«Rettsstridig forføyning» av Lena Andersson

Bokas tittel og forfatter
«Rettstridig forføyning: En roman om kjærlighet» av Lena Andersson.

Bokas særtrekk og handling
Kort fortalt er dette en roman om et kjærlighetsforhold, men ikke av den lykkelige sorten. Det er den vonde, vanskelige kjærligheten Lena Andersson skildrer. Hovedpersonen, lyrikeren Ester Nilsson, forelsker seg hals over hode i den noe eldre kunstneren Hugo Rask. Hun forlater en fornuftig relasjon for å dyrke lidenskapen. For Ester er dette den store kjærligheten. For Hugo er Ester kun en av mange, hyggelig tidtrøyte, et øyeblikks nytelse. Boken skildrer forelskelsens selvbedrag og håpets ødeleggende innflytelse i en relasjon der kjærlighet ikke går begge veier med like stor kraft.

Utvalgt sitat fra boka
«Definitive beskjeder håndteres lettere enn diffuse. Det skyldes Håpet og dets natur. Håpet er en parasitt på menneskekroppen og lever i fullskala symbiose med menneskehjertet. Det er ikke nok å sette tvangstrøye på det og sperre det inne i mørke kott. Sultekost hjelper heller ikke, parasitten kan ikke settes på vann og brød. Næringstilførselen må stenges helt. Kan Håpet skaffe seg oksygen, gjør det det. Oksygenet finnes i et feilrettet adjektiv, et forfløyent adverb, en kompensatorisk gest av medfølelse, en kroppslig bevegelse, et smil, glansen i et øye. Den som håper, gjør seg uvitende om at empati er en mekanisk kraft. Den indifferente gjør automatisk ting av omtanke for å beskytte både seg selv og den nødstedte.

Håpet må sultes ihjel for ikke å forlede og forblinde sitt vertsdyr. Håpet kan bare drepes med klarhetens brutalitet. Håpet er ondt fordi det binder og legger snarer.

Når parasitten Håpet tas fra sin bærer Vertsdyret, dør bæreren eller får friheten.

Håpet og dets symbiose, det må sies, tror ikke på en forandring av den elskedes innerste vilje. Håpet som bor i menneskehjertet, tror at viljen allerede foreligger; at den elskede egentlig – egentlig – vil det han later som han ikke vil, eller ikke vil det han later som han vil, det han av en ond omverden er forledet til å ville; kort sagt at det ikke forholder seg slik det ser ut til. At det lille skimtet av noe annet er sannheten.

Det er det som er Håpet.»

Min vurdering
Merkelig tittel, tenkte jeg. Rettsstridig forføyning.

Begrepet står forklart helt foran i romanen:
«Den som (…) uten tillatelse tar og bruker eller på annen måte tilvender seg noe, dømmes for rettsstridig forføyning (…) Det samme skal gjelde om noen uten tilvendelse, gjennom å anbringe eller bryte opp lås eller på annen måte uten tillatelse griper forstyrrende inn i en annens besittelse eller også med vold eller trussel om vold hindrer en annen i utøvelse av rett til å beholde eller ta noe. (Fra «Sveriges Rikes lov kap. 8 § 8)»

Dette er essensen, i overført betydning, i romanen. Hun griper forstyrrende inn i en annens liv og tilraner seg en plass uten faktisk uttalt tillatelse. Han tilvender seg et hjerte og dets kjærlighet uten å mene stort med det.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese var språket. Det er usedvanlig veldreid og presist. Lena Andersson skriver stort og dypt på en lett tilgjengelig og stødig måte. Hun skaper sylskarpe bilder og  byr på sitat etter sitat fulle av innsikt og vidd. Hun avkler mennesket og dets natur i sin roman, og viser oss hvorfor vi handler som vi handler når de store følelsene river og sliter i oss. På mange måter har hun skrevet en roman om oss alle, en bok å kjenne seg igjen i – for hvem har ikke en eller flere ganger opplevd ulykkelig kjærlighet?

Det er mye og store følelser i denne romanen, men den blir aldri forenklet til simpelt føleri. Anderssons blikk er observerende og analytisk, hun betrakter to individer, deres relasjon og samspill fra en passende avstand. Hun hverken fordømmer eller bedømmer, men forklarer oss hva som skjer i mennesket når følelsene vekkes og raser rundt i kroppen, og hva som er årsaken til både hans og hennes handlinger romanen igjennom. Det er ingen god eller dårlig part her. Begge begår handlinger som er både sympatiske og det motsatte. Denne vinklingen liker jeg.

Jeg liker også den intellektuelle tilnærmelsen forfatteren har til dette svært emosjonelle temaet. Det hever romanen fra å være en alminnelig uoriginal kjærlighetsroman, til å bli noe mye større og mer givende å lese. Boka er interessant både som en personlig historie om en mann og en kvinne og deres relasjon, og som en studie i forelskelsens vesen. Det vil si, i den smertefulle, uforløste forelskelsen. Dette er jo en roman om kjærlighetens mørkere valører – når kjærligheten ikke kulminerer i lykke, men i smerte, frustrasjon og sorg.

Selv om dette er en roman om et alvorlig tema, finnes det herlige glimt av humor i denne boka også. Det er ikke en bok man gapler av, men mer en lun humrebok, der humoren ligger i det gjenkjennelige ved hovedpersonenes resonnement og handling. Men dette er nok avhengig av hvor man selv befinner seg i eget liv når man leser boka. Er bokas tema et ferskt tema i leserens eget liv, har man nylig opplevd noe lignende, så vil nok ikke bokas humor oppleves fullt så humoristisk. Den er altfor presis i sine observasjoner til det. Teksten kan like enkelt trykke på smerteknappene, som på latterknappen.

Jeg ble veldig glad i denne boka. Den er ren og ærlig. Lærerik. Den klatrer opp på førsteplassen på listen over de beste bøkene jeg har lest i år. Det irriterer meg at forfatteren er svensk. Det er det eneste som hindrer meg i å nominere boka til Bokbloggerprisen 2014 (som kun er for norsk litteratur).

Det er så allright å oppdage nye forfattere man virkelig liker. Jeg gleder meg til neste bok ut fra Lena Andersson. Såvidt jeg vet kommer den våren 2015. Og jeg mener å ha hørt at den også handler om Ester Nilsson.

Fakta

Forfatter Lena Andersson fotografert av Cato Lein.

(Takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-47827-5