Magnhild: En roman om sex, fyll & offentlig forvaltning

Tenk om Charlie Harper (Charlie Sheens rollefigur i”Two and a half Men”) hadde vært norsk, kvinne og ansatt i staten. Se det for deg. Der har du Magnhild.

”Magnhild: En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning” er et samarbeidsprosjekt mellom Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk.

Idsø Viken er cand. philol. i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen og er for tiden webredaktør i Norsk Form. Sæterbakk er utdannet journalist og er leder for Språkåret 2013. Begge har sammen skrevet under navnet Magnhild i flere år, både i trykte og elektroniske medier. Idsø Viken og Sæterbakk er kvinnene bak Magnhilds antiblogg.

I ”Magnhild: En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning” møter vi altså Magnhild. Hun fyller 30 i bokas åpningskapittel, og feirer dagen alene på bar iført den lille sorte, tjukk svart eyeliner, mørkerød leppestift og med et bourbon-glass i hånda. Hun er ikke veldig entusiastisk over å runde den store tre null. Som hun sier til sin one night stand den kvelden, rett etter at han har gratulert henne med dagen:

”Nei, det er faen ikke grattis. De ti neste årene kommer verden til å mase om at jeg burde produsere velskapte unger og kaker og skaffe meg familievennlig jobb, rekkehus og en mann til å forsørge heile dritten. I stedet ligger jeg her og suger deg. Grattis til deg, men absolutt overhodet ikke til meg!”

Magnhild har tatt det forholdsvis uvanlige valget å velge bort etablering, mann og barn. Hun ønsker å fokusere på karriere, reiser og alt som ellers gir henne glede og nytelse i livet. I et samfunn som hyller kjernefamilien, og med bakgrunn fra et tradisjonsbundet tettsted på vestlandet, får Magnhild nok av reaksjoner for sitt valg av livsstil. Ikke at det får henne til å endre mening. Hun biter munnrapt og freidig fra seg, og holder frem som hun stevner.

Inger Johanne Sæterbakk

Vi får være med Magnhild til direktoratet der hun jobber, på konferanse, til barene hun henger på og hjem til julefeiring, hos familien, i hjembygda. Vi møter mennene hun puler, hennes formeringsbesatte barndomsvenninner, en hudpleiebesatt tilkommende svigerinne, kolleger med masai-sko og sitrusallergi, pretensiøse medievitere og en litt for forelska partysvenske. Ellers går det i sex, fyll og offentlig forvaltning.

Det er ikke ofte jeg leser bøker som etterlater meg i en tilstand av langt fremskreden ambivalens, men ”Magnhild” har lykkes i nettopp det. Dette er ikke en bok man er likegyldig til. Enten digger man den, eller så gjør man det ikke. Eventuelt en salig blanding av begge deler. Der har du meg.

Boka beskrives som ”en chick lit-roman for deg som hater chick lit”. Den kan også kalles en feministisk chick lit, for det er helt klart en feministisk tanke eller to bak handlingen og hovedpersonen. Jeg får milde assosiasjoner til Brantenbergs ”Egalias døtre”. Begge bøker gir oss en smak av en verden snudd på hodet kjønnsrollemessig sett, der menn er objekter som enkelt kan brukes og kastes. Forskjellen er at i ”Egalias døtre” så er hele verden en slik opp/ned-verden, mens i ”Magnhild” er dette kun en kvinnes måte å se verden på. En kvinnes livsstil. Magnhilds.

Selv om jeg skjønner tanken bak å skape en kvinneskikkelse som oppfører seg slik enkelte menn oppfører seg, og intensjonen ved å presentere en slik opp/ned-verden, så er jeg ikke ubetinget begeistret. Jeg skjønner ikke hvorfor det å være en frigjort, selvstendig og likeverdig kvinne må innebære en livsstil som fort kan medføre både skrumplever og gonoré. Satt på spissen. For, ja, Magnhild drikker og puler mye i denne boka. MYE. Hun kunne antageligvis ha drukket og pult Samantha fra ”Sex og singelliv” under bordet, eventuelt senga. Og jeg mener ikke det som en hedersbetegnelse.

Guri Idsø Viken

Nå skal det også nevnes at jeg ikke finner det spesielt kult, artig eller sjarmerende når enkelte menn fører en lignende livsstil. Jeg opplever en overdreven hang til alkohol og sex med ytterst tilfeldige partnere mer som en diagnose egentlig. Eventuelt en skikkelig dårlig vane, og symptom på manglende personlig integritet og respekt. Hvorfor skal det plutselig være så kult og sprøtt og moro når en kvinne oppfører seg slik, når det ikke er veldig artig med menn som er sånn?

Men nok om det. Hvis vi ser bort i fra denne adopsjonen av enkelte menns dårlige vaner og fokuserer på resten av historien, så er jeg ganske begeistret. Idsø Viken og Sæterbakk skriver godt! De har et lekent, freidig og nytenkende språk som står godt til Magnhild og historien om henne.

Jeg liker også at de har skrevet en kvinne som har tatt et såpass uortodokst livsvalg. Og det er i nettopp dette valget at jeg opplever den sterkeste og mest konstruktive feministiske gnisten i boka. En kvinne som er seg selv nok, som ikke trenger titler som ”hustru” og ”mor” for å være en ekte kvinne. Det er også her jeg er på bølgelengde med Magnhild selv. Dette er også valg jeg har tatt. Og jeg synes det er forfriskende å lese om Magnhilds freidige, humoristiske og selvsikre måte å møte reaksjoner og kritikk på.

”Magnhild” er også en rasende festlig bok. Jeg lo høyt og hjertelig flere ganger. Boka er også stappfull av herlige sitater det er fristende å pugge, for så å trekke frem i gylne øyeblikk.

Jeg er ganske sikker på at Magnhild kommer til å få en ganske stor fanskare. Det er et uforglemmelig bekjentskap. Og jeg tror mange har godt av å møte et kvinnemenneske som Magnhild. Man kan si mye om henne, men en ting er sikkert – hun underholder og provoserer. De fleste har godt av en dose begge deler. Mitt håp er at boka, i tillegg til å forlyste leserne, også evner å skape debatt. Den er forventet i salg medio august 2013.

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35452-6