«Postkontoret» av Charles Bukowski

Postkontoret1_hd_imageBokas tittel og forfatter
«Postkontoret» av Charles Bukowski.

Bokas særtrekk og handling
«Postkontoret» er en av fire bøker Bukowski har skrevet om sitt alter ego Henry Chinaski. De tre andre er «Faktotum», «Nedenom og hjem» og «Women». Sistnevnte er, såvidt jeg vet, ikke oversatt til norsk.

Dette er altså en selvbiografisk roman fra den perioden forfatteren var ansatt i det amerikanske postvesenet. Det er en system- og samfunnskritisk roman som beskriver latterlige rutiner, meningsløst slit og tyranniske overordnede med Bukowskis særegne vidd og rå, humoristiske snert. Han står for en nådeløs avromantisering av livet og tilværelsen, og har blitt en stemme for alle som lever på kanten av samfunnet, der alkohol, sex og gambling kan være noe av det som gir livet mening, som får en stakkar til å holde ut.

Utvalgt sitat fra boka
«Hun holdt servietten foran munnen. Kom seg opp og løp ut på badet. Hun begynte å kaste opp. Jeg hauket etter henne fra kjøkkenet:
Hva’ ere som er gæernt med rasshøl, baby? Du har et rasshøl, jeg har et rasshøl, gå på butikken og kjøp deg ei steik, den har hatt et rasshøl! Rasshøl dekker hele jorda! På en måte har trærne rasshøl de også, men du kan ikke se dem, de bare feller bladene. Ditt rasshøl, mitt rasshøl, verden er full av milliarder av rasshøl. Presidenten har et rasshøl, vindusvaskeren har et rasshøl, dommeren og morderen har rasshøl… Til og med Purpurnåla har et rasshøl!

Å, hold opp! Hold opp!

Hun spydde igjen. Småbyjente. Jeg spretta Sakeflaska og tok en støyt.»

Min vurdering
Jeg fisket frem denne boka fra hylla tidligere i år. Jeg var midt i en periode med skrivesperre, som gikk ut over bloggingen, og var i det hele tatt ganske litteratursliten. Behovet for å lese noe veldig annerledes, noe som kunne røske opp i det vante, var sterk. Jeg fikk det for meg at Bukowski ville være perfekt lesestoff i en slik situasjon, og jeg fikk rett!

Bukowski virker som en mann som er seg selv, usjenert og skamløst, på godt og vondt. Og slik fremstår bøkene hans også, ihvertfall denne boken: «Postkontoret». Mannen har et gjennomgående direkte, rått og til tider plumpt språk som fremkaller hjertelig latter og humring – men som også fremhever hans unike ståsted og vinkling på liv, arbeid, relasjoner og alle slags menneskeskapte systemer. Bukowskis penn er skarp og nådeløs, han formidler sine poenger og innsikter, som er svært gode, på en måte mange sikkert ville kalle ufin. Eller som jeg liker å si det: Mannen skriver rett fra (skrump)levra.

Man kan si mangt og mye om forfatterens livsstil. Han levde på kanten av samfunnet, oppslukt av alkohol, ymse kvinnebekjentskaper og veddeløp. Det kommer tydelig frem i romanen. Dette er ingredienser i en livsførsel mange gjerne rynker på nesen av, og jeg må jo innrømme at jeg tenker at han umulig kan ha levd et spesielt sunt liv, hverken fysisk eller psykisk. Men det ligger stor verdi i å utsette seg selv for tanker og erfaringer gjort av mennesker man tenker at er svært forskjellig fra en selv. Det er givende å få et innblikk i hvordan det er å se samfunnet vi lever i litt fra utsiden, med skjevt blikk. Som kunstner vet jeg at det kan lønne seg å ta pause fra et bilde jeg holder på med, fordi jeg lett ser meg blind på ting jeg fokuserer lenge på. Jeg tror det er litt slik med andre ting vi mennesker skaper også, som systemer, rutiner osv. Vi blir blinde for feilene, for problemene, for det dysfunksjonelle – og da er det godt å ha en Bukowski der som kan peke slike ut for oss.

Jeg opplevde underveis i lesingen at Bukowski og jeg deler flere meninger og har gjort oss en del av de samme erfaringene. Og det er morsomt. Jeg elsker å finne meningsfeller på overraskende steder. Hans kritikk av meningsløse rutiner som kramper til en arbeidsdag, mer enn de gjør oppgavene som skal løses lettere, er svært gjenkjennelig. Det er jo faktisk påfallende ofte slik at rutiner skapes av mennesker som ikke skal leve med dem selv, mennesker som ikke kjenner til arbeidsoppgaver og utfordringer godt nok til å kunne skape rutiner som letter en arbeidsprosess – mennesker langt oppe i en bedrifts hierarki. Det ligger en slags arroganse skjult i denne praksisen. Og Bukowski peker på den med kvesset penn.

Bukowski er et av disse menneskene som driter i (Ja, jeg sier det som han ville ha sagt det. 😉 ) å følge regler som ikke gir personlig mening for ham. Og han dropper rutiner som kun forsurer hverdagen. Han kjører sitt eget kompromissløse løp og fnyser av tilsnakk og anmerkninger. På mange måter er det vidunderlig å lese om et menneske som er så tro mot seg selv at selv ikke autoriteter eller samfunn får endret hans kurs. Graden av vidunderlighet er selvfølgelig avhengig av dette menneskets innhold og budskap. Det finnes mange eksempler på at en slik mentalitet ikke er en spesielt god ting også. Men, ja, Bukowski har mange gode, gjennomtenkte og fornuftige poenger. Hans kritikk av samfunn og system er det verdt å lytte til. Jeg setter pris på budskapet hans, og på hans direktehet.

«Postkontoret» er en befriende bok. Den er fri for jåleri og språklig dekor. Den er renset for korrekthet og fine fakter. Ingenting males over med rosa, ingenting feies inn under teppet. Her er det dritt, svette og oppkast. Her er det autoritetsforakt og egensindighet. Masse humor og masse alvor. Og en unik innsikt i de svake sidene ved mennesket, og ved det menneskeskapte.

Jeg har virkelig fått sansen for Charles Bukowski etter dette første møtet med ham. Det skal absolutt ikke bli det siste. «Faktotum» står i hylla og gliser til meg.

Fakta

2162_1400852596

Forfatter Charles Bukowski

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal forlag
ISBN: 82-05-29713-4

bokvrimmelB

Magnhild: En roman om sex, fyll & offentlig forvaltning

9788203354526_Viken_Saeterbakk_MagnhildTenk om Charlie Harper (Charlie Sheens rollefigur i”Two and a half Men”) hadde vært norsk, kvinne og ansatt i staten. Se det for deg. Der har du Magnhild.

”Magnhild: En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning” er et samarbeidsprosjekt mellom Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk.

Idsø Viken er cand. philol. i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen og er for tiden webredaktør i Norsk Form. Sæterbakk er utdannet journalist og er leder for Språkåret 2013. Begge har sammen skrevet under navnet Magnhild i flere år, både i trykte og elektroniske medier. Idsø Viken og Sæterbakk er kvinnene bak Magnhilds antiblogg.

I ”Magnhild: En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning” møter vi altså Magnhild. Hun fyller 30 i bokas åpningskapittel, og feirer dagen alene på bar iført den lille sorte, tjukk svart eyeliner, mørkerød leppestift og med et bourbon-glass i hånda. Hun er ikke veldig entusiastisk over å runde den store tre null. Som hun sier til sin one night stand den kvelden, rett etter at han har gratulert henne med dagen:

”Nei, det er faen ikke grattis. De ti neste årene kommer verden til å mase om at jeg burde produsere velskapte unger og kaker og skaffe meg familievennlig jobb, rekkehus og en mann til å forsørge heile dritten. I stedet ligger jeg her og suger deg. Grattis til deg, men absolutt overhodet ikke til meg!”

Magnhild har tatt det forholdsvis uvanlige valget å velge bort etablering, mann og barn. Hun ønsker å fokusere på karriere, reiser og alt som ellers gir henne glede og nytelse i livet. I et samfunn som hyller kjernefamilien, og med bakgrunn fra et tradisjonsbundet tettsted på vestlandet, får Magnhild nok av reaksjoner for sitt valg av livsstil. Ikke at det får henne til å endre mening. Hun biter munnrapt og freidig fra seg, og holder frem som hun stevner.

sæterbakk

Inger Johanne Sæterbakk

Vi får være med Magnhild til direktoratet der hun jobber, på konferanse, til barene hun henger på og hjem til julefeiring, hos familien, i hjembygda. Vi møter mennene hun puler, hennes formeringsbesatte barndomsvenninner, en hudpleiebesatt tilkommende svigerinne, kolleger med masai-sko og sitrusallergi, pretensiøse medievitere og en litt for forelska partysvenske. Ellers går det i sex, fyll og offentlig forvaltning.

Det er ikke ofte jeg leser bøker som etterlater meg i en tilstand av langt fremskreden ambivalens, men ”Magnhild” har lykkes i nettopp det. Dette er ikke en bok man er likegyldig til. Enten digger man den, eller så gjør man det ikke. Eventuelt en salig blanding av begge deler. Der har du meg.

Boka beskrives som ”en chick lit-roman for deg som hater chick lit”. Den kan også kalles en feministisk chick lit, for det er helt klart en feministisk tanke eller to bak handlingen og hovedpersonen. Jeg får milde assosiasjoner til Brantenbergs ”Egalias døtre”. Begge bøker gir oss en smak av en verden snudd på hodet kjønnsrollemessig sett, der menn er objekter som enkelt kan brukes og kastes. Forskjellen er at i ”Egalias døtre” så er hele verden en slik opp/ned-verden, mens i ”Magnhild” er dette kun en kvinnes måte å se verden på. En kvinnes livsstil. Magnhilds.

Selv om jeg skjønner tanken bak å skape en kvinneskikkelse som oppfører seg slik enkelte menn oppfører seg, og intensjonen ved å presentere en slik opp/ned-verden, så er jeg ikke ubetinget begeistret. Jeg skjønner ikke hvorfor det å være en frigjort, selvstendig og likeverdig kvinne må innebære en livsstil som fort kan medføre både skrumplever og gonoré. Satt på spissen. For, ja, Magnhild drikker og puler mye i denne boka. MYE. Hun kunne antageligvis ha drukket og pult Samantha fra ”Sex og singelliv” under bordet, eventuelt senga. Og jeg mener ikke det som en hedersbetegnelse.

11e69040-6a23-0130-4c53-5254007f5914-medium

Guri Idsø Viken

Nå skal det også nevnes at jeg ikke finner det spesielt kult, artig eller sjarmerende når enkelte menn fører en lignende livsstil. Jeg opplever en overdreven hang til alkohol og sex med ytterst tilfeldige partnere mer som en diagnose egentlig. Eventuelt en skikkelig dårlig vane, og symptom på manglende personlig integritet og respekt. Hvorfor skal det plutselig være så kult og sprøtt og moro når en kvinne oppfører seg slik, når det ikke er veldig artig med menn som er sånn?

Men nok om det. Hvis vi ser bort i fra denne adopsjonen av enkelte menns dårlige vaner og fokuserer på resten av historien, så er jeg ganske begeistret. Idsø Viken og Sæterbakk skriver godt! De har et lekent, freidig og nytenkende språk som står godt til Magnhild og historien om henne.

Jeg liker også at de har skrevet en kvinne som har tatt et såpass uortodokst livsvalg. Og det er i nettopp dette valget at jeg opplever den sterkeste og mest konstruktive feministiske gnisten i boka. En kvinne som er seg selv nok, som ikke trenger titler som ”hustru” og ”mor” for å være en ekte kvinne. Det er også her jeg er på bølgelengde med Magnhild selv. Dette er også valg jeg har tatt. Og jeg synes det er forfriskende å lese om Magnhilds freidige, humoristiske og selvsikre måte å møte reaksjoner og kritikk på.

”Magnhild” er også en rasende festlig bok. Jeg lo høyt og hjertelig flere ganger. Boka er også stappfull av herlige sitater det er fristende å pugge, for så å trekke frem i gylne øyeblikk.

Jeg er ganske sikker på at Magnhild kommer til å få en ganske stor fanskare. Det er et uforglemmelig bekjentskap. Og jeg tror mange har godt av å møte et kvinnemenneske som Magnhild. Man kan si mye om henne, men en ting er sikkert – hun underholder og provoserer. De fleste har godt av en dose begge deler. Mitt håp er at boka, i tillegg til å forlyste leserne, også evner å skape debatt. Den er forventet i salg medio august 2013.

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35452-6

bokvrimmelB