Bokbloggerprisen 2016: Um sakne springe blome

Bokas tittel og forfatter
«Um sakne springe blome» av Cathrine Blaavinge Bjørnevog

Bokas særtrekk og handling
«Um sakne springe blome» er ei diktsamling. En mørk tragedie med innslag av eventyr og myter. Ei kvinne sitter forlatt igjen på et øde sted. Hun elsker og savner, og forstår ikke hvorfor han hun elsker ikke vender tilbake til henne. I sin sorg begår hun hjerteskjærende handlinger. For hvert valg hun tar blir smerten og mørket større. Hennes historie er som en sørgesang fra en mytisk, mørk urtid.

Utvalgt sitat fra boka
«Kjærleiki mi

Deu kjem inkje hit meir

kvefo dinne straffe?

døre so tung at opne
vegen utanfre so aud u trå

me all mi kraft ber e us aut endinge

E ber  Ongen

E ber Ongen

E ber ei saks av guld

E ber og ber»

Min vurdering
Jeg trodde først at denne diktsamlingen var skrevet på nynorsk, men det er den ikke. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har konstruert et eget språk for å skrive denne teksten. Språket minner om en blanding av gammelnorsk og ymse norske dialekter. Ved første øyekast virker det nesten umulig å lese boka, men diktenes mening trer ganske raskt frem.

Innledningsvis virker diktene som en gjentolkning av eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon. Jeg kjente igjen kvinneskikkelsen, jenta, som bor sammen med en mann som av og til opptrer i dyreskikkelse, og som hun ikke får lov til å se på om natten. Men hun tenner et lys likevel, for å se hvem det er hun deler seng med. Denne lystenningen, denne bevisstgjøringen, ødelegger alt. Og slik er det i denne diktsamlingen også.

Vi møter kvinnen etter at hun har tent lyset og etter at han hun elsker har forlatt henne. Som i eventyret har de barn sammen, men i eventyret blir disse barna fratatt henne rett etter fødselen. I disse diktene er de fremdeles hos henne. Men det varer ikke.

Kvinnen sørger. Hun forstår ikke hvorfor hennes store kjærlighet har reist. Hele hennes hverdag, hver levde time, går med til å lengte, til å synke, til å nynne eller klynke eller skrike på denne sørgesangen som aldri ender.

Siden språket i denne boka er oppdiktet, og dermed ikke alltid like lett å forstå, blir mye av handlingen egentlig avhengig av leserens egen tolkning.

For meg ble dette dikt om en ganske usunn kjærlighet. Den er så altoppslukende og selvoppofrende at når mottakeren av kjærligheten forsvinner så forsvinner hele meningen med livet. Kvinnen i disse diktene har mistet seg selv fullstendig i sitt ønske om å bli elsket, og å få lov til å gi kjærlighet til den utkårede. Uten ham er hun ingenting, selv ikke barna de har sammen er det verdt å leve for.

Jeg leser tekstene slik at det er hun selv som kvitter seg med barna. Ikke at de blir tatt fra henne, eller at de forsvinner, men at hun velger dem vekk, at hun tar livet av dem. En etter en, på forskjellige måter. Minner de henne for mye om ham hun elsker, og kanskje ubevisst hater, fordi han har forlatt henne? Er tanken på et familieliv uten en mann utenkelig for henne? Er hun barn av en tid der enslige mødre blir sett ned på, ja, kanskje til og med vil bli straffet for ikke å ha en mann? Kanskje er det like mye den dype frykten for hva fremtiden kan bringe, som sorgen over det som har skjedd, som plager henne og fremprovoserer valgene hennes.

Er hun et enkelt individ, eller en slags arketyp, en personifisering av hele kvinnehistorien, fra tidenes morgen og frem mot vår tid? Jeg tenker at diktene kan leses litt som begge deler. Både som historien om én kvinne, og som en skildring av en slags mørk ursmerte som har fulgt og fylt kvinner oppigjennom tidene.

Objektivt sett er dette ikke bare en alminnelig diktsamling, men en slags forhøyet type tekst som oppleves som skriftlig kunst. Valget av språk, av historie, av detaljer (mytiske, arketypisk) taler om noe eldgammelt, noe dypt og uutgrunnelig. Det er nesten som en glemt religiøs lignelse, en uoppdaget myte eller som et unikt innblikk i en mulig arketyp i vår underbevissthet.

Jeg forstår at mange har latt seg berøre og fange av denne diktsamlingen. Den er unik og suggererende med sin mørke, hjerteskjærende klagesang.

Men subjektivt sett så berørte den ikke meg personlig. Ihvertfall ikke så mye at jeg står lamslått igjen og føler at jeg har lest noe av det største som noensinne er skrevet. For meg handler dette nettopp om valg av språk. Selv om jeg etterhvert fant en mening i hvert enkelt vers, var det ord her og der jeg aldri fant betydningen av. Og det irriterte meg noe veldig. Jeg ble stadig stanset i teksten, og forsøkte å tolke etter beste evne, men opplevde stadig å komme til kort. Disse irritasjonsmomentene underveis hindret den gode leseflyten for meg. Og jeg tror at diktene i denne boka er avhengig av at man finner den gode flyten for at de skal ha maks effekt på leseren. Hvis man først finner flyten, og dermed tonen med tekstene, så vil de gli dypt inn og virkelig berøre leseren. Og det tror jeg har skjedd med mange som har lest denne diktsamlingen. Men desverre ikke med meg.

Jeg skal likevel innrømme at diktsamlingen er god og at den fortjener både å bli lest og å bli nominert til Bokbloggerprisen 2016. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har skapt et unikt stykke tekst som er mer kunst enn dikt.

Fakta

Lyriker Cathrine Blaavinge Bjørnevog fotografert av Torgrim Melhuus. Kilde: Samlaget.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-9050-2
Oversetter: —
Originaltittel: Um sakne springe blome
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 137

Lagre

Lagre

Lagre