En liter blod: Ikke helt stødig vampyrroman

9788293349303Bokas tittel og forfatter
«En liter blod» av Gry K. Karlson.

Bokas særtrekk og handling
Dette er en vampyrroman, som forsøker seg på både thrillerstemning og humor.

Bokas hovedperson er norske Jørgen, som har en ting for vampyrer. En kveld slumper han til å treffe på en. Vampyren Khazeema. Av en eller annen grunn de begge undres over overlever han møtet, og ender til sist opp som hennes kjæledegge.

Men Khazeema er ei travel vampyrdame, hun har sin skaper Karrano å fokusere på, og vampyrverdenen er full av konflikter og farer. Jørgen blir overlatt til vampyren Bombos, som trekker ham med på en halsbrekkende ferd gjennom verden. I deres kjølvann ligger lik, rester etter vampyrmåltider, kaos og ødeleggelse. Og det er Jørgen som får skylda for alt sammen. Han blir av politi og myndigheter ansett som en svært farlig mann, og ender opp som etterlyst.

Vil Khazeema til sist forbarme seg over Jørgen, og gi ham det han lengter aller mest etter: En liter blod og evig liv?

Utvalgt sitat fra boka
«Han var fullstendig fortapt, frarøvet all fornuft og besatt av tanken på Khazeema og evig liv. Han ønsket å få den samme styrken som henne, og ønsket at hun skulle skjenke ham det. Han sukket. Hvem var det han prøvde å lure? Hvorfor skulle et vesen som Khazeema ville ha noe som helst med ham å gjøre? Fortvilet puttet han de kalde hendene ned i lommene. Høyre hånd traff en klump. Han la fingrene rundt den og trakk den opp. Det var en sammekrøllet, blå pengeseddel. Så rart. Han kunne ikke huske sist han hadde hatt penger i lommene. Forsiktig brettet han den ut, samtidig som han prøvde å forhindre at den ble våt. En frysning raste nedover ryggen hans. Det sto skrevet noe. Rett før regnet vasket skriften bort, klarte han å tyde den. Det sto: Athen.»

Min vurdering
Jeg elsker vampyrer. Og jeg synes det er kjempespenstig at en norsk forfatter, i tillegg en debutant, velger å skrive en actionfylt vampyrroman. Men synes jeg boka fungerte? Ikke 100%.

Jeg har mest å utsette på første halvdel av romanen. Jeg opplever det som om andre halvdel er mer gjennomarbeidet, bedre korrekturlest og språklig bittelitt stødigere enn første halvdel.

Første halvdel er desverre skjemmet av veldig mange slurvefeil, som en korrekturleser burde ha fått vekk. Det kan se ut som om forfatteren har brukt litt tid på å «skrive seg inn» i både handling og språk.

Innledningsvis sliter jeg med å forstå hva Karlson forsøker å få til. Er det en thriller hun skriver? Er det humor? Er det en vampyrparodi? Handling og plot spruter ut i litt for mange sjangerretninger uten en tydelig rød tråd. Ja, det er fullt mulig å skrive sjangeroverskridende bøker, mange forfattere gjør det – men da ligger det en tydelig retning i bunn for teksten, slik at det ikke er tvil om hva man leser. I akkurat denne boken fant jeg ikke denne tydeligheten innledningsvis. Men det går seg noe til etterhvert, det skal sies.

Språket er litt haltende og enkelt, dette også hovedsaklig innledningsvis. Spesielt dialogene oppleves som klisjefylte og uten substans, noe som for meg gir boka et kiosklitteraturpreg. Jeg hang meg også opp i endel språklige virkemidler, metaforer og sammeligninger, som virket kunstige og konstruerte. Jeg skjønner at Karlson forsøker å finne originale løsninger, og nettopp unngå klisjeer, men de sammenligningene og metaforene man bruker skal jo fungere og oppleves som harmoniske i teksten. Jeg synes ikke hun fikk det helt til. Det blir litt bedre etterhvert, men ikke nok til at boka oppleves som språklig god.

Vampyrene, som jo er hovedelementet i boka, sitter heller ikke helt for meg. Jeg gjetter at Karlson har vært litt for inspirert av vampyrer fra andre bøker/film/serier, eventuelt av tanken på hva vampyrer skal være, at hun ikke helt har klart å slippe seg løs og skape noe 100% eget. Jeg ser at hun vil presentere farlige, elegante, episke og fatalt tiltrekkende vampyrer for oss, jeg skjønner hvor hun vil, og jeg er med et stykke på ferden – men ikke helt i mål. Det er noe som gjør at vampyrene virker litt som karikaturer, og også som dataspillkarakterer (spesielt i kampscener), til at jeg finner den gode, troverdige vampyrfølelsen når jeg leser.

Det finnes et skikkelig hederlig unntak, for meg. Og det er vampyren Albaron. Han er det sus over. Han er såpass annerledes enn de andre vampyrene i boka, og annerledes enn vampyrer jeg har vært borti i litteratur før, at han fungerer. Og Karlson har skrevet ham godt. Han er original, men virker ikke oppkonstruert. Det ligger en naturlig god flyt i karakteren og i måten Karlson har skildret ham på.

Jeg fikk noe mer sansen for Amandeus og disse tåkevampyrene også. Amandeus er en forholdsvis typisk vampyr. Fatalt sjarmerende, iskald, innsmigrende. Men Karlson har klart å gi ham en slags nerve jeg savner i flere av de andre vampyrene i denne boka. Tåkevampyrene minner meg om Volturi fra Twilight, men her har Karlson klart å forme dem til noe eget, slik at de ikke virker som kopier, men mer en referanse til Stephenie Myers bøker.

Vampyren Bombos er også ganske original. En hyperintelligent, litt nerdy vampyr er en artig idé. Men jeg opplevde ikke å komme helt innpå ham. Selv om han tok stor plass i handlingen, og spilte en stor rolle for Jørgen, så forble han litt diffus for meg,

«En liter blod» var ikke en fulltreffer for meg, men jeg liker Karlsons visjon og idé. Jeg er også glad for at hun har skrevet denne boka. Et sted skal man begynne når man går med en bokdrøm, og jeg håper hun vil skrive mer.

Fakta

gry_kristin_karlson

Forfatter Gry K. Karlson

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Lyst (underlagt LIV forlag)
ISBN: 978-82-93349-30-3
Oversetter: —
Originaltittel: En liter blod
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 336

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Advertisements

Fergen: Båtreise som biter fra seg

fergenBokas tittel og forfatter
«Fergen» av Mats Strandberg

Bokas særtrekk og handling
På bokas omslag står det «Krim», men dette er ingen kriminalroman. «Fergen» er en blanding av usminket sosialrealisme og skrekk, med nyanser av satire.

I «Fergen» blir vi kjent med både passasjerer og personalet om bord i Baltic Charisma, et ganske slitent skip som går frem og tilbake over Østersjøen, Stockholm – Åbo.

Vi møter den ensomme gamle kvinnen som søker eventyr. Den avdankede pop- og dansebandstjernen som leder karaokekveldene. Mannen som før jobbet om bord, og som nå kommer tilbake for å iscenesette et spektakulært frieri. Ordensvakten som sammen med sine kollegaer forsøker å ha kontroll på det daglige kaoset. De tolv år gamle søskenbarna som var bestevenner før en familiehemmelighet kom mellom dem.

Denne natten på båten settes relasjoner på prøve. Det er to passasjerer om bord som er litt annerledes enn de andre. Disse to starter noe som utvikler seg til et virkelig mareritt. Vanlige mennesker blir helter. Men det som skjer denne natten, lokker også frem det aller verste i mange av dem.

Velkommen om bord på Baltic Charisma – hvis du tør.

Utvalgt sitat fra boka
«Hallo? roper hun. Hallo, svarer en liten barnestemme. Lyra drar opp døren. I korridoren utenfor står en liten gutt i T-skjorte og rød hettejakke. Han ser på henne med blå øyne under en hvitblond lugg. Han virker glad. Nesten oppspilt. Hei, sier han. Hva heter du? Hun svarer nølende at hun heter Lyra. Kikker ut i korridoren. Ingen å se. Ved trappen litt lenger borte finner fjerne stemmer veien opp fra dekket under. Så rart navn, sier gutten med latter i stemmen. Hun sukker inni seg. Noen ganger hater hun navnet sitt, selv om hun liker den Lyra hun er oppkalt etter. Det er fra en bok som pappa leste da mamma ventet meg, sier hun. Hva handler den om? spør gutten. Og hun svarer som hun pleier. Magi og forskjellige typer vesener og sånn. Det er vanskelig å forklare. Gutten rynker pannen. Ser skeptisk ut. Er det vampyrer som glitrer i sola? spør han, og Lyra begynner å le. Nei. Han nikker bestemt. Bra. Jeg synes vampyrer skal være farlige. Hun ler igjen, for gutten er søt, men veldig veslevoksen. Mer enn det, tenker hun. Han er gammeldags, på en måte. Som en liten, eldre mann. Hun spør hvor foreldrene hans er, og han trekker på skuldrene. Ber om å få komme inn å låne toalettet. Jeg vet ikke, sier hun. Gutten kniper sammen lårene. Ser plutselig urolig ut. Vær så snill. Jeg vil ikke tisse på meg. Så hun slipper ham inn. Da lugardøren lukkes, stiller gutten seg med ryggen mot den. Og idet han smiler mot henne, ser hun at tennene hans er helt gule.»

Min vurdering
Haha, jeg blir så glad når jeg tenker på denne boka. Dette er noe av det festligste jeg har lest på lenge!

Jeg ser at Strandberg blir sammenlignet med Stephen King på bakgrunn av denne romanen. Og jeg ser at mange sier seg enig i sammenligningen. La meg være kjerringa mot strømmen: Jeg ser ikke likheten.

For meg er det en fundamental forskjell mellom Kings skriverier og denne teksten av Strandberg. King har en noe tung og omstendelig fortellerstil, veldig mange av tekstene hans mangler den virkelig gode flyten, synes jeg. Men god flyt har Strandberg lykkes med. «Fergen» er leken, energisk og morsom, tross det til tider mørke og skrekkelige innholdet. Teksten oppleves som frisk og ledig.

Om jeg skal sammenligne «Fergen» med noe, må det bli John Ajvide Lindqvists bøker. Jeg tenker spesielt på «La den rette komme inn» og «Håndtering av udøde». Både «Fergen» og Lindqvists bøker har den usminkede sosialrealistiske følelsen kombinert med skrekkelementer. I dette tilfellet vampyrer. Ja, «Fergen» er en vampyrroman. Jeg opplever den i tillegg som satirisk, en bok med virkelig beksvart humor.

Vampyr på båttur? Er ikke det litt urealistisk, tenker du kanskje. Og, jo, på en måte er det jo det, men likevel så blir nettopp dette grepet en kommentar til klassisk skrekklitteratur. Bram Stoker lot f.eks. Dracula ankomme England på skipet Demeter. Jeg får også assosiajsoner til historiske begivenheter som Titanics undergang og «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349…» av denne boka. Pest, krise, undergang i form av et skip ingen klarer å stanse ferden til, er et slags klassisk tema. Strandberg har modernisert dette konseptet. Tilført det nytt blod, kan du si. 😉

Selv om denne romanen har sine morsomme øyeblikk, er den hovedsaklig av det mørke slaget. Den har både vare og alvorlige sider. Strandberg er god på de psykologiske portrettene, og også på mennesketypeportretter. Det er lett å kjenne igjen de forskjellige typene og det ligger en lun humor i denne gjenkjennelsen. Som en av bokas hovedpersoner sier: «Jeg kjenner ingen av disse folka her, men jeg har møtt dem alle før.» Har man vært på en båttur til Danmark eller Tyskland f.eks., og det har vel de aller fleste nordmenn, så har man sett alle typene i denne romanen. De føles mer eller mindre nære og kjente, og gjør at hele romanen, tross skrekkelementene, oppleves som troverdig og realistisk.

Jeg ble også glad i flere av hovedpersonene, og ble også engasjert i deres personlige utfordringer, gleder og sorger. Jeg tror på karakterene i denne boka. De virker ekte, komplekse og gjennomtenkte. De er alle bærere av både det lyse og det mørke. Vi får innblikk i hver enkelts bakgrunnshistorie, og ser hvordan denne har vært med på å forme dem. Mange bærer på tunge livserfaringer, ting som har skapt mønstre, både mentalt og adferdsmessig. Det er spennende å observere hvordan hver enkelts personlige bagasje reagerer i møte med det mørke og utenkelige som hender denne natten på skipet. Hovedpersonenes indre, personlige reise er nesten like, hvis ikke mer, spennende enn selve båtreisen som skildres.

Fergen er på mange måter som et samfunn i miniatyr. På skipet finnes litt av alt – vi møter homofobi, rasisme, psykisk sykdom, selvrealisering, konservatisme, midlivskriser, selvhat, arroganse, alkoholisme, mot, feighet, pliktoppfyllelse, god og dårlig arbeidsmoral, løgner, sannhet… Slik sett blir «Fergen», i tillegg til alt det andre den er, en ganske interessant samfunnssatire også. Og når marerittet henger over skipet, blir disse tendensene, disse strømningene, tydeligere på godt og vondt. «Fergen» er en liten studie i krisehåndtering, eller mangel på sådan – alt etter hvilken hovedperson som til enhver tid har ordet. For, ja, bokas hovedpersoner skifter på å fortelle historien. Slik får vi oppleve historien fra mange forskjellige vinkler, både fra passasjerer, ansatte, helter og fiender.

For meg hadde denne boka alt. Humor, realisme, samfunnskritikk, alvor, psykologisk innsikt, blodig action, spenning, skrekk. Det finnes til og med enkelte skikkelige episke øyeblikk i denne boka. I tillegg har Strandberg lagt inn små referanser til annen litteratur, jeg opplever det som en hyllest til andre forfattere og bøker, som er med på å tilføre romanen sjarm. Kanskje spesielt fordi det meste forfatteren refererer til er litteratur og historier jeg selv har satt stor pris på. Strandberg og jeg ser ut til å dele litteratursmak.

Noen av bokas fiffigste humorøyeblikk ligger også i valget av noen av disse referansene. Jeg tenker spesielt på Strandbergs hint til Twilight-bøkene. Et av hintene ser du i det sitatet jeg har lagt ved i dette innlegget. Men det morsomte Twilight-hintet er en av båtens passasjerer faktisk; en lubben kvinne i 40-årene, som er på heisatur med en venninne. De er begge på tur for å slå ut håret, og for å føle seg unge og attraktive igjen. Kvinnen har pyntet seg. Hun har smurt inn kroppen med bodylotion med glitterpartikler i, og hun har sprayet håret med glitrende hårspray. Jeg satt bare ventet på at vampyrene skulle bite henne og gjøre henne til en glitrende vampyr. Hehe. Om det skjer avslører jeg ikke. Du får lese selv og finne det ut. 😉

Så, ja, jeg likte denne boka kjempegodt. Det er i hovedsak en underholdende bok, men den har, som nevnt, også flere alvorlige sider. Boka faller ikke innenfor den typiske skrekksjangeren, og vil derfor kanskje ikke stå helt til forventningene hos endel lesere. Men om man begynner på den med et åpent sinn, og setter seg litt inn i hvilke typer sjangeroverskridelser den består av før man begynner å lese, er jeg sikker på at de fleste får en riktig god leseopplevelse. Jeg tilbragte ihvertfall noen av denne høstens festligste, og blodigste, timer ombord på «Fergen».

Fakta

strandberg-mats_magnus-liam-karlsson

Forfatter Mats Strandberg fotografert av Magnus Liam Karlsson. Kilde: Gyldendal.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-909-1
Oversetter: Marianne Fjellingsdal
Originaltittel: Färjan
Utgivelsesår: 2015 (2016 på norsk)
Sideantall: 603

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Mikroanmeldelse: «FEIT – Mitt liv som tjukkas» av Kristian Fjellanger

En mikroanmeldelse er en kortere bokanmeldelse enn de jeg skriver til vanlig, som fokuserer på å formidle bokas essens, og min vurdering av verket, på en kjapp og effektiv måte. Noen ganger kan det være praktisk å skrive litt kortere om bøker, spesielt i perioder jeg leser mye – eller som nå, hvor bøker har hopet seg opp etter en lengre skrivesperre nå i vinter. Jeg ønsker å kunne skrive om det meste av det jeg leser, og jeg tror dette er en god måte å få det til på.

Fjellanger_omslag_p_liten-500x500Bokas tittel og forfatter
«FEIT – Mitt liv som tjukkas» av Kristian Fjellanger.

Bokas særtrekk og handling
I «FEIT» skriver Fjellanger om sitt eget slankeprosjekt og sine egne erfaringer rundt temaer som overvekt, dårlig selvbilde og kroppsbilde, forholdet til mat og trening, fordommer og skam, samt utseendepresset fra media og slankeindustrien.

Det er ei hylende morsom, men også svært sår, modig og tankevekkende bok. Fjellanger skriver på nynorsk.

Utvalgt sitat fra boka
«If you can’t get a girl and your best friend can, it’s time to move your body.» Robbie Williams syng over høgtalaranlegget. Eg står i eit prøverom på Dressmann si stor- og høg-avdeling. To veggar og eit forheng. På veggen er ein spegel. Speglar lyg ikkje.

Eg er våt på panna og under armane. Det renn ei lita elv med sveitte nedover ryggen og mellom dei smellfeite rumpeballane mine. Eg ser på meg sjølv. Feite, tjukke svinet. Under haka er det feitt. Vidare nedover: feittpuppane, den feite, feite magen – og under der igjen: lår som kvar for seg veg like mykkje som Kathrine Sørland.

Min vurdering
Som god og rund selv er det befriende å lese en dønn ærlig tekst om overvekt. Det er mange rare fordommer og myter om overvekt og overvektige ute i den store verden, og overvektige blir også ofte fremstilt veldig stereotypisk på film og i media. Vi har «feite er alltid blide og morsomme», eller (spesielt på film) karakteren «den feite bølla» f.eks. Overvektige fremstilles lite nyansert og det gjør også årsakene til overvekt. Det er faktisk mye mer komplekst enn at man er lat og eter for mye.

Jeg er imponert over Fjellangers mot. Det ligger en enorm sårbarhet i å være så dønn ærlig omkring eget selvbilde, kroppsbilde, den indre, svært negative dialogen man gjerne har som overvektig (en slik dialog er felles for langt flere enn overvektige, men ofte med rot i andre årsaker), hvordan det virkelig er å være utsatt for andres blikk, bemerkninger og fordomsfulle adferd, samt å leve med det kropps- og vellykkethetspresset som media hele tiden fronter.

Å være feit er i mange tilfeller å leve kronisk med ubesvart lengsel. Man lengter kanskje etter aksept og inkludering, forskjellige former for nærhet, eller noe så enkelt som å gå inn i en helt vanlig klesbutikk, kjøpe et figurnært, snasent plagg  – som faktisk PASSER – og vandre tilfreds ut igjen.

Å være feit er å være ekspert på andres kroppspråk og signaler. Vi vet hva du tenker om oss, vi får med oss blikkene dine, grimasene, de små flirene, den halvskjulte pekingen. Vi vet hva du hvisker til vennen eller vennina di, vi er rågode på å lese på leppene – latterliggjøringen din går oss ikke hus forbi. Den legger seg stein for stein i våre hjerter og tynger oss mer enn vekta.

Fjellanger har skrevet en høyst aktuell og nødvendig bok. Det er tankevekkende stoff som sier noe viktig om både det å dømme, og bli dømt, på bakgrunn av utseende. Han tar også et kraftig, og etterlengtet, oppgjør med slankeindustrien og slankepresset i media.

Fjellanger lykkes i sitt slankeprosjekt. Han er ikke lenger feit, han er slank og veltrent. Så kan man stille seg selv spørsmålet: Seiret han over fettet, eller tapte han for samfunnets utseendetyranni?

Fakta

MO201010710089971AR

Forfatter Kristian Fjellanger Fotografi: Andreas Øverland

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Manifest forlag
ISBN: 978-82-92866-52-8

bokvrimmelB

Magnhild: En roman om sex, fyll & offentlig forvaltning

9788203354526_Viken_Saeterbakk_MagnhildTenk om Charlie Harper (Charlie Sheens rollefigur i”Two and a half Men”) hadde vært norsk, kvinne og ansatt i staten. Se det for deg. Der har du Magnhild.

”Magnhild: En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning” er et samarbeidsprosjekt mellom Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk.

Idsø Viken er cand. philol. i litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen og er for tiden webredaktør i Norsk Form. Sæterbakk er utdannet journalist og er leder for Språkåret 2013. Begge har sammen skrevet under navnet Magnhild i flere år, både i trykte og elektroniske medier. Idsø Viken og Sæterbakk er kvinnene bak Magnhilds antiblogg.

I ”Magnhild: En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning” møter vi altså Magnhild. Hun fyller 30 i bokas åpningskapittel, og feirer dagen alene på bar iført den lille sorte, tjukk svart eyeliner, mørkerød leppestift og med et bourbon-glass i hånda. Hun er ikke veldig entusiastisk over å runde den store tre null. Som hun sier til sin one night stand den kvelden, rett etter at han har gratulert henne med dagen:

”Nei, det er faen ikke grattis. De ti neste årene kommer verden til å mase om at jeg burde produsere velskapte unger og kaker og skaffe meg familievennlig jobb, rekkehus og en mann til å forsørge heile dritten. I stedet ligger jeg her og suger deg. Grattis til deg, men absolutt overhodet ikke til meg!”

Magnhild har tatt det forholdsvis uvanlige valget å velge bort etablering, mann og barn. Hun ønsker å fokusere på karriere, reiser og alt som ellers gir henne glede og nytelse i livet. I et samfunn som hyller kjernefamilien, og med bakgrunn fra et tradisjonsbundet tettsted på vestlandet, får Magnhild nok av reaksjoner for sitt valg av livsstil. Ikke at det får henne til å endre mening. Hun biter munnrapt og freidig fra seg, og holder frem som hun stevner.

sæterbakk

Inger Johanne Sæterbakk

Vi får være med Magnhild til direktoratet der hun jobber, på konferanse, til barene hun henger på og hjem til julefeiring, hos familien, i hjembygda. Vi møter mennene hun puler, hennes formeringsbesatte barndomsvenninner, en hudpleiebesatt tilkommende svigerinne, kolleger med masai-sko og sitrusallergi, pretensiøse medievitere og en litt for forelska partysvenske. Ellers går det i sex, fyll og offentlig forvaltning.

Det er ikke ofte jeg leser bøker som etterlater meg i en tilstand av langt fremskreden ambivalens, men ”Magnhild” har lykkes i nettopp det. Dette er ikke en bok man er likegyldig til. Enten digger man den, eller så gjør man det ikke. Eventuelt en salig blanding av begge deler. Der har du meg.

Boka beskrives som ”en chick lit-roman for deg som hater chick lit”. Den kan også kalles en feministisk chick lit, for det er helt klart en feministisk tanke eller to bak handlingen og hovedpersonen. Jeg får milde assosiasjoner til Brantenbergs ”Egalias døtre”. Begge bøker gir oss en smak av en verden snudd på hodet kjønnsrollemessig sett, der menn er objekter som enkelt kan brukes og kastes. Forskjellen er at i ”Egalias døtre” så er hele verden en slik opp/ned-verden, mens i ”Magnhild” er dette kun en kvinnes måte å se verden på. En kvinnes livsstil. Magnhilds.

Selv om jeg skjønner tanken bak å skape en kvinneskikkelse som oppfører seg slik enkelte menn oppfører seg, og intensjonen ved å presentere en slik opp/ned-verden, så er jeg ikke ubetinget begeistret. Jeg skjønner ikke hvorfor det å være en frigjort, selvstendig og likeverdig kvinne må innebære en livsstil som fort kan medføre både skrumplever og gonoré. Satt på spissen. For, ja, Magnhild drikker og puler mye i denne boka. MYE. Hun kunne antageligvis ha drukket og pult Samantha fra ”Sex og singelliv” under bordet, eventuelt senga. Og jeg mener ikke det som en hedersbetegnelse.

11e69040-6a23-0130-4c53-5254007f5914-medium

Guri Idsø Viken

Nå skal det også nevnes at jeg ikke finner det spesielt kult, artig eller sjarmerende når enkelte menn fører en lignende livsstil. Jeg opplever en overdreven hang til alkohol og sex med ytterst tilfeldige partnere mer som en diagnose egentlig. Eventuelt en skikkelig dårlig vane, og symptom på manglende personlig integritet og respekt. Hvorfor skal det plutselig være så kult og sprøtt og moro når en kvinne oppfører seg slik, når det ikke er veldig artig med menn som er sånn?

Men nok om det. Hvis vi ser bort i fra denne adopsjonen av enkelte menns dårlige vaner og fokuserer på resten av historien, så er jeg ganske begeistret. Idsø Viken og Sæterbakk skriver godt! De har et lekent, freidig og nytenkende språk som står godt til Magnhild og historien om henne.

Jeg liker også at de har skrevet en kvinne som har tatt et såpass uortodokst livsvalg. Og det er i nettopp dette valget at jeg opplever den sterkeste og mest konstruktive feministiske gnisten i boka. En kvinne som er seg selv nok, som ikke trenger titler som ”hustru” og ”mor” for å være en ekte kvinne. Det er også her jeg er på bølgelengde med Magnhild selv. Dette er også valg jeg har tatt. Og jeg synes det er forfriskende å lese om Magnhilds freidige, humoristiske og selvsikre måte å møte reaksjoner og kritikk på.

”Magnhild” er også en rasende festlig bok. Jeg lo høyt og hjertelig flere ganger. Boka er også stappfull av herlige sitater det er fristende å pugge, for så å trekke frem i gylne øyeblikk.

Jeg er ganske sikker på at Magnhild kommer til å få en ganske stor fanskare. Det er et uforglemmelig bekjentskap. Og jeg tror mange har godt av å møte et kvinnemenneske som Magnhild. Man kan si mye om henne, men en ting er sikkert – hun underholder og provoserer. De fleste har godt av en dose begge deler. Mitt håp er at boka, i tillegg til å forlyste leserne, også evner å skape debatt. Den er forventet i salg medio august 2013.

Boken er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

(Tusen takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Aschehoug
ISBN: 978-82-03-35452-6

bokvrimmelB

En stjerne i natten

Denne romanen er skrevet av en irsk forfatter som heter Marian Keyes. Jeg hadde aldri hørt om henne før jeg kom over denne boka, men hun skal visst være en mester innenfor såkalt «chick lit» og «feel good»-litteratur.

Bokas handling foregår hovedsaklig i Dublin. Vi følger forskjellige leietakere i ei blokk i Star street 66. Noe som minner om et slags åndevesen, som vi raskt skjønner er noe som vil forandre skjebnen til en eller flere på nevnte adresse, har fortellerstemmen. I begynnelsen er det mye denne stemmen som skaper nysgjerrighet i leseren og fremdrift i historien – men etterhvert som man blir kjent med de forskjellige leietakerene så er det historien bak hvert enkelt menneske som gir fortellingen driv. Vi møter en gammel kvinne som jobber som teletorgsynsk og hennes underskjønne fostersønn, som skal få sitt eget hageprogram på TV. Vi møter den middelaldrende karrierekvinnen som halvveis mot sin vilje og sunne fornuft dater den rike sjefen som i utgangspunktet skulle gi henne sparken. Vi møter det perfekte unge og ganske nygifte paret. Og vi møter ei ung, bisk og sarkastisk frøken som jobber som drosjesjåfør, bor sammen med to polakker og trekkes mellom to elskere. Sistnevnte er min personlige favoritt. Makan til hissig og ironisk bombenedslag av et kvinnemenneske skal man lete lenge etter.

På mange måter kan «En stjerne i natten» minne bittelitt om historier som den vi møter i bl.a. filmen «Love Actually». Men der filmen er søt, rørende og overhengende positiv, så har boka mørke og ganske ekle undertoner. I utgangspunktet virker det som en ganske søt, naiv og morsom historie (på tross av denne åndevesen stemmen som forteller), men etterhvert så begynner ting å skurre, man skjønner at alt ikke er som man tror ved første øyekast og vonde, mørke ting kommer sakte men sikkert for dagen etter som historien skrider frem. Forfatteren har passelig med psykisk innsikt til å bygge opp en underliggende stemning som skurrer bare bittelitt – akkurat nok til at man leser stadig videre og videre.

Det var flere ting jeg likte ved boka. Jeg likte kontrasten i fasader og hva som ligger bak. Jeg likte de personlige historiene til hver enkelt person og jeg synes fortellerstemmen, dette åndevesenet, var ganske interessant. Det som ødela mye for meg var slutten. Jeg likte ikke slutten i det hele tatt – og det ødela i grunn hele leseropplevelsen for meg. Bokas avsluttning var søtladen og uoriginal og gav meg en vammel smak i munnen. Jeg skal ikke avsløre den, i tilfelle noen som leser anmeldelsen får lyst til å sjekke ut boka selv – men jeg kan si så mye som at forfatterens evne som «feel good»-mester koker over av kattunger og regnbuer i siste kapittel. Noe som ikke gir meg den gode følelsen… Jeg antar jeg ikke er en klassisk «chick lit» eller «feel good»-tilhenger.

Men, for all del, det er ingen elendig bok dette her. Den har som sagt sine sider. Jeg likte den forholdsvis godt helt frem til siste kapittel. Hvis man elsker klassiske, uoriginale happy endings, så vil man nok elske den. 😉

Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-34726-0