Denne boka er homo: Informativt og morsomt om kjønns- og seksualitetsmangfold

Bokas tittel og forfatter
«Denne boka er homo» av James Dawson/Juno Dawson

Bokas særtrekk og handling
Dette er ei sakprosabok om kjønns- og seksualitetsmangfold. Ei håndbok som besvarer de spørsmål unge (eller hvem som helst) måtte ha om kjærlighet, identitet og seksualitet. Det er ei bok om hvor spesielle, unike og helt normale vi alle er, uansett om vi er skeive eller streite. Det er ei seriøs, informativ og utrolig morsom bok.

Utvalgt sitat fra boka
«Du har kanskje ikke lært så mye på skolen om hvordan det er å være lesbisk, homofil, bifil, trans eller generelt nysgjerrig på det som befinner seg utenfor heteronormen. Du kjenner kanskje til noen skeive kjendiser, eller har sett par av samme kjønn på TV. Høyst sannsynlig kjenner du en LHBT*-person, selv om du ikke er klar over det. Vi er overalt. Vi gir deg pakken din på Posten, lærer deg matte på skolen og flipper burgeren din på McDonald’s.

Så hvorfor lærer du ikke mer om skeiv kjærlighet i seksualundervisningen på skolen? Eller om mennesker som velger en kjønnsidentitet som ikke stemmer overens med det kjønnet det ble tildet ved fødselen? Jeg jobbet som sammfunnsfagslærer over en lengre periode, og selv om jeg alltid underviste i disse temaene, er det stor variasjon i tilbudet ved forskjellige skoler. Ikke alle lærere vet hvordan de skal undervise om LHBT*. Det finnes ikke noe ordentlig opplæringstilbud for lærere heller, er jeg redd. Mange steder skvises temaet inn sammen med forplantningsundervisningen.

Dette betyr at ungdommer i hopetall, både homofile, heterofile, bifile, trans og cis brenner inne med spørsmålene de måtte ha om hvordan det er å være skeiv. Denne boka har noen av svarene.»

Min vurdering
«Denne boka er homo» kunne like godt ha hett «Denne boka er super». For det er den!

Heterofili anses ofte som normen. Det «normale». Det man skal etterstrebe. Av veldig mange. Av samfunnet. Av media. Av politikk. Av religion. Selvsagt finnes det heldigvis unntak her og der – blant individer, organisasjoner, deler av samfunnet vi lever i – men unntaket bekrefter desverre ofte regelen.

Det er ofte slik at vi ikke er oss bevisst at vi anser heterofili som det normale en gang. Den verden vi lever i, storsamfunnet med sine mediakanaler og offentlige holdninger, er en eneste stor guide til det å være heterofil. Reklamefilmer, annonser, magasiner, TV-programmer, offentlige tilbud sikter seg inn på heterofile par, eller heterofile som ønsker at de var del av et par. Vi drukner i historier om hvordan mannen kan kapre drømmedama, lovverk som sier at kun menn og kvinner kan gifte seg med hverandre, prinser som redder prinsessa og lærebøker om hvordan menn og kvinner kan ha sex med hverandre. Dette legger en ubevisst føring for hvilke holdninger vi bør ha og hva vi bør anse som normalt.

Sannheten er at den verden vi lever i er et mangfold – og at det er mangfoldet som er det normale.

I vår del av verden har LHBT-personer (Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner) heldigvis begynt å få de samme rettighetene som heterofile, bl.a. rettigheten til å gifte seg. Men det er fremdeles mange myter og fordommer der ute, LHBT-personer blir fortsatt mobbet og trakassert (i enkelte land blir de også torturet og drept) og det er desverre altfor vanlig å høre skjellsord som «jævla homo»,  noe som gjør en slik bok som dette utrolig viktig.

Vi har seksualundervisning på skolen, men også her begrenser ofte informasjonen seg til heterofil seksualitet. Kvaliteten på undervisningen, og innholdet i undervisningen, er mange steder avhengig av læreren, lærerens kunnskapsnivå og subjektive holdninger. Dette er rett og slett ikke godt nok. Så lenge det finnes kjønnsmangfold og seksualitetsmangfold, så bør det informeres grundig og seriøst om dette i skolen. Kvaliteten på undervisningen vi gir den oppvoksende generasjonen legger grunnlaget for de kommende voksnes holdninger og kunnskapsnivå. Ignoranse opprettholder myter og fordommer, som igjen skaper mer frykt og diskriminering – og i verste fall kan det føre til hat og voldshandlinger (som det også desverre gjør mange steder i verden).

Jeg synes denne boka er så god at den burde ha blitt pensum på ungdomsskolen.

James Dawson (nå heter hen Juno Dawson, etter å ha gjennomført en kjønnsbekreftene behandling i 2015) har i denne boka samlet fakta, statistiske opplysninger, ideer, historier og vitnesbyrd fra mer enn 300 LHBT-personer som har valgt å dele historiene sine. Med en god kombinasjon av saklighet, humor og åpenhjertighet skriver hen om alt fra det å komme ut av skapet, det å være nysgjerrig på egen seskualitet, stereotypier, frykt, hat, diskriminering og fordommer, til skeiv sex, skeive parforhold, dating, rettigheter, LHBT-forbilder, brobygging og helse.

«Denne boka er homo» er rett og slett en glimrende og dyptgående håndbok i alt som har med LHBT å gjøre. Den henvender seg både til dem som definerer seg som LHBT-personer og til deres familie, venner, kollegaer og andre. Den er like interessant både for unge som er nysgjerrige og forsøker å finne sin egen identitet, og for dem som allerede er trygge i sin seksualitet og har funnet seg selv.

Jeg anser meg i utgangspunktet som rimelig oppdatert på LHBT, men lærte utrolig mye av å lese denne boka. Den byr på tanker, ideer og personlige historier det er berikende å lese, den både informerer og berører.

Dawson har klart kunsten å skrive ei bok som er kjempemorsom, men samtidig seriøs og informativ. Jeg anbefaler denne boka til alle, uansett legning, kjønn eller alder. Her er informasjon, fakta, perspektiver og innsikter som hvem som helst kan ha glede og nytte av, og som de aller fleste kan lære masse av.

Jeg kan også anbefale Stephen Frys dokumentarserie om homofobi, for de som ønsker å sette seg ennå mer inn i hvordan LHBT-personer blir behandlet forskjellige steder i verden. En sår, rystende og viktig serie!

Nettsider verdt å sjekke ut:
FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold: foreningenfri.no
Skeiv Ungdom: skeivungdom.no
Skeiv Verden: skeivverden.no
Forbundet for transpersoner: ftpn.no
Ungdomstelefonen (UT): ungdomstelefonen.no
Skeivt Arkiv: skeivtarkiv.no

Fakta

Forfatter James Dawson. Kilde: Wikipedia.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 978-82-419-1319-8
Originaltittel: This Book Is Gay
Oversetter: Linn Kristin Nordseth
Utgivelsesår: 2014 (norsk 2017)
Sideantall: 275

Lagre

Lagre

Advertisements

Bienes død

bienes”I dag er det julaften. I dag er min bursdag. I dag er jeg femten. I dag har jeg begravet mine foreldre i hagen. Ingen av dem var elsket.”

”Bienes død” er skrevet av skotske Lisa O’Donnell (f. 1972). I 2000 vant hun Orange-prisen for filmmanuset til gangsterkomedien ”The Wedding Gift”. ”Bienes død” er hennes debutroman. O’Donnell bor i dag i Los Angeles, med mann og to barn, og jobber allerede med roman nummer to.

Før jeg går i gang med selve omtalen vil jeg advare om at det et stykke ned i teksten er en bitteliten SPOILER. Jeg går ikke i detalj på noe, men avslører valøren på bokas slutt.

Handlingen foregår i et røft nabolag i Glasgow, Skottland. Vi møter søstrene Marnie og Nelly som nettopp har blitt foreldreløse. Det er kun jentene som vet at foreldrene er døde, og hvordan det skjedde. Søstrene begraver foreldrene sine på første side i romanen, på Marnies fødselsdag, på julaften. Utad later de som om moren og faren har dratt på en spontan ferie til Tyrkia.

I nabohuset bor en gammel mann. Den homofile Lennie. Han holder øye med jentene og skjønner ganske raskt at noe ikke er som det skal. Han ønsker å hjelpe dem og gjør det han kan for at de skal få mat og omsorg. Lennie blir etter hvert som en bestefar for dem.

Disse tre stemmene bytter på å fortelle historien. Vi får innblikk i jentenes vonde barndom, med to foreldre som drikker, krangler og tar sin frustrasjon utover barna. Og vi får glimt av både smertefulle og vakre livserfaringer fra en homofil gammel manns lange liv.

”Bienes død” er en helt allright bok, verken mer eller mindre. Jeg liker måten den er bygget opp på. De tre fortellerstemmene gir historien bredde og dybde. Vi blir presentert for en rekke hendelser, og deretter får vi et innblikk i hvordan de tre fortellerne i boka opplever den samme hendelsen. Kanskje en merkelig sammenligning, men det gir historien en slags 3D-effekt.

lisa o'donnell

Forfatter Lisa O’Donnell

Bokas handling foregår, som nevnt, i et ganske tøft strøk i Glasgow. Vi møter en rekke personer som nok evner å lokke frem en og annen fordom i de fleste av oss. Romanen lar oss møte hver enkelt persons fasade, og tar oss deretter bakenfor, slik at vi møter oss selv og de fordommene vi eventuelt har. Dette er en av bokas virkelige styrker. Den viser oss for eksempel at det bak titlene ”mor” eller ”far” ikke nødvendigvis skjuler seg et bedre menneske enn bak tittelen ”narkolanger”. Provoserende og tankevekkende.

Jeg er ikke en stor fan av den lykkelige slutten. Det skal mye til for å få en lykkelig slutt til å fungere, mener jeg. Det er lett å vippe over i klisjeer, eller i svulstigheter. ”Bienes død” har en lykkelig slutt, og heldigvis fungerer den. En grunn til det er forfatterens språk. Det er nøkternt. Hun sløser ikke med følerier og store ord. Selv en lykkelig slutt er behersket skildret. Og det fungerer.

Dette kunne faktisk fort ha blitt en veldig tåredryppende og tragisk bok. Forfatteren unngår den oversentimentale fellen ved hjelp av det allerede nevnte nøkterne språket, som er krydret med mye mørk humor. Det er et par virkelig rørende øyeblikk i denne boka, et ganske tidlig i handlingen, og et mot slutten. Den første gir historien en menneskelig og sår nerve som får leseren til å lese videre. Den andre virker som et forfriskende vindpust etter en lang behersket historie om vond oppvekst og tøffe erfaringer.

I retrospekt kunne jeg likevel ha ønsket meg litt mer følelser, litt mer som grep meg underveis i lesingen. Litt mer som holdt meg fast mens jeg leste. Jeg synes det ble i overkant nøkternt til tider. Jeg ble ikke nok grepet av historien, handlingen eller hovedpersonene til å sitte igjen med en følelse av å ha lest en virkelig stor roman.

Som sagt, ”Bienes død” er helt allright. Men ingen fulltreffer.

Dette er en av høstens bøker fra Juritzen forlag. Den skal være i salg fra og med inneværende uke.

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-544-4

bokvrimmelB

Seid – Myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid

Boka Seid er ikke en innføring i hvordan man seider, altså utfører magi. Seid handler om seidens rolle i det norrøne samfunn, om forholdet mellom kjønnene sett i lys av seid, generelle kjønnsroller og vikingenes religiøsitet.

Forfatteren, Dr. art i arkeologi og førsteamanuensis ved Institiutt for Arkeologi ved Universitet i Tromsø, Brit Solli, sentrerer boken omkring seid som et rent kvinnefenomen og Odins rolle som den største seidmann – noe som står som absolutt motsetninger om man ser nærmere på norrøn sed og skikk. Vanlige dødelige menn ble nemlig stemplet som umandige og frosset ut om de utførste seid. Det drøftes hvordan Odin kunne innehar rollen som gudekonge og gud for krig og krigere (det mest maskuline som finnes) og samtidig være den dyktigste seideren.

Solli mener å kunne finne store likhetstrekk mellom norrøn religiøs praksis og sjamanisme. I sjamanismen står sjelereiser og transformasjon sentralt – transformasjon som også går over i en viss kjønnstvetydighet. Dette handler ikke om fysisk tvetydighet, ala hermafrodittisme, men sosial og seksuell kjønnstvetydighet. Altså at man som mannlig sjaman ble godtatt, og ofte opphøyd, om man behersket kvinnelige sysler og «oppførte seg» kvinnelig. Det samme gjaldt for de mektige volvene, de norrøne kloke konene/prestinnene. De kunne handle som menn og likevel ikke anses som ukvinnelige. Det kan altså se ut som om Odins evner og reiser (f.eks. der han ofret sitt øye til Mime i brønnen for å oppnå all kunnskap) gjør ham «sjaman nok» til å kunne seide uten å miste sin manndighet.

Boka er svært interessant og legger frem nye spennende teser om norrønt liv, samliv og rituell praksis. Solli skriver tydelig utifra et feministisk og skeivt ståsted, noe mange sikkert vil oppleve som problematisk. Personlig synes jeg dette er med på å heve bokas verdi. Det er kanskje ikke slik at alle Sollis teser er helt vanntette, men de gir oss ihvertfall nye briller å se gamle problemstillinger på. Hun åpner opp et gammelt landskap, istedet for å sementere det. Forfatteren inspirerer leseren til selvstendig tenkning, istedet for å hamre inn «fasiten».

Solli skriver godt, engasjerende og forholdsvis lettfattelig. Tørt akademisk språk er så godt som luket vekk. Hun er opptatt av å presentere vikingene og norrøn historie på en slik måte at nazismens misbruk av norrøne symboler kan legges på hylla en gang for alle. Det er både beundringsverdig og sårt tiltrengt. Jeg er en av dem som har kviet meg for å sette meg inn i norrøn historie nettopp på grunn av det nazistiske tilsnittet det har fått. Jeg tror mange har det på samme måten. Det er derfor godt å lese Brit Sollis avsluttende ord i Seid: (…) målet med denne boken har vært å ta vikingtiden tilbake fra de høyreekstreme nasjonalistene og nynazistene. Gjennom å fremstille vikingtiden som en mangfoldig og kulturelt annerledes tid, håper jeg å ha bidratt til å gjøre vikingene uinteressante for folk som hater alle som er annerledes enn dem selv. Vikingene var nemlig også «fremmedkulturelle», og Odin var skeiv.

Forlag: Pax
ISBN: 82-530-2403-7