«Rettsstridig forføyning» av Lena Andersson

untitledBokas tittel og forfatter
«Rettstridig forføyning: En roman om kjærlighet» av Lena Andersson.

Bokas særtrekk og handling
Kort fortalt er dette en roman om et kjærlighetsforhold, men ikke av den lykkelige sorten. Det er den vonde, vanskelige kjærligheten Lena Andersson skildrer. Hovedpersonen, lyrikeren Ester Nilsson, forelsker seg hals over hode i den noe eldre kunstneren Hugo Rask. Hun forlater en fornuftig relasjon for å dyrke lidenskapen. For Ester er dette den store kjærligheten. For Hugo er Ester kun en av mange, hyggelig tidtrøyte, et øyeblikks nytelse. Boken skildrer forelskelsens selvbedrag og håpets ødeleggende innflytelse i en relasjon der kjærlighet ikke går begge veier med like stor kraft.

Utvalgt sitat fra boka
«Definitive beskjeder håndteres lettere enn diffuse. Det skyldes Håpet og dets natur. Håpet er en parasitt på menneskekroppen og lever i fullskala symbiose med menneskehjertet. Det er ikke nok å sette tvangstrøye på det og sperre det inne i mørke kott. Sultekost hjelper heller ikke, parasitten kan ikke settes på vann og brød. Næringstilførselen må stenges helt. Kan Håpet skaffe seg oksygen, gjør det det. Oksygenet finnes i et feilrettet adjektiv, et forfløyent adverb, en kompensatorisk gest av medfølelse, en kroppslig bevegelse, et smil, glansen i et øye. Den som håper, gjør seg uvitende om at empati er en mekanisk kraft. Den indifferente gjør automatisk ting av omtanke for å beskytte både seg selv og den nødstedte.

Håpet må sultes ihjel for ikke å forlede og forblinde sitt vertsdyr. Håpet kan bare drepes med klarhetens brutalitet. Håpet er ondt fordi det binder og legger snarer.

Når parasitten Håpet tas fra sin bærer Vertsdyret, dør bæreren eller får friheten.

Håpet og dets symbiose, det må sies, tror ikke på en forandring av den elskedes innerste vilje. Håpet som bor i menneskehjertet, tror at viljen allerede foreligger; at den elskede egentlig – egentlig – vil det han later som han ikke vil, eller ikke vil det han later som han vil, det han av en ond omverden er forledet til å ville; kort sagt at det ikke forholder seg slik det ser ut til. At det lille skimtet av noe annet er sannheten.

Det er det som er Håpet.»

Min vurdering
Merkelig tittel, tenkte jeg. Rettsstridig forføyning.

Begrepet står forklart helt foran i romanen:
«Den som (…) uten tillatelse tar og bruker eller på annen måte tilvender seg noe, dømmes for rettsstridig forføyning (…) Det samme skal gjelde om noen uten tilvendelse, gjennom å anbringe eller bryte opp lås eller på annen måte uten tillatelse griper forstyrrende inn i en annens besittelse eller også med vold eller trussel om vold hindrer en annen i utøvelse av rett til å beholde eller ta noe. (Fra «Sveriges Rikes lov kap. 8 § 8)»

Dette er essensen, i overført betydning, i romanen. Hun griper forstyrrende inn i en annens liv og tilraner seg en plass uten faktisk uttalt tillatelse. Han tilvender seg et hjerte og dets kjærlighet uten å mene stort med det.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese var språket. Det er usedvanlig veldreid og presist. Lena Andersson skriver stort og dypt på en lett tilgjengelig og stødig måte. Hun skaper sylskarpe bilder og  byr på sitat etter sitat fulle av innsikt og vidd. Hun avkler mennesket og dets natur i sin roman, og viser oss hvorfor vi handler som vi handler når de store følelsene river og sliter i oss. På mange måter har hun skrevet en roman om oss alle, en bok å kjenne seg igjen i – for hvem har ikke en eller flere ganger opplevd ulykkelig kjærlighet?

Det er mye og store følelser i denne romanen, men den blir aldri forenklet til simpelt føleri. Anderssons blikk er observerende og analytisk, hun betrakter to individer, deres relasjon og samspill fra en passende avstand. Hun hverken fordømmer eller bedømmer, men forklarer oss hva som skjer i mennesket når følelsene vekkes og raser rundt i kroppen, og hva som er årsaken til både hans og hennes handlinger romanen igjennom. Det er ingen god eller dårlig part her. Begge begår handlinger som er både sympatiske og det motsatte. Denne vinklingen liker jeg.

Jeg liker også den intellektuelle tilnærmelsen forfatteren har til dette svært emosjonelle temaet. Det hever romanen fra å være en alminnelig uoriginal kjærlighetsroman, til å bli noe mye større og mer givende å lese. Boka er interessant både som en personlig historie om en mann og en kvinne og deres relasjon, og som en studie i forelskelsens vesen. Det vil si, i den smertefulle, uforløste forelskelsen. Dette er jo en roman om kjærlighetens mørkere valører – når kjærligheten ikke kulminerer i lykke, men i smerte, frustrasjon og sorg.

Selv om dette er en roman om et alvorlig tema, finnes det herlige glimt av humor i denne boka også. Det er ikke en bok man gapler av, men mer en lun humrebok, der humoren ligger i det gjenkjennelige ved hovedpersonenes resonnement og handling. Men dette er nok avhengig av hvor man selv befinner seg i eget liv når man leser boka. Er bokas tema et ferskt tema i leserens eget liv, har man nylig opplevd noe lignende, så vil nok ikke bokas humor oppleves fullt så humoristisk. Den er altfor presis i sine observasjoner til det. Teksten kan like enkelt trykke på smerteknappene, som på latterknappen.

Jeg ble veldig glad i denne boka. Den er ren og ærlig. Lærerik. Den klatrer opp på førsteplassen på listen over de beste bøkene jeg har lest i år. Det irriterer meg at forfatteren er svensk. Det er det eneste som hindrer meg i å nominere boka til Bokbloggerprisen 2014 (som kun er for norsk litteratur).

Det er så allright å oppdage nye forfattere man virkelig liker. Jeg gleder meg til neste bok ut fra Lena Andersson. Såvidt jeg vet kommer den våren 2015. Og jeg mener å ha hørt at den også handler om Ester Nilsson.

Fakta

Andersson-Lena_Foto-Cato-Lein

Forfatter Lena Andersson fotografert av Cato Lein.

(Takk til forlaget for anmeldereksemplaret!)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-47827-5

bokvrimmelB

Novelle i november: Kjærlighet, løgner og ølglass

cover_liv_hege_refsdalHer har vi en novellesamling, som basert på omslagets skummende ølglass og nakne damebein, virker lettbeint og enkel. Nå skal vi se om førsteinntrykket stemte, eller om historiene i boka viste seg å ha større dyp og tyngde.

Liv Hege Refsdal (1963), som har skrevet boka, er opprinnelig fra Larvik og jobber som førskolelærer. Hun har lenge jobbet med tekst. Refsdal står bak fire barnebøker, en sangbok og diverse noveller for ukeblader. I tillegg har hun skrevet et lydbokmanus. Novellesamlingen dette blogginnlegget er viet til er hennes første bok for voksne.

Jeg har hatt denne novellesamlingen stående i bokhylla et års tid. Grunnen til at den har stått der, urørt, såpass lenge er omslaget. Boka ser litt billig og triviell ut. Jeg tiltrekkes som oftest av bokomslag som hinter om noe tyngre og mørkere.

Om det er gjennomtenkt vet jeg ikke, men bokas tyngde – jeg snakker fysiske vekt her nå – og papirkvaliteten, står i behagelig kontrast til forsideillustrasjonen. Novellesamlingen ligger tungt og godt i hånden. Og nettopp det gav meg et håp om at det mellom nettopp disse permene kanskje befant seg noe av litt mer litterær tyngde også. Så jeg tok frem boka i anledning temamåneden «Novelle i november», åpnet den og leste.

Boka inneholder 13 noveller som skildrer forskjellige relasjoner, adferd og det dysfunksjonelle i mennesket. Det er til og med plass til litt mørk humor her og der.

Vi møter kvinner i forhold med voldelige og overgripende menn, vi møter en mann som minner veldig om Ingvar Ambjørnsens Elling, vi møter drapsmenn og ofre, vi møter en fyr som er ulykkelig forelsket i sin bestevenninne, vi møter to menn med alvorlige tvangslidelser, en ganske usympatisk og uheldig ransmann, vi møter ei tenåringsjente og hennes mamma, vi treffer en kvinnelig lystløgner, vi får være med på et frieri på 1800-tallet og vi møter et par som lever i hver sin verden.

liv_hege-200x235

Forfatter Liv Hege Refsdal

Det går en slags rød tråd av kjærlighet og kjærlighetens mørke fasetter igjennom alle historiene. Menneskene som befolker disse novellene ønsker seg noe desperat, eller klynger seg til noe de har, noe de er livredde skal forsvinne. Vi møter håp og håpløshet, makt og maktesløshet, og vi skuer ned i den avgrunnen av galskap som kan ligge og lure i et menneske som blir presset utover sine grenser. Handlingen tar ofte en brå og uforutsett vending, enkelte ganger akkompagnert av beksvart humor.

Dette er noveller som snakker til leserens følelser. Det er intens spenning, gnagende ubehag skapt av småmorbide innslag, sår, vakker eller ekkel atmosfære. Forfatteren spiller på mange strenger og treffer godt med historiene sine.

Novellene er enkle å lese, språket er reint og tydelig, det meste som skal sies, blir sagt. Historiene inviterer ikke til så mye filosofering i etterkant, men gir leseren en sterk emosjonell opplevelse underveis.

Den novellen jeg likte absolutt best er den som har fått tittelen ”Opplevelser og ølglass”. Der møter vi et par på ferie i Spania. Hun nyter stillheten, roen, fargene, lydene, luktene og smakene på et rolig, tilbaketrukket sted litt utenfor allfarvei. Han vil leve bylivet med fest, fart og støy. De lever i forskjellige verdener, og likevel deler de en verden sammen gjennom sitt forhold. Det er en vakker og sterk novelle. Forfatteren skildrer rommet mellom mennesker, vårt indre rom og det ytre rom vi beveger oss i på ypperlig vis. Den spanske atmosfæren, lyset, fargene og kulturen kommer klart frem. En varm og krydret perle blant alle de mørkere novellene boka byr på.

Dette var helt klart en novellesamling jeg likte. Den overrasket meg på flere punkter og gav meg en langt rikere leseopplevelse enn jeg hadde forventet.

Jeg er spent på forfatterens neste bok. Det frister å lese mer av Liv Hege Refsdal.

(Dette er en av bøkene jeg fikk med meg fra Bokbloggertreffet 2012.)

Boka er en del av leseprosjektet “Leseutfordring: Kaos”.

Forlag: Liv forlag
ISBN: 978-82-93184-24-9

bokvrimmelB

Warm bodies

marion_warmbodies_ukEr det mulig å skrive en zombieroman som både er tro mot sjangeren, men likevel nyskapende, vakker og rørende? Jada, Isaac Marion har fått det til!

Isaac Marion er en forholdsvis ung forfatter, født i Washington, USA, i 1981. Han har senere flyttet til Seattle, hvor han også er bosatt i dag. Forfatteren er hva man vil kalle multikreativ. Han har vært vokalist i en rekke små, ukjente band, er glad i å male, og skriver. ”Warm bodies” er hans debutroman.

Hovedpersonen har glemt det meste av sitt liv. Navnet er borte. Han husker kun forbokstaven. R. R er en zombie. Han bor sammen med alle de andre zombiene i en avgangshall, på en stor flyplass, i utkanten av en storby.

Byen har blitt en spøkelsesby etter at zombiene har blitt flere og flere. De få menneskene som er igjen i området har barrikadert seg inne på en sportsarena. Noen ganger våger de seg ut i bylandskapet, i små grupper, på jakt etter utstyr, medisiner eller mat. Det er ikke alltid de vender tilbake.

Zombiene blir trukket mot livet i menneskene. De kan sanse dem på lang avstand. I grupper vandrer de fra flyplassen og inn i den ødelagte byen på jakt etter føde. Hjerner. Varme kropper.

Det er på en slik vandring etter mat at R møter menneskejenta Julie. Hun er en del av en liten gruppe ungdommer som har våget seg ut av arenaen. De andre blir spist. Julie overlever. R redder henne.

Denne, for både ham selv, de andre zombiene og Julie, overraskende handlingen skal bli den første i en rekke av mange. Hans valg vekker sterke transformasjonskrefter i en ødelagt verden. Krefter som føder et håp om at verden kanskje kan helbredes. Men alle er ikke tilhengere av forandring…

Jeg har aldri helt skjønt fascinasjonen mange har for zombier. De er råtne, de lukter vondt, de er grisete og vemmelige på alle mulige måter. De har ingen tiltalende estetikk, slik for eksempel vampyrer har. Vampyrer liker jeg.

Overraskelsen var derfor stor, og av det høyst positive slaget, da det viste seg at jeg likte det jeg leste. Og det er flere grunner til det.

Det første jeg la merke til ved boka var omslagsbildet. Det viser et nettverk av blodårer. På avstand ser bildet ut som et tre, med kroket stamme og skjøre grener. Jeg får assosiasjoner til livets tre. Det er noe med zombieskikkelsen som ikke bare skildrer død, men som også sier noe relevant om liv. Livet med stor L. Og hvordan vi forvalter den gaven livet er.

Kapitlene er markert på ytterst stilig vis, med originale illustrasjoner fra den innflytelsesrike anatomiboken ”Gray’s Anatomy” fra 1858.

Historien om zombien R og menneskejenta Julie er intelligent og rørende. Forfatteren har ivaretatt det som er typisk for sjangeren, men han har også hevet hele sjangeren opp på et nytt nivå både innholdsmessig og språklig. Jeg har riktignok ikke brukt så mye tid på zombier tidligere, men så vidt jeg kan se legger forfatteren frem nye spennende teser om hvorfor zombiene eksisterer, hva de eventuelt er et symptom på, samt hvorvidt det finnes en kur for tilstanden til de levende døde. En kur for verdens tilstand. Og kanskje det viktigste: Boka sier noe om hva som gjør et menneske menneskelig.

Det ligger mye filosofi og poesi over denne romanen. Språket er nydelig. Bilder, atmosfære og skikkelser pensles frem med en kombinasjon av rå nerve og sitrende varhet.

Zombien R er, hvor usannsynlig det enn høres ut, utrolig søt og sjarmerende. Jeg skjønner godt den bloggeren jeg så sa at hadde blitt dypt forelsket etter å ha lest ”Warm bodies”. Jeg er betatt jeg også. Av en zombie. Hvem skulle ha trodd det?

”Warm bodies” er en zombieroman. Men den er også en rørende historie om kjærlighet mot alle odds og en vakker fortelling om liv og død. En leseopplevelse av de sjeldne.

Romanen har blitt film også. Den har premiere 05.04.13. Her er traileren:

(Jeg har kjøpt boka selv.)

Forlag: Vintage Books
ISBN: 978-0-099-54934-5

bokvrimmelB

Veien

Veien er skrevet av Cormac McCarthy, som bl.a. er kjent for romanene Alle de vakre hestene og Ikke et land for gamle menn. Begge filmatisert med stor suksess. Veien har også blitt film med Viggo Mortensen i hovedrollen.

Det er ingen lystig historie dette. Vi hentes inn i en postapokalyptisk verden der en far og en sønn vandrer gjennom et askegrått landskap håpet forlengst har forlatt. Verden er død, himmelen er tung og grå, solen sees ikke mer, havet er kaldt, sykt og slimete. De vandrer sørover gjennom ruiner av byer. Lik ligger strødd som svidd konfetti. Biler med dekk smeltet ned i asfalten sperrer veiene. Er det varmere i sør? Er det liv? Finnes det gode mennesker eller er det ingen andre igjen?

Denne romanen grep meg fra første side. Den er mektig skrevet. Poetisk. Uhyre vakker. Smertefull og rørende. Den gir et kirurgisk presist bilde av det vakreste og uhyrligste i mennesket. Temaer som hva et liv er verdt og hva et menneske er villig til å gjøre for å holde seg i live tas opp. Svarene er urovekkende. Likevel er dette en roman om håp og samhold. Og ikke minst hvor skjøre disse to kan være.

Skulle jeg ha gitt denne romanen et terningkast, hadde jeg smuglet inn en terning til og gitt den 12! Jeg har ingen problemer med å skjønne at denne boken har mottat en Pulitzer-pris.

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39496-4