«Rettsstridig forføyning» av Lena Andersson

untitledBokas tittel og forfatter
«Rettstridig forføyning: En roman om kjærlighet» av Lena Andersson.

Bokas særtrekk og handling
Kort fortalt er dette en roman om et kjærlighetsforhold, men ikke av den lykkelige sorten. Det er den vonde, vanskelige kjærligheten Lena Andersson skildrer. Hovedpersonen, lyrikeren Ester Nilsson, forelsker seg hals over hode i den noe eldre kunstneren Hugo Rask. Hun forlater en fornuftig relasjon for å dyrke lidenskapen. For Ester er dette den store kjærligheten. For Hugo er Ester kun en av mange, hyggelig tidtrøyte, et øyeblikks nytelse. Boken skildrer forelskelsens selvbedrag og håpets ødeleggende innflytelse i en relasjon der kjærlighet ikke går begge veier med like stor kraft.

Utvalgt sitat fra boka
«Definitive beskjeder håndteres lettere enn diffuse. Det skyldes Håpet og dets natur. Håpet er en parasitt på menneskekroppen og lever i fullskala symbiose med menneskehjertet. Det er ikke nok å sette tvangstrøye på det og sperre det inne i mørke kott. Sultekost hjelper heller ikke, parasitten kan ikke settes på vann og brød. Næringstilførselen må stenges helt. Kan Håpet skaffe seg oksygen, gjør det det. Oksygenet finnes i et feilrettet adjektiv, et forfløyent adverb, en kompensatorisk gest av medfølelse, en kroppslig bevegelse, et smil, glansen i et øye. Den som håper, gjør seg uvitende om at empati er en mekanisk kraft. Den indifferente gjør automatisk ting av omtanke for å beskytte både seg selv og den nødstedte.

Håpet må sultes ihjel for ikke å forlede og forblinde sitt vertsdyr. Håpet kan bare drepes med klarhetens brutalitet. Håpet er ondt fordi det binder og legger snarer.

Når parasitten Håpet tas fra sin bærer Vertsdyret, dør bæreren eller får friheten.

Håpet og dets symbiose, det må sies, tror ikke på en forandring av den elskedes innerste vilje. Håpet som bor i menneskehjertet, tror at viljen allerede foreligger; at den elskede egentlig – egentlig – vil det han later som han ikke vil, eller ikke vil det han later som han vil, det han av en ond omverden er forledet til å ville; kort sagt at det ikke forholder seg slik det ser ut til. At det lille skimtet av noe annet er sannheten.

Det er det som er Håpet.»

Min vurdering
Merkelig tittel, tenkte jeg. Rettsstridig forføyning.

Begrepet står forklart helt foran i romanen:
«Den som (…) uten tillatelse tar og bruker eller på annen måte tilvender seg noe, dømmes for rettsstridig forføyning (…) Det samme skal gjelde om noen uten tilvendelse, gjennom å anbringe eller bryte opp lås eller på annen måte uten tillatelse griper forstyrrende inn i en annens besittelse eller også med vold eller trussel om vold hindrer en annen i utøvelse av rett til å beholde eller ta noe. (Fra «Sveriges Rikes lov kap. 8 § 8)»

Dette er essensen, i overført betydning, i romanen. Hun griper forstyrrende inn i en annens liv og tilraner seg en plass uten faktisk uttalt tillatelse. Han tilvender seg et hjerte og dets kjærlighet uten å mene stort med det.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese var språket. Det er usedvanlig veldreid og presist. Lena Andersson skriver stort og dypt på en lett tilgjengelig og stødig måte. Hun skaper sylskarpe bilder og  byr på sitat etter sitat fulle av innsikt og vidd. Hun avkler mennesket og dets natur i sin roman, og viser oss hvorfor vi handler som vi handler når de store følelsene river og sliter i oss. På mange måter har hun skrevet en roman om oss alle, en bok å kjenne seg igjen i – for hvem har ikke en eller flere ganger opplevd ulykkelig kjærlighet?

Det er mye og store følelser i denne romanen, men den blir aldri forenklet til simpelt føleri. Anderssons blikk er observerende og analytisk, hun betrakter to individer, deres relasjon og samspill fra en passende avstand. Hun hverken fordømmer eller bedømmer, men forklarer oss hva som skjer i mennesket når følelsene vekkes og raser rundt i kroppen, og hva som er årsaken til både hans og hennes handlinger romanen igjennom. Det er ingen god eller dårlig part her. Begge begår handlinger som er både sympatiske og det motsatte. Denne vinklingen liker jeg.

Jeg liker også den intellektuelle tilnærmelsen forfatteren har til dette svært emosjonelle temaet. Det hever romanen fra å være en alminnelig uoriginal kjærlighetsroman, til å bli noe mye større og mer givende å lese. Boka er interessant både som en personlig historie om en mann og en kvinne og deres relasjon, og som en studie i forelskelsens vesen. Det vil si, i den smertefulle, uforløste forelskelsen. Dette er jo en roman om kjærlighetens mørkere valører – når kjærligheten ikke kulminerer i lykke, men i smerte, frustrasjon og sorg.

Selv om dette er en roman om et alvorlig tema, finnes det herlige glimt av humor i denne boka også. Det er ikke en bok man gapler av, men mer en lun humrebok, der humoren ligger i det gjenkjennelige ved hovedpersonenes resonnement og handling. Men dette er nok avhengig av hvor man selv befinner seg i eget liv når man leser boka. Er bokas tema et ferskt tema i leserens eget liv, har man nylig opplevd noe lignende, så vil nok ikke bokas humor oppleves fullt så humoristisk. Den er altfor presis i sine observasjoner til det. Teksten kan like enkelt trykke på smerteknappene, som på latterknappen.

Jeg ble veldig glad i denne boka. Den er ren og ærlig. Lærerik. Den klatrer opp på førsteplassen på listen over de beste bøkene jeg har lest i år. Det irriterer meg at forfatteren er svensk. Det er det eneste som hindrer meg i å nominere boka til Bokbloggerprisen 2014 (som kun er for norsk litteratur).

Det er så allright å oppdage nye forfattere man virkelig liker. Jeg gleder meg til neste bok ut fra Lena Andersson. Såvidt jeg vet kommer den våren 2015. Og jeg mener å ha hørt at den også handler om Ester Nilsson.

Fakta

Andersson-Lena_Foto-Cato-Lein

Forfatter Lena Andersson fotografert av Cato Lein.

(Takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-47827-5

bokvrimmelB

Reklamer

Årets beste bok 2012: Den mirakuløse mandarin

mitt-tematips1«Beste bok 2012» er et bloggtema jeg kom over i forrige uke hos Bokbloggeir. Det innledet hans nye faste onsdagsspalte «Mitt tematips». Grunnen til at jeg ikke deltok med et blogginnlegg da var at jeg hadde flere andre innlegg å poste. Jeg synes det var et flott tema og velger derfor å komme med et «seint men godt»-innlegg inspirert av spalten.

Den beste boken jeg leste i fjor (den ble ikke utgitt i fjor, men i 2010) er en bok jeg ennå ikke har anmeldt på bloggen min. Jeg leste den riktignok etter at jeg opprettet bloggen i juni, men jeg leste så mange bøker samtidig og i rask rekkefølge at jeg ikke rakk å skrive om den.

Den-mirakuloese-mandarin_hd_imageBoken jeg snakker om heter «Den mirakuløse mandarin» og er skrevet av tyrkiske Asli Erdoğan. Når jeg tenker over det er ikke dette bare fjorårets beste bok for meg, men kanskje den beste boken jeg har lest så langt i livet. Den står ihvertfall skulder ved skulder med «Ringenes herre» av J. R. R. Tolkien, som har tronet i ensom majestet på toppen av listen over fantastiske lesereiser siden jeg kom over den på biblioteket i midten av tenårene. Spennende at to så utrolig forskjellige bøker nå kniver om tronen, eventuelt deler den.

Dette blir jo ingen typisk bokanmeldelse. Leseopplevelsen er ikke lenger fersk. Det er over et halvt år siden jeg leste boken. Det blir å dele det som har bitt seg fast i meg, det jeg fremdeles bærer på etter å ha lest. Noen bøker svinner med tiden, andre henger igjen i leseren lenge. «Den mirakuløse mandarin» henger definitivt igjen, mest som en følelse.

Jeg begynner med forlagets presentasjon av romanen:
«Byene Istanbul og Genève er en slags hovedpersoner i den unge, prisbelønte tyrkiske forfatteren Asli Erdoğans roman «Den mirakuløse mandarin». Begge disse byene er store og buldrende, med energiske og fascinerende understrømmer.

En kvinnelig fortellerstemme, som i blant brytes mot en mannlig, mer fremmed, tilhører henne som driver omkring i gatene og søker mørket inni seg selv, men også kjærligheten, slik den kommer til uttrykk på kafeene, på fortauene, i parkene og ellers der hun befinner seg.

Kvinnen er en betrakter, som også betrakter sin egen fortid. Nåtidens Genève blander seg med barndommens Istanbul, minner med bilder og erfaringer.

Romanen er en språklig bragd. Den kan leses som et langt prosadikt og som en utviklingshistorie om å finne et liv og bli voksen. Her er nederlag og vemodige seire, men først og fremst er dette en nattbok. En nattbok med et storslagent, malerisk innhold.»

Jeg forelsket meg altså hodestups i denne boken. Det begynte med omslaget og formatet. Boka inngår i Gyldendals xs-serie – små bøker med stort innhold. Eller som de selv sier om serien:
«xs-serien startet våren 2009 med fire bøker. xs-serien rommer originale, ikke-sjangerbundne prosabøker som tar inn nye perspektiver, tanker og språklige bilder i norsk litteratur. Serien vil romme oversatte romaner, noveller, essays, memoarer, kortere prosatekster og overgangsformer mellom alle disse. Felles for bøkene er det innovative, det at leseren aldri har møtt akkurat en slik bok tidligere.

xs – eksess – kan stå for overskridelse og avvikelse, det som går utover det vanlige. Men xs kan lese som både ekstra stor og ekstra small, og vi kan ta denne dobbelheten med inn i serien. Formelen xs finnes dessuten for et ertsmineral med metallisk glans, pyrrhotitt (Fe1-xS).»

I tillegg til at formatet er noe mer petit enn vanlige bokformater, så er fargene på omslaget sterke, varme og tiltrekkende. Motivet, dørknakkeren med det orientalske løvehodet, både inviterer leseren inn og advarer om hva som finnes innenfor. En spennende kontrast. Kontraster tiltrekker meg. Veldig.

«Den mirakuløse mandarin» er navnet på en gammel kinesisk myte om en mandarin (en kinesisk embedsmann). Myten gjenfortelles som et eget kapittel i boka og forteller noe essensielt om styrke og svakhet, kjærlighet, smerte og død. På mange måter er myten selve boken i miniatyr. Denne romanen, dette nattportrettet av både by og menneske, forteller også leseren noe om det vondeste vonde, det dypeste mørke og den skjøre skimrende kjærligheten som merkelig nok favner det hele. Om man tør å kle seg sjelelig naken og møte den der den finnes. Det oppleves som om det handler om å ta i mot den kjærligheten som glimtvis er tilgjengelig, for å utholde det mørket som alltid er der.

Den primære hovedpersonen, den kvinnelige fortellerstemmen, vandrer gatelangs i nattsvarte bylandskap og i sitt like mørke indre. Det er som om det ytre landskapet bare er et symbol for det indre. Som om kvinnen vandrer rundt i sin egen psyke, mellom minner, håp og drømmer, gammel og ny smerte.

Tross et mørkt og alvorlig innhold er boken uhyre vakker. Språket Erdoğan benytter er en sann nytelse. Det er som tykk fløyel og mørk gourmetsjokolade med spennende snev av de mest originale smaker. Hun er en mester i å male frem bilder med ord. Setningene er små kunstverk, små lyriske sukkertøy som smelter på tungen. Jeg er dønn betatt!

Dette er en bok jeg kommer til å ta frem igjen med jevne mellomrom. For å nyte. For å gjenoppleve den helt spesielle følelsen av å ha lest noe av det fineste som noensinne er skrevet.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39540-4

bokvrimmelB

Ildfuglen

”Ildfuglen” er skrevet av norske Hedda H. Robertsen og er forfatterens andre bok. Den første, ”Skutt i filler av Mads Mikkelsen”, kom i 2008. Begge hennes romaner faller innenfor sjangeren erotisk litteratur, selv om jeg protesterer litt på akkurat det sjangervalget når det gjelder ”Ildfuglen”. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.

I romanen møter vi Simone og Amalie som deler leilighet i Oslo. Det er et år siden venninnen Malene døde i en bilulykke. Malene delte også leilighet med jentene. Hennes rom står fortsatt tomt. Det var Simone som kjørte bilen.

Både Simone og Amalie har sine ting å slite med psykisk, i tillegg til skyldfølelsen og sorgen etter Malenes død. Amalie smaker av anoreksi, dårlig selvbilde og grensesettingsproblematikk. Simone bærer på selvhat, dårlig samvittighet og et intenst ønske om å bli straffet, om å lide – kanskje til og med om å dø. Jentenes indre mørke kommer til uttrykk på forskjellig vis.

Amalie kaster seg i armene på en forlovet mann som også er hennes professor i psykologi på Universitetet. Han bruker henne til å få utløp for sin sadistiske side, den han ikke tør å vise sin fremtidige hustru, og hun underkaster seg lydig. Det er en selvutslettende kjærlighet Amalie oppviser. Hun tror ikke på at hun har en egenverdi, at hun er verdt kjærlighet kun fordi hun er. Derfor suger hun til seg alt hun kan av oppmerksomhet fra Thomas, og lar ham gjøre alt han lyster selv om det skader henne, for å føle seg elsket, for å føle seg verdifull.

Simone sliter med dårlig samvittighet etter bilulykken venninnen Malene døde i. Underliggende kan det virke som om Simone ønsker at det var hun som døde og ikke Malene. Selvforakten og selvhatet svulmer i henne. Hun tror ikke på at hun fortjener noe godt og det virker ikke som om hun tør å være nær noen, å være følelsesmessig sårbar. Hun er sikkert redd for å miste. Simone har et kaldt og upersonlig forhold, basert på mekanisk utførte blow jobs, til en medelev ved Universitetet, Adam.

Simone danser ballett. Hun øver til rollen som Tsarevna i Igor Stravinskijs Ildfuglen. Hennes dansepartner, Sigmund, tar henne med til en fetisjklubb på hennes bursdag. Der ender hun opp med å bli med en fremmed mann hjem. Dager og netter i unerkastelse, smerte og fornedrelse tar til.

Tittelen på ballettforestillingen Simone øver til er en usedvanlig passende tittel på denne romanen. Ildfuglen er basert på et gammelt russisk folkeeventyr som handler om Ivan som fanger en magisk ildfugl. For å få tilbake friheten gir fuglen Ivan en av sine fjær. Med denne fjæren kan Ivan påkalle ildfuglen når han er i fare. Ivan forelsker seg i den vakre Tsarevna som holdes fanget av det grusomme uhyret Kaschei. Med hjelp fra ildfuglen klarer Ivan å drepe uhyret og sette Tsarevna fri.

Det er mye den samme prosessen Simone og Amalie går igjennom. De er fanget av vonde opplevelser i sin fortid, av sine egne indre demoner eller uhyrer, og trenger noe som kan redde dem. I eventyret er det en mann som er den reddende helten, i romanen er det jentene som til sist må ta valg som redder dem selv, valg som fører dem vekk fra usunne forhold til både seg selv og menn.

Det er ikke en gladerotisk koseroman dette her. Som jeg nevnte innledningsvis så opplever ikke jeg ”Ildfuglen” som erotikk i det hele tatt. Personlig ville jeg ha kalt boken et bekmørkt psykologisk drama. Grunnen til det er at den erotikken som finnes i historien om Amalie og Simone ikke er til stede i kraft av å være erotikk, men som substitutt for noe annet. Jentene bruker sex slik alkoholikere bruker alkohol, narkomane bruker stoff og selvskadere bruker barberblader. Erotikken er kun et redskap for selvdestruksjon.

Ildfuglen er både lett og vanskelig å lese. Den har ikke mange sidene, jeg leste hele boka på 3-4 timer. Det er godt med luft i den, store bokstaver og korte kapitler. Men innholdet er sterkt, vondt og tankevekkende. Det er en studie i kjærlighetens mørke fasetter dette her, i underkastelse, makt og overlevelse. Selv om mange av jentenes valg er rystende, finnes det også såre og vare trekk ved historien. Det er lett å føle med venninnene og å sette seg inn i bakgrunnen for deres sinnstilstand og emosjonelle havari, selv om valgene de tar kan være vriene å forstå. Jeg tror mye av gjenkjennelsen ligger i det faktum at de aller fleste av oss kjenner til det å ha dårlig selvfølelse og en mørk indre dialog. Det er kanskje ikke vanlig å gå så drastisk til verks i sitt forsøk på selvutslettelse og selvstraff som disse jentene gjør, historien er ekstrem og satt på spissen, men jeg tror vi alle vet noe om hvordan det er å være strengere og hardere med oss selv enn med andre.

Jeg har ingen problemer med å anbefale ”Ildfuglen” til andre lesere. Det er en meget velskrevet roman som suger leseren inn og nekter å gi slipp. Dette er en historie jeg kommer til å bære i meg lenge, som både en vond klump i magen, en tankevekkende tekst og som et skjørt lysglimt som minner om at det er mulig å reise seg fra asken igjen – som en ildfugl!

Boken er et litterært katharsis.

(Dette er en av bøkene jeg fikk med meg hjem fra årets bokbloggertreff i september)

Forlag: Tiden Norsk Forlag
ISBN: 978-821-00-5280-4