Bokbloggerprisen 2016: Um sakne springe blome

9788252190502_20framside_68b41648-f965-4026-9bfe-a0966001fe7b_grandeBokas tittel og forfatter
«Um sakne springe blome» av Cathrine Blaavinge Bjørnevog

Bokas særtrekk og handling
«Um sakne springe blome» er ei diktsamling. En mørk tragedie med innslag av eventyr og myter. Ei kvinne sitter forlatt igjen på et øde sted. Hun elsker og savner, og forstår ikke hvorfor han hun elsker ikke vender tilbake til henne. I sin sorg begår hun hjerteskjærende handlinger. For hvert valg hun tar blir smerten og mørket større. Hennes historie er som en sørgesang fra en mytisk, mørk urtid.

Utvalgt sitat fra boka
«Kjærleiki mi

Deu kjem inkje hit meir

kvefo dinne straffe?

døre so tung at opne
vegen utanfre so aud u trå

me all mi kraft ber e us aut endinge

E ber  Ongen

E ber Ongen

E ber ei saks av guld

E ber og ber»

Min vurdering
Jeg trodde først at denne diktsamlingen var skrevet på nynorsk, men det er den ikke. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har konstruert et eget språk for å skrive denne teksten. Språket minner om en blanding av gammelnorsk og ymse norske dialekter. Ved første øyekast virker det nesten umulig å lese boka, men diktenes mening trer ganske raskt frem.

Innledningsvis virker diktene som en gjentolkning av eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon. Jeg kjente igjen kvinneskikkelsen, jenta, som bor sammen med en mann som av og til opptrer i dyreskikkelse, og som hun ikke får lov til å se på om natten. Men hun tenner et lys likevel, for å se hvem det er hun deler seng med. Denne lystenningen, denne bevisstgjøringen, ødelegger alt. Og slik er det i denne diktsamlingen også.

Vi møter kvinnen etter at hun har tent lyset og etter at han hun elsker har forlatt henne. Som i eventyret har de barn sammen, men i eventyret blir disse barna fratatt henne rett etter fødselen. I disse diktene er de fremdeles hos henne. Men det varer ikke.

Kvinnen sørger. Hun forstår ikke hvorfor hennes store kjærlighet har reist. Hele hennes hverdag, hver levde time, går med til å lengte, til å synke, til å nynne eller klynke eller skrike på denne sørgesangen som aldri ender.

Siden språket i denne boka er oppdiktet, og dermed ikke alltid like lett å forstå, blir mye av handlingen egentlig avhengig av leserens egen tolkning.

For meg ble dette dikt om en ganske usunn kjærlighet. Den er så altoppslukende og selvoppofrende at når mottakeren av kjærligheten forsvinner så forsvinner hele meningen med livet. Kvinnen i disse diktene har mistet seg selv fullstendig i sitt ønske om å bli elsket, og å få lov til å gi kjærlighet til den utkårede. Uten ham er hun ingenting, selv ikke barna de har sammen er det verdt å leve for.

Jeg leser tekstene slik at det er hun selv som kvitter seg med barna. Ikke at de blir tatt fra henne, eller at de forsvinner, men at hun velger dem vekk, at hun tar livet av dem. En etter en, på forskjellige måter. Minner de henne for mye om ham hun elsker, og kanskje ubevisst hater, fordi han har forlatt henne? Er tanken på et familieliv uten en mann utenkelig for henne? Er hun barn av en tid der enslige mødre blir sett ned på, ja, kanskje til og med vil bli straffet for ikke å ha en mann? Kanskje er det like mye den dype frykten for hva fremtiden kan bringe, som sorgen over det som har skjedd, som plager henne og fremprovoserer valgene hennes.

Er hun et enkelt individ, eller en slags arketyp, en personifisering av hele kvinnehistorien, fra tidenes morgen og frem mot vår tid? Jeg tenker at diktene kan leses litt som begge deler. Både som historien om én kvinne, og som en skildring av en slags mørk ursmerte som har fulgt og fylt kvinner oppigjennom tidene.

Objektivt sett er dette ikke bare en alminnelig diktsamling, men en slags forhøyet type tekst som oppleves som skriftlig kunst. Valget av språk, av historie, av detaljer (mytiske, arketypisk) taler om noe eldgammelt, noe dypt og uutgrunnelig. Det er nesten som en glemt religiøs lignelse, en uoppdaget myte eller som et unikt innblikk i en mulig arketyp i vår underbevissthet.

Jeg forstår at mange har latt seg berøre og fange av denne diktsamlingen. Den er unik og suggererende med sin mørke, hjerteskjærende klagesang.

Men subjektivt sett så berørte den ikke meg personlig. Ihvertfall ikke så mye at jeg står lamslått igjen og føler at jeg har lest noe av det største som noensinne er skrevet. For meg handler dette nettopp om valg av språk. Selv om jeg etterhvert fant en mening i hvert enkelt vers, var det ord her og der jeg aldri fant betydningen av. Og det irriterte meg noe veldig. Jeg ble stadig stanset i teksten, og forsøkte å tolke etter beste evne, men opplevde stadig å komme til kort. Disse irritasjonsmomentene underveis hindret den gode leseflyten for meg. Og jeg tror at diktene i denne boka er avhengig av at man finner den gode flyten for at de skal ha maks effekt på leseren. Hvis man først finner flyten, og dermed tonen med tekstene, så vil de gli dypt inn og virkelig berøre leseren. Og det tror jeg har skjedd med mange som har lest denne diktsamlingen. Men desverre ikke med meg.

Jeg skal likevel innrømme at diktsamlingen er god og at den fortjener både å bli lest og å bli nominert til Bokbloggerprisen 2016. Cathrine Blaavinge Bjørnevog har skapt et unikt stykke tekst som er mer kunst enn dikt.

Fakta

catherine-blaavinge-bjoernevog_grande

Lyriker Cathrine Blaavinge Bjørnevog fotografert av Torgrim Melhuus. Kilde: Samlaget.

Kilde: Har lånt boka på biblioteket
Forlag: Samlaget
ISBN: 978-82-521-9050-2
Oversetter: —
Originaltittel: Um sakne springe blome
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 137

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Advertisements

Slagside: Et mørkt, psykologisk ungdomsdrama med substans

slagsideBokas tittel og forfatter
«Slagside» av Heidi Sævareid

Bokas særtrekk og handling
«Slagside» er en ungdomsroman, og et mørkt psykologisk drama.

Vi møter Vilde som drar til Bristol for å ta et friår etter videregående. Hun forlater det hun har i Norge – inkludert kjæresten Markus. I Bristol beveger hun seg inn i miljøet rundt den brutale kampsporten Krav Maga, og hun treffer den underlige og manipulerende Fiona. Dette blir et bekjentskap som skal vise seg å være skjebnesvangert, og som fører Vilde inn i et hjørne hun ikke kommer ut av.

Utvalgt sitat fra boka
«Det er Fiona som bryter stillheten, hun kikker plutselig på meg og sier you know what? Hun venter til hun ser at jeg er helt oppmerksom på henne, hun holder blikket mitt en liten stund.

-En gang hoppet jeg nesten herfra, sier hun.

Jeg stivner.

Fiona legger hendene på rekkverket og ser utover igjen, hun ser helt avslappet ut.»

Min vurdering
Jeg ble enormt begeistrert for Heidi Sævareid som forfatter etter å ha lest «Slipp hold», som bl.a. var nominert til Bokbloggerprisen 2015. Hun skaper fantastiske psykologiske portretter, karakterer med virkelig dybde og stor troverdighet. Og hun skildrer interessante miljøer, som underbygger handlingen og hovedpersonenes egenart og utfordringer. Sævareid tar ungdom, som er primærmålgruppen for romanen (selv om boka utmerket godt kan leses av alle), på alvor, unngår typiske ungdomsromanklisjeer og skriver bøker som virkelig setter spor.

«Slagside» er intet unntak.

«Slagside» er på mange måter en mye mørkere roman enn «Slipp hold». «Slipp hold» hadde absolutt sine skyggesider, men det fantes et skjørt lys i romanen som sakte ble sterkere mot slutten. I «Slagside» er det omvendt.

Boka begynner tilsynelatende  lyst og fint med Vilde som drar til England for å jobbe et år, for å få et avbrekk i studiene. Hun får seg jobb på en kafé i Bristol. Bor i en garasjeleilighet som eies av hennes arbeidsgiver. Alt ser tilsynelatende trygt og harmonisk ut. Men snart begynner vi å ane konturene av noe smertefullt og mørkt i Vilde. Noe hun bærer på, en tung erfaring, emosjonell bagasje. Noe hun stenger inne i seg og ikke egentlig vil snakke om. Med noen.

Men så dukker Fiona opp. Merkelige, fascinerende Fiona som til å begynne med virker spennende og tiltrekkende, men som etterhvert blir mer og mer påtrengende og ubehagelig. Fionas manipulerende energi og oppførsel trigger det såre og mørke i Vilde, og vi blir  presentert for hva Vilde bærer på av traumatiske erfaringer fra et tidligere forhold. Vi skjønner at friåret i England handler om noe mye dypere enn bare et friår fra studier. Vilde forsøker å flykte fra seg selv, fra vonde minner og smerte. Hun er i krisemodus, og vakler mellom instinktivt å flykte eller å kjempe.

Det er noe ved Fiona som minner Vilde om hennes tidligere kjæreste, som endte opp med å ta selvmord. Vilde trekkes mellom å ville være der for Fiona, og gjennom å hjelpe henne kanskje bøte på den dårlige samvittigheten hun har for at hun ikke klarte å hjelpe ekskjæresten sin – og å komme seg unna, trekke seg tilbake, pleie sårene sine som et såret og utslitt dyr. Samtidig finnes det en mørk drift i henne mot kamp og straff. Samvittighetsnaget er så stort at hun føler at hun bør lide for ekskjærestens valg. Og en metode for lidelse hun finner er Krav Maga.

Hun melder seg på en prøvetime i denne kampsporten, og finner fort ut at varianten de utøver i England er mer agressiv og voldsom enn den hun kjenner fra Norge. Her får hun utløp for sitt kampinstinkt, samtidig som hun får tilfredsstilt sitt ønske om å bli straffet, om å lide.

Både Vilde og Fiona er sterkt preget av tidligere livserfaringer, og har ikke konfrontert, forløst eller gitt slipp på traumer, smertefulle erfaringer og følelser. Hos Fiona virker det som om denne emosjonelle og psykologiske bagasjen har blitt en sementert del av personligheten, hun har blitt sine forsvarsmekanismer og manipulerer sine omgivelser og medmennesker istedet for å skape ærlige, genuine bånd. Vilde er et stort ferskt sår, hun trekkes mellom flere forskjellige forsvarsmekanismer og måter å overleve en ulevelig situasjon på. Hun har sine mønstre, men de virker ikke å være fullt så stivnede og fastlåste som Fionas. Fiona har på mange måter blitt en emosjonell overgriper, hun lar egen smerte og bagasje gå ut over andre, mens Vilde mer oppleves som en slags selvskader, hun tar i hovedsak ting utover seg selv. Men det er helt klart ulne overganger i begge tilfeller.

«Slagside» er en mørk, suggererende bok om et menneske som befinner seg i en dyp psykologisk krise, som forsøker å komme unna smerten og mørket, men som erfarer at man ikke kan flykte fra seg selv. Noen ganger er det man bevisst flykter fra, det man underbevisst trekkes mot. Slik Vilde trekkes mot Fiona, som trigger det Vilde forsøker å undertrykke, som holder sårene åpne…

Boka oppleves nesten som en demonisk dans, der psyke møter psyke, og sammen agerer og reagerer, tiltrekker og frastøter, presser og presser i mot i et stadig raskerer tempo, og i stadig trangere rom. Mot en kant, som ingen ser, før det kanskje er for sent…

Heidi Sævareid har igjen skrevet en glimrende ungdomsroman med mening og substans. Den er klisjéfri, sterk og mørk, med gjenomarbeidede og flotte psykologiske portretter, og en handling plassert i et fascinerende og interessant miljø.

Jeg ser frem til hennes neste roman!

Fakta

image_thumb

Forfatter Heidi Sævareid. Kilde: Mangschou.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-49547-0
Oversetter: —
Originaltittel: Slagside
Utgivelsesår: 2016
Sideantall: 268

bokvrimmelB

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

5 kjappe: Krim, grøss og mørke

Nye spalter oppstår på bloggen ved behov. Tidligere har jeg lagt til «Mikroanmeldelse», fordi jeg i perioder har behov for å skrive kortere anmeldelser, med mål å få anmeldt flere bøker, raskere.

Etter et år preget av sykdom og mye fravær fra bloggingen har leste bøker hopet seg opp, og jeg har fått et behov for å skrive ennå kortere om enkelte titler. Dermed er spalten «5 kjappe» født.

Noen ganger vil «5 kjappe» hete «3 kjappe», eller hvilket som helst annet antall, basert på hvor mange bøker jeg omtaler i det gjeldende innlegget. I denne spalten vil jeg kun skrive noen få beskrivende setninger om hver bok, og linke til forlagets informasjon om boka.

Denne gang er «5 kjappe» viet fem romaner innenfor kategoriene krim, grøss og mørke psykologiske bøker.

org_Jegvethvemduer3

«Jeg vet hvem du er» av Yrsa Sigurdardóttir:
Islandsk krysning mellom krim og grøsser. Isende skummel og velskrevet om en ung psykiater som blir blandet inn i etterforskningen av et selvmord, og tre mennesker som pusser opp et gammelt hus i et forlatt fiskevær. De to historiene flettes sammen på finurlig og intelligent vis. Resultatet er gåsehud, ubehag og en snikende frykt som hugger til når man minst forventer det. Ypperlig lektyre for mørke høstkvelder.

Kilde: Giveaway-premie
Forlag: Kagge
ISBN: 978-82-489-1208-8

frobenius. m¯rke grener. omsl. 02

«Mørke grener» av Nikolaj Frobenius:
Psykologisk krim om en forfatter som nettopp har gitt ut en selvbiografisk roman som gjør stor suksess. I romanen skildrer han barndsomsvennen, Georg, som han har fått vite er død. Georg var et merkelig barn som næret stor fascinasjon for ulykker, død og lidelse. Like etter et TV-intervju om boka begynner ubehagelige og skremmende ting å skje. Ei gjennomtenkt og veldreid bok, der de psykologiske portrettene hever boka fra å være kun en gjennomsnittskrim. Hovedpersonens reise fra rasjonell hverdagsbevissthet og inn i sinnets mørke irrganger er gripende og ubehagelig skildret. Spenning fra første til siste side.

Kilde: Bokgave fra arrangement hos forlaget
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-41831-8

Steinbygningen_hd_image

«Steinbygningen» av Asli Erdogan:
Boka rommer fire historier som forteller om fire forskjellige rom: Asylmottaket i en nordisk havneby, lungeavdelingen på et sanatorium, et fengsel og sist selve Steinbygningen – torturkammeret med ukjent beliggenhet. Som vanlig skildrer Erdogan menneskelig lidelse, frykt, smerte og indre mørke. Språket er lyrisk og hjerteskjærende. Forfatteren løfter frem de glemte, det skjulte, det skammelige –  mørket vi bærer på som individer og på det kollektive plan. Ingen kan beskrive offerets angst, nederlag og skjøre håp som Erdogan kan – men hun gjorde det bedre og med tydeligere nerve i «Den mirakuløse mandarin».

Kilde: Anmeldereksemplar
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-42168-4

9788202451721

«Krø» av Didrik Morits Hallstrøm:
Nygotisk grøsser om eksnarkomane Adam som reiser til den forblåste øya Krø der bestefaren ligger for døden. Adam designer et dataspill han har kalt White World. Han arbeider på spillet hjemme i Oslo, og på Krø. En dag dukker et fremmedelement opp i spillet, en skikkelse han ikke har designet. Og sakte men sikkert begynner grensene for spill og virkelighet å gli over i hverandre. Dernest grensene for liv og død. Språket er presist og skildrer det gjenkjennelige og det ukjente med like stor presisjon. Atmosfæren en tett, mørk og sitrende. Ei bok som både imponerte, fascinerte og skremte.

Kilde: Anmeldereksemplar
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 978-82-02-45172-1

Roed-som-blod

«Rød som blod» av Salla Simukka:
Finsk ungdomsthriller, første bok i Snøhvittrilogien, om 17 år gamle Lumikki (Lumikki er finsk for Snøhvit) som studerer kunstfag og passer sine egne saker helt til hun en dag, overraskende og uvillig,  blir blandet inn i en skikkelig floke av internasjonal narkotikahandel. Etter som handlingen skrider frem, og narkotikagåten nøstes opp, kommer vi sakte nærmere hovedpersonen, som selv viser seg å være litt av en gåte. Boka er spennende, engasjerende og godt skrevet. Eventyrassosiasjonene den spiller på skaper en interessant kontrast til krimplottet. Og som langt over middels interessert i duft og parfyme elsket jeg alle duftreferansene boka byr på. Bok nummer to, «Hvit som snø», venter i bokhylla.

Kilde: Bokgave fra visningen av filmen «Sirkelen» på Filmens Hus i juni i år
Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-48061-2

bokvrimmelB

 

Årets beste bok 2012: Den mirakuløse mandarin

mitt-tematips1«Beste bok 2012» er et bloggtema jeg kom over i forrige uke hos Bokbloggeir. Det innledet hans nye faste onsdagsspalte «Mitt tematips». Grunnen til at jeg ikke deltok med et blogginnlegg da var at jeg hadde flere andre innlegg å poste. Jeg synes det var et flott tema og velger derfor å komme med et «seint men godt»-innlegg inspirert av spalten.

Den beste boken jeg leste i fjor (den ble ikke utgitt i fjor, men i 2010) er en bok jeg ennå ikke har anmeldt på bloggen min. Jeg leste den riktignok etter at jeg opprettet bloggen i juni, men jeg leste så mange bøker samtidig og i rask rekkefølge at jeg ikke rakk å skrive om den.

Den-mirakuloese-mandarin_hd_imageBoken jeg snakker om heter «Den mirakuløse mandarin» og er skrevet av tyrkiske Asli Erdoğan. Når jeg tenker over det er ikke dette bare fjorårets beste bok for meg, men kanskje den beste boken jeg har lest så langt i livet. Den står ihvertfall skulder ved skulder med «Ringenes herre» av J. R. R. Tolkien, som har tronet i ensom majestet på toppen av listen over fantastiske lesereiser siden jeg kom over den på biblioteket i midten av tenårene. Spennende at to så utrolig forskjellige bøker nå kniver om tronen, eventuelt deler den.

Dette blir jo ingen typisk bokanmeldelse. Leseopplevelsen er ikke lenger fersk. Det er over et halvt år siden jeg leste boken. Det blir å dele det som har bitt seg fast i meg, det jeg fremdeles bærer på etter å ha lest. Noen bøker svinner med tiden, andre henger igjen i leseren lenge. «Den mirakuløse mandarin» henger definitivt igjen, mest som en følelse.

Jeg begynner med forlagets presentasjon av romanen:
«Byene Istanbul og Genève er en slags hovedpersoner i den unge, prisbelønte tyrkiske forfatteren Asli Erdoğans roman «Den mirakuløse mandarin». Begge disse byene er store og buldrende, med energiske og fascinerende understrømmer.

En kvinnelig fortellerstemme, som i blant brytes mot en mannlig, mer fremmed, tilhører henne som driver omkring i gatene og søker mørket inni seg selv, men også kjærligheten, slik den kommer til uttrykk på kafeene, på fortauene, i parkene og ellers der hun befinner seg.

Kvinnen er en betrakter, som også betrakter sin egen fortid. Nåtidens Genève blander seg med barndommens Istanbul, minner med bilder og erfaringer.

Romanen er en språklig bragd. Den kan leses som et langt prosadikt og som en utviklingshistorie om å finne et liv og bli voksen. Her er nederlag og vemodige seire, men først og fremst er dette en nattbok. En nattbok med et storslagent, malerisk innhold.»

Jeg forelsket meg altså hodestups i denne boken. Det begynte med omslaget og formatet. Boka inngår i Gyldendals xs-serie – små bøker med stort innhold. Eller som de selv sier om serien:
«xs-serien startet våren 2009 med fire bøker. xs-serien rommer originale, ikke-sjangerbundne prosabøker som tar inn nye perspektiver, tanker og språklige bilder i norsk litteratur. Serien vil romme oversatte romaner, noveller, essays, memoarer, kortere prosatekster og overgangsformer mellom alle disse. Felles for bøkene er det innovative, det at leseren aldri har møtt akkurat en slik bok tidligere.

xs – eksess – kan stå for overskridelse og avvikelse, det som går utover det vanlige. Men xs kan lese som både ekstra stor og ekstra small, og vi kan ta denne dobbelheten med inn i serien. Formelen xs finnes dessuten for et ertsmineral med metallisk glans, pyrrhotitt (Fe1-xS).»

I tillegg til at formatet er noe mer petit enn vanlige bokformater, så er fargene på omslaget sterke, varme og tiltrekkende. Motivet, dørknakkeren med det orientalske løvehodet, både inviterer leseren inn og advarer om hva som finnes innenfor. En spennende kontrast. Kontraster tiltrekker meg. Veldig.

«Den mirakuløse mandarin» er navnet på en gammel kinesisk myte om en mandarin (en kinesisk embedsmann). Myten gjenfortelles som et eget kapittel i boka og forteller noe essensielt om styrke og svakhet, kjærlighet, smerte og død. På mange måter er myten selve boken i miniatyr. Denne romanen, dette nattportrettet av både by og menneske, forteller også leseren noe om det vondeste vonde, det dypeste mørke og den skjøre skimrende kjærligheten som merkelig nok favner det hele. Om man tør å kle seg sjelelig naken og møte den der den finnes. Det oppleves som om det handler om å ta i mot den kjærligheten som glimtvis er tilgjengelig, for å utholde det mørket som alltid er der.

Den primære hovedpersonen, den kvinnelige fortellerstemmen, vandrer gatelangs i nattsvarte bylandskap og i sitt like mørke indre. Det er som om det ytre landskapet bare er et symbol for det indre. Som om kvinnen vandrer rundt i sin egen psyke, mellom minner, håp og drømmer, gammel og ny smerte.

Tross et mørkt og alvorlig innhold er boken uhyre vakker. Språket Erdoğan benytter er en sann nytelse. Det er som tykk fløyel og mørk gourmetsjokolade med spennende snev av de mest originale smaker. Hun er en mester i å male frem bilder med ord. Setningene er små kunstverk, små lyriske sukkertøy som smelter på tungen. Jeg er dønn betatt!

Dette er en bok jeg kommer til å ta frem igjen med jevne mellomrom. For å nyte. For å gjenoppleve den helt spesielle følelsen av å ha lest noe av det fineste som noensinne er skrevet.

(Jeg har kjøpt boken selv.)

Forlag: Gyldendal
ISBN: 978-82-05-39540-4

bokvrimmelB