Kvinnen ved jordas kant: Lettfattelig, historisk roman som mangler litt saft og kraft

Bokas tittel og forfatter
«Frøyas døtre: Kvinnen ved jordas kant» av Gunhild Haugnes

Bokas særtrekk og handling
«Kvinnen ved jordas kant» er en historisk roman med handling fra vikingtiden. Boka handler om Frøydis Eiriksdatter, datter av Eirik Raude og søster til Leiv Eiriksson. Hun var Eirik Raudes frilledatter, altså datter av en av hans elskerinner, og ble behandlet deretter. Hun vokste likevel opp til å bli ei sterk og stri dame, som bl.a. ledet to ekspedisjoner fra Grønland til Vinland, i sin bror Leivs fotspor.

Utvalgt sitat fra boka
«Endelig er alt klart. Hun åpner øynene.

Langt der framme skimter hun streken, streken som skiller det mørke havet og den noe lysere himmelen. Det er dit hun alltid har drømt om å reise, til jordas ytterkant – der hvor en verden slutter og en annen begynner. Verdensrommets dyp, Ginnungagap.

Et isflak seiler inn fra venstre og legger seg rolig til rett foran henne. Lokkende. Hun lar ullkappa falle ned på det glatte skjæret. Det samme skjer med stokken og selskinnsvantene.

De krokete fingrene griper om hver sin side av kjolen, som er blitt tung og våt etter timer med bølgeskvulp mot seg. Hun heiser opp kjolen. Så løfter hun den venstre foten.»

Min vurdering
Tanken bak denne boka, og serien den etterhvert skal bli en del av, er å hente frem interessante kvinneskikkelser fra norrøn historie (mulig også tidlig middelalder) og gi dem den oppmerksomheten de fortjener. Det er en flott tanke og et godt prosjekt. Og jeg stiller meg helhjertet bak tanken om at Frøydis Eiriksdatter fortjener å få sin egen saga, på lik linje med sin mer kjente far og bror.

Gunhild Haugnes har hentet ut de fakta hun har funnet om Frøydis i de eksisterende sagaene om Eirik Raude og hans sønn Leiv Eiriksson. Resten har hun fylt ut selv med sitt forfattersinn. Romanen er altså en kombinasjon av historiske fakta og fri diktning.

Jeg er litt uenig med meg selv om hva jeg synes om denne boka. Derfor er det også litt vanskelig for meg å skrive om den.

I utgangspunktet var jeg både tiltrukket og litt skeptisk til denne boka. Jeg er veldig glad i historiske romaner, og spesielt interessert i vikingtiden, så jeg ble raskt nysgjerrig på «Kvinnen ved jordas kant». Samtidig har boka en estetisk aura, et utseende, som fort kan minne om serieromaner (eller kiosklitteratur), noe som slettes ikke trenger å være negativt, men som for meg er litt på kollisjonskurs med renspikket historie og historiske fakta. Ja, jeg er klar over at mange serieromaner har handling fra forskjellige historiske epoker, men de har gjerne fiktive hovedpersoner og en fiktiv handling. Denne romanen skal være et historisk portrett av en faktisk person som har levd, og tiden hun levde i.

Jeg brukte litt tid på å finne tonen med boka, men da jeg først kom inn i språk og handling opplevde jeg god leseflyt. Det er ei lettfattelig bok, med levende personportretter. Forfatteren har et tydelig engasjement for det hun skriver, for dette (skal vi kalle det) kvinneprosjektet og for bokas hovedperson. Hun skrev Frøydis inn i hjertet mitt, og det på tross av at Frøydis ikke nødvendigvis er den letteste dama og like. Det er et godt tegn på at ei bok er godt skrevet, tenker jeg. At hovedpersonen oppleves som helstøpt, kompleks, med både virkelig lite sjarmerende sider, samt gode sider – og at hovedpersonens liv og reise faktisk berører leseren. Og dette har Haugnes absolutt klart.

Norrøn tid var på mange måter en annerledes tid enn den vi lever i. Verdensbildet var et annet, menneskesynet var et annet, religiøsiteten var en annen og man nærmet seg det guddommelige på en annen måte enn det de fleste gjør i dag.

Haugnes trekker frem norrøn tro og deler av den norrøne gudeverdenen i denne boka, og setter det opp mot den kristne troen. Bokas handling foregår akkurat i brytningstiden mellom norrøn tro og kristen tro, der kristne prester reiste rundt for å omvende hedningene. Leiv Eiriksson selv var en av dem som ganske tidlig lot seg omvende til hvitekrist, og som lovet å kristne Grønland – øya der han og familien holdt til. Hans far, Eirik Raude, var trofast mot de gamle gudene hele livet, og det samme skal Frøydis ha vært.

Vi vet at kristningen av både Norge og landene omkring ikke alltid gikk fredelig for seg. Vi vet at vikingene hadde en annen moral og andre æresbegreper enn det vi har. Likevel opplever jeg at handlingen i denne boka, og skildringen av ting vi vet har vært både dramatiske og blodige, er litt for milde. Litt for tilpasset vår tid og vår moral – dagens mentalitet. Det mangler litt saft og kraft, rett og slett. Det er dramatiske episoder her og der, absolutt, men det oppleves som om de er litt holdt tilbake likevel.

Jeg klarer ikke å la være og sammenligne denne boka bittelitt med den norrøne Valhall-trilogien til Johanne Hildebrandt. Bøker jeg forøvrig likte svært godt. Nå er ikke disse bøkene ment å være rene historiske bøker, selv om forfatteren har basert seg på funn og fakta om disse funnene. Det er en historie om de norrøne gudene, inspirert av teorien om at de kanskje en gang var vanlige mennesker som levde her på jorden, som oss. Uansett, så er det bøker med norrønt innhold og om sterke, komplekse norrøne kvinneskikkelser. Disse bøkene har en helt egen saftighet, både i språk og handling, en villskap og en litterær urkraft som jeg opplever som sannere og mer i tråd med det vi vet om vikingtiden og dens mennesker. «Kvinnen ved jordas kant» mangler noen hekto råskap og urkraft på en måte, og det er synd. For boka er veldig nær opptil å være skikkelig god.

Denne romanen har endel overnaturlige innslag, som jeg regner med er en del av forfatterens egen frie diktning. Det fantes helt klart en tro på magi i norrøn tid, man møtte gudene på en annen måte enn vi gjør i dag, æret det guddommelige på annet vis og hadde egne utøvere av forskjellige former for magi  – f.eks. de gåtefulle og mektige volvene. Volver er også med i denne romanen. Jeg har litt av den samme kritikken her som jeg hadde rundt den manglende saftigheten og kraften. Magien og de overnaturlige elementene oppleves som litt for moderne, nesten litt New Age-aktige. Det er en altfor mild type åndelighet i denne boka, synes jeg, som bryter veldig med tidsepoken som skildres.

Jeg kjenner likevel at jeg liker skildringen av åndeligheten i denne boka, og jeg liker generelt bøker med overnaturlige innslag. Her er vi altså ved et av de punktene jeg er uenig med meg selv på. Hvis jeg ser bortifra at dette er ei historisk bok med handling fra vikingtid, og heller bare konsentrerer meg om at det er et portrett av ei kvinne som levde et utfordrende og sterkt liv, og som hadde en spennende og personlig utviklende livsreise, så er dette ei bok jeg satte utrolig stor pris på å lese. Men nettopp fordi det er en historisk roman, et historisk portrett med norrøn ramme, så mister den litt av den gløden og kraften den kunne ha hatt – om den nettopp hadde hatt noe mer glød og kraft.

Men alt i alt ei fin bok, ei bok som når ut med et stykke historie, og et stykke kvinnehistorie, til langt flere enn den nok hadde nådd ut til om den hadde vært skrevet innenfor de sedvanlige historiebok-rammene. Jeg er tilhenger av Haugnes sitt prosjekt og jeg er glad for å ha blitt kjent med Frøydis Eiriksdatter.

Er spent på neste bok i denne serien, «Jenta fra den grønne øya», som visstnok kommer i juni 2017.

Fakta

Forfatter Gunhild Haugnes. Kilde: Juritzen.

Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
Forlag: Juritzen
ISBN: 978-82-8205-922-0
Originaltittel: Kvinnen ved jordas kant
Oversetter: —
Utgivelsesår: 2017
Sideantall: 309

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre