfor førsteinntrykket av familieidyll, og mellom linjene, vokser det fram en sår historie om tap, sorg og forskjellige måter å takle slikt på.

Utvalgt sitat fra boka
«Stien er et hakk i horisonten.
Olav er nesten usynlig.
En skygge mellom trærne.
Han går baklengs oppover.
Jeg følger den mattgrønne lua.
Armene henger.
Aldri har vi vært her.»

Min vurdering
«Uten dekning» er en stor tekst i et lite format. Kortromanen er skrevet som 75  syvlinjers vers. Forfatteren har gitt seg selv svært trange rammer, men har likevel klart å formidle en innholdsrik historie som preger og berører. Dette er mer enn et solid håndværk. Lise Knudsens lille bok er ordkunst.

Som kunstner leser jeg ofte ting i bilder, og finner sammenligninger på tvers av teknikk og uttrykksform. I dette tilfellet assosierer jeg tekst til kunsthistorisk isme og sjanger. «Uten dekning» står for meg som en minimalistisk og nonfigurativ tekst med kubistiske tilsnitt. Setningene er presise og knappe. Alt unødvendig er skåret bort og vi står igjen med historiens grunnformer. Det gir teksten en nakenhet og sårbarhet som kler innholdet godt.

Et kjøkken. En far og hans to barn lager bursdagskake. Mormor skal feires med kake og blomster. En mangler. Tomrommet preger dem alle. Alle takler det forskjellig. Tapet. Sorgen. Leseren får være med et stykke på veien. Får kjenne på det vonde, på maktesløsheten, litt raseri, på kjærligheten som utgjør en familie.

Det ligger mye mellom linjene. Mye sies med få ord. Lise Knudsen skildrer menneskelig sårbarhet og sårhet med poetisk nerve og stilsikkerhet. En virkelig stor leseopplevelse!

Fakta

Lise_Knudsen

Forfatter Lise Knudsen. Kilde til bildet: Wikipedia.

Forlag: Tussilago
ISBN: 978-82-998313-1-4
Kilde: Mottatt på Bokbloggertreffet 2015
Oversetter: —
Originaltittel: Uten dekning
Sideantall: 79

bokvrimmelB

«Ett sekund om gangen» av Sofia Nordin

image_previewBokas tittel og forfatter
«Ett sekund om gangen» av Sofia Nordin.

Bokas særtrekk og handling
I den svenske dystopiske ungdomsromanen og overlevelsesthrilleren «Ett sekund om gangen» blir vi kjent med 13 år gamle Hedvig. Vi møter henne på vei ned trappen fra leiligheten hun bor i. Hun løper, hun flykter. Familien er død. Alle ble rammet av en underlig feber som ikke gikk over. Alle andre hun kjenner er også døde. Det ligger lik i gatene, i oppkjørselene, i husene. Veiene er fulle av bilvrak. Verden er tom og død, Hedvig ser ut til å være den eneste gjenlevende. Vi følger henne, ett sekund om gangen, i kampen for å overleve, i forsøket på å fordøye det vanvittige som har skjedd og mens hun tar indre psykologiske oppgjør med ting fra fortid og eget selvbilde.

Boka er den første i en planlagt trilogi. Romanen er nominert til Nordisk Råds Barne- og Ungdomslitterturpris 2014.

Utvalgt sitat fra boka
«Jeg flykter, farer ned trappene selv om det ikke er noen som kan jage meg.

Det er faktisk ingen. Alle er døde.

Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også.

Strømmen er borte, og det er så mørkt i trappeoppgangen at jeg ikke ser hvor jeg setter føttene, men jeg løper likevel, bort. Skrittene gjaller mot veggene.

Din feil, gjaller de. Din feil. Nei, stopp.

Jeg burde bli værende i leiligheten. Jeg burde ta med meg mat og vann, men det klarer jeg ikke. Jeg vil ikke ha med meg noe hjemmefra. Ingenting som har vært i samme leilighet som den døde familien min. Som om dødsfallene deres har smittet over på tingene våre.

Jeg vil komme meg bort herfra, og så vil jeg ta av meg alle klærne og vaske meg og vaske meg til det ikke er et eneste støvkorn på hele meg som har rørt ved all denne døden.»

Min vurdering
For de som har fulgt bloggen min en stund kommer det ikke som noen overraskelse at dystopi faller i smak hos meg. Det er min favorittsjanger. Nå finnes det selvsagt både gode og mindre gode bøker innenfor denne sjangeren, som alle andre, så litt spent er jeg jo når jeg begynner på en ny dystopisk lesereise.

Etter å ha vært igjennom endel ganske dramatiske og actionpregede dystopiske bøker og TV-serier det siste halve året, var det en overgang å begynne på «Ett sekund av gangen». Joda, den er dramatisk på den måten at den handler om menneskehetens undergang i form av en sykdom av globale proporsjoner, men bokas språk og fortellerstil er behagelig dempet og ettertenksom. Alt av ytre action har skjedd før boka begynner, alle har allerede dødd, dramaet har allerede utspilt seg. Vi er kun vitne til etterdønningene og restene av katastrofen, gjennom Hedvigs ferd ut i en allerede stille og død verden.

Bokas nerve ligger i beskrivelsene av det som skjer i Hedvigs indre, i følelser, i tanker – ja, i psyken. Gjennom henne får vi i glimt vite hva som skjedde før alle døde. Vi møter henne som livredd pleier av sin syke familie, hjelpesløs i møte med en feber medisiner ikke biter på, vi møter henne som skoleelev og bestevenninne, og skjønner etterhvert at venninneforholdet ikke alltid var så bra som man gjerne regner med at bestevenninneforhold er. Vi møter ei helt vanlig svensk jente som sliter med selvtillit og selvbilde, og som gjennom den situasjonen hun plutselig, ufrivillig, er kastet inn i, må hente frem resurser og utfordre seg selv på hva hun kan mestre for å overleve.

Sofia Nordin har skrevet en vakker, sår og sterk ungdomsroman, som byr på et innsiktsfullt psykologisk portrett av ei ung jente. Boka skildrer også en rørende ferd inn i puberteten. Det er tøft nok å være tenåring i en tettbefolket verden, men hva når man er helt alene? Hva skal man med drifter, hormoner, utvikling og drømmer, når det ikke er noen å dele dem med? Når man ikke har en alminnelig fremtid foran seg? Hva skal man med forelskelse og kjærlighet, når det ikke er noen igjen å elske?

Jeg støtter nominasjonen av denne boka til Nordisk Råds Barne- og Ungdomslitteraturpris 2014.

Fakta

Nordin_Sofia_10

Forfatter Sofia Nordin fotografert av Viktor Gårdsäter.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Mangschou Forlag
ISBN: 978-82-8238-091-1

bokvrimmelB

Bienes død

bienes”I dag er det julaften. I dag er min bursdag. I dag er jeg femten. I dag har jeg begravet mine foreldre i hagen. Ingen av dem var elsket.”

”Bienes død” er skrevet av skotske Lisa O’Donnell (f. 1972). I 2000 vant hun Orange-prisen for filmmanuset til gangsterkomedien ”The Wedding Gift”. ”Bienes død” er hennes debutroman. O’Donnell bor i dag i Los Angeles, med mann og to barn, og jobber allerede med roman nummer to.

Før jeg går i gang med selve omtalen vil jeg advare om at det et stykke ned i teksten er en bitteliten SPOILER. Jeg går ikke i detalj på noe, men avslører valøren på bokas slutt.

Handlingen foregår i et røft nabolag i Glasgow, Skottland. Vi møter søstrene Marnie og Nelly som nettopp har blitt foreldreløse. Det er kun jentene som vet at foreldrene er døde, og hvordan det skjedde. Søstrene begraver foreldrene sine på første side i romanen, på Marnies fødselsdag, på julaften. Utad later de som om moren og faren har dratt på en spontan ferie til Tyrkia.

I nabohuset bor en gammel mann. Den homofile Lennie. Han holder øye med jentene og skjønner ganske raskt at noe ikke er som det skal. Han ønsker å hjelpe dem og gjør det han kan for at de skal få mat og omsorg. Lennie blir etter hvert som en bestefar for dem.

Disse tre stemmene bytter på å fortelle historien. Vi får innblikk i jentenes vonde barndom, med to foreldre som drikker, krangler og tar sin frustrasjon utover barna. Og vi får glimt av både smertefulle og vakre livserfaringer fra en homofil gammel manns lange liv.

”Bienes død” er en helt allright bok, verken mer eller mindre. Jeg liker måten den er bygget opp på. De tre fortellerstemmene gir historien bredde og dybde. Vi blir presentert for en rekke hendelser, og deretter får vi et innblikk i hvordan de tre fortellerne i boka opplever den samme hendelsen. Kanskje en merkelig sammenligning, men det gir historien en slags 3D-effekt.

lisa o'donnell

Forfatter Lisa O’Donnell

Bokas handling foregår, som nevnt, i et ganske tøft strøk i Glasgow. Vi møter en rekke personer som nok evner å lokke frem en og annen fordom i de fleste av oss. Romanen lar oss møte hver enkelt persons fasade, og tar oss deretter bakenfor, slik at vi møter oss selv og de fordommene vi eventuelt har. Dette er en av bokas virkelige styrker. Den viser oss for eksempel at det bak titlene ”mor” eller ”far” ikke nødvendigvis skjuler seg et bedre menneske enn bak tittelen ”narkolanger”. Provoserende og tankevekkende.

Jeg er ikke en stor fan av den lykkelige slutten. Det skal mye til for å få en lykkelig slutt til å fungere, mener jeg. Det er lett å vippe over i klisjeer, eller i svulstigheter. ”Bienes død” har en lykkelig slutt, og heldigvis fungerer den. En grunn til det er forfatterens språk. Det er nøkternt. Hun sløser ikke med følerier og store ord. Selv en lykkelig slutt er behersket skildret. Og det fungerer.

Dette kunne faktisk fort ha blitt en veldig tåredryppende og tragisk bok. Forfatteren unngår den oversentimentale fellen ved hjelp av det allerede nevnte nøkterne språket, som er krydret med mye mørk humor. Det er et par virkelig rørende øyeblikk i denne boka, et ganske tidlig i handlingen, og et mot slutten. Den første gir historien en menneskelig og sår nerve som får leseren til å lese videre. Den andre virker som et forfriskende vindpust etter en lang behersket historie om vond oppvekst og tøffe erfaringer.

I retrospekt kunne jeg likevel ha ønsket meg litt mer følelser, litt mer som grep meg underveis i lesingen. Litt mer som holdt meg fast mens jeg leste. Jeg synes det ble i overkant nøkternt til tider. Jeg ble ikke nok grepet av historien, handlingen eller hovedpersonene til å sitte igjen med en følelse av å ha lest en virkelig stor roman.

Som sagt, ”Bienes død” er helt allright. Men ingen fulltreffer.

Dette er en av høstens bøker fra Juritzen forlag. Den skal være i salg fra og med inneværende uke.

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-544-4

bokvrimmelB

Ildfuglen

”Ildfuglen” er skrevet av norske Hedda H. Robertsen og er forfatterens andre bok. Den første, ”Skutt i filler av Mads Mikkelsen”, kom i 2008. Begge hennes romaner faller innenfor sjangeren erotisk litteratur, selv om jeg protesterer litt på akkurat det sjangervalget når det gjelder ”Ildfuglen”. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.

I romanen møter vi Simone og Amalie som deler leilighet i Oslo. Det er et år siden venninnen Malene døde i en bilulykke. Malene delte også leilighet med jentene. Hennes rom står fortsatt tomt. Det var Simone som kjørte bilen.

Både Simone og Amalie har sine ting å slite med psykisk, i tillegg til skyldfølelsen og sorgen etter Malenes død. Amalie smaker av anoreksi, dårlig selvbilde og grensesettingsproblematikk. Simone bærer på selvhat, dårlig samvittighet og et intenst ønske om å bli straffet, om å lide – kanskje til og med om å dø. Jentenes indre mørke kommer til uttrykk på forskjellig vis.

Amalie kaster seg i armene på en forlovet mann som også er hennes professor i psykologi på Universitetet. Han bruker henne til å få utløp for sin sadistiske side, den han ikke tør å vise sin fremtidige hustru, og hun underkaster seg lydig. Det er en selvutslettende kjærlighet Amalie oppviser. Hun tror ikke på at hun har en egenverdi, at hun er verdt kjærlighet kun fordi hun er. Derfor suger hun til seg alt hun kan av oppmerksomhet fra Thomas, og lar ham gjøre alt han lyster selv om det skader henne, for å føle seg elsket, for å føle seg verdifull.

Simone sliter med dårlig samvittighet etter bilulykken venninnen Malene døde i. Underliggende kan det virke som om Simone ønsker at det var hun som døde og ikke Malene. Selvforakten og selvhatet svulmer i henne. Hun tror ikke på at hun fortjener noe godt og det virker ikke som om hun tør å være nær noen, å være følelsesmessig sårbar. Hun er sikkert redd for å miste. Simone har et kaldt og upersonlig forhold, basert på mekanisk utførte blow jobs, til en medelev ved Universitetet, Adam.

Simone danser ballett. Hun øver til rollen som Tsarevna i Igor Stravinskijs Ildfuglen. Hennes dansepartner, Sigmund, tar henne med til en fetisjklubb på hennes bursdag. Der ender hun opp med å bli med en fremmed mann hjem. Dager og netter i unerkastelse, smerte og fornedrelse tar til.

Tittelen på ballettforestillingen Simone øver til er en usedvanlig passende tittel på denne romanen. Ildfuglen er basert på et gammelt russisk folkeeventyr som handler om Ivan som fanger en magisk ildfugl. For å få tilbake friheten gir fuglen Ivan en av sine fjær. Med denne fjæren kan Ivan påkalle ildfuglen når han er i fare. Ivan forelsker seg i den vakre Tsarevna som holdes fanget av det grusomme uhyret Kaschei. Med hjelp fra ildfuglen klarer Ivan å drepe uhyret og sette Tsarevna fri.

Det er mye den samme prosessen Simone og Amalie går igjennom. De er fanget av vonde opplevelser i sin fortid, av sine egne indre demoner eller uhyrer, og trenger noe som kan redde dem. I eventyret er det en mann som er den reddende helten, i romanen er det jentene som til sist må ta valg som redder dem selv, valg som fører dem vekk fra usunne forhold til både seg selv og menn.

Det er ikke en gladerotisk koseroman dette her. Som jeg nevnte innledningsvis så opplever ikke jeg ”Ildfuglen” som erotikk i det hele tatt. Personlig ville jeg ha kalt boken et bekmørkt psykologisk drama. Grunnen til det er at den erotikken som finnes i historien om Amalie og Simone ikke er til stede i kraft av å være erotikk, men som substitutt for noe annet. Jentene bruker sex slik alkoholikere bruker alkohol, narkomane bruker stoff og selvskadere bruker barberblader. Erotikken er kun et redskap for selvdestruksjon.

Ildfuglen er både lett og vanskelig å lese. Den har ikke mange sidene, jeg leste hele boka på 3-4 timer. Det er godt med luft i den, store bokstaver og korte kapitler. Men innholdet er sterkt, vondt og tankevekkende. Det er en studie i kjærlighetens mørke fasetter dette her, i underkastelse, makt og overlevelse. Selv om mange av jentenes valg er rystende, finnes det også såre og vare trekk ved historien. Det er lett å føle med venninnene og å sette seg inn i bakgrunnen for deres sinnstilstand og emosjonelle havari, selv om valgene de tar kan være vriene å forstå. Jeg tror mye av gjenkjennelsen ligger i det faktum at de aller fleste av oss kjenner til det å ha dårlig selvfølelse og en mørk indre dialog. Det er kanskje ikke vanlig å gå så drastisk til verks i sitt forsøk på selvutslettelse og selvstraff som disse jentene gjør, historien er ekstrem og satt på spissen, men jeg tror vi alle vet noe om hvordan det er å være strengere og hardere med oss selv enn med andre.

Jeg har ingen problemer med å anbefale ”Ildfuglen” til andre lesere. Det er en meget velskrevet roman som suger leseren inn og nekter å gi slipp. Dette er en historie jeg kommer til å bære i meg lenge, som både en vond klump i magen, en tankevekkende tekst og som et skjørt lysglimt som minner om at det er mulig å reise seg fra asken igjen – som en ildfugl!

Boken er et litterært katharsis.

(Dette er en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra årets bokbloggertreff i september)

Forlag: Tiden Norsk Forlag
ISBN: 978-821-00-5280-4

Variantene

Amerikanske Robison Wells debuterer med Variantene. Det er første bok i en spenningstrilogi for ungdom dette her. Bok nummer to er allerede ute i USA, den heter Feedback på engelsk. Jeg regner med at den dukker opp i Norge i løpet av 2013.

Tenåringen Benson Fisher er foreldreløs. Han har vært en kasteball i systemet det meste av sitt liv og blir stadig overført til nye skoler og nye fosterhjem. Livet virker håpløst. Da han får et stipend til privatskolen Maxwel Academy øyner han et håp. Han takker ja og bestemmer seg for virkelig å gjøre en innsats for seg selv og sin egen fremtid. Men ting blir ikke helt som han har tenkt seg.

Skolen ligger øde til, bak fire meter høye murer og elektriske gjerder. Hele området er avlyttet og overvåket. Det er kun elever på skolen, ingen lærere. Skolen er et samfunn i miniatyr, der elevene utfører alle oppgaver selv. De er elever ved skolen, men også lærere, vaktmestere, vaktansvarlige, sykepleiere, kokker og kantinemedarbeidere, rengjøringspersonell etc.

Bak overvåkningskameraene som er satt opp over hele skolen sitter noen og følger med. Noen elevene ikke vet hvem er, som gir dem oppgaver, ordre, setter regler og utfører noe som minner om eksperimenter på ungdommene. Straffen for ikke å følge ordre og reglement er døden.

I et forsøk på å overleve har elevene delt seg opp i tre forskjellige klaner. Den største, med flest medlemmer, kaller seg Samfunnet. Samfunnet har funnet sin måte å overleve på i å underkaste seg dem som befinner seg bak kameraene, Autoriteten (dette begrepet benyttes ikke i boka, det er min måte å oppsummere rollen til den/de som befinner seg bak kameraene på). Samfunnet håndhever reglene, står for vaktholdet (hindrer folk i å rømme) og følger Autoritetens minste vink. Samfunnet gjør seg selv til en autoritet for de andre på skolen av frykt for hva som vil skje om noen opposisjonerer. All motstand, kritikk og individualitet slår Samfunnet hardt ned på.

Den nest største klanen utfordrer stadig Samfunnet og tyr gjerne til voldelige tiltak for å få sine poeng igjennom. De er ikke modige nok til å utfordre selve Autoriteten, men gjør opprør mot Samfunnet som forvalter Autoritetens vilje. De kaller seg Kaos.

Variantene er den minste klanen. Medlemmene aksepterer verken Autoriteten eller Samfunnet, og støtter heller ikke Kaos. De må holde sine egenrådige meninger for seg selv for i det hele tatt og overleve. De drømmer om å rømme, å komme seg vekk fra et system som er dødelig for alle som underkaster seg det. Det er denne gruppen Benson knytter seg til.

Ingen har noensinne klart å rømme, sies det, men Benson vet at det er det han må gjøre. Han kommer ikke til å overleve om han blir værende på skolen.

Variantene var en positiv overraskelse! Jeg likte boka svært godt! Det var lett å komme inn i handlingen, jeg var oppslukt allerede på første side, og historien hadde energi og driv. Jeg opplevde ingen dødpunkter underveis i lesingen. Det var god balanse mellom actionsekvenser og roligere passasjer. Kort og godt en velskrevet og spennende bok!

Noe jeg ble litt ekstra imponert over var at jeg aldri kunne forutse hva som kom til å skje underveis i romanen. Jeg pleier å være ganske god på det, eller bøker pleier å være forholdsvis uoriginale i oppbygging og plot – men ikke Variantene! Jeg ble grundig overrasket gang på gang mens jeg leste. Mistet nesten pusten i de krappeste svingene, for historien tok virkelig de villeste vendinger. Likevel klarte den å beholde sin indre logikk. Utrolig godt jobbet av forfatteren!

Boka er i høyeste grad original. Det er vanskelig å sette den i en absolutt bås. Den er en slags thriller. Den er sci-fi. Den er bittelitt dystopisk og ganske mye drama. Selv om boka er egenartet er det detaljer ved historien som får meg til å tenke på i hvert fall tre andre kjente bokutgivelser. Jeg tenker spesielt på ”Fluenes herre” av William Golding, der likheten først og fremst ligger i barn/unge som danner sitt eget samfunn adskilt fra sivilisasjonen med katastrofale følger. Jeg tenker også litt på ”1984” av George Orwell, som også skrev om et samfunn overvåket av en autoritet. Den siste assosiasjonen min er ”The Hunger Games” av Suzanne Collins, hvor det å underkaste seg systemet mest sannsynlig fører til døden og hvor noen sitter og ser på at andre sliter og lider – og dør – uten egentlig å lette en finger.

Variantene er en svært underholdende og svært sjokkerende roman. Jeg opplever den også som samfunnskritisk og som en slags sosiologisk studie. Det er hint til samfunnskritikk i klanenes navn, selvfølgelig, men også gjennom de psykologiske faktorene i relasjoner og samspill mellom individer og grupperinger i boka. Det er også her det sosiologiske aspektet kommer inn.

Avslutningsvis kan jeg røpe at boka har tidenes mest irriterende slutt! Det er en cliffhanger så bitende intens at det nesten ikke er til å holde ut. Spenningen bygger seg opp til bristepunktet i bokas siste kapitler. Som leser sitrer man etter klimaks, man lengter og brenner etter å vite hvordan det vil gå – og så slutter det bare. Midt i en scene som plutselig snur hele handlingen på hodet, som utraderer alt man hittil trodde man visste. Spørsmålene er flere enn noensinne. Lysten til å lese videre er enorm, umettelig. The End! Aaaaaaaaaargh!

Det er vel ingen hemmelighet at jeg ser frem til bok nummer to i denne trilogien. Håper den dukker opp om ikke altfor lenge, for jeg vil ha mer! NÅ!

(Tusen takk til forlaget for lesereksemplaret!)

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-37206-4