Samlesing av kortlistetitler til Bokbloggerprisen 2013: «Disse øyeblikk» av Herbjørg Wassmo

Disse-oeyeblikk_hd_imageBokas tittel og forfatter
«Disse øyeblikk» av Herbjørg Wassmo.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en selvbiografisk roman, der Wassmo deler raust av sitt liv fra oppvekst og frem til voksen etablert forfatter. Det er også en bok om en epoke i Norge, i nær fortid, og bl.a. hvilke politiske og holdningsmessige strømninger som steg til overflaten og satte sine spor i det norske samfunnet. Det er ei bok om et kvinneliv, om kvinnekraft og frigjøring, og det å bryte tabuer for å finne sin egen vei. «Disse øyeblikk» er også et vakkert portrett av det nordligste Norge, naturen, livet  og atmosfæren der.

Utvalgt sitat fra boka
«Den forlatte er sin egen ensomhet.

Hun går fra livet i husene, over markene, fra den siplende bekken og engsoleiene, og ned mot havet. Det lukter salt og råtten tang. Hun går. Vet ikke hvor, bare at det er der hun også skal dø.

Like før hun våkner plukker hun opp en flat stein og kaster den utover vannet. Ikke for å ramme noe, bare for å gjøre en bevegelse utover seg selv. Stein i svev beviser at hun er.

En kraft.»

Min vurdering
På ungdomsskolen leste jeg Wassmos «Huset med den blinde glassveranda», første boka i trilogien om Tora. Den leseopplevelsen ga meg fullstendig Wassmosperre. Jeg har ikke plukket opp en bok av denne forfatteren siden da. Ikke fordi boka på noen måte var dårlig. Wassmo er en dyktig forfatter, hun mestrer kunsten å skildre ting levende. Jeg tror årsaken var at jeg fikk servert boka for tidlig. Bøkene om Tora er sterke og vonde. De river i leseren. De har en dyster og smertefull undertone som ei ganske naiv ungdomsskolejente ikke helt maktet å ta innover seg. Det hadde vært bedre om skolesystemet hadde utsatt å kaste denne leseopplevelsen på elevene til ihvertfall et stykke inn i videregående. Uansett.

Grunnet det litt uheldige møtet jeg hadde med Wassmo på ungdomsskolen har jeg kviet meg veldig for å lese «Disse øyeblikk». Jeg forventet en tung og traurig bok, med et ekkelt og klamt mørke, som stadig hinter om noe forbudt og kjønnslig. På en måte fikk jeg rett. På en annen måte har jeg aldri tatt så feil. Det er absolutt en bok med mye mørke i seg, som hinter om vonde ting, men det er ikke en spesielt tung eller vanskelig bok å lese. Leseopplevelsen var heller ikke traurig, men ganske god. Wassmo er en dyktig forteller.

«Disse øyeblikk» er ei nådeløst ærlig bok, på godt og vondt. Kanskje mest på vondt. Det er mye mørke og trass og steilhet i den. Mye av både menneskelig kulde og intens varme. Kamp, sorg og raseri. Wassmo slår meg som ei sterk, ildfull og lidenskapelig dame, som vokste opp i en tid, og på et sted, der nettopp disse trekkene ikke ble møtt med det største bifall. Romanen er en mektig og sterk skildring av levd liv. Av feil begått og av søte seiere. Det er historien om ei dame, som tross en tøff og knugende bakgrunn, evner å sette seg i respekt og å finne et trassig kraftsenter i seg selv.

Språklig sett er Wassmo fenomenal. Hennes skildringer sitrer av liv og en indre glød. Enkelte setninger fremstår som ren ordmagi. Det er godt å bruke litt tid på denne boka. Bare sette seg ned, lese sakte og trekke frem enkelte setningssukkertøy som stikker seg frem – smake på ordene, virkelig nyte dem.

Det er ei bok som ikke er redd for å bli for personlig. Det oppleves som om alt legges frem. Hver minste lille flik av sorg og skam. Hvert gram natt og vonde minner. Alle kalde avgjørelser. Alle sterke steg. All kjærlighet og alt hat. Både tvil og selvsikkerhet i samliv og i et langt, levd liv. Wassmo legger ikke skjul på noe. Hun forsøker ikke å skåne noen, heller ikke seg selv. Boka kunne fort ha vippet over i pinlig utleverende, men forfatteren har tatt et grep som redder boka i land. Ingen navn er nevnt. Menneskene som befolker romanen er navnløse, og derav på en måte ansiktsløse. De blir som modeller som representerer oss alle – hverdagsmennesket, arbeideren, kvinnen, mannen. Selv om boka er ei kvinnes svært personlige historie, blir historien om henne et slags allemannseie, der hver og en av oss får lov til å kjenne seg igjen, eller kjenne seg fremmed, alt etter som hvor mye vi tør å innrømme om oss selv, for oss selv.

«Disse øyeblikk» er ei modig bok. Og fordi jeg var modig nok til å trosse min mangeårige fordom mot denne forfatterens bøker, er jeg endelig kvitt min Wassmosperre. Dette er et solid stykke håndverk, men jeg har på følelsen at Wassmo har skrevet skarpere og ennå mer gripende bøker før. Det skulle derfor ikke forundre meg om jeg sitter med flere Wassmotitler i hendene et lite stykke inn i fremtiden. 😉

Alt i alt ei sterk og god bok som byr på et unikt innblikk i ei unik dames liv.

Fakta

Wassmo-Herbj-rg_Foto-Rolf-M-Aagaard

Forfatter Herbjørg Wassmo Fotografi: Rolf M. Aagaard

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 978-82-05-45686-0

bokvrimmelB

Bienes død

bienes”I dag er det julaften. I dag er min bursdag. I dag er jeg femten. I dag har jeg begravet mine foreldre i hagen. Ingen av dem var elsket.”

”Bienes død” er skrevet av skotske Lisa O’Donnell (f. 1972). I 2000 vant hun Orange-prisen for filmmanuset til gangsterkomedien ”The Wedding Gift”. ”Bienes død” er hennes debutroman. O’Donnell bor i dag i Los Angeles, med mann og to barn, og jobber allerede med roman nummer to.

Før jeg går i gang med selve omtalen vil jeg advare om at det et stykke ned i teksten er en bitteliten SPOILER. Jeg går ikke i detalj på noe, men avslører valøren på bokas slutt.

Handlingen foregår i et røft nabolag i Glasgow, Skottland. Vi møter søstrene Marnie og Nelly som nettopp har blitt foreldreløse. Det er kun jentene som vet at foreldrene er døde, og hvordan det skjedde. Søstrene begraver foreldrene sine på første side i romanen, på Marnies fødselsdag, på julaften. Utad later de som om moren og faren har dratt på en spontan ferie til Tyrkia.

I nabohuset bor en gammel mann. Den homofile Lennie. Han holder øye med jentene og skjønner ganske raskt at noe ikke er som det skal. Han ønsker å hjelpe dem og gjør det han kan for at de skal få mat og omsorg. Lennie blir etter hvert som en bestefar for dem.

Disse tre stemmene bytter på å fortelle historien. Vi får innblikk i jentenes vonde barndom, med to foreldre som drikker, krangler og tar sin frustrasjon utover barna. Og vi får glimt av både smertefulle og vakre livserfaringer fra en homofil gammel manns lange liv.

”Bienes død” er en helt allright bok, verken mer eller mindre. Jeg liker måten den er bygget opp på. De tre fortellerstemmene gir historien bredde og dybde. Vi blir presentert for en rekke hendelser, og deretter får vi et innblikk i hvordan de tre fortellerne i boka opplever den samme hendelsen. Kanskje en merkelig sammenligning, men det gir historien en slags 3D-effekt.

lisa o'donnell

Forfatter Lisa O’Donnell

Bokas handling foregår, som nevnt, i et ganske tøft strøk i Glasgow. Vi møter en rekke personer som nok evner å lokke frem en og annen fordom i de fleste av oss. Romanen lar oss møte hver enkelt persons fasade, og tar oss deretter bakenfor, slik at vi møter oss selv og de fordommene vi eventuelt har. Dette er en av bokas virkelige styrker. Den viser oss for eksempel at det bak titlene ”mor” eller ”far” ikke nødvendigvis skjuler seg et bedre menneske enn bak tittelen ”narkolanger”. Provoserende og tankevekkende.

Jeg er ikke en stor fan av den lykkelige slutten. Det skal mye til for å få en lykkelig slutt til å fungere, mener jeg. Det er lett å vippe over i klisjeer, eller i svulstigheter. ”Bienes død” har en lykkelig slutt, og heldigvis fungerer den. En grunn til det er forfatterens språk. Det er nøkternt. Hun sløser ikke med følerier og store ord. Selv en lykkelig slutt er behersket skildret. Og det fungerer.

Dette kunne faktisk fort ha blitt en veldig tåredryppende og tragisk bok. Forfatteren unngår den oversentimentale fellen ved hjelp av det allerede nevnte nøkterne språket, som er krydret med mye mørk humor. Det er et par virkelig rørende øyeblikk i denne boka, et ganske tidlig i handlingen, og et mot slutten. Den første gir historien en menneskelig og sår nerve som får leseren til å lese videre. Den andre virker som et forfriskende vindpust etter en lang behersket historie om vond oppvekst og tøffe erfaringer.

I retrospekt kunne jeg likevel ha ønsket meg litt mer følelser, litt mer som grep meg underveis i lesingen. Litt mer som holdt meg fast mens jeg leste. Jeg synes det ble i overkant nøkternt til tider. Jeg ble ikke nok grepet av historien, handlingen eller hovedpersonene til å sitte igjen med en følelse av å ha lest en virkelig stor roman.

Som sagt, ”Bienes død” er helt allright. Men ingen fulltreffer.

Dette er en av høstens bøker fra Juritzen forlag. Den skal være i salg fra og med inneværende uke.

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-544-4

bokvrimmelB